Storbritannia på 200 sider av Øivind Bratberg

 

«Har du sett tigeren som spiser en skrekkslagen britisk soldat? Treskulpturen — i nær naturtro størrelse — er å se i Victoria & Albert-museet i London. Den samler det meste som er verdt å ta med om britenes utferdstrang, herredømme og stormaktsrivalisering. Og den tar opp i seg alt som har kommet som rekyl etter at imperiet var over.

En tiger som fortærer en liggende britisk soldat, altså — i en monter i Kensington på Londons vestkant. Tiden har stanset akkurat idet den fester tennene i strupen. Og på siden av tigeren fins et messinghåndtak, med kobling til et pipeorgel innenfor. Håndtaket kan sveives, og soldatens siste stønn kan høres samtidig som han sjanseløs fekter med armene for å stå imot.»

På bokomslaget til Øivind Bratbergs bok Storbritannia på 200 sider med tilleggstittelen Landet som ble en verdensmakt som jeg har kjøpt og lest, skriver forlaget at boken bl a er «lettlest, rikt illustrert og gir deg en forståelse av Storbritannias innflytelse og rolle i verden – da og nå.» Boken ble utgitt i 2025 og er en bok i serien 200 sider.

Boken er ikke dårlig på noe vis. Men det skal noe til å få mer inn i en bok på 200 sider med mye bilder. Boken er kun en teaser eller apetittvekker til å lese flere bøker om temaene i boken. Kagge forlag har en tendens til å legge bilder i en klump en eller to steder i bøkene de utgir. Men i denne boken er bildene fordelt inn i teksten. Et stort pluss. 

Det er ikke til å underslå at jeg er veldig glad i både å lese om og reise i Storbritannia. Selv om jeg har lest mange bøker med tema Storbritannia var det faktisk en del å lære av å lese boken. Jeg har f. eks aldri vært i Victoria & Albert-museet i London. Det Bratberg skriver om treskulpturen har satt museet opp på førsteplass å besøke neste gang jeg er i London. Et annet tema er forskjellen i utviklingen av byene Manchester og Birmingham under den industrielle revolusjonen. 

Tidligere har jeg lest en biografi Øivind Bratberg har skrevet om Roald Dahl. I dag var jeg innom biblioteket og lånte med meg boken Falmet fløyel i London som han ga ut i 2022. Leser gjerne flere bøker han har skrevet. Men også flere bøker i 200-serien.

ØIVIND BRATBERG er statsviter, historiker og forfatter. Han jobber som førstelektor ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Forlagets omtale av boken:

«Det er vanskelig å overdrive Storbritannias rolle i moderne verdenshistorie. Som tidligere kolonimakt, som hjem for noen av historiens største forfattere og tenkere, og ikke minst som leverandør av kultur og underholdning – det være seg popartister, fotballspillere eller kongelige skandaler.

Det er så mye som fascinerer ved Storbritannia og samtidig – tidvis – så lite vi forstår. I Storbritannia på 200 sider tar statsviter og historiker Øivind Bratberg oss med på en reise gjennom øyrikets politiske og kulturelle historie – fra det gamle England til dagens mer fragmenterte virkelighet. Det blir monarki og aristokrati, Churchill, pubkultur og Magna Carta. Boka er lettlest, rikt illustrert og gir deg en forståelse av Storbritannias innflytelse og rolle i verden – da og nå.»

Fortielser Min jødiske familiehistorie av Monica Csango - opplysende om Ungarns historie

 

«Da hun kom hjem fra Paris, giftet min farmor, Magda Herczeg, seg med min farfar, Ferenc Csango. Det hele foregikk i en enkel, borgerlig seremoni i juni 1939. Bryllupet er dokumentert i to setninger i en av byens aviser.

Jeg har et svart-hvitt bilde av farmor og farfar fra bryllupsreisen deres. Bildet er litt komisk, for det ser ut som om de skal på safari, men de har ikke reist lenger enn til universitetsbyen Pécs og bor på Kikelet hotell.

Mest av alt slår det meg at de ser ut som om fremtiden har mye i vente for dem. De ser lykkelige ut, virker glade og yre på livet. Farmor har en bukett blomster som hun holder foran seg. En turban på hodet og en enkel drakt som jeg forestiller meg er brun, og en cape rundt skuldrene. Farfar ser ut som en ungarsk versjon av Clark Gable, med dress, slips og skjorte. Håret er strøket bakover; vinden har akkurat tatt fatt i håret hans, og han myser litt mot fotografen. Han har høye viker. Han var selv en ivrig fotograf og har et kamera hengende rundt halsen.»

