Karl Ove Knausgård: Sjelens Amerika - tekster fra årene 1996 - 2013

Det frister ikke å sette seg ned å skrive om boken med Karl Ove Knausgårds tekster fra 1996 – 2013 etter en lang dag på jobben. Mørkt når jeg kjører på jobb og når jeg kommer hjem. Når temperaturen ute er under minus ti, og jeg endelig er kommet inn etter en tur med hunden, frister sofaen, et pledd, en bok og en liten hund på fanget. Som heller ikke er glad i kulda. Men det blir neppe enklere å skrive om boken morgen. 

Dagene oppleves så korte med mørket og kulda. Det hjelper lite at sola skinte og varmet opp kontoret midt på dagen. Vel, kaffe og After Eight, og så krysser jeg fingrene for at inspirasjonen øker i takt med skrivingen. Men noe langt innlegg legger jeg ikke opp til.

Boken fikk jeg i julepresang. Tekstene er av ulik lengde, og jeg overlater til Oktober forlag her å oppsummere innholdet:

«Hvorfor skrive, hvorfor male, hvorfor fotografere? Hvorfor lese, hvorfor se på malerier, hvorfor gå i gallerier? Kan det være for noe annet enn å søke seg inn mot de store spørsmålene? Og hva handler de om, annet enn det lille livet?

Sjelens Amerika er en samling tekster som spenner fra ensomheten i Francesca Woodmans fotografier til hva det egentlig vil si å drite, fra bildet av Jesus Kristus i en brent toast til massakren på Utøya, fra Knut Hamsuns mislykkede mesterverk Mysterier til nåden det kan være å se en død far bli begravet.

Da Karl Ove Knausgård debuterte med romanen Ute av verden i 1998, hadde han allerede publisert artikler, essays og anmeldelser. Det essayistiske har vært en drivende kraft i alt Knausgård skriver: originale tankesprang og inspirerte spekulasjoner om sammenhenger mellom det individuelle og det for alle like, vår egen tid og historisk tid, kunst og ikke-kunst, idioten og det guddommelige.»

I en anmeldelse i Dagbladet her mener Olav Løkken Reisop at tekstene er bedre en Min Kamp. Andre har også gitt tekstene gode anmeldelser.

Det var ikke alle tankesprangene hans jeg fulgte like godt. Som f. eks teksten Velkommen til verden der han skriver om Francesca Woodmans bilder. Bildene finner en på Internett. Jeg så dem ikke da jeg leste, og det er kanskje noe en bør gjøre. Men med skrivetalentet til Knausgård er det fleste tekstene verdt å få med seg.

Teksten Det monofone mennesket der Anders Behring Breivik er tema, er ikke vanskelig å følge, der han bl a skriver:

«Det mest påfallende med den ni uker lange rettssaken, hvor vi for

første gang fikk se morderen, og hvor hele hans liv og alle de miljøer

han hadde ferdes i, ble dokumentert og analysert, var hvor normalisert

både han og ugjerningen ble. Det var som om det faktum at han

var et menneske som oss, som argumenterte for sitt syn, trakk det

uforståelige inn under seg: plutselig ble mennesket Breivik målestokken,

ikke ugjerningen hans. Et av ofrene kalte Breivik «en dust»

i avisen, flere kommentatorer beskrev ham som liten, smålig, stakkarslig.

Noen var opptatt av å vise hullene i argumentasjonen hans,

noen skrev om feil han hadde begått og misforståelser han hadde

gjort, og denne ufarliggjøringen og forminskingen av gjerningsmannen

er forståelig, for et menneske er lite i seg selv, men det gjør

ikke at vi forstår noe mer av hvordan det var mulig; tvert imot, etter

rettssaken er det som om de to størrelsene, den uhørte ugjerningen,

som ikke har sin like i norsk og europeisk etterkrigshistorie, og

mannen som utførte den, er uforenlige.

Hvordan kan vi forstå det som hendte? Hva kan få en relativt sett

velfungerende mann til egenhendig, på nært hold, å slakte sekstini

mennesker, de fleste av dem ungdommer? Midt i et stabilt, rikt og

velordnet land? Hva kan få et menneske til å ta det steget? Er det i

det hele tatt mulig å forstå det?»

