Fortell meg alt (Tell Me Everything) av Elizabeth Strout - forfatteren fortsetter å levere gode bøker

 

Romanen Fortell meg alt (Tell Me Everything) av Elizabeth Strout ble utgitt i 2024 og på norsk i 2025 er den åttende romanen jeg leser skrevet av Elizabeth Strout. Det vi aldri sier som ble utgitt i 2025 gjenstår å lese.  Bøkene er blitt så populære at jeg står på venteliste for å få lånt romanen Det vi aldri sier, og anslått ventetid er 10 måneder.

I Fortell meg alt møter vi igjen mange av personene vi har blitt kjent med i tidligere bøker som Bob Burgess, Lucy Barton og Olive Kitteridge. Som en av anmelderne som er sitert på bokomslaget skriver:

«Fortell meg alt tar opp i seg hele hennes tidligere forfatterskap på et mesterlig vis…Hele orkesteret er samlet: ingen spiller feil»

Sitatet over er fra starten av romanen. Å lese om Bob Burgess og det gode han får til å skje, og da spesielt ved å ta på seg oppdraget som forsvarer for Matthew Beach, fikk meg til å tenke på Odd Nordstogas nydelige låt Ein farfar i livet skull' alle ha.

» Bob var tung om hjertet mens han kjørte av sted. Han visste ikke helt hvorfor han hadde sagt ja til å representere mannen, men det kjentes — igjen bare delvis bevisst — som om det hadde noe å gjøre med det faktum at Bob det meste av livet hadde trodd at han hadde drept faren sin, og at denne mannen kanskje hadde drept moren sin. Bob manøvrerte bilen varsomt langs den smale veien; den var gjørmete og full av hull, og man skulle ikke tro at noen bodde ved enden av den. Nakne og eviggrønne trær bøyde seg over bilen mens han kjørte. Men så lå huset der: et mellomstort, hvitt hus på tre etasjer, som lenge hadde trengt et nytt strøk maling, og buskene foran vinduene var ikke blitt trimmet på årevis. En pistrete forsytia gynget i vinden med de magre, bare greinene sine, like ved der Bob parkerte bilen sin.

Kontrasten mellom Bob Burgess og den selvopptatte Lucy Barton, er stor. Men de har i voksen alder fått et vennskap som ektefellene til Bob og Lucy er glade for. At de har fått en venn å prate med. Men allerede i det første møtet Lucy har med Olive Kitteridge observerer noe annet:

Forlagets omtale:

«Det er høst i Maine og småbyadvokaten Bob Burgess er opptatt med en drapsetterforskning. Han forsvarer en ensom, isolert mann som er mistenkt for å ha drept sin egen mor. Samtidig er Bob oppslukt av å dyrke vennskapet med den anerkjente forfatteren Lucy Barton. Lucy og Bob snakker om livet, om det de håper på og det de angrer på, og om det som kunne ha vært. Lucy blir også kjent med en av Crosbys lengstlevende innbyggere, nitti år gamle Olive Kitteridge, som bor i et aldersboligkompleks i utkanten av byen. De tilbringer ettermiddager med å fortelle hverandre historier i Olives leilighet.

Fortell meg alt er en roman full av håp, en roman om nye vennskap, gammel kjærlighet, og det veldig menneskelige ønsket om å sette spor etter seg i verden. Med stor følsomhet viser Strout oss hvordan våre relasjoner kan holde oss flytende. Som Lucy sier: «Kjærlighet kommer i så mange varianter, men det er alltid kjærlighet.»»

Amy og Isabelle – igjen en god roman av Elizabeth Strout

 

«Det som fulgte, var noe Isabelle bare kom til å snakke om én gang siden, mange år senere, da livet hennes var blitt veldig annerledes. Amy, derimot, kom til å, i voksenlivet sitt, fortelle en rekke mennesker om det, til hun til slutt skjønte at denne historien gikk det tretten av på dusinet, og at den, når alt kom til alt, ikke spilte noen rolle for andre.

Men den spilte stor rolle for dem, for Amy og Isabelle, og selv om de med tiden glemte noe og husket noe forskjellig, husker begge to, og enkelte aspekter ved det som utspilte seg, kom de aldri til å glemme.»

Det er til å undres over at romanen jeg nettopp har lest, Amy og Isabelle av Isabelle Strout utgitt i 1998, først ble utgitt på norsk i 2024. Selv om det er vanskelig å rangere bøker, er Amy og Isabelle en av de beste jeg har lest av Elizabeth Strout.

