Det gode mennesket i Sandvika av Vigdis Hjorth - får "godkjent" av meg, men slutten kunne vært bedre

 

«For noen år siden besøkte jeg hyppig en brun pub i Sandvika, det varte et par års tid. I begynnelsen var det fordi den lå i stasjonskvartalet. Når jeg kom med toget fra Oslo og det var lenge til bussen min gikk, fristet det å gå inn og vente der, særlig om høsten og vinteren når det var hustrig og regn eller snø i lufta. Etter hvert gjorde jeg det også om våren og sommeren, det ble en vane, puben kjentes hjemlig, at det var dypere, vet jeg nå. Et intenst kjærlighetsforhold var slutt og barna ute av redet, huset tomt og kaldt, det var dessuten november, den harde måneden."

I et intervju med VG i august 2025 sier Vigdis Hjorth at hun skrev romanen Det gode mennesket i Sandvika i rekordfart:

«Hun tror at boken lot seg skrive i løpet av noen konsentrerte sommeruker fordi grunnlaget var lagt:

– Jeg hadde stedet, den brune puben, jeg hadde persongalleriet, jeg visste til en viss grad hva som skulle hende. Men hvordan skulle det ende?»

Hvordan romanen som ble utgitt i 2025 skulle ende, var jeg svært spent på. Det er en roman med få sider (147) og de fleste kapitlene er korte. Hovedpersonen (fortelleren) har mange likheter med Vigdis Hjorth: forfatter, bor alene, hunden er en boxer og kvinnen er ikke en som «spytter i glasset».

«Jeg snakket ikke med noen, satt over maskinen eller kladdeboka, hilste ikke på noen. Vi som var der jevnlig, snakket ikke sammen, hilste ikke på hverandre, blottla avhengigheten vår for hverandre, øl eller vin eller Larsens konjakk, dag etter dag. Signaliserte om enn på ulike måter at vi ville være i fred, særlig jeg med kladdeboka, og likevel gikk jeg dit. Det hendte vi sendte hverandre blikk som sa hei, blikk som ga uttrykk for gjenkjennelse, kanskje også en slags anerkjennelse, sånn kunne det se ut, når det hendte jeg satt og så framfor meg fordi jeg ikke kom videre, og en av de kjente (men ikke kjære, sånn var det ikke) kom inn. Arbeidsfolk var bortreist, vi var på puben, Sandvika sov, de fleste av Sandvikas innbyggere hadde hytte eller penger til å være i Syden, vi var på puben, det var søvnig og fint, stille og fint, på samme bar på en måte i samme båt, sånn kunne det føles, av og til.»

Men etter hvert skjer det en endring. Forfatteren fatter interesse for en av personene som besøker puben. Etter hvert får hun vite navnet til kvinnen, Ada, og hvor Ada bor.

«Lørdag kveld, seint i mars, men fremdeles snø i grøftene, is på deler av vannet, kom hun først nærmere sju. Dro den slitte, matte skianorakken over hodet og bustet til det lyse lange håret som alltid hang løst, satte seg der hun pleide, åpna sekken og tok telefonen og lottokupongene ut, satte fjernsynet på og satte seg igjen. På en måte syntes hun godt når det var få der, og var likevel en slags usynlig, blikket falt ugjerne på henne, også jeg måtte konsentrere meg. Hun kjeda seg foran nyhetene, ordna kupongene foran seg, gikk til hunden med en godbit, var tilbake og vant ikke.»

Kritikeren i NRK er ikke fornøyd med romanen til Vigdis Hjorth:

«Tynt om godhet og øl

Romanens problem er ikke at den ikke fikser landingen, men at den aldri tar helt av.»

Jeg synes at slutten var for enkel. Men for øvrig synes jeg romanen var god. Som det meste av det jeg har lest skrevet av Vigdis Hjorth fikk romanen. meg til å tenke over mangt og mye. Blant annet hvor lett det er å kritisere andres valg hva angår bruk av penger.

Forlagets omtale:

«Det gode mennesket i Sandvika er en tragisk og komisk roman om økonomi, spill, øl, skjebne, klasse.

