Levende begravd (Bill Bryson - Edgar Allan Poe - Helge Ingstad)

Kilde: horrorpedia.com – det står her at historien til Edgar Allan Poe er filmatisert flere ganger

Det er ikke alt man opplever i løpet av et år er like hyggelig å tenke tilbake på. I juni måtte jeg ta den tunge veien til dyrlegen for å få den gamle hunden min med alskens plager avlivet. Å avlive dyr er aldri noe som blir en vanesak. Jeg var selvsagt både stresset og utafor, dyrlegen som var nyutdannet, virket usikker. Hun lyttet og lyttet på han. Jeg spurte flere ganger om hun var sikker på at han var død. 

Jeg kom til å tenke på opplevelsen hos dyrlegen da jeg leste boken jeg skrev om i innlegget:

Bill Bryson: Hjemme. En kort historie om de nære ting 

Bill Bryson skriver at frykten for å bli levende begravet grep om seg – en frykt som Edgar Allan Poe i 1844 utnyttet med stort hell i historien The Premature Buriel. I dag som mange hungrer etter skummelt lesestoff, burde det vært mulighet for relansering av historien.

«Katalepsi, en lammelsestilstand der offeret bare synes å være død, men i virkeligheten er ved bevissthet, ble datidens mest fryktede sykdom. Aviser og populære magasiner var fulle av historier om folk som led av lammelser. Et velkjent tilfelle var Eleanol Markham fra staten New York som skulle begraves i juli 1894 da del plutselig kunne høres engstelige lyder inne fra kisten. Lokket ble løftet av, og Markham ropte: «Herregud, dere begraver meg levende

Til sine redningsmenn fortalte hun: «Jeg var ved bevissthet hele tiden mens dere forberedte begravelsen. Det var så redselsfullt at det ikke lar seg beskrive. Jeg kunne høre alt som foregikk, selv da noen hvisket utenfor døren.» Men uansett hvor mye hun prøvde å gjøre anskrik, var hun helt hjelpeløs. Av 1200 døde som av ulike årsaker ble gravd opp igjen i New York mellom 1860 og 1880, var det det seks som viste tegn til hardhendt behandling eller annen uro etter gravlegging...

...Så mange ble nesten sykelig besatt av frykten for å bli gravlagt før tiden at det ble laget et eget ord for det: tafefobi. Forfatteren Wilkie Collins la hver kveld et brev på nattbordet som inneholdt en stående instruks for testene han ønsket utført hvis han skulle bli funnet i tilsynelatende død tilstand. Andre ga beskjed om at hodet måtte kappes av eller at hjertet måtte fjernes for gravlegging for å avlive (om vi kan bruke det ordet) all tvil. En forfatter foreslo å etablere «vente-likhus» der de døde kunne oppbevares noen dager for å se om de virkelig var døde og ikke bare uvanlig stille. En mer oppfinnsom mann konstruerte en innretning til bruk for den som lå i kisten. Hvis den døde skulle våkne, kunne han trekke i en snor, og det åpnet seg en lufteventil og ringte i en klokke og ble viftet med et flagg over jorden. Det ble stiftet en Forening til forhindring av tidlig gravlegging i Storbritannia i 1899, og en tilsvarende amerikansk forening året etter. Begge foreningene foreslo at det måtte foretas en rekke krevende undersøkelser attestert av lege før en person kunne erklæres ugjenkallelig død. Det skulle blant annet holdes et varmt strykejern mot den dødes hud for å se om det dannet seg blemmer. Flere av disse testene inngikk faktisk i pensum på legestudiet en periode.»

