Kilde: horrorpedia.com – det står her
at historien til Edgar Allan Poe er filmatisert flere ganger
Det er ikke alt man opplever i løpet av et år er like
hyggelig å tenke tilbake på. I juni måtte jeg ta den tunge veien til dyrlegen for
å få den gamle hunden min med alskens plager avlivet. Å avlive dyr er aldri
noe som blir en vanesak. Jeg var selvsagt både stresset og utafor, dyrlegen som
var nyutdannet, virket usikker. Hun lyttet og lyttet på han. Jeg spurte flere
ganger om hun var sikker på at han var død.
Jeg kom til å tenke på opplevelsen hos dyrlegen da
jeg leste boken jeg skrev om i innlegget:
Bill Bryson skriver at frykten for å bli levende
begravet grep om seg – en frykt som Edgar Allan Poe i 1844 utnyttet med stort
hell i historien The Premature Buriel. I dag som mange hungrer etter skummelt
lesestoff, burde det vært mulighet for relansering av historien.
«Katalepsi, en
lammelsestilstand der offeret bare synes å være død, men i virkeligheten er ved
bevissthet, ble datidens mest fryktede sykdom. Aviser
og populære magasiner var fulle av historier om folk som led av lammelser. Et
velkjent tilfelle var Eleanol Markham fra staten New York som skulle begraves i
juli 1894 da del plutselig kunne høres engstelige lyder inne fra kisten. Lokket
ble løftet av, og Markham ropte: «Herregud, dere begraver meg levende
Til sine redningsmenn fortalte hun:
«Jeg var ved bevissthet hele tiden mens dere forberedte begravelsen. Det var så
redselsfullt at det ikke lar seg beskrive. Jeg kunne høre alt som foregikk,
selv da noen hvisket utenfor døren.» Men uansett hvor mye hun prøvde å gjøre
anskrik, var hun helt hjelpeløs. Av 1200 døde som av ulike årsaker ble gravd
opp igjen i New York mellom 1860 og 1880, var det det seks som viste tegn til
hardhendt behandling eller annen uro etter gravlegging...
...Så mange ble nesten sykelig
besatt av frykten for å bli gravlagt før tiden at det ble laget et eget ord for
det: tafefobi. Forfatteren Wilkie Collins la hver kveld et brev på nattbordet
som inneholdt en stående instruks for testene han ønsket utført hvis han skulle
bli funnet i tilsynelatende død tilstand. Andre ga beskjed om at hodet måtte
kappes av eller at hjertet måtte fjernes for gravlegging for å avlive (om vi kan
bruke det ordet) all tvil. En forfatter foreslo å etablere «vente-likhus» der
de døde kunne oppbevares noen dager for å se om de virkelig var døde og ikke bare
uvanlig stille. En mer oppfinnsom mann konstruerte en innretning til bruk for
den som lå i kisten. Hvis den døde skulle våkne, kunne han trekke i en snor, og
det åpnet seg en lufteventil og ringte i en klokke og ble viftet med et flagg
over jorden. Det ble stiftet en Forening til forhindring av tidlig gravlegging
i Storbritannia i 1899, og en tilsvarende amerikansk forening året etter. Begge
foreningene foreslo at det måtte foretas en rekke krevende undersøkelser
attestert av lege før en person kunne erklæres ugjenkallelig død. Det skulle
blant annet holdes et varmt strykejern mot den dødes hud for å se om det dannet
seg blemmer. Flere av disse testene inngikk faktisk i pensum på legestudiet en
periode.»
En annen bok
jeg leste om tema var:
I kapitlet Glimt av gammelt og nytt skriver han:
«Apachene har en redsel for sykdom
og død. Når sykdommen kommer gir de op. Utover det å tilkalle medisinmannen gjør
de praktisk talt intet for den syke, som de nærmest skyr; i de færreste
tilfeller søkes det hjelp ved reservatets sykehus. Er det åpenbart at sykdommen
er alvorlig, kan de ikke få patienten i jorden fort nok, stundom skjer det for fort.
Pastor Guenther, som stundimellem budsendes når indianere skal begraves,
forteller: En gang var han tilkalt for å foreta en begravelse. Han kom til
stedet hvor hull var gravd i jorden og kisten stod rede med liket i. Han
forrettet, og lokket blev løftet av kisten for at slekten skulde få kaste et
siste blikk på liket. Da reiste den «døde» sig i kisten og protesterte.Han
levde syv år efter. En annen gang skjedde noe lignende med et lite barn som
begynte å gråte da kisten skulde senkes i jorden. Kanskje ikke alle har vært så
heldige å våkne op i tide.»
Makabert å lese. Som mye av det som var i apasjenes kultur jf. boken til Ingstad.
Jeg har heldigvis en hund til. Men selv om det er samme rase, har den helt ulik personlighet enn Rufus hadde - her er bilde av han et av de første årene han bodde hos oss:
Makabert å lese. Som mye av det som var i apasjenes kultur jf. boken til Ingstad.
Jeg har heldigvis en hund til. Men selv om det er samme rase, har den helt ulik personlighet enn Rufus hadde - her er bilde av han et av de første årene han bodde hos oss:
Jeg har fått boka Fuglefryd og den skal jeg lese :) Mater fugler og har fuglehus så regner med at et er en koselig bok:)
SvarSlettDet er det. Enkel, vil man vite mer om fugler, så må en nok gå til andre bøker. Men jeg er blitt veldig inspirert av den. Etter at jeg la ut annen mat, har antall fugler økt. Nå er det også så kaldt her, at de har behov for mye mat.
SlettPss: Bloggsiden din gjorde et hopp da jeg skulle legge igjen en kommentar så den forrige kommentarer ble plassert på feil innlegg, beklager det:)
SvarSlettJeg har en bok med samling av Edgar Allan Poe noveller så den skal jeg lese og jeg liker godt diktet hans The Raven:)
Ja, vel - håper det er bare noe forbigående. Jeg har aldri lest noe av han. Hadde vært moro om du kunne skrevet om den etterpå. Det er et makabert tema, men det er bygd på realiteter. Folk var redde, og det forstår jeg godt. Han skriver også om gravrøveri, det skapte også en massiv frykt.
SlettBeklager feilen igjen, ble flau da jeg oppdaget det:)
SlettEdgar Allan Poe var nok sjokkerende i sin tid:) Så gleder meg til å lese flere av hans verker. Er bare litt usikker på når det blir:)