Hun begynner å gå til den brune puben. Tar med maskina og arbeider der, en øl på bordet, hunden hennes ligger rolig under bordet. En annen kvinne har fast bord ved tv-en, hver lørdag sitter hun med lottokupongen. Puben er livligst den dagen da pengene kommer fra Nav. Er de i samme båt, selv om hun har penger hele måneden? Hva slags spillerom har de som går på puben, egentlig? En kveld skjer det noe som snur opp-ned på alt.»

Regn over Arlington Park av Rachel Cusk – god roman selv om det var noe som trakk ned

 

«For en kveld det var blitt! En sånn som etterlot en bitter smak i munnen, der skammen sved i brystet på deg morgenen etter. En kveld med kakerlakken som naturlig avslutning, en kakerlakk og en erkjennelse av at hun og Benedict ikke var ett, men to. Hun klarte ikke engang å mobilisere noe ordentlig sinne; hun hadde drukket for mye, og skammen sved i brystet. Bitterheten lå som bly i årene på henne. Hun hadde angivelig tedd seg lett ufordragelig. Det var Benedict som sa det på veien hjem. Hun, Juliet Randall, seksogtredve år og mor til to, lærer ved Arlington High School for Girls — en dame som i sin ungdom gikk for å være, ja, eksepsjonell, som fikk stipendier og ble valgt til elevrådsleder — hun hadde altså tedd seg lett ufordragelig overfor vertskapet, en viss Matthew Milford, svinerik innehaver av et firma i Cheltenham som drev med kontorrekvisita, og hans underkuede, oversminkede kone Louisa med hesteansiktet.»

Romanen Regn over Arlington Park er den andre boken jeg leser av forfatteren Rachel Cusk. I denne romanen utgitt i 2006 møter vi fem kvinner som bor i en engelsk forstad sammen med familien sin. Vi møter Juliet, Amanda, Solly. Maisi og Christine i løpet av en regnfull dag og får innblikk i frustrasjonene de kjenner på i sitt opplevde innestengte, men ellers privilegerte liv. Det første kapitlet handler om Juliet som sitatet over er hentet fra.

Jeg likte boken selv om ikke alle kapitlene var like engasjerende. Det beste kapitlet er der Juliet arrangerer lesesirkel på biblioteket. Knallbra.

Men, for meg var det noe som trakk ned. Her ligger Juliet i sengen om morgenen etter gårsdagens rangel:

«Og nå lå Juliet helt stille og betraktet det innrammede Venezia-kartet over sengen. Hun så på mylderet av kanaler flettet sammen i en floke. Og slik Venezias murer holdt ut det mørke vannet mellom dem, og vannet holdt ut fangenskapet sitt bak nettverket av murer, og slik denne evige befatningen var noe som hadde navn og sjel og en slags skjønnhet, slik klarte Juliet å holde ut tanken på den forestående dagen.»

For meg er slike beskrivelser av Juliets følelsesliv kryptiske og helt unødvendig. Beskrivelser som det er en del av. Som jeg må lese både en og to ganger i et forsøk på å forstå hva forfatteren beskriver. Jeg mister flyten i lesningen og noen irriterer meg slik at jeg innimellom vurderte å ikke å lese romanen ferdig.

Forlagets omtale

«Arlington Park er en moderne engelsk forstad, dedikert til traurige rutiner og hverdagen i sin alminnelighet. Innimellom alleer og bak velpolerte fasader lever folk i materiell velstand, de dyrker sin personlige frihet og sin moralske likegyldighet. I Arlington Park går mennene på arbeid, kvinnene passer barna og for øvrig lever de som det forventes.

Men kvinnene i Arlington Park lever langt fra en drømmetilværelse. Juliet er sint på sin dominerende mann, Amanda vasker huset for å holde dødsangsten på avstand, Solly konfronterer sin begravde kvinnelighet i møte med en italiensk leieboer, Maisie fortviler over skjønnhetens forfengelighet, og Christine dirigerer det hele med sitt komplekse og humoristiske sinn. Vi møter dem i løpet av en regnfull dag og gjør et dypdykk ned i deres frustrerte hverdag.»

