I desember 2015 skrev jeg et blogginnlegg om den første romanen om Olive Kitteridge:
Elizabeth
Strout: Olive Kitteridge - en av de beste romanene jeg har lest i år
Etter at jeg leste romanen, kjøpte og så jeg
filmatiseringen av romanen. Det er derfor Frances McDormand jeg ser for meg når
jeg leser om Olive.
Oppfølgeren jeg har lest nå, Olive, igjen,
utgitt i 2019 og på norsk i 2020, er minst like god. Hvor har Elizabeth Strout
hentet sin menneskekunnskap fra, det er til å undres over. Temaene strekker seg
fra oppvekst til alderdom og død. Det er sagt og skrevet at man blir klokere av
å lese skjønnlitteratur. Jeg tviler på om det er noen som har lest boken jeg
har lest nå som ikke har tenkt gjennom eget og andres liv under lesingen. For
egen del er det gjenkjennelse stadig vekk. Det er ikke en gjennomgående trist
bok. Det er en bok om livet. Blant annet
hvordan vi roter det til for oss selv.
Som den første romanen om Olive, er Olive,
igjen delt om opp i historier/kapitler der det Olive spiller hovedrollen i
enkelte kapitler, i andre er hun kun et navn eller hun er der med den
karakteristiske hånden som vinker over hodet.
Men den røde tråden i romanen er Olive
Kitteridge og livet hennes. Handlingen foregår i en småby i Maine. Når vi møter
Olive, er hun blitt pensjonist og ektefellen Henry er død:
«Hun likte
menn. Hun hadde alltid likt menn. Hun hadde ønsket seg fem sønner. Og hun
skulle fortsatt ønske hun hadde det, for Christopher var . . . Ah, Olive kjente
tyngden av ekte mismot senke seg nå, sånn som det hadde ligget over henne helt
siden Henry fikk slag for fire år siden, og sånn som det hadde vært siden han
døde, for to år siden nå, hun kjente nesten brystet bli tungt av det.
Christopher og Ann hadde kalt det første barnet sitt Henry, etter Chris' far.
Henry Kitteridge. For et flott navn. En flott mann. Olive hadde ikke truffet
barnebarnet sitt.»
Men Olive har ikke alltid vært rettferdig
mot Henry – det erkjenner hun nå når hun er gammel og ensom:
«Sannheten er
at Olive ikke skjønte hvorfor alderen hadde ført med seg en slags
hardhjertethet overfor ektemannen. Men det var noe det hadde kjentes umulig for
henne å unngå, som om steinmuren som hadde slynget seg mellom dem gjennom det
lange ekteskapet — en steinmur som atskilte dem, men som også bød på uventete
kriker av mosegrodde, varme flekker, der sola kunne flimre mellom dem i en
plutselig, forståelsesfull latter — var blitt høy og urokkelig, uten blomster i
sprekkene, men med rester av is etter en storm i stedet. Med andre ord hadde
det kommet noe mellom dem som virket uoverstigelig. Enkelte dager kunne hun
peke ut en ekstra steinblokk her, en haug med mindre steiner der (Christophers ungdomstid, følelsene hennes for så lenge
siden for han Jim O'Casey-fyren, en lærerkollega av henne, Henrys latterlige
oppførsel overfor hun Thibodeau-jenta, den forferdelige forbrytelsen hun og
Henry var blitt utsatt for da de, idet de trodde de skulle dø, sa slikt som
ikke skulle sies, og så hadde det vært Christophers skilsmisse, og at han dro
fra byen), men hun skjønte fortsatt ikke hvorfor de skulle vandre inn i
alderdommen med denne høye og grusomme muren mellom seg. Og det var hennes
skyld. For mens hennes hjerte trakk seg sammen, trengte Henrys hjerte mer, og
når han av og til la armene om henne bakfra hjemme, var det så vidt hun ikke
grøsset så han merket det. Gi deg! hadde hun hatt lyst til å rope. (Men
hvorfor? Hvilken forbrytelse hadde han begått, annet enn å be om hennes
kjærlighet?)»
Når vi møter Olive har hun ikke truffet
sønnen på tre år. Olive beskriver det å ha barn som å ha en nål i hjertet. Presist
synes jeg den beskrivelsen er. Christopher bor i New York samme med ektefelle
og barn. Det blir ikke det helt store for noen når de møtes for noen dager. Det
topper seg når Olive forteller sønnen at hun skal gifte seg med Jack Kennison.
Olive, igjen er den fjerde
romanen av Elizabeth Strout jeg har lest, og jeg skal lese flere.
Forlaget beskriver romanen slik:
«Hvordan lever
man et ærlig liv? Jack Kennison sitter på bar, han er en gammel mann med en
stor mage, han savner Olive Kitteridge. «Det hadde vært hyggelig om du ble»,
hadde han sagt. Men likevel hadde hun bare gått.
Det er ikke
mange skikkelser i moderne litteratur som Olive Kitteridge: Den bryske,
grovbygde, kantete, kloke mattelærerinnen fra en småby i Maine. Elizabeth
Strout fikk Pulitzerprisen for den første boka om Olive. Nå er den gamle damen
tilbake i en uavhengig romanfortsettelse. Hun har blitt pensjonist og enke, hun
må finne ut av kjærligheten på ny, forsone seg med kroppens forfall og
hjemmehjelperen som dytter på putene hennes. Men fortsatt får vi gjennom Olive
se menneskene rundt henne i småbyen: deres tausheter og tilkortkommenhet, deres
kjærlighet og forvirring, deres øyeblikk av innsikt eller nåde. Hvorfor er det
så vanskelig å elske? Hvorfor klarer vi ikke å ta vare på sannheten når vi
møter den? Hvordan lever man et ærlig liv?»
Eg er så einig. Elizabeth Strout skriv knallgodt og Olive er verkeleg ei kvinne å bli kjent med. Eg har lese alle bøkene om Lucy Barton i tillegg og gler meg til kvar bok eg finn av forfattaren.
SvarSlettNeste jeg skal lese er Åh, William. Deretter blir det Lucy ved havet. Hørte den siste ble omtalt i Åpen bok. Det var den omtalen som påminnet med om at det er utgitt flere bøker av Elizabeth Strout etter at jeg leste de tre første.
Slett