En annen bok jeg leste om tema var:

Apache-indianerne - jakten på den tapte stamme av Helge Ingstad - så fjern fra vår tid at det er som å lese et eventyr

I kapitlet Glimt av gammelt og nytt skriver han:

«Apachene har en redsel for sykdom og død. Når sykdommen kommer gir de op. Utover det å tilkalle medisinmannen gjør de praktisk talt intet for den syke, som de nærmest skyr; i de færreste tilfeller søkes det hjelp ved reservatets sykehus. Er det åpenbart at sykdommen er alvorlig, kan de ikke få patienten i jorden fort nok, stundom skjer det for fort. Pastor Guenther, som stundimellem budsendes når indianere skal begraves, forteller: En gang var han tilkalt for å foreta en begravelse. Han kom til stedet hvor hull var gravd i jorden og kisten stod rede med liket i. Han forrettet, og lokket blev løftet av kisten for at slekten skulde få kaste et siste blikk på liket. Da reiste den «døde» sig i kisten og protesterte.Han levde syv år efter. En annen gang skjedde noe lignende med et lite barn som begynte å gråte da kisten skulde senkes i jorden. Kanskje ikke alle har vært så heldige å våkne op i tide.»

Makabert å lese. Som mye av det som var i apasjenes kultur jf. boken til Ingstad.  

Jeg har heldigvis en hund til. Men selv om det er samme rase, har den helt ulik personlighet enn Rufus hadde - her er bilde av han et av de første årene han bodde hos oss: 

Øst for den store bre - boken om Helge Ingstads opphold på Øst -Grønland 1932-1933

Begrunnelsen for at den norske regjering i 1931 okkuperte en del av Øst-Grønland som fikk navnet Eirik Raudes land, var at de mente det var et ingenmannsland, og at nordmann hadde drevet næringsdrift og utbygging der, og at okkupasjonen derfor var i overenstemmelse med folkeretten.

Helge Ingstad, med juridisk erfaring som dommer og advokat og fire års erfaring fra arktiske strøk i Nord-Canada, ble oppnevnt som sysselmann. I tillegg hadde han markert seg med den populære boken Pelsjegerliv. En forutsetning for oppnevnelsen var at han skulle opprette en radiostasjon, og skulle ha med seg en egen fangstekspedisjon.  Det gjorde han. Men oppholdet på Øst–Grønland ble kort. Danmark brakte spørsmålet om Norges rett til området opp for den internasjonale domstolen i Haag. I april 1933 falt dommen der Norge tapte på alle punkter.

Det ble en bok ut av oppholdet fra august 1932 til april 1933: Øst for den store bre. Boken ble utgitt i 1939 og ble en så populær bok at den var med i skolens lesebøker. Utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 1945 og er på 157 sider. Den er godt skrevet, inneholder bilder fra oppholdet og viser igjen Helge Ingstads evne til å levendegjøre det han opplevde. Men ikke minst hans oppriktige glede med å oppholde seg der. Han stortrivdes og hadde håp om at oppholdet ble lenger.

Med seg på denne ekspedisjonen hadde han fire menn: fangstkameraten og tromsøværingen Normann Andersen, telegrafisten Bjørn Western, Sverre Røstad og Arne Jacobsen. De to siste skulle oppholdet seg lenger nord enn i Antarctichavn, der hovedstasjonen og radiohuset ble lagt.

Karene ble fraktet til området med ishavsskuta Polarbjørn, og de hadde med seg mye som måtte fraktes raskt på land med en motorbåt på grunn av drivisen. De skulle bygge og bygde flere hytter. En av disse var Heimen som ble bygd i Flemingfjord.

Vi får lese om bygging av enkle hytter, jakt og forberedelse til den mørke og den barske vinteren. De lager klær og soveposer av reinsdyrskinn. Og ikke minst er det viktig å forberede seg med matrasjoner til hundene de har med seg. Dessverre blir depotene enkelte ganger tømt av røvere på fire bein: rev og isbjørn. 

