31. juli 2014

1814 Nære på skrevet av Jon Ewo - en bok for lesere i alle aldre

Jeg skulle ønske at jeg hadde hatt tilgang til bøker som 1814 Nære på skrevet av Jon Ewo da jeg var barn/ungdom. Da tror jeg min historieinteresse hadde våknet tidligere, og kanskje jeg hadde valgt en annen utdannelses-/yrkesvei. 
Men jeg måtte vente helt til 2014 til den lettleste boken på 143 sider ble utgitt.

Jeg hadde tenkt å kjøpe den. Men så ble det til at jeg kjøpte boken til Karsten Alnæs: Miraklenes år i sommer og derfor valgte jeg å låne boken til Ewo av biblioteket. Nå gleder jeg meg til å lese boken til Alnæs.

Jeg kjøper de fleste bøkene mine gjennom Bokklubben og der er 1814 Nære på utgitt av forlaget Cappelen Damm beskrevet slik:

«Du trodde kanskje at 1814 bare er en historie om grunnloven og eidsvollsmennene? Du har sikkert hørt hvor viktig det som skjedde i 1814 var. Men visste du hvor nervepirrende spennende det var? Og hvorfor det var så viktig? Her er historien sett gjennom Jon Ewos lekende blikk. 1814 - nære på er en dramatisk historie om et Norge som våkner opp til mulig frihet. Det er en spennende fortelling om fire menn som har hver sin idé om hvordan Norge skal se ut. Fire menn som står imot hverandre. Og et lite fjelland som ikke er det samme etter at året er slutt. Jon Ewo er en prisbelønt forfatter som har fått skryt for sin helt spesielle stemme innen sakprosa for barn og ungdom. Her gjør han historien levende på en måte du aldri før har lest. Teksten er visualisert gjennom Bjørn Ouslands fantastiske strek.»

Selv om boken som et utgangspunkt henvender seg til unge lesere, er dette en bok som bør interessere lesere i alle aldre. Litt om hvordan de fire mennene beskrives:

Den danske prinsen Christian Frederik, drømmeprinsen, og som jeg i andre bøker har lest ble kalt for «kjolekongen»:

«Christian Frederik vet at han skal arve den danske kronen – en dag. For danskekongen, Frederik 6., har ingen sønner. Den gangen kunne bare menn arve den danske kronen. Problemet var bare at kongen, som er halvfetteren hans, ikke er spesielt gammel. Det vil ta mange år før Christian kan regne med å bli konge. Men når det skjer vil han herske over Danmark og Norge, siden vi er i union sammen.»

Kronprins Karl Johan (Jean Bernadotte) av Sverige; ikke lenge siden jeg leste en bok om han skrevet av Herman Lindqvist – en bok som er med i Jon Ewos litteraturliste:

«Jean blir svensk kronprins i 1810 og tar da navnet Karl Johan. I virkeligheten er det Karl Johan som nå styrer landet, siden kongen er for syk til det. Han har lenge kikket på et kart over Norden. Han bryr seg ikke om å få tilbake Finland, for Finland har for lang grense mot Russland. Det vil være nesten umulig å forhindre naboen i øst fra å forsyne seg. Men hvis Karl Johan kan skaffe seg Norge, vil det være en festdag!»

Grev Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg – for meg et ubeskrevet blad før jeg leste boken til Ewo, men det han skriver har gjort meg nysgjerrig å lese hva andre historikere skriver om mannen som ifølge forfatteren bedrev dobbeltspill:

«Herman liker ikke unionen mellom Danmark og Norge. Han mener at Norge kommer dårlig ut av det. Danskene bestemmer for mye og gir nordmenn for lite tilbake. Ikke minst synes han at han selv kommer dårlig ut av det. Han vil gjerne ha mer makt. Allerede i 1809 møter derfor Herman svenske offiserer i all hemmelighet. De diskuterer om det er mulig å lage en union med svenskene i stedet. «

Professor Georg Sverdrup – også han vet jeg lite om – forfatteren skriver at han brente alle papir og brev før han døde, og etter at unionen med Sverige endte han med å være rasende på Christian Frederik –  før dramaet starter hadde han en annen mening om prinsen:

«Georg har møtt Christian Frederik i København noen år før 1814. Han liker den danske prinsen, men har sine egne meninger om Norges fremtid. De er ikke alltid de samme som den danske drømmeprinsen. Men en ting har de felles: Begge ønsker at Norge skal bli et fritt og selvstendig land.»

Vi kan lese om forspillet til 1814 som bl a påvirkes av revolusjonen i Amerika og Napoleonskrigene, det som skjedde våren 1814 på Eidsvoll og frem til unionen med Sverige var et faktum. Og litt om det som skjedde frem til 1905 da Norge løsrev seg fra Sverige.

En smakebit til:

«Det er nok i 1813 at Christian Frederik får ideen om at han kan starte for seg selv. Men han vet bare ikke hvordan han skal få det til. Riktignok er alle nordmenn opptatt av hvor strålende det er å være norsk. Nordmenn skryter og sier ting som:
- Vi har natur som klyper deg i pupillene.
- Vi har vikinghistorier om krigere som var de tøffeste og råste i hele
Europa.
- Bøndene våre er helt spesielle. De er ikke skitne slaver som bare graver i
jorda! De er stolte og lever i pakt med naturen, etter eldgamle
tradisjoner.



