Skumring 1941 (Skymning 41) av Kjell Westö

 

Selv om jeg ikke vært i Helsingfors, er det som om jeg har vært der gjennom å lese romanene til Kjell Westö. I Skumring 1941 foregår handlingen for det meste i Helsingfors. Til tross for at historien som fortelles foregår i dystre krigsår, er det ingen mørk fortelling.  Det er sjelden jeg leser en bok på 467 sider at jeg tenker; her er det godt å være – denne vil jeg ikke skal ta slutt. Kjell Westö har etter hvert blitt en av mine favorittforfattere, og etter å ha lest Skumring 1941er dette enda en gang blitt befestet.

Forlagets omtale av romanen som ble utgitt i 2023 og på norsk i 2024:

«Det er januar 1940, og vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen har pågått i snart to måneder. Molly er på turné med teaterkompaniet sitt, mens kjæresten, journalisten Henry, er sendt ut i felten som krigskorrespondent. På slagmarken forstår han at ikke alt kan fortelles: Under en krig må sannheten ofres for nasjonens beste.

Så blir det fred, og Molly og Henry forsøker å finne tilbake til hverdagen i Helsingfors og glemme krigsopplevelsene som hjemsøker dem. Men snart er det 1941, og en ny krig står for døren.

Skumring 1941 er en storslått og medrivende roman om noen av de mørkeste årene i Finlands historie – og om hva krig gjør med mennesker, med livet og med kjærligheten.»

Tritonus En skjærgårdsfortelling – en ny god roman av Kjell Westö– denne gangen en samtidsroman

Etter å ha lest de fleste bøkene Kjell Westö har utgitt og likt de så godt at han er blitt en av mine favorittforfattere, lå det en forventning og spenning å lese den nyutgitte samtidsromanen Tritonus med undertittelen En skjærgårdsfortelling. 

Det ble en god leseopplevelse fra begynnelse til slutt å lese romanen på 400 sider som jeg har lånt av biblioteket. Karakterer, handling, karakterenes indre liv, og omgivelser; det er sjelden jeg lever meg så inn i handlingen som i bøkene til Kjell Westö.

I denne romanen er det for meg to hovedpersoner: den arrogante dirigenten Thomas Brander og naboen til hans storslåtte villa Casa Tritonus i den finske skjærgården: den joviale skolepsykologen Reidar Lindell. To ulike personligheter som på Lindells initiativ forsøker å bygge opp et vennskap. Handlingen foregår noen høstmåneder og juni og juli året etter. Begge er opptatt av musikk. Brander har den klassiske musikken som sitt levebrød og pasjon. Lindell er medlem av bandet Rainbow som spiller coverlåter på fritiden på bygdas kro. Jeg tror mange lesere vil like denne skjærgårdsfortellingen.

Romanen gir klare bilder, og her beskriver forfatteren romanen i en videosnutt fra den finske skjærgården:

Romanen ble utgitt samtidig i Finland, Sverige og Norge. Her er det norske forlaget Pax beskrivelse av Tritonus:

«Tritonus handler om den 58 år gamle dirigenten Thomas Brander som har passert karriereklimaks og er i ferd med å miste grepet om musikken. Han klarer ikke å se for seg at livet kan være noe annet enn musikk og at det kan finnes et liv etter den. Dirigenten er en ensom mann med flyktige og motsetningsfylte forhold til sine nærmeste. Han trenger sårt et nytt ankerfeste i tilværelsen etter så vidt å ha unnsluppet et terrorangrep og blitt rystet ytterligere av en metoo-beskyldning. Brander velger å ta et skritt tilbake og slå seg ned i bygda Ravais (fiktiv) i den finske skjærgården, nær grensen til Sverige. Der får han oppført en villa som vekker oppsikt. Parallelt med Branders historie fortelles også historiene til de andre innbyggerne og naboene til Brander som han blir kjent med etter hvert, og de små historiene berører like mye som historien om dirigenten. Her får også de store samfunnspolitiske spørsmålene plass, som klassetilhørighet, rase og rasisme. Sorgen og nostalgien ligger tett oppunder overflaten gjennom hele romanen, samtidig som den er full av liv og ramsalt humor.»

Faren ved å være Skrake – enda en god roman av Kjell Westö

«I går sto vinden på fra sørøst, og i kveldingen ga havet meg en ørret.

Dagen hadde vært overskyet og grå, men de siste timene var himmelen klar. Fisken var ikke stor, halvannet kilo kanskje, men den var vill og kraftfull. Den hogg til akkurat idet solen gikk ned i en kjølig kaskade av rødt der bortenfor Helsingfors, og da den ruste og sprellet for friheten og livet, glitret det som ild i de sølvaktige skjellene. Sluken jeg brukte var også rød, med svarte, tverrgående striper, for når jeg fisker i solnedgangen spøker alltid Werners ord i meg: Er det klarvær skal du bruke rødt eller oransje den siste timen. Dessuten gikk fisken på ved Ryssgrynnan, sør for Hästkobben, akkurat der Werner sa at jeg alltid skulle prøve hvis det var om våren og vinden var sørøstlig.

Og jeg sa til meg selv: Tenk at metodene virker fremdeles, selv om mer enn tredve år har gått siden Werner lærte meg å fiske.»

Kjernen i romanen Faren ved å være Skrake av Kjell Westö er historien familien Skrake, Werner, Vera og Wiktor der Wiktor er fortellerstemmen. Som ellers i Westös romaner er handlingen lagt til Finland.

«Denne beretningen har en lang vei å gå for den flyktig berører mitt voksenliv, men jeg vil likevel legge noen kort på bordet allerede nå:

Jeg flyttet fra Råberga inn til Helsingfors den sommeren jeg fylte sytten. Jeg hadde andre muligheter, men jeg valgte å bo alene i faster Marys tomme leilighet i Främlingsgatan. Så begynte jeg på Normallyceet, eller Gymnasiet Norsen som det var blitt omdøpt til.

Jeg hadde vokst opp i en familie utenom det vanlige, og de eneste virkelige barndomsvennene mine, Bjöna og Jinx Muhrman, var spesielle de også. Som styrt av en radar søkte jeg meg derfor mot byens bohemer; til tross for at så vel hippie- som venstrebølgen hadde passert sine toppunkter, fantes det stadig nok av motmiljøer i det svenske Helsingfors, og det var i disse miljøene jeg utviklet meg til mann, det var der jeg fant mine venner. Jeg fant også en livlig og åpen side ved meg selv, og jeg ble snart ganske populær (skjønt hvilken syttenåring med egen leilighet blir ikke det!)

Langs den veien har jeg vandret siden. Jeg har studert både sosiologi og diverse kunstfag, men jeg har ingen eksamen. Jeg har vært forlovet en gang og har hatt mange kvinner, men jeg har aldri vært gift og har ingen barn. Eller kanskje jeg har en sønn, men det barnet har jeg i så fall bare avlet, og kan man i slike tilfeller i det hele tatt sies å være en far?»

Romanen Faren ved å være Skrake er den fjerde romanen jeg har lest av Kjell Westö. Tidligere har jeg lest og skrevet blogginnlegg om hans romaner i denne rekkefølgen:

Svik 1938 (Hägring 1938) av Kjell Westö - en sjelden god roman 

Den svovegule himmelen (Den svavelgula himlen) av Kjell Westö

Der vi engang gikk - av Kjell Westö

Faren ved å være Skrake ble utgitt i 2000, og for romanen ble Kjell Westö nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Kjell Westö fikk prisen i 2014 for Svik 1938. Romanen ble utgitt på norsk i 2002. Utgaven jeg har kjøpt og lest er utgitt av De norske bokklubbene i 2015 og omtales slik:

«Nordisk råd-vinner Kjell Westö er kjent for sine fantastisk gode skildringer av vår egen nære historie. I Faren ved å være Skrake får du glimt og anekdoter fra hele 1900-tallet, og du får del i en den fascinerende familien Skrakes krønike. Det innebærer nok en del farer å være født inn i familien Skrake, men samtidig rommer familien tallrike humoristiske og skeive skjebner.

Det er 1952, et merkeår i historien. Finland arrangerer OL og amerikansk populærkultur er på full fart inn i landet. Med det starter også en lang rekke uheldige hendelser for hovedpersonen. Og det er her hovedpersonens far, Werner, kommer inn i bildet. 1952 skulle bli et merkeår også for familien Skrake. Det var OL i Helsinki, Miss Finland ble Miss Universe og Coca Cola skulle forfriske finske ganer for første gang. Hovedpersonens far, unge Werner Skrake, hadde det ærefulle oppdraget å kjøre den første Coca Cola-forsyningen gjennom byen. Som den ulykkesfuglen han var, kunne det ikke ende godt ...

