Biografi om Cora Sandel, eller Sara Fabricius som hun het, av Janneken Øverland

 «Sara Fabricius hadde sine beste malerår i Firenze mellom 1913 – 1915. Da malte hun også dette selvportrettet."

«Det som for meg begynte som en faglig nysgjerrighet i studietiden, utviklet seg til flere tiårs samliv med tekstene. For oss som var studenter i 1970-årene var biografi et fy-ord. Tjue år senere er det heldigvis ikke det.

I denne boka ønsker jeg nettopp å si noe mer om mennesket bak Cora Sandels ofte både gripende og kloke tekster. Sara Fabricius var en av de mange unge kvinnene som i begynnelsen av dette århundret brøt ut av de trange rollene for å finne sin egen vei. Jeg prøver å vise de menneskelige omkostningene ved å være en slik pionér, og samtidig: fortelle om de kunstneriske seirene. 

Hun levde i utlandet hele sitt voksne liv, men regnet seg alltid for norsk forfatter. Likevel er det noe unorsk ved henne. I mange år bodde hun i Frankrike. Hun beundret den franske forfatteren Colette, som fremdeles er relativt ukjent i Norge. Cora Sandel brukte seg selv og sitt liv i diktningen — som Colette. Slik går hun inn i en fransk litterær tradisjon helt tilbake til Montaigne — der Colette også hører hjemme — en tradisjon der det er en selvfølge at det går an å generalisere om det menneskelige ut fra ett liv — ens eget. Fordi hun går til bunns i det som Søren Kierkegaard kalte uhiin Enkelte, treffer hun mange.

Samtidig har, paradoksalt nok, denne krevende måten å bruke av sitt eget liv for å skape stor litteratur som forutsetning et tydelig skille mellom den som skrev og det hun skrev. Avstand i tid og rom ble en forutsetning. Slik også psevdonymet ble det.

Følgelig tar de feil som tror at for eksempel Alberte Selmer er Sara Fabricius. Alberte er en litterær søster, men forfatteren har gitt henne mange av sine egne erfaringer. Hun har rendyrket dem, utkrystallisert dem, gjort dem bedre og verre, tydeligere og utydeligere.»

 

 Årsaken til at jeg kom på ideen om å kjøpe og lese Janneken Øverlands biografi om Cora Sandel som ble utgitt i 1995 og sitatet over er hentet fra, var at Kerstin Ekman omtalte Cora Sandel i sin bok Min bokverden. Hun innlede kapitlet Nakne Livet som begynner slik:

  

«Da jeg var student i Uppsala, måtte jeg gå fra universitetet til Gropgränd der jeg bodde. Da så jeg iblant en liten dame som kom spaserende på Våstra Ågatan. Det var noe uvanlig ved henne. Dette var riktignok i en annen tid, nittenfemtitallet, da kvinner gikk med hatt som henne. Likevel hadde hun en særegen finhet ved seg. Eller uberørbarhet? En dag hadde jeg følge med en studiekamerat, som sa da vi så henne: 

Det der er Cora Sandel. Vet du det?

 

Nå visste jeg det. Men i dag ville jeg sagt at det var Sara Fabricius. Hun må ha vært over sytti da hun gikk der. Likevel så rak. Ennå med så mye spenst i disse sterke beina som en gang hadde båret og ført henne opp mot fjelltraktene ovenfor Tromsø. Hennes frihet den gang. Den eneste.

 

For oss to som så henne gå der, var hun Alberte. Romanen Alberte ogJakob om den frosne jenta, litt skjeløyd og umulig å gifte bort, leste vi unge jenter langt ut over det som nå kalles tenårene. Vi leste også fortsettelsen av jentas liv som kvinne i Alberte og friheten og Bare Alberte.»

De begynner å bli noe år siden jeg leste Alberte.trilogien. Enda lengre siden er det jeg leste romanen Kranes konditori. Bøkene står i bokhylla. Bøkene må selvsagt gjenleses etter å ha biografien til Øverland. Novellene hun skrev har jeg aldri lest tidligere.