«Problemet er bare at nordmenn ennå ikke har tenkt tanken om at Norge kan klare seg selv. Det er opplest og vedtatt og spikret på alle dører at landet er for svakt både når det gjelder økonomi og kunnskaper. Vi må være i union med enten Danmark eller Sverige. Christian Frederik våkner ofte om natta og lurer på hva han kan gjøre. Han synes Norge er et eventyrland. Eksotisk med høye fjell, dype fjorder, mystiske skoger, en utrolig vikinghistorie, sølvgruver og jernverk... Prinsen blir forført, og han faller hardt. Særlig også fordi alle nordmennene han møter, er så positivt innstilt til ham.
Dessuten er han nok litt forelska i seg selv.
Han vil så gjerne bli konge. Og det er lenge til det kan skje i Danmark. Imens kan Christian Frederik i de beste drømmene sine se seg selv som konge i eventyrlandet Norge. Det bildet elsker han. Nå har han plasket midt oppi en uventet mulighet. Han lurer bare på hvordan han skal gripe det an. Det gjør at han blir blind for alle fornuftige protester.»

Spennene blir det slik Jon Ewo har fremstilt historiens gang i denne lettleste boken, og den gjør meg nysgjerrig etter å vite mer. Jo mer jeg leser om historiske hendelser, jo mer forstår jeg hvor lite jeg kan og mer får jeg lyst til å lese. Det jeg som leser ofte sitter og tenker på er hva dersom det ikke hadde skjedd osv – hvordan hadde historien blitt da... Det er også interessant å lese om historiske hendelser fra ulike vinkler. 

Jon Ewo skriver i etterordet bl a at:

«Jobben min har vært å gjøre historien om 1814 levende og ikke minst forståelig for folk i dag. Om jeg har behandlet de fire avdøde personene rettferdig, er det opp til leserne og kritikerne å avgjøre.»

Å gjøre historien levende har han klart synes jeg. Han viser at den var dramatisk. For meg ble dette en godbit av en bok. Jeg håper mange leser den. 

30. juli 2014

Alf Prøysens barndomserindringer: Det var da det og itte nå


Privat foto tatt i 1998

Det er Alf Prøysens barndomserindringer vi kan finne i boken Det var da det og itte nå. Boken på 159 sider ble utgitt første gang i 1971. Utgaven jeg har ble utgitt i 1987 av Den norske Bokklubben og er illustrert med tegninger av Hans Normann Dahl. Til slutt er det det en del sider med private fotografier av livet i Præstvægen.


Datteren til Alf Prøysen, Elin Prøysen, har skrevet etterord i boken og avslutter dette slik:

«Men boka har kanskje størst verdi som et kulturhistorisk dokument som forteller om en fortid som ikke ligger så langt tilbake i tida. En nær fortid da det var en uoverstigelig avgrunn mellom en gårdbruker og en husmann.»

Alf Prøysen (1914-1970) ble født på husmannsplassen Prøysen på Rudshøgda i Ringsaker kommune Hedmark fylke. Husmannsplassen hørte til gården Hjelmstad, og faren til Alf arbeidet der som husmann. 
   
«Det er forskjell på folk. Og ingen stann var forskjellen så stor som over Hedemarken, «det røde fylke» som dom kæilte det. Men etter Præstvægen var vi like æille. Vi var som ei lita væl for øss sjøl. Rundt omkring i bra avstæind låg de store garda, og dom hadde vi ittno med, det var bære'n far det som gikk skauvægen att garda om måran og kom hematt om kvelden. Og a' mor en enkelt gong da hu skulle vara i stella for sveiser'n hell fjøsgutten, når dom skulle ha fridag. Vi onga gikk bære gardsvægen når vi skulle setta og ta opp poteter hell renske tuneps. Men da såg vi standsforskjellen, og den hadde mange forgreininger og avskygninger. Vi kæin sea det bynte med doen...»

Alf var forskjellig fra andre barn rundt seg:

«Je likte meg så godt inne. Je fraus bare ved tanken på å gå ut. Men bror min var ute både tidlig og seint og hæin likte det. Je likte best å sitte inne og tegne je. Det var smått med tegnepapir. Det var bare det grå innpakningspapiret ifrå butikken. Og det kunne være både skrukkete og sundrivi, men jeg glatte det ut og delte det opp...»

Alf kunne lese når han begynte på skolen. Han var skoleflink og det gjorde til at han ofte kjedet seg. Undervisningen var ikke tilpasset hans nivå. Og det var ikke alltid like enkelt for en fattig husmannsunge:

«Det var nesten ittno på skulen som passe inn i hårdagen i Prøysstugun. Je kjæm hau en gong lærinna dreiv å tala på at det var gæli a ta det støsste rommet tel finrom som æiller vart brukt, det støsste rommet skulle vara soveværelse det sa'a, vi skulle ligge for åpent glas om natta, sa kunne vi ha et lite rom tel finrom sa'a, og trudde'a reformerte. I Prøysen var det bære ei stor stugu der, og et kjøkken med bakeromn i pipen og en gammel komfyr der vi værmte vatten to gonger om dagen så kua skulle få lonkent drekke med litt mjøl på. Og så hadde vi rommet som vi kæilte petiko; der var det itte omn i det hele tatt så der kunne vi itte vara om vinter’n. Og glasa i å få opp. Dom hadde trøtne att for mange år  sea...»

Dette er bare noen smakebiter fra barndommen til Alf Prøysen som er fortalt helt uten bitterhet. Selv om fortellingene har mye humor i seg, ligger det et alvor i boken som gjør at en det går mange tanker gjennom hodet. Barn finner gleder i mye. Men det må ha vært en traurig tilværelse for både voksne og barn. Jeg synes det er vondt å lese om fattigdommen på den tida. Heldigvis ble det en endring slik at barna som vokste opp hadde muligheter for en bedre tilværelse enn foreldre og besteforeldre hadde. Historien om a bæssmor som da hun mistet mannen måtte sette bort de seks døtrene på bygda, stenge døra til husmannsstua og selv gå på bygda for å finne seg et arbeide der hun også fikk en seng å sove i, er rimelig sterke saker å lese om.   

