17. jul. 2019

Slik virker litteraturen (How Fiction Works) av James Wood – en bok for alle som er nysgjerrig på litterær kvalitet


«Litteraturen skiller seg fra livet ved det at livet er uformelig fullt av detaljer og bare unntaksvis henleder vår oppmerksomhet på dem, mens litteraturen lærer oss å legge merke til ting – for eksempel legge merke til hvordan min mor ofte tørker av leppene rett for hun gir meg en nuss; den borende lyden av en Londondrosje når dieselmotoren går på tomgang; hvordan gamle lærjakker har hvite striper som fettmarmoreringen i et kjøttstykke; hvordan nysnø «knirker» under føttene; hvordan spedbarnsarmer er så lubne at det ser ut som om de er surret med hyssing (de andre er mine, men det siste eksemplet er hentet fra Tolstoj).

Denne læringen går begge veier. Litteraturen gjør oss til bedre iakttagere av livet; vi fortsetter med å øve oss på selve livet; noe som i sin tur gjør oss til bedre lesere av detaljer i litteraturen; noe som i sin tur gjør oss til bedre lesere av livet. Og så videre og så videre. Du trenger bare å ha undervist i litteratur for å innse at de fleste unge lesere er dårlige iakttagere. Selv vet jeg ut fra mine egne gamle bøker, som jeg skriblet uhemmet i da jeg var student for tjue år siden, at jeg stadig vekk anerkjennende streket under detaljer og bilder og metaforer som nå slår meg som middelmådige, mens jeg glatt overså ting jeg nå synes er vidunderlige. Vi vokser som lesere, og tjueåringer er relativt jomfruelige. De har ennå ikke lest nok litteratur til å ha lært av den hvordan den bør leses.»

Sitatet over er fra kapitlet Detaljer i Slik virker litteraturen av James Wood i første gang utgitt i 2008. Den reviderte utgaven ble gitt ut i 2018, og den norske utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 2019. Til slutt har jeg kopiert det norske forlagets omtale av boken. Her er innholdsfortegnelsen:


Min bok er også understreket, og skriblet i, her er et eksempel.




Jeg er i gang med å lese boken for andre gang. Ikke uten grunn. Første gang ble det for hastig, harelabb-lesing. Ikke tok jeg meg tid til å slå opp ord som er ukjente for meg som ikke har utdannelse innenfor litteratur. Som bildet over  viser; forfatteren skriver her «autoral allvitenhet». Jeg måtte slå opp hva autoral er, og her er det beskrevet som:

«Autoral synsvinkel:Her er ikke fortelleren med i handlingen. Han/hun kan være "flue på veggen" og fortelle hva personene sier og gjør. Den allvitende fortelleren kan til og med gi oss innblikk i hva personene tenker.»

Sånn er det med mange ord og uttrykk. Forfatteren skriver i innledningen at det finnes overraskende få bøker om skrivekunsten som han har skrevet:   

«...bøker som taler på en og samme tid til den alminnelige leseren, den hungrige forfatteren studenten og til og med forskeren.»  

Selv om jeg som alminnelig leser tidvis opplever innholdet komplisert, er den verdt å lese. Jeg får helt klart med meg mere ved andre gangs lesing der jeg slår opp flere ord og uttrykk. Slik virker litteraturen er en bok jeg kommer til å komme tilbake til. Blant annet fordi den har tipset meg om bøker jeg bør lese. En lang liste faktisk. En av bøkene som ligger klar til lesing etter å ha lest boken til James Wood, er romanen Avdeling for grublerier av Jenny Offil.

Den siste smakebiten fra boken er fra avslutningen av innledningen der James Wood skriver bl a dette om Knausgård og Ferrante:

«Den ene disse to forfatterne er blitt intervjuet og skrevet om og fotografert i det uendelige, og han har hatt opplesninger fra bøkene sine over hele verden; den andre er ikke den hun utgir seg for, og er helt usynlig (til tross for feilslåtte journalistforsøk på å oute henne). Den ene er i bunn og grunn en selvbiografisk forfatter, den andre er i bunn og grunn en romanforfatter. Den ene skriver om en virkelig mann, den andre om en oppdiktet kvinne. Likevel blir de ofte snakket om som om de hører sammen. Hvorfor? Den mest nærliggende forklaringen kan være at i begge forfatterskapene fornemmer leseren en forfriskende radikal uskyld, en sterk vilje til å bruke litteraturen til å avdekke sannheter, en interesse for å renovere eller til og med sprenge de tradisjonelle formene, uten samtidig å gi opp realismens tradisjonelle prosjekt, alltid grådig på mer liv. Disse to forfatterne ser ingen grunn til å velge mellom virkelighetshunger eller fiksjonshunger (Knausgard er full av kunstferdighet, Ferrante er full av virkelighet). Deres prosjekt, deres mål, deres steinbrudd er det Ferrante kaller «autentisitet»  som hun setter opp mot ren og skjær virkelighetsnærhet.

Og metodene varierer, men resultatet er det samme: «et medium for dypt alvorlige undersøkelser av det menneskelige problem».

«Slik virker litteraturen er en lysende studie av litteraturens magi – en analyse av dens bestanddeler og en feiring av dens vedvarende kraft. Her titter en av vår tids mest prominente og stilsikre kritikere inn i selve fortellingens maskineri for å stille noen helt sentrale spørsmål: Hva mener vi når vi sier vi ”kjenner” en oppdiktet karakter? Når er en metafor vellykket? Er realisme realistisk? Hvorfor blir visse litterære konvensjoner utdaterte, mens andre holder seg friske?

James Wood favner bredt – fra  Bibelen, Homer og Shakespeare, til Hamsun, le Carré og Knausgård – i en bok som ser på håndverket i og bak skjønnlitteraturen samtidig som den gir et alternativt blikk på romanens historie. Dette essayet er både lekent og dyptpløyende og henvender seg til den interesserte leser, til alle bokelskere og alle som er nysgjerrig på litterær kvalitet.

Den første utgaven av denne boka kom ut allerede i 2008, men denne utgaven er en helt nyredigert 10-årsjubileumsutgave som på mange måter kan sies å være spesielt interessant for et norsk publikum. I et nyskrevet forord, i redigering av de eldre essayene og i et nytt essay, tar Wood inn over seg noen dominerende litterære trender de siste ti årene, og ser spesielt nøye på den nye realismen og den selvbiografiske trenden, og da med særlig vekt på Karl Ove Knausgård og Elena Ferrante.»



12. jul. 2019

Jane Eyre: romanen til Charlotte Brontë som endte i søppelbøtten på et hotell i San Francisco, en ny er kjøpt




«Jeg leste den første gang som barn, og siden har den fulgt meg – forfulgt meg, kan man kanskje si. Rommene og menneskene i denne romanen er blitt en del av meg, av mitt indre landskap, og hvordan jeg ser på verden.»

Jeg leste aldri Jane Eyre som barn. Har lest mye om den. Sett filmatisering av romanen.. Hadde en pocketutgave av Jane Eyre med på en reise til USA i 2013. Den endte, ulest, i en søppelbøtte på et hotell i San Francisco. Siste dagen på turen. Oppholdet skrev jeg om i innlegget: 


Årsaken til at den ble kastet var todelt. Det var en pocketutgave med liten skrift som jeg hater. Starten på boken falt ikke i smak.  Årsaken til det tenker jeg skyldes at hodet mitt fullt av inntrykk etter turen. Jeg hadde drasset på den i 14 dager. Sammen med flere andre uleste bøker. Ville ha ned vekten på kofferten. Boken ble ofret.

Men hva nå? Jeg ble igjen inspirert til å lese Jane Eyre etter å ha lest essayet som Hilde Østby avsluttet med:

«Jane trenger ikke være noens tjener mer, hun er sin egen herre. Og når hun som fri kvinne drar tilbake til Thornfield, finner hun det i ruiner. Den første fru Rochester har brent slottet ned, og i brannen mistet Rochester synet. Hun finner ham fattig og blind i en liten hytte. Trodde du virkelig dette var en dameroman? I hvilken dameroman er mannen blitt en blind tigger, mens kvinnen er hans reddende superhelt med lommene fulle av penger? Det er fristende å tro at mellomnavnet til Jane er Pippi.