 

Jeg har vært i Budapest, men kun på flyplassen Ferihegy som var utgangspunkt for min reise tur/retur Pécs for å besøke datteren min som ble utdannet til lege i den vakre universitetsbyen. Jeg trivdes hvert sekund i Pécs. 

Privat bilde 

Besøkene hadde vært flere om det ikke hadde vært for koronaepidemien. Jeg fikk såpass med meg at kontrastene er store og at Ungarns historie er brutal. At landet og folket speiler denne historien. Det er store forskjeller mellom landsbygda og byer som Pécs. Det har jeg sett ifm transport til og fra Pécs.

 Det var intervjuet her i NRKs program Drivkraft i mars 2026 at jeg ble kjent med forfatteren av boken Fortielser min jødiske familiehistorie, Monica Csango. Ved å lytte til intervjuet og lese boken som ble utgitt i 2017 har jeg fått mer kunnskap om det ungarske folks historie.

 Monica Csangos forbindelse til Ungarn er farens familie. Som ung lege flyktet faren i 1969 fra det den gang kommunistiske Ungarn:

«Etter at pappa flyktet fra det kommunistiske Ungarn, hadde han et ti år langt forbud om å reise tilbake igjen. Familien hadde fått beskjed om at i de offentlige registrene var han å betrakte som død. Han var tapt for landet Han hadde sveket Ungarn, mente de kommunistiske myndighetene.

Siden pappa var persona nongrata, ble jeg sendt inn som en slags fortropp. De kunne ikke fengsle et barn. Selv ikke kommunistene kunne gjøre det. Mitt besøk ville kanskje stagge noe av det inderlige savnet etter pappa som familien hans.»

Møte med familien og Ungarn var for Monica på ti år som å komme inn i en annen tidsalder.

 

«Budapest fremstod som noe som var større enn meg, jeg følte det som om jeg var kommet inn i en verden med helt egne reglen Ingenting var som i Norge, ingenting så ut som hjemme. Det var som å tre inn i kulissene til en spionfilm fra 1960-tallet. Husene strakte seg inn i himmelen, bulevar dene var brede. Det luktet av eksos og støv. Men jeg syntes det var uendelig vakkert. Og jeg følte meg hjemme.

«Hva er det du ser på, Monica?» husker jeg at farmor sa.

«Jeg vet ikke, jeg ser på alle menneskene, jeg kjenner dem ikke igjen.»

Hun tok bare hånden min, sa ingenting, men smilte litt ned i silkeskjerfet hun hadde knyttet rundt halsen.

«Det er mye som ikke er kjent for deg her, Monica.»

Jeg visste ikke at pappa hadde flyktet. Jeg visste ikke at farfaren min hadde forsvunnet. Jeg visste ikke at farmor hadde brutt sammen gang på gang etter krigen. Jeg visste ingenting om alt som hadde vært for meg. Nå skulle døren settes litt på gløtt. Jeg skulle innlemmes i familiens hemmeligheter.

Utfordringen var at selv om de ønsket å snakke, så forholdt de seg tause om det som var viktigst; de klarte ikke å snakke om det som virkelig naget dem. Kanskje jeg merket det uten at de sa det? Kanskje ble en slags forpliktelse plantet i meg allerede da om at jeg skulle fortelle historien deres videre.»

 

Forlagets omtale av boken:

«I denne historien ser vi hvordan en families tap nedarves i generasjoner og skaper savn og sorg.
Monica Csango er en av 1500 jøder i Norge. I hennes barndom ble det jødiske knapt nevnt. Som voksen begynte hun å undersøke sin egen families bakgrunn. Det hun fant var en dramatisk og tung historie. I denne gripende og personlige beretningen beskriver Csango sin barndom og forholdet til faren. Vi møter hennes ungarsk-jødiske farfar, som forsvinner på mystisk vis under andre verdenskrig og farmoren som sitter knust tilbake. Jo mer Csango dykket ned i sin families historie, desto flere følelser ble vekket til live. Hun viser hvordan mennesker bærer historien med seg i sine liv, og hvordan jøder som lever i dag bearbeider den. Det fikk henne til å forstå sorgen hun selv hadde båret på i mange år: En sorg over alle de hun hadde mistet.»