Det gjorde inntrykk å lese om forfatteren som ble født i 1880 og døde i 1974. Om tida hun vokste opp med der jenter skulle inn i trange rammer. Som hun brøt ut av. Livet ble ingen lystseilas er det vel trygt å si selv om det var perioder i livet hun levde det livet hun hun ønsket. Ikke alt var like interessant å lese om. Allikevel er jeg glad for jeg tok meg tid til å lese en bok om Cora Sandel. 

Nærmeste nabo av Helene Flood – mesterlig skrevet

 

«Så lenge han kan huske, har Mikkel hatt følelsen av å ha lurt seg til livet. Han er resultatet av en ferieflørt, moren aner ikke hvem faren hans er, og denne tilblivelsen føles som en glipp: Et så alvorlig spørsmål som livet kan ikke avgjøres så tilfeldig. Altså må det ha skjedd en feil. Noen må ha sovet på post, så han har kunnet lure seg forbi og inn i eksistensen. Han lever, men det var neppe meningen.» 

Nærmeste nabo ble utgitt i 2026 og er den fjerde og siste spenningsromanen til Helene Flood. Terapeuten leste jeg i 2020. Elskeren og Enken i juli. Er du interessert i å lese bøker av Helene Flood anbefaler jeg intervjuet med NRK’s Cille Biermann om boken her i Åpen bok.

Det er sjelden jeg leser i fart og har slik innlevelse som når jeg leser bøker av Helene Flood. Bøkene til Flood er kategorisert som psykologiske thrillere. Jeg synes handlingen er skummel innimellom, men det er mye annet i handlingen som fenger. Helene Flood er psykolog og det merkes. Særlig i romanen Nærmeste nabo der opplevelser i barndommen og tenårene har merket personene i handlingen så sterkt. Hendelser som er lagt lokk på. Det kan ikke være mange som leser boken og som ikke kjenner igjen hvor sårbar man er som barn og tenåring. Selv hadde jeg en «Mikkel» som kom tilflyttende til bygda og gikk noen år i min klasse på barneskolen og som var en skikkelig drittsekk. Selv om vi alle var klar over årsaken, var jeg livredd han og ønsket han alle andre steder. Jeg levde meg godt inn redselen Sigurd og Beret kjenne på når de tilfeldigvis møter Mikkel i Aldriskogen og han viser dem den fæle Presten som er drept:

«Mikkel bøyer seg under en mørk, stikkende gren og hvisker: Her. Sigurd og Beret følger etter. Foran dem står granene litt mindre tett, de lager et slags rom i skogen. Litt lenger fremme ligger en veltet trestamme, og på bakken foran ligger det noe. Først tror Beret det er en haug med gamle klær. Så ser hun føtter, i store, svarte støvler med gapende såle på tuppen. Bein, i svarte bukser. Den slitte, posete skinnjakken.

— Det er Presten, hvisker hun.

Mikkel tar noen skritt mot skikkelsen. Beret følger etter. Presten ligger på ryggen. Den ene armen ligger over kroppen, de lange, tynne beina ligger rett ut, med føttene og nesa pekende mot trekronene. Øynene er åpne og buler ut av hodet, de stirrer tørt ut i ingenting, og likevel tenker Beret i noen mikrosekunder at han hviler seg. Munnen er mørk og hul, nesa skjærer som en knivsegg opp i luften, og ingen del av ham rører seg.

Det gyser i henne. Hun har alltid vært redd for ham. Selv nå venter hun at han skal snu seg og glefse. Så ser hun blodet, og skjønner at han ikke vil røre seg. Det er ingenting midlertidig ved dette, nei, dette hun ser nå, er noe annet.

— Er      begynner Sigurd.