Helge Ingstad levendegjør oppholdet slik at det nesten er som om man er der sammen med dem. Flotte skildringer av naturen, planter, fugler og dyr. De møter mye moskus, og jeg har tidligere gitt en smakebit fra boka om hans første møte med urdyret. Sommeren da solen steker hele døgnet, høst og den barske og mørke vinteren. Og våren som kommer like før de må forlate området. Små og store hendelser beskrives. På fangstturene bor de i telt, men også selvlaget iglo er bosted på enkelte av turene. Et isbjørnhi overnattet de også i, og noen ganger kom uværet så brått på at de måtte grave seg ned i snøen. Hundene er gull verdt. Men selv om hundene ikke behandles som kosedyr blir de behandlet med respekt. Hundene har ulike personligheter som gir grunnlag for flere morsomme episoder å lese om.

Boken er et historisk dokument over en tid som er borte. De spiser ikke proviant som "gutta på tur" gjør i dag, men på jaktturene kokes moskuskjøtt over primusen både til frokost og kvelds i trange telt. De jakter ikke av lyst, men for å skaffe mat til seg selv og hundene ikke minst. Det er barske karer som tok forholdsregler for de fleste ting som kunne oppstå. Men naturen i dette området er lunefull og denne risikoen er de klare over. Når Helge Ingstad og Andersen forsinket pga uvær kommer tilbake til Western i hytta i Antarctichavn fra fangsttur julaften 1932, trekker jeg som leser et lettelsens sukk:

«Så går vi inn i det lyse rummet, hvor det er som en gavmildhet med plass, kasser å sitte på, sukker og smør og hjemmebakte brød i mengder. Vi føler oss som fyrster til mote, undtagen når vi ser oss i speilet. Da så julekvelden er der, blir det moskussteik, kaffe, telegrammer og cigarer, samt en flaske konjakk av den gode gamle sorten, mens radioen fyller hytten med julesanger fra Vår Frelsers kirke. – Men utenfor i stjernenatten ligger bikkjene og gnager på de feiteste bein.»

God bok!

Bilde fra boka – hytta i Antartichavn. 

En smakebit på søndag: Helge Ingstad beskriver sitt møte med moskus på Grønland i "Øst for den store bre"

En drøm eller et mål jeg har, er en gang å delta på en fotosafari til «moskusmekka» Dovre som fotoamatørene jf denne reportasjen med dato juli 2014: Duften av Moskus  har deltatt på.

Moskusen som levde i Norge under siste istid døde ut for omtrent 30 000 år siden.  Første gang dyr ble hentet fra Grønland og satt ut på Dovre var i 1932, men disse ble utryddet under 2. verdenskrig. Stammen som lever på Dovre i dag ble satt ut i årene 1947-1953.  Det å få se urdyret hadde vært flott. Ikke minst å klare å få tatt et lignende bilde som dette:

Fotokilde:  http://en.wikipedia.org/wiki/Muskox

Norge okkuperte Øst-Grønland i 1931, og det var i den forbindelse Helge Ingstad reiste til dit som sysselmann i 1932. Danmark bragte spørsmålet inn for den internasjonale domstolen i Haag, og i 1933 falt dommen: Det var Danmark som hadde rett på hele Grønland.

Helge Ingstad skriver om sitt første møte med urdyret i innledningen til boken Øst for den store bre utgitt i 1935 – han ankommer med en ishavsskute. Jeg synes han var fantastisk flink til å beskrive sine naturopplevelser:  

«Den ene moskusoksen følger kystlandet som løfter sig i terrasser bortunder brattfjellet. Maskinmessig siger den avsted, oppover sandhauger, nedover sandhauger, tvers gjennem elvefar og storstenet, vanskelig ur. Det hele koster den likesom ingenting, enda den er slik et bjerg av kjøtt og knudret på alle måter. Gammel er den nok også, ja en veteran. Det ene hornet er vekk, om skuldrer og nakke velter manken sig som en diger pukkel, mens buk-raggen henger ned som et frynset teppe og nesten soper jorden. I denne flom av hår og ull blir ben og hode omtrent borte, slik at dyret mest ligner en svart, overgrodd

stein.

