Døren av den ungarske forfatteren Magda Szabó

 

«Da jeg var student, kunne jeg ikke fordra Schopenhauer; senere forsto jeg hva jeg måtte akseptere av teoriene hans, nemlig at alle følelsesmessige forhold er en mulighet til angrep, og at jo flere mennesker jeg slipper innpå meg, desto flere kanaler kan faren strømme mot meg gjennom. Det var ikke enkelt å innse at jeg fra nå av også måtte regne med Emerenc, hennes eksistens var blitt et element i mitt eget liv, og tanken på at jeg en gang kunne miste henne, fylte meg med gru, og om jeg overlevde henne, ville hun bli enda en av skyggene i den skaren hvis uhåndgripelige nærvær gjorde meg oppskaket og fortvilet.»

På bokomslaget siteres en kritiker om at romanen Døren av Magda Szabó (f. 1917 – d. 2007) er en av de beste bøkene hun har lest. Jeg synes boken var god, helt klart verdt å lese. Men ikke en av de beste jeg har lest. Det var noe med slutten som jeg synes ble unødvendig detaljert sammenlignet med første del.  Romanen ble utgitt i 1987 og på norsk i 2006.

Fra baksiden av eksemplaret jeg har lest:

«Døren er et fascinerende og uforglemmelig portrett av to kvinner. Vi møter historiens forteller, en forfatter, og den eldre hushjelpen Emmerenc, som har jobbet for henne i nærmere tjue år. Den ene lever nesten bare gjennom ordene, den andre kan knapt nok lese. Tjenestekvinnen representerer både ydmykhet og offervilje, forfatteren en slags intellektuell arroganse. Men de knyttes nærmere sammen enn noen av dem kunne ane. For Emmerenc gir alt, enten det dreier seg om å redde en jøde, en tysker, en tyv eller en hjemløs katt. Hun tviler aldri et sekund. Heller ikke når det gjelder en hun kan gjøre sine nærmeste. Men det er én ting hun ikke deler. Hun slipper aldri noen innenfor døren til sitt hjem.

   Magda Szabö gir oss en fortelling om en fargerik og spesiell kvinne som styrer sine omgivelser nærmest som en despot, men som likevel elskes av alle.

Døren er en roman der leseren rives med fra første side.»

 

Ukraina Grenselandet mellom øst og vest av Morten Strand

 

Det eneste jeg angrer på, at jeg ikke har lest boken Ukraina Grenselandet mellom øst og vest tidligere. 

Boken skrevet av Morten Strand ble utgitt i 2015 og jeg kjøpte den høsten 2022. Selv om jeg følger rimelig godt med på det som skjer i Ukrainia etter Russlands invasjon i 2022 og har en rimelig oversikt det som skjedde i 2014, blir det ofte korte nyhetssendinger. Boken til Morten Strand på litt over 300 sider omhandler Ukrainas historie fra 1000 år frem til 2015 fordelt på 15 kapitler. Rett og slett en lærerik bok.

Forlagets omtale:

«Putin har på brutalt vis reist debatten om hva Ukraina er ved å annektere Krim og støtte krigen i Øst-Ukraina. Denne boka gir en bakgrunn for å forstå hva som skjer i Ukraina. Er Ukraina en ulykkelig, men naturlig forlengelse av Russland, slik Putin selv har hevdet, eller har et av Europas nyeste land en stolt og lang historie som egen distinkt nasjon, til tross for at landet med korte unntak etter 1. verdenskrig bare har vært en stat i 24 år?

Forfatter Morten Strand forteller Ukrainas dramatiske historie fra kristningen for mer enn 1000 år siden fram til og med den dramatiske situasjonen landet befinner seg i nå. Samtidig rapporterer han blant annet fra Den oransje revolusjonen, fra revolusjonen i februar 2014, fra annekteringen av Krim, og fra Øst-Ukraina i forbindelse med folkeavstemningen i mai 2014. I tillegg får leseren innblikk i de små, men talende historiene, som det aldrende ekteparet forfatteren møtte i den urene sonen Tsjernobyl i 2006, som ikke visste helt hvem de var: ukrainere, russere og hviterussere?»