Da jeg leste Jane Eyre som voksen, kunne jeg endelig se hva slags bok dette var: Et revolusjonært og fremsynt dokument, som hyller en fri og sterk kvinne. «To you I am neither Man nor Woman – I come before you as an Author only», skrev Charlotte Brontë, og avkrevde seg respekt som forfatter, uavhengig av kjønn. Selv i dag, nesten 200 år etter, er dette et revolusjonært syn, i en litterær verden som kanskje mer enn før er inndelt etter kjønn og rase.»

Denne gangen blir det ingen pocketutgave med liten skrift. Låne eller kjøpe. Bokklubben har bare pocketutgaven som jeg kjøpte. På Finn er det mange engelske versjoner.  Jeg har kontaktet selgere. Satt inn en annonse. Og endelig fått kjøpt en innbundet ulest pen utgave på Finn.no. Å glede seg til å lese en bok er halve gleden :)

Det ene tar det andre. Husker jeg så en TV serie To Walk Invisible om søstrene Brontë, nå har jeg kjøpt serien.



9. jul. 2019

Verdier i vår tid? – en bok med filosofiske og skjønnlitterære tekster - verdt å kjøpe og lese


Det var her på NRK P2,  ni programmer på Verdibørsen  jeg hørte om boken Verdier i vår tid?

Dinamo forlag presenterer boken utgitt i 2019 slik:

«Tar vi de mest grunnleggende verdiene i vår kultur for gitt i dag? Er de framme i samfunnsdebatten på en måte som folk flest er i stand til å registrere? Er vi opptatt av dem, etterleves de? 

Verdier i vår tid? er utviklet i samarbeid med Odd Fellow Ordenen i forbindelse med deres 200-årsjubileum. 

I denne utgivelsen behandler fagfilosofer og skjønnlitterære forfattere verdiene medfølelse, vennskap, takknemlighet, kjærlighet, tilgivelse, respekt, sannhet, toleranse og nøkternhet. Hvilken rolle har de spilt gjennom historien? Og hvilke uttrykk og praksiser ser vi i livene våre i dag? Her er mange tolkninger og mange svar.

Samspillet mellom de filosofiske og de skjønnlitterære tekstene viser en unik dynamikk på tvers av sjangere om høyst sentrale temaer. Slik sett er denne boken spesiell.»

De skjønnlitterære forfatterne som er bidragsytere med noveller er Merethe Lindstrøm, Marit Eikemo, Gaute Heivoll, Geir Gulliksen, Laila Stien, Thorvald Steen, Trude Marstein, Ida Hegazi Høyer og Selma Lønning Aarø. Novellene alene var verdt å kjøpe og lese boken.

De fagfilosofiske tekstene synes jeg var litt varierende hva angår tilgjengelighet for denne leser. Best synes jeg Henrik Syse er når han skriver om tilgivelse. For som han skriver, han gjør dette i egenskap som filosof, men han har som ambisjon å skrive rett inn i den hverdag vi alle lever på et mest mulig forståelig og hverdagslig vis. Det klarer han. For meg blir det langdrygt når det i andre tekster er mer teoretisk. Samtidig har jeg som ambisjon å lese tekstene flere ganger. Bokens temaer er viktige å komme tilbake til.

Oppsummert er boken Verdier i vår tid? en bok det var verdt å kjøpe. Det samme gjelder å lytte til de ni radioprogrammene.  



7. jul. 2019

Dikt: Ved bålet av Hans Børli - fra diktsamlingen Ved bålet (1962)



Ved bålet
Jeg sitter med ryggen mot bålet.
Stirrer sårøyd ut i
stjerneløs natt.

– Snu deg! ber du
– Jeg makter ikke holde liv i
bålet vårt stort lenger. Hjelp meg
med å skape lys omkring oss!

Men jeg kan ikke rive meg løs fra mørket.
Det tasser av steg utenfor lysringen,
og noen hvisker navnet mitt
med stemme som vissent gras.

Ser du! En mørk kontur
ruvende fram i lysdímen … Da
kjenner jeg handa di, sval
over øynene mine.

Slik sitter vi sammen
i stjerneløs natt. To mennesker.
Mens bålet brenner ned
og dette som er i mørket
rykker langsomt nærmere.