Det ble ikke innertier med en gang. Som den første romanen om Olive Kitteridge ble. Men det bygde seg opp, og når dramaet tiltok, da ble jeg helt satt ut.  Selv om mitt liv ikke kan sammenlignes :Hun får meg til å huske hvordan det var å være barn, tenåring, og voksen med barn og etter hvert tenåring. 

Elizabeth Strout klarer, som andre gode forfattere, å bevege seg uanstrengt mellom ulike tidsperioder og synsvinkler. Ved å legge inn informasjon om en forsvinningssak klarer hun til og med få meg småredd. Og humor: Kvinnene på fabrikken og deres samtaler og uoverensstemmelser, men også omsorg, det er god nummer to av Fredrikssons fabrikk. I boken med en tilbaktrukket "Fredrikson". 

Forlagets omtale:

«I den kritikerroste debutromanen Amy og Isabelle (1998) følger vi alenemoren Isabelle og hennes seksten år gamle datter Amy gjennom en kvelende varm sommer på 1970-tallet hvor alt kommer for en dag. Hvert blikk de sender hverandre dirrer av en blanding av kjærlighet og avsky og etter at Amy blir oppdaget bak nedduggede ruter i mattelærerens bil så blir den enorme, iskalde avstanden mellom mor og datter helt uoverkommelig.

Når skandalen når alles ører så er det Isabelle som lider under den harde dommen fra innbyggerne i den lille industribyen Shirley Falls, og får forsterket skammen over sin egen hemmelige fortid. Amy og Isabelle skildrer ikke bare en tenåringsjente som opplever kjærlighet og svik for første gang, men også en kvinne som i jakten på et respektabelt liv har fornektet sine dypeste følelser og lengsler.»

Lucy ved havet av Elizabeth Strout – den beste romanen jeg har lest om Lucy Barton

 

«Det er en gave i livet at vi ikke vet hva som venter oss. «

 Jeg mener at det ikke bare er en gave i livet at vi ikke vet hva som venter oss. Det er også en gave i livet at traurige perioder i livet så lett havner i «glemmeboken», og vi går videre i livet. Som koronaperioden. Men ved å lese romanen Lucy ved havet utgitt i 2022, på norsk i 2023, kom minnene frem. Det er en periode av livet jeg mer enn gjerne kunne vært foruten.

 

Det er i mars 2020 denne romanen starter. Lucys tidligere ektefelle William har fått overbevist Lucy at de må reise fra New York til Maine:

 

«Dette visste jeg ikke den marsmorgenen: Jeg visste ikke at jeg aldri kom til å se leiligheten min igjen. Jeg visste ikke at en av venninnene mine og et familiemedlem kom til å dø av viruset. Jeg visste ikke at forholdet til døtrene mine kom til å forandre seg på måter jeg aldri kunne ha forutsett. Jeg visste ikke at hele livet mitt ville bli nytt.

 

Alt dette visste jeg ikke den marsmorgenen jeg gikk til Williams bil med den lille, lilla trillekofferten min.»

 

Som Lucy trodde jeg at ting kunne normalisere seg raskt. «God sommer, god jul og god påske», sa jeg til kollegaene da jeg gikk fra jobben den 12 mars. De lo, jeg mente det selvsagt på tull. Fordi jeg trodde at det at vi ble beordret på hjemmekontor var en overdrivelse. Men så feil kunne jeg ta.

 

«Nøyaktig én uke etter at vi kom dit, ringte jeg en av legene mine i New York. Han gir meg sovepiller, og piller mot angstanfallene mine, og jeg ringte fordi jeg holdt på å gå tom for disse pillene, og jeg hadde ikke sovet godt etter at jeg hørte at Elsie Waters var død. Legen var ikke i byen lenger selv, han hadde dratt til Connecticut, og den dagen sa han at jeg skulle vaske klærne mine etter å ha vært i butikken. «Seriøst?» spurte jeg, og han sa: «Ja». Jeg sa at det sikkert var William som kom til å gå i butikken når vi var ute av karantene, og da sa han at da burde William vaske klærne sine etter å ha handlet.

 

Det var jo helt vilt. «Seriøst?» spurte jeg igjen, og han sa at det ikke burde være annerledes enn å vaske klærne sine etter å ha vært på trening.

Jeg sa: «Men hvor lenge tror du dette kommer til å vare?» Og han sa: «Vi kom sent i gang, over et år, tipper jeg.

Et år.»

 

Lucy ved havet er den beste romanen jeg har lest av Elisabeth Strout om Lucy Barton. Den er så lettlest og god at den leser man lett i løpet av en helg. Og så tidsnær, og mye jeg kunne kjenne meg igjen i.

