27. nov. 2021

Hva er det med mor – en modig og tankevekkende roman av Vigdis Hjorth

 


Bildet «Mor og datter» over er fra boken Kai Fjell som grafiker (Steens kunsthandel)


«En gang, da jeg var mindre, sa jeg til henne at hun var nesten perfekt, at det bare var én ting. At hun ville vært perfekt hvis det ikke var for dét.

 

Det er ikke ditt, sier hun. Driter jeg meg ut har det ingenting med deg å gjøre. Du behøver ikke like meg. Ikke forsvare meg. Du kan ta avstand fra meg. Du kan si: Mora mi er teit. Jeg forakter henne. Du kan si: Moren min drikker. Til venner, lærere, alle, hvem som helst, det er din rett, meg gjør det ingenting. Si: Hun drikker, hun driter seg ut. Hun søler, jeg hater henne. Ikke vær solidarisk med meg, det er usunt, det har du ikke godt av, det tar knekken på deg.

 

Skal jeg gå i terapi og hate henne når jeg blir stor, som hun spår? Stakkars jenta mi, hun klapper meg på hodet og masserer nakken min, muskelknutene som gjør at jeg får vondt i hodet.»

 

Sitatet over er fra romanen Hva er det med mor av Vigdis Hjorth utgitt i 2000 som forlaget omtaler slik:

«Mari, som er i tenårene, får høre: "hva slags mor har du egentlig?" Det er nettopp det hun prøver å finne et svar på. Gjennom dette morsportrettet blir vi konfrontert med spørsmålet om hvilket ansvar vi har for oss selv, og for hverandre.»

 


I dette intervjuet med VG, i forbindelse med utgivelsen av romanen Er mor død som ble utgitt i 2020, siteres Vigdis Hjorth; «

«– Jeg har alltid vært opptatt av moren som figur. Morens betydning er jo enormt viktig, og for å sitere Marguerite Duras, så er moren det galeste mennesket i livene våre. Det er jo ikke sånn at mødre flest går rundt og er gale, men hvor ofte har du ikke hørt i venninnegjengen: «Mor var gal, mor er gal». Det er ingen som er i den type relasjoner, som kommer unna uten å gjøre den andre vondt. Det klarer du ikke som mor. Hvis man er perfekt mor, så er det i seg selv en feil eller skade.

 

– Selv har jeg masse feil som mor, og de fleste av morsskikkelsene i mitt forfatterskap, handler i utgangspunktet veldig mye om meg selv. Deler av meg selv som jeg finner problematiske. Da jeg i «Hva er det med mor» lagde et morsportrett av en mor som drikker for mye, var utgangspunktet at jeg drikker for mye og lurte på hvordan det påvirket barna. Men så dikter jeg en historie for å undersøke det spørsmålet, jeg tar et trekk hos meg og dikter en helt annen person ut fra det, sier hun og understreker:

– Jeg kunne ikke ha vært forfatter om jeg bare skulle kaste opp mitt eget uten å lage form og litteratur av det.»

 

Romanen Hva er det med mor starter slik:

 

«Moren min vekker meg om morgenen, så legger hun seg igjen. Hun roper: Mari! inn til meg, så legger hun seg. Før hendte det hun satte over kaffen og satt ved kjøkkenbordet og drakk kaffe når jeg kom, noen ganger var vannet kokt ut og kjelen helt rød, for hun hadde lagt seg igjen. Fra sengen roper hun at jeg skal rekke bussen. Hun sitter oppe om nettene og drikker. Før hendte det jeg våknet av at hun satte på musikk og danset; gikk jeg inn i stua, var hun full og ikke til å snakke til, så jeg sluttet å gå inn, jeg var mye mindre da. Var musikken så høy at jeg ikke fikk sove, gikk jeg inn og tok kontakten ut av stereoanlegget uten å si noe og la meg igjen. Jeg forstår meg ikke på henne, men det behøver jeg kanskje ikke, det er det jeg spør meg selv om.»

 

En modig og tankevekkende roman av Vigdis Hjorth er min konklusjon etter å ha lest den. 

 Tilfeldig leste jeg i A-magasinet en artikkel med tittelen «Den perfekte mor. Hun gjør alt for datteren sin. Blir hun en dårlig mor hvis hun gjør litt mindre?» Der skriver Hedvig Montgomery at vi alltid er våre barns forbilder. Hvordan lærer barn å ta vare på seg selv; sette grenser og leve et balansert liv. Jo, ved å se på det vi gjør.