Biografi: Liv Glaser Toner i lys og mørke av Marion Hestholm

 

«Historien strekker seg over mange år; den involverer dramatiske og opprørende hendelser og mange mennesker — også noen som ikke har bedt om å involveres i et bokmanus. Vi har tatt hensyn til dette og tilbudt gjennomlesning til de det gjelder. Takket være Livs egen åpenhet og flere andre gode kilder har det vært mulig å gjøre rede for de viktigste hendelsesforløpene og årsakssammenhengene. Når jeg har skrevet ut denne fortellingen om Liv, har det likevel vært vel vitende om at det ikke kan bli noen fullstendig overlapp mellom tankene og følelsene til den «den litterære Liv» og mennesket Liv — som har levd og følt og gjort sine erfaringer, og som stadig lever der i huset i Lupinveien. Sistnevnte har likevel «gått god for» førstnevnte.»

Jeg hørte jeg om biografien om Liv Glaser i programmet Drivkraft 3.desember 2025;

«Liv Glaser har i mer enn 65 år vært en av Norges viktigste pianister. Nylig fylte hun 90 år, og hun markerte det med en ny plateutgivelse og en biografi om sitt eget liv. Et liv som inneholder internasjonal anerkjennelse og suksess, men også en dramatisk flukt fra nazistene under 2 verdenskrig.»

Samtalen var interessant, men enda mer interessant var det å lese biografien Liv Glaser Toner i lys og mørke av Marion Hestholm. Selv for meg som kan lite om klassisk musikk. Den er godt skrevet, og som en biografi bør være er den er rikt illustrert med bilder der de passer inn i teksten.

 Forlagets omtale av biografien:

«Gjennom det siste århundret har Liv Glaser markert seg som en av Norges mest anerkjente og folkekjære pianister. Ved siden av sin lysende pianistkarriere har hun også satt dype spor som musikkpedagog og formidler.

I denne biografien tegner Marion Hestholm et nært og nyansert portrett av pianisten og mennesket Liv Glaser – en historie om en usedvanlig karriere, om sårbarhet og styrke i møte med en krevende bransje, og om musikken som et sted å høre til.

Liv Glaser ble født inn i et toneangivende musikkmiljø på 1930-tallet, som datter av fiolinisten Ernst Glaser og pianisten Kari Aarvold Glaser. Hennes oppvekst, fylt av kreativitet og musikk, var like fullt dramatisk – preget av krig, flukt og omveltning. I en tid der menn satt med definisjonsmakten, bygget Glaser en enestående karriere som pianist. Hun ble kjent for sitt klare og stilsikre spill, sin varme tilstedeværelse og en rekke kritikerroste Grieg-innspillinger. Allerede som 29-åring mottok hun Kongens fortjenstmedalje i gull og fulgte kong Olav på statsbesøk. Men midt i karrierens høydepunkt stilnet musikken. Konserter ble avlyst, og Glaser forsvant fra rampelyset. Hun måtte kjempe seg tilbake - til klaveret, og til seg selv.»

Christian Ringnes – Hemmeligheten bak et rikt liv

 

«Mor fortalte meg på dødsleiet at jeg som barn var en sart liten blomst som hun var redd ville knekke hvis det ble lagt press på den. Heldigvis overbeviste hun far om det samme, så de lot meg i fred. Jeg tror at det, samt følelsen av å være ubetinget elsket, var det som gjorde at båten bar.

Og fortsatt bærer.

I dag er jeg forbløffet over hvor bra det er gått med meg. Jeg kunne forblitt en innadvendt, ensom einstøing som sullet med mitt. Det er kanskje derfor jeg ofte tenker at jeg er et av de mest fornøyde mennesker jeg kjenner. Med lave forventninger er det lettere å bli fornøyd, selv for den som vil mye.»

Det er mange bøker jeg leser som er blitt omtalt på radio, dette gjelder også boken til Christian Ringnes: Hemmeligheten bak et rikt liv. Om oppvekst, ungdomsliv, livet som forretningsmann og privatliv.

Boken ble utgitt i 2025.  I en anmeldelse i DN leser jeg at «Christian Ringnes fremstår som litt for selvforelsket i egen suksesshistorie.» Det er jeg enig i. Det ble litt kjedelig innimellom. Men selv om boken er ikke noe mesterverk er den grei nok å lese for meg som liker å lese biografiske bøker. En smakebit til:

«Bortsett fra gener og egen innsats kan jeg takke blant annet rentefall og dyktige kolleger for selskapets vellykkethet. Eiendomsspar har nemlig hatt en aksjonæravkastning på vanvittige 16 prosent per år i over 40 år, noe som betyr at 1 krone som ble investert i 1984, har blitt til 378 kroner i dag. Jeg har jobbet hardt og mye for at vi skulle komme hit, noe jeg ikke klarer å slutte med. De gangene jeg prøver å trappe ned, føler jeg meg ganske enkelt ikke vel. Jeg spør meg stadig om hva og hvem som har skylden eller kan ta æren, for det, og kommer tilbake til det samme svaret: far.