Mangt og meget har nok hendt denne oksen siden den for år tilbake kom til som en ullen liten kalv og en solfylt maidag trippet omkring i lyng og sne. Langveis har den flakket langs Grønlands kyster, over de blånende fjell, inn gjennem de dype gressrike daler like opp mot innlandsisens brem. Engang var den vel leder av moskusflokken, en staselig høvding med stort følge av okser, kalver og kyr. Men vintrene gikk, og så hendte det en høst i brunsttiden at den kjempet sin siste forbitrede kamp mot en av de unge, sprekere oksene, — og tapte. Nu er den bare et gammelt dyr, som bannlyst søker sine ensomme veier.»

Flere smakebiter finner du på bloggen til Mari: Flukten fra virkeligheten

Apache-indianerne - jakten på den tapte stamme av Helge Ingstad - så fjern fra vår tid at det er som å lese et eventyr

Det var da Helge Ingstad var i Canada, og som han forteller om i boken jeg har skrevet om i innlegget: Pelsjegerliv av Helge Ingstad, at han bestemte seg for ekspedisjonen som har gitt grunnlag for boken Apache- indianerne – jakten på den tapte stamme utgitt i 1939.

Det var på en sledetur med «Villreineter-indianerne» i Canada at han ble fortalt at for lenge siden hadde indianere i området vandret mot syd. Åtte år etter var han i et reservat i White Mountains i Arizona og fikk høre samme historie fra en gammel apacheindianer, at hans folk kom fra et kaldt land langt mot nord.  Det er et faktum at indianske stammer i Nord-Canada og Alaska og apacheindianerne tilhører den atabaskiske språkgruppen.

Den som tror at Helge Ingstads bok skal bekrefte myten om at indianerne var de snille og de hvite inntrengerne var slemme, blir sørgelig skuffet dersom de leser boken. Både historien fra de hvite kom til apachenes-område med de spanske erobrerne ledet av Francisco Vasquez de Coronado i 1540, og det Helge Ingstad opplever under sin ekspedisjon i 1936-1938, vil få lese om brutale drapsmaskiner i indianernes rekker.

At indianerne drepte for å forsvare seg mot soldatene som jaget dem kan veldig godt forklares. Men de drepte uskyldige nybyggere, og de tok fanger; menn, kvinner og barn. Meksikanere var hatobjekt nr 1. Indianerne torturerte og voldtok menn og kvinner, og «adopterte» barna. En kan bare tenke hvilke redsler det skapte. Ikke minst hos barna som først opplevde å få foreldrene drept for deretter å bli tvunget til å bo sammen med indianerne. Mennene var ikke av veien å drepe sine kvinner dersom de var misfornøyd. Heller ikke barn ble spart. En straffemetode som menn brukte på sine kvinner var å skjære av dem nesen dersom de var utro.  

Men det at indianerne ble utsatt for en stor urett er et faktum og som hadde mye å si for omfanget av brutaliteten. De ble sviktet om og om igjen. Det var ikke alltid mennesker med edle hensikter blant de hvite som etterhvert overtok indianernes områder. Det var også mange hendelser der indianerne ble rått og brutalt myrdet. En av de som opplevde dette var den siste høvding Geronimo. Han opplevde å komme tilbake til leiren og finne familien drept av de hvite. Geronimo var den siste store høvding, en flinthard og bitter mann, som søkte tilflukt i de ville Sierre Madre-fjellene i New-Mexico og det ble apachenes siste tilfluktssted før den endelige overgivelsen.

Det var i et reservat i White Mountain i Arizona at Helge Ingstad ble fortalt at noen av apachene kom unna og at deres slekt levde i Sierra Madre. Den siste delen av boken handler om Helge Ingstads leting etter de som klarte å unnslippe og deres etterkommere i Sierre Madre-fjellene.  

