Min bokverden av Kerstin Ekman - om noen av bøkene som har betydd mest for forfatteren

 

«I den historiske virkeligheten og knapt tjue år etter romanfortellingens begynnelse, siktet våre foretaksomme forfedre seg inn på øya Lindisfarne på Northumbrias nordvestlige kyst. For de kristne var den en hellig øy med et stort og rikt kloster. Her gikk de nå tungt bevæpnet i land og plyndret klosterbygningene for vin og alt spiselig. Kostelige gullbroderte kapper som ble båret foran alteret, sølvbegre og gullgjenstander ble slept av sted, hellige bilder likeså. Munker ble drept, og de som ikke var for hardt skadet, ble tatt som slaver. Det var en total katastrofe for den lille øya.

Jeg leste en gang at disse røverne i sin merkantile listighet tok med seg liket av sankt Cuthbert i kisten for å selge den hellige abbedens og eremittens levninger lenger nede i landet. Den kilden har jeg mistet, og kanskje var det en skrøne. Slike oppsto etter katastrofen. En del kan man nok tro på. Sankt Cuthbert ligger begravd i katedralen i Durham, mye lenger nede på den nordøstlige kysten, så liket ble i hvert fall flyttet. Av hvem, eller hva det kostet, vet vi ikke.»

Sitatene over er fra kapitlet Stormen og gnisten i boken Min bokverden av Kerstin Ekman utgitt i 2023 og på norsk i 2025. Bildene tok jeg på en tur til Lindisfarne (også kalt Holy Island) son ligger utenfor kysten av Norrthumberland (England). Et fantastisk sted og jeg var der en høstdag med nydelig vær. Anbefales. 

I 2013 leste jeg Ekmans Grand Finale i svindlerbransjen, og i 2023 Løpe Ulv og Guds barmhjertighet, første roman i trilogien Vargskinnet. Men den boken som jeg husker best er Hendelser ved vann. Den leste jeg så langt tilbake som i 1996. Boken var god, men skremmende å lese.

«Det er fint å tenke på verdenene som finnes i bokhyllene. Dem kan jeg alltid gå inn i. For bøkene har jeg den samme følelsen som jeg hadde da jeg var barn. Det er så mye tett nærvær i dem. Djevelen kommer haltende på bukkefoten sin etter Hjalmar Söderberg i Hjärtats Oro. Pierre Bezukhov virrer rundt i palasset der faren ligger for døden. Heinrich Heine står i den tyske tollen på reise fra Frankrike og tollbetjenten roter etter forbudte bøker i bagasjen hans. Men smuglergodset sitt har han i hodet, så han kan hånflire av nidkjærheten deres. Josef sitter naken og flørter med månen i Josef og hans brødre, og faren kommer vandrende med en lang stav i hånden for å ta en alvorsprat med yndlingssønnen som er på religiøse villspor. I Olle Hedbergs Dockan dansar, klockan slår venter fruen i huset på at de endelig skal ringe fra kontoret og si: Grossisten døde nettopp.»

Sitatet over er fra kapitlet Hvordan skal man lese?. I kapitlet Ta vare på det du ser skriver hun om boken Bannlyst av Selma Lagerlöf. Der gode venninner fikk forfatteren Selma Lagerlöf til å forandre historien slik at den ble noenlunde appetittlig. Ekman skriver at hjelpen hun fikk ikke var til fordel for romanen.

Ekman skriver at for henne er opprinnelsen til en historie er alltid et syn:

«Et lite blått telt med sovende mennesker på et sted der jeg aldri før hadde sett et telt. Tanken som dukker opp, er stygg: det ville vært lett å drepe menneskene der inne med en kniv rett gjennom teltduken.»

I slutten av kapitlet Ta vare på det du ser  skriver Ekman:

«Jeg kan ikke lære et annet menneske å skrive. Men én ting vet jeg: Slipp ikke noen inn i manuskriptet ditt. Der er din hemmelighet og ditt tilfluktssted. Så lenge ingen andre har rørt ved ordene, er alt mulig.

Og hvordan lærer man å skrive? Man må selvfølgelig ha et medfødt talent for å dikte opp og god språkfølelse. Men ellers er mitt råd: Les en god bok. Du har hele verdenslitteraturen til rådighet.»

Jeg er glad for at Ekman ikke slapp inn venninner eller andre inn i manuskriptet til Hendelser ved vann som står i bokhyllen min. Det er en roman som står på lista for gjenlesing. Særlig etter at jeg så filmatiseringen av boken. Det gjør også Min bokverden, og da tenker jeg på deler av boken. For jeg synes ikke alt hun skriver om var like interessant å lese om. 