Selv om han døde for mange år siden, søker jeg fortsatt etter hans usynlige bifall. På den måten lever jeg fortsatt i hans bilde. «

Forlaget omtaler boken slik:

«Hva skal egentlig til for å lykkes? Og hvordan når man toppen av norsk næringsliv uten selv å gå til grunne?

I Hemmeligheten bak et rikt liv avslører forretningsmann Christian Ringnes hvordan han omsatte sjenanse og dårlig selvtillit i oppveksten til eventyrlig suksess innen business. Boka tar oss med på innsiden, til forhandlingsbordet, spillet om de gode avtalene og kunsten å lykkes med eiendom. Det er fortellingen om hva alt har kostet, men også om hva alt har gitt – om evnen til å se muligheter, finne mening og til å lære av sine feil.»

Lyset de døde ser av Levi Henriksen – oppfølger til romanen Snø vil falle over snø som er falt

 

                                                                   

                                                                Solsnu 2025

«Mona døde en tirsdag. På den andre sida av senga begynte Sebastian å gråte stille mens han holdt morens hånd mellom begge sine. Jakobine sto med ryggen til og ansiktet vendt ut mot parkeringsplassen, mot det store åpne, mot snøen som falt. Inne i seg hadde Daniel Kaspersen samme følelse som når du står i en heis og det i hele kroppen kjennes som om den går nedover, selv om pila viser det motsatte. Det var ett bilde som dukket opp i hodet hans. Ikke av henne og ham, ikke av henne og ham og barna deres, men et han hadde sett på TV, fra Oklahoma, etter at en tornado hadde rasert en småby. På den ene sida av hovedgata hadde flere av husene mistet frontpartiet, men ellers var de intakte. Det var et slikt hus han var blitt nå, mens alt han hadde vært, alt han noen gang hadde følt, håpet og trodd på, revnet i en brennende lengsel etter heller å kunne være et av husene på den andre sida av gata som var blitt fullstendig jevnet med jorda.»

Julepynten er pakket ned. Fortsatt er det rester i kroppen etter en 14 dagers forkjølelse. Ute er det kaldt, og jeg hørte nettopp saltebilen kjøre forbi på veien. Vinteren er ikke min årstid. Selv om julen har sine positive sider er den beste dagen for meg når jeg vet at sola har «snudd».

Jeg var på et tidspunkt i tvil om jeg skulle fortsette å lese romanen Lyset de døde ser av Levi Henriksen. Men heldigvis valgte jeg å lese den ferdig. Den ble ikke så trist som begynnelsen på romanen tilsier.

Lyset de døde ser er en oppfølger av romanen Snø vil falle over snø som er falt som ble utgitt i 2004. Den første romanen leste jeg sommeren 2013. 20 år er gått også i romanen. Daniel Kaspersen har hatt et godt liv i disse årene og spørsmålet for meg som leser er om Daniel Kaspersen kommer seg over tapet av Mona. Et lavere spenningsnivå enn Snø vil falle over snø som er falt, men absolutt lesverdig.

Jeg ble inspirert til å låne og lese romanen av dette intervjuet med Levi Henriksen i NRK Radio programmet Åpen bok:

«Jula setter alt på spissen. Ikke minst når kampen står mellom det gode og det onde. Nyeste roman: «Lyset de døde ser».»

Forlagets omtale av romanen:

«Snøen har falt, smeltet og falt igjen. For Daniel Kaspersen har livet tatt en uventet og brutal vending. Mona Steinmyra, kvinnen han endelig fant lykken med for over tjue år siden, har gått bort. Mens Daniel kjemper med sorgen og prøver å finne mening i en verden uten Mona, forsøker han å forstå hvordan han kan være en god far for sønnen hennes, Sebastian, og deres felles datter, Jakobine. De er femte generasjon Kaspersen i huset oldefaren bygget ved foten av Brattberget.