Boken er illustrert med bilder og den er innholdsrik, lettlest og spennende. Helge Ingstads beskriver områdene han reiser gjennom, til hest, med stor entusiasme og hans glede over å møte mennesker og å være i naturen er en rød tråd i boken. Han var kunnskapsrik, nysgjerrig og modig. Det var ikke uten risiko for eget liv han foretok reisen. En reise som dokumenterer en rå og brutal tid, der et frihetselskende folk ble plassert i reservat uten at de hadde noen l beskyttelse mot overmakten. Ettervirkningene har satt spor hos de som var midt i dramaet og etterkommerne. Historien er så fjern fra den tid vi lever i at det blir som å lese et eventyr. Et eventyr fra en tid der et menneskeliv ikke hadde stor verdi. 

Boken som jeg har lest er kjøpt. 319 sider inkl bilder.

En annen bok jeg har lest skrevet av Helge Ingstad og Anne Stine Ingstad er: 

Oppdagelsen av det nye land av Helge og Anne Stine Ingstad - om de norønnes oppdagelse av Nord-Amerika.

Her er et bilde av Geronimo som også er i boka.  

"Apache-indianerne - Jakten på den tapte stamme " av Helge Ingstad - en smakebit på søndag

Jeg har hele arbeidslivet vært fagorganisert under YS. I den nye jobben havnet jeg inn i rollen som tillitsvalgt. Det var ikke planlagt for å gjøre en lang historie kort. Men det er ingen kø for å ta på seg slike roller. 

Denne uka har jeg vært på et tredagers fagforeningskurs i medbestemmelse der tema bl a var «spillereglene» nedfelt i Hovedavtalen. Jeg blir neppe en som brenner voldsomt for fagforeningsarbeid, men det jeg lærte på kurset gjør rollen jeg har tatt på meg mer interessant.

En av bøkene jeg leser i for tiden omhandler parter der det som et utgangspunkt ikke fantes spilleregler, og når de ble laget, ble de brutt hele tiden. Det er Helge Ingstads faktabok: Apache- indianerne – Jakten på den tapte stamme utgitt i 1939.

Det er den tredje boken jeg leser skrevet av Helge Ingstad (1899 – 2001). Han skrev lettleste og interessante bøker om sine ekspedisjoner mv. I første del av skriver han om apachenes historie. Andre del er hans ekspedisjon (1936-1938) for å lære mer om apachene ved bl a å snakke med deres etterkommere.

De som brøt spillereglene var den hvite mann og det skjedde gang på gang. Det skapte et hat hos indianerne.  Apachenes første møte med den hvite mann var spanjolene som var på jakt etter mer rikdommer etter at de, med Hernando Cortez i spissen, hadde plyndret Mexico for rikdommer. Det var ryktet om gull også i apachens land, dvs Arizona, New Mexico og vestre Texas, som var grunnlaget for at ekspedisjon ledet av Francisco Vasquez de Coronado i 1540.  

Ekspedisjonen skulle finne Cibolas syv byer der gatene skulle være belagt med sølv. Den ble en fiasko, men skapte uro hos indianerne som holdt til i området, og medførte også til at andre ekspedisjoner fulgte i Coronados kjølevann.

Min smakebit:

«For de tusener av indianere som holdt til i det nye landet, innvarslet Coronados eksposisjon en voldsom brytningstid. Her hadde de ville gjennom uminnelige tider levd sitt eget liv som hadde preget deres tankeverden, og så plutselig kommer disse fremmede inn over deres land, sittende på skrevs over merkelige dyr, taler om gåtefulle ting og krever, med våpen i hånd, at folket skal trampe på forfedrenes tro.«

Flere smakebiter finner du på bloggen til Mari: Flukten fra virkeligheten

Pelsjegerliv av Helge Ingstad

Nå vet jeg at det finnes mange indianerstammer og at de er ulike. Men jeg trekker litt i tvil mytene om indianerne som et gjennomgående prektig naturfolk etter å ha lest den første boken Helge Ingstad skrev; den populære Pelsjegerliv. Men det svekker ikke bokens kvalitet.  