Du er hjemme nå – endelig en ny roman av Per Petterson

 

«- Det er noe jeg har tenkt på de siste dagene, sa vennen min. - Ja, vi har jo snakka om det flere ganger før, det er ikke det. Men nå har jeg tenkt på det igjen. Og jeg skjønte med én gang hva han sikta til, det var noe med tonen han sa det i, litt høytidelig, og det var sant, opp gjennom åra hadde vi snakka om dette temaet flere ganger, oftere nå, kanskje, enn tidligere, det kunne ha noe med alderen å gjøre: urettene vi hadde begått. Særlig mot kvinner.»

Når jeg sier at Per Petterson er en av mine favorittforfattere og vedkommende ikke vet hvem han her, blir jeg alltid like overrasket. Er det mulig tenker jeg da. Hva har ikke du gått glipp av. Men slik er det jo ikke. Hvor forskjellig vi leser en bok får forfatteren frem i en samtale Cille Biermann der romanen Du er hjemme nå er tema  her på NRK Radio i januar, 

I samtalen beskriver Petterson hvordan leseren tilfører en roman en merverdi. Leserens egen livserfaring tilfører romanen noe som er annerledes enn hva andre tilfører en roman under lesingen. Han har av lesere fått kommentaren «du skriver så mye mellom linjene». Men Petterson sier at det er ingenting mellom linjene. Det som er viktig er det som står på linjene og leseren. Det som skjer mellom linjene, er møtet mellom leseren og forfatteren. 

Det tok litt tid før romanen Du er hjemme nå tok tak i meg. Det var først når jeg satte med ned og leste romanen i et strekk at jeg klarte å leve meg inn i handlingen. I romanen møter vi hovedpersonen Kasper når han er 70 år. I møtet med vennen Einar som sitatet over er hentet fra, tenker Kasper på kvinner han begikk urett mot år tilbake. 

Kasper som er gift med Inger forelsker seg i deres felles venninne Signe. I et møte med Signe på en kafeteria forteller han henne at han elsker henne:

«Og det var sant, jeg gjorde det, sjøl om det kom overraskende på meg at jeg brukte akkurat det ordet. Det ville jeg ikke ha tiltrudd meg sjøl på forhånd, i hvert fall ikke før hun kom inn gjennom døra. Ingen jeg kjente brukte det ordet. Jeg hadde heller ikke tatt det ordet i min munn, som jeg kunne huske, og hvis jeg hadde, ville jeg ha ment det ironisk. Men jeg var ikke ironisk nå. Egentlig var jeg aldri ironisk. Jeg hata ironi. Ironi gjorde meg hjelpeløs og noen ganger rasende. Jeg er forelska i deg, kunne jeg til nød ha sagt, og det var vel teknisk sett nærmere sannheten, for det hadde kommet over meg plutselig en morgen noen uker før, akkurat idet jeg åpna øynene, og jeg ble ikke kvitt den følelsen, tvert imot, den vokste seg sterkere og sterkere, og jeg fikk ikke fred. Til slutt var det som om jeg ikke greide å puste, som om jeg var sjuk, og jeg følte meg sjuk, og søndag morgen etter frokosten, bare få dager før dette møtet på veikroa ved Strømsveien fant sted, sa jeg til Inger:

-             Jeg beklager, og så la jeg ut om hvordan jeg hadde det, at jeg var så forelska i denne felles vennen av oss at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.

— Da syns jeg du skal si det til henne, sa Inger.

-             Mener du det, sa jeg.

-             Ja, sa Inger, - hun blir sikkert glad.»

Det Inger sier når han forteller om dette, overrasker Kasper. Han forstår ikke hvorfor Signe vil bli glad, det måtte da bli et jævla rot.

«Herregud, bare gjør det, sa hun, og det kunne vel framstå som litt uvanlig, at hun uten å blunke oppfordra meg til å fortelle en annen kvinne enn henne om hvor forelska jeg var i nettopp den kvinnen. Det er jo lett å se i dag hvor spesielt det var, men det som slo meg mest den gangen, typisk nok, var det faktum at jeg, som den jeg var og alltid hadde vært, var så fylt av disse overraskende sterke følelsene at jeg ikke hadde noe valg. Jeg måtte si det. Som om livet sto på spill hvis jeg lot det være. Og ordet jeg brukte på veikroa den dagen, var elsker, og det var elsker jeg mente.»