Heldigvis er slike historier dokumentert for ettertida  bl a med det Alf Prøysen forteller i boka si. Det er en stor kontrast mot det vi i 2014 forventer velferdsstaten Norge skal tilrettelegge for oss.  Personlig synes jeg at vi som samfunn har beveget oss til det motsatte ytterpunkt - til "tilværelsens uutholdelige letthet". For selv om oppveksten til Alf Prøysen materielt sett var fattigslig, var det en annen rikdom der som vi kanskje har mistet på veien til vår materielle rikdom. Uansett, en stor kunstner ble det av mannen. 


Her er et privat bilde av Prøysenstua tatt i 1998:


29. juli 2014

Karitas (Karitas án titils) av Kristín Marja Baldursdóttir - fenget ikke nok til at jeg vil lese oppfølgeren

Karitas skrevet av den islandske forfatteren Kristín Marja Baldursdóttir ble utgitt i 2004 og ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2006. På norsk ble den utgitt for første gang i 2012. Den er på 464 sider og utgaven jeg har kjøpt har dette omslaget:





«Island, 1915. Karitas Jónsdóttir vokser opp i en stor, farløs søskenflokk. Det betyr trange kår, men moren er fast bestemt på at alle skal ha en utdanning, og Karitas er en talentfull kvinne. Et tilfeldig møte med en kvinne bak et staffeli forandrer livet hennes, sender henne til København for å studere og gjør kunsten og kjærligheten til stadig viktigere omdreiningspunkter for Karitas.

Karitas forelsker seg i den vakre Sigmar, en fisker. De gifter seg og får barn, men han stuer henne vekk på et øde gårdsbruk mens han selv seiler jorden rundt på de syv hav. Da Karitas føder tvillinger, orker hun ikke mer, og overlater det ene av barna til søsteren, Bjarghildur. Selv flytter hun med to av barna til det lille samfunnet Örefi, hvor de tilbringer de neste 14 årene. Da Sigmar plutselig dukker opp idet krigen bryter ut i Europa, må Karitas igjen velge mellom kunsten og kjærligheten.»

Først til omslaget. Karitas og søstrene beskrives å ha lyst hår. Litt underlig at forlaget  da velger velger omslaget over. 

Forlaget går langt i å beskrive handlingen - faktisk er dette oppsummering av handlingen i romanen. Men heldigvis betydde det ingenting for min leseopplevelse. 

Jeg synes dette var en god roman selv om den etter min smak i enkelte partier var litt vel melodramatisk, drømmeaktig og langsom. En annen ting er at jeg savner flere dialoger. Generelt er bruk av dialoger noe som jeg synes gir romaner mer liv og gjør at jeg kommer litt mer innpå karakterene.

Forlaget beskriver også romanen som «et gripende portrett av en sterk og stolt kvinne... en roman om drømmer og lengsler, om uventet lykke og bunnløs sorg - og om stor lidenskap. »

Mitt inntrykk av islendinger er at det er et hardført og sterkt folkeslag. Min ærlige mening er at Karitas for meg ikke er sterkere og stoltere enn de andre kvinnene hun omgir seg med. Tvert imot. Hun har en sterk mor og to sterke søstre. Som stiller opp for Karitas. Hun blir påkostet en eksklusiv utdannelse av en kvinnelig velgjører som ser Karitas talent. Når hun havner på dette øde gårdsbruket etter å ha havnet i "uløkka", har hun mange gode kvinnelige hjelpere. I det store og hele omgir hun seg med både kvinner og menn som vil henne vel, også i egen familie. Derfor er boken for meg en bok om «sterke og stolte kvinner» der jeg ikke opplever at Karitas er den sterkeste. 

Sigmar beskrives helt klart som en sterk og steil person. Men  at han "stuer henne vekk" - det synes jeg er en litt pussig beskrivelse for situasjonen. Han er som islendinger flest og som moren til Karina er, opptatt av å tjene penger. 

Jeg hadde trodd at dette skulle være en roman som hadde sin hovedvekt på en kvinne som kjempet for å få anledning til å bruke sine kunstneriske evner. Men det er en liten del av romanen - tiden i København får vi for eksempel vite lite om. Istedenfor synes jeg at Karitas er en roman med hovedvekt på dagliglivet på Island. At det er en roman om drømmer og lengsler osv – det er jeg enig i. Men det gjør den ikke spesiell - det er et tema som veldig mange tilsvarende romaner har. 


Selv om karakteren Karinas ikke innfridde slik jeg hadde håpet jf beskrivelsen av romanen, var dette en god roman på mange områder. Jeg vet ikke hvor autentisk den er hva angår kvinners vilkår på Island i det tidsrommet den beskriver. Det er faktisk den første romanen jeg leser skrevet av en islandsk forfatter.  Men selv om den ikke skremte meg fra å lese flere bøker skrevet av islandske forfattere, tvert imot, gjorde den meg ikke nysgjerrig nok til å lese oppfølgeren Karitas. Kaos på lerretet. 

26. juli 2014

Ned til Elva (Peace Like a River) av Leif Enger - en sjelden og god roman



Fortellerstemmen i romanen Ned til Elva er Reuben Land og vi befinner oss i begynnelsen av 1960- årene i Midtvesten (USA). Reuben er voksen, men hendelsene han forteller om går tilbake til da han var elleve år, var sterkt astmatisk og bodde sammen med faren Jeremiah, broren Davy på seksten år og søsteren Swede på ni år. 