Han står litt bak dem. Mikkel tar et par skritt nærmere kroppen. Beret gjør det samme. Hun har sett Presten mange ganger nede på Feltet. Har kjent det harde blikket på seg, hørt mumlingen hans som en lav summelyd når hun passerer. Er blitt tilsnakket av ham en gang eller to når han har drukket, fått den hese, rustne stemmen, som en skitten elv med flytende vrakgods, slengt etter seg: Har du tatt imot Jesus i ditt hjerte?

— Han er dau, sier Mikkel. — Dau som en sild.»

 Forlagets omtale av Nærmeste nabo:

«Tre trettenåringer møtes tilfeldig i skogen bak byggefeltet og blir vitne til en tragedie. Mange år senere dør en av dem i en ulykke. Beret er fiolinist og bor alene i Paris. Mikkel er blitt politiker og vil kaste om på verden, mens Sigurd lever et rolig familieliv i en forstad som likner stedet der de vokste opp. Alle tre har de vært dypt berørt av det som hendte. 

Dødsfallet avdekker familiebånd så sterke at man kan kveles, og et mørke som truer der hvor livet burde vært tryggest. Og når tragedien åpnes på nytt, blir det farlig for alle som var i skogen den dagen. For har du først gått inn, er det ikke sikkert du slipper ut igjen.»

The Paul Simon Songbook; April Come She Will

 April, come she will, When streams are ripe and swelled with rain

May, she will stay, Resting in my arms again

June, she'll change her tune, In restless walks she'll prowl the night

July, she will fly, And give no warning to her flight

August, die she must, The autumn winds blow chilly and cold

September, I remember, A love once new has now grown old

Menn som ingen treng – noveller av Frode Grytten - om menn som ikke takler livet

 

Frode Grytten har utgitt mange bøker. Jeg har utrolig nok bare lest en bok og det er romanen Den dagen Nils Vik døde som ble utgitt i 2023. I og med at jeg likte den så godt og derfor har satt meg opp på liste for å lese hans siste bok som nettopp er utgitt, romanen Vinter, vinter, vinter, vår, lånte jeg novellesamlingen Menn som ingen treng av Frode Grytten sist jeg var på biblioteket. 

Menn som ingen treng ble utgitt i 2016 og inneholder 10 noveller. Som tittelen beskriver, handler boken om menn. Jeg synes ikke bokens tittel er fellesnevner for novellene. Fellesnevneren er som anmelder her i Aftenposter skriver, den handler om menn som ikke takler livet.

Frode Grytten skriver briljant og empatisk om menn på randen av sammenbrudd. Hans gir innsyn i mennesker som ikke kommer til orde, og som heller ikke ønsker ordet.

Flere av mennene i novellene har barn som trenger dem. Mange har en destruktiv adferd. Novellen som gjorde sterkest inntrykk på meg var novellen Vintertog:

«Ei vinternatt i 1977 hoppa ein mann av toget like før Ål stasjon og flykta med politiet i hælane. Slik eg hugsar han: ein tynn mann i lys frakk med låge skor, halvlangt hår og kinnskjegg. Dei grå slengbuksene var farga mørke nede, og først seinare forstod eg at dei var våte etter at han hadde sprunge gjennom snøen. I rettssaka kom det fram at mannen hadde drukke tett, og allereie før Drammen hadde han tatt til å slenge drit til medpassasjerane på nattoget. Han hadde kalla kvinner for fitter og ein mann hadde blitt stempla som verdas feitaste. Fleire klaga til konduktøren, som gikk bort til mannen og bad om å få sjå billetten. Då truga fyren med å banke opp alle som var i nærleiken.»

Tilfeldig velger denne mannen å trenge seg inn i huset til en liten familie midt på natten. Fortelleren var elleve år.