Det er ikke til å unngå at jeg tenkte på hvor mye av det som foregår i romanen som er selvopplevd. Påkjørselen av et rådyr som romanen innledes med er sann sier Per Petterson i intervjuet, en sjokkartet opplevelse. Men kan man skrive en slik roman uten mer av handlingen enn påkjørselen av et rådyr er selvopplevd, det har jeg vanskelig for å tro på.

Forlagets omtale av romanen:

«Endelig en ny roman fra Per Petterson, forfatteren av Ut og stjæle hester og Menn i min situasjon!

Etter seinskiftet på fabrikken tar Kasper nattbussen helt til endestoppet. Hjemme venter kona Inger og de to barna deres. Men så forelsker Kasper seg hodestups i Signe, en felles venninne.

Tredve år senere ser han tilbake på denne tiden. Kunne han gjort noe annerledes? Tenkt annerledes? Men hvorfor skulle det ikke være mulig, å romme så mye kjærlighet?

Du er hjemme nå er en mesterlig roman om kjærlighet og svik, og det å sovne på bussen- fra en av våre mest folkekjære og prisvinnende forfattere.»

En ny verdensorden, Maktens triangel av Alexander Stubb

«Det er øyeblikk i internasjonale relasjoner da vi forstår at verden er i endring, men vi vet ennå ikke hvor den er på vei. Verden befinner seg i en tilstand av forvirring. De liberale demokratienes verdier utfordres av fremvoksende autoritære makter i øst og sør og av populistiske krefter i Vesten. Umiddelbart og universelt tilgjengelige sosiale medier er blitt et mektig våpen, ikke bare for den politiske opposisjonen, men også for ekstremistgrupper som søker å rive i stykker demokratiets essensielle struktur. Fakta bestrides som om de var subjektive meninger, sannheter avvises etter forgodtbefinnende.»

Boken jeg nå har lest er skrevet av Alexander Stubb, nåværende president i Finland. Boken har tittelen En ny verdensorden med tilleggstittelen Maktens triangel. Boken ble utgitt i 2025 og på norsk i 2026.  

I den turbulente verden vi lever i, tenkte jeg at jeg ikke måtte la boken  ligge for lenge ulest i bokhylla. Naturlig nok har forfatteren ikke skrevet noe om USA og Israels krig mot Iran. Derfor er det lett å tenke at forfatterens analyser er utdatert. Men etter å ha lest boken er min konklusjon at boken var verdt å kjøpe og å lese. Så vil det vise seg om Alexander Stubb konklusjon slår til. Uansett er boken et hederlig forsøk på å gi leseren et bedre grunnlag til å foreta egne analyser om det som skjer i den turbulente  tida vi lever i. 

En smakebit til fra innledningen:

På den globale scenen er frihandelssystemet på retur. Den amerikanske presidenten bruker importtoll som forhandlingskort i hittil ukjent grad. Med «Amerika først»-prinsippet reiser den nye admi-

«Kjernepåstanden i denne boken er at hovedkreftene som former vår fremvoksende verden, representerer et maktens triangel — vest, øst og sør. Og samspillet mellom disse tre vil til slutt bestemme hvordan verden ser ut.

La meg redegjøre for hvordan jeg kom frem til denne konklusjonen.

Når vi prøver å finne orden i en kaotisk verden, eller når vi prøver å finne navnet på en ny æra som ennå ikke har begynt, er det alltid nyttig å begynne med geografien. Som finne vet jeg at geografien betyr noe. Vi er, som Tim Marshall har uttalt, fanger av geografien. Geografi er knyttet til mange ting som påvirker hvorvidt stater og kontinenter lykkes eller mislykkes: natur, naturressurser, sikkerhet, mat, naboer, levekår, klima, handel, transport og mye mer.

Verden i dag kan grovt forenklet deles inn i tre geopolitiske sfærer: det globale vest, det globale øst og det globale sør. Dette er ikke tradisjonelle blokker eller poler, men til tross for stor variasjon landene imellom innad i disse tre sfærene, har de mer eller mindre samme syn på verdier og interesser i den fremvoksende verdensorden. Det globale vest og det globale øst er to ytterpunkter. Det globale sør befinner seg i midten og kan bestemme i hvilken retning pendelen skal svinge.»

