30. okt. 2016

Richard Herrmann: Paradisveien - en gate i London

«Førstesekretær Smith i innenriksdepartementet representerer øvrigheten og historiens gang. Dersom han var begynt å sitte seg fram ti-femten år tidligere, kunne han til og med endt som understatssekretær, i hvert fall tror han det selv.

Dosenten i nummer 15 har det skarpeste hode sør for Themsen og er blitt den fryktede mann han er på ren og skjær hjernemasse.

Den beklagelige litteraten i nummer 35 holder det gående som best han kan på rykter om både sin litt for kjente mor og sin fremdeles ukjente far.

Og Paddy, løsarbeideren som har sitt utkomme alt etter Vårherres vær og vind, ville i alle tilfelle være den han til alles fortvilelse er — han vil skille seg ut under enhver omstendighet, på jorden og i himmelen — eller den andre plassen.

Resten av folket i Paradise Road er fornøyd med å fylle ut de ovenfor nevnte, de sterke personlighetene i gaten. De er den nødvendige bakgrunn, satt inn i livet for å mumle — som alle skikkelige kor gjør det for de store solistene.»

Førstesekretæren, dosenten, litteraten og Paddy er noen av noen av beboerne i Paradisveien som hjertevarmeren av en bok omhandler, en bok skrevet av Richard Herrmann: Paradisveien En gate i London. Boken ble utgitt i 1968, og jeg har kjøpt boken. Men den som ønsker å lese boken uten verken å låne eller kjøpe den, kan lese den på Nationalbiblioteket.no.

Vi møter beboerne i Paradisveien i ulike settinger. På puben til Harry; Hertugen av Wellington, der de fleste møtes og der den lettsindige irlenderen Paddy er stamgjest. Vi er med i sorg når apotekerfruen Mrs. Smelley dør av kreft. Vi er med bookmaker Spender og ektefelle på dere ulykksalige seilas på Themsen. På sommerfesten som arrangeres av den tiende Lord Lumpit. Vi er med Paddy på en tur til Irland der han må foreta vendereis når han blir ansett for en risiko for munn- og klovsyke. Og mye, mye mer. Hverdag og fest, samarbeid og skillelinjer. Store og små dramaer.

Boken på 194 er en fornøyelse å lese – fra første til siste side. Boken tar oss tilbake til en tid som var, og det kjennes veldig godt innimellom å lese slike bøker. Jeg har lest den en gang tidligere, men nå har jeg kjøpt alle bøkene til Richard Herrmann og leser de i rekkefølge. Jeg gleder meg veldig til å lese den neste boken fra 1970: Bak den svarte døren.

Når det gjelder beboerne er det ingen tvil, det var Paddy som skapte mest begeistring hos denne leser. Det har nok med å gjøre at jeg for noen uker sider var i Irland, bl. a i Galway, og tenkte imens jeg reiste rundt: jaggu er irer kreative. Og Paddy er kreativ, og har uflaks, Jeg avslutter med sitat fra boken der Paddy blir tatt for ikke å ha betalt fjernsynslisens:

«Først kunne han ikke finne lisensen, enda han lot som om han lette. Så var det ikke engang hans apparat, han tok vare på det for en venn som han ved ettertanke dessverre hadde glemt navnet på. Det var også gått i stykker for flere år siden, det var ikke i bruk, men det hadde det med å komme på av seg selv, av vanvare, når han ikke så på det, han måtte ha sparket til det.

Det ble en bot på fem hundre kroner, subsidiært en måneds fengsel, han kunne velge. Han kunne forsåvidt skrive under på et papir med det samme, erklære seg skyldig på stedet, det var i grunnen det greieste for begge parter.

Det er i slike umenneskelige stunder en irlender i England hører sitt hjemlands toner i luften og sier at nå får det være nok.

Det vil si, Paddy sa noe ganske annet, men de britiske lover mot stygge ord i skrift og tale er meget strenge, og for ikke å bringe ytterlige anklager over Paddys hjemsøkte person, må vi dessverre avstå fra å sitere ordrett hva han tømte seg for i disse vanskelige juridiske omstendigheter.