«Dette var dei lykkelige åra i det gulmåla huset ved jernbanelinja. Faste måltid. Reine plagg. Henge opp klesvasken. Smøre matpakke. Gå på jobb. Eg kan ingenting om sannsynsrekning, men eg trur Egil Eriksen kunne ha valt kva som helst hus på den togstrekninga, og han ville ha komme unna med det. Vi ville også sannsynligvis ha gått klar av all driten som etter kvart skulle treffe oss. Men fyren hadde valt huset til ein eks-boksar, ein mann med kraft i nevane, og det kosta han livet. For oss var ikkje utgangen fatal, men det var som om noko hadde snike seg inn i huset saman med inntrengaren den natta.»

 Slutten gjør vondt å lese.

 Novellen Andersen, Anders er tragikomisk og frembringer latteren flere ganger. Den starter med at en tenåring får beskjed av faren om holde seg hjemmefra frem til klokka seks på ettermiddagen. Sønnen blir lei av å gå rundt på kjøpesenteret etter skolen. Eller oppholde seg på biblioteket:

«Bibliotekarane masar aldri. Dei har nok med seg sjølv. Dei glor ut i lufta eller inn i skjermen, som om alt har gått gale for dei den dagen, eller heile livet, for den del. Det er alltid dei mest ugly jentene i klassen som blir bibliotekar. Eg veit ikkje kva eg skal bli. Far min jobba lenge i eit målarfirma som heiter Nilssen & Sønn, men for tre år sidan fikk han sparken. Nordmenn blei for dyre for Nilssen & Sønn. Far min har bare hatt møkkajobbar etter det. Om han ser ein bil med polske skilt, fløytar han automatisk og gir dei fingeren.» 

Sønnen blir lei av opplegget: 

"Onsdagar etter at eg har vore på skulen, klatrar eg opp i treet. Det er det same opplegget kvar gong. Menn som parkerer borte i gata, kryssar over og går inn i hagen gjennom opninga i hekken. Dei ruslar over plenen, bankar på skyvedøra og forsvinn inn i stova vår. Dei kjem ut igjen etter omtrent ein halvtime og kjører sin veg. Eg følger bilane oppe frå treet, ser dei blande seg med resten av trafikken nede i rundkjøringa og så forsvinne til høgre eller venstre. Ein ettermiddag blir eg oppdaga. Far kjem opp gjennom hagen og kommanderer meg ned. ANDERS! Eg vurderer om eg skal bli verande. Han har ingen sjanse til å komme seg opp hit. Men før eller seinare må eg ned igjen, og litt etter sit vi på kjøkkenet, og far min preikar om at livet ikkje alltid går slik ein har tenkt seg. Han seier at det har vore vanskelig etter at farmor døde. Farmor var eit anker i livet, seier han. Eg burde sikkert ha syntest synd på han, men det gjør eg ikkje. Han seier at vi kan lage ein ny avtale. Eg kan vere i huset kvar ettermiddag, også før seks, men då må eg vere på oppe på rommet mitt heile tida. Stova, gangen, toalettet og første etasje er forbodssone.

Kva har du gjort? spør eg. Han svarer ikkje. Det er så fint å ha deg her, seier han og reiser seg.»

Hva som foregår i hjemmet skal ikke jeg røpe her. 

Forlagets omtale av novellesamlingen Menn som ingen treng:

«Menn som kjører vekk. Menn som blir igjen. Menn som krasjar nye bilar. Menn som er på veg ned. Menn med for mykje gjeld. Menn med uvanlige kjønnsorgan. Einsame menn. Fredelige menn. Valdelige menn. Ærlige menn. Kriminelle menn. Menn ein stad midt imellom. Menn frå Rjukan. Menn frå Lillestrøm. Menn frå Fyllingsdalen. Menn frå Warszawa. Menn i eit nytt og skrudd Noreg. Menn som treng kvinner. Menn som treng menn. Menn som ingen treng. 

Dette er Frode Gryttens niande novellesamling, og det er ni år sia han sist utgav noveller, denne sjangeren som kanskje står forfattaren nærmast. «Menn som ingen treng» rissar opp eit kart over Noreg og Europa -- her finst desperasjon, kjærleik, håpløyse og komikk.»