Særlig bedre gikk det ikke da han senere ville introdusere popcorn i de tusen sjøers land. Skildringen av det trauste finske som støter mot det vulgære amerikanske er både morsomt og treffende, samtidig som det er noe av det mest tidstypiske i alle nordiske lands omforming etter krigen

Her er også mange andre fargerike skjebner: Onkel Leo, den humanistisk innstilte lærer som opplever skepsis mot sin store tro på ufoer, eller farmor Maggie, som gjennomlevde krigen ved å flykte inn i sin begavelse, pianospillet. Her er overklasse og underklasse, by og land, gammelt og nytt, komedie og tragedie. Samspillet av de mange historiene virvles sammen til én stor leseopplevelse!»

Jeg likte romanen som jeg har gjort med de tre andre jeg har lest. Den neste romanen skrevet av Kjell Westö som jeg skal leser er Gå ikke alene ut i natten. Ved å lese hans romaner har jeg blitt bedre kjent med Finlands historie, og de har også inspirert meg til å lese boken jeg skrev om i dette innlegget:

Finland 1918 av Morten Jentoft - en bok om den finske borgerkrigen og nordmennene som var vitne til den

Det er å anbefale å kjenne litt til Finlands historie når man leser bøkene til Kjell Westö. Ikke minst til borgerkrigen, vinterkrigen og fortsettelseskrigen. Som naturlig nok har satt spor i det finske samfunnet. I romanen beskrives dette blant annet i forholdet mellom Vera og svigermoren Maggie:

«Også Vera var i begynnelsen sky overfor Maggie, men tross skyheten så jeg at de likte hverandre ganske godt. Først da jeg forsto at Veras farfar og morfar hadde stått på de rødes side under opprøret, og at det i Maggies slekt hadde vært både hvite generaler og hvite kampdiktere, forsto jeg Veras tilbakeholdenhet.

Forunderlig er forknyttheten og skammen som bor i finnenes sjeler.»

Der vi engang gikk - av Kjell Westö

«På hvert sted et menneske har gått, lagres det et minne om det. Det er usynlig for de fleste, men for den som kjenner og elsker dette mennesket, viser det seg som et tydelig bilde hver gang man går forbi.»

Jeg har lenge tenkt på å lese romanen til den finske forfatteren Kjell Westö: Der vi engang gikk som sitatet over er hentet fra. Helt siden jeg så TV-serien som er basert på boken. Etter at jeg lesten boken Finland 1918 av Morten Jentoft, ble det et must. Nå er romanen lånt og lest, og TV-serien kjøpt. Blir spennende å se den igjen etter å ha lest den gode romanen. Det er den tredje boken jeg har lest av Kjell Westö.

Romanen Der vi en gang gikk er på nesten 500 sider. Den har detaljer jeg fint kunne klart meg uten. Samtidig er det småtterier sammenlignet med hvor god jeg synes at den er.

Tidsperioden er de første fire tiår av 1900-tallet da Finland var en del av Russland og frem til første verdenskrig. Handlingen foregår i et sosialt splittet Helsingfors - fra overklassen som lever i sus og dus til fattige arbeidere som lever under slumlignende vilkår. Handlingen spinner rundt fire personer: Den rike og populære Lucie Lilliehjelm, fotografen Eccu Widding, sosialisten Ivar Grandell og arbeidersønnen Allu Kajander.

I heten som har hengt over oss i den siste tiden har lesetempo vært særdeles lavt. Jeg har derfor brukt over en uke på å lese romanen. Den begynner å dra på årene, utgitt i 2006, og mye er skrevet om den. Jeg overlater derfor til forlaget Pax til å beskrive innholdet.

Kjell Westø viser hvilken stor episk forfatter han er i denne romanen som er forankret i Finlands dramatiske historie i første halvdel av 1900-tallet. Den blodige borgerkrigen mellom de røde og de hvite setter dype spor. I sentrum for romanen står en gruppe mennesker med bånd til begge leire. De er preget av sin tid, og samtidig markante individer som vil noe nytt og lengter etter kjærlighet og lykke. Utover 1920- og 30-tallet skyter økonomien fart, og midt i forbudstiden flømmer champagnen hos overklassen og kultureliten i Helsingfors. Det moderne samfunnet tar form og et nytt byliv vokser fram med sitt kaféliv, sin kultur og arkitektur. – Romanen ble tildelt Finlandia-prisen og ble årets store bok i Finland i 2006.