 Forlagets omtale av romanen:

 

«Idet en verden i panikk går i lockdown blir Lucy hentet av sin eksmann William og flyttet fra Manhattan til en småby i Maine. De neste månedene er det bare de to, Lucy og William – og deres kompliserte fortid – i et lite hus ved havet. 

 

 Elizabeth Strouts bøker er elsket av lesere og kritikere over hele verden. I denne fjerde frittstående romanen om Lucy Barton skildres frykten og utfordringene i et liv i isolasjon, så vel som håpet, roen og mulighetene som de lange, stille dagene kan inspirere til. I hjertet av historien ligger de dype menneskelige relasjonene som forener oss også når vi ikke er sammen.»

Åh, William! av Elizabeth Strout

 

Jeg ble ikke like begeistret for romanen Åh, William! av Elizabeth Strout som anmelderne, som forlaget siterer her. 

Forklaringen kan være at jeg har lest boken over en lang periode, og i denne perioden har det vært en del andre ting å tenke på. Siste del leste jeg imens jeg satt og ventet på fly til Oslo under en mellomlanding i Trondheim. I tillegg er det ikke lenge siden jeg leste roman nummer to der Olive Kitteridge har hovedrollen. Olive Kitteridge er en karakter som jeg liker bedre enn den mer usynlige Lucy Barton. 

Men for all del, jeg angrer ikke at jeg leste Åh, William!. Jeg står i ventekø for å få lest den siste romanen om Lucy Barton: Lucy ved havet.

Åh, William! ble utgitt i 2021 og i norsk utgave i 2022,  og forlaget beskriver den slik:

 

«Hva vet vi om dem vi elsker? Hva binder oss sammen, også etter at vi for lengst har vokst fra hverandre?

 

Da Lucy Barton mister den andre ektemannen sin, David, kjenner hun også på sorgen over mannen hun først var gift med, William. William plages av søvnløshet. Det hender han ringer Lucy for å fortelle. Til slutt spør han Lucy om hun vil være med ham på en reise, det er en familiehemmelighet han må finne ut av.

 

Elizabeth Strout har de siste tiårene etablert seg som en av USAs aller fremste forfattere – en unik skildrer av kjærlighet, klasse, kjønn og aldring. I Åh, William! møter vi igjen Lucy Barton fra bøkene Jeg heter Lucy Barton og Hva som helst er mulig, i et vakkert og stillfarent mesterverk om ensomhet, fellesskap, familie og forandring.»

 

 

 

Olive, igjen (Olive, again) – en fantastisk god roman av Elizabeth Strout

 

I desember 2015 skrev jeg et blogginnlegg om den første romanen om Olive Kitteridge:

 Elizabeth Strout: Olive Kitteridge - en av de beste romanene jeg har lest i år

Etter at jeg leste romanen, kjøpte og så jeg filmatiseringen av romanen. Det er derfor Frances McDormand jeg ser for meg når jeg leser om Olive.

Oppfølgeren jeg har lest nå, Olive, igjen, utgitt i 2019 og på norsk i 2020, er minst like god. Hvor har Elizabeth Strout hentet sin menneskekunnskap fra, det er til å undres over. Temaene strekker seg fra oppvekst til alderdom og død. Det er sagt og skrevet at man blir klokere av å lese skjønnlitteratur. Jeg tviler på om det er noen som har lest boken jeg har lest nå som ikke har tenkt gjennom eget og andres liv under lesingen. For egen del er det gjenkjennelse stadig vekk. Det er ikke en gjennomgående trist bok. Det er en bok om livet. Blant annet hvordan vi roter det til for oss selv.

Som den første romanen om Olive, er Olive, igjen delt om opp i historier/kapitler der det Olive spiller hovedrollen i enkelte kapitler, i andre er hun kun et navn eller hun er der med den karakteristiske hånden som vinker over hodet.

Men den røde tråden i romanen er Olive Kitteridge og livet hennes. Handlingen foregår i en småby i Maine. Når vi møter Olive, er hun blitt pensjonist og ektefellen Henry er død:

«Hun likte menn. Hun hadde alltid likt menn. Hun hadde ønsket seg fem sønner. Og hun skulle fortsatt ønske hun hadde det, for Christopher var . . . Ah, Olive kjente tyngden av ekte mismot senke seg nå, sånn som det hadde ligget over henne helt siden Henry fikk slag for fire år siden, og sånn som det hadde vært siden han døde, for to år siden nå, hun kjente nesten brystet bli tungt av det. Christopher og Ann hadde kalt det første barnet sitt Henry, etter Chris' far. Henry Kitteridge. For et flott navn. En flott mann. Olive hadde ikke truffet barnebarnet sitt.»

