9. apr. 2020

Oliver Bullough: Pengeland - Hvordan finanseliten og de superrike stjeler fra folket og truer demokratiet (Moneyland- Why Thieves & Crooks Now rule The World & How to Take it Back




«Jeg kaller denne nye verdenen for Pengeland - maltesiske pass, engelsk injurielovgivning, amerikansk hemmelighold, skallselskaper fra Panama, truster i Jersey, stiftelser i Liechtenstein. Til sammen skaper dette et virtuelt rom som er mye større enn summen av de enkelte delene. Lovene i Pengeland er de lovene hvor som helst i verden som passer best for dem som er rike nok til å ha råd til dem når de trengs. Hvis et land endrer lovene slik at det skaper begrensninger for pengelendinger på en eller annen måte, flytter de på seg selv eller verdiene sine slik at de må følge en annen lov som er mer storsinnet. Hvis et land vedtar en storsinnet lov som gir nye muligheter til berikelse, blir verdier flyttet på samme måte. Det er som om de aller rikeste menneskene i land som Kina, Nigeria, Ukraina og Russland har gravd seg inn i dette nye landet som ligger under alle nasjonalstatene, der grensene er borte. De flytter pengene sine, barna sine, verdiene sine og seg selv akkurat dit de måtte ønske, og velger og vraker hvilke lands lover de vil følge. Resultatet er at strenge regler og restriksjoner ikke gjelder dem, men fortsatt legger bånd på resten av oss.»

Sitatet over er fra boken til Oliver Bullough Pengeland, Hvordan finanseliten og de superrike stjeler fra folket og truer demokratiet ble utgitt i 2018 og på norsk i 2019. En veldig god bok, som også har en verdi for fagfeltet jeg jobber med. Samtidig er det et skremmende tema. Opprydding kan bare skje ved internasjonalt samarbeid. Men at Pengeland forsvinner helt, det har jeg ikke noe tro på. Det vil man forstå ved å lese denne boken.




Oliver Bullough (født i 1977) er historiker og journalist fra England. Ifølge bokomslaget har han arbeidet syv år i Russland, blant annet for Reuters med spesialfelt Kaukasus. Jeg kan godt tenke meg å lese flere bøker han har skrevet. Om bokens oppbygging skriver ham i første kapittel Alladins hule:

«Jeg har bygd opp denne boka både kronologisk og tematisk, og har valgt ut illustrerende eksempler fra så store deler av verden jeg har klart for å vise hvor utbredt Pengeland er. Først begynner jeg med å beskrive hvordan Pengeland fungerer, hvordan det skjuler rikdom, og hvordan små jurisdiksjoner har lært seg å leve av å tilpasse lovene sine for å tilrettelegge for dette. Deretter beskriver det hva det betyr når de mektige utnytter Pengeland til å stjele. Jeg begynner med historien om ett ukrainsk sykehus, og viser deretter hvordan det sykehuset er representativt for store deler av verden.

Deretter beskriver jeg hvordan Pengeland forsvarer både sine borgere og deres rikdom: at det selger dem pass, at det verner om deres omdømme mot journalister, at det forhindrer at den stjålne rikdommen blir sporet opp av de egentlige eierne. Pengeland kan la deg deg slippe unna med mord, og det har skjedd. Jeg beskriver hvordan borgerne i Pengeland liker å bruke pengene de skjuler i det - klærne, eiendommene, kunsten og alt det andre - og hva de stadig mer hårreisende forbruksvanene deres gjør med resten av verden. Virkningen av dette forbruket er så ekstremt at et eget studiefelt nå er viet til det - såkalt plutonomi.

Til slutt beskriver jeg hvordan stater har forsøkt å slå tilbake, og fokuserer på hvordan USA tok opp kampen mot banker i Sveits, og deretter hvordan smarte advokater og bankfolkbrukte den muligheten til å gjøre Pengeland sterkere og tryggere enn noen gang. Dette virker kanskje ikke så lovende, men hvis første skritt mot å løse et problem er å erkjenne at det foreligger, da er vi kanskje i gang nå.»