Forlagets omtale:

«Angrepskrigen mot Ukraina markerte et historisk brudd. Stormaktspolitikken gjorde et brutalt comeback, og den liberale, regelbaserte verdensordenen ble satt på prøve. Ifølge Stubb befinner vi oss i et nytt 1918-, 1945- eller 1989-øyeblikk – et vendepunkt som også vil prege små og mellomstore land i Norden på fundamentalt vis.

I En ny verdensorden: Maktens triangel analyserer Stubb maktbalansen mellom det globale vesten, øst og sør, og hvordan dynamikken mellom disse tre polene vil forme fremtidens verdensorden. Med erfaring fra toppolitikken og akademisk presisjon kombinerer han analyse, førstehåndskunnskap og politisk dømmekraft.

Boken er et kraftfullt forsvar for multilateralisme, folkerett og åpne demokratiske samfunn. Stubb argumenterer for mer verdighet, diplomati og dialog i internasjonal politikk – og mindre bøllete maktbruk, monologer og konfrontasjon.

En ny verdensorden er essensiell lesning for alle som ønsker å forstå vår tids mest avgjørende geopolitiske skifte, sett gjennom øynene til en aktør som både kjenner historien – og menneskene som former den.»

 

Mørkets gjerninger (A Great Deliverance) av Elizabeth George – den første romanen om Lynley og Havers

 

Lindisfarne kloster (eget foto 2022)

«Barbara Havers viste seg ikke å være i stand til å komme overens med en eneste betjent så lenge hun tjenestegjorde i kriminalavdelingen. Hun har vært tilbake i uniform de siste åtte månedene og gjør en bedre jobb der. La henne være.

— Jeg prøvde henne ikke sammen med Lynley.

 Du prøver henne ikke sammen med prinsen av Wales, heller! Det er ikke din oppgave å flytte kriminaloverkonstabler rundt inntil de finner en liten nisje der de kan bli gamle i fred og fordragelighet. Det er ditt ansvar å se til at jobben blir gjort. Og ingen jobb ble gjort av Havers. Innrøm det!

— Jeg tror hun har lært av det.

— Lært hva? At hun ikke kan regne med å stige i gradene ved å være en bøs, sta liten merr?

Webberly lot Hilliers ord svi luften mellom dem. — Vel, sa han til slutt, — har ikke det alltid vært problemet?

Hillier gjenkjente klangen av nederlag i vennens stemme. Det var så menn et problem: å stige i gradene. Herregud, at det gikk an å si noe så vettløst! — Tilgi meg, Malcolm. Han helte raskt i seg sherryen, noe som ga ham noe annet å gjøre enn å stirre inn i svogerens ansikt. — Du fortjener jobben min. Det er noe vi begge vet, ikke sant?

— Ikke vær latterlig.»

Men Hillier reiste seg. —Jeg skal sende bud på Havers.»

Romanen Mørkets gjerninger (A Great Deliverance) av Elizabeth George ble utgitt i 1988. Den norske utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 1994. Jeg kjøpte boken rundt 1994 og det var omtrent på den tiden jeg leste den for første gang. I mange år etter det kjøpte og leste jeg bøker i serien om Lynley og Havers. Men gikk lei da Elizabeth Georges bøker ble «mursteiner».

Jeg startet å skrive om bøker jeg leser i januar 2013. I februar skrev jeg et innlegg med tittelen Detective Inspector Thomas (Tommy) Lynley og Detective Sergeant Barbara Havers av Elizabeth George der jeg bl a skrev om filmatiseringen av bøkene:

«Men etter 2007 er det ikke laget flere episoder og ikke vil bli laget flere. Og det synes jeg er helt greit. Det vil vært tragisk for meg dersom man hadde fortsatt å lage flere og byttet ut skuespillerne.»

Denne påsken dukket det opp en krimserie på NRK: Lynley:

«Han er sønnen av en jarl, hun arbeiderklassejenta som har kjempet for alt. Sammen utgjør Lynley og Havers en uslåelig duo i britisk krim.»