Men Olive har ikke alltid vært rettferdig mot Henry – det erkjenner hun nå når hun er gammel og ensom:

«Sannheten er at Olive ikke skjønte hvorfor alderen hadde ført med seg en slags hardhjertethet overfor ektemannen. Men det var noe det hadde kjentes umulig for henne å unngå, som om steinmuren som hadde slynget seg mellom dem gjennom det lange ekteskapet — en steinmur som atskilte dem, men som også bød på uventete kriker av mosegrodde, varme flekker, der sola kunne flimre mellom dem i en plutselig, forståelsesfull latter — var blitt høy og urokkelig, uten blomster i sprekkene, men med rester av is etter en storm i stedet. Med andre ord hadde det kommet noe mellom dem som virket uoverstigelig. Enkelte dager kunne hun peke ut en ekstra steinblokk her, en haug med mindre steiner der (Christophers ungdomstid, følelsene hennes for så lenge siden for han Jim O'Casey-fyren, en lærerkollega av henne, Henrys latterlige oppførsel overfor hun Thibodeau-jenta, den forferdelige forbrytelsen hun og Henry var blitt utsatt for da de, idet de trodde de skulle dø, sa slikt som ikke skulle sies, og så hadde det vært Christophers skilsmisse, og at han dro fra byen), men hun skjønte fortsatt ikke hvorfor de skulle vandre inn i alderdommen med denne høye og grusomme muren mellom seg. Og det var hennes skyld. For mens hennes hjerte trakk seg sammen, trengte Henrys hjerte mer, og når han av og til la armene om henne bakfra hjemme, var det så vidt hun ikke grøsset så han merket det. Gi deg! hadde hun hatt lyst til å rope. (Men hvorfor? Hvilken forbrytelse hadde han begått, annet enn å be om hennes kjærlighet?)»

Når vi møter Olive har hun ikke truffet sønnen på tre år. Olive beskriver det å ha barn som å ha en nål i hjertet. Presist synes jeg den beskrivelsen er. Christopher bor i New York samme med ektefelle og barn. Det blir ikke det helt store for noen når de møtes for noen dager. Det topper seg når Olive forteller sønnen at hun skal gifte seg med Jack Kennison.

 Olive, igjen er den fjerde romanen av Elizabeth Strout jeg har lest, og jeg skal lese flere. 

Forlaget beskriver romanen slik:

«Hvordan lever man et ærlig liv? Jack Kennison sitter på bar, han er en gammel mann med en stor mage, han savner Olive Kitteridge. «Det hadde vært hyggelig om du ble», hadde han sagt. Men likevel hadde hun bare gått.

Det er ikke mange skikkelser i moderne litteratur som Olive Kitteridge: Den bryske, grovbygde, kantete, kloke mattelærerinnen fra en småby i Maine. Elizabeth Strout fikk Pulitzerprisen for den første boka om Olive. Nå er den gamle damen tilbake i en uavhengig romanfortsettelse. Hun har blitt pensjonist og enke, hun må finne ut av kjærligheten på ny, forsone seg med kroppens forfall og hjemmehjelperen som dytter på putene hennes. Men fortsatt får vi gjennom Olive se menneskene rundt henne i småbyen: deres tausheter og tilkortkommenhet, deres kjærlighet og forvirring, deres øyeblikk av innsikt eller nåde. Hvorfor er det så vanskelig å elske? Hvorfor klarer vi ikke å ta vare på sannheten når vi møter den? Hvordan lever man et ærlig liv?»