Samtidig er Daniel på stadig hyppigere besøk hos sin gamle mentor Markus Grude, den pensjonerte lensmannen på Skogli som ikke lenger er så åndsfrisk som han var. Gammellensmannen forsøker å få ham interessert i en sak han aldri fikk løst, og etter hvert skjønner Daniel at saken også kan komme til å få konsekvenser for hans eget familieliv.»

Madame de Pompadour – enda en god bok av Herman Lindquist

 

Dette skrev jeg i november 2013.

«Det er sjelden jeg leser en bok som jeg sitter igjen med et så opplevd stort netto utbytte som etter å ha lest boken til Herman Lindquist: Karl Johan – Jean Bernadotte – soldaten som ble konge. Det inspirerer også til å lese andre bøker han har skrevet.»

Det skulle gå lang tid før neste bok av forfatteren i bokhylla ble lest: Madame de Pompadour. Boken ble utgitt i 2008 og er nå lest. En utrolig livshistorie å lese om. Karl Johan (Jean Bernadotte) levde i perioden 1763 til 1844. Madame de Pompadour i perioden 1721 til 1764. Det vil si at hun døde året etter at Karl Johan ble født.

«Nå var Jeanne blitt sytten år, og tiden var inne for å tenke på ekteskap. Utgangspunktet var ikke det aller beste. Riktignok var hun mer begavet og vakrere enn de fleste unge kvinnene i selskapslivet i Paris, men hun hadde ingen «bakgrunn». Hun het frøken Poisson (fisk), og det klang ikke bra. En kvinne uten «familie», det vil si uten adelige forfedre og uten en større arv i vente, hadde ingen muligheter for å bli fint gift. Jeanne, som ikke hadde noen adelstittel, men en røff far som hadde vært innblandet i lyssky affærer, og en mor som ikke hadde det beste rykte, slapp absolutt ikke inn i de fineste og mest interessante salongene for å møte mennesker hun lengtet etter å snakke med.»

Le Normant de Tournehem, en av morens elskere som er utpekt til en av flere mulige fedre til Jeanne, hadde en løsning:

«Han var rik og familien hadde tilhørt adelen i to generasjoner etter at faren hadde kjøpt Étiolles, en stor eiendom sør for Paris. Med på kjøpet fulgte retten til å kalle seg Seigneur de Étiolles var en slags adelstittel. Han hadde en yngre bror med en sønn som var fem år eldre enn Jeanne og ville bli en passende ektemann for henne.»

Jeanne giftet seg i 1941 og i 1945 møtte hun kongen, Ludvig XV:

«I februar 1745 ble Jeanne invitert til århundrets maskeradeball i Versailles. Til allmenn begeistring dukket kongen opp i Speilsalen som et av de åtte formklipte barlindtrær, like velfrisert som bartrærne i slottsparken. Den kvelden kunne hoffet for første gang se at Ludvig var forelsket i kvinnen fra den pariske borgerklassen. Hun var utkledd som Diana, jaktens gudinne.»

Året etter maskeradeballet malte Jean-Marc Nattier dette bildet av Jeanne som henger i Versailles. 

Det tar ikke lang tid før Jeanne er installert på slottet som kongens elskerinne og skandalen er et faktum.

«Jeanne var nå blitt tjuetre år. Ludvig trettifem. Allerede den samme kvelden besøkte han henne, og de spiste middag alene. Denne sensommeren 1745 må vært den mest turbulente og berusende perioden i Jeannes unge liv. Frankrikes eneveldige konge elsket henne men hva dette skulle føre til og hvilke muligheter som skulle åpne seg for henne, ante hun ikke. Derimot visste hun at hun hadde mange fiender i Versailles, de fleste så på henne som en uvitende oppkomling som var født frøken «Fisk» og var skilt fra en borgerlig skatteforpakter. Hun hadde kjøpt seg en adelstittel, attpåtil så frekk at hun brukte den utdødde familiens våpenskjold, de tre sølvtårnene. Det var ikke minst det siste som hoffolkene følte seg opprørt over. Grev Etienne Franqois de Stainville, den fremtidige hertugen av Choiseul, som skulle bli en av hennes nærmeste venner, skrev i dagboken: «Å slippe inn hustruen til en forpakter og la henne bytte navn for å gjøre henne presentabel, synes å bryte med alle regler for korrekt oppførsel, rettskaffenhet og etikette.»