Jeg har ikke lest Hamsuns Mysterier, men teksten Sjelens Amerika der Knausgård skriver om romanen, inspirerer til å lese den. Her skriver han om bruk av fortellerstemme i romanen:

«Det hefter også et annet problem ved mystifikasjonenes nærvær.

De fleste av dem er gåtefulle simpelthen i kraft av fortellerens

tilbakeholdelse av fakta, for eksempel at de tre telegrammene Nagel

mottar, er sendt av Nagel selv, noe jo fortelleren vet; det eneste som

skaper mystikk rundt dem, er det faktum at leseren ikke blir gjort

oppmerksom på saksforholdet før mot slutten av romanen, men må

gjette. I en jeg-roman ville det ikke ha vært noe å si på et slikt grep,

der er fortelleren en del av handlingen, og en utelatelse av denne

typen får betydning for det dette sier om jeg-ets karakter. Men i en

tredjepersonsroman finnes det ikke noen slik betydning. Utelatte

opplysninger sier ingenting om Nagel, ingenting om det som skjer

på handlingsplanet, men er utelukkende et forhold mellom fortelleren

og leseren, og siden fortelleren faktisk vet hva som er hendt, og

all spenning er bygd opp omkring det faktum at han bare ikke sier

det, er jo grepet tomt.»

I teksten Den brune halen som starter med at han vil drite, og avslutter med at han endelig kommer hjem og får utført sitt ærend, skriver han bl a:

«Går man gjennom et norsk villaområde en vinterkveld og ser inn i de

ulike husene, er det bemerkelsesverdige at alle ligner på hverandre,

og i en viss forstand faktisk er helt like. Alle har sofaer, alle har sofabord,

alle har fjernsyn, alle har gardiner, alle har oppvaskmaskin,

kjøkkenbenk med vannkran og kum, kjøkkenbord, kjøkkenskap,

ovn og ovnsvifte og så videre og så videre. Alle ser på tv, lager mat,

sitter og spiser, vasker opp eller sitter og leser. Det private rom er

det eneste stedet hvor man kan være seg selv, uforpliktet overfor de

andres blikk, så hvordan kan det ha seg at alle har det likt og er seg

selv på samme måte der ? Svaret er enkelt, men finnes ikke i hva hver

enkelt gjør eller ikke gjør, må ikke søkes i det individuelle, for det

er ikke slik at vi oppfører oss identisk i det private rom fordi vi er

spesielt fantasiløse og konforme. Svaret ligger i vår forståelse av hva

det private er. Det private er egentlig nettopp ikke forbundet med

frihet, men med det motsatte, som er nødvendighet. Alle rommene

i det private er på en eller annen måte forbundet med nødvendig-

het. Vi må sove, det gjør vi i soverommet, vi må lage mat og spise

del gjør vi i kjøkkenet og spisestuen, vi må vaske oss, det gjør vi

på badet, og vi må drite, det gjør vi på doen. Det private hjem

er bygd opp rundt kroppens behov. Disse behovene er knytte til

tvang, ikke til frihet; vi kan ikke velge dem bort.»

Det er en del av temaene i tekstene jeg kjenner fra Min Kamp bøkene, f eks om faren. I bok nr. 6 nevnte han at han hadde vært med i et arbeid med å redigere bibelen. Det skriver han om i teksten Hjelpemann på bibelen. En tekst jeg likte veldig godt. Det samme gjelder den siste teksten Dit ut der fortellingen ikke når, om forholdet mellom redaktøren i forlaget og forfatteren.

Tekstene kan en med fordel lese om igjen. Det er mulig jeg gjør en eller annen gang. Men nå er det andre bøker som frister. I tillegg har jeg ennå ikke fått lest hans bok Om høsten, en bok jeg har lånt på biblioteket. 

Jeg har startet på Britt Karin Larsens bok nr. 3 om skogfinnene, Som steinen skinner. En helt annen type litteratur enn Knausgårds tekster, men absolutt å anbefale for de som liker gode historier.