Lyset de døde ser av Levi Henriksen – oppfølger til romanen Snø vil falle over snø som er falt

 

                                                                   

                                                                Solsnu 2025

«Mona døde en tirsdag. På den andre sida av senga begynte Sebastian å gråte stille mens han holdt morens hånd mellom begge sine. Jakobine sto med ryggen til og ansiktet vendt ut mot parkeringsplassen, mot det store åpne, mot snøen som falt. Inne i seg hadde Daniel Kaspersen samme følelse som når du står i en heis og det i hele kroppen kjennes som om den går nedover, selv om pila viser det motsatte. Det var ett bilde som dukket opp i hodet hans. Ikke av henne og ham, ikke av henne og ham og barna deres, men et han hadde sett på TV, fra Oklahoma, etter at en tornado hadde rasert en småby. På den ene sida av hovedgata hadde flere av husene mistet frontpartiet, men ellers var de intakte. Det var et slikt hus han var blitt nå, mens alt han hadde vært, alt han noen gang hadde følt, håpet og trodd på, revnet i en brennende lengsel etter heller å kunne være et av husene på den andre sida av gata som var blitt fullstendig jevnet med jorda.»

Julepynten er pakket ned. Fortsatt er det rester i kroppen etter en 14 dagers forkjølelse. Ute er det kaldt, og jeg hørte nettopp saltebilen kjøre forbi på veien. Vinteren er ikke min årstid. Selv om julen har sine positive sider er den beste dagen for meg når jeg vet at sola har «snudd».

Jeg var på et tidspunkt i tvil om jeg skulle fortsette å lese romanen Lyset de døde ser av Levi Henriksen. Men heldigvis valgte jeg å lese den ferdig. Den ble ikke så trist som begynnelsen på romanen tilsier.

Lyset de døde ser er en oppfølger av romanen Snø vil falle over snø som er falt som ble utgitt i 2004. Den første romanen leste jeg sommeren 2013. 20 år er gått også i romanen. Daniel Kaspersen har hatt et godt liv i disse årene og spørsmålet for meg som leser er om Daniel Kaspersen kommer seg over tapet av Mona. Et lavere spenningsnivå enn Snø vil falle over snø som er falt, men absolutt lesverdig.

Jeg ble inspirert til å låne og lese romanen av dette intervjuet med Levi Henriksen i NRK Radio programmet Åpen bok:

«Jula setter alt på spissen. Ikke minst når kampen står mellom det gode og det onde. Nyeste roman: «Lyset de døde ser».»

Forlagets omtale av romanen:

«Snøen har falt, smeltet og falt igjen. For Daniel Kaspersen har livet tatt en uventet og brutal vending. Mona Steinmyra, kvinnen han endelig fant lykken med for over tjue år siden, har gått bort. Mens Daniel kjemper med sorgen og prøver å finne mening i en verden uten Mona, forsøker han å forstå hvordan han kan være en god far for sønnen hennes, Sebastian, og deres felles datter, Jakobine. De er femte generasjon Kaspersen i huset oldefaren bygget ved foten av Brattberget.

Samtidig er Daniel på stadig hyppigere besøk hos sin gamle mentor Markus Grude, den pensjonerte lensmannen på Skogli som ikke lenger er så åndsfrisk som han var. Gammellensmannen forsøker å få ham interessert i en sak han aldri fikk løst, og etter hvert skjønner Daniel at saken også kan komme til å få konsekvenser for hans eget familieliv.»

Her hos de levende av Levi Henriksen

«Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å skrive om dette, eller om pappa i det hele tatt. Fingrene mine har lekt frem melodi etter melodi, mens jeg har stirret meg nesten snøblind på sidene i notatbøkene mine. Samme hvor bra melodiene har vært, fortsetter arkene å ligge der uberørte som en dalside selv om den djerveste løssnøkjører ikke våger å sette utfor.»

«Da er livet tilstede - Og det stirrer på deg» - en strofe som De Lillos synger, og som jeg fikk i tankene da jeg leste Her hos de levende av Levi Henriksen. En roman som ble utgitt i 2017, 303 sider, og utgaven jeg har lest er lånt av biblioteket.  

Jeg har likt tidligere bøker jeg har lest skrevet av Levi Henriksen, men Her hos de levende fikk meg til å tenke på min favorittforfatter Per Petterson. Det er det flere som har tenkt. Når jeg nå går inn her på siden boken er omtalt hos Gyldendal, siteres en anmelder i Vårt land som skriver:

«Her hos de levende har en språkføring som glitrer. Henriksen skriver enkelt, men ­melodisk, det minner om Per Petterson.» 