Mari i romanen kan neppe sies å ha et forbilde i moren. Men Vigdis Hjorths tema i romanen berøres av Montgomery:

 

«Barn trenger ikke at foreldrene deres er perfekte, eller at de alltid er påkoblet, forståelsesfulle og kjærlige. God nok omsorg innebærer å håndtere det som skjer når det skjer. Det er lov å ikke være på topp hele tiden, sier jeg til mor.»

 Her et sitat til fra romanen:

 «Var så redd for å bli symbiotisk med oss som hun var symbiotisk med moren sin, at det skulle være grenseløst mellom oss som det hadde vært grenseløst mellom dem så hun ikke visste forskjell på hva hun følte og moren følte, ikke forskjell på hva moren ville og hun ville. Så hun reiste fra oss da vi var små så far skulle utvikle et like ansvarlig forhold til oss som hun, så det ble like naturlig for ham å kle på oss og gi oss mat og ta oss opp når vi gråt og trøste oss, for vår skyld og for hans skyld og for hennes. Tvang seg til å være borte fra oss så hun skulle oppleve at hun ikke var uunnværlig og ikke innbille seg at hun var uunnværlig slik mange mødre innbiller seg at de er uunnværlige og forveksler den innbilte uunnværligheten med kjærlighet og kaller det kjærlighet som isteden er et ønske om å være uunnværlig for noen og derfor ikke ser barnet – de smir mens barnet er varmt, sier hun.»

 Jeg har også hørt på denne radiodokumentaren Hva er det med Vigdis Hjorth fra 2008:




23. nov. 2021

Rigels øyne av Roy Jacobsen – tredje bok i Barrøy-serien

 


Fra himmelen ser Barrøy ut som et fotspor i havet, med noen skamslåtte tær i vest. Det er bare er ingen som har sett Barrøy, fra himmelen før, med unntak av bombeflyene, som ikke visste hva de så, og Vårherre, som ikke later til å ha, noen hensikt med dette stempelet, han har satt i havet.»

Bokomslaget, bilde og tekst, viser essensen hva den tredje boken i Barrøy-serien handler om:

«Ingrids datter er blitt ti måneder, og hun legger ut på en vandring gjennom Norge for å finne barnefaren. I støvler og kjole, med sekk på ryggen, reiser hun sørover. Hver gang hun ber om et sted å sove, legger hun fram sitt ærend: Er det noen som husker en russer som flyktet over fjellet den siste krigsvinteren? Underveis kommer hun bort i en rekke uforglemmelige menneskeskjebner.»


Roy Jacobsen tar i denne boken oss med bort fra Barrøy. Året er 1946.

«Det er sommer på Barrøy, 1946, duna er i hus og eggene i tønner, fisken er plukket av hjellen og veid og buntet, poteten er satt, lammene spreller i hagene og kalvene er skilt fra mødrene. Det skal skjæres torv og det gamle huset skal males så det ikke trenger å skamme seg ved siden av det nye. På høyden bak fjøset står Ingrid Barrøy og ser båten på vågen under en sky av terner, hvalskuta Salthammer, som de overtok da den forrige eieren gikk konkurs, barrøyværingene er blitt hvalfangere.»

Ingrid ønsker å få klarhet i hva som har skjedd med russefangen som hun fant halvdød på Barrøy i 1944 etter at han hadde overlevd «Rigel»-katastrofen,  faren til barnet Kaja.

«Hun går opp i huset og forteller også Barbro og Suzanne at hun skal reise, lirer det smått og hverdagslig av seg. Men her i kvinnenes verden blir det jo likevel litt større enn det bør være. Barbro har spørsmål om hvor hun har tenkt seg, hvorfor, og for hvor lenge? Mens Suzanne skjønner hva som er på ferde og sier foraktelig at Ingrid er heldig som har noen å savne, og lete etter, før hun skynder seg ut for å henge tøy på kleshjellen.