Kråketronen av Eva Fretheim – imponerende

 

«Fem ungdommer i en stubbåker. Fotografert på avstand, i fart, på vei mot hverandre eller fra hverandre, bevegelsen visket ut rekkene deres som med en bløt pensel. De var i tidlige tenår, med uferdige kropper, myke konturer. En av dem hadde noe i håret som lignet fjær. Landskapet var nordisk, himmelen blek, klærne i jordfarger, buksene hadde sleng. Fargene var gulnet, nesten skjoldet etter nærmere femti år. Fem barn på et gustent jorde.

Bildet av dem var blitt hentet opp fra beslagsrommet og avfotografert, nå var kopien blåst opp på storskjermen i møterommet, uten at det hjalp. Ansiktene var vage som røyk, bildet var tatt på for stor avstand, i for stor fart. Vigdis kjente frustrasjonen vokse da hun snudde seg mot teamet:

Hvem er disse fem barna? sa hun.»

 Endelig var den siste krimromanen til Eva Freheim ledig på biblioteket. Jeg har gledet meg til å lese boken. Samtidig har jeg vært spent på om Kråketronen som ble utgitt i 2026 ble en like god leseopplevelse som de tre foregående som jeg leste tidligere i år: Dronningland, Fuglekongen og Papirdukkene. Det ble det. Jeg er imponert. 

 Boken starter med at en ung naturverner drukner i et vann ved gården der bygdas ordfører og ektefellen bor. Vigdis Malmstrøm og kollegaen etterforsker er om dette er en ulykke eller har ordføreren og/eller ektefellen eller andre som var i nærheten skyld i drukningen. Men politimesteren vil ha et ord med i laget:

«Lise Sand lyttet taust, uten å avbryte. Da Vigdis var ferdig, sa hun:

Jeg ga deg vel en slags advarsel da vi snakket sammen sist, Vigdis. Om at dette måtte holde vann.

Ja, sa Vigdis, og prøvde å holde stemmen fast. Og det vet vi først når etterforskningen er avsluttet.

Jeg skjønner at du gjerne vil ha mer tid, sa Lise Sand og foldet hendene oppå skrivebordet. Men vi har rett og slett ikke ressurser til å drive dette noe lenger.

Vigdis iakttok de foldede hendene mens politimesteren fortsatte:

Du vet selvsagt hvordan ressurssituasjonen vår er. Nå har du fått to døgn. Dere har gjort tekniske undersøkelser og avhørt vitner. Det er gjort godt arbeid, for all del. Men ut fra det du nå har fortalt, ser jeg ingen ting som tyder på at dette var noe annet enn en ulykke. 

Det vet vi ikke ennå, sa Vigdis lavt. Hun beveget svakt på føttene for å dempe uroen som vokste i henne.

Dere har ikke lagt fram et eneste bevis, fortsatte Sand. Det du nettopp refererte, var et hendelsesforløp, som endte i en tragisk ulykke.

Du må innrømme at det ikke kan utelukkes at det er skjedd noe kriminelt, sa Vigdis desperat. Men det gjorde ikke noe inntrykk på sjefen hennes.

Det kan man nesten aldri, svarte Sand kort og kjølig.

Hvis vi lukker saken nå, vil pågripelsen av ordføreren virke helt absurd. Det setter oss i et dårlig lys, sa Vigdis.

Lise Sand ristet på hodet.

Det får ikke hjelpe. Her må det skjæres igjennom, og det er min oppgave når etterforskningsledelsen ikke klarer det. Vigdis svarte ikke. Hun hadde ikke mer å si.»

 Men så skjer det et drap på en hytte nær gården. I boligen til drapsofferet finner de et gammelt bilde som tilsier at drapet har sammenheng med en hendelse for mange år siden. Under etterforskningen av drapet kommer det frem opplysninger som gjør at saken som politimesteren lukket må gjenåpnes.

Forlagets omtale av Kråketronen:

«Et par egg knuses mot en vindusrute. 