I kapitlet Blir man klok av å lese? skriver Ekman om Thomas Manns bok Trolldomsfjellet. Jeg har ikke lest bøker av Thomas Mann og Trolldomsfjellet har et sideantall som advarer meg om å lese den. Ekman har lest romanen flere ganger og skriver dette om gjenlesning og å lese tykker bøker:

«Er det dumt å gi seg i kast med så tykke og gode bøker så tidlig i livet at man ikke helt kan forstå dem? Det tror jeg ikke. Man kommer jo inn i en fascinerende verden, og man kan vende tilbake til den og forståelse av mye man ikke skjønte i første omgang. Hver gjenlesning åpner nye rom i historien. Og i beste fall åpner den ukjente rom inne i en selv.»

Forlagets omtale av boken:

«Kerstin Ekman har brukt et liv på å lese, nå skriver hun om det hun har lest. I 24 kapitler speiler hun sitt eget liv gjennom lesningen av noen av de bøkene som har betydd mest for henne, fra Ibsen og Bronte til Sandel og Roth. Hun skriver om bøker som venner, bøker som gav trøst og om hvordan skriving og lesning henger uløselig sammen. Hun skriver om vår samtid, om naturtap, krig og om hvorfor et kyss på en benk i regnet i Stadtsparken i Stockholm gjorde at Kerstin Ekman aldri fikk lest Kong Ødipus.

Den perfekte gave til alle som elsker bøker, en bok du vil forsvinne inn og aldri ha lyst å komme ut av igjen. En bok som får deg til å ville lese og lese.»

 

Dronningland av Eva Fretheim - god krim - ser frem til å lese Fuglekongen

 

«Lyset falt skrått inn i møterommet, det sto et tre utenfor vinduet med blanke lysegrønne blader. Alle satt helt stille mens Naima gikk gjennom hvem den døde kvinnen i bilen var. Det var skummelt fort gjort å oppsummere et helt liv, å få alt presset inn i noen korte setninger, men uten at disse setningene røpet så mye om hvordan det egentlig var, hvordan det føltes å hete May-Britt Lange, å være 42 år, barnehageassistent, ha en 12 år gammel datter som hun ikke bodde sammen med, bo i en leilighet i underetasjen av et bolighus, ha foreldre som ikke var i live og en søster som bodde i Oslo. Å dø alene i en bil som treffer fjellveggen akkurat der en gårdsvei svinger ut på riksveien, å oppleve at alt blir klippet tvers over, slik at trådene kuttes i løse lufta, sånn.»

 Eva Fretheim bor, som meg, i Moss og jobber som journalist i Moss Avis. I 2022 debuterte hun som krimforfatter med romanen Dronningland. Romanen er den første i en serie på foreløpig fire bøker med politietterforsker Vigdis Malmstrøm i hovedrollen. Neste bok i serien, Fuglekongen, er på lista over bøker jeg skal lese når den er ledig på biblioteket. Jeg har store forventninger til neste bok etter å ha lest Dronningland.

Dronningland er en type krim jeg liker å lese. Selv om jeg har lest mye positivt om Eva Fretheims bøker hadde jeg ikke forventet at jeg, som leser lite krim, skulle like den så godt. Boken er spennende. Den har en handling som er troverdig. Både hva angår etterforskningen og hvordan de ulike aktørene i historien møter politiet. Det er god fremdrift uten å være heseblesende.

Vi kan ofte lese og høre naboer som er i vantro når brutale drap skjer på bygda. «At slike grusomme handlinger skjer her», sier de til journalistene. «Her som det er så stille og fredelig». Men drap og forsvinninger skjer også på bygda. Jeg vokste opp der en av våre nærmeste naboer forsvant sporløst og aldri er blitt funnet. Spekulasjonene var mange. Var hun drept, i så fall, hvem kunne gjort det. Hadde hun rømt. Begått selvmord. Utsatt for en ulykke, Innimellom dukket forsvinningen opp som en historie i ukeblader. Nå er de mange år siden forsvinningen. De som eventuelt kjente til hva som skjedde med henne er døde alle sammen. Men jeg antar at det er flere enn meg som fortsatt lurer på hva som skjedde.