Her hos de levende gjorde inntrykk å lese. Tidvis veldig vondt. Som Gyldendal skriver, det er farens historie som er bakgrunnen for romanen:

«Huset som Hermann Henriksen bygde med sine egne hender, er solgt og skal rives. Hermann som i alle år arbeidet i skogen, han som hoppet lengst av alle på ski. Og som da han var unggutt la planer om å drepe stefaren sin. Hvem var han egentlig?»

Det som gjør det vondt å lese er beskrivelsen av stefarens brutalitet. Samtidig oppveies dette av språket – et eksempel:

«Den evige rastløsheten hans ble av omgivelsene ofte forvekslet med trass eller manglende evne til å tilpasse seg. Men det var bare noe i vinden som hvisket navnet hans, og hver gang han følte at han nesten var nær nok til å forstå hva som ble sagt, skiftet vinden retning.

Pappa var aldri fjern når han var sammen med meg, mamma eller søsknene mine, men noen ganger, når han trodde ingen så ham, var det som han stengte seg inne i et rom for seg selv enda han sto midt ute på gårdsplassen. Iblant virket han helt forgapt i stillheten, som om det var noe i den som bare han kunne høre. Selv om jeg vokste opp i en tid og på et sted der det ikke var vanlig at foreldrene dro, var det likevel noe i meg som var redd for en dag å oppdage at faren min hadde stukket av. Tanken virker helt absurd i dag, men som barn gjorde det meg urolig at pappa hadde denne evnen til å bli borte selv om han aldri forsvant ut av syne. Jeg kan også huske at han pleide å snakke med seg selv. Ikke ofte, men ofte nok til at jeg fant det underlig.

Selv har jeg flere ganger i det siste tatt meg i det samme. Men jeg er alene, jeg har ingen å snakke med. Det hadde pappa.»

Spørsmålet jeg stiller meg er hvor mye av forfatterens egen historie er det som fortelles – hvor mye er fiksjon - forlaget skriver i sin omtale:

«Hermanns sønn har kommet til et vippepunkt i livet. Han har brutt kontakten med sine nærmeste, og har tatt seg inn i det gamle og forlatte huset som faren bygde. Om farens oppvekst og dunkle fortid vet han lite. Med to gamle landskapsmalerier og en etterlatt 7de sans forsøker han å lime sammen brokkene av farens liv. Og redde stumpene av sitt eget.»

Jeg kjenner lite til forfatteren – ut fra boken holder han avstand fra deltakelse i f eks kjendisprogram – her er et eksempel på hvordan han beskriver seg selv:

«Hele livet har jeg følt på denne annerledesheten.

Noen ganger tilskriver jeg den pinsevennoppveksten. Andre ganger at mine finske forfedre har gjort meg godt over gjennomsnittet disponert for mismot. Samtidig har jeg alltid innbilt meg at dette mørket, denne evige rastløsheten kommer fra pappas side, fra den stedbundne delen av familien. Dobbeltsidig mismot, det er hva jeg lider av.»

Det var noen smakebiter. Boken til Levi Henriksen er helt klart en av de beste norske romanene utgitt i 2017 som jeg har lest. 

Novellesamling: Bare mjuke pakker av Levi Henriksen

Levi Henriksen er en forfatter som har fått en spesiell plass i hjertet mitt. Likevel har novellesamlingen Bare mjuke pakker av Levi Henriksen stått lenge ulest i bokhylla. Den ble utgitt i 2010 og er utsolgt jf. Bokklubben. I stedet kan man kjøpe en tilsvarende novellesamling Hjem til jul som er navnet på filmatiseringen av novellene.

Utgaven jeg har kjøpt og lest inneholder elleve noveller fra novellesamlingen Bare mjuke pakker under treet (2005), en novelle fra Feber (2002), tre noveller fra Alt som lå meg på hjertet (2009), og to noveller som tidligere ikke er utgitt i bokform.