Ingrid pakker den vesle kofferten som er med henne hver gang hun forsøker å forlate øya. Og da hun er gått ned i støa og har rullet Kaja inn i lerretsposen og dandert henne på saueskinnene bakerst i færingen, og kan plassere kofferten i forpiggen, er det bare den forvandlede Barbro som har en fornemmelse av sakens alvor, som står og tar avskjed med armene i kors, kjolen hennes er himmelblå og nyinnkjøpt for vinterens avkastningeg den har svulmende hvite blomster, hun sier:

— Vi sku' jo mal' stuo?

— Dogger ska' berre mal', sier Ingrid.

Barbro flytter urolig på seg og sier at det ikke går an å male et hus uten Ingrid. Ingrid ler og sier at da kan de jo vente til hun kommer tilbake.

—Ja væl, sier Barbro. — Og nær kjæm du?

— Nån daga.

— Nån daga, gjentar Barbro og står så fornærmet tilbake idet Ingrid manøvrerte rundt Nordneset at hun ikke får seg til å vinke før det er for sent, og da står sola i nord, den er lav og hvit, og under den ligger havet som et grått murgulv.»

 

Det skal bli mange dager før Ingrid er tilbake på Barrøy. Jeg gleder meg til å lese fjerde og siste (?) boken i serien Bare en mor som som ble utgitt i 2020.

 

For de som ikke har lest bøkene, kan jeg anbefale dette programmet på NRK TV: Bokprogrammet – Roy Jacobsen, der han forteller om bakgrunnen for at folkene på Barrøy der Ingrid har hovedrollen. Helgelandskysten, det er så fantastisk fint.

18. nov. 2021

Galleri Aukrust av Finn Jor – en kunstbok utenom det vanlige.

 


«Både i tegninger og tekster røper han sitt behov for nærhet. Han har aldri tydd til store formater, kunstnerisk verdi måles ikke i kvadratmeter. For så vidt har han hele sitt liv arbeidet med miniatyrer, tegninger på en bokside eller enda mindre. Men det gjorde Werenskiold og Kittelsen også, og deres bilder av troll og nøkk er gått inn i vår nasjonale bevissthet. Aukrust har tatt tråden opp og på sin måte gitt like bestående uttrykk for vår nasjonale arv. Ofte er tegningene i bøkene hans betraktet som akkompagnement til teksten. Men ofte er det i virkeligheten tvert imot! Derfor skal de her løftes frem og vise sin egen bærekraft.

 

Få norske kunstnere forener ordets og bildets kunst som han. Man kan lett feilvurdere ham fordi tegningene er små og tekstene korte. Men det er et grep, en følge av selvkritikk og økonomi, der han så å si kondenserer inntrykkene til det minst mulige. Det er som i lyrikken: Få ord øker tyngden i hvert enkelt.

 

Ikke for ingenting valgte Kjell Aukrust den strengeste av alle former for billedkunst: tegningen, som ikke tåler ett eneste feilskjær fordi intet kan repareres eller males over. Og det ved siden av en novellistisk, iblant poetisk form der stramheten ikke merkes under den livlige varmen fordi det er meningen at den ikke skal merkes.

 

Det store i det små og det små i det store, det er Kjell Aukrusts verden. Han er både i teksten og tegningene, der har han tegnet portrettet av seg selv — bedre enn noen annen kan gjøre det!»

Det var i boken jeg skrev om i innlegget: Biografi om Kjell Aukrust av Sigmund Løvåsen – om livet til en multikunstner og et sammensatt menneske  jeg lest om kunstboken Galleri Aukrust av Finn Jor. 

Boken ble utgitt i 1993, dvs at den ble utgitt imens Kjell Aukrust (1920 – 2002) levde. Jeg kjøpte boken brukt på Finn. En skikkelig godbit av en bok.

 


Ifølge bokomslaget er boken en kunstbok utenom det vanlige. Det synes jeg også. Ikke fordi jeg er en kunstkjenner eller har lest mange bøker om kunst. Men fordi Kjell Aukrust skaperverk er utenom det vanlige – på en positiv måte. For meg kompletterer den Løvåsens biografi som omhandler livet til Kjell Aukrust. Boken til Finn Jor har et kapittel om maleren Kjell Aukrust.  En kunstart han ikke er så kjent for som tegningene. I første kapitlet  er det et utdrag fra Aukrusts oppvekst og veg inn i kunsten.