Hans Børli

30. jun. 2019

Kjøpt og underbetalt, Om (ikke) å klare seg i Amerika av Barbara Ehrenreich – langt fra Hollywoods glitter og glans



Den amerikanske forfatteren Barbara Ehrenreich var helt ukjent for meg før jeg leste en artikkel her i A-magasinet 7. juni 2019. Da sier hun følgende om boken jeg har kjøpt og lest, Kjøpt og underbetalt Om (ikke) å klare seg i Amerika:
«Da interessen for helse skjøt fart med forbrukerkulturen på 80-tallet, jobbet Barbara Ehrenreich som journalist. I starten var hun en «konvensjonell» journalist som intervjuet folk og fikk historiene deres på trykk. Problemet var bare at redaktørene ønsket seg mer glamorøse saker, temaer som fattigdom og sosial og økonomisk ulikhet ble sett på som usexy og kjedelig.
– Interessen for de tingene jeg ville skrive om, var forsvinnende liten. I stedet ble jeg oppmuntret til å skrive mer om «feminine» ting, som amerikanske førstedamers motevalg, eller hemmeligheten bak kvinnelige lederes vei til suksess, har Ehrenreich fortalt tidligere.
Hun fikk riktignok skryt for å gi «en stemme til de stemmeløse», men følte ikke at artiklene hennes utgjorde noen forskjell i praksis.
Få brydde seg. Velferdsordningene ble dårligere. Fagforeningene smuldret opp. Kløften mellom de rike og de lavtlønnede fortsatte bare å vokse, til Ehrenreichs fortvilelse.
Til slutt så hun bare én løsning: Å gå enda dypere inn i stoffet redaktørene ikke ville ha – gjennom å skrive bøker.
Det viste seg å være et klokt valg. Boken Kjøpt og underbetalt ble både en bestselger og blåste liv i debatten om lønn og arbeidsvilkår for såkalte lavstatusjobber. Ehrenreich, som hadde gått undercover og stått i flere av jobbene mens hun skrev den, ble kalt for «modig».
– Mitt svar til dem som kalte meg modig, var: Millioner av mennesker utfører disse jobbene hver eneste dag gjennom hele livet – har dere ikke lagt merke til dem?
I dag bruker hun aldri ordet «ufaglært» om noens arbeid lenger.
– Hver eneste jobb krever ferdigheter, intelligens og konsentrasjon, og de bør betales etter det, sa Ehrenreich i takketalen hun holdt da hun mottok Erasmus-prisen (tildeles personer eller institusjoner som har ytet særlige bidrag til fremme av europeisk kultur, red.anm.) i Amsterdam i fjor
Det begynner å bli noen år siden den ble utgitt, faktisk så langt tilbake som 2001, og første gang utgitt på norsk i 2003. En av de beste sakprosa bøker jeg har lest. Temaet er like aktuell i dag. I innledningen skriver hun om hvordan ideen om til boka kom opp:

«Ideen til denne boka dukket opp i relativt overdådige omgivelser. Lewis Lapham, redaktør i Harper's, hadde invitert meg ut på en 30 dollars lunsj på en avdempet og rustikk fransk restaurant for å snakke om eventuelle fremtidige artikler jeg skulle skrive for tidsskriftet hans. Jeg valgte laks og grønnsaker, tror jeg, og satt og spilte ball med ham om noen ideer rundt popkulturen da samtalen dreide over på et tema som ligger meg en smule nærmere - fattigdom. Spørsmålet vi spesielt grublet over, var hvordan de drøyt fire millioner kvinnene som velferdsreformen var i ferd med å sparke ut på arbeidsmarkedet, skulle klare seg på 6-7 dollar i timen. Da sa jeg noe som jeg i ettertid har hatt mang en anledning til å angre på: «Noen burde bedrive litt god, gammeldags journalistikk - du vet - komme seg ut dit og føle det på kroppen selv.» I tankene hadde jeg noen yngre enn meg selv, en eller annen sulten, nyklekket journalist med tid til rådighet. Men Lapham fikk et nesten sinnssvakt smil og gjorde kort prosess med tilværelsen slik jeg kjente den - i det minste for lange perioder av gangen – med ett eneste ord: «Du».»