En tenåringsjente går ut på et islagt tjern.

Kvelden den unge kvinnen går gjennom isen, forandrer alt. For tjernet der hun drukner, ligger på ordførerens tomt. Og politietterforsker Vigdis Malmstrøm oppdager etter hvert at dette ikke er første gang et ungt menneske har mistet livet på akkurat denne måten - akkurat her.

Hvilke historier er det vi tviholder på for å overleve? Og hvor langt tilbake må vi gå for å nøste opp i alle løgnene som utgjør et liv?

I Kråketronen er det politiske maktspillet like overskridende som barndommens altoppslukende leker. Og med sin mesterlige psykologiske innsikt viser Eva Fretheim nok en gang hvorfor hun har tatt norske krimlesere med storm.»

Rasputin og Romanov-familiens undergang (Rasputin and The Downfall of the Romanovs) av Antony Beevor

 

«Tsarens offiserskorps var så demoralisert av de overdrevne beretningene om politisk og økonomisk korrupsjon, for ikke å snakke om de direkte usanne historiene om Rasputins utsvevelser med keiserinnen og til og med døtrene hennes, at da februarrevolusjonen brøt ut i 1917, var det knapt noen som løftet en hånd for å forsvare tsaren. Sjelden har én enkeltperson, fra små kår og omspunnet av ville rykter, øvd en så sterk påvirkning på historiens kjede av årsak og virkning. Rasputins betydning gir en fascinerende annerledes vinkling på hypotesen om de store menns innvirkning på historien.

Det er et annet aspekt ved det Teff kalte «myten», som er like fascinerende. Mytene og løgnene han var omgitt med, var den tidens falske nyheter. Rasputin selv hadde delvis skylden for dem, fordi han skrøt av sine forbindelser til tsarfamilien. Likevel avslører konsekvensene et fenomen som altfor ofte blir ignorert av historikerne, nemlig at rykter og konspirasjonsteorier kan ha langt sterkere effekt enn virkeligheten.»

Første gang jeg hørte navnet Rasputin var på slutten av 1970-tallet da sanggruppa Boney M i låten Rasputin sang at han var «Russia's greatest love machine». Etter det har jeg lest bøker om Russland og om de siste Rovanovene som endte med å bli henrettet, men da har Grigorij Jefimovitsj Rasputin (1869 – 1916) hatt en mindre rolle enn i boken jeg nå har lest.

Boken Rasputin og Romanov-familiens undergang av Antony Beevor ble utgitt i 2026, også den norske utgaven. Hendelsene som ledet til at Rovanov- familiens undergang var mange. Derfor er vi på side 100 av 380 sider før vi leser om det første møtet mellom Rasputin, tsaren og tsaritsaen som var i et teselskap i november 1905.

Etter ha født fire døtre fikk tsar Nikolaj II og hans hustru Alexandra en sønn. Han ble født med en blødersykdom. Dette skulle være en hemmelighet for å unngå at tronen ble kuppet av andre. En hendelse sementerte forholdet mellom keiserinnen og Rasputin:

«Den vinteren, da Rasputin var tilbake i St. Petersburg, kom tre år gamle tsarevitsj Aleksej i skade for å falle og skade beinet. Det oppsto indre blødninger, og beinet hovnet opp slik at barnet ble utsatt for intense smerter. Hofflegene konkluderte med at det ikke var noe de kunne gjøre. Keiserinnen ringte Rasputin og tryglet ham om å komme umiddelbart til Tsarskoje Selo. Rasputin ankom og ble ført til Aleksejs soverom, der han begynte å be ved fotenden av sengen. Tsarens søster Olga gikk innom Aleksej neste morgen og ble forbløffet over å finne gutten sittende oppreist i sengen. Feberen var borte og hevelsen hadde gått ned. Før Rasputin reiste igjen, skal han visstnok ha sagt til foreldrene: «Vær bare rolige, sønnen deres vil overleve, og når han blir tjue år, vil sykdommen ha forsvunnet uten å etterlate seg spor.» Hvis han faktisk kom med dette løftet, var det en tragisk upresis spådom. Men den lille guttens spektakulære tilfriskning overbeviste keiserinnen fullt og helt om at Rasputin var en helgen. Han hadde utført et mirakel rett foran øynene på henne.»