Pelsjegerliv inneholder heldigvis mer enn fortellinger om, etter mine urbane 2013-øyne, indianske dyre- og konemishandlere. For den er godt skrevet og kan fint leses selv om den ble utgitt første gang i 1931. Og særlig vil jeg anbefale den for de som er glad i naturen og liker Lars Monsen og hans reiser. Det blir vel ikke så mye feil dersom jeg skriver at boken er et historisk dokument. Mitt eksemplar er kjøpt brukt, utgitt 1977 og er på 230 sider.  Her er bokens omslag:

Bokens innhold fra bokomslaget:

«Det var i 1926 at Helge Ingstad, 26 år gammel sakfører i Levanger, plutselig gjorde det så mange drømmer om: Han snudde ryggen til hverdagen og tryggheten og satte kursen vestover. Målet var Nord-Canadas villmarker. Ugjestmilde og ukjente strøk der en hvit mann var et sjeldent syn.

I Canada møtte han pelsjegere fra de store skogene, gullgravere fra Alaska, flodskippere og cowboyer. Etter en kanoferd på over tusen kilometer, nådde han frem til villmarka nordøst for Store Slavesjø, til grenselandet mot tundraen. I fire år levde han i disse vidstrakte områdene som ennå ikke var kartlagt. Her streifet store villreinflokker omkring. Her var det fisk i hvert eneste vann. Ørret på 25 kilo var ingen sjeldenhet. Her var bever og bjørn, ulv, og moskusrotter, gaupe og hvitrev, oter, rype og polarhare i overflod.  

Et år levde han sammen med en omflakkende indianerstamme. Det siste året bodde han i et telt på tundraen, med fem hunder som eneste selskap. Millioner av mygg og knott gjorde livet til en plage som sommeren. Vinteren varte i åtte måneder og temperaturen sank til 65 kuldegrader.»

Med unntak av at jeg ikke leste om cowboyer, er innholdet i grove trekk godt beskrevet på omslaget. At Ingstad var en naturens mann er det ingen tvil om. Han beskriver møte med villmarken så bra. De ulike årstider og dyrelivet. Hvor strabasiøst det var å holde sulten borte. Ikke bare om vinteren.  Når de var sultne var aktuell mat også and, rotte, pinnsvin, markmus og spurv. Ja, hva som helst skriver han. Historiene om de som sultet i hjel. Kostholdet som om vinteren for det meste kun bestod av reinsdyr holdt dem friske.  Menneskene som han møtte var interessante historier. Ikke bare indianerne, men også de andre pelsjegerne. Han har t o m skrevet en egen bok om den ene, Klondyke Bill.

Spesielt likte jeg kapitlet «Beverjakt». Han beskriver hvor smart beveren er. I dette kapitlet er det også en fin bjørnehistorie. En binne og to unger har funnet et depot med mat han har gjemt, en beverstek.  Han kommer overraskende på dem. Binna stikker av, men ungene klatrer opp i et tre:

«Beversteken gikk i vasken, men stekte bjørnunger kan da også gå, an trøster jeg meg selv med, slår en tauende om hullet i sekken, slenger den over ryggen, og gir meg til å klatre oppover mot de to synderne øverst i grantoppen. De ser svært lite skyldbevisst ut de to, gløtter bare nysgjerrig frem fra hver sin side av stammen mens jeg nærmer meg. Da jeg griper dem i nakken og putter dem i sekken, pistrer de litt, det er det hele. Jeg entrer ned igjen, haler synderne en for en frem fra sekken, og binder dem med et tau til to trær. De gir seg straks til å leke, som om alt var i skjønn orden, og når jeg løfter dem opp på fanget, krøller de seg tillitsfullt sammen som to nøster.