I romanen til Eva Fretheim er de bedre utstyrt til å finne ut av hva som er årsaken til May-Britt Langes død:

«De var fire personer i rommet. Vigdis, som var etterforskningsleder i saken. Naima Saleem, krimetterforsker som var kommet hit til stasjonen som nyutdannet for åtte år siden.

Hun satt med blikket på PC-skjermen og leste opp det de visste om den døde kvinnen. William Lund, nyansatt, fra Oorårets kull på Politihøgskolen, satt med laptopen oppslått i fanget og tok notater. Da han hadde fortalt at han ikke gjorde noe særlig annet på fritida enn å spille dataspill, streifet det Vigdis at det kanskje var håp for hennes egen sønn. Lent mot veggen satt Bård Jensen, krimtekniker og gammel ringrev. Han hadde vært her på stasjonen i en årrekke, gjennom hele omleggingen av krimteknikken, fra analogt til digitalt. Vigdis' erfaring var at det skulle temmelig mye til for å sette Bård i bevegelse, men når han først kom opp i tempo, var han tilsvarende vanskelig å stoppe.

Nå så hun på kroppsspråket hans at han gjerne Ville prate. Han hadde fått May-Britt Langes Dodge Dart inn i garasjen dagen før og holdt på til seint på kveld. Men han måtte vente. Vigdis så på kollegaene:

Jeg syns vi skal angripe dette helt åpent, med utgangspunkt i tre hypoteser. Det kan ha vært en ulykke. Det kan ha vært et selvdrap. Eller, det kan ha vært påført henne. For eksempel ved at noen har presset henne av veien. Foreløpig kan vi ikke utelukke noe, og jeg foreslår at vi begynner med å lete bredt etter fakta som kan styrke, svekke eller utelukke disse hypotesene. Vær så god, Bård?

Bård slo på PC-en, som var koblet til storskjermen på veggen. Han fant fram til et foto fra ulykkesstedet, tatt fra riksveien.»

Forlagets omtale:

«En bil har kjørt inn i en fjellvegg. Bak rattet sitter en 42 år gammel kvinne. Død.

Etter hvert som nyheten om dødsfallet sprer seg i bygda, blir det klart for politietterforsker Vigdis Malmstrøm at noe ikke stemmer. Skadene på bilen burde ha vært større. Det er ingen bremsespor på veien. Og veska, den ligger i baksetet – som om det har vært en passasjer med i ulykkesbilen.

Samtidig brer uroen seg på gården til brødrene Jonny og Jarle Svartskog. Hvordan skal det gå med bilene de kjøper og selger når politiet banker på? Hvem er egentlig Unn Hansen, som holder til på gården, som driver birøkt i skogen, og som ingen vet hvor kommer fra? Og hva skjedde egentlig den sommerdagen for to år siden, da ei nitten år gammel jente forsvant sporløst fra bygda?

Mens Vigdis gjør det hun kan for å nøste opp i de stadig mer innviklede trådene, glir våren over i trykkende sommervarme. Og i skogen summer biene, på oppdrag for dronningen. Uten henne har de ingen sjanse.

Med Dronningland har Eva Fretheim skrevet en krimroman utenom det vanlige. I et elegant, fortettet språk fortelles en historie om sjalusi, hevn, begjær og løgn – og om dronningers uunngåelige skifte.»

Demokrati til salgs av Thomas Spence - boken for den som interesserer seg for politikk og samfunsutvikling

 

«For kommunikasjonsstrategene er en viktig del av jobben å ha store ører og oversikt over snakkisene i pressemiljøet. Og gode relasjoner til sentrale journalister i alle store redaksjoner. Da må de oppsøke arenaene hvor journalistene oppholder seg. For politiske journalister er det ett sted som peker seg ut: pressebordet i stortingsrestauranten.

Aps parlamentariske leder Einar Førde ansatte i 1986 journalisten Svein Dybing som kommunikasjonssjef i stortingsgruppen. Førde brød seg ikke om at Dybing spydde ut pressemeldinger som ingen gadd lese eller publisere. Arbeidsinstruksen var kort og grei:

— Den viktigste jobben din er å sitte ved pressebordet i stortingsrestauranten og følge med på hva journalistene snakker om, og hva de tenker. Og så skal du komme til meg og fortelle hva de har sagt og er opptatt av, forteller Dybing.

Slik er jobbeskrivelsen langt på vei også i dag. «Bordet» er pressebordet i stortingsrestauranten. Norges viktigste politiske ryktebørs. Her møtes journalister, stortingsrepresentanter, statsråder, rådgivere og spinndoktorer til lunsj, diskusjon og sladder.»

