I går
mandag 9. mai leste jeg de siste sidene av Brødrene Karamasov av Fjodor
Dostojevskij. En blanding av lettelse og fornøydhet med meg selv. Vemod ble det på slutten. Det
har tatt to uker av min lesetid å komme gjennom romanen. Det er mange lesetimer
i et kort menneskeliv. Særlig med tanke på alle bøker jeg har lyst til å lese og som
jeg har forventninger til.
Jeg har
lest mange henvisninger til Fjodor Dostojevskijs bøker. Noen skriver at de har
lest enkelte bøker flere ganger. Mange skriver om sin leseopplevelse med stor
begeistring. Som denne på Forlagsliv.no:
«Spilleren var mitt første møte
med Fjodor Dostojevskij, og den gjorde meg fullstendig besatt av ham.
Høydepunktet i forfatterskapet hans er for meg Brødrene Karamasov. Det er
en mangefasettert idéroman, en mesterlig psykologisk roman og ikke minst er den
kanskje tidenes beste krimroman med fire brødre mistenkt for fadermord. Dette
er en roman som handler om de viktigste eksistensielle problemene: Det ondes
problem, frihetens vesen og menneskets troslengsel. Samtidig er handlingen godt
forankret i en sosial virkelighet: et svært fargerikt russisk miljø. Ryggesløse
kvinner, hellige menn, onde godseiere og sågar djevelen selv befolker
persongalleriet.»
Romanen Brødrene Karamasov ble skrevet i
1879-1880. Og er nesten tusen tettskrevne sider. Alle varsellampene burde lyse.
Men allikevel: jeg kjøpte boken, og har
nå lest den.
Det var nå
jeg skulle skrive at livet mitt blir aldri det samme som etter å ha lest Brødrene Karamasov. Slik er det ikke.
Det ville være å overdrive. Faktum er at tidvis var det et slit. Men når
jeg leste partier som jeg synes er glitrende, da er mye av slitet med enkelte
partier glemt. Selv om jeg ikke kommer til å gjøre det, forstår jeg at noen har
lest romanen flere ganger.
Slik beskrives boken på NRK.no:
«Brødrene Karamasov er den mest
storslagne roman som noen gang er skrevet, mente Sigmund Freud. Hva gjør du med
raseriet mot en far som truer og ødelegger og tar for seg?
Dmitri, Ivan, Aljosha og halvbroren
Smerdjakov er barn av Fjodor Pavlovitsj Karamasov, senil, ondsinnet og
vellystig. Alle sønnene, bortsett fra Aljosha, som er novise i et kloster,
hater gamle Karamasov av ulike grunner. Dmitri er forelsket i samme kvinne som
faren. Ivan hater sin far fordi han er så lik ham. Smerdjakov avskyr den gamle
fordi han ødela moren. Alle vil de ha farens penger. Faren myrdes på mystisk
vis. Hvem er den skyldige? Under denne forbrytelsen tumler Fjodor Dostojevskij
med svære og dyptgripende temaer, og han gjør det på en måte som ikke slipper
taket.»
Jeg skal
ikke inngi meg på en analyse av romanen. Den kompetansen innehar ikke jeg, men mange andre. Mitt
innlegg blir litt om min leseopplevelse.
Det som jeg
sleit med, var enkelte av de lange dialogene. Særlig der temaet for samtalen
ikke engasjerte meg. Er et særtrekk ved russere at de liker å prate og
prate og prate? På innpust og utpust? Det fikk meg til å tenke på boken jeg lest
og skrev om i innlegget:
I denne boken skriver forfatteren bl a dette om
russere, og jaggu er han ikke innom Dostojevskij:
«Nå kan man kanskje mene at det er
grisgrendtheten i Norge som har skapt mistenksomhet mot naboer og andre som uforvarende
kan komme til å krysse ens vei. Det er et talende faktum at nordmenn måler
avstanden til nærmeste hus i steinkast. Men på det russiske bondelandet har det
vært og er det fremdeles enda lengre mellom bosettingene. Derfor henviser flere
forskere til de store avstandene og de harde klimatiske forskjellene som noe av
årsaken til landets kollektivistiske karakter. Likeledes skal man ikke oppholde
seg lenge i landet for å oppdage hvor omgjengelige og pratsomme russerne er.