Faren har en sterk gudstro. Det fikk han etter at han mirakuløs vis overlevde en tornado. Det gjorde at han avbrøt sine legestudier og begynte som rørleggerassistent. Moren forsøkte å gjøre det beste ut av situasjonen:

«Hun forsøkte lenge - lenge nok til at Swede og jeg ble født – men hun må ha følt at far hadde brutt noe av pakten mellom dem imellom. Hun dro uten noen forklaring og uten å gi noen livstegn.»

Faren jobber som vaktmester på skolen i byen Roofing da han oppdager to av elevene, to gutter, overfaller en medelev i en garderobe. Den som overfalles er Dolly som er Davys kjæreste. Faren gir de halvkriminelle grisebank og de sverger å hevne seg på familien. Det eskalerer da drittsekkene kommer hjem til dem og tar med seg Swede på en kjøretur for å skremme. Men det tragisk skjer da de kommer tilbake en natt, bryter seg inn i huset. Davy ligger klar med Winchesteren og dreper dem med Reuben som vitne på guttas soverom.

Davy fengsles, men før dommen faller, klarer han å rømme. Alt oppstyret rundt drapene medfører at den usympatiske rektoren ved skolen sier opp Jeremiah. Det nærmer seg jul. Lite penger hadde de fra før, og mindre skal det bli når faren er uten fast inntekt. Faren pådrar seg lungebetennelse.  De kommer seg gjennom jula bl a ved hjelp av noen som ikke har mistet troen på familien. Den største overraskelsen er at de arver en ny husvogn etter at en, etter barnas oppfatning noe innpåsliten husvenn, dør. Faren bestemmer seg for å selge det lille de har og reiser med barna på leting etter Davy til Badlands og Nord-Dakota.

«Vi la av gårde den toogtjuende januar, etter en frostklar soloppgang. Jeg husker hvordan fronten på Plymouthen steilet av den overrumplende tyngden bak. Jeg husker hvor underlig og fattigslig huset så ut, sammenlignet med naboens hus, mens vi gled av sted. Det så allerede ut til å ha antatt samme ånd som disse gisne låvene som står der grå og glemte og bedrøvelig til salgs for enhver som måtte gidde å betale for dem. Og du godeste så kaldt det var. Vi hadde hatt en toukers kuldeperiode med nattetemperaturer på rundt tredve minus i snitt, noe som var lite oppløftende for Swede og meg....»

Barna har ulike personligheter. Davy er den stille, mutte og sterke. Reuben er den svake bl a pga sin astma og faren er hans store helt. Han har stor tro på at faren kan få mirakler til å skje og har selv observert det, noe de andre to er mer tvilende til. Lillesøster Swede er «limet». Hun sjarmerer alle, er belest og har en forfatterspire i magen som hun bruker til å skrive historier. Men alle tre har en sterk kjærlighet til hverandre og til faren. Men det skal holde hardt for de strabaser de blir utsatt for etter de fatale drapene. Ikke minst når Reuben trekkes inn i retten for å vitne om det som skjedde drapsnatten og tiden før.

Selv om romanen er langsom i sin form inneholder den mye dramatikk og er derfor spennende. Men det som skjer er uforutsigelig. Den er vakker, både hva angår beskrivelsen av relasjonene og kjærligheten mellom mennesker, og naturen som er barsk i den årstiden historien pågår. Den engasjerer. For meg var spørsmålet ofte om ikke faren var litt vel naiv og overlot for mye til Gud og på den måten overlot for mye ansvar til barna. Reuben må innimellom ta vanskelige valg for en elleveåring. Men så måtte jeg tenkte tilbake til tiden denne historien foregår i, samfunnet de levde i og hvilke alternativ som forelå, og at det kaotiske som til tider skjer ikke er enkelt å forutse. All uroen faren hadde som han ikke kunne dele med barna. Bl a hva som kom til å skje dersom sønnen ble pågrepet før de fant han. Det viktigste er at barna har en far de kan stole på. Romanen er til tider sørgmodig og en kan ikke la være å krysse fingrene for at det skal gå bra for denne hardt prøvde familien. Men gjennomgående trist er den ikke - en kan ikke la være å le av enkelte episoder mv.





Ned til elva av Leif Enger er forfatterens debut-bok. Enger er amerikaner med norske aner. Han ble født i 1961 og vokste opp i Minnesota. Han har jobbet som journalist i mange år for Minnesota Public Radio, før han ga ut sin første roman. Romanen på 364 sider ble utgitt i 2001 og på norsk for første gang i 2010.  Romanen ble godt mottatt av kritikerne, også norske kritikere. Det fortjener den for dette var en roman av de sjeldne. At det tok ni år før den ble oversatt til norsk er litt underlig synes jeg. Boken jeg har lest har jeg kjøpt. 

Kjell Aukrust: Syrin-klasen ( Fra boken "Guttene på broen")


Syrin -Klasen  

Det er sommernatt og løv-stilt.
Gjennom åpent vindu står angen av syrin.
Innenfor ligger Ludvig på flatseng. Han strekker
pelsen på solbleket laken — drømmer om rabarbrasuppe
og kald makrell.
Det er koselig å være til — Våkne i ei varm
solstripe på golvet og høre minorka-hanen til Frans
gale. Den er påpasselig framme og slår tel når sola
kommer skrått inn over Onsøy-landet.

Herrens sommertilbud tok Ludvig vare på.
Han vandret barbeint gjennom dagen, for det var varmt neri graset der sola kom til.
Han stakk også nesen inn i en tung syrin-klase
som bød seg fram mellom sprinkler i et kvitmalt gjerde.