Det er en stund siden jeg leste om boken til Thomas Spence Demokrati til salgs med tilleggstittelen Myter, metoder og knep i kommunikasjonsbransjen. En av mange bøker jeg har notert på huskelista jeg har opprettet på bibliotekets nettside. Nå er den lånt og lest. Selv om det å lese en faktabok tar tid og det ikke er alt som er like interessant å lese om, var boken til Spence utgitt i 2025 virkelig verdt å lese. Boken anbefales for boklesere som er interessert i politikk og samfunnsutvikling. 

Sitatet innledningsvis er fra kapittel 4 Slik jeg jobber strategene i partier og organisasjoner i underkapitlet Kjenn en journalist. Venner og fiender blant journalistene. Her fra kapittel 4 i underkapitlet Sitatsjekken;

«En gang sendte jeg et intervju til sitatsjekk hos finansminister Siv Jensen. Jeg fikk det tilbake med masse strykninger og endringer. Men ved en inkurie returnerte de e-posten med navnene på alle som hadde vært involvert i kopifeltet. Det viste at seks statssekretærer, kommunikasjonsfolk og byråkrater hadde vært involvert. Den eneste som deltok i intervjuet — finansministeren selv — hadde ikke vært med på departementets «sitatsjekk» av sjefens uttalelser.

— Det verste eksempelet på sitatsjekk er de som sender over et skriftlig svar, og så skal de ha sitatsjekk. Det er en mistillit til at man kan redigere, sier Aftenposten-kollega Solveig Ruud. Hun forteller om noe annet alle reportere har opplevd: Byråkraten ber deg oppgi på e-post hva du vil spørre om når du ber om intervju. Så risikerer du å maile frem og tilbake i dagevis og/eller få en e-post tilbake, kanskje like før deadline, med delvis svar på spørsmål.

— Da sitter du der med det du har. Tiden er ute. Det er politikernes beste våpen for å avskjære en vanskelig sak, sier Ruud.

Sitatsjekken har est ut til å kunne bli et nytt intervju. En omkamp eller ekstraomgang Oernt fra intervjuets opprinnelige funksjon. Og hvor statsrådene involverer byråkrater for å kvalitetssikre at de ildce har dummet seg ut. Det fører tidvis til et ugjennomtrengelig fagspråk. Det er så langt fra den opprinnelige betydningen av sitatsjekk at journalister oftere bør avvise dem.»

Forlaget om boken til Thomas Spence

Hvem styrer egentlig samfunnet? Bak politiske vedtak og nyhetsoppslag skjuler det seg ofte et maktspill der kommunikasjonsbyråer og strategiske rådgivere trekker i trådene. Dette er historien om hvordan politikk utformes utenfor offentlighetens lys, gjennom lekkasjer og nøye planlagte budskap.

Thomas Spence har i 40 år fulgt utviklingen på nært hold som politisk reporter, London-korrespondent, presseråd i FN-delegasjonen og leder i Norsk Journalistlag. Han viser hvordan journalister påvirkes, og hvordan ressurssterke aktører kan kjøpe seg makt og innflytelse. Han tar deg med bak kulissene i den politiske mediehverdagen hvor budskap spisses, historier vinkles og maktposisjoner sikres.

Med skarpt blikk og inngående kunnskap viser forfatteren hvordan strategisk kommunikasjon har blitt politikkens usynlige hånd - og hvilket parti som er stormester i spillet. Når beslutninger fattes på bakrommet, blir spørsmålet uunngåelig: Er det partiene og demokratiske institusjoner som styrer Norge, eller PR-maskineriet?

 

Storbritannia på 200 sider av Øivind Bratberg

 

«Har du sett tigeren som spiser en skrekkslagen britisk soldat? Treskulpturen — i nær naturtro størrelse — er å se i Victoria & Albert-museet i London. Den samler det meste som er verdt å ta med om britenes utferdstrang, herredømme og stormaktsrivalisering. Og den tar opp i seg alt som har kommet som rekyl etter at imperiet var over.

En tiger som fortærer en liggende britisk soldat, altså — i en monter i Kensington på Londons vestkant. Tiden har stanset akkurat idet den fester tennene i strupen. Og på siden av tigeren fins et messinghåndtak, med kobling til et pipeorgel innenfor. Håndtaket kan sveives, og soldatens siste stønn kan høres samtidig som han sjanseløs fekter med armene for å stå imot.»

