Mary Wakefield - bok nr 3 i Jalna-serien skrevet av Mazo De La Roche

Hvordan får man leseren til å føle? spør Brenner forfatteren Ingvild H. Rishøi i boken Om å skrive av Hans Olav Brenner – jeg håper det kommet et bind 2!!

«Jeg tenker at da tar man bort analyse og tolkning, for vi opplever virkeligheten ufortolket. Jeg er ganske opptatt av uttrykket ‘show don’t tell» som går ut på bare å vise frem, og ikke fortolke og analysere. Hvis jeg for eksempel skriver om en person at ‘han ble såret’, så virker det ikke på leseren. Men hvis jeg skriver akkurat hva det er som ble sagt som får personen til å bli såret, og kanskje noe om hvordan, da virker det. Da tolkeren leseren selv de konkrete bildene, sånn som vi tolker når vi opplever ting i virkeligheten, og det skaper følelser.»

Det er det prinsippet Mazo de la Roche bruker i sine bøker. Uten at hun kanskje var seg bevisst. Kanskje det bare var naturlig for henne. Det er her hun treffer meg fortsatt etter så mange år siden første gang jeg leste den. Et prinsipp flere forfattere burde bruke. 

Jeg har laget en egen kategori for Jalna serien som består av bøker som jeg leste som barn. Serien på seksten romaner fikk jeg kjøpt i 2013 for en slikk og ingenting. Bok nr. 2 i serien leste jeg i november 2013. Fortsatt er jeg like begeistret etter å ha lest bok nr. 3 i serien. En bok som første gang ble utgitt i 1949. Romanene ble ikke skrevet i kronologisk orden og kan leses som en selvstendig fortelling jf Wkipedia. 

I bok nr. 3, Mary Wakefield, beveger vi oss fremover i tid. Adeline er 68 år og enke. Hun bor fortsatt på Jalna, men det er yngstesønnen Philip som har overtatt eiendommen. De tre eldste barna til Adeline, Augusta, Nicholas og Ernest, bor i England.

Den vakre Mary Wakefield kommer fra England til Jalna for å være guvernante til Philips barn, Meg og Renny. Moren til barna er død. Mary har ingen utdannelse og har ingen formue etter foreldrene. Den eneste utveien for å slippe å sulte er å takke ja til posten:

«Den kjensgjerning at hun hadde svært lite med barn å gjøre bekymret henne ikke. Hun tenkte på dem som små uskyldige krukker, som hun skulle fylle med kunnskaper fra lærebøker og kulørte kart.»

Men barna på ni og syv år er ingen englebarn. Ikke bare er de viltre. Men den ondskapsfulle husholdersken fru Nettleship gjør alt hun kan for å skape splid mellom barna og Mary.

En annen overraskelse hun får, er at bildet hun hadde skapt seg av Philip ikke stemmer overens med hvordan han ser ut. Hun hadde sett for seg han som en middelaldrende mann, høy slank og distingvert. Mannen hun møter er så vidt passert tredve, kjekk og har de vakreste blå øynene hun noen gang hadde sett:

«For noen barbarer, tenkte Mary, og ble nesten redd for dem. De virker så selvtilfredse og selvsikre alle tre. «

Men etterhvert går tingene seg til. En viss orden får hun på barna. Hun blir betatt av Jalna. Men det er ikke det eneste hun blir betatt av. Mary forelsker seg i Philip. Han blir også betatt av Mary. Men har ingen planer om å gifte seg på nytt.

At Mary og Philip trives i hverandres selskap er det flere som legger merke til. Kvinnene blir sjalu på den vakre Mary. Når Adeline kommer hjem fra reise sammen med Ernest, Nicholas og Augusta sammen med sin ektefelle sir Edwin, blir det stor ståhei. Adeline vil overhodet ikke ha noen ny svigerdatter. Ihvertfall ikke en ubemidlet eventyrerske. Det blir ikke enkelt for verken Mary eller Philip når Adeline, dronningen på Jalna, begynner å legge planer for å unngå at det blir noen forbindelse mellom dem. Adeline fores av både sanne og usanne opplysninger om Mary. Det ene dramaet avløser det andre.

