«Det er natt, jeg ligger og venter på at sola skal treffe min del av kloden»

Setningen over fant jeg i romanen Det hvite badehuset av Thorvald Steen. Setningen kan konkret knyttes til den mørke årstiden vi er på vei inn i, men den kan også brukes i overført betydning.

Jeg har begynt å lese boken om Edvard Munchs bilder skrevet av Karl Ove Knausgård: Så mye lengsel på så liten flate. Innledningsvis skriver han at etter at Munch hadde hatt en livskrise, gikk han ikke lenger til smerten når han malte, han vendte seg mot utover, mot solen:  

«Og det er ikke vanskelig å forstå, alt begynner på nytt når den stiger opp Mørket viker, dagen åpner seg, verden blir synlig igjen. I de neste tretti årene malte han det han så der, i den synlige verden. Men den synlige verden er ingen objektiv realitet, den fremkommer slik den blir sett av hver enkelt, og Munchs store begavelse lå i hans evne til å male ikke bare det blikket så, men også det blikket var ladet med.»

Oppskrift på rundstykker med variasjonsmuligheter

Det er ikke bare innenfor bok-kategorier jeg har behov for å variere, det gjelder også mat. Selv om det er enklest å holde seg til oppskrifter en har brukt i mange år – da går det meste på autopilot.

På nettstedet godt.no har jeg funnet mange oppskrifter jeg har prøvd ut. En av dem er oppskrift på rundstykker. Oppskriften Fine oppskrifter er ikke så forskjellig fra oppskriften jeg har brukt i mange år. Men den ga meg inspirasjon til endringer. 

Jeg har lagt inn følgende endringer:

• ·         Redusert smørmengden fra 125 til 100
• ·         Redusert antall ss sukker fra 4 til 2
• ·         byttet ut deler av hvetemelet med 200 gram grovt mel, f. eks sammalt  hvete grov

Jeg blander smeltet smør, melk og sammenvispet egg og varmer det til temperaturen som gjæren tåler, og jeg bruker tørrgjær. Jeg har tørrgjæren, salt og sukker i bollen og tilsetter væsken. Deretter melet litt etter litt som det står  i oppskriften. Min erfaring er at dette gir bedre heving enn om man har melet i bollen iblandet tørrgjær og deretter har i væske.

I tillegg har jeg sesamfrø, solsikkefrø og gresskarkjerner på toppen før steking. Jeg lager en blanding, dypper rundstykkene i sammenvispet egg og deretter i frøblandingen. Dypper man i vann, faller de lett av etter steking

Rundstykkene er populære her i huset, og jeg har alltid noen i fryseren som kan tas opp og tines i micro’n. 

Skipsfartseventyret – en fotografisk fortelling 1875-1975 av Silje Een de Amoriza og Ingrid Myrstad

 «I denne boken har vi samlet bilder av livet på havet fra 1875 til 1975, og satt dem sammen til en historie om den perioden som kan kalles gullalderen i norsk skipsfart. Til tross for mange større og mindre kriser var det i disse årene Norge utviklet seg til en av verdens største skipsfartsnasjoner, og antallet norske sjøfolk var på sitt høyeste. Samtidig var det i andre halvdel av 1800-tallet at fotografering begynte å bli vanlig, og utover i etterkrigstiden ble fotoapparatet allemannseie i norske hjem. Ideen fikk vi da vi arbeidet med et prosjekt om Sjømannskirken - Norsk kirke i utlandet sin historie. Under dette arbeidet fikk vi innblikk i det mangfoldige fotomaterialet som er bevart fra norsk skipsfart og sjømannsliv, både i Sjømannskirkens arkiver, ved maritime museer og i privat eie. Bildene fra det som fortonet seg som en fjern og fascinerende fortid på de syv hav, gjorde oss nysgjerrige, og vi ønsket å bruke fotografiene til å få mer kunnskap om fortidens sjømannsliv.»

Sitatet over er fra forordet til boken Skipsfartseventyret – en fotografisk fortelling 1875-1975. Forlaget Vigmostad & Bjørke presenterer boken slik:

«Silje Een de Amoriza (f. 1983) og Ingrid Myrstad (f. 1985) er historikere. Sammen driver de bedriften Historikarverksemda, og har skrevet flere bøker. I Skipsfartseventyret forener de sin interesse for historiske fotografier og skipsfartshistorie.»