Hva som helst er mulig (Anything is possible) av Elizabeth Strout

«Dottie flyttet litt på den heklete duken som dekket armlenet på stolen hun satt i. Hun merket motstridende følelser inni seg. Hun hadde vondt av Shelly. Likevel skjønte Dottie ut fra hvordan lyset falt i rommet, at Shelly måtte ha snakket i nesten to timer. Om seg selv. Åh, om Annie og David og døtrene sine, men egentlig hadde hun snakket om seg selv. Hvis Dottie hadde snakket om seg selv så lenge, ville hun ha følt at hun hadde tisset på seg. Dette handlet om ulike kulturer, Dottie visste det, selv om det kjentes som om det hadde tatt henne mange år å lære seg dette. Hun mente at dette med ulike kulturer var et faktum som gikk folk hus forbi i dette landet nå om dagen. Og kultur omfattet klasse, som selvfølgelig ingen snakket om i dette landet, for det var ikke høflig, men Dottie mente også at folk ikke snakket om klasse fordi de ikke egentlig skjønte hva det var. Om folk for eksempel hadde visst at Dottie og broren hennes spiste fra søppelkonteinere da de var små, hva ville de ha syntes om det? Nå hadde broren hennes bodd i et digert, dyrt hus utenfor Chicago i årevis, og drev et airconditionfirma, og Dottie var nett og pen, og rimelig oppdatert på hva som foregikk i verden, og hun drev denne bed & breakfasten kyndig så hva ville folk ha sagt? At hun og broren hennes, Abel var den amerikanske drømmen, og at de som fortsatt spiste fra søppelkonteinere, fortjente å gjøre det? Mange mennesker tenkte dette i sitt stille sinn. Det kunne godt hende at Shelly Small med den store mannen og det tynne håret tenkte slik.»

Det blir feil å skrive at romanen Hva som helst er mulig av Elizabeth Strout er en fortsettelse av romanen som jeg skrev om i innlegget:

Jeg heter Lucy Barton (My Name Is Lucy Barton) av Elizabeth Strout

Men Lucy Barton, hennes slektninger og folk som kjente henne og familien da hun vokste opp i byen Amgash som fattigunge, går igjen som en rød tråd i Hva som helst er mulig. Romanen består av ni fortellinger med ledetråder mellom fortellingene. I noen av fortellingene er Lucy Barton kun en perifer person. Dottie, som jeg siterer innledningsvis og broren Abel er slektninger av Lucy Barton. Sitatet er hentet fra Dotties Bed & Breakfast. I fortellingen Søster kommer Lucy Barton og besøker broren som bor i huset til foreldrene. Søsteren Vicky dukker opp og er kritisk til besøket. Det ender med at Lucy Barton får et sammenbrudd av historiene søsknene forteller fra barndommen.

Selv om fortellingene er flettet inn i hverandre, var det å lese romanen som å lese en novellesamling. Personene har ulik bakgrunn, historie og ståsted og historiene gir derfor ulikt inntrykk. Det er mange inntrykk å fordøye og ta inn over seg. Derfor var romanen mer krevende å lese enn de foregående bøkene jeg har lest av henne. Men det var vel verdt å lese Hva som helst er mulig.

Romanen ble utgitt i 2017 og på norsk i 2018. Den er på 286 sider. Utgaven jeg har lest har jeg lånt av biblioteket.

Slik presenteres romanen av det norske forslaget Press:

I Hva som helst er mulig lar Elizabeth Strout oss møte menneskene rundt familien i småbyen Amgash, Illinois, hvor vanlige mennesker hver på sitt vis forsøker å finne fellesskap, forsoning og en slags fred. Alle fortellingene er flettet inn i hverandre; alle lar de oss se de forskjellige figurene forvandlet, fra stadig nye perspektiv.

En kvinnelig forfatter vender tilbake til stedet hun vokste opp, for å møte søsknene sine igjen for første gang på 17 år. Vi treffer to søstre: Den ene har sagt farvel til all selvrespekt i bytte med en rik ektemann, den andre har funnet sin sjelevenn mellom sidene i en bok. Vaktmesteren på skolen får testet sin tro i møte med en mann han forsøker å hjelpe. En voksen kvinne lengter etter omsorg, samtidig som hun gradvis forsones med at moren søkte lykken langt borte i et annet land.

I Hva som helst er mulig vender Elizabeth Strout tilbake til en form hun har briljert med tidligere: en roman fortalt gjennom en serie sammenhengende fortellinger. I tillegg treffer vi igjen karakterer og skikkelser fra hennes seneste roman, Jeg heter Lucy Barton. De to bøkene kan leses helt uavhengig, men sammen skaper de en helt unik helhet.

Jeg heter Lucy Barton (My Name Is Lucy Barton) av Elizabeth Strout

«Jeg tenkte på at jeg når jeg kom ut fra sykehuset, skulle jeg aldri igjen gå bortover et fortau uten å takke for at jeg var ett av de menneskene, og i mange år gjorde jeg det - jeg mintes utsikten fra sykehusvinduet og var glad for fortauet jeg gikk på.»

Sitatet over er fra romanen Jeg heter Lucy Barton av den amerikanske forfatteren Elizabeth Strout. Romanen ble utgitt på norsk i 2017 av Forlaget Press. Les hva forlaget skriver om romanen her.

Jeg heter Lucy Barton er den romanen som har gitt meg den beste leseopplevelsen hittil i 2017. Jeg har lest boken på eBokBib og den er på 148 sider.