— Ah syrinlukt — O herlighet! Ludvig boret nesen
dypere inn.
Da kom det:
Ludvigs aller første nys!
Var han vár for støvdragere og annet uforklarlig?
Ikke vet vi.
Heller ikke Ludvig.
Han ble bare så forskrekket — Visste slett ikke at
han gikk rundt med mye støy inn i seg.


Fra boken Guttene på broen skrevet og illustrert av Kjell Aukrust

25. juli 2014

Alf Prøysen: Spelldåsen - "Rør æller verket som lagar låta"



Det er Prøysen-år i 2014 - 100 år siden Alf Prøysen ble født. Mange av oss har et eller annet forhold til hans rikholdige produksjon. Derfor er det fint med slike jubileer – en blir minnet på alt det fine han skapte. 

Jeg har funnet frem en bok jeg har som jeg skal lese om igjen; det er hans barndomserindringer i Det var da det og itte nå. Her om dagen hørte jeg Maj Britt Andersen synge Spelldåsen på radio. Mulig jeg har hørt den sunget før, men det var først nå jeg har "oppdaget" teksten. Den viser noe av det Alf Prøysen var så flink til – å få frem det store i det som vi ofte går forbi fordi vi synes det er ubetydelig:

«Vi er noen spelldåser ælle sommen,
og det er mangt en lyt akte på.
Rør æller verket som lagar låta, 
nei, slike ting har vi ittno mæ.»

Under er hele teksten. Til slutt er det Knut Anders Sørums versjon av Spelldåsen som han sang på NRK i 2009 og som han har gitt ut på albumet Prøysen (2010)

Hu bessmor hadde no rart i kista
som nesten æller vi små fekk sjå
det var en spelldåse kledd med fløyel
med nykkjelhøl og med roser på
og oppå løkket der stod en spellmann
med fela stødt mot sitt raude kinn
og når a bessmor fikk trekt opp verket
så lea spellmann på bågen sin

Det var ei tone så lys og vakker
ei lita helsing fra lykkens grend
vi sanke bær og vi plukke blommer
og lønna var å få høre den
og vart vi sjuke kom prest og doktor
med kamferkluter og salighet
men kom a bessmor med trekkopp verket
så snudde krisa når fela let

E gong så var je aleine inne
det var så visst itte gæli meint
je ville sjå å som laga låta
så spellmann spelte og fela let     
je tok ei hårnål og pirke borti     
så verket hoppe og fjæra sprang
Og spellmannen sto der med bågån løfte     
og dæ var sistgongen fela sang.

Eg gret og bar meg i mange netter,
så kom a bessmor og ga meg rå. 
Vi er noen spelldåser ælle sommen,
og det er mangt en lyt akte på.
Rør æller verket som lagar låta, 
nei, slike ting har vi ittno mæ.
Men er du stille og følger takta,           

så har du tona i ny og ne


24. juli 2014

Kjempenes fall (Fall of Giants) av Ken Follett - en underholdende roman

Foto kilde: ken-follett.com

Det var i 1977 at forfatteren Ken Follett (f.1949) fikk sitt gjennombrudd med spionthrilleren Nålen som ble en bestselger. Kjempenes fall utgitt i 2010 er første bok i en planlagt triologi. Bok nr. 2, Vinter over verden, ble utgitt i 2012.

14 dager har det tatt meg å lese romanen Kjempenes fall som er på 922 tettskrevne sider. Jeg kjøpte den høsten 2011 for å ha den med på en ferietur. Den var med på den turen og flere andre reiser uten at den ble lest. Nå har jeg lest den og jeg angrer ikke på det. Tvert imot. 

Det at historiske hendelser er flettet inn i handlingen gjorde den til en interessant roman. Handlingen foregår i tidsrommet juni 1911- januar 1924 i Wales, England, Russland, Tyskland, Frankrike og USA. Det er mange aktører fra alle samfunnslag som alle er berørt av den store tragedien for Europa i denne perioden, 1.verdenskrig.  Også den russiske revolusjon er flettet inn i handlingen. Derfor tør jeg påstå at man minst må være interessert i historie for å sette pris på denne gigantiske romanen. De ulike aktørene er på et eller annet vis påvirket av hverandre.


«Det tjuende århundre er i sin begynnelse. I Wales fyller Billy tretten år og har sin første arbeidsdag i gruva, som faren og bestefaren før ham. Men det ligger forandring i luften. Mange av gruvearbeiderne er blitt sosialister og ser med beundring på bolsjevikenes opprør i Russland. Her planlegger brødrene Grigori og Lev Peshkov å emigrere til USA, men et mord, en kvinne og en revolusjon gjør at ting ikke går helt som de hadde tenkt.

I London strever det konservative aristokratiet med å holde på sine privilegier. Samtidig er kvinnebevegelsen i fremmarsj, og den vakre lady Maud Fitzherbert er blant dem som kjemper for å få stemmerett. Under slike forhold er krigstrusselen ikke bare et onde. Folket trenger noe å samle seg om. Og mens nye allianser inngås, blir gamle brutt, og Mauds forhold til tyskeren Walter von Ulrich går harde tider i møte. Er deres kjærlighet sterk nok til å overleve en verdenskrig?»

Dette er bare noen av personene vi følger i romanen. I tillegg er viktige personer Mauds bror Jarl Fitzherbert som bor Wales og er den niende rikeste mannen i Storbritannia. Rikdommen er bl a kommet av utvinningsrettighetene til kullgruva er lisensiert ut. Men ikke minst Billys søster Ethel som jobber hos jarlen på hans herregård. Etter at hun blir gravid må hun forlate jobben og flyttet til London. I tillegg møter vi kjente personer som Lenin, Woodrow Wilson, Stalin, David Lloyd George og flere andre.  

