Den svake viljen av Per Schreiner – hovedpersonen irriterte meg som stein i skoen

«Om morgenen får jeg sol inn i soverommet, som er lite, og kjøkkenet, som er nøyaktig like stort. Men bare en time omtrent, og bare i sommerhalvåret. Ideelt sett ville jeg bodd et sted med mer lys og en bedre utsikt, men det kommer ikke til å skje. Hvis jeg en dag må flytte fra denne leiligheten, kommer det til å bli til en dårligere leilighet, kanskje langt øst i byen.

Bolteløkka, området jeg bor i, er blitt dyrere mens jeg har bodd her, og har ikke vært rimelig så lenge jeg kan huske. Det er ingen mulighet for et menneske med min økonomi å kjøpe en leilighet i strøket. Selv en liten ettroms er langt utenfor min rekkevidde. Derfor må jeg leie dyrt, eller bo i min farmors leilighet hvor jeg bare betaler fellesutgiftene og strøm.»

Det er lenge siden en hovedperson har irritert meg slik den navnløse hovedperson i Per Schreiners roman Den svake viljen har gjort under lesingen. Romanen har tilleggstittelen En kjærlighetshistorie. Hadde sideantallet vært mer enn 179 hadde jeg ikke orket å lese den. 

Mulighetene for at mannen kan få bedre økonomi er svekket pga ryggskaden han har. Men, det må da være bedre å jobbe med hva som helst annet enn raidene han foretar sammen med naboen i loftsbodene til andre beboere. Det er så ufyselig å lese om. Selv håper han på arv for å forbedre egen økonomi. Det er tydeligvis ikke en tanke at noe av det de stjeler nettopp er arv som eierne ønsker å gi til sine etterlatte. Selv er han f… så heldig at han kan bo i en leilighet i Oslo med kun å betale fellesutgiftene og strøm.

Per Schreiner sier i dette intervjuet med Aftenposten at «Han mener eiendom er vår største statusmarkør: – Oslos boligmarked er dessverre ødelagt.»

Det har alltid vært dyrt å bo i Oslo. Da jeg flyttet til Østlandet var vi to personer i full jobb. Vi kunne ikke drømme om å bo i Oslo. Det var å finne seg en leilighet langt utenfor Oslo. Jeg pendlet til jobben i Oslo med tre ulike transportmidler hver vei. Det kan ikke være en menneskerett at en person med 50% uføretrygd og som ragger rundt som doffen å ha råd til å kjøpe leilighet der vedkommende ønsker. Dersom denne romanen er skrevet for at leserne skal synes synd på den tiltaksløse fjotten, da forstår jeg ingenting.

Forlagets omtale:

«En mann er på vei til en bisettelse. I kapellet rekapitulerer han store deler av sitt liv, og forsøker å forestille seg minnetalen han selv en dag vil få, uten helt å få det til. Livet hans mangler noe, men det er vanskelig å sette ord på hva. Han tenker tilbake på sitt korte og ganske mislykkede yrkesliv, på de avbrutte kjærlighetsforholdene og pengeproblemene, men mest av alt det som det siste året har gitt livet hans mening, Venke.

 «Tilbake til september, i fjor. Jeg var forelsket og så for meg en fremtid. Det forble uklart hva denne fremtiden skulle bestå i, men jeg visste at jeg ville ha Venke. Jeg innser at ordet ha blir feil i denne sammenhengen. Kanskje få, eller bli kjærester med. Uansett, jeg visste hva jeg ønsket meg og dagene fikk en retning.»

 Den svake viljen. En kjærlighetshistorie handler om vennskap, småkriminalitet og det å leve i sin farmors leilighet. Om en vilje som, i lengden, ikke er sterk nok. Om kjærligheten og manglende fremtidsutsikter. Men kanskje mest av alt, om gleden og den store lettelsen ved endelig å gi opp.»

Enken av Helene Flood – forfatteren forsetter å skrive gode og spennende bøker

 

Romanen Enken av Helene Flood ble utgitt i 2023. Forlaget skriver på omslaget «Kan du stole på dine nærmeste? Kan du stole på deg selv?»  Spørsmålet er om hovedpersonen i romanen, enken Evy Krogh, kan stole på sine nærmeste, herunder barna. Men ikke minst, kan hun stole på seg selv. 

Ektefellen Erling dør etter et hjerteinfarkt. Hvorfor hadde han sluttet med hjertemedisinen som han brukte. Er årsaken til at Evy ikke kjenner til at Erling har endret testamentet at hun er i sjokk etter dødsfallet? I det hele tatt er det mange urovekkende forhold Evy ikke har oversikt over. 

Etter hvert som jeg leser meg inn i livet til Evy, blir det vanskeligere og vanskeligere å ta pause fra lesingen. Helene Flood skriver gode og spennende bøker. Gleder meg til å lese romanen Nærmeste nabo som ble utgitt i 2026.

Forlaget omtaler romanen slik:

«Det har vært flere nestenulykker før Erling segner om på gaten og dør. Alene i det store huset sitter Evy, hans kone gjennom førtifem år. Det er noe som ikke stemmer med ektemannens dødsfall. Gjenstander forsvinner fra huset, de voksne barna holder ting skjult for henne, og kjellerdøren som alltid er låst, står plutselig på klem. En gammel venn fra Erlings ungdomstid dukker opp etter mange år og har noe å fortelle. Hadde noen ønske om å skade Erling? Kan han ha blitt drept? Og vil den som var ute etter ham, nå gå etter Evy?»

Mitt tredje liv (Mein drittes leben) av Daniela Krein – romanen har et uutnyttet potensial

 

«Før Sonja var jeg et menneske med selvstendige følelser, men ufullendt, et individ uten kontekst. Fra det øyeblikket hun ble født, var livslykken min underlagt hennes. Helt fra starten og til etter hennes død har jeg vært det hun er — lykkelig, ulykkelig, redd, lei meg, euforisk, levende eller død. For når et barn går bort, tar det deg med seg. Det eneste som blir igjen, er et vissent skall.

Tro om mødre har hatt det slik til alle tider? Hjalp det rett og slett med en stor barneflokk? Var det lettere å gi slipp på ett av seks barn fordi det var fem igjen? Var hjertene hardere og livsviljen sterkere? Før var det en ulykke når en familie bare fikk ett barn, i dag er det et valg man tar. Med bare ett barn beholder man mer av friheten, med ingen barn er den grenseløs. Men har man ingen tilknytning, er ikke friheten noe verdt.

Vi ettbarnsmødre er noen rare skapninger. Vi investerer alle våre forventninger og all vår kjærlighet i denne ene poden. Vi er vågale gamblere, vi satser alt på ett kort. Og så: Rien ne vaplus.

Jeg tapte spillet.»

Daniela Krien var en ukjent forfatter for meg da jeg leste om romanen Mitt tredje liv i et innlegg på Facebook. Romanen ble utgitt i 2024 og på norsk i 2026.

Romanens hovedperson er Linda.  Vi møter henne etter at hun er flyttet på landet. Hun sørger over datteren Sonja som ble påkjørt og drept. Som forlaget beskriver: «Ved hjelp av hunden Kaja, hagearbeid og nye bekjentskaper prøver hun å finne tilbake til en meningsfull hverdag og seg selv.»

Forlaget skriver innledningsvis i sin omtale: «Hun hadde alt, og hun mistet alt» Videre at Linda levde et drømmeliv og var lykkelig gift med Richard før tragedien inntraff. Men er det riktig at hun mistet alt? Levde hun et drømmeliv? Var hun lykkelig?  

Linda forteller hvordan hun opplevde barna til Richard da de var små. Skuffelsen over at Richard ikke var interessert i at de skulle få et barn til. Forholdet til moren og stefaren som ikke var det beste. Men ikke minst at det var sider ved Sonja som hadde skuffet henne. Sonja «leverte» ikke som Linda forventet.

Natasja som Linda blir kjent med har datteren Nine på nitten år som er autist, inkontinent og uten språk. Det å ha et slikt barn er en livslang sorg i tillegg til alle bekymringer som følger med. Sammenlignet med Natasja hadde Linda alt. Det at Natasjas vanskelige liv ikke vekker til live flere tanker hos Linda, stiller jeg spørsmål ved.

Det er ikke vanskelig å ha sympati med Linda og forstå valgene hun tar. Men jeg hadde håpet at erkjennelsen over egne feil og svakheter skulle tre litt mer frem i romanens andre del. Jeg savner motstemmer i romanens andre del.  Noen utenfor familien som møter Linda med ærlighet, stiller noen kritiske spørsmål og får henne til å «løfte blikket». Boken var god, men jeg synes ikke forfatteren har benyttet det potensiale som er i denne historien.

 Forlagets omtale av romanen:

«Hun hadde alt, og hun mistet alt.

Linda lever et drømmeliv. Hun elsker jobben sin som kurator ved en kunststiftelse, hun er lykkelig gift med Richard og sammen har de datteren Sonja. Men så tar skjebnen alt fra henne: livet til hennes 17 år gamle datter, hennes egen helse og til og med nattesøvnen. Knust av sorg, flytter Linda på landet og gir slipp på alt det som tidligere definerte henne. Ved hjelp av hunden Kaja, hagearbeid og nye bekjentskaper prøver hun å finne tilbake til en meningsfull hverdag og seg selv.

Mitt tredje liv er en rørende og forunderlig oppløftende roman om søken etter mening når alt faller fra hverandre.»

Fortell meg alt (Tell Me Everything) av Elizabeth Strout - forfatteren fortsetter å levere gode bøker

 

Romanen Fortell meg alt (Tell Me Everything) av Elizabeth Strout ble utgitt i 2024 og på norsk i 2025 er den åttende romanen jeg leser skrevet av Elizabeth Strout. Det vi aldri sier som ble utgitt i 2025 gjenstår å lese.  Bøkene er blitt så populære at jeg står på venteliste for å få lånt romanen Det vi aldri sier, og anslått ventetid er 10 måneder.

I Fortell meg alt møter vi igjen mange av personene vi har blitt kjent med i tidligere bøker som Bob Burgess, Lucy Barton og Olive Kitteridge. Som en av anmelderne som er sitert på bokomslaget skriver:

«Fortell meg alt tar opp i seg hele hennes tidligere forfatterskap på et mesterlig vis…Hele orkesteret er samlet: ingen spiller feil»

Sitatet over er fra starten av romanen. Å lese om Bob Burgess og det gode han får til å skje, og da spesielt ved å ta på seg oppdraget som forsvarer for Matthew Beach, fikk meg til å tenke på Odd Nordstogas nydelige låt Ein farfar i livet skull' alle ha.

» Bob var tung om hjertet mens han kjørte av sted. Han visste ikke helt hvorfor han hadde sagt ja til å representere mannen, men det kjentes — igjen bare delvis bevisst — som om det hadde noe å gjøre med det faktum at Bob det meste av livet hadde trodd at han hadde drept faren sin, og at denne mannen kanskje hadde drept moren sin. Bob manøvrerte bilen varsomt langs den smale veien; den var gjørmete og full av hull, og man skulle ikke tro at noen bodde ved enden av den. Nakne og eviggrønne trær bøyde seg over bilen mens han kjørte. Men så lå huset der: et mellomstort, hvitt hus på tre etasjer, som lenge hadde trengt et nytt strøk maling, og buskene foran vinduene var ikke blitt trimmet på årevis. En pistrete forsytia gynget i vinden med de magre, bare greinene sine, like ved der Bob parkerte bilen sin.

Kontrasten mellom Bob Burgess og den selvopptatte Lucy Barton, er stor. Men de har i voksen alder fått et vennskap som ektefellene til Bob og Lucy er glade for. At de har fått en venn å prate med. Men allerede i det første møtet Lucy har med Olive Kitteridge observerer noe annet:

Forlagets omtale:

«Det er høst i Maine og småbyadvokaten Bob Burgess er opptatt med en drapsetterforskning. Han forsvarer en ensom, isolert mann som er mistenkt for å ha drept sin egen mor. Samtidig er Bob oppslukt av å dyrke vennskapet med den anerkjente forfatteren Lucy Barton. Lucy og Bob snakker om livet, om det de håper på og det de angrer på, og om det som kunne ha vært. Lucy blir også kjent med en av Crosbys lengstlevende innbyggere, nitti år gamle Olive Kitteridge, som bor i et aldersboligkompleks i utkanten av byen. De tilbringer ettermiddager med å fortelle hverandre historier i Olives leilighet.

Fortell meg alt er en roman full av håp, en roman om nye vennskap, gammel kjærlighet, og det veldig menneskelige ønsket om å sette spor etter seg i verden. Med stor følsomhet viser Strout oss hvordan våre relasjoner kan holde oss flytende. Som Lucy sier: «Kjærlighet kommer i så mange varianter, men det er alltid kjærlighet.»»

Jeg skriver for å bli et menneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold – samtaler om litteratur og essays Skomsvold har skrevet

 

«Når jeg begynner å skrive en ny bok er alle i skriverommet mitt — fortiden, vennene mine, fiendene, leserne, og mest av alt mine egne ideer; de er alle der. Men etter hvert som jeg fortsetter å skrive, forlater de rommet, én etter én, og jeg blir etterlatt fullstendig alene. Til slutt, hvis jeg er heldig, forlater til og med jeg rommet:

Jeg forlater rommet og faller, for det å skrive er å falle. Jeg kan ikke skrive større enn den jeg til enhver tid er, og hver bok utvider meg som menneske. Jeg forstår mer om meg selv, om andre mennesker, om verden; det er som om jeg kan romme mer ettersom jeg forstår mer. På den måten vokser og forandrer jeg meg i skriveprosessen, og boka jeg skriver, er et skritt mot noe jeg ikke vet om hvem jeg er, hvem jeg kan bli. Jeg sitter helt alene, avsondret fra omverdenen, og blir et annet menneske.

Det går to år, eller ti, og når boka så er ferdig, må den tynne huden som skrivinga krever, gjøres litt tykkere, for nå kommer alle som forlot skriverommet mitt tilbake igjen, det vil si, inn i kjelleren på Litteraturhuset, for eksempel, hvis jeg er så heldig å bli invitert til å snakke om boka mi der. Fortiden min, vennene mine, kritikerne, leserne, én etter én kommer de inn i skriverommet, og jeg må også være til stede, så jeg kan fortelle om hva som egentlig skjedde.»

 Under Coronapandemien oppdaget jeg Litteraturhuset i Oslo sine podkaster.  Samtaler som var gode å høre på for en pause fra det jeg bekymret meg for, særlig i begynnelsen av pandemien. Jeg har fortsatt med å høre på podcastene som anbefales. 

Boken jeg har kjøpt og lest Jeg skriver for å bli et menneske inneholder scenesamtaler om litteratur som Kjersti Annesdatter Skomsvold har hatt med andre forfattere på Litteraturhuset i årene 2015 – 2024. Innimellom hver samtale er det personlige essays Skomsvold har skrevet om skriving og lesing, om hvordan livet og litteraturen henger sammen og om hva som utgjør et skriveliv. Forfatterne hun har samtaler med er Edvard St. Aubyn, Josefine Klougart. Ture Erik Lund, Naja Marie Aidt, Dag Solstad, Han Kang, Jenny Erpenbeck, Rachel Cusk, Sara Stridsberg og Elisabeth Strout. Med unntak av Ture Erik Lund var alle forfattere jeg kjente til før jeg leste boken. Men det er bare fire av forfatterne jeg hadde lest bøker av.

Essayene som er mellom hver samtale, likte jeg veldig godt. De kan gjenleses uten noen grunn. Sitatet over er fra det første essayet som er før samtalen med Edvard St. Aubyn.

Samtalene, her var min leseopplevelse litt ymse. Noen deler av samtalene hang jeg med på. Men det var deler av samtalene som var uinteressante for meg som ikke er forfatter.  En av årsakene er nok at jeg ikke har lest bøkene de samtaler om. Unntaket er samtalen med Elisabeth Strout. Jeg har lest nesten alle hennes bøker. Derfor tror jeg at jeg likte denne samtalen så godt. Her en smakebit fra samtalen:

«KAS: I Olive Kitteridge har du en dedikasjon til moren din. Det står: «Til min mor, som kan gjøre livet magisk og er den beste historiefortelleren jeg vet om.» Hva slags historier fortalte moren din deg, og hvordan har hennes fortellinger påvirket skrivinga di?

Es: Hun var full av historier om såkalt vanlige mennesker, og det har jeg sagt en million ganger: Jeg synes ikke noen er vanlige. Jeg synes vi alle er ekstraordinære. Men hun snakket kanskje om noen hun hadde kjent for mange år siden, kanskje noen som hadde bodd på samme sted som henne. Og det var ikke før jeg ble eldre og virkelig begynte å se på teknikken i måten hun fortalte på, at jeg skjønte at hun var så god til dette fordi hun kunne gå i den retningen, og så svinge rundt og komme rett tilbake, og jeg skjønte at hun visste hva hun gjorde. Hun gjorde ting veldig, veldig interessante.»

 Jeg tenker at intervjuene også kan gjenleses. Men ikke før jeg har lest boken som er med i samtalen. Det har jeg planer om. F eks har jeg etter å ha lest intervjuet med Edvard St. Aubyn kjøpt Patrick Melroses- serien i en pocket-utgave. Boken består av romanene Glem det, Ikke bra, Litt håp, Morsmelk og Til slutt. Utgaven som jeg har kjøpt jeg på Finn er på vei til meg i posten og er på over 900 sider. Jeg krysser fingrene for at det ikke liten skrift i boken. Etter å ha lest bøkene de samtaler om tenker jeg at jeg henger bedre med på samtalen.

 

Elskeren av Helene Flood – slutten ble «prikken over i’en»

 

I et intervju med Aftenposten i juni forteller Helene Flood om sin nyutgitte roman Nærmeste nabo. Jeg leste romanen Terapeuten som ble utgitt i 2019 så langt tilbake som i februar 2020. Nå har jeg lest Elskeren som ble utgitt i 2021. Ikke fullt så spennende som jeg synes Terapeuten var, heldigvis. Men en utrolig god roman synes jeg den er. 

Jeg synes gode spenningsbøker kan bli ødelagt fordi forfatteren legger inn en form for analyse på slutten. Jeg synes at forfatteren godt kan overlate til meg som leser å analysere. På den måten kan jeg dikte videre. F eks hva jeg tror kommer til å skje videre med disse menneskene jeg er blitt kjent med i boken. På slutten av Elskeren kom det tilsynelatende en slik slutt som jeg ikke liker. Men der lurte forfatteren meg. Tommel opp for den!

Fortellerstemmen i denne romanen er Rikke. Hun bor sammen med ektefelle og barn i en firemannsbolig i Oslo. I etasjen over bor Jørgen og familien.

«Du spurte meg om når jeg traff Jørgen. Vil du tro meg om jeg sier at jeg ikke husker det? Det må ha vært en gang i hagen, eller i trappeoppgangen, eller ved porten inn til huset, men jeg har ikke noe minne om det. Sønnen min ble født rett etter at vi flyttet inn, og han var prematur. Det var så mange avtaler på sykehuset, så mye å bekymre seg for. Jeg sier ikke dette for å være unnvikende. Jeg mener det. Jeg husker det rett og slett ikke.»

Når Jørgen blir funnet brutalt drept i leiligheten starter et mareritt for Rikke. For de to har hatt et forhold som hun tror er en hemmelighet. Og fortsatt vil skal være en hemmelighet. 

Gleder meg til å lese Enken av Helene Flood som ble utgitt i 2024.

 Forlagets omtale av Elskeren.

«Rikke jobber som forsker og er lykkelig gift med ungdomskjæresten Åsmund. Sammen har de har barna Emma og Lukas, og en leilighet i Oslos beste boligstrøk. Da familien var på visning i firemannsboligen på Tåsen, falt alt på plass: her kunne livet bli helt perfekt. Harmonien brytes da naboen i etasjen over blir funnet drept. Eller var den brutt for lenge siden?

 Ettersom firemannsboligen inntas av politi og presse blir det vanskeligere og vanskeligere for naboene å holde hemmeligheter og ugjerninger skjult for hverandre. Drapet på Jørgen angår dem alle, ikke minst Rikke, og i takt med at etterforskningen skrider frem konfronteres hun med hvor lite hun egentlig vet om de som lever vegg i vegg med henne.

 Helene Flood fikk et internasjonalt gjennombrudd med debutromanen Terapeuten, som fikk strålende kritikker og ble nominert til Bokhandlerprisen. Med Elskeren befester Flood sin posisjon som en av landets ypperste spenningsforfattere og en fornyer av den psykologiske thrilleren.»

Vestersand av Ingeborg Arvola - en fascinerende historie

 

Jeg leste første roman i Ingeborg Arvolas serie om Brita Caisa Seipajærvi Kniven i ilden i januar 2023. På tross av at jeg likte roman veldig godt, har det tatt meg tre år før jeg nå har lest andre roman Vestersand. Jeg synes det er valgt en forside på boken som beskriver lyset i Finnmark i mørketida og antydningen til det som alle venter på: at den livgivende sola skal komme tilbake. 

Vestersand ble utgitt i 2024. Romanen starter med at Brita Caisa sitter i fengsel i Vadsø (Vesisaari). I samme fengsel sitter hennes kjære Mikko. De er fengslet hun fordi hun har et forhold til en gift mann, han for å ha forlatt ektefellen Gretha Lisa.  

«Tenk om han reiser hjem til Gretha Lisa på Askalaiset når han har sonet ferdig?

Hva har vel en mann som Mikkel Aska i fengsel å gjøre? Skrå-Hilma kalte ham storbonde med et smil i munnviken, men det er nettopp storbonde han er. Var. Med den beste gården i Neiden. Nå sitter han og ser på skitne gulv som dette, kanskje vender det seg i ham, alt sammen. Hvis Gretha Lisa da står utenfor og venter med nybakt brød under armen og en utstrakt hånd. Bedende. Bestemt, sier tule og tar hånda hans ... Et vindkast presser seg inn til oss, følelsen av draget i lufta er som Gretha Lisas fingre mot Mikkos underarm. Byttet bort alt det gode for noen netter i enga med gårdshjelpen. Jeg som har ungen uten å være gift. Jeg som ikke eier annet enn min Okkis bibel og min Ämmys sølje.

Hvis han og Gretha vil ha jenta mi når hun fødes, kommer de til å få henne, for selv har jeg ingenting. I magen min skrifter jenta stilling. Det roer meg. Jeg puster ut, uten å ha visst at jeg holdt pusten. «

Livet er tøft for de fleste menneskene som levde i Norge 1862. Vinteren i Finnmark kan være brutal. De sitter inn på vann og brød. Hun er sulten. Etterhvert slipper Brita Caisa ut av det iskalde fengselet. Hun er så heldig å ha en tante i Bugøynes (Pykeijä), tante Elsi.  Stedet hun og Mikko planlegger å bygge en tømmerpirttti.

Der det er hjerte er det husrom, dette gjelder for tante Elsi. Brita Caisa blir tatt godt vare på etter den tids standard. Men hun er ikke alene i stua:

«Da jeg trekker pusten for å takke, faller blikket mitt på alle de andre i stua. Rundt tante Elsi flokker ungene hennes seg, de leser et brev fra noen i gamlelandet, guttene peker på bokstavene, en av dem har lagt kinnet på hodet hennes, en annen hviler neven på morens skulder, jenta aker seg opp i morens fang, nå som hun endelig er ferdig med å gå til og fra, og har satt seg til. Nærmest meg sitter Salmi-Kalle og puskr med reparasjon av en sko der hælen skal få nytt feste. Han veksler mellom å se ned på arbeidet og opp på familien. Nitta Israelsdatter tråkker på rokken og tvinner fram ulltråd mens hun snakker med mannen sin Olof, og han snakker med henne, de er langt inne i sin egen samtale. Ved ovnen er gryta trukket til side, og Nils-Nils med leppa, den nye losjerende, sitter på krakken og spikker dyr ut av halvstore trestykker. De to lampene gir stua et fint lys selv om vinduene er svarte av mørketid og frostroser utenfor. Ved og torv ligger pent stablet ved ovnen, mer ligger klar i gangen, rett innenfor døra.»

Jeg lever meg inn i livet til Brita Caisa og menneskene rundt henne. Til tiden er det hjerteskjærende å lese om det som skjer. Og jeg tenker på hvor latterlig privilegert jeg er og hvor lett jeg sutrer over småting.

For en historie Ingeborg Arvala har skapt ved å dikte denne fortellingen med grunnlag i historiske kilder. For meg som har vokst opp i Finnmark er det enkelt å leve meg inn i hvor tøff tilværelsen var for de som emigrerte fra Finland for å få et bedre liv. Det er helt ukjent for meg at folk også utvandret til Amerika fra Finnmark og at kvenene var pionerer, og at utvandringen fra nord startet med to skuter som gikk fra Tromsø. I boken er det broren til Brita Caisa, Pehr, og hans familie som utvandrer. En annen latterlighet er at jeg lærte mer om faraoene i Egypt enn jeg lærte om Finnmarks historie da jeg gikk på barneskolen.

Boken Vestersand er på litt over 500 sider. Stor skrift og korte kapitler gjorde at jeg leste den i løpet av kort tid. Neste bok har tittelen Ulvespor. Når jeg leser forlagets omtale er jeg usikker på om jeg skal lese den. Blir det for brutalt for meg. Samtidig kjenner jeg meg så puslete når jeg tenker slike tanker.

Forlagets omtale:

«Vestersand er andre bok i den populære serien Ruijan rannalla – Sanger fra Ishavet. Kniven i ilden, første bok i serien, vant norske leseres hjerter i 2022 og ble tildelt Brageprisen.

 

Vestersand tar oss med til Neiden og Pykeijä, til hvalfangst og amerikabåt, til sommerfiske og sauna, til livsfarlig sjalusi og stor kjærlighet.

 

Året er 1862. Brita Caisa slipper ut fra fengselet etter forargerlig samliv med Mikko. Høygravid tråkker hun i snødrevet, hun vet ikke hvor hun skal ta veien. Hun drømmer om et hjem, en tømmerpirtti. Mikko soner fremdeles, og han vet ennå ikke om barnet Brita Caisa bærer i magen.»