Forfatteren sier i dette intervjuet med Dagbladet:

«- Jeg vil at folk skal se verden på en annen måte, om enn bare noen korte stunder. Jeg vil de skal forstå hvordan det er å være en annen person, det gjør noe med empatimuskelen vår. Og jeg vil at de skal forstå seg selv bedre.»

I et innlegg i desember 2015 skrev jeg om en annen roman forfatteren har gitt ut:

Elizabeth Strout: Olive Kitteridge  

Jeg har etter det kjøpt og sett TV-serien som er produsert basert på Olive Kitteridge. TV-serien var like god som boken.

Vi er i New York. Lucy Barton innlegges på sykehus i mai for å fjerne blindtarmen. Det oppstår komplikasjoner som gjør at hun må være der i ni uker. Hun savner og bekymrer seg for døtrene. Mannen jobber og har ikke tid til å besøke henne ofte. Når døtrene kommer på besøk blir de redd av å se hvor tynn moren er blitt. Mannen insisterer på at hun må ha enerom, og da denne luksusen ikke dekkes av helseforsikringen, må disse utgiftene dekkes av sparepenger.

«Om lag tre uker etter at jeg var blitt innlagt, vendte jeg blikket bort fra vinduet en sen ettermiddag og oppdaget at moren min satt i en stol ved fotenden. »Mamma?» sa jeg.»

Lucy har ikke sett moren sin på årevis. I begynnelsen av de fem dagene moren er der snakker de så vidt sammen, det er som om de helt ikke vet hva de skal gjøre. Lucy er sliten og moren begynner å fortelle henne historier om folk hun hadde kjent for mange år siden.

I tilbakeblikk forteller Lucy leseren om en tøff barndom. De var fattige og var utskudd blant befolkningen. Lite og dårlig mat. De første årene bodde de i en kald garasje hos en slektning. Hun stenges inne i en pickup som femåring når foreldrene jobbet. Men det er bare noen glimt av omsorgssvikten vi får kjennskap til – det aller mørkeste blir bare antydet.

Lucy er flink på skolen og får plass på college med alle utgifter dekket. Kontakten med foreldre og søsken er liten etter dette. De opplever at hun svikter dem. For henne er det lettere å la være å besøke dem enn å gjøre det. Lucy kommer fra ingenting sier svigermoren når Lucy gifter seg med sønnen henne.

«Jeg ble ikke fornærmet, og jeg er virkelig fortsatt ikke det. Men jeg tenker: ingen i verden kommer fra ingenting.»

Lucy og moren kommer aldri inn på det vondeste under de fem dagene de er sammen på sykehuset. De sirkler bare rundt. På sykehuset opplever Lucy moren som en helt annen person enn den hun husker; en lavere, mer innstendig stemme og et mykere ansikt. Men å si om hun er glad i datteren sin, det kan hun ikke.

Jeg heter Lucy Barton er en roman som helt klart kan oppleves forskjellig fra leser til leser. Den er kort og til dels springende. Fortid, nåtid og fremtid. Ufullstendig på en måte. De hullene som er der må leseren selv fylle ut. Uansett; det er en fortelling som gjorde inntrykk på meg. Veldig.

Sarah Payne er en forfatter, som Lucy Barton jobber for å bli. Fra et forfatterseminar:

«Sarah Payne sa at hvis det er en svakhet i fortellingen din, så gå rett på sak, sett tennene i den og ordne opp før leseren skjønner det helt. Sånn skaffer du deg autoritet, sa hun, i en av de timene da ansiktet hennes var fylt av utmattelse etter å ha undervist. Jeg føler at folk kanskje ikke skjønner at moren min aldri kunne si ordene jeg er glad i deg. Jeg føler at folk kanskje ikke skjønner at: Det var greit.»

Privat foto 

Elizabeth Strout: Olive Kitteridge - en av de beste romanene jeg har lest i år

«I mange år var Henry Kitteridge apoteker i nabobyen, og hver morgen kjørte han langs snødekte veier, regnvåte veier eller sommerveier - når villbringebærene skjøt skudd på buskene i utkanten av byen - før han svingte av til en bredere vei, som førte til apoteket. Han er pensjonist nå, men våkner fortsatt tidlig, og tenker på at morgenen var den beste tiden, når det var som om verden var hans hemmelighet mens dekkene buldret lavt under ham og lyset trengte gjennom morgendisen og han fikk et kjapt glimt av bukta på høyre hånd og så de høye, slanke furuene; han kjørte nesten alltid med vinduene delvis nede, for å nyte lukta av furu og den tunge, salte lufta, og om vinteren nøt han lukta av kulde.»

