Du er hjemme nå – endelig en ny roman av Per Petterson

 

«- Det er noe jeg har tenkt på de siste dagene, sa vennen min. - Ja, vi har jo snakka om det flere ganger før, det er ikke det. Men nå har jeg tenkt på det igjen. Og jeg skjønte med én gang hva han sikta til, det var noe med tonen han sa det i, litt høytidelig, og det var sant, opp gjennom åra hadde vi snakka om dette temaet flere ganger, oftere nå, kanskje, enn tidligere, det kunne ha noe med alderen å gjøre: urettene vi hadde begått. Særlig mot kvinner.»

Når jeg sier at Per Petterson er en av mine favorittforfattere og vedkommende ikke vet hvem han her, blir jeg alltid like overrasket. Er det mulig tenker jeg da. Hva har ikke du gått glipp av. Men slik er det jo ikke. Hvor forskjellig vi leser en bok får forfatteren frem i en samtale Cille Biermann der romanen Du er hjemme nå er tema  her på NRK Radio i januar, 

I samtalen beskriver Petterson hvordan leseren tilfører en roman en merverdi. Leserens egen livserfaring tilfører romanen noe som er annerledes enn hva andre tilfører en roman under lesingen. Han har av lesere fått kommentaren «du skriver så mye mellom linjene». Men Petterson sier at det er ingenting mellom linjene. Det som er viktig er det som står på linjene og leseren. Det som skjer mellom linjene, er møtet mellom leseren og forfatteren. 

Det tok litt tid før romanen Du er hjemme nå tok tak i meg. Det var først når jeg satte med ned og leste romanen i et strekk at jeg klarte å leve meg inn i handlingen. I romanen møter vi hovedpersonen Kasper når han er 70 år. I møtet med vennen Einar som sitatet over er hentet fra, tenker Kasper på kvinner han begikk urett mot år tilbake. 

Kasper som er gift med Inger forelsker seg i deres felles venninne Signe. I et møte med Signe på en kafeteria forteller han henne at han elsker henne:

«Og det var sant, jeg gjorde det, sjøl om det kom overraskende på meg at jeg brukte akkurat det ordet. Det ville jeg ikke ha tiltrudd meg sjøl på forhånd, i hvert fall ikke før hun kom inn gjennom døra. Ingen jeg kjente brukte det ordet. Jeg hadde heller ikke tatt det ordet i min munn, som jeg kunne huske, og hvis jeg hadde, ville jeg ha ment det ironisk. Men jeg var ikke ironisk nå. Egentlig var jeg aldri ironisk. Jeg hata ironi. Ironi gjorde meg hjelpeløs og noen ganger rasende. Jeg er forelska i deg, kunne jeg til nød ha sagt, og det var vel teknisk sett nærmere sannheten, for det hadde kommet over meg plutselig en morgen noen uker før, akkurat idet jeg åpna øynene, og jeg ble ikke kvitt den følelsen, tvert imot, den vokste seg sterkere og sterkere, og jeg fikk ikke fred. Til slutt var det som om jeg ikke greide å puste, som om jeg var sjuk, og jeg følte meg sjuk, og søndag morgen etter frokosten, bare få dager før dette møtet på veikroa ved Strømsveien fant sted, sa jeg til Inger:

-             Jeg beklager, og så la jeg ut om hvordan jeg hadde det, at jeg var så forelska i denne felles vennen av oss at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.

— Da syns jeg du skal si det til henne, sa Inger.

-             Mener du det, sa jeg.

-             Ja, sa Inger, - hun blir sikkert glad.»

Det Inger sier når han forteller om dette, overrasker Kasper. Han forstår ikke hvorfor Signe vil bli glad, det måtte da bli et jævla rot.