Jeg har ennå ikke sett serien. Men jeg har, som jeg har tenkt på lenge, lest første roman som jeg leste i serien om Lynley og Havers: Mørkets gjerninger om igjen. Det ble et fint gjensyn. I denne boken starter Lynley og Havers sitt samarbeid. Det er sjefen Webberly på Scotland Yard i London som bestemmer seg for å teste ut om Havers kan samarbeide med skjørtejegeren Lynley, to rake motsetninger:

«Barbara Havers var en avgjort ikke særlig tiltalende trettiåring, og hun så ut til å gjøre det hun kunne for å forbli slik. Fint, blankt hår som lyst furutre kunne ha vært formklippet etter ansiktet hennes. Men i stedet klippet hun det kompromissløst rett nedenfor ørene som om hun hadde hatt en bolle på hodet. Hun brukte ikke sminke. Tunge, buskete øyenbryn viste snarere hvor små øynene hennes var enn hvor intelligente de var. En smal munn, aldri fremhevet på noe vis med farge, var alltid presset sammen i en misbilligende grimase. Til sammen ga dette et bilde av en butt, robust kvinne, fullstendig utilnærmelig.

Så de har gitt deg gullgutten, tenkte hun. Slett ikke dårlig, Barb! Etter åtte elendige måneder henter de deg tilbake fra gaten «til en ny sjanse» — og så er det bare Lynley!»

Barbara har ikke mye til overs for Lynley før samarbeidet starter:  

«Hun forlot rommet og spankulerte bortover korridoren mot heisen. Var det noen i hele New Scotland Yard hun hatet mer enn Lynley? Han var en fantastisk kombinasjon av hver eneste ting hun virkelig foraktet: Utdannet ved Eton, toppkarakter i historie fra Oxford, privatskolestemme og et hersens stamtre som hadde sine røtter et eller annet sted så vidt på denne siden av slaget ved Hastings. Overklasse. Oppvakt. Og så forbasket sjarmerende at hun ikke kunne forstå hvorfor ikke hver eneste forbryter i byen overga seg for å tekkes ham.

Årsaken til at han arbeidet med Yarden var en vits, en tåpelig liten myte som hun ikke et øyeblikk trodde på. Han ville være til nytte, yte sitt bidrag. Han foretrakk en karriere i London fremfor et liv på herresetet. Det var til å le seg skakk av!»

Barbara bestemmer for å gjøre det beste ut av situasjonen med et håp å komme tilbake som etterforsker og slippe patruljetjeneste. De reiser sammen til Yorkshire for å etterforske et øksedrap.

Handlingen har et lavt spenningsnivå som jeg liker. Men det skjer mye. Det er mange personer å bli kjent med som følger etterforskerne i senere bøker i tillegg til personer som kun er en del av persongalleriet i denne boken. Jeg husket noe av historien, men det ble mange overraskelser. Fint gjensyn. Men helt klart antikvarisk i og med at de ikke bruker mobiltelefoner.

Forlagets omtale:

«Roberta blir funnet stivpyntet ved siden av farens hodeløse lik, og hun påstår at hun er morderen. Etterforsker Thomas Lynley og overkonstabel Barbara Havers har imidlertid vanskelig for å tro at hun kan være øksemorderen. Landsbyen skakes av avsløringene som etterhvert kommer for en dag. Dette er den første romanen om Lynley og Havers.»

Romanen Gustav av Marte Magnusdotter Solem engasjerer leseren

 

Det er sjelden jeg leser en bok på 300 sider så raskt som romanen Gustav av Marte Magnusdotter Solem. 

Romanen som ble utgitt i 2025 starter i juni med at Frida ankommer skoleavslutningen der ektefellen Jakob allerede er kommet. Datteren Anna har hatt sitt siste år på barneskolen. Gustav er ferdig med tredje klasse. Avslutningen foregår i skolegården. Frida trekker først et lettelsens sukk når hun observerer at Gustav har noen å være sammen med. Men det tar ikke lang tid før det skjer noe som hun reagerer på:

«Gustav har begynt å bevege seg som en robot borte på banen. Han løfter armene stivt opp og ned, gjør samme bevegelse om og om igjen som om han har gått i stå. Han beveger seg fortere og fortere til han spinner rundt seg selv. De andre guttene står i en halvsirkel rundt ham og ler. Jeg klarer ikke å lese om de ler med eller av ham.»

Deretter skjer dette som får henne i «kode rød»:

«Gustav har løfta opp Lukas. Han er så liten i forhold til Gustav, det er tydelig at han ikke vil bli løfta, han spreller for å komme løs. Sett ham ned, sier jeg inni meg, ikke overdriv, sett ham ned, men Gustav begynner å småløpe rundt på banen med Lukas mens han ler. Lukas ler ikke.»

Ting eskalerer rundt Gustav:

«To av guttene løper etter Gustav og prøver å stoppe ham.