Avsnittet over er starten på romanen Olive Kitteridge av den amerikanske forfatteren Elizabeth Strout. Romanen utgitt i 2008, på norsk i 2015, fanget oppmerksomheten med en gang. 290 sider og jeg fant ingen svakheter i den. Den har fått meg til å tenke, til å le, jeg har innimellom vært trist, oppgitt – ja de fleste av følelsene et menneske har, klarte denne romanen å frembringe. Den får frem hvor komplisert det er å være menneske.  

F.eks fikk avsnittet over fikk meg til å tenke: nå må jeg begynne å leve i nuet – legge merke til naturen rundt meg når jeg kjører til jobben – være mer glad også over denne delen av livet – ikke bare se det som en transportetappe til en arbeidsdag jeg ikke alltid gleder meg til.

Forlaget Press som har gitt ut romanen på norsk, som jeg har lånt av biblioteket, beskriver den slik:

«Den lille småbyen Crosby i Maine ser kanskje ikke ut som all verden der den ligger, stille og gammelmodig. Men for den som vet å se etter, er Crosby hele verden. Og i de små og vanlige livene som leves der, kan vi møte alle menneskehetens store dramaer: begjær, fortvilelse, sjalusi, svik, håp, trofasthet og kjærlighet. I hvert av disse dramaene spiller også Olive Kitteridge sin helt egen rolle – enten den er liten eller stor. Hun er den mutte pensjonerte skolelæreren, hun er en av småbyens kjente skikkelser. Noen ganger er hun oppfarende, noen ganger er hun tålmodig. Noen ganger er hun klok, noen ganger er hun forstokket. Og noen ganger banker hjertet hennes hardt og sterkt, noen ganger går det i stykker.»

Jeg synes forlagets beskrivelse passer fint for min leseopplevelse av romanen som er delt i 13 fortellinger, fra der Olive har hovedrollen til der hun kun blir nevnt ved navn. Vi følger familien Kitteridge fremover i tid med noen tilbakeblikk.

Den første historien som avsnittet over er hentet fra, er Apotek. Her har Olives ektefelle Henry hovedrollen. Henry er en vennlig mann og godt likt, i motsetning til Olive som mange er engstelig for. Hun er rett frem, sender ut ærlige signaler og det er ikke enkelt for folk å takle. Det bør helst pakkes inn slik at det blir ugjenkjennelig. I denne romanen er det mange som må pakke ut seg selv og vise hvem de er.

Henry har fått noen trøkker gjennom barndommen:

«Inni seg bevret han av den stille frykten til en mann som to ganger i løpet av barndommen hadde vært vitne til at en mor som ellers hadde tatt seg kvast av ham, fikk nervesammenbrudd. Når en kunde en sjelden gang hisset seg opp over en pris eller irriterte seg over kvaliteten på en bandasje eller en ispose, gjorde han derfor alt han kunne for å bøte raskt på skaden. I mange år arbeidet Mrs. Granger for ham; mannen hennes var hummerfisker, og det var som om hun førte med seg den kalde havbrisen; hun var ikke så ivrig etter å gjøre skeptiske kunder til lags. Han måtte lytte med et halvt øre mens han malte opp medisiner, for å forsikre seg om at hun ikke sto i kassa og avfeide en klage. Mer enn en gang ble han minnet om denne fornemmelsen når han passet på at kona, Olive, ikke slo for strengt ned på Christophers hjemmelekser eller ugjorte plikter; denne følelsen av evig kretsende oppmerksomhet - behovet for å sørge for at alle var fornøyd. Når han hørte en bryskhet i Mrs. Grangers stemme, trådte han fram fra sin post baki lokalet og gikk ut i butikken for å snakke med kunden selv. Ellers gjorde Mrs. Granger en god jobb.»

Henry blir forbløffet over at Mrs, Granger dør brått – at han som apoteker ikke oppdaget symptomene. Men hell i uhellet, den som overtar jobben, Denise Thibodeau på 22 år, blir Henry veldig begeistret for. Olive kaller Denise for en grå mus. En hyggelig og søt mus parerer Henry henne. Men Olive mener at man ikke er søt når man ikke klarer å stå rakt, med smale skuldre som luter fremover som om hun unnskylder seg for noe. Men Henry er ikke bare begeistret for Denise, men også for ektefellen, navnebroren Henry. Han ønsker å be paret, som har vært gift i et år og bor i en husvogn, hjem på middag. Men får klar beskjed fra Olive:  

«Ikke interessert,» sa Olive da han foreslo at de skulle ha det unge paret på middag. Henry lot det ligge. Dette var på en tid da sønnen hans - som ennå ikke viste fysiske tegn til å være i puberteten – brått var blitt plagsomt gretten, med et humør som var som gift som skjøt gjennom lufta, og Olive virket like forandret og foranderlig som Christopher; de to hadde raske og rasende krangler som like plutselig ble et slags teppe av stille intimitet som holdt en hjelpeløs, lamslått Henry utenfor.»