«Både i tegningene og maleriene er «lys» et viktig stikkord, også i overført betydning: Kjell Aukrust vil glede. I hans kunst er det ingen ondskap være seg i tekst eller bilder, selv om humoren iblant kan være drabelig. Likevel representerer han ingen konturløs og deigete snillisme. Han omfavner simpelthen verden! Og han gjør det med en utpreget sans for alt som er vakkert. Vi vet at verden er ond, det er ikke nødvendig til stadighet å minne oss om det, det er snarere på sin plass å minne om at noe fremdeles er vakkert og gledelig.

 

Aukrust har gjort det til sin spesielle oppgave å åpne øyne og ører på oss hverdagsmennesker, så vi også kan lære å oppleve eventyr i det små. Det har Norge forstått fra øverst til nederst. På Det Kongelige Slott har man moret seg over hans tekster og tegninger og som takk utnevnt ham til ridder av 1. klasse i St. Olavs Orden — «for særpreget kunstnerisk virksomhet». Italienerne har fOrøvrig også satt pris på Aukrusts kunst. I Italia har han høstet en ridderorden av l. klasse «Al Merito della Republica Italiana». Blant klenodiene i det lille silkeforede etuiet ligger dessuten Norges Skiforbunds æresplakett, som Iqell fikk i 1989.

 

Men hadde det ikke vært for Henrik Sørensen, er det godt mulig at Alvdal hadde måttet nøye seg med en god snekker — og sikkert fått noen skøyerhistorier i tillegg. Nå ble Kjell istedet bygdas unike ambassadør og en fornyer av folkekunsten i ordets egentligste forstand.              Takk, Henrik Sørensen!»

 

Her kommer noen smakebiter:

 


«Kjell Aukrust vokste opp i Alvdal, i hans barndom ennå en forholdsvis isolert bygd i det langstrakte Norge. Det vil si at tradisjonen var sterk og levende, og den må ha gått dypt inn i gutten, som flyttet derfra alt i 15-årsalderen. Man skal vel være forsiktig med å bli altfor dypsindig, men det er ingen fjern tanke at det Kjell er på jakt etter i sine gårdstegninger så å si er gårdens og bygdas sjel.

 

Vi får tenke oss at vi slår følge med ham et stykke mens han viser rundt i Alvdal. Vi begynner i Steijela, Alvdals Karl Johan, som han selv har døpt den. Det er vinter, mye sne og sikkert kaldt. Bare en guttunge er ute og går i bygdas sentrum. Rent kunstnerisk er det to trekk å legge merke til med en gang. Det første er at den som alle hans tegninger er i fullkommen balanse. Gjerdet til venstre fortsetter steilt opp i kirkespiret som stanser bevegelsen innover. Den mørke husveggen og telefonstolpene på den andre siden veier opp både kirketårnet, uthuset lenger borte og fortsettelsen ned i busken som stanser øyets oppdagelsesreise. Men busken vokser litt høyere opp enn den første gjerdestolpen i en umerkelig antydning av at veien svinger...

 

Uten gutten i forgrunnen kunne inntrykket likevel ha blitt tamt og stillestående. Både skikkelsen og plasseringen av den er viktige deler av bildet. Per Krohg, som jo også var teatermaler med god greie på effekter, anbefalte sine studenter å klippe ut eventuelle figurer som skulle inn i bildet og flytte dem rundt til de kom på riktig plass. Det kan godt hende at Aukrust har gjort det her. Å anbringe gutten inn mot venstre brøytekant trekker oppmerksomheten mot ham og understreker veiens bevegelse i en slak bue mot kirken.

 

Denne billedbalansen er Aukrust nøye med. Erfaring og et sikkert øye gir ham den nødvendige sans for komposisjonen. Og så muligheten av å kaste de mislykte forsøkene, da.»

 Om tegningene under skriver Jor:

 

 



«Et kapittel for seg er Aukrusts dyretegninger. Her får hans lyriske jeg fritt utløp. Han kan plassere en hest med tømmerlass under en blek måne. Stemningen er hovedsak. Det er den også i «dombjøllelåt innpå Brekka», men her er forenklingen drevet lenger. En snetung gran er bare antydet, kjørekaren på tømmerlasset befinner seg midt i bildet, hesten går nesten i ett med sneen.»

To tegninger og med tekst fra varmere strøk, dit italieneren fra Alvdal ofte reiste sammen med Kari og venner. Finn Jor Skriver at det er nok samstemmigheten i lynne som gjør at Kjell Aukrust trivdes så godt på sørlige breddegrader. 