Her er et godt måltid mat, det står ikke til å nekte. Så løsner jeg tauet, tar en bjørnunge i hver neve efter nakkeskinnet, og bærer dem hen til sporet av binna. To små bjørnerumper bortefter lyngen er det siste jeg ser av dem. Disse troskyldige øynene, pokker ta dem. «

Hundene han har; Tiger, Trofast, Spike, Sport og ikke minst Skøyeren som han tok med seg da han reiste. Tiger den rolige og stort sett forstandige hund, men indianere kunne han ikke fordra. Ikke merkelig jf at mange hunder ofte har vært eid av indianere. For indianerne var hundene nederst på rangstigen. Konene blir dengt og er nest nederst. De var vakre frem til de giftet seg, da ble de fort gamle. Her er første gang han beskriver hvordan hundene blir mishandlet:

«Da vi en morgen gled inn mellom noen øyer for å slå leir, ble vi møtt av klagende hundehyl. Her hadde indianerne satt igjen dem som det ikke var plass til på reisen til Fort Resolution. Når eierne så flere uker senere vender tilbake, plukker de opp dyr som ennå er i live, og det er gjerne ikke mange. Slik er en indianerhunds liv; sulteforet og skånselløst pisket om vinteren, for om sommeren å slenges til side og overlates til en enda grusommere skjebne.»

Og det er flere hjerteskjærende episoder om råheten til indianerne. Men det er ikke bare hundene de ikke ser verdien av. De er sløsete hva angår viltet. Driver rovjakt på bever og rein. Også andre dyr dreper de for forlystelse. En skulle tro at et naturfolk som var så avhengig av naturen og hundene sine, ikke var så lavpanna. Jeg har også kjøp boken han har skrevet om Apacheindianerne samtidig med Pelsjegerliv. Håper den kan rette opp inntrykket.

Oppdagelsen av det nye land av Helge og Anne Stine Ingstad - om de norønnes oppdagelse av Nord-Amerika.

Noen bøker gir meg en «wow»-følelse. Slik har det vært å lese boken Oppdagelsen av det nye land av Helge Ingstad. Og selv om det ikke står på omslaget, så har kona, Anne Stine som var arkeolog og hadde ansvaret for utgravingene på Newfoundland, vært medforfatter.

Boken ble utgitt i 1996 og innkjøpt samme år. Utgitt av J.W Stenersen Forlag A.S. Et stort format og 315 sider inkl register. Masse bilder, kart mv. Og til slutt er Grønlendinge Saga og Eirik Raudes Saga gjengitt i sin helhet. Og selv om jeg ikke leste alt til minste detalj, f eks alle detaljene om utgravingene, er den utrolig interessant. Og lettlest. Jeg har lest om Helge Ingstad og utgravingene på L'Anse aux Meadows på nordspissen av Newfoundland tidligere. Også sett TV program om tema. Men denne fremstillingen var noe helt annet. Det var rett og slett spennende å lese boken. Jeg har aldri tenkt på Grønland som et reisemål. Men med denne boken......

Helge Ingstad ble født i 1899 og døde i 2001. Han var jurist, forsker og forfatter. Innledningsvis er det en biografisk innledning om Helge Ingstad skrevet av Torbjørn Torkildsen. For et spennende liv Helge Ingstad levde og for en eventyrlyst han hadde! Skulle jeg skrevet om hans liv, ville jeg fått et milelangt innlegg. Er man interessert kan man lese hva Store Norske leksikon skriver om han. Det jeg leste har bl a medført at jeg har kjøpt og kommer til å kjøpe flere av bøkene Ingstad har skrevet. Bl a er Pelsjegerliv som han skrev om de fire årene han levde som pelsjeger i Alaska innkjøpt. Brukt på Finn.no. Sitatene fra hans bøker viser hvor flink han var til å beskrive det han opplevde. Naturbeskrivelsene er fantastiske.

