«Førstesekretær Smith i
innenriksdepartementet representerer øvrigheten og historiens gang. Dersom han
var begynt å sitte seg fram ti-femten år tidligere, kunne han til og med endt
som understatssekretær, i hvert fall tror han det selv.
Dosenten i nummer 15 har det
skarpeste hode sør for Themsen og er blitt den fryktede mann han er på ren og
skjær hjernemasse.
Den beklagelige litteraten i nummer
35 holder det gående som best han kan på rykter om både sin litt for kjente mor
og sin fremdeles ukjente far.
Og Paddy, løsarbeideren som har sitt
utkomme alt etter Vårherres vær og vind, ville i alle tilfelle være den han til
alles fortvilelse er — han vil skille seg ut under enhver omstendighet, på
jorden og i himmelen — eller den andre plassen.
Resten av folket i Paradise Road er
fornøyd med å fylle ut de ovenfor nevnte, de sterke personlighetene i gaten. De
er den nødvendige bakgrunn, satt inn i livet for å mumle — som alle skikkelige
kor gjør det for de store solistene.»
Førstesekretæren,
dosenten, litteraten og Paddy er noen av noen av beboerne i Paradisveien som hjertevarmeren av
en bok omhandler, en bok skrevet av Richard Herrmann: Paradisveien En gate i London. Boken ble utgitt i 1968, og jeg har kjøpt boken. Men den som ønsker å lese boken uten
verken å låne eller kjøpe den, kan lese den på Nationalbiblioteket.no.
Vi møter
beboerne i Paradisveien i ulike settinger. På puben til Harry; Hertugen av
Wellington, der de fleste møtes og der den lettsindige irlenderen Paddy er
stamgjest. Vi er med i sorg når apotekerfruen Mrs. Smelley dør av kreft. Vi er
med bookmaker Spender og ektefelle på dere ulykksalige seilas på Themsen. På
sommerfesten som arrangeres av den tiende Lord Lumpit. Vi er med Paddy på en
tur til Irland der han må foreta vendereis når han blir ansett for en risiko for
munn- og klovsyke. Og mye, mye mer. Hverdag og fest, samarbeid og skillelinjer.
Store og små dramaer.
Boken på
194 er en fornøyelse å lese – fra første til siste side. Boken tar oss tilbake
til en tid som var, og det kjennes veldig godt innimellom å lese slike bøker. Jeg
har lest den en gang tidligere, men nå har jeg kjøpt alle bøkene til Richard
Herrmann og leser de i rekkefølge. Jeg gleder meg veldig til å lese den neste
boken fra 1970: Bak den svarte døren.
Når det
gjelder beboerne er det ingen tvil, det var Paddy som skapte mest begeistring
hos denne leser. Det har nok med å gjøre at jeg for noen uker sider var i
Irland, bl. a i Galway, og tenkte imens jeg reiste rundt: jaggu er irer
kreative. Og Paddy er kreativ, og har uflaks, Jeg avslutter med sitat fra boken
der Paddy blir tatt for ikke å ha betalt fjernsynslisens:
«Først kunne han ikke finne
lisensen, enda han lot som om han lette. Så var det ikke engang hans apparat,
han tok vare på det for en venn som han ved ettertanke dessverre hadde glemt
navnet på. Det var også gått i stykker for flere år siden, det var ikke i bruk,
men det hadde det med å komme på av seg selv, av vanvare, når han ikke så på
det, han måtte ha sparket til det.
Det ble en bot på fem hundre kroner,
subsidiært en måneds fengsel, han kunne velge. Han kunne forsåvidt skrive under
på et papir med det samme, erklære seg skyldig på stedet, det var i grunnen det
greieste for begge parter.
Det er i slike umenneskelige stunder
en irlender i England hører sitt hjemlands toner i luften og sier at nå får det
være nok.
Det vil si, Paddy sa noe ganske
annet, men de britiske lover mot stygge ord i skrift og tale er meget strenge,
og for ikke å bringe ytterlige anklager over Paddys hjemsøkte person, må vi
dessverre avstå fra å sitere ordrett hva han tømte seg for i disse vanskelige juridiske
omstendigheter.
Som et sømmelig referat kan vi slå fast
at Mr. Patrick O'Reilly fra Galway Bay hadde gått rettens vei for atskillig
mindre. Han anla sak, også på stedet, mot politi, kringkasting, parlament og
regjering. Han krevde erstatning for ærekrenkelse, tillitstap og grovt
innbrudd. Subsidiært fengselsstraff.
Hadde de hørt om privatlivets fred,
om menneskerettighetene, om frihet?
Det var for eksempel engang en
spirrevipp som het Hitler. Han ble så stor på det at de måtte ta ham for det, til
slutt. Han, Paddy, hadde ofret litt av hvert i sakens anledning, deriblant
nesten livet. Men da var vel disse hvalpene i uniform ikke tørre bak ørene ennå.
«Eller hva?» sa Paddy.
Så blir det altså enda en sak for
Paddy, og hele gaten har bedt ham om å erklære seg i hvert fall delvis skyldig,
gå inn for en betinget dom.
«Ikke tale om,» sier Paddy og satser
nok en gang på henleggelse på grunn av bevisets stilling.»