'Dagen skal komme med blå vind' av Levi Henriksen - en ny stemningsrapport fra Skogli

I dette intervjuet med Klassekampen fra 2011 i forbindelse med utgivelsen av boken jeg nå har lest, Dagen skal komme med blå vind, sier Levi Henriksen at å ha bil er det samme som å ha frihet. Videre at hjemstedet hans er Granli utenfor Kongsvinger. 

Jeg har vokst opp på kysten av Finnmark og synger lidenskapelig til Ulf Lundells; Jag trivs bäst i öppna landskap,nära havet vill jag bo...Ikke bare noen måneder om året. Men selv om de høyeste vekstene på øya der jeg vokste opp var dvergbjørk og vierkratt, liker jeg skog. Jeg må bare bo slik til at havet er i gangavstand. For meg gir det en større følelse av frihet enn å ha bil. 

Privat foto: Larkollen

På samme måte som boken jeg leste i august: Snø vil falle over snø som er falt; av Levi Henriksen, er handlingen i romanen Dagen skal komme med blå vind, som jeg har kjøpt og lest, lagt til den fiktive bygda Skogli. En bygd omgitt av skog. Levi Henriksen er god på dette landskapet. 

Også denne gangen synes jeg at tittel og omslag til boken viser stemningen forfatteren har skapt i romanen. Et varemerke for hans bøker. 

Hovedpersonen er Mikael Hildonen, en etterkommer av finske innvandrere. Mikael bor alene i en tømmerhytte etter bestefaren like ved foreldrenes hus. Det er høst:

«For hver ny morgen sank dagen enda litt mer sammen, nesten som om snøen alt skulle ha kommet og begynt sin søvnige komprimering av landskapet. Rett etter løvfallet hadde åsene rundt Skogli åpnet seg mer opp, festningsverket av bjørker ble glissent og hele dalen virker større...»

I tømmerhytta har Mikael bodd siden han for seks år siden avbrøt studiene etter at Ida, hans gravide kjæreste, døde. Han livnærer seg ved strøjobber. I et forsøk på å komme seg på fote økonomisk, lånte Mikael penger for å investere i et eiendomsprosjekt. Pengene er tapt og nå skal utlåner ha pengene tilbake ved bruk av kriminelle. Trusselen om han ikke betaler, er at de vil skade Mikaels familie.

Familien er faren, hans blinde mor, og niesen Daniela. Hun er datteren til broren Ruben. Moren til Daniela er død og barnevernet har funnet et beredskapshjem til Daniela imens de leter etter et fosterhjem.

Hvordan skal Mikael, som pengeformidleren sier viser en utrolig evne til å stå med ryggen mot veggen, løse denne floken. I tillegg til å skaffe penger, å få barnevernet til å forstå at rett sted for Daniela å vokse opp er hos besteforeldrene. Hva med Kristine som han møter på jobb. 

Mikael som alltid har stått i skyggen av Ruben. Ruben som fulgte drømmen sin og har valgt bort Daniela, broren og foreldrene. Han som bor i et av Kongsvingers fineste hus. Som faren var med på å velge skulle slippe å få et mopedtyveri på rullebladet. Det var mer riktig at Mikael, som ikke hadde en drøm om å bli politi, skulle ta på seg hele skylden:

«Mikael hadde sett faren inn i øynene, nikket og sagt hvor viktig drømmen var for broren. I ettertid hadde han tenkt at det var der, akkurat da, at Ruben og han hadde sluttet å være brødre. Uten å mene det, uten å tenke seg om, uten helt å forstå hva han forlangte av begge, hadde faren slått en kile mellom dem. En kile som ble banket enda hardere ned for hver lille uenighet, hver lille krangel, som ellers ville vært glemt neste dag, ja, kanskje alt neste time.»

Som i Snø som vil falle over snø som er falt er det sekvenser i Dagen skal komme med blå vind som er litt vel langsomme og langdryge etter min smak. Men det får så være; jeg liker historiene Levi Henriksen forteller i sine bøker. Jeg synes forfatteren skaper fine stemninger ved å bruke naturen som ramme for handlingen. I tillegg liker jeg spenningen han har lagt inn. Som leser vil jeg så gjerne at det skal gå bra med Mikael og de menneskene han bryr seg om, men det er usikkert hvordan det skal gå helt til siste side...