«Herregud, bare gjør det, sa hun, og det kunne vel framstå som litt uvanlig, at hun uten å blunke oppfordra meg til å fortelle en annen kvinne enn henne om hvor forelska jeg var i nettopp den kvinnen. Det er jo lett å se i dag hvor spesielt det var, men det som slo meg mest den gangen, typisk nok, var det faktum at jeg, som den jeg var og alltid hadde vært, var så fylt av disse overraskende sterke følelsene at jeg ikke hadde noe valg. Jeg måtte si det. Som om livet sto på spill hvis jeg lot det være. Og ordet jeg brukte på veikroa den dagen, var elsker, og det var elsker jeg mente.»

Det er ikke til å unngå at jeg tenkte på hvor mye av det som foregår i romanen som er selvopplevd. Påkjørselen av et rådyr som romanen innledes med er sann sier Per Petterson i intervjuet, en sjokkartet opplevelse. Men kan man skrive en slik roman uten mer av handlingen enn påkjørselen av et rådyr er selvopplevd, det har jeg vanskelig for å tro på.

Forlagets omtale av romanen:

«Endelig en ny roman fra Per Petterson, forfatteren av Ut og stjæle hester og Menn i min situasjon!

Etter seinskiftet på fabrikken tar Kasper nattbussen helt til endestoppet. Hjemme venter kona Inger og de to barna deres. Men så forelsker Kasper seg hodestups i Signe, en felles venninne.

Tredve år senere ser han tilbake på denne tiden. Kunne han gjort noe annerledes? Tenkt annerledes? Men hvorfor skulle det ikke være mulig, å romme så mye kjærlighet?

Du er hjemme nå er en mesterlig roman om kjærlighet og svik, og det å sovne på bussen- fra en av våre mest folkekjære og prisvinnende forfattere.»

En ny verdensorden, Maktens triangel av Alexander Stubb

«Det er øyeblikk i internasjonale relasjoner da vi forstår at verden er i endring, men vi vet ennå ikke hvor den er på vei. Verden befinner seg i en tilstand av forvirring. De liberale demokratienes verdier utfordres av fremvoksende autoritære makter i øst og sør og av populistiske krefter i Vesten. Umiddelbart og universelt tilgjengelige sosiale medier er blitt et mektig våpen, ikke bare for den politiske opposisjonen, men også for ekstremistgrupper som søker å rive i stykker demokratiets essensielle struktur. Fakta bestrides som om de var subjektive meninger, sannheter avvises etter forgodtbefinnende.»

Boken jeg nå har lest er skrevet av Alexander Stubb, nåværende president i Finland. Boken har tittelen En ny verdensorden med tilleggstittelen Maktens triangel. Boken ble utgitt i 2025 og på norsk i 2026.  

I den turbulente verden vi lever i, tenkte jeg at jeg ikke måtte la boken  ligge for lenge ulest i bokhylla. Naturlig nok har forfatteren ikke skrevet noe om USA og Israels krig mot Iran. Derfor er det lett å tenke at forfatterens analyser er utdatert. Men etter å ha lest boken er min konklusjon at boken var verdt å kjøpe og å lese. Så vil det vise seg om Alexander Stubb konklusjon slår til. Uansett er boken et hederlig forsøk på å gi leseren et bedre grunnlag til å foreta egne analyser om det som skjer i den turbulente  tida vi lever i. 

En smakebit til fra innledningen:

På den globale scenen er frihandelssystemet på retur. Den amerikanske presidenten bruker importtoll som forhandlingskort i hittil ukjent grad. Med «Amerika først»-prinsippet reiser den nye admi-

«Kjernepåstanden i denne boken er at hovedkreftene som former vår fremvoksende verden, representerer et maktens triangel — vest, øst og sør. Og samspillet mellom disse tre vil til slutt bestemme hvordan verden ser ut.

La meg redegjøre for hvordan jeg kom frem til denne konklusjonen.

Når vi prøver å finne orden i en kaotisk verden, eller når vi prøver å finne navnet på en ny æra som ennå ikke har begynt, er det alltid nyttig å begynne med geografien. Som finne vet jeg at geografien betyr noe. Vi er, som Tim Marshall har uttalt, fanger av geografien. Geografi er knyttet til mange ting som påvirker hvorvidt stater og kontinenter lykkes eller mislykkes: natur, naturressurser, sikkerhet, mat, naboer, levekår, klima, handel, transport og mye mer.

