25. nov. 2020

Kjell Aukrusts Verden – utvalg og presentasjon av Anders Heger – god helse å lese boken

 


Jeg hadde akkurat kjøpt boken Kjell Aukrusts verden da jeg i mai skrev innlegget:

Imens vi venter på biografien om Kjell Aukrust som kommer til høsten – kan vi høre på en samtale om han og se et portrettprogram fra 1985 med Kjell Aukrust som gjest

Selv om jeg ikke er like begeistrer for alt av Aukrust, og da tenker jeg på Flåklypa universet, så er det som å komme hjem å lese det han skrev, fint å se tegningene og det han malte. Jeg har storkost meg. Selv om jeg har lest det meste i boken før i hans samlede verker i bokhylla.  I utvalget til Anders Heger får man noe i tillegg. Tegninger med farger. En bonusbok med Hegers presentasjoner.

Særlig var det et fint gjensyn i den mørke tida vi er i. Det er så morsomt, så lunt og så rikt. Jeg er enig i en anmelder som siteres her hos forlaget:

«Sjelden har en kost seg slik med ei bok til anmeldelse. Hadde jeg vært helseminister, ville jeg på dagen sørget for at det lå minst ett eksemplar hos fastleger og helseinstitusjoner over det ganske land. Dette er ren motgift til dysterheten, for ikke å si dystopien, som i dag plager oss. [...]

Forlagets beskrivelse av boken;

Kjell Aukrusts verden er en stor praktbok med høydepunkter fra Kjell Aukrusts verk. Den utgis i anledning Aukrusts 100-årsjubileum.

Tre generasjoner nordmenn har latt seg trollbinde av Kjell Aukrusts sprudlende fortellerglede og fantastiske strek. På sin unike måte har han fanget et helt folks karakter, og skildret oss i alle varianter - fra Ludvigs vare og poetiske undring, via Reodor Felgens ustyrlige oppfinnsomhet, til Solan Gundersens ryggesløse fandenivoldskhet. Men det Aukrustske univers er større og mer mangfoldig enn de fleste er klar over. Til hans hundreårsdag presenterer vi denne rike og mangfoldige presentasjonen av Kjells verden, der høydepunktene fra hans verk blir presentert for nye og gamle lesere.


17. nov. 2020

Showtime av Henrik H. Langeland – sprek avslutning på trilogien

 


Den 26 juli 2020 skrev jeg et innlegg etter å ha lest andre bok i trilogien om Christian von der Hall, Fyrsten.  Da jeg begynte å lese Showtime som er utgitt i 2020, husker jeg lite av handlingen i Fyrsten.  Det spiller liten rolle; det hadde vært like god underholdning å lese Showtime om jeg ikke hadde lest Fyrsten eller første bok i trilogien Wonderboy. De første 50 sidene var tamme synes jeg. Men etter hvert tok handlingen seg opp, og de nesten 500 sidene var et fyrverkeri. Jeg forstår godt at Showtime har fått gode anmeldelser, det er en særegen roman tett opp til vår tid. Et miljø det ikke skrives mange romaner fra. Da må det være krim, og det er bøker jeg leser lite av.

Dette er kort innpå, og overlater til forlaget å presentere handlingen;

«Ta igjen imot Christian «Wonderboy» von der Hall, nå toppsjef i Norges ledende eventbyrå. Han nærmer seg 60 og har endelig skjønt at det finnes noe enda viktigere enn penger og makt – og det er kjærlighet. Eller som Christian gjerne kaller det: underholdning. Slå deg løs og la festen begynne, et samfunnsshow skapt av gründere, partyfiksere, eiendomsmilliardærer og en og annen post#metoo-skandale.»


11. nov. 2020

Mine gleders by av Richard Herrmann – fortsatt en reiseguide for London av de sjeldne

 


«Til en pub trengs det to ting — øl og mennesker. Og det blir hevdet at alkoholen ikke er det vesentligste — nei, øl og andre flytende væsker bak disken er egentlig bare et påskudd for sky, sjenerte mennesker til å komme sammen. Kommunisere med hverandre, som det heter blant sosiologer og psykologer.