Henry lytter ikke til Olive, og ber hjem paret på middag – men det blir ikke servert noe gourmetmåltid:

«Han stanset i oppkjørselen, som liknet mer på et stykke plen på toppen av en bakke enn en oppkjørsel, og så Olive i hagen. «Hei, Olive,» sa han og gikk bort til henne. Han hadde lyst til å legge armene om henne, men det sto liksom et mørke ved siden av henne, som en bekjent som nekter å gå sin vei. Han fortalte at Henry og Denise Thibodeau skulle komme på middag. «Det er bare rett og rimelig,» sa han.

Olive tørket svette fra overleppen og snudde seg for å røske opp en tust med løkgress. «Da blir det vel sånn, Mr. President,* sa hun. «Gi dine ordrer til kokka.»

På fredag kveld kjørte paret etter ham hjem, og den unge Henry håndhilste på Olive. «Hyggelig hus,» sa han. «Med utsikt over vannet. Mr. Kitteridge sier dere to har bygd det selv.»

«Stemmer, det.»

Christopher satt på skakke ved bordet, sammensunket i pubertal ueleganse, og svarte ikke da Henry Thibodeau spurte om han drev med noen sport på skolen. Henry kjente et uventet raseri spire inni seg; han fikk lyst til å skjelle ut gutten, som liksom avdekket noe utrivelig som man ikke ville forvente å finne hos familien Kitteridge.

«Når man jobber i et apotek,» sa Olive til Denise og satte et fat med tomatbønner foran henne, «får man oversikt over hemmelighetene til alle i byen.» Olive satte seg ned overfor henne og skjøv på en ketsjupflaske. «Man må vite å holde munn. Men det virker det jo som om du gjør.»

«Denise skjønner det,» sa Henry Kitteridge.

Denises mann sa: «Å ja. Det fins ikke mer pålitelig menneske enn Denise.»

Men når Henry ber Olive om å bli med i kirken, setter han i gang en polart lavtrykk – etterhvert får vi vite at Olive har sitt å slite med denne tiden som Henry ikke kjenner til:

«En mandag morgen da det var et skarpt drag i lufta på apoteket og han gjorde klart til å åpne for dagen, spurte han: «Har du hatt en fin helg, Denise?» Olive hadde nektet å gå i kirken dagen før, og Henry hadde mot sedvane snakket skarpt til henne. «Er det for mye å be kona si om,» hadde han hørt seg selv si der han sto på kjøkkenet i undertøyet og strøk buksene sine. «At hun skal bli med ham i kirken?» Å gå uten henne syntes som offentlig blottlegging av den mislykkete familie.

«Ja, det er så absolutt for mye å be om, for helvete!» hadde Olive nærmest spyttet, med raseriets dører på vid vegg. «Du aner ikke hvor sliten jeg er etter å ha undervist hele dagen og gått på toskete møter med den helsikes idioten av en rektor! Etter å ha handlet. Lagd mat. Vasket klær. Gjort lekser med Christopher! Og så forventer du - » Hun hadde tatt tak i ryggen på en av spisestuestolene, og det mørke håret, som fortsatt var ugredd og bustete etter natta, hadde falt over øynene hennes. «Så forventer du, din skinnhellige, pisspreikende spyttslikker,

at jeg skal gi avkall på søndagsmorgenene mine for å sitte sammen med en gjeng med fehuer.» Veldig plutselig hadde hun satt seg ned på stolen. «Jeg er

drittlei av det,» hadde hun sagt rolig. «Dødsens lei.»

Et mørke hadde buldret gjennom ham; sjelen hans var i ferd med å

kveles i tjære. Neste morgen snakket Olive konverserende med ham.»

Hva som skjer videre i denne historien og med Olive og familien skal ikke jeg avsløre. Men jeg tror mange vil like denne romanen. Fenomenal synes jeg den er og en av de beste romanene jeg har lest i år. Romanen vant Pulitzer-prisen som beste skjønnlitterære bok og er filmatisert, og gjett om jeg skal kjøpe HBO-serien; her er traileren: