3. jul. 2020

Transitt (Transit) av Rachel Cusk – siste kapittel er alene grunnlag for et teaterstykke


«Eiendomsmegleren virket litt satt ut av det jeg sa. Han hadde ikke ment å insinuere, sa han, at jeg burde marginaliseres. Han mente bare at jeg ville få mer for pengene, og få det litt lettere, i et litt mindre overopphetet strøk. Han skjønte at jeg befant meg i en sårbar situasjon. Og en fatalistisk holdning som min var sjelden i den verdenen han jobbet i. Men hvis jeg hadde bestemt meg for å følge strømmen, så hadde han faktisk noe å vise meg. Han hadde prospektet rett foran seg: Det var blitt lagt ut på markedet igjen samme morgen, siden det ikke var blitt noe av det forrige salget. Huset var eid av kommunen: De var ivrige etter å finne en ny kjøper så fort som mulig, og det gjenspeilte seg i prisen. Som jeg kunne se, sa han, var det i temmelig dårlig stand — det var faktisk så å si ubeboelig. De fleste kundene hans ville aldri i verden ha nærmet seg det, uansett hvor sultne de var. Det var hinsides de fleste menneskers fantasi, hvis jeg ville tillate at han brukte et slikt ord, enda det riktignok lå i et attraktivt område. Men med tanke på min situasjon, kunne han ikke med god samvittighet oppmuntre meg. Det var en jobb for en eiendomsutvikler eller en håndverker, noen som kunne se upersonlig på det; problemet var at profitten var altfor liten til at sånne folk ville være interessert. Han møtte blikket mitt for første gang. Det er åpenbart ikke et sted, sa han, hvor du vil la barn bo.»

Forfatteren jeg kan sammenligne med Rachel Cusk er Karl Ove Knausgård hva angår min leseopplevelse. Hun skriver gnistrende godt. Det er betraktninger i romanen som jeg ikke forstår poenget med eller blir for høytflyvende for meg. Men det som treffer meg er veldig bra. En formuleringsevne som få forfattere har.

I romanen Transitt som er fortsettelse av romanen Omriss kommer hovedpersonen Faye mer frem i lyset. Sitatet over er fra første kapittel der hun er hos en eiendomsmegler for å kjøpe bolig  i London for seg selv og guttene. Boligen hun kjøper kaller snekkeren for et ormebol. Det verste er eierne av første etasje som hun etter hvert benevner ondskapsfulle troll. Innimellom det som skjer under oppussingen blir vi kjente med snekkere, tidligere kjæreste, venner, frisør og flere aktører. Ulike livsskjebner. Tenkte på disse forferdelige beboerne i etasjen under og Covid 19. Dette er typisk mennesker som ikke har en sjanse mot viruset. Dette er også England som er jeg ser glad i, det er jeg sørgelig klar over.

Det siste kapitlet i Transitt ble en innertier. Den er etter min mening grunnlag for et teaterstykke, og starter slik:

«Fredag kveld kjørte jeg vestover ut av London for å hilse på Lawrence, fetteren min, som nylig hadde flyttet fordi han hadde forlatt Susie til fordel for en kvinne ved navn Eloise, og i den forbindelse blitt tvunget til å flytte fra en landsby i Wiltshire til en annen av samme størrelse og type noen kilometer unna. Disse begivenhetene hadde vakt harme og bestyrtelse blant både slekt og venner, men hadde knapt satt noe preg på de ytre omstendighetene i Lawrences liv, som stort sett så ut til å fortsette som før. Den nye landsbyen, sa Lawrence, var enda mer attraktiv og pittoresk enn den forrige, siden den lå nærmere Cotswolds og var mer autentisk. Den nye husholdningen besto av Lawrence og Eloises to barn, og Lawrences lille datter som pendlet fram og tilbake mellom foreldrene.»

Når Faye kommer frem møter hun fetteren Lawrence som røyker og kan fortelle han røykingen får Eloise til å føle at livet deres er i krise. Vel; den som leser forstår raskt at her er i vi havnet inn i et drama av de sjeldne. Fasadene hun først møter rakner etter hvert som et dårlig festet strikketøy. Det blir nærmest en farse. Kapitlet alene gjør det verdt å lese boken. Rachel Cusk har med Transit forsterket mitt inntrykk av en god forfatter, og jeg gleder meg til å lese Kudos.



Forlaget beskriver Kudos slik:

Etter et samlivsbrudd flytter Faye til London. Hun strever med å bygge en ny tilværelse for seg selv og de to sønnene sine, og bruddet blir katalysator for en rekke endringer av personlig, moralsk, kunstnerisk og ikke minst praktisk karakter. Hun pusser opp et hus og samtaler med andre i et forsøk på å finne igjen troen på livet, men vakler mellom å kjenne seg sterk og fullstendig maktesløs, å være i ferd med å dø og å bli født på ny.

2. jul. 2020

Bøker lest og skrevet om i april, mai og juni 2020


 «Lysene slo seg blinkende på i den ristende kabinen; vi hørte lyden av dører som ble åpnet og slått igjen og voldsom klirring, og folk rørte på seg. En mannsstemme snakket på intercomen; det spredte seg en duft av kaffe og mat; flyvertinnene spradet målrettet frem og tilbake i den trange teppelagte midtgangen, og nylonstrømpene deres lagde en raspende lyd når de passerte.»

Sitatet over er fra romanen Omriss av Rachel Cusk. Da jeg leste om flyturen fra London til Athen i bokens første kapittel, holdt jeg på å begynne å gråte. Ikke for at jeg reiser mye.  Men det er savnet av friheten til å velge. Spenningen og forventningen som er der når jeg kommer til flyplassen, og under flyturen, det er halve gleden. Og etterpå, gleden ved å komme hjem, og det å ha noe fint å tenke tilbake på i kalde og mørke vinterdager.

Selv om jeg har hatt god tid til å lese bøker, har det ikke blitt mange.  Men de bøkene jeg har lest har gitt meg mange gode leseopplevelser. Ikke minst boken til Rachel Cusk. Nå leser jeg bok nummer to; Transitt. Minst like god som Omriss.

Det ble bare en bok i april. Men så ble det bedre i mai og juni. Men 21 bøker hittil i 2020, det er ikke mye å skryte av sammenlignet med tidligere år. Jeg kan ikke havne under 50 som var antallet i 2019, det må jeg bare jobbe for å unngå.

 


Bøker lest og skrevet om:

Juni

Byens spor Skyggeboken av Lars Saabye Christensen – fin avslutning på trilogien

Klangen av frihet av Toril Brekke – tredje bind i trilogien - grei avslutning

Omriss (Outline) av Rachel Cusk – på andre forsøk ble romanen en god leseopplevelse

Frida , min ukjente farmors krig av Nina Grünfeld – en historie det er verdt å få med seg

Lærerinnens sang av Vigdis Hjorth – en roman med et tidsaktuelt tema

 

Mai

Veien ved Boolavaun (The Green Road) av Anne Enright – romanen nådde underveis ikke helt opp til forventningene

Biografi: Kaare Espolin Johnson Lengselens billeddikter av Bjørn Tore Pedersen – livet var som en billedbok for han

Årene med Elizabeth av Inger Merete Hobbelstad – likte du serien The Crown vil du like denne boken

Egils saga –handler om livsløpet til Egil Skallagrimsson og ætten hans

 

April

Oliver Bullough: Pengeland - Hvordan finanseliten og de superrike stjeler fra folket og truer demokratiet (Moneyland- Why Thieves & Crooks Now rule The World & How to Take it Back

 


28. jun. 2020

Lærerinnens sang av Vigdis Hjorth – en roman med et tidsaktuelt tema



«Den tiende april 2016 gikk Lotte Bøk fra sitt gamle hus ved Akerselva til sin arbeidsplass på Kunsthøgskolen, uten en anelse om hvordan hennes liv skulle komme til å endre seg i løpet av de nærmeste ukene. Og det på grunn av noe som for andre muligens ville kunne fortone seg som tilfeldigheter.»

I Vigdis Hjorts roman Lærerinnens sang utgitt i 2018 møter vi Lotte Bøk som er 57 år og er lærer ved Kunsthøgskolen i Oslo. Lotte Bøk bor alene, hun er skilt og har en datter og barnebarn som bor i Australia.

«Denne dagen skulle hun undervise førsteårsstudentene på skuespillerlinja i Bertolt Brechts Det gode mennesket fra Sezuan, et stykke de etter alt å dømme ville komme til å spille i, i løpet av sin karriere. Utfordringen var å få dem til å forstå realismen og relevansen i det. Førsteårsstuden tene på skuespillerlinja var svært ambisiøse, nesten krigerske i sine ambisjoner, og det var vanskelig å få dem til å engasjere seg i samfunnsmekanismer som ved første øyekast ikke så ut til å angå dem selv direkte. Det var målet hennes, å få dem til å se utover seg selv, å innse hvilken samfunnssammenheng de inngikk i, og dermed hvilket ansvar de hadde. Hun var godt forberedt, fant fram sine notater og skulle gå mot seminarrommet i den andre enden av bygget da en ung mann passet henne opp og presenterte seg. Hun fikk ikke navnet med seg og kunne ikke huske å ha sett ham før, men det var nærmere fem hundre elever på skolen, og hun forholdt seg i hovedsak til de som studerte teater. Han gikk på Kunstakademiet, fortalte han, og arbeidet med video, og det nye prosjektet hans handlet om noen sentrale lærere på Kunsthøgskolen. Han ville filme undervisningen deres, men også, håpet han, deres hverdag utenfor undervisningssituasjonen og institusjonen, fordi prosjektets tese var at det måtte være sterke sammenhenger mellom liv og undervisning. Dette ville han undersøke nærmere. Ville Lotte Bøk være med? Han ga henne en prosjektbeskrivelse og kontaktinformasjon, hun tok imot og sa hun skulle tenke på det, før hun fortsatte til sitt seminarrom.»

Etter å ha rådført seg med en kollega, sier hun ja til å delta i Tage Basts prosjekt. Et prosjekt som har sitt grunnlag i å se sammenhengen mellom Lotte Bøks undervisning og hvordan hun lever sitt liv. Deltakelsen medfører at Lotte Bøk kjenner på at det rettes et kritisk blikk mot henne, hun begynner å stille spørsmål ved seg selv, og selvforståelsen hun har hatt smuldrer opp. Et helt klart tidsaktuelt tema for den tiden vi lever i der fasaden, men kun smørsida, eksponeres på sosiale media.

«Tage Bast sto ved hovedinngangen. Lotte var ikke i humør til å bli filmet. Hun prøvde å ignorere kameraet slik hun hadde ignorert den indignerte kvinnen. Hun prøvde å sette seg i forelesningsmodus. Hun hadde trening i å sette seg i forelesningsmodus. Antagelig ville det synes på filmen, og det ville kunne være interessant, å se forandringen fra den lett opprørte stemningen hun var i etter møtet med bomsen og den indignerte damen, til det konsentrerte undervisningsmoduset. Bare av den grunn ville videoverket være interessant, tenkte hun. Ah! Hvorfor kunne hun ikke gi faen. Fordi, fordi hun åpenbart fryktet at hun løy for seg selv og at nå skulle selvløgnen komme for dagen? Det var ikke først og fremst det at studentene eller de ansatte på Kunsthøgskolen skulle finne filmen om henne uinteressant, hun fryktet, forsto hun, selv om det sikkert kunne være ubehagelig nok å bli framstilt som politisk korrekt og kjedelig, rett og slett konvensjonell, hun fryktet at hun skulle forstå noe om seg selv som ville måtte få konsekvenser. At hennes selvinnbilninger skulle avsløres, ikke for andre, men for henne selv. Og bare det at hun fryktet dette, var et slags bevis på selvinnbilningenes eksistens. Hva besto de i?»

Jeg er fan av Vigdis Hjorth selv om jeg ikke har lest alle bøkene hun har skrevet. Av de jeg har lest er det ikke alle jeg var like begeistret for. Jeg synes alltid er interessant å se og høre Vigdis Hjorth snakke om bøkene sine og om litteratur generelt. Om Lærerinnens sang kan du se henne fortelle om romanen her på Brenner Live 18. november 2018. Jeg likte romanen og synes tema i romanen er interessant.

Jeg har søkt og funnet en del innslag med Vigdis Hjorth på NRK.  Her er en ung Vigdis Hjorth (desember 1990) som viser temperament når hun for kommentarer om erotikk i bøkene hun har skrevet, I lærerinnens sang er erotikk fraværende.



Forlaget beskriver bokens innhold slik:

«Lotte Bøk er en engasjert foreleser i dramatikk på skuespillerlinja ved Kunsthøgskolen. En dag ber avgangseleven Tage Bast om å få lov til å lage en film av undervisningen til noen utvalgte lærere, men også av livet deres utenfor skolen. Lotte er først skeptisk, men gir så etter. Bast vil gjerne komme hjem til henne, for å finne ut om det er samsvar mellom liv og lære. Etter hvert som arbeidet skrider fram, utviskes grensene mellom dem.

Hva skjer med et menneske som har følt seg ganske trygg i rollen og i livet sitt, men som plutselig sitter i en kinosal og får se seg selv med en annens utforskende blikk?»

 


26. jun. 2020

Frida , min ukjente farmors krig av Nina Grünfeld – en historie det er verdt å få med seg



Legg til bildetekst

«Hvor mye husker jeg fra mine egne første leveår? En hel del. En trygg oppvekst på 1970- og 1980-tallet, i en moderne trebarnsfamilie der også mamma var yrkesaktiv. Likevel var familiestrukturen overraskende tradisjonell. Alt av husarbeid og omsorg for barna var det mamma som tok seg av. Pappa kom hjem til rent hus og ferdiglaget middag. Mine to brødre og meg viet han oppmerksomhet i form av samtaler og diskusjoner, men først vi var blitt eldre. Fysisk kontakt lå ikke for ham. Han visste ikke hvordan man gjorde det. Et lett klapp på hodet etterfulgt av kjælenavnet Ninotschka Petrotschka — det var så langt han klarte å strekke seg. Aldri sitte i armkroken og lese bok, ligge sammen på gulvet for å bygge lego eller klemme hverandre ved gjensyn eller farvel. Dette var ting det tok ham noen tiår å lære, som kom først da vi barna var blitt store nok til å insistere nærhet. Pappa var nærværende på et intellektuelt plan, men emosjonelt holdt han avstand. Temperamentet hans var uforutsigbart og overveldende, slik små barn alltid vil oppleve en fullvoksen mann ute av kontroll, men vi visste at sinnet hans var rettet innover, mot ham selv.  Han bar på en fortvilelse så stor at det kunne få ham til å si ting han ikke mente, for deretter å stryke på dør.»

Jeg mener å huske at det var i en nyhetssending jeg hørte om boken til Nina Grünfeld Frida min ukjente farmors krig første gang. Sitatet er fra boken, og det er faren Berthold Grünfeld (1932 -2007) hun beskriver her. Før jeg leste boken så jeg filmen Ninas barn som baserer seg på en bok hun hun har skrevet og som ble utgitt i 2015:

«Dokumentarfilmen "Ninas barn" forteller historien om den tysk-russiske barnepsykologen Nina Hasvoll, og hvordan hun reddet jødiske barnehjemsbarn i Oslo fra å bli drept av nazistene under Den andre verdenskrig.»

Filmen kan ses på Filmbib. Et av barna som ble reddet var Berthold Grünfeld  Fra STORE NORSKE LEKSIKON

«Berthold Grünfeld var kjent som rettspsykiater, sosialmedisiner og sexolog. Han markerte seg som en engasjert og interessert samfunnsdebattant omkring disse emner, men huskes kanskje først og fremst for sine innlegg om seksualitet, familieplanlegging, abort og moderne reproduksjonsteknologi.»

Etter å ha lest boken Frida min ukjente farmors krig, og med mindre jeg har oversett noe, kan jeg ikke forstå annet enn at det som står om faren til Berthold Grünfeld, er feil. Uansett, boken omhandler ikke bare farmorens skjebne, men barndommen til Berthold Grünfeld. Det å få denne mørke skampletten i historien knyttet til enkeltmennesker gjør den mer rystende å lese om. Etter å ha lest historien om Frida kan jeg ikke annet enn å tenke at det var flaks for Berthold at han ble satt bort. Samtidig er det ikke til å undres over at hans psyke ble påvirket av opplevelser i barndommen.

Frida min ukjente farmors krig, som jeg har lånt av biblioteket, er en tankevekkende bok om hendelser vi aldri må glemme selv hvor dystre de er å lese om. Vi trenger å bli påminnet om at det skal bare et menneske til for å sette en verden i brann. Boken som ble utgitt i 2020 har jeg lånt av biblioteket.

 

 

Forlagets omtale av boken:

Første gang Frida Grünfeld ble registrert i en politisak, var våren 1931. Hun var jødisk, prostituert, mistenkt for spionasje - og hun var gravid.

Frida ble født i Østerrike-Ungarn i 1908 og levde et omflakkende liv i Sentral-Europa. Hun fødte sønnen Berthold og satte ham bort da han var bare én uke gammel. Han kom senere til Norge som flyktning og ble en av våre mest kjente psykiatere.

Men hva skjedde videre med Frida? I denne boken drar barnebarnet Nina F. Grünfeld tilbake og leter etter farmoren sin. I avhør, rettsdokumenter og arkiver finner hun små spor og opplysninger, og hun ser hvordan nettet snører seg stadig tettere rundt henne. Myndighetene var ute etter slike som Frida. Så kom nazistene til makten.

Historien om Frida er en rystende fortelling om tilhørighet, savn og tap.

 


22. jun. 2020

Omriss (Outline) av Rachel Cusk – på andre forsøk ble romanen en god leseopplevelse




På andre forsøk ble det en god opplevelse å lese romanen Omriss (2014) av Rachel Cusk. Jeg har tidligere lest første kapittel, men ikke funnet det jeg leste interessant og derfor avsluttet lesingen. Men bestemte meg får å gi den en ny sjanse etter at jeg leste gode anmeldelser på Kudos. Det er jeg glad for nå. Når jeg kom meg videre til andre kapittel ble det en god roman å lese.

Omriss er fulgt opp av romanene Transitt (2016) og Kudos (2018). Nå ser jeg frem til å lese disse også.

Hovedpersonen Faye reiser fra London til Aten der hun skal holde et skrivekurs.

«Jeg sa jeg bodde i London, etter at jeg for svært kort tid siden hadde flyttet fra huset på landsbygda der jeg hadde bodd alene med barna mine de tre siste årene, og der vi sju år før det hadde bodd sammen med faren deres. Det hadde med andre ord vært familiehjemmet vårt, og jeg var blitt boende og ble vitne til at det ble graven til noe som jeg ikke lenger visste om jeg skulle kalle virkelighet eller illusjon.»

Senere sier Faye til medpassasjeren på flyet til Aten, eller sidemannen som han i det etterfølgende kalles,:

 «Et ekteskap er blant mye annet et trossystem, en fortelling, og selv om det manifesterer seg på måter som er virkelige nok, forblir impulsen som får det til å vare, i siste instans et mysterium. Det som til sjuende og sist var virkelig, var tapet av huset, som var blitt det geografiske åstedet for ting som var blitt borte, og som, antok jeg, representerte håpet om at de en gang ville komme tilbake. Å flytte fra huset var på sett og vis å erklære at vi hadde sluttet å vente; vi kunne ikke lenger nås på det vanlige nummeret, den vanlige adressen.»



På bokomslaget omtales romanen slik:

«En ung forfatter reiser til Aten for å holde et skrivekurs. Underveis møter hun mennesker som åpner seg for henne og forteller om livet sitt: den eldre mannen som snakker om båter og mislykkede ekteskap, studentene som beretter om kjærlighet og ambisjoner, forfatteren som beskriver smerte og angst – alle har noe de angrer på, og noe de lengter etter. Og gradvis, etter hvert som dette lappeteppet av historier sys sammen, trer også et portrett av fortelleren frem.»

Jeg synes ikke at vi får vite så mye om forfattere slik at et portrett av henne trer frem for meg. Det er møtene hun har med menneskene og det de forteller som er interessante. Selv om ikke alt er like interessant å lese om. Som sidemannen hun treffer på flyet og senere er på båttur med. Andre kapitler er verdt boken alene, som møtet med vennen Paniotis og forfatteren Angeliki. Paniotis er skilt og ser lite til barna sine som er voksne:

«Paniotis,» utbrøt Angeliki, «hva er det du sier? At barna dine emigrerte til USA fordi foreldrene deres skilte seg? Kjære venn, jeg er redd du tar feil hvis du tror du er så viktig. Barn drar sin vei eller blir værende avhengig av sine egne ambisjoner: Det er deres egne liv. Vi er liksom blitt overbevist om at vi har merket dem for livet hvis vi sier så mye som et eneste malplassert ord, men det er jo så klart helt latterlig, og hvorfor skulle forresten livene deres være fullkomne? Det er vår egen forestilling om fullkommenhet som plager oss, og den er rotfestet i våre egne ønsker. Moren min mener for eksempel at det å være enebarn er den verste ulykken man kan oppleve. Hun kan simpelthen ikke godta at sønnen min ikke kommer til å få brødre og søstre, og jeg er redd jeg har gitt henne inntrykk av at denne situasjonen ikke er noe vi har valgt, bare for å slippe å snakke med henne om det hele tiden. Men hun snakker stadig om at hun nettopp har hørt om den ene eller den andre legen som er i stand til å utrette mirakler; her om dagen sendte hun meg et avisutklipp om en gresk kvinne som hadde fått barn i en alder av femtitre, sammen med en lapp der det sto at jeg ikke måtte gi opp håpet. Men for mannen min er det helt naturlig at sønnen vår skal vokse opp alene, siden han selv var enebarn. Og for meg ville det selvsagt ha vært en katastrofe å få flere barn: Det hadde slukt meg fullstendig, i likhet med så mange andre kvinner. Jeg spør meg selv om hvorfor moren min ønsker å se meg bli slukt også, når jeg har viktig arbeid å gjøre, når det ikke ville være til mitt beste og som sagt bortimot ville være en katastrofe, og svaret er at ønsket hennes ikke handler om meg, men om henne selv. Jeg er sikker på at hun ikke vil at jeg skal betrakte meg selv som en fiasko fordi jeg ikke har seks barn, men det er nettopp det oppførselen hennes kan få meg til å føle.»

Litteraturkritiker Marta Nordheim har her skrevet en anmeldelse som beskriver romanen til Rachel Cusk, med overskriften: Lett å lese, vanskeleg å gløyme:

«Det finst gode romanar, og så har du dei som ligg hakket over. Der ligg «Omriss». Rachel Cusk skriv både intelligent og gripande, analytisk og inderleg, originalt og gjenkjenneleg. Meir kan ein ikkje krevje.»

Etter å ha lest Omriss er jeg glad jeg ga den en ny sjanse. For etter første kapittel var det mye bra å lese. Det er noe særegent med den. Rachel Cusk skriver godt og det er mange temaer å reflektere over. Gjenkjennelse er helt klart et ord som jeg kan knytte til flere av romanens temaer.

Du kan lese en lang beskrivelse av forfatteren her på Gyldendal forlag.


19. jun. 2020

Klangen av frihet av Toril Brekke – tredje bind i trilogien - grei avslutning




Da var siste bind i trilogien til Toril Brekkes  Klangen av frihet utgitt i 2020 lest og levert tilbake til biblioteket. Tidligere har jeg lest og skrevet om:

Alle elsket moren din – en god oppvekstroman av Toril Brekke – gleder meg til å lese fortsettelsen i romanen Kobrahjerte

Kobrahjerte av Toril Brekke – bok nummer to innfridde nesten

 Dette skal jeg gjøre kort. Det var greit å få med seg avslutningen av trilogien selv om hvem som var far til Agathe og Morten, det gjettet jeg riktig i løpet av Kobrahjerte. Grei avslutning. Samtidig jeg merker at jeg ennå har Lars Saabyes roman,  som jeg leste før romanen til Toril Brekke, i hodet og sammenligningen er der enten jeg vil eller ikke. Derfor ble ikke romanen til Toril Brekke den helt store leseopplevelsen. Begynnelsen var best, og starten var rå. Men så kjente jeg at det flatet ut på slutten. Men for all del, de som ikke har lest trilogien og liker å lese oppvekstromaner, er trilogien verdt lesetimene.

Forlagets omtale av Klangen av frihet:

Tredje og siste bok om oppvekst i Oslo på 1960-tallet. Agathe får endelig svar på hvem faren er, et svar hun ikke vil ha.

Trilogien om Agathe og den vakre pianistmora er et verk om å vokse opp i Oslo på 1960-tallet, om overgrep og om utfordringene ved å bli voksen.

I den første boka, Alle elsket moren din, svikter moren Agathe - for til slutt å forlate henne og familien helt. I Kobrahjerte opplever vi hvordan Agathe streber etter voksenlivet for å forstå hva det vil si å være kvinne, og for å forstå hvorfor mora er som hun er.

I Klangen av frihet får vi svarene. Agathe er blitt atten år og tar det siste skoleåret på det nystartede Forsøksgymnaset i Oslo. Det er slutten av 1960-tallet, en ny tid er i emning, Vietnamkrigen får ungdom til å engasjere seg, feminismen gjør seg gjeldende. Agathe forsøker å være fri, politisk aktiv og lykkelig, men innhentes igjen av det spørsmålet som alltid har ridd henne, hvem er far?

 

16. jun. 2020

Byens spor Skyggeboken av Lars Saabye Christensen – fin avslutning på trilogien




«En fiktiv person som bare lever i en bok, kan bli like tilstedeværende i noens liv som et virkelig menneske.»

Sitatet over fra denne artikkelen: Kan en bok endre livet ditt?

Jeg skal ikke påstå at bøkene til Lars Saabye Christensen har endret livet mitt. Men han skriver slik at personene i bøkene er så til de grader til stede i livet mitt under lesingen og etterpå. Det var de også i den siste romanen Skyggeboken i trilogien Byens spor. 

I Skyggeboken følger vi Maj, Stine og Jesper og naboer og bekjente videre. I tillegg har forfatteren flettet eget liv inn i romanen. Nesten umerkelig vandrer han mellom fiksjon og eget liv. Det mellommenneskelige, tids- og miljøskildringene; det er få forfattere som jeg synes skriver så godt om de nære ting som Lars Saabye Christensen. Høsten er kommet inn i livet til forfatteren og sykdom preger livet hans, og tvinger han til å reflektere over mye. Tankevekkende å lese. Jeg er glad han avsluttet romanen slik han gjorde. Nå kan jeg legge historien fra meg uten at det er for trist å forlate personene. Så har du ikke lest trilogien, er den å anbefale.

Forlaget omtaler Byens spor Skyggeboken slik:

Hva hører vi når vi lytter til byens lyder? Hvilke spor etterlater den i oss? Hvem er det i andre enden når det ringer?

Sentralt i Byens spor står Maj Kristoffersen, hennes skjebne er tett vevd sammen med byen og gatene hun lever i: Men like mye menneskene hun deler byen med, først og fremst barna, Jesper og Stine. Kvinnene i Røde Kors som utgjorde Fagerborgs usynlige sosiale ryggrad. Barna er blitt voksne og tidene forandrer seg. Håp og drømmer får brynt seg på en verden som ikke lenger går på skinner. Voksesmertene preger dem alle når nye dører åpner seg og de gamle lukker seg.

Lars Saabye Christensen har lagt øret inntil byens konkylie og lyttet til dens spor. Med finstemt følsomhet avlytter han hver enkelt rille. Han ser lyset kaste skygger den ene veien når solen går ned over byen som en gang var, og den andre veien når solen står opp over en by som våkner til en ny tid. Uvegerlig reiser spørsmålet seg: Hvem er vi som bor i denne byen, dette landet og denne tiden – og hvem vi vil være?

Medrivende, storslått og tankevekkende avslutning på trilogien Byens spor.