Boken er delt i tre kapitler: Servitør i Florida, Skrubbing i Maine og Butikkjobb i Minnesota. Hun går virkelig inn for prosjektet. Det er ikke prosjekt av typen The Secret Millionaire (på norsk Millionær i forkledning). Ingen rik tante som skal gi almisser til de fattige. Fra kapitlet Skrubbing i Maine:

«Hvor mange andre enn rømlinger og flyktninger får noensinne være med på noe slikt - kutte alle tidligere forbindelser og rutiner, ta farvel med haugene av ubesvart post og telefonsvarerbeskjeder og begynne på nytt uten stort mer enn et førerkort og et personnummer som en slags tråd til fortiden? Dette burde være fryktelig spennende, sier jeg til meg selv, omtrent som å stupe ut i New Englands iskalde Atlanterhav fulgt av en doven og lett svømmetur utenfor brenningene. Men de første dagene i Portland tar bekymringene jeg har med meg fra min egentlige sosiale klasse, overhånd. Akademisk utdannede middelklassemennesker skjener aldri uforberedt inn i fremtiden og stiller seg åpne for alle overraskelser som kan sprette fram. Vi har alltid en plan, eller i det minste en sjekkliste for hva man skal gjøre. Vi foretrekker å vite at alt er som forventet, at vår tilværelse på en måte er forutlevd. Så hva gjør jeg da her, og i hvilken rekkefølge bør jeg gjøre det? Jeg trenger en jobb og en leilighet, men for å få en jobb trenger jeg en adresse og et telefonnummer, og for å få en leilighet hjelper det å kunne vise til fast jobb. Den eneste planen jeg kan klare å lage, er å gjøre alt på en gang, og håpe på at tenåringene på sentralbordet til Motel 6 kan betros oppgaven som telefonsvarer for meg.»

Etter å ha lest kapitlet er jeg glad for at jeg både kan og faktisk vasker driten min selv. Om dovaskingen som vaskehjelp:

«La oss for eksempel snakke litt om dritt. Shit happens, som klistremerkene konstaterer, og en vaskehjelp utsettes for det hver dag. Første gang jeg som vaskehjelp kom i nærkontakt med et tilgriset toalett, ble jeg sjokkert av følelsen av uønsket intimitet. Få timer tidligere hadde en velfødd rompe strevd med sitt på dette toalettsetet, og her står jeg og vasker det vekk etterpå. For dem som aldri har vasket et virkelig skittent toalett, bør jeg kanskje forklare at det finnes tre typer drittflekker. Det er restene av jordskred som renner nedover på innsiden av toalettskålen. Det er spruten som sitter igjen på undersiden av toalettringen. Dertil, og kanskje mest motbydelig, er det de brune skorpene på kanten av toalettsetet der møkka har kollidert på vei ned i vannet. Vil du ikke lese om dette? Vel, det er ikke akkurat noe jeg selv ville valgt å dvele ved, men de forskjellige flekktypene krever forskjellige vasketeknikker. Men foretrekker dem som er på innsiden av skålen, for dem kan man gå løs på med en børste, et slags avstandsvåpen, på en måte. Man gruer seg for skorpene på ringen, særlig når de fordrer inngripen med både Dobie og klut.»

Det var noen smakebiter fra den gode boka til Barbara Ehrenreich som jeg skal lese flere bøker av. Boken jeg har lest fikk hun gode kritikker for. Forlaget Oktober har her sitert fra dem og omtaler boken slik:

«Hvordan klarer millioner av fattige seg på lavtlønnsjobber i dagens USA? Med dette spørsmålet som utgangspunkt satte forfatteren og skribenten Barbara Ehrenreich seg fore å finne svaret ved å prøve selv. Hun tok seg den høyest betalte ufaglærte jobben hun kunne få i forskjellige amerikanske byer, og erfaringene hennes er nedtegnet i denne skarpe, rystende og empatiske boken. Barbara Ehrenreich taler høyt og velformulert på vegne av en gruppe arbeidere som ofte er for slitne og manipulerte til å snakke for seg selv. Boken har vært en salgssuksess og er oversatt til en rekke språk.»