«Unnskyld meg», sier jeg til moren til Iben og begynner å gå mot banen.

Jeg kaster et blikk mot gruppa av foreldre i tredje klasse, men ingen av dem har fått med seg det som skjer, heldigvis.

«Hei!» sier jeg høyt og prøver å være munter i tonen. «Går det bra her, eller?»

Gustav stanser og slipper taket rundt Lukas, som tar noen snublende skritt bakover, hiver etter pusten.

«Hva er det med deg?» roper Lukas.

Jeg hadde også blitt sint hvis noen hadde løfta meg uten at jeg ville det.

De andre guttene trekker seg nærmere ham, liksom beskyttende.

Gustav blir stående alene, virker forvirret, som om han ikke selv skjønner hva han har stelt i stand.

«Han vil bare tulle, ikke sant, Gustav?» sier jeg, føler meg som en av de hundeeierne med store hunder som hopper på folk, og påstår at hunden bare vil leke.

Han nikker, presser haka mot brystet.

«Men så ble det litt voldsomt», fortsetter jeg.

«Han er alltid sånn», sier Lukas.

«Ja», sier Elias. «Han skal alltid overdrive.»

«Det skal jeg ikke», sier Gustav, og jeg ser at han konsentrerer seg for ikke å begynne å gråte. «Jeg bare tulla, jo.»

Jeg kaster et blikk bakover, foreldrene til Lukas følger med på oss nå.»

Frida bruker mye energi for å tilrettelegge for at Gustav skal ha et sosialt liv med barn på sin egen alder. På Gustavs oppfordring spør hun foreldrene til Lukas om Lukas kan være med Gustav hjem. Selvsagt «passer det ikke» for dem.  Det at hun spør så kort tid etter episoden alle har vært vitne til, viser at kanskje det er en sosial antenne som er løsnet. Er det bare Gustav hun strever så mye for. Eller ligger det også et stort ønske at hun selv skal få innpass i foreldregruppa der moren til Lukas, Malin, regjerer:

«Da vi går derfra, overhører jeg Malin spørre de andre foreldrene i sirkelen om de er klare for sommerfest. Men hvorfor skal jeg bry meg jeg har egne venner.»

I juli flytter det inn en ny familie inn i bygården der Frida og familien bor. Familien har en sønn på samme alder som Gustav: Isak. Gustav får en kamerat i Isak og Frida en venn i moren Synne. I august begynner gutten i samme klasse. Den første Frida treffer i skolegården er Malin:

«Malin står med Lukas innenfor porten, sammen ned en gruppe foreldre og barn fra klassen. Hun er gyllenbrun i mørkegrønn buksedress og høy hestehale, hilser inderlig til øst og vest. Når fikk hun så mange venner i foreldregruppa?»

Vi følger familien gjennom et år. Romanen er tidsaktuell på flere måter. Ikke minst i et samfunn der et hvert avvik fra normalen gir grunnlag for å mistenke en diagnose. Der den som takler det sosiale spillet har en fordel. Romanen er godt skrevet der mye av innholdet er dialoger. Det er et driv i handlingen som gjorde til at jeg ikke kunne legge den fra meg før den var lest ferdig.

Romanen Gustav ble nominert til Lytternes romanpris 2025 og jeg anbefaler intervjuet med Marte Magnusdotter Solem:

«Det skal gjøre vondt hos leseren, sier Solem. Hun skriver om en mors smerte og frykt når barnet tar for stor plass. «

Forlaget beskriver romanen slik:

«Frida er moren til Gustav, en fantasifull og kreativ gutt som sliter med å få seg venner. Hun bærer med seg alle hans forventinger og nederlag, og bruker mye av sin tid på å legge til rette for hans sosiale liv.

Da jevngamle Isak flytter inn i naboleiligheten, og ikke bare guttene, men også foreldrene finner tonen, gjør Frida det hun kan for at vennskapet skal bestå.

Gustav er en roman som handler om hvor sammenvevd foreldre og barns følelsesliv kan bli, om en kvinne som lever mer i sitt barns kropp enn sin egen.»