Som forfatteren skriver, Pengeland-systemet kan sammenfattes som «stjele-skjule-bruke». Rike utlendinger får hjelp av en hel næring med PR-byråer, advokatbyråer og konsulentfirmaer. Det er ulike anslag hvor mange penger som forsvinner inn i tunellen til Pengeland, fra 2,6 billioner dollar til 1,1 billioner dollar. Pengene blåser opp verdiene på f eks fast eiendom, kunst, god vin, luksusbåter og klær. Når det gjelder eiendommer, er det luksuseiendommer i London og New York disse skitne pengene hovedsakelig plasseres i. I kapitlet 19 Kamp mot Pengeland skriver Oliver Bullough:

«Enn så lenge har altfor mange samfunnsborgere trodd på påstandene til Donald Trump, eller Nigel Farage i Storbritannia, som hevder at hvis vi bare strammer inne grensene mot innvandrere, kan vi gjøre landene våre mektige igjen. Den egentlige trusselen mot den liberale samfunnsorden er ikke de fattige innvandrerne, men penger det ikke er mulig å gjøre rede for. Banditter med base i det internasjonale systemet plyndrer verden, og denne plyndringen undergraver demokratiet, fører til økt ulikhet og suger stadig større rikdom inn i Pengeland, der vi ikke kan følge etter.»


«Bli med på en reise inn i Pengeland – et sted der de rike skjuler sin
formue for å slippe skatt og de mektige utnytter systemet til å stjele. Det er et land hvor gigantiske summer flyttes rundt, utenfor all kontroll. De superrike lever globalt og pengene strømmer over grensene, der eventuelle kontrollinstanser ikke kan følge etter.

Gjennom alle historiene i boken fletter forfatter Oliver Bullough inn en rød tråd: Når finansinstitusjoner i Europa og USA har blitt sentre for hvitvasking, er noe fundamentalt galt med hvordan økonomien fungerer. Skatteparadiser, maltesiske pass, korrupsjon, amerikansk hemmelighold, skallselskaper i Panama, truster i Jersey, stiftelser i Liechtenstein − når de superrike på denne måten kan betale seg fri fra gjeldende lover og regler, undergraves demokratiet.

Pengeland er en rystende fortelling fra 2000-tallet om rikdom, makt og hemmelighold.»

8. apr. 2020

Etter koronaens tid skal jeg på Jektefartsmuseet i Bodø for å møte Anna Karoline



Foto: Ernst Furuhatt



I artikkelen Tid for tusletur i A Magasinet  8. april  intervjues forfatteren Sigmund Løvåsen. Intervjueren sier at det å være nær naturen kan oppleves beroligende i en tid som føles skremmende, og spør Løvåsen om det kan være et substitutt å lese der som man må holde seg inne. Løvåsen svarer:

«Gjennom litteraturen kan man vandre i Canadas villmark, blir kjent med syrisk kultur, delta i lofotfisket og ta del i en portugisisk kjærlighetshistorie. Vi kan utvide horisonten å møte verden på en ny måte den dagen vi igjen kan bevege oss fritt.»

Jeg har pakket ned jobb pc-en som jeg hengt ved siden 13. mars. Fordi jeg har relativ kort vei til jobb har jeg valgt bort hjemmekontor frem til krisa kom. Å ta med jobben hjem passer ikke for meg. Det har denne tida vi er inne i nå bekreftet. Men å jobbe hjemmefra er ikke selvvalgt. Jeg klager ikke – det kunne vært mye verre.

Nå er det påske og forhåpentligvis kan jeg konsentrere meg om uleste bøker. Jeg har lest ferdig en bok, mer om den i et innlegg senere, og er begynt på boka til Bjørn Tore Pedersen som jeg kjøpte før krisa var et faktum: Jekta Eventyrets farkost. Det må være lov til å tenke fremover i en tid der en må leve fra dag til dag. Ha tanker om hva en kan gjøre når samfunnet åpner opp mere. For det må være et når, ikke et dersom.

I innledningen til boken Jekta Eventyrets farkost Bjørn Tore skriver Pedersen:

«Den dagen Nordlandsmuseet vedtok å bygge museum over «Anna Karoline», bestemte jeg meg for å skrive denne boka. Det handler ikke bare om «Anna Karoline», men om alle jektene. De som var livsnerven langs kysten vår i fem hundre år.»

Jeg håper at den krisa vi er inne i kan åpne øynene for alle de fine opplevelsene vi kan ha i vårt eget land, ikke bare søke det eksotiske. Jeg har satt opp Jektafartsmuseet i Bodø som et reisemål. Særlig etter å ha hørt dette radioprogrammet Jektefartens historie. Museet som er bygd rundt den eneste jekta som er bevart: Anna Karoline. Jektefarten som la grunnlaget for Norge. Så ja, litteratur kan utvide horisonten. Bjørn Tore Pedersen har gjort det før i boken jeg skrev om i innlegget:

Jeg tror han kan utvide min horisont ytterligere med boken Jekta Eventyrets farkost.




3. apr. 2020

Bøker lest og skrevet om i januar, februar og mars 2020, i koronaens tid




Den 10.mars skrev jeg siste innlegg om en bok jeg hadde lest. Etter det har lesingen av bøker kommet nederst på prioriteringslista. 

Jeg har hatt hjemmekontor fra fredag 13. mars. En av de heldige som fortsatt har en jobb, og som har kunnet konsentrere meg om noe annet enn de dystre nyhetene som flommer inn over oss. 

For en uka siden kom datteren min hjem med dette flyet fra Ungarn: 180 norske koronafaste studenter kommer hjem i chartret fly. Å blande det som skjer med krig liker jeg ikke. Jeg har familie som vet hva det vil si å miste alt ved nedbrenningen av Finnmark under 2. verdenskrig.  Men jeg levde ikke da, jeg lever nå. Lettelsen jeg kjente da hun meldte at flyet tok av i Budapest var stor. Så ja, jeg kjenner meg heldig i en tid da de fleste av oss lever fra dag til dag.

Da sitter vi her. Vi «oldisene» med hjemmekontor. Hun i karantene med sine forelesninger via nett. Som amerikanerne sier: Do your part, stay apart. " 

En roman jeg leste i 2016 og skrev om i innlegget: Emily St. John Mantel: Fordi overlevelse ikke er nok (Station Eleven) har jeg tenkt på den siste tiden. Om handlingen skriver jeg blant annet dette:

«Men slik går det ikke. For på vei til brorens leilighet får Jeevan en telefon fra en venn, legen Hua som jobber på Toronto General. Hua kan fortelle at influensaviruset Georgia er kommet til Canada med et fly fra Moskva. 99% av jordens befolkning skal etterhvert dø av viruset. Det tar bare 48 timer fra en blir smittet til en dør. Jeevan er en av de får som overlever. Først og fremst på grunn av denne advarselen fra Hua. Samfunnet bryter sammen, og denne dagen starter en ny tidsregning»

 Og så skriver jeg til slutt i innlegget:

«Romanen har fått gode kritikker. Jeg er mindre begeistret for den enn kritikerne. Klarer ikke å ta frem de store superlativene om min leseopplevelse. Det har mest med å gjøre at den er i en sjanger som i utgangspunktet ikke fenger meg. Jeg klarer ikke å la være å overse det som jeg synes virker urealistisk. Tror at viljen til helt å leve seg inn i historien er en fordel. Den manglet hos meg til tider under lesingen.»

Urealistisk;så lite vet vi om fremtiden selv om jeg ikke tenker at det vi opplever nå er like dystert som det jeg leste i romanen.

Her er bøkene jeg leste i første kvartal 2020 og link til innleggene




Mars 2020



Februar 2020






  
Januar 2020







12. mar. 2020

Henrik Falk av Vigdis Hjorth – en roman fritt etter Henrik Ibsens Hedda Gabler


I den vanskelige tida vi alle opplever i disse dager, er jeg veldig glad jeg har gleden ved å lese bøker. Heldigvis har jeg mange uleste bøker i bokhylla som jeg kan lese. I dag stengte biblioteket der jeg har lånt romanen til Vigdis Hjorth. Situasjonen er uvirkelig, og det er nærmest som å være med i handlingen i en dystopi. Jeg som hittil har vært negativ til den sjangeren har forandret mening etter det som skjer nå. 
Romanen Henrik Falk er ikke dystopisk. Men den er skremmende nok. 
Hadde det ikke stått på bokomslaget at romanen Henrik Falk av Vigdis Hjorth er fritt etter Henrik Ibsens Hedda Gabler og sett forestillingen som jeg skriver om i innlegget:
hadde jeg aldri kjent igjen stykket i romanen. Veldig bra synes jeg romanen var.
Romanen til Vigdis Hjorth ble utgitt i 2019, og er en del av Ibsen Nor. Tidligere har jeg lest og skrevet om disse bøkene i serien:



Forlaget Oktober beskriver romanen slik:

«Henrik Falk kommer hjem fra bryllupsreise med sin høygravide kone Elsa; han føler seg allerede fanget. Han har tapt familiearven sin på aksjemarkedet. Nå er han ansatt på svigerfarens bensinstasjon og bor i et hus i hans hage. Henrik Falk kan ikke utstå trivialitetene og intimiteten i svigerfamiliens liv; fotmassasje, 17. mai-snitter og kvisthjerte på døra. Da Henrik Falk får vite at hans tidligere kjæreste, den kontroversielle kunstneren Tale Løvlie, har kjøpt barndomshjemmet hans, blir situasjonen uutholdelig.»

For meg kunne Henrik Falk passet perfekt inn i NRK serien Exit. Jeg synes karakterene i serien var grusomme, men serien var god. Sånn er det med romanen til Vigdis Hlorth. Føy for en type Vigdis har Hjorth har fått frem i denne romanen. Samtidig kjenner jeg hans frustrasjon og klaustrofobi i ekteskapet han har gått inn i. Godt levert synes jeg romanen var.

9. mar. 2020

Fuglenes anatomi av Merethe Lindstrøm – romanen må inntas langsomt



Jeg har vært i tvil om jeg skulle lese romanen Fuglenes Anatomi av Merethe Lindstrøm utgitt i 2019. Tidligere har jeg lest hennes roman Dager i stillhetens historie (2011). Romanene Fra vinterarkivene (2015) og Nord (2017) har jeg valgt bort fordi jeg leste at de var veldig mørke. Men etter å ha lest diskusjonen rundt romanen i her i P2 lytternes romanpris, valgte jeg å lese den.


Romanen var en av seks romaner som ble diskutert, og den kom ikke til finalen. Det som trigget meg til å lese den, var at juryen på seks personer delte seg i to leire: De som var positive til romanen brukte ord som innsiktsfull, gripende, sårt, skjørt, vakkert, stemningsfull. De som var negative sa at den var krevende å komme gjennom, uinteressant, utfordrende og banal.

Som de som likte den i juryen sa, romanen Fuglenes anatomi må leses sakte. Etter å ha lest den, sakte, er jeg enig. Den inneholder så mye om det å være menneske. Det er bruddstykker fra et liv. Hvor vanskelig det kan være å være bundet til mennesker med familiebånd.

«Jeg var aldri særlig flink til å være ung, det er derfor jeg liker å bli eldre, jeg hadde en motor i meg, det var noe der som ikke kunne dempes, jeg trodde ikke jeg trengte et hus, seng, ikke noe fast, jeg kastet bort folk, jeg kastet bort ting jeg skulle tatt vare på, kanskje jeg ødela for noen, jeg tror jeg gjorde det.»

Romanen starter i nåtid: en norsk forfatter, fortellerstemmen, bor sammen med ektefellen Sirke på den engelske landsbygda. Har fått meg meg at Merethe Lindstrøm bor i England, og det engelske landskapet og samfunnet, ikke minst været, er levende beskrevet i romanen. Fortelleren og Sirke flyttet dit sammen med døtrene som nå er flyttet hjemmefra.

«I havnen i Calais måtte vi tømme bagasjerommet i bilen, jeg vet ikke hva de lette etter, som de trodde vi hadde tatt med, men det gikk fort. De få tingene våre plassert på asfalten i regnet: noen esker, ryggsekker, bøker, vi hadde kjørt hele natta, jeg tenkte at vi aldri trengte å dra tilbake, vi hadde nesten ingenting med oss, men vi hadde ikke latt noe være igjen.»

Forfatteren prøver å få tid til å skrive.

«Noen dager åpner jeg ikke døra for andre. Jeg kan se at de står utenfor og venter på å bli sluppet inn, det er jo det man gjør utenfor en dør, og så skuffelsen, uansett hvor liten den er, over å måtte gå igjen. Jeg forstår, jeg gjør det.«

En som kommer innom ofte er gutten, Tom, som utfører småjobber for dem. I tillegg vil forfatteren at han skal lage et fuglerom.

«Om kvelden la jeg merke til at nyhetsoppleseren på en av kanalene hadde samme nese som gutten, litt kroket eller bøyd, og jeg tenkte på hvor vakkert det var med en sånn nese og hvorfor jeg aldri hadde hørt noen si det. Jeg så det ihvert fall, og i dagene etterpå la jeg merke til andre trekk ved folk på tv, skuespillere, politikere, trekk jeg mente minnet om ham. Men da han kom tilbake seinere, tenkte jeg at det var ikke sånn han så ut, ikke i det hele tatt, at det jeg hadde forestilt meg, var et inntrykk som ikke stemte. At han hadde et mye mer interessant ansikt enn jeg husket. Et sånt ansikt som får deg til å tenke: hva kommer han til å ødelegge.

Jeg tror han var skrevet før jeg begynte å skrive om ham.»

Hun er tiltrukket av Tom. Spørsmålet for meg som leser, er om denne tiltrekningen vil gå over til noe mer.

Sirke er begynt å drikke:

«Han drikker. Han begynte bare en dag. Det er ikke noe vanskelig, det er enkelt. Først en øl, så en til, en flaske vin, sprit og mer øl, ikke så mye, men nok, som om han bestemte seg for at nå skulle han være en som drakk, han satt oppe om nettene, sa ting, fortalte ting, han ville at jeg også skulle være oppe, av og til sitter jeg sammen med ham, de nettene, da vi liksom konsentrert, sakte løser opp alle flokene, kanskje alt det andre som binder oss sammen også, jeg tenker alltid at det regner da, alt er vått, følelsen av å synke, bli borte i vann. Om dagen gjør vi ting som vi pleier, jeg skriver, steller fuglene, han arbeider på det lille kontoret sitt i den nyere delen av huset, henter posten ved ytterdøra, vi går turene våre, vi sitter sammen og leser i hver vår stol om kvelden, snakker ikke, eller snakker om andre ting, fester en og en tråd, binder det sammen igjen. Hva gjør jeg. Jeg gjør ingenting. Jeg drikker ikke, jeg synker ikke, jeg går turene, jeg står opp om morgenen og trekker fra gardinene.»

Innimellom tenker hun tilbake på barndommen. Oppveksten sammen med bestemoren og moren. Moren som var skilt og så på datteren som en byrde. Om den enorme kjærligheten til sin egen datter. Som for en periode kommer hjem og er deprimert og stenger seg inn på rommet sitt og ikke vil leve videre.

Jeg hørte noen oppsummerte at Fuglenes anatomi handlet om skrivingens kår. Det er ikke slik jeg leste den. For meg handler den om så mye mer. Så mye jeg fant som jeg kunne sitert. Det er mye som er åpent i denne romanen. Noe jeg liker. For meg ble denne romanen et sted å være. Nydelig skrevet. Mørk; ja til tider. Men bare slik livet er for de fleste av oss.

Forlaget Oktober beskriver handlingen slik:

«Hun som skriver i denne romanen har trukket seg tilbake til arbeidsrommet i Yew Tree Cottage, i en liten engelsk landsby. En ung gutt kommer for å bygge et fuglerom, om kvelden kjører hun ham til et jorde hvor han sier han bor, men det finnes ingen hus der. Mens gutten setter sammen fuglerommet, skaper hun en forbindelse via teksten hun skriver, trekker en tråd som ligner veiene gjennom det engelske landskapet, en sammenføyning mellom fortid og nåtid. Når hun ser seg i speilet, ser hun ofte moren sin, noen ganger er det døtrene hun ser. En hendelse i hennes egen barndom i Norge på sekstitallet blir et utgangspunkt for å forstå.»

6. mar. 2020

Du sier du ofte tenker på...Somliga går med trasiga skor





Du sier du ofte tenker på at høsten har flyttet inn i deg. 
Var det ikke en sommer forut av høsten; hvorfor lot du den fare?

Er du beredt for vinteren som skal avløse høsten. 
Har du sko som tåler vandringen mot våren?




Somliga går med trasiga skor - Cornelis Vreeswijk

Somliga går med trasiga skor
säg vad beror det på
Gud Fader som i himmelen bor
kanske vill ha det så


Gud Fader som i himmelen bor
blundar och sover sött
Vem bryr sig om ett par trasiga skor
när man är gammal och trött


Vem bryr sig om hur dagarna går
dom vandrar som dom vill
Medborgare om etthundra år
finns du ej längre till


Då har nån annan tagit din stol
det vet du inte av
Du känner varken regn eller sol
nere i din mörka grav


Vem bryr sig om hur nätterna far
jag bryr mig inte ett spår
Bara jag får ha mitt ansikte kvar
dolt i min älsklings hår


Jag är en tvivelaktig figur
duger ej mycket till
Bakom ett hörn står döden på lur
han tar mig när han vill


Somliga går med trasiga skor
tills de har slutat gå
Djävulen som i helvetet bor
får sig ett gott skratt då


29. feb. 2020

Vi er fem av Matias Faldbakken – en roman som skiller seg ut på en positiv måte




Det å lese og høre mye positivt om en roman som Vi er fem av Matias Faldbakken skaper forventninger. Ikke for det, jeg har tidligere lest og skrevet om en annen roman Faldbakken har utgitt:

I innlegget skriver jeg at romanen The Hills skilte seg ut på en positiv måte. Det samme kan man si om romanen Vi er fem. Etter at jeg skrev innlegget;

er romanen nominert til Nordisk råds litteraturpris 2020 – her fra juryens begrunnelse:

«Da Matias Faldbakken debuterte som forfatter, under pseudonymet Abo Rasul, i 2000, var han allerede en etablert billedkunstner. Fra og med hans forrige bok, The Hills, og i enda sterkere grad i årets roman, Vi er fem, er det som om vi har med et helt nytt forfatter- og kunstnerskap å gjøre.  Stil, språktone og miljøer skiller seg kraftig fra Faldbakkens tidligere produksjon – slik Vi er fem også skiller seg ut fra mesteparten av den norske samtidslitteraturen for øvrig.

Romanen er en usannsynlig blanding av realistisk familieroman, bygdefortelling, sci-fi-eventyr og grøsser i ett. Det er et prov på Faldbakkens romantekniske evner at disse tilsynelatende motstridende premissene ikke får fortellingen til å knele, men tvert imot går opp i en særegen enhet som ikke kunne eksistert noe annet sted enn i akkurat denne romanen.

På Råset, tre timer nord for hovedstaden, bor Tormod og Siv, med to barn, hus og hund. Tilsynelatende et vanlig par og en vanlig familie, der det eneste som bryter med normaliteten ligger i Tormods utsvevende rusfortid, som Siv reddet ham fra. Nå lever de som en ganske så konvensjonell familie, der far jobber i verkstedet, mens mor «tar seg» en episode til av en Netflix-serie, med taffelsticks, Cola Zero eller «no’ hvitt i glasset» foran tv-en. Og slik går dagene, det vil si inntil hunden dør og en annen substans kommer inn i deres liv: en leirklump som Tormod får i gave av en gammel venn og svirebror. Med stadig tilførsel av nye substanser og materialer der ute i verkstedet vokser leirklumpen seg, som en slags karslig variant av surdeigsbrød, stadig større og sterkere, til den gradvis antar skikkelse av et handlende, levende vesen. Og så var de igjen fem i familien.»



Jeg skulle likt å vite hva sosiolog Gunnar C. Aakvaag synes om romanen til Faldbakken dersom han har lest den. Med grunnlag i et innlegg her i Morgenbladet: Den som vil forstå vår tid, trenger ikke lese norske samtidsromaner, var han her i Dagsnytt 18 og snakket om tema. Vi er fem skiller seg klart fra romanene Aakvaag viser til han har lest er min mening.

Romanen starter slik:

«La det stå et hus på Råset, ei bygd snaue tre timer nord for hovedstaden. Der bodde Tormod Blystad med familien. Huset snekret han selv mens Siv gikk gravid og kvalm med første unge. Ungen ble kalt Alf. Alf fikk det ikke i hendene som far sin, men Tormod var uansett glad i gutten, nevenyttig eller ikke. Jenta, Helene, lys og fin, ble født fem år senere. Skarp som en syl var hun, og fingernem, ikke minst.

I tillegg til å være en pålitelig kar som brydde seg om familien, var Tormod Blystad uvanlig staut, ja, bent frem kjekk. Dette så han ikke selv, og Siv hadde blitt blind for utseendet hans etter så mange år, men kjekk var Tormod. Stor, slank, flott — velbygd — og han ble bare bedre med årene, som et stykke eik. Folk på bygda skulte og mumlet når familien var på butikken. «Hun Siv traff blink», sa de, det hadde de alltid sagt. «Siv scoret.»

Utvalget var ikke stort på en plass som Råset. Man kunne ikke snakke om at det fantes en liga for Siv og en liga for Tormod. Det var et par dusin ungdommer på hvert klassetrinn, og disse måtte sortere seg innbyrdes. Tormod og Siv fant hverandre på ungdomsskolen, og slik ble det. Tormod reiste aldri, monden kunne han ikke beskyldes for å være, utseendet hans ble aldri kringkastet utenfor bygda.

På videregående hadde de en dramatisk periode, da var Siv og Tormod nær ved å miste taket. Tormod køddet det til og ramlet utfor, men Siv var stor, festet grepet på ny og hjalp han. Dette glemmer Tormod aldri. Man kan si at grunnen Tormod bygde huset til familien på, var hans takknemlighet for Sivs innsats den gangen, og denne historien begynner også der. «

Jeg var litt i stuss i begynnelsen av lesingen. Hva er så spesielt med denne tenkte jeg frem til jeg kom til kapittel 2, side 56 av 200 sider. Etter det tok det av. Den var spennende, ekkel til tider, og jeg lo godt innimellom. Det var ikke bare datteren min sin furby jeg tenkte på da jeg leste romanen til Faldbakken. Jeg har vært på et todagers kurs denne uka der en av kursholderne var fra Mjøstraktene. Det var hans dialekt jeg hadde i hodet når jeg leste selv romanen ikke er skrevet på dialekt. Uansett, Vi er fem av Matias Faldbakken fortjener all heder og gode omtaler er min konklusjon etter å ha lest den.