Rasputin ble tilkalt flere ganger etter dette og keiserinnen var overbevist om at det var hans evner som fikk Aleksej til å friskne til.

«Tsaritsaen var ikke i tvil. Hun var fullstendig overbevist om at Gud selv hadde grepet personlig inn takket være Rasputins bønner. Én ting var sikkert. «Hjulpet av keiserinnens hang til mystisisme», skrev Mossolov, «hadde Rasputin få vanskeligheter med å gjøre alt han sa, til lov. Og ordene denne kløktige bonden fremsa, var skjebnesvangre.» Fra da av våget staben i palasset bare å nevne hans navn med dempet stemme. Tsaren ba Frederiks, sin mest betrodde rådgiver, om aldri igjen å ta opp spørsmålet om staretsen og hans omdømme.»

Uten sammenligning for øvrig har vi i Norge hatt Snåsamannen som mange hadde tiltro til. Alle som har hatt barn som er mye syk kjenner til hvor fortvilet det kan være. Denne delen av historien er derfor ikke vanskelig for meg å forstå. Det er alt det andre som etter hvert skjer som er uforståelig. Men i dette virvaret av hendelser, blant annet forårsaket av 1. verdenskrig, finnes en inkompetent og konfliktsky tsar som lar ektefellen med Rasputin som rådgiver styre alt ned i avgrunnen. Dette på tross av at advarslene var mange. Slik avslutter forfatteren forordet:

«Vi bør ikke glemme hva den store 1800-tallspoeten Fjodor Tjuttsjev sa om at Russland ikke kan forstås med hjernen alene. Det samme gjelder Rasputin. Han kombinerte åndelig uskyld med ustyrlig begjær, intens religiøsitet med kynisk opportunisme, stolthet med paranoia, instinktiv sjenerøsitet med grådighet, selvinnsikt med fantasi. Han overbeviste seg selv om at han hadde en oppriktig kjærlighet til kvinner, samtidig som han av og til begikk voldtekt. Alle paradoksene i hans personlighet, kombinert med den forbausende historien om hans liv og hans død, strider mot all vanlig logikk.»

Forlagets omtale:

«Hvordan kunne en knapt lese- og skrivekyndig bonde fra Sibir bestemme verdens skjebne? Det hersker liten tvil om at den såkalte «gale munken» Rasputin forhekset tsar Nikolaj II og hans hustru, Aleksandra. Likevel skjuler det merkelige og skandaløse forholdet deres en gåte – en gåte som kaster et fascinerende lys over den omstridte «store menn»-teorien i historien. 

Rasputin var en hengiven monarkist, ikke en revolusjonær. Han hadde ingen offisiell posisjon, ingen styrker under sin kommando. Likevel bidro han mer til Romanov-dynastiets fall enn noen annen enkeltperson. Tsarens offiserskorps ble så demoralisert av rykter om korrupsjon – for ikke å snakke om sladderen om hans utsvevelser med keiserinnen, og til og med hennes døtre – at da februarrevolusjonen brøt ut, ble ikke et eneste sverd løftet til forsvar for regimet.

Akkurat som Rasputin la familien Romanov under sin trolldom, har legenden om ham trollbundet historikerne. Mer enn hundre år senere klarer vi fortsatt ikke fullt ut å forstå sammenbruddet til verdens mektigste enevelde. Var det noe sant i de ville historiene som styrtet imperiet? Eller var hans egentlige ettermæle en urovekkende lærepenge fortellingen og mytens makt til å forme historien?»