På bokomslaget til Øivind Bratbergs bok Storbritannia på 200 sider med tilleggstittelen Landet som ble en verdensmakt som jeg har kjøpt og lest, skriver forlaget at boken bl a er «lettlest, rikt illustrert og gir deg en forståelse av Storbritannias innflytelse og rolle i verden – da og nå.» Boken ble utgitt i 2025 og er en bok i serien 200 sider.

Boken er ikke dårlig på noe vis. Men det skal noe til å få mer inn i en bok på 200 sider med mye bilder. Boken er kun en teaser eller apetittvekker til å lese flere bøker om temaene i boken. Kagge forlag har en tendens til å legge bilder i en klump en eller to steder i bøkene de utgir. Men i denne boken er bildene fordelt inn i teksten. Et stort pluss. 

Det er ikke til å underslå at jeg er veldig glad i både å lese om og reise i Storbritannia. Selv om jeg har lest mange bøker med tema Storbritannia var det faktisk en del å lære av å lese boken. Jeg har f. eks aldri vært i Victoria & Albert-museet i London. Det Bratberg skriver om treskulpturen har satt museet opp på førsteplass å besøke neste gang jeg er i London. Et annet tema er forskjellen i utviklingen av byene Manchester og Birmingham under den industrielle revolusjonen. 

Tidligere har jeg lest en biografi Øivind Bratberg har skrevet om Roald Dahl. I dag var jeg innom biblioteket og lånte med meg boken Falmet fløyel i London som han ga ut i 2022. Leser gjerne flere bøker han har skrevet. Men også flere bøker i 200-serien.

ØIVIND BRATBERG er statsviter, historiker og forfatter. Han jobber som førstelektor ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Forlagets omtale av boken:

«Det er vanskelig å overdrive Storbritannias rolle i moderne verdenshistorie. Som tidligere kolonimakt, som hjem for noen av historiens største forfattere og tenkere, og ikke minst som leverandør av kultur og underholdning – det være seg popartister, fotballspillere eller kongelige skandaler.

Det er så mye som fascinerer ved Storbritannia og samtidig – tidvis – så lite vi forstår. I Storbritannia på 200 sider tar statsviter og historiker Øivind Bratberg oss med på en reise gjennom øyrikets politiske og kulturelle historie – fra det gamle England til dagens mer fragmenterte virkelighet. Det blir monarki og aristokrati, Churchill, pubkultur og Magna Carta. Boka er lettlest, rikt illustrert og gir deg en forståelse av Storbritannias innflytelse og rolle i verden – da og nå.»

Fortielser Min jødiske familiehistorie av Monica Csango - opplysende om Ungarns historie

 

«Da hun kom hjem fra Paris, giftet min farmor, Magda Herczeg, seg med min farfar, Ferenc Csango. Det hele foregikk i en enkel, borgerlig seremoni i juni 1939. Bryllupet er dokumentert i to setninger i en av byens aviser.

Jeg har et svart-hvitt bilde av farmor og farfar fra bryllupsreisen deres. Bildet er litt komisk, for det ser ut som om de skal på safari, men de har ikke reist lenger enn til universitetsbyen Pécs og bor på Kikelet hotell.

Mest av alt slår det meg at de ser ut som om fremtiden har mye i vente for dem. De ser lykkelige ut, virker glade og yre på livet. Farmor har en bukett blomster som hun holder foran seg. En turban på hodet og en enkel drakt som jeg forestiller meg er brun, og en cape rundt skuldrene. Farfar ser ut som en ungarsk versjon av Clark Gable, med dress, slips og skjorte. Håret er strøket bakover; vinden har akkurat tatt fatt i håret hans, og han myser litt mot fotografen. Han har høye viker. Han var selv en ivrig fotograf og har et kamera hengende rundt halsen.»

 

Jeg har vært i Budapest, men kun på flyplassen Ferihegy som var utgangspunkt for min reise tur/retur Pécs for å besøke datteren min som ble utdannet til lege i den vakre universitetsbyen. Jeg trivdes hvert sekund i Pécs. 

Privat bilde 

Besøkene hadde vært flere om det ikke hadde vært for koronaepidemien. Jeg fikk såpass med meg at kontrastene er store og at Ungarns historie er brutal. At landet og folket speiler denne historien. Det er store forskjeller mellom landsbygda og byer som Pécs. Det har jeg sett ifm transport til og fra Pécs.