 

Hvis det skulle komme et menneske av den danske forfatteren Thomas Korsgaard - første roman i en trilogi

 

«På nyttårsaften hadde mora mi fortsatt ikke født. Hun hadde kjørt til sykehuset med faren min noen dager før og ikke vært hjemme siden. Faren min kom snart tilbake fra sykehuset. Han skulle jobbe og gikk ute hele dagen og møkka fjøset og melka kuene om morgenen og ettermiddagen. Derfor passa mormor Ruth og O.P. på oss. De sov over og skulle få tida til å gå mens vi venta på den nye lillesøstera. Mormor foreslo at vi skulle dekke på i stua nå som det var nyttårsaften, så vi kunne se på tv mens vi spiste. Hun sto ute i gangen i den gule vindjakka si og smilte til meg. Hun hadde akkurat vært ute og spurt faren min om når han trodde han var ferdig i fjøset. O.P. kom ut i gangen.»

 Romanen Hvis det skulle komme et menneske av den danske forfatteren Thomas Korsgaard ble utgitt i 2017 og på norsk i 2023. Jeg har stått lenge på bibliotekets venteliste for å få lest boken som er første roman i en trilogi. Jeg har satt meg på venteliste for å få lest neste bok: En dag vil vi le av det. Den siste i trilogien utgis i februar: En måtte nok ha vært der.

Trilogien er inspirert av forfatterens eget liv. Det er en tragisk tilværelse hovedpersonen Tue lever under. Sammen med mor, far, og to søsken. Og mange hunder. Vi kommer inn i romanen etter at moren har hatt en dødfødsel. Hvordan tilværelsen til familien har vært før dette, forteller romanen lite om. Men etter at moren kommer hjem tilbringer hun livet sitt foran dataskjermen med pengespill som finansieres av O.P., kjæresten til mormoren. Omsorgssvikt, fattigdom og utenforskap er stikkordene for den tragiske tilværelsen foreldrene har satt barna i. I tillegg er faren tidvis voldelig. Tue lyver og stjeler. Han mistrives på skolen. Med nøkternt språk forteller forfatteren om livet til Tue frem til han skal begynne på videregående skole.

Anbefaler dette intervjuet med forfatteren Thomas Korsgaard kunne ikke være homse på bygda. Men også denne samtalen Å skrive seg ut av fattigdom. Thomas Korsgaard og Vigdis Hjorth

Forlagets omtale av romanen Hvis det skulle komme et menneske

«Thomas Korsgaard er mottaker av De Gyldne Laurbær - Danmarks viktigste bokpris. Første bind i trilogien som har solgt mer enn 320 000 eksemplarer i Danmark. Hvis det skulle komme et menneske er en sterk roman om fattigdom i utkanten av det danske velferdssamfunnet, om å være barn i en familie som mangler overskudd både av penger og følelser. Og om å være overlatt til seg selv og måtte ta altfor mye ansvar altfor tidlig i livet. Men det er også fortellingen om en oppfinnsom og nysgjerrig gutt med stor skapertrang. En gutt som kommer til å vokse opp og finne sin egen vei, uansett hvilken motgang livet byr på. Og ikke minst å aldri, ALDRI glemme hvor man kommer fra. Korsgaard forteller med så mye svart humor og så sterk empati med personene sine, at boken er umulig å legge fra seg. Danske kritikere har ikke spart på superlativene og har blant annet beskrevet den som «brutal, bevegende og rørende vakker ... uhyre vellykket debutroman ... på samme tid overbevisende og livsbejaende.»

Gjentakelsen av Vigdis Hjorth – vet å overraske

 

«Førtiåtte år etter hendelsen, i ei lita hytte i Nordmarka i den mørke måneden november, kom den uventa tilbake og med overraskende intensitet og forbløffende detaljer jeg for lengst har glemt. For den ville si meg noe, men hva?»

Det er ikke mange sider i den siste boken Vigdis Hjorth har utgitt. Romanen Gjentakelsen utgitt i 2023, 144 sider og med korte kapitler. Men den er intenst. Anmelderne er samstemte: Vigdis Hjorth sin beste. Hittil. For Vigdis Hjorth vet å overraske. Så hvem vet hva som kommer i neste bok.

Vigdis Hjorth skriver ikke bare gode bøker. Hun snakker villig vekk om bøkene og annet rundt litteratur. Her kan du lytte til hva hun sier om romanen og annet rundt litteratur:

«Hjorth finner roen i gjemmestedet til Trotskij. Nå er hun på plass i Forfatterintervjuet.»