At jeg ikke har lest novellene før nå har sin årsak at jeg leste at noen skrev at de ble triste av å lese den. Julen er for meg full av nostalgi; og ja; jeg blir tidvis trist i jula. Jeg har derfor ikke behov å lese triste historier om jul. Men nå var det på tide å lese den, bokhyllelesing, og novellene var mindre triste enn jeg forventet. Nettopp fordi det ligger et håp om en positiv endring for hver og en i historiene. Levi Henriksen falt ikke ned av forfattertronen. Tvert imot; novellene var gode. Det eneste jeg har å utsette på boken er bokomslaget.

Bokomslaget er plakatmotiv fra filmen Hjem til jul. Jeg som synes at Levi Henriksen har så fine omslag på sine bøker, og så velger man omslaget som om det er julereklame for Coca Cola. Synd. Bokomslag som jeg synes er viktig for en bok og som jeg skriver om i innlegget der jeg nevner bokomslag på Levi Henriksen:

Orhan Pamuk: ni notater om bokomslag

Temaene er som Bokklubben her beskriver:

«Det lyser i stille grender, over byen, over rundkjøringen. Snart er det julaften, og mennesker fylt av uro lengter etter fred: Den skilte faren savner barna sine. Guttungen vil at mor skal få kjæreste til jul. Juletreselgeren finner en gammel flamme mellom bartrekvistene. Her møter vi også en kvinnelig prest som holder på å miste troen under julegudstjenesten, en fallert musiker som kler seg ut som nisse for å glede barnet til en kvinne han knapt kjenner. Felles for beretningene er Levi Henriksens umiskjennelige varme, litt skakke blikk på mennesker i utkanten.»

Sitat fra novellen Så rekker jeg deg nu med glede min hånd om Håkon som ønsker at moren skal få kjæreste til jul

«Jeg blir bare liggende i senga etter å ha våknet julaften. Nede i første kan jeg høre mamma romstere. De har sikkert begynt å sende tegnefilmer på tv allerede, men jeg drar dyna tettere rundt meg. Det var slik pappa og jeg pleide å ha det for på julaften, i den store dobbeltsenga, mens vi ventet på at mamma skulle komme med kakao og smultringer. Da var treet pyntet ferdig kvelden før, og jeg likte å ligge med armen rundt halsen til pappa så lenge som mulig og vite at nede ventet jula. Pappa var så varm. Mamma pleier å sove med pyjamas og ullsokker. Pappa la alltid naken.»

Pappa’n er død og det er ingen som tøyser med han lenger. De to kjærestene mamma har hatt etter ulykken har snakket med han som lærerne på skolen, på en voksen måte. Lærer Nilsen derimot han behandler ikke Håkon som om han er voksen; lærer Nilsen kan tøyse også. Kanskje han klarer å koble mamma med lærer Nilsen?

Bent Hamer, som var regisserte filmen Hjem til jul siteres på bokomslaget:

«For meg er det sterkeste med Levis julenoveller, og kanskje hovedgrunnen til at jeg bestemte meg for å filmatisere noen av historiene fra Bare mjuke pakker under treet, at de ville fungert like godt uten referansene til Jul. Det er lett å glemme at det også faller skygger når tusen julelys tennes. Det skjøre livet blir enda skjørere. Det fine julepapiret strekker ikke til. Gjennom Levis skarpe blikk og store hjerte får vi øye på dem som faller utenfor. Gjennom hans poetiske humor kjenner vi oss igjen uten helt i forstå hvem og hva som er så kjent.»

Privat foto

Harpesang av Levi Henriksen - igjen en god roman, denne gangen med en lysere grunntone og mer humor

«Jeg var hjemme. Jeg var framme. Jeg hadde i hvertfall én gang i livet kommet så nær som mulig den tidløsheten som all stor kunst har i seg, dette underlige som gjør at fargene på et maleri, setningene i en bok, melodilinjene i en sang aldri får noe forslitt og oppbrukt over seg.»

Romanene jeg tidligere har lest skrevet av Levi Henriksen har overhodet ikke vært dystre. Men "grunntonen" i romanen Harpesang av Levi Henriksen synes jeg er annerledes enn de to foregående romanene jeg har lest av han – lysere og med mer humor. Romanen ble utgitt i 2014, er på 322 sider, og jeg har lånt den av biblioteket. En roman man fristes til å sitere mye fra. 

Handlingen foregår i Skogli ved Kongsvinger; et kjent sted fra hans romaner. Men denne gangen er ikke hovedpersonen Jim Gystad oppvokst i bygda. Han er plateprodusent som holder til i Oslo. 