Det skjer store forandringer i livene til de involverte. Arbeidsfolk er lei av dårlige arbeidsvilkår og er beredt for å bruke streik som våpen for bedre vilkår. Både rike og fattige kvinner ønsker bedre rettigheter og ser at dette kan de få ved at de krever stemmerett. I Russland er folk lei av tsarens vanstyre.

Romanen er ikke i kategorien stor litteratur, men for meg var den god underholdning med en handling som engasjerte meg. Den favner bredt og omhandler alt fra hverdagslige begivenheter til storpolitikk. Forfatteren får frem kontrastene mellom livsvilkårene til fattige og rike i den tidsperioden handlingen foregår og de store forandringene som skjer. Forandringer som noen kjemper for og andre kjemper mot. Det er ikke fritt for at det var enkelte personer jeg kjente stor sympati med og tilsvarende avsky for andre.

Det som trekker ned var at den var uhåndterlig fordi det er så mange sider.  Å dele den i to bøker hadde vært en fordel. 

20. juli 2014

Om Petunia - og litt annet sommerstoff

Dersom jeg skulle brukt like lang tid på andre bøker som jeg har brukt på Kjempenes fall av Ken Follett, da hadde jeg ikke hatt mange bøker å skrive om. Begynte på den torsdag 10. juli og frem til nå er jeg kommet til side 511. Det er enda langt igjen til siste side i boken på 921 sider. Det er en god bok, bevares. Men jeg fikk ikke lest så mye i den på turen til Paris som jeg hadde trodd. Dessuten er det lite hendig å drasse rundt på mursteinen. Men den har stått så lenge i bokhylla at nå måtte jeg sette i gang å lese den.

Med unntak av fridagene jeg brukte på turen til Paris, har jeg ennå ikke begynt på ferien. Enda har jeg en uke til å jobbe. Lillebjørn Nilsen synger i Bysommer:

Kan du noen steder bedre ha det
enn i Oslo nå på sommer'n når de stressa folka
alle er forsvunnet til Mallorca,
eller sitter i en ferjekø ved Lavik?


Jeg bruker å ta ferie nå de stressa folka har reist tilbake til Oslo... for det er ikke bare til «Lavik» de reiser. På feriestedet jeg bor er det ikke tomt for folk og biler om sommeren...

Den tørre og kalde våren 2013 tok det meste av planter, inkl.roser, og min hageglede for resten av året. Denne våren og sommeren skulle jeg ta et skikkelig tak i hagen. Men så har det blitt utsatt pga tørken som er denne sommeren. Jeg er veldig glad for at jeg ikke har brukt masse penger på planter. Da hadde jeg antakeligvis brukt mesteparten av fritida på vanning. Og hatt enda mindre tid til å lese. Forhåpentligvis er det litt planter igjen på hagesentrene når jeg tar ferie slik at jeg kan fylle på med noe.

Men jeg plantet i krukkene i mai. Selv om jeg bruker litt tid på å knipe av visne blomster på Petunia, er det de jeg har mest av. Ikke fordi jeg fikk en overdose av TV-serien Livet med Larkins der en av døtrene het Petunia, men fordi de er enkle å få til i krukker. Det dukker stadig opp nye fargevarianter. De er begynt å bli litt skrantne nå - jeg har ikke vært noe flink med gjødsling. Det er jeg generelt dårlig på. Jeg får skjerpe meg fremover.


Noen bilder jeg tok i går. Innledningsvis av linselusa Happy som klarte å snike seg med. I går var hun streng – bjeffet på alt og alle. Hun er redd for gresshopper og nå spiller de som gale. For meg er gresshoppesang sommerlyd – i motsetning til trafikkstøyen som er her i juli. Mulig at det er øresus for Happy – hun gruer seg kanskje til at de hopper opp i nesen på henne når hun snuser i gresset...










10. juli 2014

Det er greit for meg (It's Fine by Me) - roman skrevet av Per Petterson - hans tredje bok

Jeg kjenner det i sjela når jeg leser bøkene til Per Petterson, og jeg tenker ofte tilbake på dem. Nå har jeg lest Det er greit for meg, den tredje boka han ga ut og utgivelsesåret var 1992. Har igjen å lese Til Sibir og i Kjølevannet.

Jeg gleder meg alltid til å lese bøker skrevet av Per Petterson. Ikke for at jeg blir så happy av det. Men jeg blir ikke ulykkelig heller. Det er bare denne sjela som blir så berørt av ting som står i bøkene hans. Men ikke minst det som ikke står der. Som jeg finner mellom linjene. Per Petterson overdriver ikke når han skriver. Jeg må tenke "sjæl" og det er vel der det ligger; at jeg får så mange tanker når jeg leser. Ofte kommer de bardus på meg. 

Det er greit for meg er en roman på 214 sider. Jeg har lånt boken på biblioteket, en bok som rett og slett er gått opp i liminga. Samma det, en bok er en bok, en fillefant som mange har lest i.

Denne gangen handler det ikke om Arvid Jansen, en karakter Per Petterson i romaner har knyttet egne opplevelser til. Det er greit for meg handler om Audun Sletten, bestevennen til Arvid - venner blir de når Audun flytter til Veitvet:

«Jeg var tretten år og skulle begynne i sjuende klasse på Veitvet skole. Mora mi sa hun ville følge meg første dagen, vi var nye på stedet og hun hadde ingen jobb uansett, men jeg ville ikke ha henne med. Det var attende august, helt overskya og da jeg åpna porten og gikk inn i skolegården, begynte det å regne. Jeg dytta solbrillene tettere opp mot øya og gikk sakte over den store plassen. Det var ikke et menneske der. Midt utpå stoppa jeg og så meg omkring. Til høyre sto to rødmalte paviljonger og rett fram var den lave blå hovedbygninga. Ei flaggstang sto med flagget tungt og klissete ned langs lina. I vinduene så jeg ansikter og de som satt på innsida trykka nesene mot ruta og kikka ut på meg som sto der i regnet. Det fossa ned. Jeg kom for seint første dagen.»