 Det var intervjuet her i NRKs program Drivkraft i mars 2026 at jeg ble kjent med forfatteren av boken Fortielser min jødiske familiehistorie, Monica Csango. Ved å lytte til intervjuet og lese boken som ble utgitt i 2017 har jeg fått mer kunnskap om det ungarske folks historie.

 Monica Csangos forbindelse til Ungarn er farens familie. Som ung lege flyktet faren i 1969 fra det den gang kommunistiske Ungarn:

«Etter at pappa flyktet fra det kommunistiske Ungarn, hadde han et ti år langt forbud om å reise tilbake igjen. Familien hadde fått beskjed om at i de offentlige registrene var han å betrakte som død. Han var tapt for landet Han hadde sveket Ungarn, mente de kommunistiske myndighetene.

Siden pappa var persona nongrata, ble jeg sendt inn som en slags fortropp. De kunne ikke fengsle et barn. Selv ikke kommunistene kunne gjøre det. Mitt besøk ville kanskje stagge noe av det inderlige savnet etter pappa som familien hans.»

Møte med familien og Ungarn var for Monica på ti år som å komme inn i en annen tidsalder.

 

«Budapest fremstod som noe som var større enn meg, jeg følte det som om jeg var kommet inn i en verden med helt egne reglen Ingenting var som i Norge, ingenting så ut som hjemme. Det var som å tre inn i kulissene til en spionfilm fra 1960-tallet. Husene strakte seg inn i himmelen, bulevar dene var brede. Det luktet av eksos og støv. Men jeg syntes det var uendelig vakkert. Og jeg følte meg hjemme.

«Hva er det du ser på, Monica?» husker jeg at farmor sa.

«Jeg vet ikke, jeg ser på alle menneskene, jeg kjenner dem ikke igjen.»

Hun tok bare hånden min, sa ingenting, men smilte litt ned i silkeskjerfet hun hadde knyttet rundt halsen.

«Det er mye som ikke er kjent for deg her, Monica.»

Jeg visste ikke at pappa hadde flyktet. Jeg visste ikke at farfaren min hadde forsvunnet. Jeg visste ikke at farmor hadde brutt sammen gang på gang etter krigen. Jeg visste ingenting om alt som hadde vært for meg. Nå skulle døren settes litt på gløtt. Jeg skulle innlemmes i familiens hemmeligheter.

Utfordringen var at selv om de ønsket å snakke, så forholdt de seg tause om det som var viktigst; de klarte ikke å snakke om det som virkelig naget dem. Kanskje jeg merket det uten at de sa det? Kanskje ble en slags forpliktelse plantet i meg allerede da om at jeg skulle fortelle historien deres videre.»

 

Forlagets omtale av boken:

«I denne historien ser vi hvordan en families tap nedarves i generasjoner og skaper savn og sorg.
Monica Csango er en av 1500 jøder i Norge. I hennes barndom ble det jødiske knapt nevnt. Som voksen begynte hun å undersøke sin egen families bakgrunn. Det hun fant var en dramatisk og tung historie. I denne gripende og personlige beretningen beskriver Csango sin barndom og forholdet til faren. Vi møter hennes ungarsk-jødiske farfar, som forsvinner på mystisk vis under andre verdenskrig og farmoren som sitter knust tilbake. Jo mer Csango dykket ned i sin families historie, desto flere følelser ble vekket til live. Hun viser hvordan mennesker bærer historien med seg i sine liv, og hvordan jøder som lever i dag bearbeider den. Det fikk henne til å forstå sorgen hun selv hadde båret på i mange år: En sorg over alle de hun hadde mistet.»

Du er hjemme nå – endelig en ny roman av Per Petterson

 

«- Det er noe jeg har tenkt på de siste dagene, sa vennen min. - Ja, vi har jo snakka om det flere ganger før, det er ikke det. Men nå har jeg tenkt på det igjen. Og jeg skjønte med én gang hva han sikta til, det var noe med tonen han sa det i, litt høytidelig, og det var sant, opp gjennom åra hadde vi snakka om dette temaet flere ganger, oftere nå, kanskje, enn tidligere, det kunne ha noe med alderen å gjøre: urettene vi hadde begått. Særlig mot kvinner.»