Boken er midt i blinken for meg. Jeg er interessert i fotografi og historie. I tillegg har jeg de siste årene hatt arbeidsoppgaver som retter seg inn mot skipsfartsnæringen. Boken som ble utgitt i 2015 har jeg kjøpt for noen uker siden på mammut-utsalg.  Jeg tenker at dette må være en bok å gi i gave til de som har interesse for bokens innhold. Å finne en slik bok jeg ikke var klar over eksisterte, oppleves som et scoop.

I innledningen beskrives utviklingen innen skipsfarten og fotografiets utvikling i korte trekk og innledningen begynner slik:

«Det moderne norske skipsfartseventyret» er historien om hvordan et lite, fattig land langt mot nord vokste fram som en global leverandør av frakttjenester og ble en av verdens aller største sjøfartsnasjoner. Norske skipseiere gikk inn på nye fraktmarkeder i tiårene etter 1850, og den norske handelsflåten rykket opp fra åttende til tredje største på verdensbasis, regnet etter tonnasje. I norsk sjøfartshistorie har ordet eventyr blitt brukt for å skildre næringens og flåtens utrolige utvikling på denne tiden og i det følgende århundret. Men «det moderne norske skipsfartseventyret» var jo først og fremst sjøfolkenes eventyr.»

Det er det denne omhandler: livet til sjøfolkene. Bilder med tekst til. Om forsidebildet står det: 

«M/S Temeraire har lagt til kai i en asiatisk havneby en gang i 1958. Det finnes mange fotografier av sjøfolk som står ved skipsrekka og kikker ned på livet i havnen de er ankommet, men her har sjømannen Thomas Egli-Zehnder valgt et annet perspektiv. Han har gått av skipet og rettet linsen mot sine egne arbeidskamerater, sett fra lokalbefolkningens synsvinkel.

Egli-Zehnder hadde teft for gode motiver. Her kan det virke som om han har latt seg inspirere av fransk eller amerikansk street photography – en sjanger der fotografene er opptatt av å dokumentere det virkelige livet. Slike bilder er ofte tatt på offentlige steder som her på havnen, og uten at de som er avbildet, er klar over at de blir fotografert.

Bildet får fram kontrasten mellom to verdener. Hva tenkte menneskene på kaien om de unge sjøfolkene på det nyankomne skipet? Og motsatt, hvordan betraktet sjøfolkene samfunnet de var kommet til?»

En smakebit til fra boken – fotografen på bildet under er ukjent:

«Mannskapet på fullriggeren Manx King Samlet seg på baugspydet og klyverbommen for å bli fotografert en gang i 1917. De danner en fin komposisjon mot horisonten. I alt var nitten mann om bord på den store fullriggeren. Tyskland hadde erklært uinnskrenket ubåtkrig, og «Manx King» kunne når som helst bli senket - av en drivende mine eller et ubåtangrep.

8. juli 1918 ble de angrepet. Fullriggeren var på vei fra New York til Rio de Janeiro med lasterommet fullt av jern, bomull, soda og olje da de plutselig ble beskutt av en tysk ubåt i Nord-Atlanteren. Tyske soldater bordet skipet, hugget opp lukene og plasserte bomber i lasterommet. Skipperen og mannskapet fikk ordre om å gå i redningsbåtene og ro vekk. Det var disig og høy sjø, og mannskapet så aldri skipet synke. Etter 27 timer i livbåtene ble de plukket opp av et britisk seilskip og brakt i land i New York.»

Blåknapp ( og/eller rødknapp?) - en av de fineste viltvoksende plantene synes jeg

Høsten er gått inn i en ny og kaldere fase, og det skjedde brått. Har vært på en ukes rundtur i Irland, og det var fint vær så og si hele turen. Ifølge guiden kunne han ikke huske å hatt så fint vær på turene sine. Det ble en brå overgang til lave temperaturer på turen med bikkja om morran.

Hele sommeren har Blåknapp  ( og/eller rødknapp - se i kommentarfeltet) gledet meg – en av de fineste viltvoksende planter synes jeg. Jeg måtte ta noen bilder som jeg kan se på når vinteren kommer – november, desember, januar og februar er tøffe måneder for meg som ikke er et vintermenneske. Litt ulik farge er det på den avhengig av når på dagen jeg har tatt bilde. 

Og kjenna at vi er i slekt med jorda, med vinden og kvite sky

Privat foto

«Og kjenna at vi er i slekt med jorda, med vinden og kvite sky... 

(Vi skal ikkje sove bort sumarnatta)

Tom Schandy og Baard Næss: Fotoinspirasjon – Bli en bedre fotograf

Nå er det bare noen dager til jeg skal på fotokurs. Da jeg fikk tilsendt programmet, fikk jeg kalde føtter. Typisk deg, var kommentaren jeg fikk her hjemme. Mye sannhet i det. 

Det er lenge siden jeg gikk på nybegynnerkurs -  i mars 2012. Før kurset var jeg totalt blank. Kunne ingenting om kameraets funksjoner, hva ISO, blender og lukketid var. Men jeg lærte såpass mye gjennom kurset at jeg ikke bruker de ferdigstilte funksjonene på kameraet. Forøvrig et veldig flott og inspirerende kurs, og jeg var klar for fortsettelsen. Blant annet å gå på flere kurs som fotografen hadde.

Men så flyttet fotografen ut av Norge. Jeg har tatt en del bilder, men jeg er fortsatt en amatør. Jeg har bl a lest en fotobok av en amerikansk forfatter. Men det er noe med å bli inspirert av levende mennesker.

Hell og lykke – akkurat som jeg trengte det kommer fotografen en tur innom Norge og satte opp et videregående kurs der jeg er påmeldt. Men før jeg meldte meg på, måtte jeg forsikre meg om at jeg hadde noe på kurset å gjøre. Mener selv at jeg burde tatt nybegynnerkurset om igjen nå når jeg har mer erfaring. Men fotografen mente kurset var greit også for meg, så til helgen braker det løs med et tre dagers kurs.

Boken til Tom Schandy og Baard Næss: Fotoinspirasjon – Bli en bedre fotograf kjøpte jeg da den ble utgitt i desember 2014. Lest litt i den tidligere, men det er så mange andre bøker som alltid har kommet foran. Det er hardt å være bokblogger ;). På grunn av kurset var det på tide å lese den fra perm til perm. Det har jeg gjort, og det er en veldig flott bok. Den er som tittelen beskriver: inspirerende og grunnlag for at en kan bli en bedre fotograf.

Boken er inndelt i kapitler med ulike tema som: Hva skal jeg velger av utstyr, grunnleggende kamerakunnskap, det gode landskapsbildet osv osv. Den er illustrert med mange bilder der de tekniske detaljene er opplyst. Lettlest slik at den er en bok også for de som er helt blanke som jeg var første gang jeg gikk på kurs. Jeg har ingen problemer med å anbefale boken. En blir selvsagt ikke en god fotograf av å lese en bok, men teori er alltid greit å ha med seg. Og jeg er kommet til en erkjennelse: noe må man bare pugge seg til kunnskap.

Boken har gjort meg tryggere på at jeg ikke kommer på kurset som fullstendig novise. Og en ting er å si, jeg har ikke mye kamerautstyr. Et billig kamera, to linser og et billig stativ. Så får jeg etter kurset vurdere om jeg skal investere i noe bedre og mere utstyr. Mulig jeg kjøper meg en snorutløser før kurset. Men en utstyrsfreak vil jeg neppe bli.

Her er en link til foto.no der boken er anmeldt:

De prisbelønte fotografene Tom Schandy og Baard Næss har laget en introduksjonsbok i fotografi for de som ønsker å bedre basiskunnskapene.

Unni Wilhelmsen (Joni Mitchell) Both Sides Now

Privat foto's

 Rows and flows of angel hair 

And ice cream castles in the air

And feather canyons everywhere, 

I've looked at clouds that way.

But now they only block the sun, 

They rain and they snow on everyone

So many things I would have done, 

But clouds got in my way.

I've looked at clouds from both sides now

From up and down and still somehow

It's cloud illusions I recall

I really don't know clouds at all

Moons and Junes and Ferris wheels, 

The dizzy dancing way that you feel

As every fairy tale comes real, 

I've looked at love that way. 

But now it's just another show, 

You leave 'em laughing when you go

And if you care, don't let them know, 

Don't give yourself away. 

I've looked at love from both sides now 

From give and take and still somehow

It's love's illusions I recall

I really don't know love at all

Tears and fears and feeling proud, 

To say "I love you" right out loud

Dreams and schemes and circus crowds, 

I've looked at life that way.

Oh but now old friends they're acting strange, 

They shake their heads, they say I've changed

Well something's lost, but something's gained 

In living every day.

I've looked at life from both sides now

From win and lose and still somehow

It's life's illusions I recall

I really don't know life at all

I've looked at life from both sides now 

From up and down, and still somehow 

It's life's illusions I recall 

I really don't know life at all

I

Anne Havåg Holter-Hovind: Fuglefryd. Hvordan skape kvitrende hager og balkonger

Like lenge som denne bloggen har eksistert har hagearbeid blitt utført på en minimumsnivå. Det startet med at mange av plantene, herunder alle rosene, døde pga barfrost våren 2013. Sommeren 2014 var veldig tørr, og sommeren 2015 var lite sommer. I tillegg er det et faktum at brunsneglene gjør at det jeg tidligere år hadde suksess med, å plante frø på voksestedet, ikke er noen vits i. Sneglene spiser opp plantene.

Men jeg har planer for sommeren 2016 – og jeg ble oppmuntret av en artikkel i Aftenposten 17. september 2015: Slik får du en nydelig høsthage. Her er det mange tips på planter som blomstrer sent. 

Jeg er evig optimist at 2016 skal bli det store hageåret. Jeg må bl a være tidlig ute med å klippe ned denne skråningen ved trappa – klatrehortensiaen ble ikke klippet våren 2015 og det er ikke bra. Det er leirjord i en del av denne delen av hagen, og da har vi valgt vintergrønne planter – de klarer seg stort seg uten stell – kun klipping. Bilde tatt sommeren 2015. 

Jeg har også kjøpt boken til Anne Havåg Holter-Hovind: Fuglefryd. Hvordan skape kvitrende hager og balkonger utgitt i 2015. Veldig inspirerende, og boken er illustrert med mange flotte bilder.  

Anne Havåg Holter-Hovind har hagebloggen Moseplassen. 

Vi har en del fugler i hagen, og de mates gjennom vinteren. Men etter å ha lest boken har jeg fått mange gode tips. Både å utvide sortimentet hva angår mat for å tiltrekke flere typer fugler. Men også hvilke planter en skal velge for å tiltrekke seg fugler. Og mye mer. Vanligvis mater jeg med solsikkefrø og meiseboller. Men jeg leser i boken at vil jeg f eks ha gråtrost til å komme i hagen, må jeg fore med frukt og bær. Billige epler er herved kjøpt på Rema 1000 og hengt ut. Svarttrosten er altetende skriver hun, men rosiner er yndlingsmaten. Enkelte fugler er også glad i brød. Billig kneip er kjøpt og hengt ut.

I boken er det også tips om hvordan en skal tiltrekke seg ekorn. Ekorn ser jeg av og til, men mindre de siste årene. Mulig hundene har skremt dem bort. I tillegg fjernet naboene mange trær som de helt sikkert trivdes i. Pinnsvinet som bodde under verandaen da vi flyttet inn i huset forsvant som dugg for solen. Sikkert fordi vi hadde med oss to katter. Håpet er at pinnsvinet skal komme tilbake.

Her er bilder som jeg har tatt på foringplassen i januar 2015 av stillits, spettmeis og flaggspett. Bildene av fasanen tok jeg i desember 2012 – det siste året vi hadde snø i jula. Det har vært lite fasan på tomta de siste årene – det har nok med å gjøre at de ikke har behov å besøke foringplassen siden det har vært lite snø de siste vintrene. 

Solsnu (winter solstice) 2015 - lyset er på vei tilbake

Alle bildene er private

Det går i litt sakte fart med lesingen om dagen. Bl a fordi jeg leser i flere ulike bøker samtidig. Men også at energinivået falt etter at jeg hadde en hard forkjølelse der jeg bl a var tre dager sengeliggende med feber før jul. Det var som om det snek seg inn noe i tillegg – en liten tsunami med negative tanker som fikk meg inn i en tilstand av moll. Derfor er det positivt å vite at sola har snudd – om morgenen den 22. desember skjedde det som for meg er magisk.  