Audun er ingen pusekatt og har hatt det tøft med en tyrann av en far som drikker. Mesteparten av boken handler om når Audun er 18 år med stadige tilbakeblikk. Vekslingen mellom nåtid og fortid er naturlig. Som når jeg selv tenker tilbake på det jeg har opplevd i livet. 

Som attenåring bor Audun alene sammen med moren sin. Søsteren Kari er flyttet samme med en fyr på Kløfta og den to år yngre broren Egil er død. Egil døde etter at han kjørte med en Volvo Amazon ut i Glomma og druknet. En bil han lånte av fyren til Kari. Faren er ute av livet deres; eller det vil si han er mer en ond ånd som de ikke vet hvor befinner seg, men ikke er borte.

Vi befinner oss på 1970-tallet. Audun går på gymnaset og har ingen problemer med å følge det som det undervises i, men signaliserer ofte at han har tenkt på å slutte for å begynne å jobbe. Spradebassen Rønning på sitt vestlandske vis, engelsklæreren, er den eneste læreren Audun liker fordi Rønning er glad i faget han underviser i. I en engelsktime diskuterer Arvid og Audun høylytt noe de har lest i The Melting Pot; «det gylne Amerika, friheten og likhetens land, havn for de hjemløse og forfulgte, melonen alle vil bite i, jorda alle vil pløye.»

De leser et stykke om en jente som skriver om bestemora si når hun reiste forbi Frihetsgudinnen på vei inn mot Ellis Island. «Fint hva» sier Audun til Arvid; Arvid kaller det Rosa Prosa, overlessa, sentimentalt og USA-propaganda. I den diskusjonen som følger mellom dem kommer Rønning til og ber Audun lese høyt:

«Du kan kanskje lese leksa høyt for oss? Jeg synes han skarrer ekstra i dag. Jeg ser bedende på han, men han gliser og slår ut med handa. Helvete, jeg leser. Jeg leser hele sida og slutter med den setninga, bestemora gir meg klump i halsen, stemmen sprekker og alle snur seg og ser på meg. Jeg er liksom den tøffeste i klassen, sterkest, best i gym og ellers er jeg sur som faen. Det bare blir sånn, jeg veit ikke hvorfor. Jeg stirrer tilbake, de syns jeg er rar, det er greit for meg, de er ikke annet enn tåke, ansiktene til Arvid og Venke er de eneste jeg ser. Venke er blank i øya.
- Det va'kje dumt det der, sier Rønning.
- Glem det, sier jeg.»

Privat foto fra sommeren 2012


7. juli 2014

Krim: Pappas jente (Daddy's girl) av Margie Orford - god fra første til siste side


Margie Orford er en sørafrikansk prisbelønt journalist, forfatter og filmskaper. Hun ble født i London og har vokst opp i Namibia og Sør-Afrika. Er i dag visepresident den sørafrikanske avdelingen av organisasjonen PEN International, som fremmer vennskap og samarbeid mellom skribenter over hele verden.


Krimromanen Pappas jente er lite omtalt av norske lesere/anmeldere. Den ble utgitt i 2009 og på norsk (Cappelen Damm) først i 2014. Jeg lånte boken av biblioteket og har stått lenge i kø for å få lånt den. Jeg synes dette var en knallgod bok. Fra begynnelse til slutt. Jeg slutter meg til anmeldere som skriver.

·         «Margie Orfords Pappas jente gjør et umiddelbart og kraftig inntrykk, med en kvalitet i språket som skiller seg ut innenfor krimsjangeren.» (The Times)
·         «Orfords intrige er så utspekulert at å slutte å lese er like opprivende som å fortsette.» (Daily Telegraph)

Fra bokomslaget:  

«Pappas jente er Margie Orfords første bok om journalisten Dr Clare Hart. Den er en fartsfylt og altoppslukende historie fra en virkelighet i Cape Town journalisten dessverre kjenner altfor godt. Hun er vise-president i sør-afrikanske PEN og jobber mye med kvinner og barn som utsettes for vold. Pappas jente starter dramatisk. En seks år gammel jente forlater en ballettime og kommer på at hun har glemt å gi moren brevet med beskjeden om at de skulle avslutte tidlig. Hun forsøker å ringe faren fra en telefonkiosk, men går tom for mynter før hun får lagt igjen beskjed. Han er på jobb, og akkurat nå opptatt på åstedet for en stygg drapssak. Jenta bestemmer seg for å vente, en time er ikke så lenge. Men bilen som kommer er ikke morens..»

Fra boken – Yasmin har stått utenfor ballettskolen og venter på moren:

«Hun kikket opp da hun hørte en bil, svelget, begynte å smile da hun gikk mot døra som ble åpnet.
   Armen la seg rundt kroppen hennes og klemte til rundt den tynne brystkassen så hun trodde ribbeina skulle knekke. Hun bet hardt da hånden la seg over munnen hennes og presset skriket ned i halsen igjen. En knyttneve slo henne i ansiktet. En annen traff henne i magen og slo pusten ut av henne. Yasmin falt framover og ned i pizzaeskene og colaflaskene som lå strødd på gulvet i bilen. Føreren kjørte ned bakken, og Yasmin trillet sidelengs da han svingte. Han stoppet motoren, men verken han eller passasjeren hans rørte seg mens ettermiddagen gled over i kveld.
  Begynnelsen på evigheten.
 Hun lå helt stille med munnen full av blod. Tannen som hadde hengt i sin siste tråd i flere dager, lå på tungen hennes.»