Jeg vil! En forfatters portrett av Sigrid Undset av Ida Jessen

«Sigrid er en eminent brevskriver, spill levende og overdådig sjenerøs i sin ærlighet. For den som er interessert i Sigrid Undset, er det ikke mye «sløseri». Det er ikke noe småprat og heller ikke mange høflige forespørsler til mottakeren. Det er som om hun bruker mottakeren som dagbok. Hun skriver stort sett bare om seg selv og det som interesserer henne.

Hvordan kan det ha vært å motta det ene lange brevet etter det andre? Lange monologer om Sigrid Undset selv og hennes barn, hennes hverdag, hennes liv og lesning og meninger og stemninger, Har det tæret på, sånn som et menneske som snakker for mye, kjør det? Ikke for meg, som sitter og leser på 100 års avstand. Hun stiger opp fra brevene i all sin valkyrieaktighet, til tider primitiv, til tider råsterk som få, til tider sliten inn til marg og bein. Men alltid viljefast. Alltid ærlig.

Men stopp nå litt. Er det sant?»

Jeg husker ikke når jeg første gang leste en bok skrevet av Sigrid Undset. Eller den første gangen jeg leste en bok der Sigrid Undset var tema. Det er etterhvert blitt mange. Sigrid Undset slutter aldri å fascinere meg. Og nå har jeg lest enda en bok om henne.

Boken til Ida Jessen Jeg vil så jeg tilfeldig blant nye bøker på biblioteket. Den har tilleggstittelen En forfatters portrett av Sigrid Undset.  Fantastisk fint at det fortsatt skrives bøker om Undset. Boken ble utgitt i 2024 og på norsk i 2026.

Det er mye jeg husker fra tidligere bøker. Men alle som skriver om Undset har sin egen vinkling. Det har også Ida Jessen. Ida Jessen stiller en del kritiske spørsmål som jeg ikke kan huske at andre som har skrevet om Undset har stilt. Her er en smakebit til fra boken:

«Hun var en del av et kull med lovende debutanter. Herman Wildenvey, Olav Duun, Johan Falkberget og Kristian Elster. Hun meldte seg inn i Forfatterforeningen. Hun vakte oppsikt. Hun var ung og pen og talentfull og helt sin egen. Her er en skildring av henne fra en forfattermiddag i desember 1907, blikket tilhører den tre år yngre Wildenvey: «Hun satt og røkte små sigarer, en storladen, rank og statelig skikkelse, fem og tyve år kanskje. Det falt meg ikke inn at hun var annet enn en moderne velorientert ung dame, selvstendigheten selv. Hennes store mørke blikk søkte rundt hele rekken av hoder rundt bordet, hun så ut som hun i all likegyldighet satt og gjorde kritikkbetonte iakttakelser. 'Det er Sigrid Undset,' sa Barbra Ring. 'Hun skal være fenomenal. Gunnar Heiberg har anbefalt hennes første roman til Aschehoug.»^3»

Forlagets omtale av boken:

«Ida Jessen gir liv til Sigrid Undset (1882–1949) i en biografisk roman som skildrer en kvinne fanget mellom plikter og lengsler. Undset ønsket alt: å skrive, å elske lidenskapelig, å få en stor familie, å engasjere seg politisk og å leve med troen som drivkraft. Men ekteskapet brøt sammen, familien gikk i oppløsning, og det som først føltes som et kall til morsrollen ble en lenke.

Midt i smerten og tapet fant Undset styrke i skrivingen. Hun skrev seg ut av livets mørke rom og inn i verdenslitteraturen, noe som kulminerte med Nobelprisen i 1928.

Jessen – selv en anerkjent forfatter som gjerne gir stemme til kvinners erfaringer, går tett på Undsets dramatiske liv som hustru, mor, debattant og kunstner. Hun undersøker de kontroversielle valgene Undset tok, og stiller spørsmålene bare en forfatter kan stille en annen: hvordan livet og litteraturen uunngåelig flettes sammen, også der hvor selv forfatteren ikke kjenner hele sannheten.»