17. jun. 2019

Kobrahjerte av Toril Brekke – bok nummer to innfridde nesten



Romanen Kobrahjerte av Toril Brekke utgitt i 2019 kan leses som en frittstående roman. En bedre leseopplevelse mener jeg det kan bli om en først leser romanen jeg skrev om i innlegget:

Omtalen til forlaget kopiert inn nedenfor beskriver innholdet. Når jeg skriver at romanen innfridde nesten, har det med slutten å gjøre. Jeg synes forfatteren har skapt så mange gode karakterer og det er så mye i Agathes liv som kunne vært interessant å vite noe om. Samtidig er det som var helt uinteressant for meg en liten del av boken at det ikke har noe å si for helhetsinntrykket. Den som leser den får vurdere selv uten at jeg røper mer om hva som skjer. Håper det kommer en bok nummer tre slik at jeg kan følge Agathe fremover. Perfekt bokomslag til innholdet synes jeg. 


«Året er 1965. Agathe er 16 år og begynner på musikklinjen på Nissen, men er mest opptatt av å bli voksen fort. Hun vil forstå hvorfor moren fikk et barn hun ikke ønsket seg. Hvorfor kusinen Madeleine er så mismodig, selv om hun er forlovet med den vakre Ahn Jean. Og hvordan det er å være Inger, bestevenninnen som ble utsatt for overgrep da hun var tretten år. Nøkkelen til kunnskap må ligge i å miste dyden, tror Agathe, og hun leter etter en passende kandidat.

Agathe får raskt mer kjærlighetserfaring enn hun hadde tenkt seg. Med nyervervet kunnskap kaster hun seg både inn i Oslos utelivsmiljøer og de store politiske diskusjonene på midten av 60-tallet. Men får de nye, overveldende erfaringene Agathe til å forstå seg selv, moren og venninnene bedre?

En frittstående fortsettelse av "Alle elsket moren din".»

11. jun. 2019

Malurtveien 10 av Maria Sand- romanen ble for mørk for meg




Romanen Malurtveien 10 av Maria Sand utgitt i 2019 er godt skrevet. Det flyter lett og fint. Hun veksler fint imellom generasjonene. Jeg leser gjerne bøker som gjør meg trist Men; når alle tre kvinnene som denne romanen på 267 sider er bygd rundt ikke ser et lyspunkt i livet, det blir i overkant for tungt å lese om. De burde slippe å være hovedpersoner i en roman er min konklusjon. Jeg kjente lettelse da jeg leste siste side.

Kritikerne likte romanen, det kan man lese her hos Forlaget Oktober, og forlaget beskriver handlingen slik:

«Fra vinduet ser jeg: Mamma som får mer vin i glasset av mormor, de sitter i fluktstolene, morfar går i ring over terrasseplankene, gestikulerer, han har så god stemme, bruker diafragmaet, dytter fra på konsonantene, spytter i slutten av hvert ord, han sier ting om pappa. Og mamma ligger over bordet, albuene hennes er vinger ut fra hodet, skuldrene rister, mormor nærmest mater henne med vin, hvisker trøst inn i øret hennes, mens morfar går og går og snakker og snakker og ingen, bortsett fra meg, som står her oppe i vinduet, hører på hva han sier. Hill deg, Maria surrer oppi hodet.

De voksne i Mis familie krangler og elsker og forlater hverandre og trygler om tilgivelse. Hver søndag leser morfar katekismen hjemme i Malurtveien, hvor Mi bor når moren er på turné. Mis far har stilt klokka etter Amerika-tid, han venter på telefon fra Hollywood.

       Mi er forberedt på katastrofe. Hun har vokst opp med fortellingene om ulykke, den slo inn i familien på 1920-tallet da Mis oldemor var nygift, og har ikke sluppet taket siden. Man må passe seg for bilene, for vannet, aldri se fremmede i øynene.

       Nå er det Mi som skal være den voksne. Under senga har hun en kasse, med gaffateip, hermetikk, munnbind. Mannen hennes, Leo, skjønner ikke alvoret – at ulykken når som helst kan dukke opp igjen, at de to små barna deres er i konstant fare. Leo ligger som et fjell under dyna, aldri er han nær nok for henne, aldri tilstrekkelig oppmerksom. Men endelig ser katastrofen ut til å ramme også dem.

Malurtveien 10 er en medrivende roman om en katolsk familie i fem generasjoner, om ulykkene som sendes videre og bølger gjennom dem alle, og om å være den som hele livet påtar seg å avverge den neste.»