Selv om Margie Orford har fått gode kritikker for bøkene sine verden over, har hun fått kritikk for at hun er for detaljert i sin beskrivelse av vold; det kan man bl a lese i et intervju med med forfatteren på NRK.no Men som hun sier, virkeligheten er mye verre:  

«Hvert tredje minutt blir et barn voldtatt i Sør-Afrika, og tre barn drepes hver dag. Til sammen blir mer enn 15 000 mennesker myrdet hvert år.»

Jeg var kjent med at det er mye kriminalitet i Sør-Afrika, men dette er sjokkerende tall. Ikke minst fordi det er de fattigste som utsettes for volden, men overgriperne er fra alle samfunnslag. De rike skjermer seg bak høye murer med piggtråd, overvåkning og patruljerende vakter.

Selv om jeg ikke er spesielt tøff når det gjelder å lese om eller å se filmer med vold, klarte jeg fint å lese denne boken som helt riktig inneholder beskrivelser av mennesker som har vært utsatt for vold og voldsscener. Men boken er på ingen måte en voldsorgie. Boken handler om fem nervepirrende dager for faren til Yasmin, kaptein Riedwaan Faizal, og de andre som leter etter henne i Cape Town.

Faren beskyldes for å stå bak bortføringen pga konflikten han har med moren til Yasmin. Han engasjerer Clare, som har kjennskap til miljøer som kan vite noe om kidnappingen, til å bistå seg. Hun utsetter seg for stor fare ved å si ja til oppdraget. Men tanken på hva Yasmin kan utsettes er drivkraft til å fortsette. Heldigvis har Riedwaan kolleger som ikke tror han er innblandet i bortføringen. Men det er nok av de som mener motsatt. Og som ikke liker hans engasjement for å bekjempe vold i sitt arbeid i Gjengavsnittet. De som står bak kan være fiender både innenfor og utenfor politiet. Men også andre – hva med pianisten på balletten, Mr Henry...

Det var enkelt å få oversikt over miljøet handlingen foregår i. Det samme gjelder karakterene, både utseende og personlighet. Romanen er aldri stillestående, men heller ikke heseblesende. I og med at det er barn involvert ble jeg ekstra engasjert. Kjente samme engasjement som jeg hadde da jeg så den danske TV serien Forbrytelsen. Jeg har sett alle sesongene av Forbrytelsen og det er noe av det beste og mest spennende jeg har sett av krimserier. Riedwaan og Clare får en enkelt sympati for selv om førstnevnte ikke er et glansbilde av en politietterforsker. Men gode etterforskere blir gjerne fremstilt litt rufsete. Kanskje er det slik det er i virkeligheten også...

Jeg leser gjerne flere bøker skrevet av forfatteren. 

6. juli 2014

En smakebit på søndag: Helge Ingstad beskriver sitt møte med moskus på Grønland i "Øst for den store bre"

En drøm eller et mål jeg har, er en gang å delta på en fotosafari til «moskusmekka» Dovre som fotoamatørene jf denne reportasjen med dato juli 2014: Duften av Moskus  har deltatt på.

Moskusen som levde i Norge under siste istid døde ut for omtrent 30 000 år siden.  Første gang dyr ble hentet fra Grønland og satt ut på Dovre var i 1932, men disse ble utryddet under 2. verdenskrig. Stammen som lever på Dovre i dag ble satt ut i årene 1947-1953.  Det å få se urdyret hadde vært flott. Ikke minst å klare å få tatt et lignende bilde som dette:


Fotokilde:  http://en.wikipedia.org/wiki/Muskox

Norge okkuperte Øst-Grønland i 1931, og det var i den forbindelse Helge Ingstad reiste til dit som sysselmann i 1932. Danmark bragte spørsmålet inn for den internasjonale domstolen i Haag, og i 1933 falt dommen: Det var Danmark som hadde rett på hele Grønland.

Helge Ingstad skriver om sitt første møte med urdyret i innledningen til boken Øst for den store bre utgitt i 1935 – han ankommer med en ishavsskute. Jeg synes han var fantastisk flink til å beskrive sine naturopplevelser:  

«Den ene moskusoksen følger kystlandet som løfter sig i terrasser bortunder brattfjellet. Maskinmessig siger den avsted, oppover sandhauger, nedover sandhauger, tvers gjennem elvefar og storstenet, vanskelig ur. Det hele koster den likesom ingenting, enda den er slik et bjerg av kjøtt og knudret på alle måter. Gammel er den nok også, ja en veteran. Det ene hornet er vekk, om skuldrer og nakke velter manken sig som en diger pukkel, mens buk-raggen henger ned som et frynset teppe og nesten soper jorden. I denne flom av hår og ull blir ben og hode omtrent borte, slik at dyret mest ligner en svart, overgrodd
stein.

Mangt og meget har nok hendt denne oksen siden den for år tilbake kom til som en ullen liten kalv og en solfylt maidag trippet omkring i lyng og sne. Langveis har den flakket langs Grønlands kyster, over de blånende fjell, inn gjennem de dype gressrike daler like opp mot innlandsisens brem. Engang var den vel leder av moskusflokken, en staselig høvding med stort følge av okser, kalver og kyr. Men vintrene gikk, og så hendte det en høst i brunsttiden at den kjempet sin siste forbitrede kamp mot en av de unge, sprekere oksene, — og tapte. Nu er den bare et gammelt dyr, som bannlyst søker sine ensomme veier.»


Flere smakebiter finner du på bloggen til Mari: Flukten fra virkeligheten