Det er vår i Kongsvinger. Jim er i en barndåp i Vinger Kirke. Det er sønnen til Malling som skal døpes. Bakfull og fyllesyk sitter Jim i kirkebenken og da får han høre musikk som mer eller mindre kommer over han som en tsunami:

«Da ieg vred på hodet, hadde de tre søsknene reist seg fra benken, og det var noe med posituren som fikk meg til å tenke på et av de tøffeste rockefotografiene som finnes. Bildet er tatt i Oakland, California i 1970 og viser hvordan Creedence Clearwater Revival ble møtt av publikum da de var på sitt aller beste. Fotografen har stått bak på scenen og tatt bildet ut over det bølgende folkehavet. Blant alle de oppglødde fjesene, de oppstrakte hendene og tett sammenflettede kroppene er det tre jenter som stikker seg ut. De rager flere hoder over alle andre, og sannsynligvis må de sitte på noens skuldre, men jeg har alltid likt å tro at de blir båret opp og fram av evnen til å la seg fullstendig oppsluke av musikken. Søsknene Thorsen kneiste ikke like vellystig med nakkene, men ansiktene deres brant med en tilsvarende glød. John Fogerty ser ut til å være fullstendig komfortabel i sin rolle og holder venstrehanda løftet som om han vil lyse en velsignelse over forsamlingen, mens presten i Vinger kirke derimot fikk noe brydd over seg. Hennes forsøk på å lede menigheten igjennom den nye versjonen av Fader vår ga meg følelsen av å følge en tv-sending der lyd og bilde ikke var synkronisert. Det var prestens lepper jeg så bevege seg, men det var stemmene til de tre søsknene jeg hørte.»

Her er bildet jeg antar Jim tenker på:

De tre syngende søsken Thorsen: Maria, Timoteus og Tulla er 80 år, og har engang vært kjente artister med kristen bakgrunn: pinsemenigheten. De har  bl a har turnert i USA med sin musikk. Men menigheten i Eben Ezer anså deres utvikling som ugudelig, og de ble ansett som frafalne sjeler.

Som forlaget Gyldendal her skriver:

«Etter dette er Jims liv egentlig bare fylt av én ting: Han vil vekke sangen til live hos De Syngende Søsknene Thorsen. Han blir satt på de vanskeligste prøver.

Og det vanskeligste av alt: å bringe kjærligheten tilbake i livet deres igjen.»

Levi Henriksen er, i tillegg til å være forfatter, journalist og musiker, låtskriver og tekstforfatter. I Harpesang har han tatt i bruk dette spekteret av kompetanse.

«Den stillferdige måten historien ble fortalt på, minnet meg om hvordan de virkelige gode musikerne kan få en sang til å henge sammen gjennom underfortelle den. De musikerne som har mest å si, er de som lager minst vesen av seg.»

Det er ikke bare Jim som lar seg begeistre. Her er hvordan Malling beskriver musikken til søsknene Thorsen: 

«Keith Richards sa at rock’n roll treffer deg fra halsen og ned. Jeg lurer på hva han ville sagt om denne musikken? Den er hel på en merkelig skakkjørt måte. Søstrene har noe med den samme tilnærmingen, innlevelsen- eller i mangel av et bedre ord – sjelen – som de beste tatersangerne. De gir meg en tilsvarende følelse av å lytte til noe gjenkjennelig, noe som har vært i livet vårt fra før vi ble født, slik som fjordene, skogene og fjellene. Samtidig er det noe merkelig eksotisk over måten sangen blir fremført på.»

Søsknene Thorsen er ingen hengehoder – de bærer alderen godt – også i klesveien:

«Jeg tenkte at søstrene hadde en egen evne til å kle seg for onsdag og søndag samtidig.»

Her er bilen de kjører rundt i - en Opel Kaptein 1956-modell: 

Men det er Timoteus som blir en hard nøtt å knekke. Han har ikke kommet over sin ungdoms kjærlighet. Det at huset de bor i må selges gjør ikke han mer imøtekommende. Situasjoner som oppstår pga hans personlighet er det som skaper humoren.

 Levi Henriksen har skrevet en god roman. Jeg har latt meg begeistre igjen.

Orhan Pamuk: ni notater om bokomslag

Hva som er et godt bokomslag for en bok er det delte meninger om. Også hvor viktig et bokomslag er for en bok. Jeg er av den oppfatning at ved mange bokutgivelser kunne man ha fått flere lesere ved å velge et annet bokomslag.

