Tomas Espedal: Året

Tomas Espedal sier her at han har tatt fatt på slutten av sitt liv: - «Jeg håper jeg har to bøker igjen å skrive.»

Jeg håper det blir flere bøker selv om hans livsførsel med mye alkohol, og som han ikke legger skjul på også brukes som en form for selvmedisinering, neppe er helsebringende. Nå har jeg lest Året som ble utgitt for kort tid tilbake. Det er få forfattere som gir meg en altoppslukende leseopplevelse som Tomas Espedal – selv om ikke alt er behagelig å lese om. Eksemplaret jeg har lest er lånt av biblioteket.

Forlaget kategoriserer boken her som en roman og beskriver innholdet slik:

«Så enkelt, så vakkert åpner Tomas Espedals nye roman, Året. Tomas Espedals prosa har alltid hatt en poetisk undertone, og i denne boken er det poetiske enda mer fremtredende enn tidligere. Året er en bok om å elske den samme hele livet, selv når kjærligheten ikke blir gjengjeldt. Det er en bok om aldring og desperasjon, om stillstand og gjentagelse. Handlingen starter den 6. april, den datoen den italienske dikteren Petrarca første gang så sin elskede Laura, da hun var 13 år. Hudløst og vakkert undersøker Tomas Espedal om kjærligheten til den ene, kjærligheten som ikke tar slutt, den kjærligheten Petrarca beskriver i diktene til Laura, om den fortsatt har relevans i vår tid, den store kjærligheten. Er den fortsatt mulig?»

Året er som mange de andre bøkene til Espedal selvbiografisk der han utleverer seg selv. Et gjennomgående tema i boken er kjærlighetssorgen han fortsatt har etter at kjæresten forlot han for en del år tilbake. Formen han har valgt er som å lese et langt dikt.

«Aah det er godt å bo alene

i et hotell

en mørk glede er det

å bo i denne store stillheten

i et lite rom.

Du er jo her for å kjenne på ensomheten savnet

av den du elsker.

Når noe gjør ondt

så skal du ikke unngå det

nei

du skal møte det ondeste

med all din svakhet

og la deg bli ødelagt.

Du skal oppsøke ensomheten

for å kjenne at du er alene

for å kjenne at du er forlatt

for å kjenne at du har elsket

for å kjenne kjærligheten

som kan ødelegge deg fullstendig.

Kjærligheten

hva vet du om den

for du har mistet den du elsker

for du forstår at du ikke kan leve uten henne

og likevel skal du leve

uten henne.

Selv om du tror at du skal dø

uten henne

skal du leve

og nå vet du hva kjærligheten er

og hva den kan gjøre med deg

her du er på livets grense

mot døden

nå kan du velge

om du vil leve eller dø.

Og når du vil leve

hvordan skal du leve uten den du elsker

hvordan leve alene

uten kjærlighet

jeg vet det ikke.»

Det var i dette intervjuet med Aftenposten 27. august 2016 jeg leste om romanen første gang. Sitat fra intervjuet:

«Som alltid med Espedals bøker dras vi inn i et eget univers. I høstens bok handler det om kjærlighetssorg og det handler om årstidene.

Jeg leser boken som et budskap om «å være i sorgen, om å ta seg tid til sorgen». Det står i kontrast til sterke føringer i vår tid som handler om å komme seg videre, legge ting bak seg, forte seg inn i nye forhold, raskere karrieresprang, materiell progresjon. Du sier på en måte «vær i det»?

– Det er helt riktig, jeg sier vær i det. Det er en utfordring når noe blir vanskelig. Når noe blir vondt er det lett å flykte inn i noe annet. At du er i stand til å føle noe så sterkt er også en god ting. Men man kan jo gå til grunne.»

Det er krevende å være nær et menneske som opplever sorg. Det er slik jeg opplever å lese boken. Nå handler ikke romanen på litt over 200 sider bare om kjærlighetssorgen, men det er hovedtema. Derfor skal jeg avslutte innlegget med dette sitatet:

«Å miste noen

som ikke blir borte

er nesten verre

enn å miste den

som er borte

for godt.

Å leve med kjærlighetstapet

samtidig som den du elsker

elsker en annen.

Det er en sang.

En novembersang.

En kjærlighetssang

i november.

Jeg elsker deg.

Det tar ikke slutt.

Heller ikke sangen tar slutt.

Det er noen andre som skal synge den.»

Privat foto