En regnværsdag i 2014 var jeg i Versailles. Først stod vi i kø i borggården sammen med en horde andre turister og ventet for å få komme inn. Det tok sin tid selv om vi var der tidlig. Etter hvert kom vi inn våte som kråker. Det var tjåkafullt av andre våte turister. Det ble ingen god opplevelse.  Med boken til Herman Lindquist «innabords» tror jeg det ville blitt en bedre opplevelse.  

Forlaget omtaler boken slik: 

«Jeanne Poisson var tjuetre år da hun bergtok Frankrikes konge Ludvik XV med sin intelligens, skjønnhet og ambisjoner. Hun ble hans elskerinne — hans offsielle kongelige elskerinne! — til tross for at hun var en vanlig kvinne av borgerskapet uten adelige aner eller annen tilknytning til hoffet.

Dette var oppsiktsvekkende, men enda mer spesielt var det at hun helt til sin død beholdt og forsterket sin maktstilling i Versailles. I mange år var det i praksis hun som styrte Frankrike, både politisk og kulturelt. Da hun døde, bare førtito år gammel, var hun kjent som Madame de Pompadour over hele Europa.

Herman Lindqvist skildrer med sine store fortellerevner livet og samtiden til Madame de Pompadour, en bemerkelsesverdig og dannet kinne. I tillegg gir han et fengslende bilde av det overdådige livet i Versailles på 1700-tallet.»

Koke bjørn av Mikael Niemi - imponerende - frister veldig å se filmatiseringen etter å ha lest romanen.

 

«De fleste mennesker oppfører seg som reinen. Man vil gå sammen med andre, bevege seg fremover i flokk. Hvis en simle grynter, begynner alle å grynte. Hvis en bukk ropet et varsko, løper alle som én, selv om de ikke selv ser faren. Reinen er styrt av sin redsel. Dens fiender er jerven, ulven, bjørnen og gaupa. Mennesket er også redd, slik ble det en gang skapt av Vårherre. Vi skulle frykte og elske Gud, lærte Luther. Men like intenst frykter og elsker vi hverandre. Og mest av alt frykter vi å miste hverandre. Å bli ensomme, å komme bort fra vår beskyttende flokk.»

Romanen Koke bjørn av Mikael Niemi ble utgitt i 2017 og på norsk i 2019. Jeg har fått med meg at romanen har fått gode anmeldelser, men tittelen har fortalt meg at dette blir for sært for meg. Men så feil har jeg tatt for jeg ble overrasket over hvor god denne romanen er. 

Det er til tider brutal lesning. Men det skjer noe hele tiden, den slutter aldri å overraske. Innimellom kommer Agatha Christies Poirot, kaptein og Hastings og Chief Inspector Japp i tankene når jeg leser om møter mellom prosten, Jussi og lensmannen. Men i og med at handlingen ikke foregår på den idylliske engelske landsbygda, men i langt dystrere omgivelser, er det bare et blaff.

Jeg kjøpte boken på bokloppis forrige sommer sammen med Mikael Niemis roman Populærmusikk fra Vittula som er det den neste boken jeg skal lese. Koke bjørn er filmatisert, og etter å ha sett traileren frister det veldig å tegne abonnement på Disney +for å se serien.

Forlagets omtale av romanen

Det er sommeren 1852 i bygda Kengis langt nord i Sverige. Prosten Lars Levi Læstadius' åndelige vekkelse treffer samer og tornedalinger med uant kraft. Truffet blir også Jussi - en fortapt samegutt som prosten finner i grøftekanten, tar til seg og gir et navn. Samtidig forsvinner en tjenestejente, så en til, i de dype skogene. Folk drar ut for å jakte på den slagbjørnen som de antar herjer i sognet, men prosten frykter at det er en langt mer skremmende morder som er på ferde. Sammen med Jussi finner han spor av en ondskap som trenger seg stadig nærmere.

Koke bjørn er en voldsom og sanselig roman om hvordan store begivenheter rammer en liten verden. Den er en drivende detektivfortelling om kulturkonflikter, undertrykkelse og en revolusjonær vekkelsesprest.