Jeg velger ikke bøker ut fra bokomslaget. Men et bokomslag kan skape oppmerksomhet når det er flere bøker å velge mellom. Jeg husker en bok som jeg har lest og lest om bedre dersom boken har et bokomslag som skaper oppmerksomhet. På samme måte kan en helt ukjent bok skille seg ut ved bokomslaget.

Jeg er kommet til den delen som handler om bøker og lesing i boken til Orhan Pamuk: Andre farger. Under overskriften Ni notater om bokomslag skriver han: 

• En romanforfatter som ikke fabler om omslaget på den boken han er i ferd med å skrive, har blitt en følelsesmessig moden mann, men han har samtidig mistet den naiviteten som gjorde ham til forfatter.
• 
  

• Når vi erindrer våre store leseropplevelser og lesergleder, blander minnene seg med minnene om bøkenes omslag.
• 
  
• Vi trenger flere lesere som kjøper bøker etter å ha kikket på omslaget, og flere kritikere som ikke ser ned på bøker skrevet for slike lesere.
• 
  
• Å gjengi hovedpersonens ansiktstrekk i detalj på et bokomslag er et utilgivelig overgrep mot forfatterens og leserens fantasi.
• 
  
• En designer som gir en bok kalt Rødt og sort et rødt og sort omslag, som putter bildet av et blått hus på Det blå huset og et slott på omslaget til Slottet, gir oss ikke inntrykk av å respektere teksten, men snarere en følelse av at han ikke har lest den.
• 
  
• Når vi mange år senere støter på omslaget til en bok vi har lest, er det blitt et emblem som får oss til å minnes bokens verden og den gangen for lenge siden da vi gjemte oss bort i et hjørne for å lese den og tre inn i denne verdenen.
• 
  
• Bokomslag er veiskilt som peker ut steder der vi kan vandre over fra den hverdagslige verdenen vi lever i, og inn i bokens verden.
• 
  
• Det som gjør en bokhandel levende, overdådig og tillokkende, er ikke utvalget av bøker, men mangfoldet av omslag.
• 
  
•  I vår bevissthet fungerer boktitler som personnavn: De hjelper oss å skille en bok fra millioner av andre som den ligner på. Bokomslag, derimot, har mer til felles med et menneskes ansikt: Enten minner de oss om en lykksalighet vi en gang har følt, eller så forespeiler de oss en frydefull verden vi ennå ikke har utforsket. Derfor stirrer vi like henført på bokomslag som på ansikter.

Under er fem bokomslag som bare spratt opp i hukommelsen etter å ha lest det han skriver med link til innlegg jeg skrev etter å ha lest bøkene. Omslagene passer inn i min leseopplevelse. 

     En fortelling om kjærlighet og mørke (A tale of Love and Darkness) av Amos Oz

Det fine som flyter forbi av Ida Løkås

En overflødig kvinne (An Unnecessary Woman) av Rabih Alameddine

Snø vil falle over snø som er falt; av Levi Henriksen

'Dagen skal komme med blå vind' av Levi Henriksen - en ny stemningsrapport fra Skogli

'Dagen skal komme med blå vind' av Levi Henriksen - en ny stemningsrapport fra Skogli

I dette intervjuet med Klassekampen fra 2011 i forbindelse med utgivelsen av boken jeg nå har lest, Dagen skal komme med blå vind, sier Levi Henriksen at å ha bil er det samme som å ha frihet. Videre at hjemstedet hans er Granli utenfor Kongsvinger. 

Jeg har vokst opp på kysten av Finnmark og synger lidenskapelig til Ulf Lundells; Jag trivs bäst i öppna landskap,nära havet vill jag bo...Ikke bare noen måneder om året. Men selv om de høyeste vekstene på øya der jeg vokste opp var dvergbjørk og vierkratt, liker jeg skog. Jeg må bare bo slik til at havet er i gangavstand. For meg gir det en større følelse av frihet enn å ha bil. 

Privat foto: Larkollen

På samme måte som boken jeg leste i august: Snø vil falle over snø som er falt; av Levi Henriksen, er handlingen i romanen Dagen skal komme med blå vind, som jeg har kjøpt og lest, lagt til den fiktive bygda Skogli. En bygd omgitt av skog. Levi Henriksen er god på dette landskapet. 