Jeg har storkost meg hvert et sekund med boken på 348 sider. En skikkelig energibombe.  Har underveis forsøkt å analysere hva det er som gjør at jeg fortsatt liker serien med en veldig enkel fortelling. Det kan ikke bare være at den ligger i «blodbanene» fra barndommen.

For det første slipper jeg å lese en historie som beveger seg mellom flere tidsplan. Som er så populært i bøker i denne kategorien som skrives i vår tidsalder. Her befinner vi oss hele tiden i nåtid og derfor fyker historien av gårde. En annen ting er all humor som forfatteren skaper. Både i dialogene og beskrivelsen av hvordan karakterene agerer.  Forfatteren maler ikke unødvendig på detaljene. Det er akkurat slik at jeg får et bilde av handlingen, miljøet og karakterene. Flotte beskrivelser av miljøet og naturen, både Jalna og omgivelsene rundt. 

Forfatteren bruker et enkelt språk. Den er skrevet slik at jeg mer opplever å se en film enn å lese en bok. Boken er spennende og holder et høyt tempo. Så spennende at før jeg var kommet til side 50 måtte jeg smugtitte hvordan den ender. For jeg har heldigvis glemt detaljene i historien. Men selv om jeg smugtittet, tok det ikke fra meg gleden ved å lese den. 

Mazo de la Roche må ha hatt en fantastisk evne til å observere mennesker og bruke det hun har observert som karakterer i bøkene sine. Jeg kan kjenne igjen så mange mennesketyper og hvordan vi mennesker agerer. Karakteren har både gode og dårlige egenskaper. Få om ingen stereotyper. 

Det som gjør boken så levende er helt klart forfatterens bruk av dialoger. Boken er full av dialoger.Her er et eksempel. Husk at det er fortsatt på slutten av 1800-tallet. Allikevel er en slik situasjon ikke uvanlig idag når det er snakk om vakre kvinner og en ektefelle blir sjalu. 

Philip er på te hos naboekteparet Lacey og de ugifte døtrene Ethel og Violet. Ekteparet reiste sammen med Mary fra England til Canada. Fru Lacey spør Philip ut om den nye guvernanten. Her er litt av dialogen mellom dem under besøket:  

«- Frøken Wakefield? svarte Philip lykkelig. – Å, hun er en knupp!

Dette ordet virket som en bombe i den rolige atmosfæren i værelset. Så lød en kvinnelatter. Det var Ethel.

Fru Lacey snudde seg i stolen for å kunne se Philip rett inn i ansiktet. – En knupp? Kom det som et ekko.

-      Ja, jeg mener at hun fyller sin stilling fortreffelig. Dere likte henne, ikke sant?

-      Admiralen og jeg syntes hun var en riktig pen ung dame.

-      Det var elskverdig av dere å se litt etter henne på reisen.

-      Det var en fornøyelse. 

Admiralen var visst litt for begeistret i tonen, for hans kone snudde seg og så på han. Han slapp en sukkerbit til opp i tekoppen og rørte energisk.

-      Jeg er helt enig med Philip, sa han. – Hun er virkelig en...

Men før han kunne få sagt det ordet som plutselig var blitt så motbydelig for hans kone, avbrøt hun ham og overdøvet ham.

-      Guy, sa hun. – Dersom du skulle dø, ville du da like å tenke på din datter, bare noen måneder etter at du var død, skulle opptre i slike farger som frøken Wakefield gjorde?

Admiralen understreket sine ord med pekefingeren. – Hennes far hadde fått henne til å love at hun ikke skulle bære sorg for han. Det kaller jeg virkelig fornuftig. Hvem har lyst til å se en ung pike renne rundt i svarte klær?...»

I denne delen av en lang dialog får forfatteren frem Philips og admiral Laceys begeistring for Mary. At fru Lacey blir sjalu og at døtrene er på parti med Philip som er en del av en kultur uten fordommer mot det nye. I motsetning til fru Lacey som vil beholde de engelske skikkene og kulturen. Jeg kan føle stemningen som etterhvert blir mer og mer amper mellom ektefellene. Også fordi døtrene er på parti med faren. Det er fru Lacey alene mot røkla! Gjett hvordan hun bruker dette mot Mary...

Jeg skulle ønske flere forfattere kunne brukt dialoger og humor slik som Mazo de la Roche gjør. Kanskje jeg hadde lest flere bøker i denne kategorien.