Den svovegule himmelen (Den svavelgula himlen) av Kjell Westö

«Vi sier at det finnes en uskyldens tid: barndommen. Og når mennesket forlater barndommen, mister det uskylden. Men det finnes mørke og motstridende følelser i manges barndom, det er ikke en uskyldig tid for alle.

Da jeg var barn, var jeg ikke sikker på hva jeg følte for mor eller far. De var gode foreldre som gjorde sitt beste, men de var vesensforskjellige, ikke bare fra hverandre, men også fra meg. Med resten av slektningene mine føltes det enda sterkere. Jeg følte meg fremmed overfor mine egne, men kunne ikke forklare dem hvem jeg var. Det fikk meg til å føle meg ensom.»

Første kapittel i romanen Den svovelgule himmelen av Kjell Westö, utgitt i 2017 og på norsk samme år av Pax Forlag, leste jeg midt på natten. Jeg våknet og fikk ikke sove, boken lå på nattbordet og jeg tenkte at jeg kunne lese litt for å sovne igjen. Jeg ble bare mer våken av å lese i den. Nå er romanen på 458 sider lest, og den skuffet ikke. Tvert imot. 

Jeg synes Kjell Westö har et flott språk og fortellingen bare flyter avgårde. Den svovelgule himmelen var virkelig verdt å bruke lesetimer på. Jeg har underveis tenkt at romanen kan være grunnlag for en film eller TV-serie. 

Romanen er en episk fortelling som strekker seg fra 1960 - årene og frem til i dag. Handlingen foregår i Helsingfors og området rundt byen.I begynnelsen av romanen møter vi fortellerstemmen, en mann, i nåtid.

«En lørdagskveld i oktober jobbet jeg sent. Jeg skrev om latinamerikansk litteratur, jeg hadde lovet å skrive et essay for et tidsskrift. Arbeidstittelen var «Fra Borges til Bolano», jeg ville trekke paralleller mellom de to, men hadde lest for lite av Bolano til at tankene ville komme. Jeg lot albuene hvile på skrivebordsplaten, støttet haken på de knyttede hendene mine og kjente hvor hul jeg var. Jeg leste og jeg skrev - det var slik jeg levde livet mitt - men likevel visste jeg ikke stort og hadde fint lite å melde. I bunn og grunn visste jeg ikke engang hvem jeg var, jeg visste ikke om det jeg husket var mine virkelige minner.»

Han oppdager en mann bak noen busker i nærheten av huset. Han blir redd og går ut på verandaen og veiver med en lommelykt. Han ser en person med en veske reise seg bak buskene og lister seg vekk. To uker etter får han vite at Alex Rabell er blitt knivstukket på gaten. Flere måneder etterpå får han vite av politiet at gjerningsmannen er den sammen mannen som hadde gjemt seg i buskene, og at vedkommende hadde hatt et gevær med seg. Han forsøker å glemme alt sammen:

«Men jeg visste allerede at det ikke ville være mulig, at jeg var knyttet til alt som hadde hendt, ikke bare det som hadde hendt i nået, men også alt som hadde utspilt seg i årenes og tiårenes løp, som hadde leder frem til det punktet hvor jeg nå sto. Et punkt der jeg, som så mange andre, følte jeg sto og stirret inn i et tetnende mørke hvor volden og de kommende krigene beveget seg som flakkende skygger.»

Så blir leseren tatt med til barndommen til fortelleren. Han vokser opp som enebarn sammen med moren og faren – en familie som tilhører nedre middelklasse. Troen på fremtiden var lys og det var samforståelsen mellom han og faren selv om verden var nedsyltet i kriger, sammensvergelser og terrorisme som alltid.

«Og enda bedre tider var i vente, for verden og vår lille familie. Min og fars tiltro til fremtiden var absolutt, vi kunne ikke rammes av ulykker og ikke beseires. Og allerede da, selv om jeg bare var rundt ti år, visste jeg at vi var annerledes enn familien Rabell. Men den gangen tenkte jeg bare på at Rabellene var så mye finere enn oss. Det sto en gyllen glans rundt Alex Rabell og hele familien hans, de var uten plett og lyte og skulle så være. Far og jeg var uovervinnelige på vår måte, men mot familien Rabell kom vi til kort.»

