Jeg vil! En forfatters portrett av Sigrid Undset av Ida Jessen

«Sigrid er en eminent brevskriver, spill levende og overdådig sjenerøs i sin ærlighet. For den som er interessert i Sigrid Undset, er det ikke mye «sløseri». Det er ikke noe småprat og heller ikke mange høflige forespørsler til mottakeren. Det er som om hun bruker mottakeren som dagbok. Hun skriver stort sett bare om seg selv og det som interesserer henne.

Hvordan kan det ha vært å motta det ene lange brevet etter det andre? Lange monologer om Sigrid Undset selv og hennes barn, hennes hverdag, hennes liv og lesning og meninger og stemninger, Har det tæret på, sånn som et menneske som snakker for mye, kjør det? Ikke for meg, som sitter og leser på 100 års avstand. Hun stiger opp fra brevene i all sin valkyrieaktighet, til tider primitiv, til tider råsterk som få, til tider sliten inn til marg og bein. Men alltid viljefast. Alltid ærlig.

Men stopp nå litt. Er det sant?»

Jeg husker ikke når jeg første gang leste en bok skrevet av Sigrid Undset. Eller den første gangen jeg leste en bok der Sigrid Undset var tema. Det er etterhvert blitt mange. Sigrid Undset slutter aldri å fascinere meg. Og nå har jeg lest enda en bok om henne.

Boken til Ida Jessen Jeg vil så jeg tilfeldig blant nye bøker på biblioteket. Den har tilleggstittelen En forfatters portrett av Sigrid Undset.  Fantastisk fint at det fortsatt skrives bøker om Undset. Boken ble utgitt i 2024 og på norsk i 2026.

Det er mye jeg husker fra tidligere bøker. Men alle som skriver om Undset har sin egen vinkling. Det har også Ida Jessen. Ida Jessen stiller en del kritiske spørsmål som jeg ikke kan huske at andre som har skrevet om Undset har stilt. Her er en smakebit til fra boken:

«Hun var en del av et kull med lovende debutanter. Herman Wildenvey, Olav Duun, Johan Falkberget og Kristian Elster. Hun meldte seg inn i Forfatterforeningen. Hun vakte oppsikt. Hun var ung og pen og talentfull og helt sin egen. Her er en skildring av henne fra en forfattermiddag i desember 1907, blikket tilhører den tre år yngre Wildenvey: «Hun satt og røkte små sigarer, en storladen, rank og statelig skikkelse, fem og tyve år kanskje. Det falt meg ikke inn at hun var annet enn en moderne velorientert ung dame, selvstendigheten selv. Hennes store mørke blikk søkte rundt hele rekken av hoder rundt bordet, hun så ut som hun i all likegyldighet satt og gjorde kritikkbetonte iakttakelser. 'Det er Sigrid Undset,' sa Barbra Ring. 'Hun skal være fenomenal. Gunnar Heiberg har anbefalt hennes første roman til Aschehoug.»^3»

Forlagets omtale av boken:

«Ida Jessen gir liv til Sigrid Undset (1882–1949) i en biografisk roman som skildrer en kvinne fanget mellom plikter og lengsler. Undset ønsket alt: å skrive, å elske lidenskapelig, å få en stor familie, å engasjere seg politisk og å leve med troen som drivkraft. Men ekteskapet brøt sammen, familien gikk i oppløsning, og det som først føltes som et kall til morsrollen ble en lenke.

Midt i smerten og tapet fant Undset styrke i skrivingen. Hun skrev seg ut av livets mørke rom og inn i verdenslitteraturen, noe som kulminerte med Nobelprisen i 1928.

Jessen – selv en anerkjent forfatter som gjerne gir stemme til kvinners erfaringer, går tett på Undsets dramatiske liv som hustru, mor, debattant og kunstner. Hun undersøker de kontroversielle valgene Undset tok, og stiller spørsmålene bare en forfatter kan stille en annen: hvordan livet og litteraturen uunngåelig flettes sammen, også der hvor selv forfatteren ikke kjenner hele sannheten.»

 

DJ Bambi – en god roman av den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir

«Litteratur er en ekspressvei til andre menneskers erfaringer. Vi trenger å lære nye ting, og vi trenger å samle erfaringer som gjør oss til kloke mennesker med evne til å se og forstå fra andres posisjon. Evner til å fabulere, forestille seg, samle kunnskap og lære blir ren bonus. Bøker gir automatisk frikort til innsiden av andre hoder. Det er gull verdt under strevet med å finne ut hvem vi er, hvorfor vi er til, og hva som er meningen med det hele.

Jeg har fremhevet skjønnlitteraturens betydning for å forstå andre mennesker. Samtidig gjør sakprosaen verden større og gir underlag for egne meninger. All lesing av lengre tekster innebærer å holde hjernen i arbeid over tid. Forskning viser at skjønnlitteratur gir effektiv lesetrening, i tillegg til at fiksjonslitteratur forsterker leserens emosjonelle register. «

Sitatet over er fra Kari Spjeldnæs bok Lesekrise. Jeg synes det passet godt til hvordan jeg opplevde å lese romanen DJ Bamvi av Auður Ava Ólafsdóttir.  DJ Bambi er den sjette romanen jeg leser av den den islandske forfatteren. Romanen ble utgitt i 2023 og på norsk i 2026. 

Dj Bambi forteller med innestemme om livet til en transkvinne.

«Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal dø i dag.

Det eneste som hindrer meg fra å la bølgene vugge meg i søvn, er tanken på at det ikke vil være en kvinnekropp som ligger i kisten. Jeg har ikke tenkt å dø før mitt livs store misforståelse er rettet opp, den store feilen at Skaperen lot meg fødes som gutt.

Det er derfor store sjanser for at jeg fortsatt er her i morgen.»

DJ Bambi er en roman som gjør meg bekymret og trist, men som også får meg å gapskratte. En roman som får frem at når livet er på bunnen er, det tilstrekkelig at man har et menneske som viser deg omsorg og kjærlighet. i Bambis liv den fåmælte tvillingbroren, som forstår hvor vanskelig livet til søsteren er:  

«Tvillingbroren min sier ikke nødvendigvis noe særlig når han kommer på besøk. Man kan faktisk si at han tier på forskjellige måter hver gang han kikker innom i lunsjen. Så det kan være litt vanskelig for utenforstående å skjønne betydningen av det min bror ikke sier.

Da vi var barn, trengte vi ikke å snakke for å forstå hverandre, og det hendte at jeg fullførte setningene for broren min og forklarte mamma hva han Broren min har tatt tausheten med seg videre i livet og synes derfor ikke det er nødvendig å fortelle hva han har drevet med siden vi traff hverandre sist (som var i lunsjen dagen før), hvem han har truffet, eller hva de har sagt.

I går kom han og viftet med en pose med svin i sursøt saus, og i dag stikker han to brett med plukkfisk i mikrobølgeovnen. Noen ganger kjøper han også med seg en boks med salat fra Ihykkvabær. Jeg har ikke hatt noe særlig matlyst i det siste, så da spiser han begge rettene.»

Det som jeg synes trekker ned, er rollen som er tillagt forfatteren som vil skrive en bok om Bambi. Denne rollen ble etter hvert kjedelig å lese om.

Den andre sida av elva av Therese Tungen - kjempegod debutroman

 Slik innleder Cille Biermann forfatterintervjuet med Therese Tungen 13. mars 2026 om romanen Den andre siden av elva som ble utgitt i 2026:  

Romanen har så mange fine elementer som til sammen gjør at den blir veldig god. En historie det er lett å leve seg inn i. Et av temaene trekker romanen inn mot krim-kategorien. Men forfatteren klarer å balansere slik at dette ikke overdøver andre tema i romanen. Som f eks hvordan det er å være ungdom og hendelser som kan oppstå uten at de er planlagt. Som får negative følger for resten av livet.  

En så god roman fortjener det flotte bokomslaget som illustrerer hva som er årsaken til sorgen hovedpersonen Karnanne og familien har levd med: at søsteren Alicia ble funnet død i elva da Karnanne var 16 år. Politiets teori den gang var at årsaken var et uhell eller selvmord. Kariannes teori har vært og er fortsatt en annen. Selv om årsaken til at hun reiser til hjembygda ikke er å stille spørsmål ved det som hendte med søsteren, trigger møte med folk i bygda spørsmålet om søsteren ble drept og kastet i elva.  Det er det ikke alle som liker.

Faren er på aldershjem. Moren flyttet ut da foreldrene ble skilt. Barndomshjemmet er tomt og fullt av minner:

«Ho set seg i trappa, stirer mot det store fotografiet på veggen, teke på konfirmasjonsdagen hennar. Foreldra står på kvar side av ho, Alicia står ved sida av mora og smiler. Ho ser blid og overberande ut. Broren står tett inntil Karnanne, han må ha vore om lag ti år. Han har blaute kinn, raude lepper og mørkebrunt hår. Lokkane legg seg mot ansiktet og får han til å sjå ut som ein engel. Ho har ei hand på skuldra hans. Ho ser sitt eige ansikt med den breie nasen, dei breie leppene, håret i ein stuv som gjer ho enda høgare. Ryggen er rak, antakeleg har mora mint ho på haldninga. Alt der er ho nesten like høg som faren. Ho ser stolt og glad ut. Det er noko med ansiktet deira, alle fem, dei fyller seg sjølv ut på eit vis, er u-øydelagde. Og foreldra, så unge dei er, yngre enn ho sjølv er nå. Systera har om lag eitt år att å leva.»

Det perfekte (Perfection) av Vincenzo Latronico – roman med handling fra et moderne liv i Berlin

 Det var ved å lese dette intervjuet med Vincenzo Latronico i Aftenposten at jeg fikk tips om å lese romanen Det perfekte. Romanen ble utgitt i 2022, finalist til International Booker Prize 2025 og ble utgitt på norsk i 2025. Romanen er på 130 sider og har fått gode anmeldelser.

Forfatteren sier blant annet dette i intervjuet:

«Da Latronico flyttet til Berlin på 2010-tallet, føltes det som frihet.

Han hadde nettopp vært del av en årelang kamp for å bevare et sosialt senter i Milano. Kollektivet tapte. Noen ble arrestert. Folk dro. Til Berlin, København og Slovenia.

– Jeg tror det var fordi jeg ikke ville være borger lenger. Det suger å være borger. Jeg ville være forbruker i stedet.

Han ler av formuleringen, men mener den alvorlig.

– Vi investerte flere år av livet vårt i noe kollektivt. Så tapte vi.

I dag mener han at flyttingen handlet om mer enn geografi.

– Jeg ble en forbruker av en by. Jeg ville bo et sted som ga meg flere muligheter, flere valg.

Det er lett å kjenne igjen logikken.

Hvis jobben føles feil, finner vi en ny. Hvis leiligheten føles feil, flytter vi. Hvis livet føles feil, begynner vi på nytt. Kanskje i en ny by. Kanskje med nye venner. Kanskje med et nytt spisebord i såpevasket eik og en monstera i hjørnet.

– Vi er så vant til å tenke på frihet som flere valg.

Han mener dette til slutt blir en felle. Ikke fordi vi velger feil, men fordi vi har lært å lete etter meningen på samme sted hver gang: i neste valg.»

Romanen Det perfekte handler om et ungt par, Anna og Tom, som streber etter det perfekte livet. Anna og Tom jobber som webdesignere i Berlin. I den første del, Det som vises, blir vi presentert for bildene av den perfekte leiligheten. En leilighet som de leier ut når de er på reise. Men det er store kontraster mellom bildene og det vi får presentert i andre del av romanen Det som er:

Det var ikke egentlig orden de så inderlig søkte, det var dypere og mer essensielt enn som så. De befant seg i et land der de ikke snakket språket, i en jobb med utflytende grenser, uten faste tider eller baser, og som i stor grad var prisgitt kundenes innfall og kontaktene deres på sosiale medier. Miljøet rundt dem, stedet hvor de sov og jobbet, som de selv hadde valgt og skapt, var den eneste håndgripelige manifestasjonen av hvem de var. Dette hjemmet og disse tingene reflekterte ikke bare personlighetene deres; det ga dem et fotfeste, i deres øyne et tegn på en velforankret, trygg livsstil som fra et annet perspektiv (for eksempel en generasjon tidligere) virket vaklevoren. Kaos i seg selv kunne jo være litt gøy, kreativt, men i den sammenhengen ble den et symbol på flyktighet.»

Men endringer skjer hurtig for de som lever av å levere digiale produkter. Herunder kommer en ny generasjon inn på arenaen. Mulighetsrommet til Anna og Tom krymper:  

«De skulle gjerne sett at alt var ved det gamle. Alternativt at det kom en drastisk forandring. Alt var blitt for likt. Noe måtte revurderes. Men hva?»

Forlagets omtale av romanen:

«Anna og Tom har skapt det livet mange jevnaldrende drømmer om: en lys og stilig leilighet i Berlin, kreative frilansjobber, en trendy vennekrets og perfeksjonerte Instagram-profiler. Men det perfekte bildet begynner sakte å smuldre – byens kulturelle puls stilner, venner flytter videre, og hverdagen blir kun en redigert fasade.

 Det perfekte skildrer et par som iherdig forsøker å kuratere livet – et liv der lykken stadig er nesten innen rekkevidde. Det er en roman om selvbedrag i vår digitale verden og om søken etter autentisitet i en samtid styrt av estetikk og algoritmer – hvor det som ligger bak det polerte, er et tomrom som vanskelig kan fylles av andres beundring.»

 

Den svake viljen av Per Schreiner – hovedpersonen irriterte meg som stein i skoen

«Om morgenen får jeg sol inn i soverommet, som er lite, og kjøkkenet, som er nøyaktig like stort. Men bare en time omtrent, og bare i sommerhalvåret. Ideelt sett ville jeg bodd et sted med mer lys og en bedre utsikt, men det kommer ikke til å skje. Hvis jeg en dag må flytte fra denne leiligheten, kommer det til å bli til en dårligere leilighet, kanskje langt øst i byen.

Bolteløkka, området jeg bor i, er blitt dyrere mens jeg har bodd her, og har ikke vært rimelig så lenge jeg kan huske. Det er ingen mulighet for et menneske med min økonomi å kjøpe en leilighet i strøket. Selv en liten ettroms er langt utenfor min rekkevidde. Derfor må jeg leie dyrt, eller bo i min farmors leilighet hvor jeg bare betaler fellesutgiftene og strøm.»

Det er lenge siden en hovedperson har irritert meg slik den navnløse hovedperson i Per Schreiners roman Den svake viljen har gjort under lesingen. Romanen har tilleggstittelen En kjærlighetshistorie. Hadde sideantallet vært mer enn 179 hadde jeg ikke orket å lese den. 

Mulighetene for at mannen kan få bedre økonomi er svekket pga ryggskaden han har. Men, det må da være bedre å jobbe med hva som helst annet enn raidene han foretar sammen med naboen i loftsbodene til andre beboere. Det er så ufyselig å lese om. Selv håper han på arv for å forbedre egen økonomi. Det er tydeligvis ikke en tanke at noe av det de stjeler nettopp er arv som eierne ønsker å gi til sine etterlatte. Selv er han så heldig at han kan bo i en leilighet i Oslo med kun å betale fellesutgiftene og strøm. Etterhvert irriterte han med som stein i skoen. 

Per Schreiner sier i dette intervjuet med Aftenposten at «Han mener eiendom er vår største statusmarkør: – Oslos boligmarked er dessverre ødelagt.»

Det har alltid vært dyrt å bo i Oslo. Da jeg flyttet til Østlandet var vi to personer i full jobb. Vi kunne ikke drømme om å bo i Oslo. Det var å finne seg en leilighet langt utenfor Oslo. Jeg pendlet til jobben i Oslo med tre ulike transportmidler hver vei. Det kan ikke være en menneskerett at en person med 50% uføretrygd og som ragger rundt som doffen å ha råd til å kjøpe leilighet der vedkommende ønsker. Dersom denne romanen er skrevet for at leserne skal synes synd på den tiltaksløse, destruktive og umoralske fjotten, da forstår jeg ingenting.

Forlagets omtale:

«En mann er på vei til en bisettelse. I kapellet rekapitulerer han store deler av sitt liv, og forsøker å forestille seg minnetalen han selv en dag vil få, uten helt å få det til. Livet hans mangler noe, men det er vanskelig å sette ord på hva. Han tenker tilbake på sitt korte og ganske mislykkede yrkesliv, på de avbrutte kjærlighetsforholdene og pengeproblemene, men mest av alt det som det siste året har gitt livet hans mening, Venke.

 «Tilbake til september, i fjor. Jeg var forelsket og så for meg en fremtid. Det forble uklart hva denne fremtiden skulle bestå i, men jeg visste at jeg ville ha Venke. Jeg innser at ordet ha blir feil i denne sammenhengen. Kanskje få, eller bli kjærester med. Uansett, jeg visste hva jeg ønsket meg og dagene fikk en retning.»

 Den svake viljen. En kjærlighetshistorie handler om vennskap, småkriminalitet og det å leve i sin farmors leilighet. Om en vilje som, i lengden, ikke er sterk nok. Om kjærligheten og manglende fremtidsutsikter. Men kanskje mest av alt, om gleden og den store lettelsen ved endelig å gi opp.»

Enken av Helene Flood – forfatteren forsetter å skrive gode og spennende bøker

 

Romanen Enken av Helene Flood ble utgitt i 2023. Forlaget skriver på omslaget «Kan du stole på dine nærmeste? Kan du stole på deg selv?»  Spørsmålet er om hovedpersonen i romanen, enken Evy Krogh, kan stole på sine nærmeste, herunder barna. Men ikke minst, kan hun stole på seg selv. 

Ektefellen Erling dør etter et hjerteinfarkt. Hvorfor hadde han sluttet med hjertemedisinen som han brukte. Er årsaken til at Evy ikke kjenner til at Erling har endret testamentet at hun er i sjokk etter dødsfallet? I det hele tatt er det mange urovekkende forhold Evy ikke har oversikt over. 

Etter hvert som jeg leser meg inn i livet til Evy, blir det vanskeligere og vanskeligere å ta pause fra lesingen. Helene Flood skriver gode og spennende bøker. Gleder meg til å lese romanen Nærmeste nabo som ble utgitt i 2026.

Forlaget omtaler romanen slik:

«Det har vært flere nestenulykker før Erling segner om på gaten og dør. Alene i det store huset sitter Evy, hans kone gjennom førtifem år. Det er noe som ikke stemmer med ektemannens dødsfall. Gjenstander forsvinner fra huset, de voksne barna holder ting skjult for henne, og kjellerdøren som alltid er låst, står plutselig på klem. En gammel venn fra Erlings ungdomstid dukker opp etter mange år og har noe å fortelle. Hadde noen ønske om å skade Erling? Kan han ha blitt drept? Og vil den som var ute etter ham, nå gå etter Evy?»

Mitt tredje liv (Mein drittes leben) av Daniela Krein – romanen har et uutnyttet potensial

 

«Før Sonja var jeg et menneske med selvstendige følelser, men ufullendt, et individ uten kontekst. Fra det øyeblikket hun ble født, var livslykken min underlagt hennes. Helt fra starten og til etter hennes død har jeg vært det hun er — lykkelig, ulykkelig, redd, lei meg, euforisk, levende eller død. For når et barn går bort, tar det deg med seg. Det eneste som blir igjen, er et vissent skall.

Tro om mødre har hatt det slik til alle tider? Hjalp det rett og slett med en stor barneflokk? Var det lettere å gi slipp på ett av seks barn fordi det var fem igjen? Var hjertene hardere og livsviljen sterkere? Før var det en ulykke når en familie bare fikk ett barn, i dag er det et valg man tar. Med bare ett barn beholder man mer av friheten, med ingen barn er den grenseløs. Men har man ingen tilknytning, er ikke friheten noe verdt.

Vi ettbarnsmødre er noen rare skapninger. Vi investerer alle våre forventninger og all vår kjærlighet i denne ene poden. Vi er vågale gamblere, vi satser alt på ett kort. Og så: Rien ne vaplus.

Jeg tapte spillet.»

Daniela Krien var en ukjent forfatter for meg da jeg leste om romanen Mitt tredje liv i et innlegg på Facebook. Romanen ble utgitt i 2024 og på norsk i 2026.

Romanens hovedperson er Linda.  Vi møter henne etter at hun er flyttet på landet. Hun sørger over datteren Sonja som ble påkjørt og drept. Som forlaget beskriver: «Ved hjelp av hunden Kaja, hagearbeid og nye bekjentskaper prøver hun å finne tilbake til en meningsfull hverdag og seg selv.»

Forlaget skriver innledningsvis i sin omtale: «Hun hadde alt, og hun mistet alt» Videre at Linda levde et drømmeliv og var lykkelig gift med Richard før tragedien inntraff. Men er det riktig at hun mistet alt? Levde hun et drømmeliv? Var hun lykkelig?  

Linda forteller hvordan hun opplevde barna til Richard da de var små. Skuffelsen over at Richard ikke var interessert i at de skulle få et barn til. Forholdet til moren og stefaren som ikke var det beste. Men ikke minst at det var sider ved Sonja som hadde skuffet henne. Sonja «leverte» ikke som Linda forventet.

Natasja som Linda blir kjent med har datteren Nine på nitten år som er autist, inkontinent og uten språk. Det å ha et slikt barn er en livslang sorg i tillegg til alle bekymringer som følger med. Sammenlignet med Natasja hadde Linda alt. Det at Natasjas vanskelige liv ikke vekker til live flere tanker hos Linda, stiller jeg spørsmål ved.

Det er ikke vanskelig å ha sympati med Linda og forstå valgene hun tar. Men jeg hadde håpet at erkjennelsen over egne feil og svakheter skulle tre litt mer frem i romanens andre del. Jeg savner motstemmer i romanens andre del.  Noen utenfor familien som møter Linda med ærlighet, stiller noen kritiske spørsmål og får henne til å «løfte blikket». Boken var god, men jeg synes ikke forfatteren har benyttet det potensiale som er i denne historien.

 Forlagets omtale av romanen:

«Hun hadde alt, og hun mistet alt.

Linda lever et drømmeliv. Hun elsker jobben sin som kurator ved en kunststiftelse, hun er lykkelig gift med Richard og sammen har de datteren Sonja. Men så tar skjebnen alt fra henne: livet til hennes 17 år gamle datter, hennes egen helse og til og med nattesøvnen. Knust av sorg, flytter Linda på landet og gir slipp på alt det som tidligere definerte henne. Ved hjelp av hunden Kaja, hagearbeid og nye bekjentskaper prøver hun å finne tilbake til en meningsfull hverdag og seg selv.

Mitt tredje liv er en rørende og forunderlig oppløftende roman om søken etter mening når alt faller fra hverandre.»