Også denne gangen synes jeg at tittel og omslag til boken viser stemningen forfatteren har skapt i romanen. Et varemerke for hans bøker. 

Hovedpersonen er Mikael Hildonen, en etterkommer av finske innvandrere. Mikael bor alene i en tømmerhytte etter bestefaren like ved foreldrenes hus. Det er høst:

«For hver ny morgen sank dagen enda litt mer sammen, nesten som om snøen alt skulle ha kommet og begynt sin søvnige komprimering av landskapet. Rett etter løvfallet hadde åsene rundt Skogli åpnet seg mer opp, festningsverket av bjørker ble glissent og hele dalen virker større...»

I tømmerhytta har Mikael bodd siden han for seks år siden avbrøt studiene etter at Ida, hans gravide kjæreste, døde. Han livnærer seg ved strøjobber. I et forsøk på å komme seg på fote økonomisk, lånte Mikael penger for å investere i et eiendomsprosjekt. Pengene er tapt og nå skal utlåner ha pengene tilbake ved bruk av kriminelle. Trusselen om han ikke betaler, er at de vil skade Mikaels familie.

Familien er faren, hans blinde mor, og niesen Daniela. Hun er datteren til broren Ruben. Moren til Daniela er død og barnevernet har funnet et beredskapshjem til Daniela imens de leter etter et fosterhjem.

Hvordan skal Mikael, som pengeformidleren sier viser en utrolig evne til å stå med ryggen mot veggen, løse denne floken. I tillegg til å skaffe penger, å få barnevernet til å forstå at rett sted for Daniela å vokse opp er hos besteforeldrene. Hva med Kristine som han møter på jobb. 

Mikael som alltid har stått i skyggen av Ruben. Ruben som fulgte drømmen sin og har valgt bort Daniela, broren og foreldrene. Han som bor i et av Kongsvingers fineste hus. Som faren var med på å velge skulle slippe å få et mopedtyveri på rullebladet. Det var mer riktig at Mikael, som ikke hadde en drøm om å bli politi, skulle ta på seg hele skylden:

«Mikael hadde sett faren inn i øynene, nikket og sagt hvor viktig drømmen var for broren. I ettertid hadde han tenkt at det var der, akkurat da, at Ruben og han hadde sluttet å være brødre. Uten å mene det, uten å tenke seg om, uten helt å forstå hva han forlangte av begge, hadde faren slått en kile mellom dem. En kile som ble banket enda hardere ned for hver lille uenighet, hver lille krangel, som ellers ville vært glemt neste dag, ja, kanskje alt neste time.»

Som i Snø som vil falle over snø som er falt er det sekvenser i Dagen skal komme med blå vind som er litt vel langsomme og langdryge etter min smak. Men det får så være; jeg liker historiene Levi Henriksen forteller i sine bøker. Jeg synes forfatteren skaper fine stemninger ved å bruke naturen som ramme for handlingen. I tillegg liker jeg spenningen han har lagt inn. Som leser vil jeg så gjerne at det skal gå bra med Mikael og de menneskene han bryr seg om, men det er usikkert hvordan det skal gå helt til siste side...

Forfatter Levi Henriksen spør: Hvor ble det av oss i alt mylderet?

I en artikkel i Aftenposten søndag 29. september 2013 skriver forfatter Levi Henriksen om et tema som jeg satt og tenkte på senest da jeg leste Besettelse - en romantisk fortelling (Possession) av A.S. Byatt

Han skriver bl a:

"Når har vi så mange tekniske hjelpemidler at jeg får panikk når de ikke virker. Enda mer pussig er det at i denne høyteknologiske tid setter vi så mange spor etter oss, at vi blir helt usynlige. Vi blir rett og slett borte i alt mylderet…Tenk for en håpløs jobb det må være om ca hundre år og skulle skrive en biografi om noen fra vår samtid. Det vil jo knapt være noen etterlatte papirer å gå gjennom..."

De fleste av oss har sluttet å skrive brev. Som Henriksen skriver om, de aller færreste av oss tar vare på gamle e-poster.  Jeg ser ikke bort ifra at de som tidligere skrev dagbøker er gått over til å blogge. Men uansett om en blogg ikke slettes, er man sjelden så privat i en blogg som en ville vært i et brev eller i en dagbok.