Når jeg sier at Per Petterson er en av mine favorittforfattere og vedkommende ikke vet hvem han her, blir jeg alltid like overrasket. Er det mulig tenker jeg da. Hva har ikke du gått glipp av. Men slik er det jo ikke. Hvor forskjellig vi leser en bok får forfatteren frem i en samtale Cille Biermann der romanen Du er hjemme nå er tema  her på NRK Radio i januar, 

I samtalen beskriver Petterson hvordan leseren tilfører en roman en merverdi. Leserens egen livserfaring tilfører romanen noe som er annerledes enn hva andre tilfører en roman under lesingen. Han har av lesere fått kommentaren «du skriver så mye mellom linjene». Men Petterson sier at det er ingenting mellom linjene. Det som er viktig er det som står på linjene og leseren. Det som skjer mellom linjene, er møtet mellom leseren og forfatteren. 

Det tok litt tid før romanen Du er hjemme nå tok tak i meg. Det var først når jeg satte med ned og leste romanen i et strekk at jeg klarte å leve meg inn i handlingen. I romanen møter vi hovedpersonen Kasper når han er 70 år. I møtet med vennen Einar som sitatet over er hentet fra, tenker Kasper på kvinner han begikk urett mot år tilbake. 

Kasper som er gift med Inger forelsker seg i deres felles venninne Signe. I et møte med Signe på en kafeteria forteller han henne at han elsker henne:

«Og det var sant, jeg gjorde det, sjøl om det kom overraskende på meg at jeg brukte akkurat det ordet. Det ville jeg ikke ha tiltrudd meg sjøl på forhånd, i hvert fall ikke før hun kom inn gjennom døra. Ingen jeg kjente brukte det ordet. Jeg hadde heller ikke tatt det ordet i min munn, som jeg kunne huske, og hvis jeg hadde, ville jeg ha ment det ironisk. Men jeg var ikke ironisk nå. Egentlig var jeg aldri ironisk. Jeg hata ironi. Ironi gjorde meg hjelpeløs og noen ganger rasende. Jeg er forelska i deg, kunne jeg til nød ha sagt, og det var vel teknisk sett nærmere sannheten, for det hadde kommet over meg plutselig en morgen noen uker før, akkurat idet jeg åpna øynene, og jeg ble ikke kvitt den følelsen, tvert imot, den vokste seg sterkere og sterkere, og jeg fikk ikke fred. Til slutt var det som om jeg ikke greide å puste, som om jeg var sjuk, og jeg følte meg sjuk, og søndag morgen etter frokosten, bare få dager før dette møtet på veikroa ved Strømsveien fant sted, sa jeg til Inger:

-             Jeg beklager, og så la jeg ut om hvordan jeg hadde det, at jeg var så forelska i denne felles vennen av oss at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.

— Da syns jeg du skal si det til henne, sa Inger.

-             Mener du det, sa jeg.

-             Ja, sa Inger, - hun blir sikkert glad.»

Det Inger sier når han forteller om dette, overrasker Kasper. Han forstår ikke hvorfor Signe vil bli glad, det måtte da bli et jævla rot.

«Herregud, bare gjør det, sa hun, og det kunne vel framstå som litt uvanlig, at hun uten å blunke oppfordra meg til å fortelle en annen kvinne enn henne om hvor forelska jeg var i nettopp den kvinnen. Det er jo lett å se i dag hvor spesielt det var, men det som slo meg mest den gangen, typisk nok, var det faktum at jeg, som den jeg var og alltid hadde vært, var så fylt av disse overraskende sterke følelsene at jeg ikke hadde noe valg. Jeg måtte si det. Som om livet sto på spill hvis jeg lot det være. Og ordet jeg brukte på veikroa den dagen, var elsker, og det var elsker jeg mente.»

Det er ikke til å unngå at jeg tenkte på hvor mye av det som foregår i romanen som er selvopplevd. Påkjørselen av et rådyr som romanen innledes med er sann sier Per Petterson i intervjuet, en sjokkartet opplevelse. Men kan man skrive en slik roman uten mer av handlingen enn påkjørselen av et rådyr er selvopplevd, det har jeg vanskelig for å tro på.

Forlagets omtale av romanen:

«Endelig en ny roman fra Per Petterson, forfatteren av Ut og stjæle hester og Menn i min situasjon!

Etter seinskiftet på fabrikken tar Kasper nattbussen helt til endestoppet. Hjemme venter kona Inger og de to barna deres. Men så forelsker Kasper seg hodestups i Signe, en felles venninne.

Tredve år senere ser han tilbake på denne tiden. Kunne han gjort noe annerledes? Tenkt annerledes? Men hvorfor skulle det ikke være mulig, å romme så mye kjærlighet?