Verden i dag kan grovt forenklet deles inn i tre geopolitiske sfærer: det globale vest, det globale øst og det globale sør. Dette er ikke tradisjonelle blokker eller poler, men til tross for stor variasjon landene imellom innad i disse tre sfærene, har de mer eller mindre samme syn på verdier og interesser i den fremvoksende verdensorden. Det globale vest og det globale øst er to ytterpunkter. Det globale sør befinner seg i midten og kan bestemme i hvilken retning pendelen skal svinge.»

Forlagets omtale:

«Angrepskrigen mot Ukraina markerte et historisk brudd. Stormaktspolitikken gjorde et brutalt comeback, og den liberale, regelbaserte verdensordenen ble satt på prøve. Ifølge Stubb befinner vi oss i et nytt 1918-, 1945- eller 1989-øyeblikk – et vendepunkt som også vil prege små og mellomstore land i Norden på fundamentalt vis.

I En ny verdensorden: Maktens triangel analyserer Stubb maktbalansen mellom det globale vesten, øst og sør, og hvordan dynamikken mellom disse tre polene vil forme fremtidens verdensorden. Med erfaring fra toppolitikken og akademisk presisjon kombinerer han analyse, førstehåndskunnskap og politisk dømmekraft.

Boken er et kraftfullt forsvar for multilateralisme, folkerett og åpne demokratiske samfunn. Stubb argumenterer for mer verdighet, diplomati og dialog i internasjonal politikk – og mindre bøllete maktbruk, monologer og konfrontasjon.

En ny verdensorden er essensiell lesning for alle som ønsker å forstå vår tids mest avgjørende geopolitiske skifte, sett gjennom øynene til en aktør som både kjenner historien – og menneskene som former den.»

 

Mørkets gjerninger (A Great Deliverance) av Elizabeth George – den første romanen om Lynley og Havers

 

Lindisfarne kloster (eget foto 2022)

«Barbara Havers viste seg ikke å være i stand til å komme overens med en eneste betjent så lenge hun tjenestegjorde i kriminalavdelingen. Hun har vært tilbake i uniform de siste åtte månedene og gjør en bedre jobb der. La henne være.

— Jeg prøvde henne ikke sammen med Lynley.

 Du prøver henne ikke sammen med prinsen av Wales, heller! Det er ikke din oppgave å flytte kriminaloverkonstabler rundt inntil de finner en liten nisje der de kan bli gamle i fred og fordragelighet. Det er ditt ansvar å se til at jobben blir gjort. Og ingen jobb ble gjort av Havers. Innrøm det!

— Jeg tror hun har lært av det.

— Lært hva? At hun ikke kan regne med å stige i gradene ved å være en bøs, sta liten merr?

Webberly lot Hilliers ord svi luften mellom dem. — Vel, sa han til slutt, — har ikke det alltid vært problemet?

Hillier gjenkjente klangen av nederlag i vennens stemme. Det var så menn et problem: å stige i gradene. Herregud, at det gikk an å si noe så vettløst! — Tilgi meg, Malcolm. Han helte raskt i seg sherryen, noe som ga ham noe annet å gjøre enn å stirre inn i svogerens ansikt. — Du fortjener jobben min. Det er noe vi begge vet, ikke sant?

— Ikke vær latterlig.»

Men Hillier reiste seg. —Jeg skal sende bud på Havers.»

Romanen Mørkets gjerninger (A Great Deliverance) av Elizabeth George ble utgitt i 1988. Den norske utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 1994. Jeg kjøpte boken rundt 1994 og det var omtrent på den tiden jeg leste den for første gang. I mange år etter det kjøpte og leste jeg bøker i serien om Lynley og Havers. Men gikk lei da Elizabeth Georges bøker ble «mursteiner».