I 1969 – en av somrene han tilbringer med foreldrene på et skogstorp – møter han rikmannssønnen Alex Rabell. Familien Rabell blir kalt hovmodige og sære og eier en herskapsbolig ikke langt fra torpet. Han treffer Alex og søsteren Stella ved butikken og inviteres hjem til dem på Ramsvik Gård. Han oppdager at bak fasaden er det en dysterhet som all verdens penger ikke er botemiddel mot. Til tross for klassemotsetninger skal relasjonen til familien Rabell følge han gjennom livet. Men det er Rabell-familien som bestemmer vilkårene.  

«Det lå en tidlig glans over de tidlige årene med Alex og Stella. Dype skygger fantes også, jeg var blant de få som hadde sett dem, men så lenge jeg var barn og tenåring, snudde jeg meg bort og prøvde å holde blikket festet på alt som var lyst og vakkert. Nå har disse somrene fått en svart ramme omkring seg, og jeg vet at rammen var der allerede fra begynnelsen. Jeg så den bare ikke. Da jeg var elleve år og kjørte gjennom Dianasparkens sjakt og inn i Ulrikasborg, var jeg for liten til å forstå hva som gjør fortellinger gripende: at i enhver fortelling verdt navnet, finnes det et brådypt mørke, og dette mørket kommer fra fortiden.»

For meg viser fortellingen bl a hvor brutal barne- og ungdomstiden kan være. Hvor livsviktig det kan være å være en del av et fellesskap når man er ung. En skal ha sterk ryggrad for å ta avstand. Det er ikke lekkert å lese hvordan fortelleren lukker øynene for hvordan den maktsyke Alex raljerer.

Kjell Westö har skrevet en bok med en fortelling og karakterer som jeg tror  vil engasjere mange lesere. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar. Pax Forlag beskriver her innholdet slik:

«I 1960- og 70-årenes Helsingfors vokser en ung gutt opp i skyggen av den velstående Rabell-familien, som har et staselig sommersted i nærheten av hans egen families enkle feriehytte. Han blir venn med den jevngamle Alex, men oppdager snart at det ligger mye under Rabell-familiens vellykkede overflate. Etter hvert vokser det fram et sterkt, men opprivende kjærlighetsforhold mellom ham og Alex’ lillesøster Stella. Gjennom årtiene fortsetter de to å kretse rundt hverandre, uten å klare verken å velge eller å velge bort kjærligheten.

Den svovelgule himmelen strekker seg fra barndommens solblekte minner til vår tids voksende mørke. Det er en mesterlig fortelling om hvordan kjærlighet og vennskap oppstår og utvikles over tid, men også om hvordan vi preges av kjønn, klasse og tiden vi fødes inn i – en episk skildring av generasjoner og familiebånd, drømmer og håp, fra vinneren av Nordisk Råds litteraturpris 2014.»

Svik 1938 (Hägring 1938) av Kjell Westö - en sjelden god roman

Jeg ønsker ikke at romanen Svik 1938, som den finlandssvenske forfatteren Kjell Westö har skrevet, nødvendigvis skal få rekordmange lesere. Jeg vil at den får lesere som etter å ha lest den er enig med meg i at det de har lest er en sjelden god roman. Romanen fortjener å bli fremsnakket.

Det er ikke fordi romanen er nominert til Nordisk råds litteraturpris 2014 at jeg mener at den er god.  Heller ikke derfor jeg valgte å lese den. Jeg valgte bl a å lese Svik 1938 fordi jeg så TV-serien Der vi engang gikk som gikk på NRK og som jeg likte veldig godt. Tv-serien er basert på en roman Kjell Westö skrev som ble utgitt i 2007. Jeg har ikke lest romanen med samme navn som TV-serien, men det skal jeg selv om det er delte meninger om den. Noen mener at persongalleriet er for omfattende i Der vi engang gikk.  

Dette intervjuet med forfatteren som jeg leste i Aftenposten hadde også innvirkning på at jeg leste Svik 1938 – det anbefales om du også vurderer å lese romanen:  

«Portrettene på pianoet - Den finske borgerkrigen i 1918 er fremdeles et traume i finsk historie. Bror slåss mot bror, nabo mot nabo.»