Du er hjemme nå er en mesterlig roman om kjærlighet og svik, og det å sovne på bussen- fra en av våre mest folkekjære og prisvinnende forfattere.»

En ny verdensorden, Maktens triangel av Alexander Stubb

«Det er øyeblikk i internasjonale relasjoner da vi forstår at verden er i endring, men vi vet ennå ikke hvor den er på vei. Verden befinner seg i en tilstand av forvirring. De liberale demokratienes verdier utfordres av fremvoksende autoritære makter i øst og sør og av populistiske krefter i Vesten. Umiddelbart og universelt tilgjengelige sosiale medier er blitt et mektig våpen, ikke bare for den politiske opposisjonen, men også for ekstremistgrupper som søker å rive i stykker demokratiets essensielle struktur. Fakta bestrides som om de var subjektive meninger, sannheter avvises etter forgodtbefinnende.»

Boken jeg nå har lest er skrevet av Alexander Stubb, nåværende president i Finland. Boken har tittelen En ny verdensorden med tilleggstittelen Maktens triangel. Boken ble utgitt i 2025 og på norsk i 2026.  

I den turbulente verden vi lever i, tenkte jeg at jeg ikke måtte la boken  ligge for lenge ulest i bokhylla. Naturlig nok har forfatteren ikke skrevet noe om USA og Israels krig mot Iran. Derfor er det lett å tenke at forfatterens analyser er utdatert. Men etter å ha lest boken er min konklusjon at boken var verdt å kjøpe og å lese. Så vil det vise seg om Alexander Stubb konklusjon slår til. Uansett er boken et hederlig forsøk på å gi leseren et bedre grunnlag til å foreta egne analyser om det som skjer i den turbulente  tida vi lever i. 

En smakebit til fra innledningen:

På den globale scenen er frihandelssystemet på retur. Den amerikanske presidenten bruker importtoll som forhandlingskort i hittil ukjent grad. Med «Amerika først»-prinsippet reiser den nye admi-

«Kjernepåstanden i denne boken er at hovedkreftene som former vår fremvoksende verden, representerer et maktens triangel — vest, øst og sør. Og samspillet mellom disse tre vil til slutt bestemme hvordan verden ser ut.

La meg redegjøre for hvordan jeg kom frem til denne konklusjonen.

Når vi prøver å finne orden i en kaotisk verden, eller når vi prøver å finne navnet på en ny æra som ennå ikke har begynt, er det alltid nyttig å begynne med geografien. Som finne vet jeg at geografien betyr noe. Vi er, som Tim Marshall har uttalt, fanger av geografien. Geografi er knyttet til mange ting som påvirker hvorvidt stater og kontinenter lykkes eller mislykkes: natur, naturressurser, sikkerhet, mat, naboer, levekår, klima, handel, transport og mye mer.

Verden i dag kan grovt forenklet deles inn i tre geopolitiske sfærer: det globale vest, det globale øst og det globale sør. Dette er ikke tradisjonelle blokker eller poler, men til tross for stor variasjon landene imellom innad i disse tre sfærene, har de mer eller mindre samme syn på verdier og interesser i den fremvoksende verdensorden. Det globale vest og det globale øst er to ytterpunkter. Det globale sør befinner seg i midten og kan bestemme i hvilken retning pendelen skal svinge.»

Forlagets omtale:

«Angrepskrigen mot Ukraina markerte et historisk brudd. Stormaktspolitikken gjorde et brutalt comeback, og den liberale, regelbaserte verdensordenen ble satt på prøve. Ifølge Stubb befinner vi oss i et nytt 1918-, 1945- eller 1989-øyeblikk – et vendepunkt som også vil prege små og mellomstore land i Norden på fundamentalt vis.

I En ny verdensorden: Maktens triangel analyserer Stubb maktbalansen mellom det globale vesten, øst og sør, og hvordan dynamikken mellom disse tre polene vil forme fremtidens verdensorden. Med erfaring fra toppolitikken og akademisk presisjon kombinerer han analyse, førstehåndskunnskap og politisk dømmekraft.

Boken er et kraftfullt forsvar for multilateralisme, folkerett og åpne demokratiske samfunn. Stubb argumenterer for mer verdighet, diplomati og dialog i internasjonal politikk – og mindre bøllete maktbruk, monologer og konfrontasjon.

En ny verdensorden er essensiell lesning for alle som ønsker å forstå vår tids mest avgjørende geopolitiske skifte, sett gjennom øynene til en aktør som både kjenner historien – og menneskene som former den.»