Men det som boken i hovedsak omhandler er de norrøne sjøfareres oppdagelse av Nord-Amerika, 500 år før Columbus oppdaget Nord-Amerika, og hvordan hustuftene på L'Anse aux Meadows på nordspissen av Newfoundland ble funnet. Og om utgravingene. Men også om den norrøne befolkningen som bodde på Grønland i 500 år for plutselig å bli borte.

Det var islendingen Bjarne Herjolfsson som første gang fikk Nord-Amerika i sikte. I 986 var han på vei til Grønland da han ble blåst ut av kurs. Han gikk ikke i land. Men da han kom til Grønland fortalte han om det han hadde sett. Sønnen til Eirik Raude, Leiv Eiriksson, seilte i år 1000 motsatt vei og fant de stedene Bjarne hadde beskrevet. I boken til Ingstad skriver han at han mener Bjarne var med som kjentmann på den turen. Leiv gikk i land i Vinland og bodde der et år før de seilte tilbake til Grønland. Etterhvert var det flere som reiste til denne boplassen som Leiv satte opp. Men man antar at møte med de innfødte, "skrælingene", har skremt de norrøne slik at de ikke kom tilbake. Selv om det var langt bedre levevilkår der enn på Grønland. Dvs tilgang til mat og brensel.

God bok!

Maleriet av Christian Krogh «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» er det første bildet i boken.  

En smakebit på søndag; fra Helge Ingstad: Oppdagelsen av det nye land

Nå leser jeg to bøker som man kan trygt si er veldig forskjellig. Jane Austens roman «Stolthet og fordom» (utgitt for første gang i 1813), der det neppe er mye feil å si at karakterenes tilværelse passer inn i tittelen til Kunderas roman «Tilværelsens uutholdelige letthet», uten innholdsmessig sammenligning med Kunderas roman. Dersom man ikke tar i betraktning at jakten på ekteskapskandidater var viktig for mange kvinner på denne tiden.

Smakebiten kommer fra den andre boken jeg leser. Oppdagelsen av det nye land av juristen, forsker og forfatter Helge Ingstad.  Boken har stått ulest i bokhylla fra da den ble kjøpt; samme året den ble utgitt som var 1996. Utrolig nok. For dette er fasinerende og interessant lesestoff. Både den biografiske innledningen om Ingstad, og bokens tema. Jeg kjenner litt den samme spenningen jeg hadde da jeg leste Robinson Crusoe som barn; en bok jeg leste mange ganger.

Fra baksiden av bokomslaget ( hvorfor er ikke Anne Stines navn på omslaget....): 

«Her foreligger for første gang på norsk Helge og Anne Stine Ingstads samlede beretning om de norrøne sjøfareres oppdagelse av Amerika, og om hvordan deres gamle hustufter i Vinland på eventyrlig vis ble funnet og senere utgravet».

Jane Austen gir et innblikk i hva middelklassens kvinner var opptatt av rundt ca 1813. Helge Ingstad skriver bl a om kvinnene som befolket Grønland fra rundt år 1 000 til den norrøne befolkning ble borte ca 500 år etterpå. Typisk at kvinnenes innsats i samfunnet utelates:

«Kildene forteller lite om kvinnene på Grønland, men de må ha utført hard og krevende arbeid. Ikke bare stod de for det mangfoldige arbeidet på gården, mange fulgte også sine menn på den farlige seilasen til det nye landet i vest. Kvinnene må ha vært sterke, ikke minst mentalt. Hjemme på gården tilberedte de maten og passet barna, de spant og vevde stoff til klær og seil, skinn skulle tilberedes, av selskinn skulle sys støvler, av reinskinn vinterkofter. De stelte og melket kyrne, kjernet smør og lagde ost, hentet vann og brensel.»

Vil du lese flere smakebiter tilknyttet Maris blogg Flukten fra virkeligheten, klikker du på bildet som kommer nå: