3. apr. 2020

Bøker lest og skrevet om i januar, februar og mars 2020, i koronaens tid




Den 10.mars skrev jeg siste innlegg om en bok jeg hadde lest. Etter det har lesingen av bøker kommet nederst på prioriteringslista. 

Jeg har hatt hjemmekontor fra fredag 15. mars. En av de heldige som fortsatt har en jobb, og som har kunnet konsentrere meg om noe annet enn de dystre nyhetene som flommer inn over oss. 

For en uka siden kom datteren min hjem med dette flyet fra Ungarn: 180 norske koronafaste studenter kommer hjem i chartret fly. Å blande det som skjer med krig liker jeg ikke. Jeg har familie som vet hva det vil si å miste alt ved nedbrenningen av Finnmark under 2. verdenskrig.  Men jeg levde ikke da, jeg lever nå. Lettelsen jeg kjente da hun meldte at flyet tok av i Budapest var stor. Så ja, jeg kjenner meg heldig i en tid da de fleste av oss lever fra dag til dag.

Da sitter vi her. Vi «oldisene» med hjemmekontor. Hun i karantene med sine forelesninger via nett. Som amerikanerne sier: Do your part, stay apart. " 

En roman jeg leste i 2016 og skrev om i innlegget: Emily St. John Mantel: Fordi overlevelse ikke er nok (Station Eleven) har jeg tenkt på den siste tiden. Om handlingen skriver jeg blant annet dette:

«Men slik går det ikke. For på vei til brorens leilighet får Jeevan en telefon fra en venn, legen Hua som jobber på Toronto General. Hua kan fortelle at influensaviruset Georgia er kommet til Canada med et fly fra Moskva. 99% av jordens befolkning skal etterhvert dø av viruset. Det tar bare 48 timer fra en blir smittet til en dør. Jeevan er en av de får som overlever. Først og fremst på grunn av denne advarselen fra Hua. Samfunnet bryter sammen, og denne dagen starter en ny tidsregning»

 Og så skriver jeg til slutt i innlegget:

«Romanen har fått gode kritikker. Jeg er mindre begeistret for den enn kritikerne. Klarer ikke å ta frem de store superlativene om min leseopplevelse. Det har mest med å gjøre at den er i en sjanger som i utgangspunktet ikke fenger meg. Jeg klarer ikke å la være å overse det som jeg synes virker urealistisk. Tror at viljen til helt å leve seg inn i historien er en fordel. Den manglet hos meg til tider under lesingen.»

Urealistisk;så lite vet vi om fremtiden selv om jeg ikke tenker at det vi opplever nå er like dystert som det jeg leste i romanen.

Her er bøkene jeg leste i første kvartal 2020 og link til innleggene




Mars 2020



Februar 2020






  
Januar 2020







12. mar. 2020

Henrik Falk av Vigdis Hjorth – en roman fritt etter Henrik Ibsens Hedda Gabler


I den vanskelige tida vi alle opplever i disse dager, er jeg veldig glad jeg har gleden ved å lese bøker. Heldigvis har jeg mange uleste bøker i bokhylla som jeg kan lese. I dag stengte biblioteket der jeg har lånt romanen til Vigdis Hjorth. Situasjonen er uvirkelig, og det er nærmest som å være med i handlingen i en dystopi. Jeg som hittil har vært negativ til den sjangeren har forandret mening etter det som skjer nå. 
Romanen Henrik Falk er ikke dystopisk. Men den er skremmende nok. 
Hadde det ikke stått på bokomslaget at romanen Henrik Falk av Vigdis Hjorth er fritt etter Henrik Ibsens Hedda Gabler og sett forestillingen som jeg skriver om i innlegget:
hadde jeg aldri kjent igjen stykket i romanen. Veldig bra synes jeg romanen var.
Romanen til Vigdis Hjorth ble utgitt i 2019, og er en del av Ibsen Nor. Tidligere har jeg lest og skrevet om disse bøkene i serien:



Forlaget Oktober beskriver romanen slik:

«Henrik Falk kommer hjem fra bryllupsreise med sin høygravide kone Elsa; han føler seg allerede fanget. Han har tapt familiearven sin på aksjemarkedet. Nå er han ansatt på svigerfarens bensinstasjon og bor i et hus i hans hage. Henrik Falk kan ikke utstå trivialitetene og intimiteten i svigerfamiliens liv; fotmassasje, 17. mai-snitter og kvisthjerte på døra. Da Henrik Falk får vite at hans tidligere kjæreste, den kontroversielle kunstneren Tale Løvlie, har kjøpt barndomshjemmet hans, blir situasjonen uutholdelig.»

For meg kunne Henrik Falk passet perfekt inn i NRK serien Exit. Jeg synes karakterene i serien var grusomme, men serien var god. Sånn er det med romanen til Vigdis Hlorth. Føy for en type Vigdis har Hjorth har fått frem i denne romanen. Samtidig kjenner jeg hans frustrasjon og klaustrofobi i ekteskapet han har gått inn i. Godt levert synes jeg romanen var.

9. mar. 2020

Fuglenes anatomi av Merethe Lindstrøm – romanen må inntas langsomt



Jeg har vært i tvil om jeg skulle lese romanen Fuglenes Anatomi av Merethe Lindstrøm utgitt i 2019. Tidligere har jeg lest hennes roman Dager i stillhetens historie (2011). Romanene Fra vinterarkivene (2015) og Nord (2017) har jeg valgt bort fordi jeg leste at de var veldig mørke. Men etter å ha lest diskusjonen rundt romanen i her i P2 lytternes romanpris, valgte jeg å lese den.


Romanen var en av seks romaner som ble diskutert, og den kom ikke til finalen. Det som trigget meg til å lese den, var at juryen på seks personer delte seg i to leire: De som var positive til romanen brukte ord som innsiktsfull, gripende, sårt, skjørt, vakkert, stemningsfull. De som var negative sa at den var krevende å komme gjennom, uinteressant, utfordrende og banal.

Som de som likte den i juryen sa, romanen Fuglenes anatomi må leses sakte. Etter å ha lest den, sakte, er jeg enig. Den inneholder så mye om det å være menneske. Det er bruddstykker fra et liv. Hvor vanskelig det kan være å være bundet til mennesker med familiebånd.

«Jeg var aldri særlig flink til å være ung, det er derfor jeg liker å bli eldre, jeg hadde en motor i meg, det var noe der som ikke kunne dempes, jeg trodde ikke jeg trengte et hus, seng, ikke noe fast, jeg kastet bort folk, jeg kastet bort ting jeg skulle tatt vare på, kanskje jeg ødela for noen, jeg tror jeg gjorde det.»

Romanen starter i nåtid: en norsk forfatter, fortellerstemmen, bor sammen med ektefellen Sirke på den engelske landsbygda. Har fått meg meg at Merethe Lindstrøm bor i England, og det engelske landskapet og samfunnet, ikke minst været, er levende beskrevet i romanen. Fortelleren og Sirke flyttet dit sammen med døtrene som nå er flyttet hjemmefra.

«I havnen i Calais måtte vi tømme bagasjerommet i bilen, jeg vet ikke hva de lette etter, som de trodde vi hadde tatt med, men det gikk fort. De få tingene våre plassert på asfalten i regnet: noen esker, ryggsekker, bøker, vi hadde kjørt hele natta, jeg tenkte at vi aldri trengte å dra tilbake, vi hadde nesten ingenting med oss, men vi hadde ikke latt noe være igjen.»

Forfatteren prøver å få tid til å skrive.

«Noen dager åpner jeg ikke døra for andre. Jeg kan se at de står utenfor og venter på å bli sluppet inn, det er jo det man gjør utenfor en dør, og så skuffelsen, uansett hvor liten den er, over å måtte gå igjen. Jeg forstår, jeg gjør det.«

En som kommer innom ofte er gutten, Tom, som utfører småjobber for dem. I tillegg vil forfatteren at han skal lage et fuglerom.

«Om kvelden la jeg merke til at nyhetsoppleseren på en av kanalene hadde samme nese som gutten, litt kroket eller bøyd, og jeg tenkte på hvor vakkert det var med en sånn nese og hvorfor jeg aldri hadde hørt noen si det. Jeg så det ihvert fall, og i dagene etterpå la jeg merke til andre trekk ved folk på tv, skuespillere, politikere, trekk jeg mente minnet om ham. Men da han kom tilbake seinere, tenkte jeg at det var ikke sånn han så ut, ikke i det hele tatt, at det jeg hadde forestilt meg, var et inntrykk som ikke stemte. At han hadde et mye mer interessant ansikt enn jeg husket. Et sånt ansikt som får deg til å tenke: hva kommer han til å ødelegge.

Jeg tror han var skrevet før jeg begynte å skrive om ham.»

Hun er tiltrukket av Tom. Spørsmålet for meg som leser, er om denne tiltrekningen vil gå over til noe mer.

Sirke er begynt å drikke:

«Han drikker. Han begynte bare en dag. Det er ikke noe vanskelig, det er enkelt. Først en øl, så en til, en flaske vin, sprit og mer øl, ikke så mye, men nok, som om han bestemte seg for at nå skulle han være en som drakk, han satt oppe om nettene, sa ting, fortalte ting, han ville at jeg også skulle være oppe, av og til sitter jeg sammen med ham, de nettene, da vi liksom konsentrert, sakte løser opp alle flokene, kanskje alt det andre som binder oss sammen også, jeg tenker alltid at det regner da, alt er vått, følelsen av å synke, bli borte i vann. Om dagen gjør vi ting som vi pleier, jeg skriver, steller fuglene, han arbeider på det lille kontoret sitt i den nyere delen av huset, henter posten ved ytterdøra, vi går turene våre, vi sitter sammen og leser i hver vår stol om kvelden, snakker ikke, eller snakker om andre ting, fester en og en tråd, binder det sammen igjen. Hva gjør jeg. Jeg gjør ingenting. Jeg drikker ikke, jeg synker ikke, jeg går turene, jeg står opp om morgenen og trekker fra gardinene.»

Innimellom tenker hun tilbake på barndommen. Oppveksten sammen med bestemoren og moren. Moren som var skilt og så på datteren som en byrde. Om den enorme kjærligheten til sin egen datter. Som for en periode kommer hjem og er deprimert og stenger seg inn på rommet sitt og ikke vil leve videre.

Jeg hørte noen oppsummerte at Fuglenes anatomi handlet om skrivingens kår. Det er ikke slik jeg leste den. For meg handler den om så mye mer. Så mye jeg fant som jeg kunne sitert. Det er mye som er åpent i denne romanen. Noe jeg liker. For meg ble denne romanen et sted å være. Nydelig skrevet. Mørk; ja til tider. Men bare slik livet er for de fleste av oss.

Forlaget Oktober beskriver handlingen slik:

«Hun som skriver i denne romanen har trukket seg tilbake til arbeidsrommet i Yew Tree Cottage, i en liten engelsk landsby. En ung gutt kommer for å bygge et fuglerom, om kvelden kjører hun ham til et jorde hvor han sier han bor, men det finnes ingen hus der. Mens gutten setter sammen fuglerommet, skaper hun en forbindelse via teksten hun skriver, trekker en tråd som ligner veiene gjennom det engelske landskapet, en sammenføyning mellom fortid og nåtid. Når hun ser seg i speilet, ser hun ofte moren sin, noen ganger er det døtrene hun ser. En hendelse i hennes egen barndom i Norge på sekstitallet blir et utgangspunkt for å forstå.»

6. mar. 2020

Du sier du ofte tenker på...Somliga går med trasiga skor





Du sier du ofte tenker på at høsten har flyttet inn i deg. 
Var det ikke en sommer forut av høsten; hvorfor lot du den fare?

Er du beredt for vinteren som skal avløse høsten. 
Har du sko som tåler vandringen mot våren?




Somliga går med trasiga skor - Cornelis Vreeswijk

Somliga går med trasiga skor
säg vad beror det på
Gud Fader som i himmelen bor
kanske vill ha det så


Gud Fader som i himmelen bor
blundar och sover sött
Vem bryr sig om ett par trasiga skor
när man är gammal och trött


Vem bryr sig om hur dagarna går
dom vandrar som dom vill
Medborgare om etthundra år
finns du ej längre till


Då har nån annan tagit din stol
det vet du inte av
Du känner varken regn eller sol
nere i din mörka grav


Vem bryr sig om hur nätterna far
jag bryr mig inte ett spår
Bara jag får ha mitt ansikte kvar
dolt i min älsklings hår


Jag är en tvivelaktig figur
duger ej mycket till
Bakom ett hörn står döden på lur
han tar mig när han vill


Somliga går med trasiga skor
tills de har slutat gå
Djävulen som i helvetet bor
får sig ett gott skratt då


29. feb. 2020

Vi er fem av Matias Faldbakken – en roman som skiller seg ut på en positiv måte




Det å lese og høre mye positivt om en roman som Vi er fem av Matias Faldbakken skaper forventninger. Ikke for det, jeg har tidligere lest og skrevet om en annen roman Faldbakken har utgitt:

I innlegget skriver jeg at romanen The Hills skilte seg ut på en positiv måte. Det samme kan man si om romanen Vi er fem. Etter at jeg skrev innlegget;

er romanen nominert til Nordisk råds litteraturpris 2020 – her fra juryens begrunnelse:

«Da Matias Faldbakken debuterte som forfatter, under pseudonymet Abo Rasul, i 2000, var han allerede en etablert billedkunstner. Fra og med hans forrige bok, The Hills, og i enda sterkere grad i årets roman, Vi er fem, er det som om vi har med et helt nytt forfatter- og kunstnerskap å gjøre.  Stil, språktone og miljøer skiller seg kraftig fra Faldbakkens tidligere produksjon – slik Vi er fem også skiller seg ut fra mesteparten av den norske samtidslitteraturen for øvrig.

Romanen er en usannsynlig blanding av realistisk familieroman, bygdefortelling, sci-fi-eventyr og grøsser i ett. Det er et prov på Faldbakkens romantekniske evner at disse tilsynelatende motstridende premissene ikke får fortellingen til å knele, men tvert imot går opp i en særegen enhet som ikke kunne eksistert noe annet sted enn i akkurat denne romanen.

På Råset, tre timer nord for hovedstaden, bor Tormod og Siv, med to barn, hus og hund. Tilsynelatende et vanlig par og en vanlig familie, der det eneste som bryter med normaliteten ligger i Tormods utsvevende rusfortid, som Siv reddet ham fra. Nå lever de som en ganske så konvensjonell familie, der far jobber i verkstedet, mens mor «tar seg» en episode til av en Netflix-serie, med taffelsticks, Cola Zero eller «no’ hvitt i glasset» foran tv-en. Og slik går dagene, det vil si inntil hunden dør og en annen substans kommer inn i deres liv: en leirklump som Tormod får i gave av en gammel venn og svirebror. Med stadig tilførsel av nye substanser og materialer der ute i verkstedet vokser leirklumpen seg, som en slags karslig variant av surdeigsbrød, stadig større og sterkere, til den gradvis antar skikkelse av et handlende, levende vesen. Og så var de igjen fem i familien.»



Jeg skulle likt å vite hva sosiolog Gunnar C. Aakvaag synes om romanen til Faldbakken dersom han har lest den. Med grunnlag i et innlegg her i Morgenbladet: Den som vil forstå vår tid, trenger ikke lese norske samtidsromaner, var han her i Dagsnytt 18 og snakket om tema. Vi er fem skiller seg klart fra romanene Aakvaag viser til han har lest er min mening.

Romanen starter slik:

«La det stå et hus på Råset, ei bygd snaue tre timer nord for hovedstaden. Der bodde Tormod Blystad med familien. Huset snekret han selv mens Siv gikk gravid og kvalm med første unge. Ungen ble kalt Alf. Alf fikk det ikke i hendene som far sin, men Tormod var uansett glad i gutten, nevenyttig eller ikke. Jenta, Helene, lys og fin, ble født fem år senere. Skarp som en syl var hun, og fingernem, ikke minst.

I tillegg til å være en pålitelig kar som brydde seg om familien, var Tormod Blystad uvanlig staut, ja, bent frem kjekk. Dette så han ikke selv, og Siv hadde blitt blind for utseendet hans etter så mange år, men kjekk var Tormod. Stor, slank, flott — velbygd — og han ble bare bedre med årene, som et stykke eik. Folk på bygda skulte og mumlet når familien var på butikken. «Hun Siv traff blink», sa de, det hadde de alltid sagt. «Siv scoret.»

Utvalget var ikke stort på en plass som Råset. Man kunne ikke snakke om at det fantes en liga for Siv og en liga for Tormod. Det var et par dusin ungdommer på hvert klassetrinn, og disse måtte sortere seg innbyrdes. Tormod og Siv fant hverandre på ungdomsskolen, og slik ble det. Tormod reiste aldri, monden kunne han ikke beskyldes for å være, utseendet hans ble aldri kringkastet utenfor bygda.

På videregående hadde de en dramatisk periode, da var Siv og Tormod nær ved å miste taket. Tormod køddet det til og ramlet utfor, men Siv var stor, festet grepet på ny og hjalp han. Dette glemmer Tormod aldri. Man kan si at grunnen Tormod bygde huset til familien på, var hans takknemlighet for Sivs innsats den gangen, og denne historien begynner også der. «

Jeg var litt i stuss i begynnelsen av lesingen. Hva er så spesielt med denne tenkte jeg frem til jeg kom til kapittel 2, side 56 av 200 sider. Etter det tok det av. Den var spennende, ekkel til tider, og jeg lo godt innimellom. Det var ikke bare datteren min sin furby jeg tenkte på da jeg leste romanen til Faldbakken. Jeg har vært på et todagers kurs denne uka der en av kursholderne var fra Mjøstraktene. Det var hans dialekt jeg hadde i hodet når jeg leste selv romanen ikke er skrevet på dialekt. Uansett, Vi er fem av Matias Faldbakken fortjener all heder og gode omtaler er min konklusjon etter å ha lest den.

26. feb. 2020

Hallo, verden (Hello world) av Hannah Fry, en bok om hvordan det er å være menneske i en verden styrt av datamaskiner



Det var i NRK radio programmet Åpen bok at jeg hørte boken til Hannah Fry Hallo, verden bli omtalt. Hannah Fry på bildet over er ifølge forlaget «professor i matematikk ved University College London. Hun jobber med algoritmer for å forstå mønstre for menneskelig oppførsel i ulike deler av samfunnet vårt. Hun har også laget flere TED talks.»



Jeg er ingen teknologi skeptiker. Eller redd for ny teknologi. Tvert imot, jeg sitter store deler av arbeidsdagen foran skjermen og er avhengig av drøssevis av programmer. Men erfaringen min tilsier at man bør ha en sunn skepsis til budskapet om at datamaskiner skal overta for oss mennesker.

Dessverre er det slik at bedriftseiere og ledere i staten får stjerner i øynene med tanke på at ny teknologi kan gjøre at de kan kvitte seg ansatte for å redusere kostnadene. I en slik setting er de svært mottakelige for selgere av ny teknologi. Det får meg til å tenke på kremmerne som gikk rundt på bygdene i gamle dager og solgte alt mulig krims krams.

De som tror boken handler om kunstig intelligens (KI) og bekymringene rundt det, blir skuffet. Hannah Fry skriver at inntil videre er bekymringer for ond KI omtrent som bekymringer rundt overbefolkning av Mars.

Min erfaring er at ikke alt det som glimrer er gull, også når det gjelder ny teknologi, og at det må være et samspill mellom maskin og menneske. Uten kompetente mennesker kan man ikke utvikle kompetente dataprogram. Det har boken til Hannah Fry bekreftet. Boken var vel verdt å kjøpe og lese.

Fra bokens innledning:

«I denne boken skal vi se nærmere på det voldsomme oppbudet av algoritmer som vi i stadig større grad er avhengige av, kanskje uten å være klar over det. Vi skal se nøye på hva de hevder å være, undersøke den uerklærte makten de har, og konfrontere de ubesvarte spørsmålene vi bør stille oss. Vi skal se på algoritmer som politiet bruker for å avgjøre hvem de skal arrestere, og som gjør at vi må velge mellom å beskytte ofrene for kriminalitet og uskylden til de anklagde. Vi skal få et innblikk i algoritmer som dommere bruker for å fastsette straff for dømte kriminelle, og som krever at vi må avgjøre hva slags rettssystem vi vil ha. Vi skal finne algoritmene som leger bruker for å overstyre sine egne diagnoser, algoritmene i førerløse biler som tvinger oss til å ta stilling til var egen moral, algoritmene som griper inn når vi gir uttrykk for følelser, og algoritmene som kan undergrave demokratiet.

Jeg påstår ikke at algoritmer er dårlige i seg selv. Som du vil få se på disse sidene, er det mange grunner til å være positive og optimistiske med hensyn til det som venter oss. Ingen gjenstand eller algoritme kan være god eller dårlig i seg selv. Det som betyr noe, er hvordan de brukes. GPS ble oppfunnet for å skyte opp atommissiler, og nå kan man bruke det når man skal levere pizza. Popmusikk på repeat er blitt brukt som torturmetode. Og uansett hvor vakker noen har lagd en blomstergirlander, kunne jeg kvalt deg med den hvis jeg ville. Når vi skal danne oss en oppfatning av en algoritme, må vi forstå forholdet mellom menneske og maskin. Hver algoritme er uløselig knyttet til menneskene som lager og bruker den.

Det betyr at dette egentlig er en bok om mennesker. Den handler om hvem vi er, hvor vi skal, hva som er viktig for oss, og hvordan det forandrer seg gjennom teknologi. Den handler om hvilket forhold vi har til de algoritmene som allerede er her, de som arbeider side om side med oss, styrker evnene vare, korrigerer feil, loser problemer og skaper nye underveis.

I boken spor vi oss om en algoritme, når alt kommer til alt, er nyttig for samfunnet. Om vi skal stole mer på maskin enn på var egen dømmekraft, og når vi bør motstå fristelsen til å la maskiner ta kontrollen. Vi skal åpne algoritmene og finne begrensningene deres, og vi skal se nøye på oss selv og finne våre egne. Boken handler om å skille det skadelige fra det gode og avgjøre hva slags verden vi vil leve i .

Fremtiden skjer nemlig ikke bare av seg selv. Det er vi som skaper den.»

Boken til Hannah Fry ble utgitt i 2018 og på norsk i 2020 av Cappelen Damm (Font) som beskriver den slik:

«Hannah Fry tar oss med på en rundtur på godt og på vondt i algoritmenes verden, den verden vi faktisk lever i. I Hallo, verden viser hun oss algoritmenes indre verden, viser frem makten de har, og spør om de virkelig er en forbedring for menneskene de erstatter.

Tenk om du ble anklaget for en forbrytelse, hvem ville du skulle avgjort dommen din - en matematisk konsistent algoritme som ikke er i stand til å føle empati eller en medfølende menneskelig dommer som kan skille galt fra rett? Hva om du vil kjøpe en førerløs bil og må velge mellom en som er programmert for å redde så mange liv som mulig og en annen som prioriterer livene til sine passasjerer?

Dette er bare noen av dilemmaene vi begynner å møte når vi nærmer oss algoritmealderen, et samfunn der maskinene styrer. Allerede nå forteller algoritmene oss hva vi skal se på TV og internett, hvor vi skal gå i byene, og mye mer. Men når vi blir avhengige av algoritmer for å ta store, viktige avgjørelser - innen rettsvesen, helsevesen, transport og finans - reises de store spørsmålene om hvordan vi vil at verden skal se ut.»



19. feb. 2020

Hilde Wangel av Klas Östergren – en roman fritt etter Henrik Ibsens Fruen fra havet og Byggmester Solness


Romanen Hilde Wangel av Klas Östergren er en del av Ibsen Nor, som i tillegg er romanen Nora av Merete Pryds Helle og Vigdis Hjorth med romanen Henrik Falk. Romanene ble utgitt i 2019. Jeg har tidligere lest og skrevet om en av romanene i innlegget: 

Før jeg leste romanen til Klas Östergren, så jeg Henrik Ibsens Fruen fra havet og Byggmester Solness i fjernsynsteateret. I begge oppsetningene spiller Minken Fosheim (f. 1956 – d. 2018) Hilde Wangel. Derfor ble det henne jeg så for meg som Hilde Wangel når jeg leste romanen

Etter å ha lest Nora til Merete Pryds Helle gledet jeg meg jeg meg til å lese romanen Hilde Wangel. Men det ble ikke den store leseopplevelsen. Det er ikke noe å si på kvaliteten på språket. Tror også at det at jeg så fjernsynsteatrenes oppsetning var en fordel.  Uten å ha sett forestillingene hadde jeg neppe forstått prosjektet med romanen. Romanen kunne med fordel vært kortere. Jeg gikk lei på slutten av lesingen, og avslutningen ble bare en transportetappe for å få lest ferdig.

Jeg lånte romanen av biblioteket. Og akkurat nå er jeg glad jeg står i kø for å lese romanen til Vigdis Hjorth Henrik Falk. Kjenner at jeg er litt lei Henrik Ibsens akkurat nå.  

Fra bokomslaget til Hilde Wangel: 

«Berlin, 1920-tallet. Hilde Wangel arbeider i et skandinavisk reisebyrå i den tyske hovedstaden. Hun er tilsynelatende frisk, robust og tilfreds med livet. Så får Hilde det første av flere panikkanfall, og hun oppsøker en psykoanalytiker. Kan anfallene knyttes til tidligere hendelser i livet hennes? I behandlingsrommet begynner Hilde Wangel å fortelle: om barndommen i en liten bygd langt nord i Norge; om morens død og farens sorg og skyldfølelse; om stemoren Elidas mørke sider og lengsel mot havet; og om den tilreisende byggmesteren som hun beundret, som nærmet seg henne og som hun, ti år senere, oppsøkte for å gjøre krav på det hun var blitt lovet.


Tilværelsen på kontinentet blir etter hvert uutholdelig, og Hilde Wangel reiser hjem til søsteren Bolette og hennes familie i Oslo. Hilde unnslipper imidlertid ikke skyggene fra tiden i Berlin. Hun gjenopptar kontakten med den tidligere forloveden Jørgen Friel – forsker i mineralogi og nyslått medlem i Nasjonal Samling. Og idet en ny verdenskrig bryter ut, har Hilde Wangel tatt fatale valg.»