Emily forever av Maria Navarro Skaranger

 

Jeg har ikke tidligere lest bøker som Maria Navarro Skaranger har utgitt, men lest mye som er skrevet om bøkene. Herunder at kritikerne liker det de har lest, og det gjelder også romanen Emily forever som er utgitt i 2021. Som forlaget gjør i sin omtale av boken velger jeg også å sitere dette avsnittet fra begynnelsen av romanen:

 

«Stakkars hun som heter Emily, i dag, på dagen i dag, har hun gått gravid i hele syv måneder, og det er de to nå, Em og den voksende magen, Em og barnet, etter at Pablo forsvant ut av døra for å ordne opp i en sak, som han kalte det. Ja, det var sånn, forsvant. Eller var det sånn? Jeg skal fikse noe, hadde Pablo sagt og låst seg inn på rommet i to timer med nøkkel, Em hadde sittet i sofaen og sett på TV, hun hadde sovna, våkna, Pablo fremdeles inne på rommet, før han gikk ut døra, da med en svart bag hengende over skulderen. Emily så på Pablo før han gikk, Pablo så på henne, Emily lurte på hva Pablo tenkte på, hva han skulle, Pablo blunka til Emily, lukka døra, låste døra, Emily fortsatte å se på tv.»

 

Det er en sterk historie som blir fortalt. Men det er ingen roman jeg ble glad av å lese. Tvert imot. Trist og bekymret ble jeg. Særlig for livet babyen skal bli født inn i. Barnefattigdom får et «ansikt» med en slik historie.  Paradoksal livsglede skriver forlaget i sin omtale. Vel, livsglede finner jeg lite av hos Emily. Uansett; det er viktig at noen skriver om slike tema. Jeg er ikke overrasket over at kritikere har gitt romanen positive anmeldelser.

 

 

Forlagets omtale av romanen

«Emily er nitten år og gravid, og Pablo som er faren til barnet holder seg unna. Hun jobber i en Kiwi-butikk der innehaveren prøver å passe på henne. Det gjør naboen også, som Emily kaller presten. Hun har vokst opp hos moren sin, og nå flytter moren hjem til henne for å hjelpe til. På helsestasjonen skriver jordmoren. alene med barn" i skjemaet hennes.

 

«Emily forever» er en bok om klasse, om hverdag, og om å finne frem til det i en selv som gjør det mulig å klare seg. Romanens forteller er kritisk og prøver seg fram, leter etter bedre løsninger, forsøker å skifte perspektiv for å undersøke hvordan Emily blir betraktet av de andre; de som tror de vet hvem hun er og hvordan livet hennes kommer til å bli. «Emily forever» er en roman med paradoksal livsglede, trassig solidaritet og ulmende opprørstrang.»