Svik 1938 ble utgitt i 2013 og på norsk i 2014. Jeg har lånt romanen av biblioteket.

Helsingfors  - året er 1938. Det er 20 år siden Den finske borgerkrigen mellom den røde sosialistiske siden og de hvite som ble støttet av Tyskland.

Advokat Claes Thune har nylig ansatt en dyktig sekretær, fru Wiik. Men det advokaten ikke vet og det ikke fru Wiik forteller han, er at hun som 17-åring var i fangeleir etter at de hvite hadde nedkjempet de røde. Der hadde hun opplevelser som hun sliter med, men ikke ønsker at noen skal vite om. Heller ikke arbeidsgiveren: 

"«Hun likte Thune tålelig bra. Han var hoven innimellom uten at han forstod det selv, han kledte seg skjødesløst og iblant sa han rare ting. Men han var vennlig også, og han virket ærlig. Intelligent og snill, det var ingen selvsagt kombinasjon. I hver fall ikke hos klientene som besøkte Thunes kontor. Høyrøstede og påtatt joviale, det var Matildas inntrykk. Noen så tvers gjennom henne som om hun ikke fantes, andre ga henne frekke blikk.»

Advokat Thune er en middelmådig advokat, men har som en del av overklassen privilegier og det knytter seg en del forventninger til han. Bl a at han fortsetter som deltaker i Onsdagsklubben. En klubb som bl a består av gamle venner. Der drikker, spiser de og diskuterer. Ikke minst den politiske situasjonen som Europa befinner seg i under Hitlers fremmarsj er oppe til livlig diskusjon. Thune er liberaler og bekymret for fremtiden. Men det er det ikke alle i Onsdagsklubben som er. Hitler har sine sympatisører også her. Men dette er ikke eneste årsak til at Thune synes at sammenkomstene ikke har samme verdi som tidligere. Det er også det faktum at kona Gabi forlot han etter at han oppdaget at hun hadde et forhold til et av medlemmene.

Thune og ektefellen har vært separert i nesten to år og han er ensom. Like ensom er fru Wiik, men ikke på samme måte som Thune. Hennes ektefelle forlot henne for flere år tilbake og hun har aldri hørt noe fra han. Men hun kjenner en frihet ved å være alene. Hennes store fritidsbeskjeftigelse er å gå på kino. Hun er tilfreds med tilværelsen når ikke fortidens traumer kommer tilbake i form av Miljafrøken.

Men en dag slår fortiden til fru Wiik ned som lynet. Hun kjenner igjen en stemme fra fangeleiren, Kapteinen, en av fangevokterne. En av Onsdagsklubbens medlemmer: 

«Hun stivnet til.

Blant de ukjente stemmene var det én hun dro kjensel på. Først kunne hun ikke plassere den, men den gjorde henne uvel, og snart begynte det å gå opp for henne hvem den tilhørte. Og da hun hørte mannen si noe spøkefullt – hun oppfattet ikke hva det dreide seg om eller hvem han sa det til – og så le av sin egen bemerkning, da visste hun det. Stemmen var kanskje blitt en anelse dypere, men latteren var akkurat den samme. «

Kapteinen kjenner ikke igjen fru Wiik, men fatter interesse for henne og ønsker å ha kontakt. Milja Matilda Alexandra Wiik tar et valg...

Journalist Marta Nordheim skriver i denne artikkelen:

 «Medrivande mellomkrigsdrama - Ein ny finsk, historisk roman minner meg på dei store forskjellane det er mellom Skandinavia og Finland. Det som skil oss er ikkje minst den finske borgarkrigen mellom dei raude og dei kvite, der 37.000 miste livet.»

at hun ikke er fornøyd med at vi ikke får vite hvem fru Wiik gjenkjenner før på slutten av romanen– hun liker ikke slike  «who done it»-knep.  

Der er jeg uenig med Marta Nordheim. Dette gir romanen en ekstra nerve synes jeg. Men det betyr ikke at den driver meg fremover i et voldsomt tempo. For meg var det viktig å være i det landskapet forfatteren har skapt i denne romanen så lenge som mulig. Det er sjelden eller aldri at jeg synes en roman er for kort, men det syntes jeg om denne romanen på 310 sider. Jeg skal helt klart lese flere bøker Kjell Westö har skrevet!