Som et sømmelig referat kan vi slå fast at Mr. Patrick O'Reilly fra Galway Bay hadde gått rettens vei for atskillig mindre. Han anla sak, også på stedet, mot politi, kringkasting, parlament og regjering. Han krevde erstatning for ærekrenkelse, tillitstap og grovt innbrudd. Subsidiært fengselsstraff.

Hadde de hørt om privatlivets fred, om menneskerettighetene, om frihet?

Det var for eksempel engang en spirrevipp som het Hitler. Han ble så stor på det at de måtte ta ham for det, til slutt. Han, Paddy, hadde ofret litt av hvert i sakens anledning, deriblant nesten livet. Men da var vel disse hvalpene i uniform ikke tørre bak ørene ennå.

«Eller hva?» sa Paddy.

Så blir det altså enda en sak for Paddy, og hele gaten har bedt ham om å erklære seg i hvert fall delvis skyldig, gå inn for en betinget dom.


«Ikke tale om,» sier Paddy og satser nok en gang på henleggelse på grunn av bevisets stilling.»

23. okt. 2016

Tomas Espedal: Året


Tomas Espedal sier her at han har tatt fatt på slutten av sitt liv: - «Jeg håper jeg har to bøker igjen å skrive.»

Jeg håper det blir flere bøker selv om hans livsførsel med mye alkohol, og som han ikke legger skjul på også brukes som en form for selvmedisinering, neppe er helsebringende. Nå har jeg lest Året som ble utgitt for kort tid tilbake. Det er få forfattere som gir meg en altoppslukende leseopplevelse som Tomas Espedal – selv om ikke alt er behagelig å lese om. Eksemplaret jeg har lest er lånt av biblioteket.

Forlaget kategoriserer boken her som en roman og beskriver innholdet slik:

«Så enkelt, så vakkert åpner Tomas Espedals nye roman, Året. Tomas Espedals prosa har alltid hatt en poetisk undertone, og i denne boken er det poetiske enda mer fremtredende enn tidligere. Året er en bok om å elske den samme hele livet, selv når kjærligheten ikke blir gjengjeldt. Det er en bok om aldring og desperasjon, om stillstand og gjentagelse. Handlingen starter den 6. april, den datoen den italienske dikteren Petrarca første gang så sin elskede Laura, da hun var 13 år. Hudløst og vakkert undersøker Tomas Espedal om kjærligheten til den ene, kjærligheten som ikke tar slutt, den kjærligheten Petrarca beskriver i diktene til Laura, om den fortsatt har relevans i vår tid, den store kjærligheten. Er den fortsatt mulig?»

Året er som mange de andre bøkene til Espedal selvbiografisk der han utleverer seg selv. Et gjennomgående tema i boken er kjærlighetssorgen han fortsatt har etter at kjæresten forlot han for en del år tilbake. Formen han har valgt er som å lese et langt dikt.

«Aah det er godt å bo alene
i et hotell
en mørk glede er det
å bo i denne store stillheten
i et lite rom.
Du er jo her for å kjenne på ensomheten savnet
av den du elsker.
Når noe gjør ondt
så skal du ikke unngå det
nei
du skal møte det ondeste
med all din svakhet
og la deg bli ødelagt.
Du skal oppsøke ensomheten
for å kjenne at du er alene
for å kjenne at du er forlatt
for å kjenne at du har elsket
for å kjenne kjærligheten
som kan ødelegge deg fullstendig.
Kjærligheten
hva vet du om den
for du har mistet den du elsker
for du forstår at du ikke kan leve uten henne
og likevel skal du leve
uten henne.
Selv om du tror at du skal dø
uten henne
skal du leve
og nå vet du hva kjærligheten er
og hva den kan gjøre med deg
her du er på livets grense
mot døden
nå kan du velge
om du vil leve eller dø.
Og når du vil leve
hvordan skal du leve uten den du elsker
hvordan leve alene
uten kjærlighet
jeg vet det ikke.»

Det var i dette intervjuet med Aftenposten 27. august 2016 jeg leste om romanen første gang. Sitat fra intervjuet:

«Som alltid med Espedals bøker dras vi inn i et eget univers. I høstens bok handler det om kjærlighetssorg og det handler om årstidene.
Jeg leser boken som et budskap om «å være i sorgen, om å ta seg tid til sorgen». Det står i kontrast til sterke føringer i vår tid som handler om å komme seg videre, legge ting bak seg, forte seg inn i nye forhold, raskere karrieresprang, materiell progresjon. Du sier på en måte «vær i det»?
– Det er helt riktig, jeg sier vær i det. Det er en utfordring når noe blir vanskelig. Når noe blir vondt er det lett å flykte inn i noe annet. At du er i stand til å føle noe så sterkt er også en god ting. Men man kan jo gå til grunne.»