Det gode mennesket i Sandvika av Vigdis Hjorth - får "godkjent" av meg, men slutten kunne vært bedre

 

«For noen år siden besøkte jeg hyppig en brun pub i Sandvika, det varte et par års tid. I begynnelsen var det fordi den lå i stasjonskvartalet. Når jeg kom med toget fra Oslo og det var lenge til bussen min gikk, fristet det å gå inn og vente der, særlig om høsten og vinteren når det var hustrig og regn eller snø i lufta. Etter hvert gjorde jeg det også om våren og sommeren, det ble en vane, puben kjentes hjemlig, at det var dypere, vet jeg nå. Et intenst kjærlighetsforhold var slutt og barna ute av redet, huset tomt og kaldt, det var dessuten november, den harde måneden."

I et intervju med VG i august 2025 sier Vigdis Hjorth at hun skrev romanen Det gode mennesket i Sandvika i rekordfart:

«Hun tror at boken lot seg skrive i løpet av noen konsentrerte sommeruker fordi grunnlaget var lagt:

– Jeg hadde stedet, den brune puben, jeg hadde persongalleriet, jeg visste til en viss grad hva som skulle hende. Men hvordan skulle det ende?»

Hvordan romanen som ble utgitt i 2025 skulle ende, var jeg svært spent på. Det er en roman med få sider (147) og de fleste kapitlene er korte. Hovedpersonen (fortelleren) har mange likheter med Vigdis Hjorth: forfatter, bor alene, hunden er en boxer og kvinnen er ikke en som «spytter i glasset».

«Jeg snakket ikke med noen, satt over maskinen eller kladdeboka, hilste ikke på noen. Vi som var der jevnlig, snakket ikke sammen, hilste ikke på hverandre, blottla avhengigheten vår for hverandre, øl eller vin eller Larsens konjakk, dag etter dag. Signaliserte om enn på ulike måter at vi ville være i fred, særlig jeg med kladdeboka, og likevel gikk jeg dit. Det hendte vi sendte hverandre blikk som sa hei, blikk som ga uttrykk for gjenkjennelse, kanskje også en slags anerkjennelse, sånn kunne det se ut, når det hendte jeg satt og så framfor meg fordi jeg ikke kom videre, og en av de kjente (men ikke kjære, sånn var det ikke) kom inn. Arbeidsfolk var bortreist, vi var på puben, Sandvika sov, de fleste av Sandvikas innbyggere hadde hytte eller penger til å være i Syden, vi var på puben, det var søvnig og fint, stille og fint, på samme bar på en måte i samme båt, sånn kunne det føles, av og til.»

Men etter hvert skjer det en endring. Forfatteren fatter interesse for en av personene som besøker puben. Etter hvert får hun vite navnet til kvinnen, Ada, og hvor Ada bor.

«Lørdag kveld, seint i mars, men fremdeles snø i grøftene, is på deler av vannet, kom hun først nærmere sju. Dro den slitte, matte skianorakken over hodet og bustet til det lyse lange håret som alltid hang løst, satte seg der hun pleide, åpna sekken og tok telefonen og lottokupongene ut, satte fjernsynet på og satte seg igjen. På en måte syntes hun godt når det var få der, og var likevel en slags usynlig, blikket falt ugjerne på henne, også jeg måtte konsentrere meg. Hun kjeda seg foran nyhetene, ordna kupongene foran seg, gikk til hunden med en godbit, var tilbake og vant ikke.»

Kritikeren i NRK er ikke fornøyd med romanen til Vigdis Hjorth:

«Tynt om godhet og øl

Romanens problem er ikke at den ikke fikser landingen, men at den aldri tar helt av.»

Jeg synes at slutten var for enkel. Men for øvrig synes jeg romanen var god. Som det meste av det jeg har lest skrevet av Vigdis Hjorth fikk romanen. meg til å tenke over mangt og mye. Blant annet hvor lett det er å kritisere andres valg hva angår bruk av penger. Sjelden med ord direkte, mest med tanker over hvor idiotisk vedkommende bruker pengene sine.

Forlagets omtale:

«Det gode mennesket i Sandvika er en tragisk og komisk roman om økonomi, spill, øl, skjebne, klasse.

Hun begynner å gå til den brune puben. Tar med maskina og arbeider der, en øl på bordet, hunden hennes ligger rolig under bordet. En annen kvinne har fast bord ved tv-en, hver lørdag sitter hun med lottokupongen. Puben er livligst den dagen da pengene kommer fra Nav. Er de i samme båt, selv om hun har penger hele måneden? Hva slags spillerom har de som går på puben, egentlig? En kveld skjer det noe som snur opp-ned på alt.»