 

Forlagets omtale av Gjentakelsen:

«Gjentakelsen er en rå og heftig framstilling av ungt liv. En voksen kvinne ser tilbake på seg selv som 16 år gammel jente, hun gransker en sentral hendelse fra oppveksten.

Gjentakelsen handler om å kysse for første gang, å skulle gjøre det for første gang, å drikke og kjenne rus i kroppen, på fest hos noen gutter i et rekkehus i Oslo. Å løpe til Ullevålseter for å forberede seg til maraton, å kjenne en enorm sult og tørst. Hele tida vokter mor over jenta som en hauk. Far holder seg i bakgrunnen. Fars avstand er påtakelig, mors kontroll er uhørt. Det fins hemmelighet i familiens hus.»

Dikt: Ikke engang nordavinden av Hans Børli fra diktsamlingen Dagen er et brev (1981)

 

Som liten smågutt

skreiv jeg ofte i snøen

bokstaver ho mor hadde lært meg.

Og selv om det fauk og blåste

slik at runene ble slettet ut

etter hvert som den frøsne pekefingeren

møysommelig risset dem ned,

så satt ei blankøygd lykke inne i meg

og smilte trassig i gråværet:

    Dette kan ingen ta fra deg!

Ikke en gang nordavinden…

Verdenshistorie. Med fortiden som speil av Terje Tvedt - lettlest, interessant og lærerik

 

«Verdenshistorie. Med fortiden som speil undersøker overgripende og store temaer som opptar mange, og som i en globalisert verden er blitt en del av alles historie. Jeg håper den kan styrke evnen til å plassere samfunnet og samtiden inn i en større historisk og global sammenheng, og bidra til refleksjon over verdens fortid og nåtid. I urolige tider — som vår samtid definitivt er — blir det tydelig at uten forsøk på å forstå og skaffe seg oversikt over det som har skjedd før, blir nåtiden ikke bare kaotisk, men konfus og ubegripelig. For det er definitivt slik: Uten kunnskap om hva som var, er man dømt til å misforstå det som er.»

 Terje Tvedt er både populær og omstridt. Sitatet over er fra forordet i boken Verdenshistorie. Med fortiden som speil ble utgitt i 2020. Boken er interessant og lærerik. Selv om boken er lettlest, vil jeg vil gjerne tenke gjennom det jeg leser underveis. Derfor har det tatt sin tid å lese den. Det var også godt å oppleve at jeg gjenkjente det jeg leste i Tvedts bok Nilen, som jeg leste i 2021, når jeg leste Del IV Europeisk kolonialisme.

Her er hvordan forfatteren omtaler boken i forordet:

«Med Verdenshistorie.  Med fortiden som speil søker jeg å gi en motvekt til både historieløsheten og historiens politisering. Jeg gjør dette ved å identifisere og diskutere noen av historiens lange linjer, fra de første oldtidssivilisasjonene i Midtøsten og Asia for 5000 år siden til «Det strålende dynastiet» i Kina og det svære osmansk-islamske imperiet rundt år 1500; fra den moderne verdens fremvekst og Vestens triumf på 1800-tallet til analyser om den europeiske og britiske kolonialismens rolle. Boken avsluttes med USAs århundre og Kinas fremvekst som en global stormakt på 2000-tallet, og med hvordan klimakrisen og diskusjonen om den kan bli forstått i et historisk perspektiv. I tillegg er jeg opptatt av å beskrive og diskutere hvordan historien er blitt fortolket. Å lære om historien uten å lære om fortolkningstradisjonene om den, er omtrent som å se på fotball uten å kunne reglene. Underholdende kanskje, og i korte øyeblikk, men vanskelig å forstå. Målet er å bidra til mer refleksjon og større bevissthet om hvordan overleverte verdensbilder og selvbilder har skapt forenklinger og stereotypier av både historien og verden, for det er en forutsetning for selvstendighet i møte med hva som er tidens evige strøm.»

Terje Tvedt er en populær foredragsholder. Her i dette tre timers møtet fra 2021 er temaet boken Verdenshistorie. Med fortiden som speil

«I dette møtet vil historiker Terje Tvedt, i samtale med Eirik Løkke, drøfte den moderne verdens fremvekst: Fra de første sivilisasjonene til Vestens dominans og europeisk kolonialisme, samt USAs historiske rolle og den økte rivaliseringen med Kina.»