Olive, igjen (Olive, again) – en fantastisk god roman av Elizabeth Strout

 

I desember 2015 skrev jeg et blogginnlegg om den første romanen om Olive Kitteridge:

 Elizabeth Strout: Olive Kitteridge - en av de beste romanene jeg har lest i år

Etter at jeg leste romanen, kjøpte og så jeg filmatiseringen av romanen. Det er derfor Frances McDormand jeg ser for meg når jeg leser om Olive.

Oppfølgeren jeg har lest nå, Olive, igjen, utgitt i 2019 og på norsk i 2020, er minst like god. Hvor har Elizabeth Strout hentet sin menneskekunnskap fra, det er til å undres over. Temaene strekker seg fra oppvekst til alderdom og død. Det er sagt og skrevet at man blir klokere av å lese skjønnlitteratur. Jeg tviler på om det er noen som har lest boken jeg har lest nå som ikke har tenkt gjennom eget og andres liv under lesingen. For egen del er det gjenkjennelse stadig vekk. Det er ikke en gjennomgående trist bok. Det er en bok om livet. Blant annet hvordan vi roter det til for oss selv.

Som den første romanen om Olive, er Olive, igjen delt om opp i historier/kapitler der det Olive spiller hovedrollen i enkelte kapitler, i andre er hun kun et navn eller hun er der med den karakteristiske hånden som vinker over hodet.

Men den røde tråden i romanen er Olive Kitteridge og livet hennes. Handlingen foregår i en småby i Maine. Når vi møter Olive, er hun blitt pensjonist og ektefellen Henry er død:

«Hun likte menn. Hun hadde alltid likt menn. Hun hadde ønsket seg fem sønner. Og hun skulle fortsatt ønske hun hadde det, for Christopher var . . . Ah, Olive kjente tyngden av ekte mismot senke seg nå, sånn som det hadde ligget over henne helt siden Henry fikk slag for fire år siden, og sånn som det hadde vært siden han døde, for to år siden nå, hun kjente nesten brystet bli tungt av det. Christopher og Ann hadde kalt det første barnet sitt Henry, etter Chris' far. Henry Kitteridge. For et flott navn. En flott mann. Olive hadde ikke truffet barnebarnet sitt.»

Men Olive har ikke alltid vært rettferdig mot Henry – det erkjenner hun nå når hun er gammel og ensom:

«Sannheten er at Olive ikke skjønte hvorfor alderen hadde ført med seg en slags hardhjertethet overfor ektemannen. Men det var noe det hadde kjentes umulig for henne å unngå, som om steinmuren som hadde slynget seg mellom dem gjennom det lange ekteskapet — en steinmur som atskilte dem, men som også bød på uventete kriker av mosegrodde, varme flekker, der sola kunne flimre mellom dem i en plutselig, forståelsesfull latter — var blitt høy og urokkelig, uten blomster i sprekkene, men med rester av is etter en storm i stedet. Med andre ord hadde det kommet noe mellom dem som virket uoverstigelig. Enkelte dager kunne hun peke ut en ekstra steinblokk her, en haug med mindre steiner der (Christophers ungdomstid, følelsene hennes for så lenge siden for han Jim O'Casey-fyren, en lærerkollega av henne, Henrys latterlige oppførsel overfor hun Thibodeau-jenta, den forferdelige forbrytelsen hun og Henry var blitt utsatt for da de, idet de trodde de skulle dø, sa slikt som ikke skulle sies, og så hadde det vært Christophers skilsmisse, og at han dro fra byen), men hun skjønte fortsatt ikke hvorfor de skulle vandre inn i alderdommen med denne høye og grusomme muren mellom seg. Og det var hennes skyld. For mens hennes hjerte trakk seg sammen, trengte Henrys hjerte mer, og når han av og til la armene om henne bakfra hjemme, var det så vidt hun ikke grøsset så han merket det. Gi deg! hadde hun hatt lyst til å rope. (Men hvorfor? Hvilken forbrytelse hadde han begått, annet enn å be om hennes kjærlighet?)»

Når vi møter Olive har hun ikke truffet sønnen på tre år. Olive beskriver det å ha barn som å ha en nål i hjertet. Presist synes jeg den beskrivelsen er. Christopher bor i New York samme med ektefelle og barn. Det blir ikke det helt store for noen når de møtes for noen dager. Det topper seg når Olive forteller sønnen at hun skal gifte seg med Jack Kennison.

 Olive, igjen er den fjerde romanen av Elizabeth Strout jeg har lest, og jeg skal lese flere. 

Forlaget beskriver romanen slik:

«Hvordan lever man et ærlig liv? Jack Kennison sitter på bar, han er en gammel mann med en stor mage, han savner Olive Kitteridge. «Det hadde vært hyggelig om du ble», hadde han sagt. Men likevel hadde hun bare gått.

Det er ikke mange skikkelser i moderne litteratur som Olive Kitteridge: Den bryske, grovbygde, kantete, kloke mattelærerinnen fra en småby i Maine. Elizabeth Strout fikk Pulitzerprisen for den første boka om Olive. Nå er den gamle damen tilbake i en uavhengig romanfortsettelse. Hun har blitt pensjonist og enke, hun må finne ut av kjærligheten på ny, forsone seg med kroppens forfall og hjemmehjelperen som dytter på putene hennes. Men fortsatt får vi gjennom Olive se menneskene rundt henne i småbyen: deres tausheter og tilkortkommenhet, deres kjærlighet og forvirring, deres øyeblikk av innsikt eller nåde. Hvorfor er det så vanskelig å elske? Hvorfor klarer vi ikke å ta vare på sannheten når vi møter den? Hvordan lever man et ærlig liv?»