Det er krevende å være nær et menneske som opplever sorg. Det er slik jeg opplever å lese boken. Nå handler ikke romanen på litt over 200 sider bare om kjærlighetssorgen, men det er hovedtema. Derfor skal jeg avslutte innlegget med dette sitatet:

«Å miste noen
som ikke blir borte
er nesten verre
enn å miste den
som er borte
for godt.
Å leve med kjærlighetstapet
samtidig som den du elsker
elsker en annen.
Det er en sang.
En novembersang.
En kjærlighetssang
i november.
Jeg elsker deg.
Det tar ikke slutt.
Heller ikke sangen tar slutt.
Det er noen andre som skal synge den.»

Privat foto



22. okt. 2016

Kaja Nordengen: Hjernen er stjernen Ditt eneste uerstattelige organ

«Da oldtidens egyptere balsamerte sine døde herskere for å forberede dem til deres neste liv, ble hjertet omhyggelig behandlet og lagt tilbake i legemet, mens hjernen ble kastet. En pinne ble stukket opp i nesen, hjernen ble vispet til grøt, for deretter å bli sugd ut. Hjernen ble avfall. Det skulle ta lang tid før menneskene forstod at vi er den vi er på grunn av hjernen vår.«

Sitatet er det første avsnittet i boken Hjernen er stjernen Ditt eneste uerstattelige organ av Kaja Nordengen, som er hjerneforsker og lege. 

Jeg er i utgangspunktet vitebegjærlig. Men jeg må innrømme at jeg får frysninger av tanken på alle organene som er i kroppen vår. Men artikkelen om forfatteren og boken hun nettopp har utgitt på Kagge forlag, og som jeg leste om første gang i Moss Avis for noen uker siden, gjorde meg nysgjerrig. Nå har jeg lest den interessante og lettleste boken, et leseeksemplar fra forlaget, og det angrer jeg ikke på. Jeg fikk svar på mange ting jeg har lurt på, bl a om og hvordan hjernen påvirkes av stress. Jeg var faktisk ikke klar over at Nansen var Norges første hjerneforsker. Det gjør at det blir enda mer interessant å lese biografien om Nansen som står ulest i bokhyllen. 

Jeg har ofte lurt på hvorfor unge mennesker er dårlig til å planlegge. Det forstår jeg bedre etter å ha lest boken:

«Mennesker har imidlertid flere unike funksjoner enn bare språk i pannelappen. Helt foran i pannelappen har vi et område som kalles prefrontal hjernebark. Her finner vi personligheten og evnen til å planlegge. Den prefrontale hjernebarken er den nyeste delen av hjernen, og da ikke bare i evolusjonær forstand, for det er også den delen av hjernen som utvikles sist i oppveksten.»

Jeg kunne ikke la være å tenke på Donald Trump da jeg leste dette:

«Mennesker som har skadet den prefrontale hjernebarken, mister evnen til å forholde seg til reglene som kulturen har diktert. De blir ofte stimulusstyrte. Får de lyst til å klype noen i rumpa, så gjør de det.»

Forfatteren skriver at den franske filosofen René Descartes påpekte at vi er fordi vi tenker, og var overbevist om at kropp og sjel var adskilt, og at sjelen var noe ikke-fysisk. Han mente at all informasjon vi får om omverdenen blir sendt via noe han kalte konglekjertelen som ligger bak i hjernen, og fra denne kjertelen i hjernen ble informasjon sendt videre til vår ikke-fysiske sjel.:

«Men hva er sjel? Hvis sjelen er jeg-et, altså summen av det vi tenker, føler, tror og gjør, så er det ikke så langt unna at det vi kaller personlighet. 200 år etter Descartes, bidro jernbanearbeideren Phineas Gages tragiske skjebne til at vi med sikkerhet kan si at sjelens sete ganske riktig befinner seg i hjernen, men ikke i konglekjertelen. Da Gage fikk en jernstang gjennom hodet i en arbeidsulykke, ble han fraktet til lege, og et halvt års tid senere lot det til at han var helbredet. Likevel var personligheten hans fullstendig endret. Den forreste delen av pannelappene hans var blitt ødelagt i ulykken, noe som gjorde at han ikke lenger holdt avtaler og heller ikke greide å styre temperamentet sitt. Han klarte dessuten ikke å holde på jobber. Tolv år etter ulykken døde han tungt alkoholisert, ensom og forlatt. Historien om Gage har blitt en tragisk klassiker for oss hjerneforskere – ikke fordi han er den eneste med endret personlighet etter en traumatisk hjerneskade, men fordi han er det første kjente eksempelet. Fra oppfatningen om at personlighet var noe uangripelig og ikke-håndfast så en nå hvilke konsekvenser en hjerneskade i pannelappene kunne ha. Descartes kunne ikke ha rett i alt. Selvet er fysisk.»

Dette var noen smakebiter fra boken. Etter å ha lest den er jeg enig: Hjernen er stjernen. Og organet ble mindre skummelt for meg å tenke på. Boken på 208 er oppdelt i kapitler og undertemaer, som f. eks kapitlet Hukommelse og læring der en blant annet kan lese om kortidshukommelse og langtidshukommelse. Bak i boken er det et stikkordsregister. 


«Kan du spise «hjernemat» for å huske bedre? Kan hjernen trenes opp? Kan du aktivisere deler av hjernen du ikke bruker? Kan du smile deg glad? Hjernen er stjernen innvier deg i alle hemmelighetene om ditt mest utrolige organ.
Hjernen din gjør deg til den du er. Den lærer, den forelsker seg og den tolker kompliserte mønstre. Men hjernen lokker deg også til å ta dårlige valg og den belønner avhengighet. Hvorfor gjør hjernen som den gjør? Det ligger store muligheter i å vite hvordan hjernen virker, og her gir lege og hjerneforsker Kaja Nordengen deg innsikten du trenger.

Med forord av May-Britt Moser, nobelprisvinner i medisin, og illustrasjoner av Guro Nordengen.»


«Kaja Nordengen jobber som lege i spesialisering i nevrologi og postdoc. ved Akershus universitetssykehus. Hun fullførte en doktorgrad om hjernen i 2014. Nordengen har holdt en rekke kurs om hjernen og nervesystemet, og har de siste åtte årene undervist ved Universitet i Oslo. Hun har også holdt foredrag for biologiklasser fra videregående og på TEDx Oslo. Kaja Nordengen bor i Oslo med mann, datter og hund.»


16. okt. 2016

Biografi av Sarah Gristwood: The story of Beatrix Potter



Det var boken jeg skrev om i innlegget:

jeg ble inspirert av til å kjøpe og lese en biografi om Beatrix Potter. Det var en leser av min blogg som tipset meg om Sara Gristwoods biografi: The Story of Beatrix Potter som er utgitt av National Trust i 2016. Et supert boktips!

Boken til Gristwood er, i tillegg til å fortelle om livet til Beatrix Potter, slik en biografi av en kunstner skal være: full av bilder og Beatrix Potters tegninger. Rett og slett en vakker bok i tillegg til at den var interessant.

Beatrix Potter er mest kjent som forfatter og illustratør, og hun ga bl a ut 23 barnebøker der Petter Kanin var en av de mest kjente figurene. Det som ikke jeg var klar over, er at hun, også kjent som Mrs Heelis, drev gårdsbruk og hadde enorm respekt av sauebøndene i Lake District. James Rebanks skriver bl a dette i boken sin:

«Testamentet hennes er et ganske påfallende dokument for en kvinne som for alltid vil være kjent for de fleste på grunn av barnebøkene hun skrev. Testamentet handler ikke om bøkene, det uttrykker i stedet hvor opptatt hun var av gårdene hun etterlot seg, hvordan forpakterne hennes skulle ivaretas og respekteres, og fremtiden for saueholdet i fjellene og sauebøndenes levesett. For henne ble det ikke bare med snakk, for hun testamenterte bort femten gårder og over seksten tusen hektar til National Trust. Hun stilte som betingelse at fjellgårdene skulle ha fjellbeitende besetninger av «ren Herdwick-rase».»

Beatrix Potter ble født i 1866 – rett inn i Victoria-tiden. Hun vokste opp i et rikmannsstrøk i Kensington i London. Faren var advokat. Beatrix fikk som alle andre jenter dengang ingen skolegang utenom undervisning av guvernanter. I nesten et halvt århundre skulle hun ha fast bosted i barndomshjemmet. Men Beatrix Potters hjerte tilhørte landsbygda nord i England der familierøttene var. Hun var ensom som barn, en ensomhet som kan ha fostret fantasien og skaperevnen skriver forfatteren Sarah Gristwood. Det faktum at hun var omgitt av bøker har også bidratt.

«Near the end of her life, hearing the house had been destroyed by a World War II bomb, Beatrix would call it her 'unloved birthplace', and she would remember hers as an 'unhappy home circle'. The environment in which she was raised was indeed repressive to our eyes. But a measure of repression was the norm for a Victorian girl of the moneyed classes, and Beatrix's upbringing did afford her some unusual opportunities. The source of her particular distress may „ have been two-fold.»

Familien, foreldrene og broren Bertram, ferierte på landet, et av stedene de leide hus var Dalquise i Skottland som Beatrix ofte benevnte som «home sweet home», der de bl a utviklet sin interesse for dyr og insekter. Et bilde i boken viser at Beatrix var en dyktig tegner allerede som åtteåring. 

Hunden Spot var sammen med dem på reisene. Andre uvanlige kjæledyr var bl a frosker og øgler.

«Some credit must surely be given to the Potter Parents for tolerating them all; as travelling companions when alive, and as subjects for dissection when dead.»

Beatrix skrev en kodet dagbok fra hun var 14 til hun var 30 år; kodet på grunn av morens nysgjerrige blikk. Kunsten ble Beatrix tilfluktssted.

“It seems significant, looking back, that it was in 1892 - from the family's annual spring trip, which this year had taken them to Falmouth - that Beatrix Potter wrote the first of the picture letters that would eventually give birth to her books. Her one-time governess Annie Chapman had married, and Beatrix was fond of visiting Annie Moore and her growing family. Her diary, too shows her trying out writing i n various forms, experimenting with descriptions of people and place.”

Bildebrevene hun sendte var første steg til bøkene som etterhvert ble utgitt. Det var kaninen Benjamin som inspirerte henne skriver hun i dagboken. Den første boken var The Tale of Peter Rabitt utgitt i 1902.

Beatrix Potter giftet seg med William Hellis i 1913, og hun døde 22. desember 1943. Hun skulle komme til å leve et helt annet og etterhvert et mer innholdsrikt liv enn det hun så for seg i de første årene av livet. Hun var vel den første forfatteren som forstod at hun kunne tjene penger ved spinoff-produkter. Hennes forskning og teori rundt et tema innen mykologi skulle ikke bli anerkjent før i 1997. Boken viser at Beatrix Potter var en kapasitet på mange områder.  

14. okt. 2016

Erik Bye: Vår beste dag


Privat foto

I går fikk vi vite at musiker Bob Dylan får Nobelprisen i litteratur for 2016. Jurybegrunnelsen er at Dylan har skapt nye poetiske uttrykk innen den store amerikanske sangtradisjonen. Jeg har ikke noe forhold til Dylan, men er enig i at musikk med gode tekster er verdt en pris.

Denne arbeidsuken har blitt så mye bedre enn jeg trodde den skulle bli da jeg la meg på søndagskvelden. Selv om den ikke har vært uten motbakker. 

Da jeg kjørte hjem fra jobben i dag tenkte jeg på Vår beste dag av Erik By. En tekst og låt som gjorde et voldsomt inntrykk på meg først gang jeg hørte den da den den ble sunget i en begravelse til en kollega – et ønske fra avdøde.


Kom og lytt til lyset når det gryr av dag

Solen løfter sin trompet mot munnen.
Lytt til hvite sommerfuglers vingeslag;
Denne dag kan bli vår beste dag!


Stien som vi gikk i går er like ny;

Hemmelig som ved vårt første morgengry;
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
Dagen i dag – den kan bli vår beste dag.


Kom og lytt til dypet når vi ror mot dag,

Hør, maneten stemmer sine strenger.
Løfterik er tonen i et fiskevak,
Denne dag kan bli vår beste dag!


Fjorden vår er like ny og blå og blank,

Blikket ditt er fritt og ryggen like rank,
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
Dagen i dag – den kan bli vår beste dag.


Kjære lytt til mørke når vår dag er gått,

Natten nynner over fjerne åser.
Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått,
Mer, kan hende, enn vi har forstått



Privat foto
Månen over tun og tak er like ny,

Men tier stille om vårt neste morgengry.
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
Dagen i dag – den kan bli vår beste dag!



Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre

Dagen i morgen skal bli vår beste dag!



13. okt. 2016

Dikt: Realistisk av Kolbein Falkeid - fra diktsamlingen Gjenskinn (1971)

Privat foto


Det er dumt å tro for godt om folk.
Når de har skuffet deg lenge nok
forakter du dem.
Det er også dumt.

Du må se realistisk på tingene, sier legene.
Ta verden som den er.

Hva er den da?

8. okt. 2016

Øystein Hellesøe Brekke: Knut Alvssons krig - Ridderen som ville erobre Norge


Øystein Hellesøe Brekkes bok Knut Alvssons krig – Ridderen som ville erobre Norge ble utgitt i august 2016 av forlaget Vigmostad og Bjørke. 

Boken starter i år 1483 – det året Kong Hans blir kronet til konge:

«Knut Alvsson var i slutten av tjueårene ved kroningen av kong Hans i Trondheim. Før den tid vet vi ingenting konkret om ham, som sagt ikke engang fødselsåret. Ja, selv det at han blir slått til ridder i Trondheim, er noe vi må resonnere oss fram til ut fra andre kilder — det er ikke skrevet ned noe sted. Det beste v i kan få til, er å si noe om hvilken bakgrunn Knut kom fra, og hva som hadde formet ham så langt i livet.»

I boken til Øystein Hellesøe Brekke følger vi Knut Alvsson frem til han blir drept i 1502. Han var den eldste sønnen til ridderen Alv Knutsson som var Norges rikeste mann, og den vestlandske stormannsdatteren Magnhild Oddsdatter fra Voss. Alv Knutsson var en slektning av den siste kongen av den norske kongeætten, Håkon V som døde i 1319.

Til tross for sin rikdom mv slet både Alv Knutsson og sønnene Knut og Odd med å vinne kongens tillit. De var ikke tatt opp som riksrådsmedlemmer. Men det ble derimot Henrik Krummedike, den nye lensherren på Akershus. Det var han som etterhvert skulle være med på å bestemme Knut Alvssons skjebne.


«Tidlig på 1500-tallet allierte han seg med opprørske svenske adelsmenn i en krig som snart trakk inn store deler av Norden. Men for å løsrive landet fra kongen i København måtte Knut Alvsson først beseire kongens fremste mann i Norge, som også var en gammel personlig fiende. 

Kampen mellom de to, som nådde sitt klimaks på et skip på havnen i Oslo sommeren 1502, avgjorde Norges skjebne de neste 300 år.

Dette er en besettende fortelling om riddere og borger, svik og troskap – men den gir også et gripende innblikk i vanlige folks liv i perioden.»

Ikke bare var det interessant å lese om bakgrunnen for stridighetene og spennende å følge Knut Alvssons skjebne. Det er også fint å bli minnet på hvor få mennesker som bodde i Norge på den tiden dette skjedde:

«Det bodde omtrent 200 000 mennesker i Norge rundt år 1500. Omtrent 90 % av dem tilhørte bondebefolkningen. Selveiende bønder, leilendinger, bondekoner, drenger, tjenestejenter, alle var med i arbeidsfellesskapet på gårdene. De utgjorde ni av ti nordmenn. Om du hadde levd på slutten av 1400-tallet, ville du også etter all sannsynlighet ha vært en av dem. Da ville en del ting ha sett litt annerledes ut enn de gjorde fra Knut Alvssons perspektiv.»

Bergen var på den tiden den største byen i Norden med sine 7 000 innbyggere.

Knut Alvssons krig – Ridderen som ville erobre Norge har økt min kunnskap om en del av norsk historie som var rimelig ukjent for meg før jeg leste den. Boken er på 232 sider inkl. register mv, og utgaven jeg har lest er et leseeksemplar.

Om forfatteren:
«Øystein H. Brekke (født 1977) har mastergrader i middelalderhistorie og internasjonal politikk. Han har vært involvert i flere prosjekter innenfor historieformidling. Til daglig arbeider han med oversettelse.»

6. okt. 2016

Blåknapp ( og/eller rødknapp?) - en av de fineste viltvoksende plantene synes jeg



Høsten er gått inn i en ny og kaldere fase, og det skjedde brått. Har vært på en ukes rundtur i Irland, og det var fint vær så og si hele turen. Ifølge guiden kunne han ikke huske å hatt så fint vær på turene sine. Det ble en brå overgang til lave temperaturer på turen med bikkja om morran.





Hele sommeren har Blåknapp  ( og/eller rødknapp - se i kommentarfeltet) gledet meg – en av de fineste viltvoksende planter synes jeg. Jeg måtte ta noen bilder som jeg kan se på når vinteren kommer – november, desember, januar og februar er tøffe måneder for meg som ikke er et vintermenneske. Litt ulik farge er det på den avhengig av når på dagen jeg har tatt bilde. 



5. okt. 2016

Hilary Mantel: Ulvetid (Wolf Hall)


Jeg har brukt fjorten dager på å lese den historiske romanen Ulvetid av Hillary Mantel. Lang tid tatt i betraktning av at jeg kjøpte og leste den like etter at den ble utgitt på norsk i 2010. 

At jeg valgte å lese Ulvetid om igjen, har med å gjøre at jeg så filmatiseringen av romanen i sommer og kjøpte Falkejakt som er roman nr. 2. Første gang strevde jeg med den selv om jeg har lest en del om de historiske hendelsene den spinner rundt; Henrik VIII og Anne Boleyn. Men etter å ha sett filmatiseringen falt alt på plass. Det var som å flytte inn i historien, en utrolig fin leseopplevelse ble det denne gangen.

I Ulvetid er det Thomas Cromwell som er hovedperson og portretteres, advokat av yrke og etterhvert den nærmeste rådgiveren til Henrik VIII. Forlaget Press som har gitt ut romanen på norsk beskriver Cromwell slik her:

«Han er sønn av en smed, han er Englands nest mektigste mann. Thomas Cromwell er bølle og sjarmør, humanist og slåsskjempe, melankoliker og politisk geni. Folk viker unna ham. Tragedien leder ham fram til Henrik 8s side. Sammen vil de bryte alle lover for å skape et nytt England.»   

Når historien starter jobber Cromwell for erkebiskop Thomas Wolsey. Når boken slutter er Wolsey død og Thomas More halshugget. Wolsey som ble for mektig for kongen og anklaget for «å drive et land i landet». Men på tidspunktet i historien sitatet er hentet lever begge og «han» er Cromwell:

«Thomas More, lordkansleren, er den første til å signere alle tiltalepunktene mot Wolsey. Det sies at én merkelig anklage er blitt tilføyd på hans anmodning. Kardinalen blir beskyldt for å ha hvisket i kongens øre og pustet ham i ansiktet; siden kardinalen har syfilis, har han hatt til hensikt å infisere monarken.

Da han får høre dette, tenker han på hvordan det må være å leve i hodet på lordkansleren. Tenke seg til å skrive en slik anklage og sende den til trykkeriet, la den sirkulere i hoffet og over hele riket, sende den ut dit folk er villige til å tro hva det skal være; sende den ut til hyrdene på marken, til Tyndales bondegutter, til tiggerne på veiene og tålmodige vesener i stall og fjøs; ut til de bitende vintervindene og den svake vårsolen og snøklokkene i Londons hager.»


Ulvetid er på 700 sider, full av dialoger og navn. Bakerst i boken er det en oversikt over medvirkende aktører. Hillary Mantel fikk Bookerprisen for Ulvetid, og det fikk hun også for romanen Falkejakt. Hun får frem hvordan det kan ha vært å være så tett på begivenhetene som Cromwell var og hvordan han ble en så mektig aktør. Jeg er spent om jeg kommer til å like Falkejakt like godt. Men først er det noen andre bøker jeg skal lese.