Det er til og med blitt påstått, kanskje helst når det går mot stengetid, at hvis alle puber plutselig skulle bli stengt for godt en dag, ville britisk kultur og åndsliv være borte den neste. Sivilisasjonen på de britiske øyer ville tørke inn i løpet av et døgn. Og det er sterkt sagt i Shakespeares land. «

Sitatet er fra boken Mine gleders by av Richard Herrmann, kapitlet Enkens sønn og Dirty Dick og aldri langt til neste halvliter. Det er ingen steder, verken i Norge eller andre steder, at jeg synes øl smaker så godt som på pub i England, og det er helt klart atmosfæren som er årsaken. Selv om jeg ikke reiser til England for å drikke øl, så hører det med. Det er totalpakka ved å reise dit som trekker.

Jeg tror jeg har lest boken til Richard Herrmann før, men jeg er ikke sikker. Det var i så fall før jeg kjøpte den, en gammel fillefrans jeg har kjøpt brukt. Når jeg leser om andre som har fått sin interesse for Storbritannia gjennom hans bøker, blir jeg så glad. Jeg fant de første bøkene jeg leste av han tilfeldig på biblioteket.

Gledessprederne, det er det bøkene til Richard Herrmann er for meg. Gledesspredere trenger jeg nå der jeg er tilbake 100% på hjemmekontor. Samtidig er det et lite offer sammenlignet med det andre opplever. Ikke minst i Storbritannia. Samtidig, når jeg leser kapitlet om Under Hitlers bomber London can take it! minner det meg på at innbyggerne i London har hatt det tøft tidligere, tøffere enn de fleste nordmenn hadde det under 2. verdenskrig.  Uansett: nyhetene om vaksine har sådd en spire til håp om at det ikke er så lenge til at jeg kan sette meg på et fly og besøke England igjen.

Bøkene til Richard Herrmann kan godt lese om igjen. De er så rikholdige at det er umulig for meg å få med seg alt ved første gangs lesning. Selv om jeg har lest om mye av det han skriver om i andre bøker, er boken Mine gleders by en reiseguide av de sjeldne. Den begynner å trekke på årene, ble utgitt i 1982. England som samfunn har endret seg siden den ble skrevet. Men i og med at han ser bakover i tid, er det meste like aktuelt. Jeg kommer til å ta frem boka neste gang jeg skal til London, og har allerede notert meg Greenwich og Fleet Street som steder jeg må besøke.

Boken beskrives slik på bokomslaget:

«I dagens London er kontrastene og motsetningene uten ende. Det er Shakespeare og popmusikk, det er kongelig ærbødighet og striptease, det er oljesjeiker og fargede innvandrergrupper, det er Roll Royser og suppekjøkken, det er sarkofagene i Westminster Abbey og loppene i Pettycoat Lane.

Og bak det hele ligger to tusen års historie. Fra den gangen Julius Caesar ble våt på beine da han skulle krysse Themsen til byen ble midtpunktet i verdens mektigste imperium under dronning Victoria.

Om byen og elven den er bygd rundt, om gatene og pubene, katedralene og bruene skriver Richard Herrmann. Hvert sted har sin egen underlige historie. Men først og fremst skriver han om menneskene som har skapt den mangfoldige byen. Her er de med, så vel vanlige londonere som dronninger og krigere, statsledere og tyranner – historiske skikkelser som er levendegjort slik bare Richard Herrmann kan gjøre det.»

 

 

28. okt. 2020

Sjarmen med tarmen (Darm mit Charme) med undertittelen Om et av kroppens mest undervurderte organer av Guila Enders – kjempeinteressant bok.

 


Boken Sjarmen med tarmen med undertittelen Om et av kroppens mest undervurderte organer av Guila Enders, har stått noen år ulest i bokhylla mi. Den ble utgitt i 2014 og på norsk i 2015. Det at jeg har lest den nå, er at jeg hørte på første program i en serie her på NRK Radio programmet Ekko den 12. oktober om at bygg er undervurdert som matkorn, og at det er utrolig godt for kroppen. Utrolig interessant, noe som har gjort at jeg har kjøpt inn flere produkter som inneholder bygg. Her er link til en artikkel om bygg på forskning.no.

Det er en stund siden boken om tarmen ble utgitt, og det forskes mye på tarmen som ikke er med her. Jeg hadde forventet å lese om kostfiberet betaglukan som det er mye av i kornet bygg, men også i havre, og som kalles for tarmens feiekost. Men det var ikke tema i boken. Jeg vil ikke huske alt jeg har lest i boka til Guila Enders, men nå har jeg fått en del å tenke på. Kjempeinteressant tema. Har ikke forstått hvor viktig tarmen er for oss. Utrolig at jeg har latt den stå ulest i bokhylla så lenge. Uten tarmen er ikke hjernen stjernen som er tittelen på en annen interessant bok.

Forlaget beskriver boken slik:
Mat er ikke bare kalorier og næringsinnhold. Mat er viktig også når det gjelder hva den forsyner tarmen med av bakterier. Ny forskning avdekker forbløffende sammenhenger mellom tarmen og resten av kroppen: Ubalanse i bakteriefloraen kan blant annet føre til oppblåsthet og smerter, overvekt, depresjon, allergi, intoleranse og Alzheimer. For å føle oss vel, ha god helse og balanse i kropp og sinn må vi med andre ord ta vare på tarmen vår. I denne sjarmerende boka kan du lese:

Alt om fordøyelse, dovaner og matens virkning i kroppen
ABC om bæsj
Bakteriene våre og hva de betyr for helsen
Mange gode råd om hvordan du blir venn med tarmen din
Forfatteren, Giulia Enders, er en ung tysk medisiner som selv fikk noen underlige sår hun ikke ble kvitt med hudbehandling, og som ingen leger fant årsaken til. Til slutt tok hun saken i egne hender, fant ut at hun faktisk hadde en tarmsykdom, la om kostholdet og ble frisk. Les mer om hennes oppsiktsvekkende historie i denne usedvanlige boka om et av våre mest undervurderte organer.»

 

24. okt. 2020

Ung kjærlighet (Finch’s fortune) - bok nr. 9 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

 

Roman nr. 8 i serien om familien på Jalna leste jeg i august 2019, og det var på tide å lese nr. 9: Ung kjærlighet.

Vi følger familien et år. Handlingen foregår på slutten av 1920 tallet. Romanen starter med at Finch, som arvet pengene etter bestemoren Adeline, fyller 21 år, og får hånd om arven. Han deler rundhåndet med sin familie. Blant annet tar han med seg onklene Nicholas og Ernest for å besøke tanten Augusta som bor i England. Der møter han kjærligheten. Romanen slutter med at en ny Whiteoak blir født på Jalna, sønnen til Piers og Pheasant.

Det er avslappende og koselig å lese om små og store dramaer i familien, romaner som jeg første gang leste da jeg var barn. Har tatt frem bok nr. 10 slik at det ikke går et år til jeg leser neste bok i serien i mitt nostalgi-prosjekt. Det er som å møte en venn det er lenge siden jeg har sett, som jeg har gode minner om, og der til min overraskelse ingenting er forandret mellom oss. Dette sier ganske mye hvor mye bøker har betydd og fortsatt betyr for meg.

 

17. okt. 2020

The Booksellers – dokumentarfilmen fra 2019 du bare må se dersom du liker å lese bøker

 


I dag startet jeg på å lese boken Lese – en liten bok om store opplevelser av Kari J. Spjældnes. Den ble utgitt i 2020 og omtales blant annet slik:

«Kari J. Spjeldnæs minner oss på hvor mye kjærlighet som ligger i lesing - og hvor viktig det er for hjernen. Hun viser verdien av å sette seg ned med en bok. De fleste gjør det litt sjeldnere enn før: I en travel hverdag tar skjermen mange ganger over for papiret, og skrolling erstatter ofte den konsentrerte dybdelesingen.»

Boken ble levert tilbake til biblioteket sammen med boken til Kjell Westö. Ikke for at den er dårlig. Tvert imot; etter å ha lest de første sidene tenkte jeg; boken må jeg kjøpe. En bestilling til Bokklubben er sendt; der jeg kjøper de fleste bøkene. Jeg har et eget sted i bokhylla der flere tilsvarende inspirerende bøker står «linet» opp.

På samme måte inspirerer filmen The Booksellers jeg har sett i dag på Filmoteket.   Har du lånekort på biblioteket, kan du se filmen fra 2019 gratis. Filmen omtales slik:

«Velkommen inn i den fortryllende verdenen til magien til gamle bøker. Bokhandlerne skildrer drømmende antikvarier og eksentriske bokhandlere som tar oss med på en reise gjennom hyller med sjeldne, historiske skatter. Med sin essens i å bevare vår fortid og sikre fremtiden for de fysiske bøkene, og et våkent øye på jakt etter sjeldenheter og skatter.

Fra samlingen og handelsmannens lidenskap kjenner ingen grenser fra Da Vincis notatbok Codex Leicester - verdens dyreste bok - til tidlig hip-hop-tekst. Bokhandlerne er en kritikerrost hyllest til historiens fremste fortellemedium, og et innblikk i det som kommer.»

En herlig og tankevekkende film. Særlig sett hen til fangenskapet jeg opplever å være i er det å se gatene i New York – en dag… 

Jeg har ikke frekventert loppemarkeder og antikvariater etter brukte bøker tidligere ; kanskje det kan bli en ny hobby etter denne filmen. En liten smakebit; forfatter Fran Lebowitz er særlig herlig med sine uttalelser. En av de er der hun sier at det å se en bok i søpla er som å se et menneskehode henslengt…Og at 40-åringer er de som laster opp bøker på Kindle, yngre lesere leser papirbøker, er oppmuntrende for meg som mener at papirbøker er best. 

Traileren til filmen

 


Tritonus En skjærgårdsfortelling – en ny god roman av Kjell Westö– denne gangen en samtidsroman



Etter å ha lest de fleste bøkene Kjell Westö har utgitt og likt de så godt at han er blitt en av mine favorittforfattere, lå det en forventning og spenning å lese den nyutgitte samtidsromanen Tritonus med undertittelen En skjærgårdsfortelling

Det ble en god leseopplevelse fra begynnelse til slutt å lese romanen på 400 sider som jeg har lånt av biblioteket. Karakterer, handling, karakterenes indre liv, og omgivelser; det er sjelden jeg lever meg så inn i handlingen som i bøkene til Kjell Westö.

I denne romanen er det for meg to hovedpersoner: den arrogante dirigenten Thomas Brander og naboen til hans storslåtte villa Casa Tritonus i den finske skjærgården: den joviale skolepsykologen Reidar Lindell. To ulike personligheter som på Lindells initiativ forsøker å bygge opp et vennskap. Handlingen foregår noen høstmåneder og juni og juli året etter. Begge er opptatt av musikk. Brander har den klassiske musikken som sitt levebrød og pasjon. Lindell er medlem av bandet Rainbow som spiller coverlåter på fritiden på bygdas kro. Jeg tror mange lesere vil like denne skjærgårdsfortellingen.

Romanen gir klare bilder, og her beskriver forfatteren romanen i en videosnutt fra den finske skjærgården:


Romanen ble utgitt samtidig i Finland, Sverige og Norge. Her er det norske forlaget Pax beskrivelse av Tritonus:

«Tritonus handler om den 58 år gamle dirigenten Thomas Brander som har passert karriereklimaks og er i ferd med å miste grepet om musikken. Han klarer ikke å se for seg at livet kan være noe annet enn musikk og at det kan finnes et liv etter den. Dirigenten er en ensom mann med flyktige og motsetningsfylte forhold til sine nærmeste. Han trenger sårt et nytt ankerfeste i tilværelsen etter så vidt å ha unnsluppet et terrorangrep og blitt rystet ytterligere av en metoo-beskyldning. Brander velger å ta et skritt tilbake og slå seg ned i bygda Ravais (fiktiv) i den finske skjærgården, nær grensen til Sverige. Der får han oppført en villa som vekker oppsikt. Parallelt med Branders historie fortelles også historiene til de andre innbyggerne og naboene til Brander som han blir kjent med etter hvert, og de små historiene berører like mye som historien om dirigenten. Her får også de store samfunnspolitiske spørsmålene plass, som klassetilhørighet, rase og rasisme. Sorgen og nostalgien ligger tett oppunder overflaten gjennom hele romanen, samtidig som den er full av liv og ramsalt humor.»