Nå er boken til Byatt fiksjon. Men temaet er hvordan man kan oppdage små og store "mysterier" ved å lese brev og dagbøker. Det er det som Hareide har gjort i sin biografi om Magdalene Thoresen;  Jorunn Hareide: "Kæmpe til jeg kan ej mere"- Magdalene Thoresen , en forfatterbiografi. Men det er ikke alle mysterier hun har funnet ut av. Det var bl a rykter om en dansk prins...

Levi Henriksen har som jeg lest bøkene som jeg skrev om i innleggene:

• Turen med Charley (Travels with Charley) av John Steinbeck

·         USA- en reise (Reizen zonder John) av Geert Mak

Og han viser til det som ble veldig interessant i boken til Maak. Brevvekslingen mellom Steinbeck og kona Elaine som viste et helt annet bilde av turen til hans med Charley enn det som fremstilles i boken til Steinbeck. Uten disse brevene hadde boken til Maak, slik jeg ser det, vært mindre interessant. Jeg er enig med Levi Henriksen i at det som fremkommer i brevene ikke gjør boken til Steinbeck til en dårligere bok, men at den burde vært klassifisert som roman. Og at brevvekslingen gjør oss i stand til å se boken til Steinbeck i et nytt lys.  

Uansett, artikkelen til Henriksen er verdt å fundere på. For de som ikke liker at man skal grafse i andre menneskers liv ved f eks å publisere innholdet i gamle brev mv, er det kanskje greit at det ikke finnes slike spor.

Her er et bilde jeg tok av Route 66 som vi kjørte på i sommer. Veistrekningen som beskrives i bøkene til Steinbeck og Maak.

Snø vil falle over snø som er falt; av Levi Henriksen

August og sensommer. Hvorfor leser man bøker med handling fra innlandet, iskalde desember- januardager. Ganske enkelt fordi romanen Snø vil falle over snø som har falt av forfatteren Levi Henriksen er en god bok. Romanen som er på 288 sider ble utgitt i 2004 av forlaget Gyldendal. Lånt av biblioteket. Veldig fint omslag forresten.

Fra Gyldendal.no: Levi Henriksen (f.1964) hadde sitt gjennombrudd med romanen Snø vil falle over snø som er falt.  Ble tildelt Bokhandlerprisen for romanen. Han er journalist og musiker, ikke minst er han kjent som låtskriver og tekstforfatter.

Foto: Rolf M. Aagaard

Skogli, like ved Kongsvinger. Dan Kaspersen er nettopp løslatt etter å ha sonet en dom for narkotikasmugling. Det er dagen broren Jacob begraves. Dan forlater begravelsen før den er ferdig. Tar bilen, farens gamle Amazon, og kjører tilbake til gården Bergaust der han og broren vokste opp. Der finner han de to utsultede grisene som broren hadde. Slakter og brenner dem opp sammen med klærne som er fulle av blod. Men like før han tenner på, kommer lensmannen, Markus Grude. Han har fått en telefon fra en som holdt på å kollidere med Dan på tur hjem fra begravelsen.  

Jacob ble funnet død i bilen sin av postmannen.  Dødsårsaken er fastslått å være eksosforgiftning. Selvmord. Foreldrene er døde for mange år siden. Kjørt ned og drept.  

Politiet fra Kongsvinger dukker opp dagen etter. Tauer Dan inn til avhør. Hvor var han da bestefaren til Kristian Thrane, Oscar Thrane, ble slått ned i sitt eget hjem. Kristian er den som Dan smuglet narkotika for. Men som slapp med en betinget dom.

Dette er ingen kriminalroman. Allikevel er spørsmålet hva som er den reelle årsaken til brorens dødsfall. Var det et selvmord.  Hva med forholdet til Kristian Thrane. Hvordan utvikler forholdet seg mellom han og Mona Stormyra. Kvinnen som møte opp sammen med broren sin for å kjøpe bilen der broren ble funnet. Kan hun holde Dan tilbake på gården eller selger han den og reiser fra bygda for godt. Vi får vite om brødrenes oppvekst sammen med foreldrene som var Pinsevenner. To brødre som hadde et godt og nært forhold. En barndom med mange gode minner fra.

Selv om det var passasjer i boka der Dan tenker tilbake på barndom som blir litt vel langsomme og omfattende, synes jeg dette var en god bok. Fine dialoger. Godt språk. Gode karakterer, natur- og miljøskildringer. Den rastløse Dan som jeg håper skulle finne den roen som broren hadde. En roman med mye varme mellom mennesker til tross for dramatiske hendelser.