 


 

«Om det var Flåklypa eller vertinnen eller middagssolen som fikk familien Aukrust til å flytte, spiller vel en underordnet rolle. Hovedsaken er at de fant veien til Via del Corso der Pensione Norden holdt til i femte etasje. Inngangen på gatenivå var beskjeden, vaktmesteren funksjonerte som velkomstkomite, mer opptatt av sciroccoen enn av nye tilreisende. Vinden tok jo også kraftig fatt i markisen, og regndråpene falt med tyngde.

 

Vel oppe ventet den obligatoriske chianti og en vidunderlig utsikt over Roma. For Kjells øyne ble takene til hele landskap med bakker og topper, fremspring og tilbygg, tårn og spir og ventiler. Her hadde intet offentlig vesen satt grenser for den skapende fantasi. Sammenlagt utgjorde oppfinnsomheten et trivelig kaos, der man med forbauselse observerer at taksteinene danner strenge mønstre i all improvisasjonen.»

 

Om Kjell Aukrust som maler skriver Finn Jor blant annet dette:

 «Noe av det mest interessante ved disse bildene er at Aukrust så langt fra har slått seg til ro i en bestemt stil, snarere tvert imot! Metodisk og med stor oppdagerglede og imponerende sikkerhet har han beveget seg gjennom flere stilarter og motivkretser.»

 Til slutt et av maleriene til Kjell Aukrust. Vanskelig å velge – det blir dette:

«Komposisjonen er både enkel og intrikat, bygget på to diagonaler gjennom det synkende landskapet fra venstre og den ruvende kirkebygningen. Men samtidig har kunstneren så å si skjøvet kirken inn i sentrum ved hjelp av bygningsrekken til høyre, og dessuten betonet himmelrommet ved pinjene, kirketårnet og kampanilen. Øyet vandrer omkring i bildet, fra det ene element til det andre uten å søke ut over avgrensningen.»


7. nov. 2021

Hvitt hav av Roy Jacobsen – spennende fortsettelse av De usynlige

 


I mars 2014 skrev jeg dette innlegget om den første boken i den populære Barrøy-serien utgitt i 2013:

De usynlige av Roy Jacobsen - tenkte på filmen "Sigfred og Ragnar og dei sju strauman" da jeg leste romanen

 Etter det har Rolf Jacobsen gitt ut tre bøker til i serien, og nå har jeg lest bok bok nummer to Hvitt hav som ble utgitt i 2015.

 Jeg skriver i innlegget i 2014 at jeg syntes De usynlige er en stillferdig roman. Hvitt hav har et annet tempo.

 Året er 1944, det er krig i Norge og vi møter Ingrid jobber på fiskebruket på hovedøya:  


«Ingrid lengtet vekk, ut igjen til Barrøy, men ingen kan være på en øy alene, og denne høsten var det verken dyr eller mennesker der, Barrøy lå tom og øde; siden sist i oktober hadde den ikke engang vært synlig, og hun kunne ikke være her på hovedøya heller.»

 Ingrid er 35 år. Hun reiser til Barrøy der alt er nedstengt. Foreldrene er døde. Tanten Barbro er på sykehus. Fetteren Lars er flyttet til Lofoten. Ingrid finner flere lik i fjæresteinene. Det Ingrid ikke vet og heller ikke så mange andre vet, er at dette er personer som er omkommet i Rigel»-katastrofen. Hun finner også en hardt såret russer på øya som har overlevd katastrofen. Møtet med russeren skal forandre livet til Ingrid.

 Vi følger Ingrid et år frem i tid. Jeg synes boken var spennende, og det var enkelt å leve seg inn i handlingen.  Det er lenge siden jeg har lest en bok så raskt. Jeg tenker at jeg leser neste bok i serien Rigels øyne, som ble utgitt i 2017, om ikke lenge.

 


Forlaget omtaler boken slik:

 

«Året er 1944. Ingrid har vendt tilbake til sin barndoms øy, og tror hun er alene. Hun setter garn og ruster seg for vinteren. Hun klyver over gjerdene som da hun var barn. Men hun er ikke noe barn. Og på uventet vis får hun oppleve kjærligheten gjennom noen intense vinteruker.»

 


4. nov. 2021

Mord på Orientekspressen (Murder on the Orient Express) – 1934 – av Agatha Christie

 


«Min elskling. For en reise! Startet fra Istanbul i et voldsomt tordenvær. Vi kjørte meget langsomt utover natten, og stanset helt ved 3-tiden. Jeg trodde vi var ved grensen ved 8-tiden. Det virket som en Overdreven pause selv for en nasjon her nede — så jeg sto opp, og oppdaget at vi var midt i ødemarken. Forstyrrede funksjonærer løp fram og tilbake i toget og sa at linjen var rammet av flom forut. «C'est une inondation, Madame — mais nons ne savons nen — mats rien!»

Så fulgte en skravle-frokost i spisevognen. «Vi løfter i flokk»-stemning! Her var en eldre amerikansk dame som skulle med Aquitania fra Cherbourg på den 16. — en morsom liten engelskmann fra Smyrna — en liten geskjeftig mann, men meget interessert i arkeologi — en gammel herre på 85 med en meget fornøyelig hustru på 70 med et stygt, men meget tiltrekkende ansikt — jeg tror de var greske, men de hørte til de rikeste i Istanbul og gubben skulle til en konferanse i Budapest. Sammen med dem satt en ungarsk minister med hustru og alle fire snakket på fransk om meget underholdende diplomatiske skandaler. Her var det også to danske kvinnelige misjonærer som nesten aldri viste seg fordi de hadde lite mat og bare kom til frokost. Her fantes heldigvis også en direktør fra Sovevognselskapet. Uten hans nærvær er jeg redd vi fortsatt hadde vert der! Han var i samme vogn som meg, og alle kom og avla rapport hos ham — slik at jeg alltid hadde «inside»-opplysninger. Jeg pleide å snike meg bort til døren og lytte. «Qui, M. le Directegr. Non, M. le D. On répond qu'on ne sait rien. *

Det ble skrekkelig kaldt etter frokost, og lokomotivføreren ble sendt av sted for å skaffe vann og «chaudron Pour le chauffage». Vi tilbrakte morgenen innpakket i tepper og konduktøren hentet min varme vannflaske og sa at siste gang hadde de stått på dette stedet i tre uker!! Han sa at selvfølgelig var passasjerene blitt lei av det og hadde dratt tilbake til Istanbul. Han sa alt var meget vanskelig fordi linjen var vasket vekk på tre steder — to på gresk jord og ett på tyrkisk — og Spørsmålet om hvem som skulle reparere hva var meget komplisert. Han tilføyde:

C'est un såle pays. Ces gens la ne feront rien..

Mrs. Hilton, den amerikanske damen, var nå full av USA-forvirring. «Men hvorfor gjør de ingenting? I Statene ville de ha kjørt fram noen biler med det samme — ja, de ville ha skaffet fly . . .»

Men så gikk ryktet om at det ville bli bare tolv timers forsinkelse og oppvarmingen virket igjen og vi hadde lunsj på Jugoslavia-kupongen og alle var i bedre humør og så gikk ryktet om at vi skulle fortsette litt med toget og så med bil så alle pakket og tok på seg varme greier.»

Sitatet over er et utdrag fra et brev Agatha Christie skrev til ektemannen Max i 1931. Hun reiste alene hjem med Orientekspressen etter å ha besøkt han i Ur (Irak) der han deltok i arkeologiske utgravninger. Brevet er gjengitt i boken jeg skriver om i innlegget

Agatha Christie – en biografi (Agatha Christie. A Biography) av Janet Morgan – interessant forfatter å lese om

 


En av Agatha Christies mest kjente bøker er Mord på Orientekspressen som ble utgitt i 1934 og er en av bøkene jeg har kjøpt og lest i mitt Agatha Christie-prosjekt. Når man leser brevet og det Janet Morgan forteller om Agathas tidligere reiser med Orientekspressen, er det ingen tvil om at hun hentet inspirasjon til romanen fra disse reisene. Handlingen i boken er også basert på en virkelig hendelse. I 1932 ble sønnen til piloten Charles Lindbergh kidnappet og drept.

Hercule Poirot er kalt tilbake til England fra Istanbul. Han reiser Orientekspressen. Calais-vognen er full av ulike mennesker fra prinsesser til handelsreisende. Om bord møter han amerikaneren Mr. Ratchett, som trenger beskyttelse. Ratchett har mottatt drapstrusler, men Poirot avslår oppdraget.

Ratchett blir drept med mange knivstikk. Toget må stoppe på grunn av snø. Ingen kommer seg vekk.. Alle passasjerene får alibi av minst en av de andre passasjerene. En forbløffende løsning på mysteriet som gir Poirot et dilemma. Jeg har sett boken filmatisert flere ganger. Men husket ikke handlingen. Litt av en historie hun har skrevet, ikke underlig at den er filmatisert flere ganger.  


23. okt. 2021

Ekko - ett essay om algoritmer og begjær - av Lena Lindgren - interessant og til dels skremmende lesning

 


«James Williams heter en mann som tidligere var sjefingeniør her på Googles campus. En dag i 2017 sa han opp, og bestemte seg for å studere filosofi. Han hadde følt seg svimmel, ute av kurs. Williams sa at medieteknologien hadde gjort ham distrahert. Og distraksjonen var ikke normal, han var dypdistrahert. I boken Stand Out of Our Light (2018) hevder han at medieteknologien gradvis tar fra oss alt lys. Han skriver om teknologiens virkning på sansene, hjernen og samfunnet. Først vil søkelyset vårt ryke, skriver han, evnen til konsentrasjon. Så vil dagslyset vårt bli svekket, evnen til å se klart og lyse opp samfunnsmessige beslutninger. Og til slutt vil stiernelyset forsvinne, det lyset vi ser opp mot for å finne håp og retning og som kan gi livet mening.

 

Williams sluttet i Google for å finne igjen oppmerksomhetens lys.

 

Det er en motstandsbevegelse på gang nå.»


Boken til Lena Lindgren Ekko - ett essay om algoritmer og begjær som sitatet over er hentet fra, har vært tema i flere program på NRK radio, og det var så interessant å høre på at jeg har lånt den på biblioteket. Aller helst skulle jeg kjøpt boken som ble utgitt i 2021.

 

Forlaget beskriver den interessante og tankevekkende boken som «Et forsøk på å skildre menneskehetens blind date med kunstig intelligens.":

 

«Ekko var nymfen som snakket for mye. For dette ble hun dømt til en skjebne hvor hun bare kunne gjenta andre.

 

På 2000-tallet møter vi Ekko i medieteknologien; i virale memer, skittstormer, hekseprosesser og ekkokamre. Den som får algoritmene på sin side, vinner oppmerksomhetsøkonomiens høyeste trofé: å bli sett. Og Ekkos store kjærlighet var Narcissus, han som druknet i sitt eget speilbilde.

 

I dette essayet fletter Lena Lindgren politikk, mytologi, psykologi og vitenskap sammen med scener fra Silicon Valley. Ekko er en samtidsdiagnose og en høyttenkning rundt noen av de mest avgjørende spørsmålene i vår tid.»

 

 Denne uka var det flere nyhetsoppslag om Facebooks nye storsatsning, bl. a her:

Bekymret over Facebooks storsatsing: – Har altfor mye makt og innflytelse

 

«Facebook har satt i gang arbeidet med å skape et såkalt «metaverse». Det kan skape utfordringer både for personvernet og ytringsfriheten, mener eksperter.

 Lena Lindgren skriver om satsningen i boken:


«Den materielle virkeligheten synes å gå gjennom et markant statusfall for tiden. Ta den nye smartbrillen til Mark Zuckerberg, som ventelig skal lanseres i 2021. Da han presenterte den, ba han oss om å se for oss en virkelighet med to lag, der «den virtuelle ligger på toppen av den virkelige». Mye av poenget for Zuckerberg er å la oss slippe å snuble rundt i irriterende hardware. «Tenk deg at du har lyst til å spille sjakk», sa han. Istedenfor å måtte gjøre den krevende jobben med å sette opp et fysisk sjakkbrett på et bord, kan vi bare stille inn kontaktlinsene og spille et slag virtuelt. Går vi på gaten i Roma, kan vi få en virtuell guide, og slippe å forholde oss til en fysisk person. VR kan avlaste den fysiske virkeligheten enormt, erklærte han, med barnslig iver. «Tenk på hvor mange ting i livene våre som faktisk ikke trenger å være fysiske. De kan være virtuelle. Tenk hvor mye bedre, rimeligere og mer tilgjengelige de blir da.»