Jeg startet å skrive om bøker jeg leser i januar 2013. I februar skrev jeg et innlegg med tittelen Detective Inspector Thomas (Tommy) Lynley og Detective Sergeant Barbara Havers av Elizabeth George der jeg bl a skrev om filmatiseringen av bøkene:

«Men etter 2007 er det ikke laget flere episoder og ikke vil bli laget flere. Og det synes jeg er helt greit. Det vil vært tragisk for meg dersom man hadde fortsatt å lage flere og byttet ut skuespillerne.»

Denne påsken dukket det opp en krimserie på NRK: Lynley:

«Han er sønnen av en jarl, hun arbeiderklassejenta som har kjempet for alt. Sammen utgjør Lynley og Havers en uslåelig duo i britisk krim.»

Jeg har ennå ikke sett serien. Men jeg har, som jeg har tenkt på lenge, lest første roman som jeg leste i serien om Lynley og Havers: Mørkets gjerninger om igjen. Det ble et fint gjensyn. I denne boken starter Lynley og Havers sitt samarbeid. Det er sjefen Webberly på Scotland Yard i London som bestemmer seg for å teste ut om Havers kan samarbeide med skjørtejegeren Lynley, to rake motsetninger:

«Barbara Havers var en avgjort ikke særlig tiltalende trettiåring, og hun så ut til å gjøre det hun kunne for å forbli slik. Fint, blankt hår som lyst furutre kunne ha vært formklippet etter ansiktet hennes. Men i stedet klippet hun det kompromissløst rett nedenfor ørene som om hun hadde hatt en bolle på hodet. Hun brukte ikke sminke. Tunge, buskete øyenbryn viste snarere hvor små øynene hennes var enn hvor intelligente de var. En smal munn, aldri fremhevet på noe vis med farge, var alltid presset sammen i en misbilligende grimase. Til sammen ga dette et bilde av en butt, robust kvinne, fullstendig utilnærmelig.

Så de har gitt deg gullgutten, tenkte hun. Slett ikke dårlig, Barb! Etter åtte elendige måneder henter de deg tilbake fra gaten «til en ny sjanse» — og så er det bare Lynley!»

Barbara har ikke mye til overs for Lynley før samarbeidet starter:  

«Hun forlot rommet og spankulerte bortover korridoren mot heisen. Var det noen i hele New Scotland Yard hun hatet mer enn Lynley? Han var en fantastisk kombinasjon av hver eneste ting hun virkelig foraktet: Utdannet ved Eton, toppkarakter i historie fra Oxford, privatskolestemme og et hersens stamtre som hadde sine røtter et eller annet sted så vidt på denne siden av slaget ved Hastings. Overklasse. Oppvakt. Og så forbasket sjarmerende at hun ikke kunne forstå hvorfor ikke hver eneste forbryter i byen overga seg for å tekkes ham.

Årsaken til at han arbeidet med Yarden var en vits, en tåpelig liten myte som hun ikke et øyeblikk trodde på. Han ville være til nytte, yte sitt bidrag. Han foretrakk en karriere i London fremfor et liv på herresetet. Det var til å le seg skakk av!»

Barbara bestemmer for å gjøre det beste ut av situasjonen med et håp å komme tilbake som etterforsker og slippe patruljetjeneste. De reiser sammen til Yorkshire for å etterforske et øksedrap.

Handlingen har et lavt spenningsnivå som jeg liker. Men det skjer mye. Det er mange personer å bli kjent med som følger etterforskerne i senere bøker i tillegg til personer som kun er en del av persongalleriet i denne boken. Jeg husket noe av historien, men det ble mange overraskelser. Fint gjensyn. Men helt klart antikvarisk i og med at de ikke bruker mobiltelefoner.

Forlagets omtale:

«Roberta blir funnet stivpyntet ved siden av farens hodeløse lik, og hun påstår at hun er morderen. Etterforsker Thomas Lynley og overkonstabel Barbara Havers har imidlertid vanskelig for å tro at hun kan være øksemorderen. Landsbyen skakes av avsløringene som etterhvert kommer for en dag. Dette er den første romanen om Lynley og Havers.»