Fullstendig ukjente mennesker kan føre de mest intime samtaler, særlig under
lange reiser — slik innledningen til Fjodor Dostojevskijs Idioten viser.
Grunnlaget for hele intrigen blir lagt ved at fyrst Mysjkin og Rogozjin kommer
i snakk på toget. Ingen russer reagerer på det. Nei, her er det mer enn klima og
spredt bebyggelse som skaper forskjellen mellom norske og russiske
omgangsformer.»
Dialogene
jeg sleit med var typisk rundt religiøse grublerier. Men også der hysteriske kvinner er med. Også enkelte andre lange partier
enn dialoger der religion var tema ble langtekkelige for meg. Jeg er ikke
ateist, jeg er døpt, konfirmert og fortsatt medlem av den statskirka. Jeg kan filosofere over mye, men noen religiøs grubler er jeg
ikke. Det som interesserer meg, forundrer, sjokkerer og skremmer meg er f eks andre
menneskers bokstavtro tolkning av religiøse skrifter.
Etterordet
er skrevet av oversetteren Geir Kjetsaa. Det ondes problem er et av temaene i
romanen; sitat fra etterordet:
«I en paradoksal form har form har
filosofen Nicolaj Berdjajev gitt følgende oppsummering av dikterens syn på det
ondes problem: «Det ondes eksistens er et bevis på Guds eksistens. Hvis verden
ene og alene besto av godhet og rettferdighet, ville det ikke vært nødvendig
med Gud, for da ville verden selv vært Gud. Gud er fordi det onde er. Og det
betyr at Gud er fordi friheten er.»
Det finnes
mange tolkninger av denne romanen. Jeg skal som skrevet tidligere ikke begi
meg inn på det selv om jeg gjorde meg mange tanker underveis. For Brødrene
Karamasov har mange lag og gir leseren mye å tenke på. Det var også
forfatterens mål med romanen – fra etterordet:
«Uklarhetene og
selvmotsigelsene i den dialogiske kamp som utspiller seg i hans romaner, har
også dype røtter i Dostojevskijs syn på diktningen. Han tok avstand fra den oppfatning
at alt skulle være lett forståelig og behagelig innlysende i et kunstverk. En
forfatter måtte ha rett til å holde noe tilbake i det uklare og mystiske. «La
leserne arbeide litt selv,» sa han, og forsvarte sin rett til å skrive vanskelig
og innviklet.»
Vanskelig
og innviklet er Brødrene Karamasov
til tider. I motsatt ende er den morsom og underholdende. Jeg har humret en
god del, særlig av den elleville Dmitri. Hans kamp for kvinnen som han og faren
sloss om, skaper de helt utrolige situasjoner. Når han blir avhørt etter at faren blir funnet drept, og han må vitne under rettsaken, er scener som er uforglemmelige. Dmitri er den som jeg mest
levende kan se for meg. Forstår godt at damene har tapt sitt hjerte til han. Et
levende menneske med mange svakheter. Å lese om sladderpressen er helt utrolig, ikke mye har forandret seg.
Lurer du på
om du vil lese en bok av Fjodor Dostojevskij er kanskje ikke Brødrene Karamasov
den beste å begynne med pga at den er på nesten tusen sider. Årsaken til at jeg valgte denne romanen, var boken jeg
har linket til nedenfor. Orhan Pamuk skriver at han leste Brødrene Karamasjov
som attenåring, og livet hans ble aldri det samme etterpå. Det blir det for
meg, med unntak at nå har jeg endelig lest en bok av en forfatter jeg har lest
mye om. Om det blir flere bøker av forfatteren, må fuglene vite. Men ikke på en lang stund
ihvertfall.
Link til et innlegg om:
