Feliz Navidad av Selma Lønning Aarø - lettlest og underholdende

 

«Et halvt år fra nå kommer mamma til å snu seg en siste gang i vaskeromsdøren, som for å sjekke om hun har glemt noe, en ren refleks bare – og det har hun.                                                                                              

Hun har glemt alt. « 

Jeg har stått lenge i ventekø for å låne (jule)romanen Feliz Navidad av Selma Lønning Aarø som ble utgitt i 2024. Derfor tok jeg like godt med meg et eksemplar på hurtiglån (10 dager) sist jeg var på biblioteket og innleverte bøker. 

Feliz Navidad er lettlest. Den er ikke spektakulær på noen som helst måte. En familie som reiser til Spania for å feire jul. Foreldre, barn og besteforeldre. Besteforeldrene er en dement mormor og en sliten morfar med pinnekjøtt i kofferten. En roman med hendelser som fikk meg til å le og kjenne på tristhet. Og irritasjon over hovedpersonen Saga. Akkurat som livet. 

Noen smakebiter fra romanen

«Mamma ser seg rundt på flyplassen med store, fuktige øyne. Det kommer stemmer fra alle kanter. Selv om hun hører dårlig, virker det som om stemmene plager henne, gjør henne urolig. Det røde håret er i uorden og ved hårrøttene er det en tjukk grå stripe med ettervekst som sprenger seg gjennom hodebunnen som en grå elv av aske.

Jeg prøver å tenke på hvordan mamma så ut da hun ennå brukte rød leppestift hver gang hun forlot huset, og farget etterveksten hos den faste frisøren som hadde gått i klassen min på barneskolen, hun som alltid sa at mamma var fantastisk, at hun hadde så mye omsorg i seg.

Nå har mamma tydeligvis sluttet å gå til frisøren, og det er bare én av mange forandringer.» 

Det mangler ikke på advarsler, blant annet fra Ingrid som er lege:

«— Du må tenke deg nøye om. Det er et stort ansvar å ha med mammaen din. Hun kan gå inn i akutt delirium, hun kan forsvinne. Det blir veldig mye på deg. Snakk i alle fall med faren din. Bli enig med ham om hvilke regler som gjelder, og sørg for at hun får en sånn GPS! sa hun på telefonen samme kveld som alt ble bestemt.

Jeg sa at jeg hadde tenkt, at mamma skulle få GPS, at dette kanskje var den siste julen vi fikk sammen, den siste julen mamma kom til å huske noe av. At alle ville at hun skulle være med. Ungene — og Knut også.

— Vil ikke Knut være sammen med sine egne foreldre i år, da? Var det ikke det han sa i fjor?

— Det kan jeg ikke huske, sa jeg.

Jeg merket hvor lett jeg kunne lyve for mine nærmeste -e helt uanstrengt. Jeg løy om hva jeg ville og ikke ville, om hvor jeg var og ikke var. Jeg løy for ungene, jeg løy for Knut.

— Vil du at jeg skal skrive ut Sobril, i tilfelle moren din blir psykotisk? Eller i tilfelle du blir det?

Hun lo og jeg takket ja, samtidig som jeg prøvde å avdramatisere.

— Hun er jo ikke så dårlig heller, da, bare litt glemsom. Det kan jo skje alle i den alderen.»

Forlagets omtale:

Saga og familien reiser til Spania med pinnekjøtt og håp om en perfekt julefeiring i kofferten. Allerede ved ankomst melder utfordringene seg. Var det riktig å ta med den demente moren til utlandet, hvor selger de egentlig kålrabi i Spania – og hva driver ektemannen Knut med når han sier han er på løpetur? Etter hvert som julaften nærmer seg, blir det klart for Saga at mangel på kålrabi er det minste av hennes problemer. Livet slik hun kjenner det, faller sammen, samtidig som familien krever sitt.

Feliz Navidad er en sår, men like fullt morsom roman om å være kvinne midt i livet, om hormonelle tenåringsbarn, en svikefull ektemann og en mor som forsvinner. Ikke minst handler den om hvem vi blir når det virkelig røyner på.

Postkortet av Anne Berest – kan ikke unngå å trekke paralleller til vår tid

 

«Myriam var et sånt menneske som trengte å holde avstand til andre. Hun likte ikke at folk kom henne for nær. Jeg husker at hun iblant betraktet oss med uro i blikket. I dag er jeg sikker på at det skyldtes ansiktene våre. En plutselig likhet med fortidens mennesker, en måte å le på, å svare på, det må ha vært tungt for henne.

Iblant følte jeg at hun forholdt seg til oss som til en fosterfamilie.

Hun var glad for å kunne tilbringe en hyggelig stund med oss, for å kunne sitte rundt bordet og spise sammen, men i bunn og grunn gikk hun og ventet på å bli gjenforent med sine egne.»

Romanen Postkortet ble Anne Berest internasjonale gjennombrudd som forfatter. Postkortet er basert på forfatteren familiehistorie og ble av de mest solgte bøkene i Frankrike i 2021, året den ble utgitt. Romanen ble utgitt på norsk i 2025.  Myriam var forfatterens mormor og søsteren til Noémie som er på boken forside.

I 2003 dukket det opp et postkort i postkassen til forfatterens mor:

«Der, blant slike brev man gjerne mottar i begynnelsen av januar, lå det. Postkortet. Stukket inn blant konvoluttene, unnselig, som om det hadde gjemt seg for at ingen skulle legge merke til det.

 

Det som straks vekket mors nysgjerrighet, var skriften:

en besynderlig, klønete skrift hun aldri hadde sett før. Hun leste de fire navnene som sto skrevet under hverandre som en liste.

Ephraim

Emma

Noémie

Jacques

Disse fire fornavnene tilhørte mormoren, morfaren, tanten og onkelen hennes. Alle fire ble deportert to år før hun ble født. De døde i Auschwitz i 1942. Og dukket opp igjen i postkassen vår sekstien år senere. Mandag 6. januar 2003. 

—Hvem i alle dager har sendt meg noe så fælt? lurte Lélia.

Mor ble veldig redd. Det var som om noen truet henne, noen som holdt seg skjult i en mørk og fjern fortid. Hendene hennes begynte å skjelve.

— Se, Pierre, se hva jeg fant i posten!

Far grep tak i postkortet og førte det opp til ansiktet for å granske det på kloss hold, men det var ingen signatur på det, ingen forklaring.

Ingenting. Bare disse navnene.»

 Romanen er på ingen måte gjennomgående dyster. Men i og med at vi først blir kjent med familien Rabinovitsj og valget Eprahim tar om ikke å forlate Europa, blir det som er dystert ekstra vondt å lese. De er ikke bare tall i en statistikk.

«Nachman ber hele familien om å komme til Palestina for å tilbringe sommeren 1939 der. Men Emma og Efraim har de fryktelige ukene med trykkende ukene hete friskt i minne og foretrekker å bli i det svale huset i Normandie. Dessuten tror Efraim at de vil få innvilget statsborgerskap, og en reise til Haifa vil ikke ta seg godt ut i søknadspapirene.»

Tilbake i Paris sommeren 1939:

«En uke senere begynner Noémie og Jacques på skolen. Noémie i tredje gym, Jacques i niende. Myriam pendler til Paris for å følge filosofiundervisningen ved Sorbonne. Emma får fraktet et piano til gården for å kunne øve. På søndagene spiller Efraim sjakk med lærerinnens mann.

— Det er krig, gjentar Rabinovitsjene for hverandre, som om ordenes betydning til slutt vil bli håndgripelig i dette tvers igjennom normale livet.

Enn så lenge er dette bare ord som brukes i radioen, som leses i aviser, som naboer gjentar for hverandre, som høres på kafé.

I et brev til onkel Boris skriver Noémie: «Men jeg har ikke lyst til å dø. Det er så godt å leve når himmelen er blå.»

Sånn forløper ukene, i en merkelig stemning, en type alvorsfull sorgløshet som kjennetegner urolige tider, når krigens uvirkelige gny buldrer i det fjerne og en abstrakt masse av falne hoper seg opp ved fronten.»

Bildet på forsiden av boken er av Noémie – Myriam var den eneste av familien på fem som overlevde:

«— Blant Myriams papirer fant jeg noen sider fra et av Noémies hefter. Hun skriver: «Og resten av verden går sin gang, vi spiser, drikker, sover, dekker våre behov, og det er alt. Jo da, vi vet at det kjempes et eller annet sted. Hvilken rolle spiller vel det for meg, jeg har alt jeg trenger. Nei, men det er sant, de sulter i hjel der borte, sier vi og stapper i oss de forskjelligste retter. Barcelona igjen, men jeg vil ha musikk, det er bare å vri på knappen på radioapparatet, og nyhetsoppleseren erstattes av Tino Rossis herlig smektende stemme. For en suksess. Likegyldige, tvers igjennom likegyldige. Lukke øynene, naive og uskyldige. Vi fortsetter å prate, vi roper og skriker og ryker i tottene på hverandre og blir venner igjen, og imens er det mennesker som dør.»

1940, og familien er fortsatt samlet:

«Familien Rabinovitsj drar ikke hjem til Paris etter at våpenhvilen inngås 22. juni 1940. I stedet følger de flukten vestover før de gjør holdt i noen uker i Le Faouét i Bretagne, i nærheten av Saint-Brieuc. Først synes jentene at strandlukten er underlig, med alt saltet og tangen og taren. Så venner de seg til den. En morgen har havet trukket seg så langt tilbake at det ikke lenger kan skimtes. Jentene har aldri sett noe slikt, de blir stående tause og skue utover.

— Det er som om havet også er redd, sier Noémie.

Det går noen dager da det ikke kommer aviser, og okkupasjonen av Paris blir uvirkelig, spesielt når man ligger på stranden og nyter solens siste stråler. Med lukkede øyne. Og ansiktet vendt mot havet. Lyden av bølger, av barn som bygger sandslott. Mer enn noen gang gir disse siste augustdagene en ubestemmelig følelse av lykke som oppleves for siste gang. Med sorgløse stunder, uvirksomme timer. En ubehagelig fornemmelse av talte dager, av at det livet man har levd, allerede er tapt.»

Forlagets omtale av Postkortet:

Blant alle nyttårshilsningene dukker det opp et mystisk postkort i postkassen til Anne Berests familie. Kortet har ingen avsender, men den som har sendt kortet, ønsker åpenbart å være anonym. På baksiden står det kun fire navn: Efraim, Emma, Noémie, Jacques. Det er navnene på foreldrene til Annes mormor og to av barna deres. Alle fire døde i Auschwitz i 1942. 

Seksten år senere bestemmer Anne seg for å finne ut av hvem som sendte det mystiske postkortet. Undersøkelsene fører henne hundre år tilbake i familiehistorien til de jødiske oldeforeldrene, Efraim og Emma, som reiste fra Russland via Palestina og Latvia og slo seg ned i Paris – før krigen brøt ut og kastet om på hele deres tilværelse.

Ved hjelp av blant andre en privatdetektiv og en håndskriftsekspert dykker Anne ned i historien for å få svar på spørsmålet om hvem som har sendt postkortet, men også hvorfor vedkommende har sendt det. Og hvordan kan det ha seg at mormoren hennes, Myriam, var den eneste som overlevde krigen?

 

Den fordømte skamløsheten. Fra moralisme til narsissisme av filosof Kaja Melsom – en bok som er spot on tidsånden

«Mens vi har gått rundt og innbilt oss at vi er frie og franke, har altså skamløshetens ideal fått feste seg som normen vi skammer oss over ikke å leve opp til: Lever jeg spontant og lidenskapelig nok? Greier jeg å styre unna plikten og det nedrige A4-livet? Lykkes jeg med å bryte normer og bli lagt merke til?

 

Det sier seg selv at det skamløse idealet er langt mer krevende å leve opp til enn 50-tallets konformitetskrav: Mens de fleste lykkes godt med å være gjennomsnittlige, er det bare noen få forunt å skille seg ut — i hvert fall på en imponerende eller positiv måte. Derfor er det ikke færre som skammer seg i dag, men flere. «

 

I boken Den fordømte skamløsheten. Fra moralisme til narsissisme stiller filosof Kaja Melsom blant annet spørsmålet om vi har gjort narsissistene til vår tids helter. Boken ble utgitt i 2024 og jeg hørte om den i NRK P2 programmet Verdibørsen 5.10.24:

 

 Skamfullt å ikke være spesiell og synlig nok

 

Jeg kan anbefale radioprogrammet og boken. I boken gir forfatteren oss blant annet en innføring i skamløshetens prototype narsissisten, og dette kapittelet begynner slik:

 

«Hvem er så denne skamløse narsissisten? Mange tenker på ham (ja, forskning viser at det som oftest er en mann) som en brautende, arrogant og uspiselig type, men like ofte er det en ulv i fåreklær, en svigermors drøm, som kun viser sine mørkere sider til den innerste sirkelen. Skjult eller ikke, narsissisten har uansett et oppblåst selvbilde, tror han er bedre enn andre, og føler seg berettiget til særbehandling på alle livets områder. Kun det beste er bra nok for ham, enten det er snakk om jobb, partner eller vennegjeng. Det må skinne og glitre og helst vekke misunnelse hos andre. Han har et umettelig behov for oppmerksomhet, tilbedelse og beundrende blikk, og drømmer derfor konstant om mer makt og status.»

 

Himmel og hav, kjennetegnene på en narsissist burde vært pensum på ungdomsskolen slik at unge mennesker har en mulighet for å kjenne igjen denne type mennesker og unngår dem:

 

«Som oftest er ofrene så preget av narsissistens manipulasjon at de legger skylden på seg selv. Derfor er det så viktig for ofrene å finne noen som anerkjenner forvirringen, og hjelper dem med å forstå at de har vært utsatt for et misbruk som de ikke selv kan klandres for.»

Boken er tankevekkende og treffer tidsånden, og forlaget omtaler den slik: 

«I dagens samfunn oppfordrer vi hverandre til å følge hjertet, bryte med normer og gi blaffen i hva andre synes om oss. Vi skal ikke skamme oss, sånn som tidligere generasjoner har gjort. Hvordan har det seg da at typiske skamlidelser som angst og depresjon øker, særlig blant unge? Har det skamløse idealet – stikk i strid med intensjonen – endt opp med å skape mer skam og ikke mindre? Og har vi gjort narsissistene til vår tids helter?»

I denne skarpe og høyaktuelle boken retter filosof Kaja Melsom et kritisk søkelys mot dagens skamløse ideal, og viser hvordan manipulasjon og skampåføring preger kulturelle praksiser som

barneoppdragelse, arbeidsliv og digitalisering. Med humor og kløkt river hun ned forestillingen om at dagens foreldre, lærere og sjefer oppfører seg mer humant enn på 50-tallet, og maner til nok en kulturkamp – denne gangen mot vår tids skamkultur.

DEN FORDØMTE SKAMLØSHETEN er en tankevekkende, underholdende og overraskende bok for alle samfunnsinteresserte lesere.»

 

Makten og æren av Henrik H. Langeland – jeg håper fortsettelsen blir bedre

 

Rederfamilien Wilhelmsen har vært en inspirasjon til Henrik H. Langelands roman Makten og æren som ble utgitt i 2024. Romanen som skal være den første i en serie:

«For noen år siden ble Langeland kontaktet av personer med innsikt inn i et av Norges mektigste skipsredermiljøer.

Boka, som er den første i en planlagt serie, er resultatet av den unike innsikten forfatteren har fått, og sammenlignes med TV-serien Succession.»

 Jeg har tidligere lest fem bøker av Langeland, herunder Fortellekunst - håndbok i litterære teknikker. Jeg synes at Langeland er en god forfatter. Men underveis i lesingen av Makten og æren har jeg tenkt: ville kritikerne vært like positive til romanen dersom den var skrevet av en ukjent forfatter?

 Handlingen i Makten og æren som foregår i årene 1908 - 1918 fra en rik rederfamilies perspektiv, er i seg selv spennende og interessant nok. Men jeg synes til tider at romanen var kjedelig. Handlingen ble tidvis forutsigbar. For meg hadde det vært like interessant å lese en dokumentarisk bok om Wilhelmsen familiens historie.

Langelands bokprosjekt om Akers historie gikk det dårlig med. Min spekulasjon: Har Langeland begrenset seg for mye hva angår persongalleriet av redsel for kritikk? En god roman er for meg en bok der persongalleriet er interessant. Hovedpersonen Herman, arvingen, bruker ufine metoder for å overta makta i rederiet. Ut ifra valgene han tar og måten han bruker andre mennesker for å nå sine mål, har han psykopatiske trekk. Det øvrige persongalleriet, og særlig kvinnene, blir bare statister for meg. 

Jeg håper at neste bok i serien blir bedre. Frem til da skal jeg sjekke ut om Sven A. Solbergs bok Halfdan Wilhelmsen – Mannen og striden etter han, som Langeland har hentet sosiale scener og relasjoner fra, er interessant lesning. 

Forlagets omtale:

 Makten og æren er et intenst og mangfoldig familiedrama om livet i et norsk skipsrederi.

På sin storslåtte 18-årsfeiring i 1908 arver Herman Lauritzen makten i farens velrenommerte Tønsberg-rederi. Før han kan overta som seniorsjef, må han imidlertid gå i lære i utlandet. Broren Alf skal sendes til sjøs mot sin vilje, mens lillesøsteren Mathilde forsvinner under dramatiske omstendigheter samme ettermiddag. Først flere år senere vender Herman hjem til et rederi i ruiner. Han tyr etter hvert til like kløktige som nådeløse metoder for å gjenreise firmaet og familiens ære. Med de uopprettelige konsekvenser det får.

Makten og æren handler om rikdommens og klassesamfunnets personlige slagsider, men også om velstandsvekst, kvinnefrigjøring og skipsnæringens betydning i det moderne Norge. Og ikke minst om arvens kraft. Kan man unnslippe sine slektsbånd? Eller fanger familien for alltid?

Romanen er inspirert av den virkelige historien til en av landets mest innflytelsesrike shippingfamilier i det forrige århundret.

Hundenetter av Mirja Unge – til tider mørk, men ikke dyster

 

«Hva skal du der oppe å gjøre, sa fattern da jeg var innom og skulle hente nøkkelen. Forresten henger nøkkelen i jordkjelleren som vanlig. Han hadde måkt ferdig han hadde levd sitt bygdeliv og balet med jorda og røttene kjempet med trærne hogd ved og slått med ljå enda naboene sto og lo når han bannet på sin spisse bydialekt.

 

La dem stå og glo, sa fattern de har vel ikke annet å gjøre. Muttern og fatterns utenforskap hadde fortsatt å vokse i søstera mi og meg.» 

Romanen Hundenetter av den svenske forfatteren Mirja Ung, som sitatet over er fra, ble utgitt i 2024 og på norsk i 2025.

 Jeg har lest mange bøker som Per Petterson har skrevet om i Månen over porten og Mitt Abruzzo. Men det er første gang jeg har lest at han har uttalt seg om en bok på sosiale medier. Når han først har en mening om en bok, blir jeg nysgjerrig. Som jeg ble da jeg 9 mars 2025 leste på Facebook siden til Oktober Forlag at han hadde lest Mirja Unges roman Hundenetter:  

"Jeg har fulgt Mirja Unge helt fra hun debuterte i 1998 med romanen 'Det var ur munnarne orden kom'. Jeg har alltid lest mye svensk litteratur, men så glapp det litt faktisk, og vi glei fra hverandre, Sverige og jeg. Jeg trur det var Mirja Unge som fikk meg til å ta opp tråden. Jeg visste hvem hun skreiv om. Prosaen hennes var så original, setningene så usedvanlige og samtidig så naturlige, som åndedrett, hvis du ikke tenker for hardt på at du faktisk puster. Og den nye romanen hennes 'Hundenetter' overgår det meste.

'Hundenetter' er den kuleste leseopplevelsen jeg har hatt på veldig lenge. Den starter liksom i hundre, og så går den videre derfra. Det fins en slags tilbakeholdenhet i prosaen, men så buldrer og banker det under der, det er steintøft og helt levende. Det er ikke mange som skriver så gode bøker."

Nå er Hundenetter lånt og lest. Romanen er virkelig god. Den er, som det fremgår på bokomslaget, til tider mørk og opprørende. Det ligger en spenning i handlingen som gjør at jeg sjelden kan slappe av. Dessuten ligger det en spenning i å hva som er årsaken til at Nadja har valgt å flytte tilbake til dette gudsforlatte stedet. Det som for meg gjør en roman god, er at forfatteren uanstrengt beveger seg mellom nåtid og fortid. Og det synes jeg Mirja Unge klarer så fint.

Bildene jeg fikk av å lese om landskapet, persongalleriet og oppveksten til hovedpersonen Nadja, fikk meg til tide å tenke på filmatiseringen av Kjerstin Ekmanns roman Hendelser ved vann som ble sendt på NRK forrige år. Den svenske landsbygda med mye natur og gamle hippier:  

«Minusgradene hadde sunkete og stakk nålene sine i nesa da jeg kom ut om morgenen og det glitret av tørre spon i lufta.

Dusjen var i fjøset i det gamle melkerommet. Jeg kvidde meg for å prøve å få i gang vannet der nede jeg husket ikke hvilke kraner man skulle skru på og det var jo den eneste dusjen som fantes glassvattdusjen som fattern kalte den. Ikke hadde jeg noe god vinterjakke heller gikk opp på loftet og bladde gjennom gamle kåper og kjoler som hang på klesstanga der oppe. Det fikk bli mutterns gamle afghanpels jeg gled rett inn i det blanke brune fåret. Jeg hadde dratt ledningen til motorvarmeren fra låven. Volvoen våknet med en gang og vi skrenset ut på hovedveien. Minusgradene knuget alt med sitt stive glitter og veistikkene for forbi.»

Forlagets omtale av romanen:

«Etter mange år i byen vender Nadja tilbake til det forlatte huset på landet. I bygda virker alt som før, de uuttalte maktforholdene og volden har gått i arv. Snart oppdager hun mer enn hun har godt av, og merkelige ting begynner å skje. Noen har spikret opp et gjeddehode på husveggen hennes, en av jentene i bygda blir funnet død - og hvem er det som kjører etter henne i natten?»

Landet som ble for rikt av Martin Bech Holte - en interessant og viktig bok

 

«Jeg har forsøkt å skrive boken for et bredt publikum. Målgruppen inkluderer alle samfunnsinteresserte mennesker. Studenten som har livet foran seg. Pensjonisten som har store deler av det bak seg. Folk i næringslivet, hvis skjebne er knyttet til det norske samfunnets utvikling. Ansatte i stat og kommune. Og den evig leseglade akademikeren.

En del lesere kan nok oppleve at boken gir dem et lite slag i mellomgulvet. Minnet om en økonomi i rask utvikling kombinert med Norges statlige rikdom har gitt mange en falsk trygghet. Var vi ikke egentlig i mål med å bygge et evigvarende godt samfunn?

Dessverre var heller ikke Norge ved regnbuens ende. Velstand og velferd krever kontinuerlig klokskap og innsats. For ungdom er utfallsrommet stort: fra et samfunn de søker seg bort fra, til et samfunn de ønsker å bygge. Derfor håper jeg boken vekker særlig interesse blant, og på vegne av, ungdommen. 

Boken er også skrevet for å øke interessen for samfunn og samfunnsøkonomi. Samfunnet er vanskelig å forstå. Det gjør det desto mer interessant. Den i stor grad egeninteresserte adferden til millioner av mennesker kobles sammen og tar Ofte samfunnet i uventede retninger. Derfor har jeg tatt med en del beskrivelser av de grunnleggende økonomiske kreftene som gjør seg gjeldende i dag, og jeg forteller om noen av menneskene som først identifiserte disse generelle kreftene.»

Sitatet over er fra forordet til Martin Bech Holtes bok Landet som ble for rikt. Jeg kjøpte boken like etter at den var gitt ut i 2024. Etter hvert som enkelte «eksperter» kom med sin negative kritikk av boken, kom tanken på at jeg hadde vært for ivrig med å kjøpe den, kanskje den ikke var så interessant. Men disse får motbør av forfatteren;

«Noen har brukt mye tid på å forsøke å finne svakheter i bokens tallgrunnlag. Det er helt rimelig, og jeg vil derfor komme inn på noen av valgene jeg har tatt av datasett og analysemetoder for å skrive boken. 

Dessverre, og til min overraskelse, har ikke en eneste av mine kritikere tatt kontakt med meg for å avklare hvilke valg jeg faktisk har tatt. Likevel ytrer de seg, på sviktende grunnlag, om hvordan analysene i boken er fremkommet.

Jeg synes boken er interessant og viktig på mange måter. Å lese boken er som å se Norges samfunnsutvikling i fugleperspektiv. De store linjene. Fri for den daglige støyen som kommer gjennom media. Jeg kjente innimellom at det var ubehagelig å lese den fordi tankene på årsakene til Trumps USA dukket opp. Kan Norge havne i den situasjonen. Det hjelper lite med demokrati dersom store deler av befolkningen ikke opplever at de blir tatt hensyn til av landets politiske ledelse. At mange ikke har god nok økonomi til å leve et anstendig liv som er en grunnpilar i livet. 

 

Fra bokens innledning:

«1 2013 var Norge på toppen av verden. Etter to tiår med sterk økonomisk fremgang hadde Norges fastland, uten inntektene fra olje og gass, blitt rikere enn USA. Det var en utopi noen tiår tidligere, men nå var vi rikest, lykkeligst og sunnest i verden. Med Oslos Barcode som ny silhuett tok vi imot nysgjerrige utlendinger. Og med en sterk krone tok nordmenn flytoget den andre veien for å reise ut i verden. Der ute, i India, ble Magnus Carlsen til og med verdensmester i sjakk.

Ikke mange samfunn har lyktes med å skape høy velstandsvekst for hele befolkningen, så vi hadde skapt et økonomisk mirakel. De fleste samfunn fanges av motsetninger mellom interessegrupper og får dermed aldri puslespillbitene på plass, men i Norge hadde vi fått det til. Som forklaring på det norske mirakelet ble en av det norske embetsverkets oppfinnelser fremhevet: Med oljefondet og handlingsregelen hadde vi knekket koden på den såkalte ressursforbannelsen, forbannelsen som har det med å skape problemer for land som er rike på naturressurser.

Vi visste ikke da at 2013 skulle bli toppen, men så begynte det å snu. Umerkelig først. Klart merkbart etter hvert. Ti år senere er kommunene i økonomiske problemer. Produktivitetsveksten er forsvunnet. Dermed har også lønningene, etter at de er justert for inflasjon, stått på stedet hvil et helt tiår. En valuta i fritt fall har redusert folkets kjøpekraft. Og den norske kapitalen som ligger til grunn for private arbeidsplasser, rømmer landet. Med andre ord: Mirakelet glipper ut av hendene på oss.

Hvordan kunne lykken snu slik? Hva skjedde egentlig med Norge? ¨

           Det er viktig å finne svar på dette spørsmålet.»

 Forlagets omtale

"Hvorfor peker de økonomiske pilene nedover i Norge? I 2013 hadde vi den beste kombinasjonen av velstand, helse og lykke i verden. Så ble vekst erstattet av stagnasjon.

Staten er rik, men oljefondet brukes på en måte som gir en rekke følgefeil: Offentlige utgifter eser ut. Både norsk og utenlandsk kapital flyttes ut av landet. Nordmenn tror staten sparer for dem, og har skyhøy gjeld med stor risiko. Uten rakettmotoren økonomien trenger blir resultatet i stedet seiglivet nedtur.

Det finnes en vei tilbake til sunn velstandsvekst. Men finnes det lederskap til å finne den i tide? Landet som ble for rikt er økonomen Martin Bech Holtes varsku til norske politikere og velgere.

Hvorfor peker de økonomiske pilene nedover i Norge? I 2013 hadde vi den beste kombinasjonen av velstand, helse og lykke i verden. Så ble vekst erstattet av stagnasjon.Staten er rik, men oljefondet brukes på en måte som gir en rekke følgefeil: Offentlige utgifter eser ut. Både norsk og utenlandsk kapital flyttes ut av landet. Nordmenn tror staten sparer for dem, og har skyhøy gjeld med stor risiko. Uten rakettmotoren økonomien trenger blir resultatet i stedet seiglivet nedtur.Det finnes en vei tilbake til sunn velstandsvekst. Men finnes det lederskap til å finne den i tide? Landet som ble for rikt er økonomen Martin Bech Holtes varsku til norske politikere og velgere."

Studie i menneskelig atferd – en roman av Lena Andersson der innholdet matcher tittelen

 

«At Matilda Ström nekter å erkjenne at livet hennes er mindre vellykket, provoserer dem begge voldsomt. Dette pleier de å snakke om, og om en psyke som opprettholder et fordreid selvbilde av å ha for stor integritet til å ønske seg noe så banalt som å dele livet med et annet menneske. Så når de med god sikkerhetsmargin har styrt unna grunner og skjær i en skjærgård der det aldri er havblikk, når de har forhandlet med påbudene for god tone og lovene for vennskap, står det klart for dem begge at de i dag deler iveren etter å bebreide Matilda for alt hun er og ikke er.»

 Da jeg leste kapittel 3 i Lena Anderssons roman Studie i menneskelig atferd, utgitt i 2023 og på norsk i 2024, kom jeg til å tenke på hva jeg fascineres av kvinner som er venner med andre kvinner, såkalte venninner. Jeg bor ved en vei der gangstien ligger tett inntil vår hage. Om sommeren må man være døv dersom man ikke hører hva som ofte er samtaleemnet til enkelte «venninner» der de traver forbi: andre kvinner. Hva andre kvinner har sagt, hva de har gjort. Sikker en annen kvinne i venninneflokken som blir analysert. Her hadde Lena Andersson virkelig fått påfyll til sine bøker.

I kapittel 3 med underkapitler møter vi tre kvinner: Mathilda, Ellinor og Liselotte. Mathilda er enslig: 

«Matilda hadde flere venninner og gjorde ulike ting med hver av dem, gikk på kino med én, diskuterte med en annen, snakket om relasjoner med en tredje, mest arbeidsrelaterte og venninneproblemer. Det var et område der Matilda kunne se klart, siden hun evnet å tre ut av seg selv og betrakte ting fra ulike perspektiver, med lidenskap, men uten indignasjon. Den utstrakte tittingen på gamle Hollywood-filmer hadde skjerpet evnen hennes til upartisk observasjon av den typen dynamikk. Men om kjærligheten kunne hun ikke snakke. Det var ikke mulig å vise noe menneske den tilliten det innebar å vite at hun aldri var blitt ønsket av en mann. Hvor mye venninnene enn likte henne, så gikk ikke det, for alle hadde et lite rom inni seg der tvilen lå på lur og kritikken vokste. Hun visste at det i hvert menneske finnes en avstand til det neste, av og til så liten at den bare så vidt rommer tenkte tanker, men det var nok til at hun ikke kunne betro seg til noen med noe slikt.»

Ellinor og Liselotte møtes konditor med hver sin barnevogn;

«Like etter at det første barnet ble født, begynte Liselotte å kalle seg småbarnsforelder. Under svangerskapet inngikk hun på samme selvsagte vis i gruppen gravide. Hun finner glede og trygghet i det å tilhøre, hun lengter etter en stamme. For Ellinor er det annerledes. Hun vil ikke reduseres til bare forelder og yter indre motstand mot Liselottes hang til å se dem, Liselotte og Ellinor, som en enhet. 

«Hvem snakker hun om nå?» rekker Ellinor å tenke når Liselotte sier «vi». Hun får lyst til å markere avstand, men det er ikke bra for fellesskapet. Det forsterkes ytterligere og blir til et skjebnefellesskap av at de har fått barn med bare to dagers mellomrom, Ellinors første, Liselottes tredje.»

Etter hvert kommer de inn på tema Mathilde:

«I ordrike vendinger erklærer de overfor hverandre at omsorgen deres bunner i felles kjærlighet til Mathilda, et ønske om at det skal gå henne vel, at hun skal bli like lykkelig som de selv er så heldige å være. For å hjelpe henne må de jo kunne diskutere hindringene på hennes vei.»

 I siste del av kapittel 3 er det gått et år og det som skjer her er til å le seg fillete av.  

 Lena Andersson skriver i innledningen noe jeg kan si meg enig i: 

«Studiet av mennesket er en kunstart, ikke en vitenskap i ordets betydning. Kun bevisste og tenkende subjekter kan utøve den, og da ikke gjennom innhenting av data, men ved selviakttakelse, tolkning, gjenkjennelse, forståelse. Litteraturen egner seg spesielt godt til det.»

Forlaget skriver om romanen:

«En samling fortellinger om kvinner som lengter og drømmer mens de forsøker å holde ut i kroppene sine. De betrakter hverandre og blir betraktet, og de lytter nøye til det som ikke sies samtidig som de forsøker å forstå det som blir sagt. Alle har de et intenst ønske om å opprette kontakt med andre , men når kontakten først er opprettet, orker de knapt å opprettholde den.  

Studie i menneskelig atferd er en fornøyelig og skarp betraktning om kvinneliv, skrevet av en av Sveriges viktigste forfattere og samfunnsdebattanter.»