I dag var en av de sjeldne med så og si ingen vind. Godt å være ute og vite at lyset er på vei tilbake. 

Tomas Espedal: Mitt privatliv - en fotobok

Bildene over er ikke hentet fra fotoboken til Tomas Espedal – de ble tatt i dag inspirert av hans bok: 

Dagen er i ferd med å våkne, men jeg og hundene har som vanlig vært våkne i mange timer allerede. Det er kanskje siste julen jeg har den ene hunden min – dersom dyrlegen ikke er fornøyd med antibiotika- og kortisonkuren han ble satt på før jul, er de evige jaktmarker neste stopp. Men ennå koser han seg med å sove ved siden av meg i sofaen, har glede av å spise og gå tur.

Julestjerna kjøpte jeg for to år siden fordi den minner meg om barndommens jul – jeg kunne navigere etter den når jeg brukte å gå hjem i vintermørket der vi bodde med nordpolen som neste stopp. Uten et eneste tre som tok bort utsikten og innsikten...Det kommer aldri en trendy julestjerne inn i mitt hus...

Tomas Espedal har gitt ut en fotobok i 2014: Mitt privatliv som jeg har ønsket meg og fikk til jul. Ønsket meg fordi jeg liker hans bøker og fordi jeg liker tanken med å lage en fotobok som det han har gjort.

Les mer om boken her hos forlaget Gyldendal

Den første kritikken jeg leste ble avgitt av en anmelder i Aftenposten:

«Denne boken ville neppe kommet ut om den ikke var signert Tomas Espedal»

Vel tenkte jeg, det skremmer ikke meg fra å ønske meg den. At den kunne ha en  verdi for meg fikk jeg bekreftet da jeg hørte den ble fremsnakket i radioprogram på NRK: 

Link til Kulturhuset på NRK 15.10.2014 der man snakket om boken; positivt.

Deretter så jeg Brenner & bøkene  og et eget intervju med forfatteren her

I VG skriver anmelderen: Sterkt og vakkert fra Espedal

Ved bruk av private bilder har Tomas Espedal laget en historie. Jeg kjenner igjen det meste fra bøkene hans. Hans bøker gir mening for meg å lese. Det gjelder også fotoboken. Igjen blander han sjangere. Mange temaer; som sorg, det å flytte, reise og skrive. 

Fotoboken er den første boken jeg har kjøpt; de fire andre jeg har lest av han lånte jeg av biblioteket. Men det er bøker en fint kan lese flere ganger, derfor har jeg et mål om å kjøpe dem. Fotoboken er heller ingen bok en leser en gang.

For å illustrere hvordan boken på 135 sider med et bilde pr side og tekst under er, har jeg valgt ut to bilder:

Tomas Espedal ble alenefar for to jenter etter at barnas mor døde. Han flyttet inn til dem i huset på Ask. Det var i dette huset han skrev bøkene Dagbok, Brev, Gå og Imot kunsten; de tre siste har jeg lest. Han trengte pengene for å forsørge seg selv og jentene. Seks år fikk de bo der før de måtte flytte. Denne delen av liver er illustrert med flere bilder.

Det første bildet jeg har valgt ut er dette:

Teksten til bildet er:

«Huset forlatt og dødt. Kveld. Høst...Huset skulle selges. Han som ville selge huset, fikk ikke solgt det, huset ble stående tomt, og langsomt døde det; jeg klarte ikke å synes det var trist. Jeg var blitt vant til å flytte, og til at mennesker og hus døde.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg savner ikke de døde. Jeg savner de som lever, de som er flyttet og er borte på den vanskeligste måten»

Det andre bildet jeg har valgt ut er fra et hotellrom i Paris:

Teksten til bildet: 

«Skrivebordet i vinduet på Hotel Baudin...Henri Michaux skriver at forfatteren er en sengeliggende idrettsmann. Det er ikke helt nøyaktig, i min verden er forfatteren en sengeliggende arbeider.»