 Prosjektet virker skremmende på meg. Samtidig er det vi mennesker som er fienden i slike prosjekter som Lena Lindgren skriver:

 

«Som oftest når vi vanlige mennesker forestiller Oss hva som kan gå galt med kunstig intelligens, henter vi scenarioer fra science fiction-filmer. Vi kan se for oss en allmektig, ond intelligens som overtar verdensherredømmet. Eller en hær av rødøyde roboter, terminators. Vi tenker at kunstig intelligens plutselig vil få egen vilje til makt, at den skal vende seg mot oss. Men det er ingen ytre trussel vi møter når vi møter kunstig intelligens. Vi møter istedenfor verdens eldste fiende: oss selv.»


13. okt. 2021

Carl Larsson – En maler og hans familie - tekst av Lennart Rudström (1979)

 


På forsiden til boken Carl Larsson – En maler og hans familie - tekst av Lennart Rudström utgitt i 1979, er bilde av maleriet Ute blåsar sommarvind. Maleriet, som er 11 langt, ble ferdig i 1903 og henger i Hvitfeldtska gymnasiet i Göteborg.

Årsaken til at jeg tok frem boken og leste den nå, er en helsides annonse i Aftenposten om at Christiania auksjoner skal ha en auksjon 21. oktober 2021 der Carl Larssons maleri Pike med hatt under blomstrende tre som er på fremsiden av annonsen skal auksjoneres:

 


Maleriet som skal auksjoneres har en prisantydning på 1- 1,5 MNOK. Jeg har googlet maleriet, og finner det ingen andre steder. Spesielt liker jeg fargene som er brukt.  Skulle gjerne eid dette nydelige maleriet. I det minste som en plakat.

 Jeg kan ikke si at jeg har vært spesielt opptatt av Carl Larsson (1853 – 1919) tidligere. Jeg kjøpte en gang en stor kalender der hans kunst var tema. Boken Carl Larsson – En maler og hans familie kjøpte jeg på bibliotek-loppis for flere år siden. Jeg kan ikke huske å ha lest i den tidligere. Bokens bakside:

 


 

I boken der Carl Larssons kunst har hovedrollen, får vi et lite innblikk i hans liv. Han vokste opp i Stockholms slum:

 

«Og den slummen så akkurat ut som all slum ellers i verden – der var fattigdom, sykdom, ensomhet og redsel. De få lyse barndomsminnene Carl hadde var for det meste sprunget ut av drømmer og fantasi. Og så husket han ar korporal Ärtman kom på besøk og hadde med seg noen blyantstumper og papir som han hadde knabbet i militærforlegningen til vesle Carl. Han husket også at han gikk til nabokonen, som var sydame – der drømte han seg bort i en eventyrverden på ark fra moteblader som han hadde festet på veggen, over fillene i tapetet.

 

Først gikk lille Carl på småskolen, siden «fri og fattigskolen» som den het. Han tegnet og malte, og lærerne oppmuntret ham. Tretten år gammel fikk han begynne på kunstakademiets forskole.

 

Kunstner ville han bli, og kunstner ble han – til tross for all den nød og elendighet han opplevde i barndommen og studietiden. Han ble til og med en av Sveriges mest berømte kunstnere. «

I boken antydes det at på tross av den idyll som maleriene av familien gir inntrykk av, hadde Carl Larsson en mørk side. Derfor har jeg kjøpt en annen bok om Carl Larsson og hans kunst.

 Til slutt et bilde som er i boken som jeg synes er så vakkert. Suzanne var Carl Larssons første barn Om maleriet skriver Lennart Rudström:

 

«Omkring jul og nyttår 1884 – 85 malte Carl Larsson et bilde av Karin og Suzanne i pastell. Bildet kaller han Atelier-idyll.

 

Her ligger Suzanne på fanget til Karin. Dagslyset kommer inn gjennom atelier-vinduet, skinner på Karins hode og de lette krøllene i tinningen, den hvite kniplingskraven og nesetippen hennes. Lyset treffer også Suzannes panne og kinn og nese. Med det hvite pastellkrittet har maleren fått frem lyset der. Og på Suzannes panne er lyset så sterkt at det gjenspeiles på Karins hake og kinn.»