Du er hjemme nå – endelig en ny roman av Per Petterson

 

«- Det er noe jeg har tenkt på de siste dagene, sa vennen min. - Ja, vi har jo snakka om det flere ganger før, det er ikke det. Men nå har jeg tenkt på det igjen. Og jeg skjønte med én gang hva han sikta til, det var noe med tonen han sa det i, litt høytidelig, og det var sant, opp gjennom åra hadde vi snakka om dette temaet flere ganger, oftere nå, kanskje, enn tidligere, det kunne ha noe med alderen å gjøre: urettene vi hadde begått. Særlig mot kvinner.»

Når jeg sier at Per Petterson er en av mine favorittforfattere og vedkommende ikke vet hvem han her, blir jeg alltid like overrasket. Er det mulig tenker jeg da. Hva har ikke du gått glipp av. Men slik er det jo ikke. Hvor forskjellig vi leser en bok får forfatteren frem i en samtale Cille Biermann der romanen Du er hjemme nå er tema  her på NRK Radio i januar, 

I samtalen beskriver Petterson hvordan leseren tilfører en roman en merverdi. Leserens egen livserfaring tilfører romanen noe som er annerledes enn hva andre tilfører en roman under lesingen. Han har av lesere fått kommentaren «du skriver så mye mellom linjene». Men Petterson sier at det er ingenting mellom linjene. Det som er viktig er det som står på linjene og leseren. Det som skjer mellom linjene, er møtet mellom leseren og forfatteren. 

Det tok litt tid før romanen Du er hjemme nå tok tak i meg. Det var først når jeg satte med ned og leste romanen i et strekk at jeg klarte å leve meg inn i handlingen. I romanen møter vi hovedpersonen Kasper når han er 70 år. I møtet med vennen Einar som sitatet over er hentet fra, tenker Kasper på kvinner han begikk urett mot år tilbake. 

Kasper som er gift med Inger forelsker seg i deres felles venninne Signe. I et møte med Signe på en kafeteria forteller han henne at han elsker henne:

«Og det var sant, jeg gjorde det, sjøl om det kom overraskende på meg at jeg brukte akkurat det ordet. Det ville jeg ikke ha tiltrudd meg sjøl på forhånd, i hvert fall ikke før hun kom inn gjennom døra. Ingen jeg kjente brukte det ordet. Jeg hadde heller ikke tatt det ordet i min munn, som jeg kunne huske, og hvis jeg hadde, ville jeg ha ment det ironisk. Men jeg var ikke ironisk nå. Egentlig var jeg aldri ironisk. Jeg hata ironi. Ironi gjorde meg hjelpeløs og noen ganger rasende. Jeg er forelska i deg, kunne jeg til nød ha sagt, og det var vel teknisk sett nærmere sannheten, for det hadde kommet over meg plutselig en morgen noen uker før, akkurat idet jeg åpna øynene, og jeg ble ikke kvitt den følelsen, tvert imot, den vokste seg sterkere og sterkere, og jeg fikk ikke fred. Til slutt var det som om jeg ikke greide å puste, som om jeg var sjuk, og jeg følte meg sjuk, og søndag morgen etter frokosten, bare få dager før dette møtet på veikroa ved Strømsveien fant sted, sa jeg til Inger:

-             Jeg beklager, og så la jeg ut om hvordan jeg hadde det, at jeg var så forelska i denne felles vennen av oss at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.

— Da syns jeg du skal si det til henne, sa Inger.

-             Mener du det, sa jeg.

-             Ja, sa Inger, - hun blir sikkert glad.»

Det Inger sier når han forteller om dette, overrasker Kasper. Han forstår ikke hvorfor Signe vil bli glad, det måtte da bli et jævla rot.

«Herregud, bare gjør det, sa hun, og det kunne vel framstå som litt uvanlig, at hun uten å blunke oppfordra meg til å fortelle en annen kvinne enn henne om hvor forelska jeg var i nettopp den kvinnen. Det er jo lett å se i dag hvor spesielt det var, men det som slo meg mest den gangen, typisk nok, var det faktum at jeg, som den jeg var og alltid hadde vært, var så fylt av disse overraskende sterke følelsene at jeg ikke hadde noe valg. Jeg måtte si det. Som om livet sto på spill hvis jeg lot det være. Og ordet jeg brukte på veikroa den dagen, var elsker, og det var elsker jeg mente.»

Det er ikke til å unngå at jeg tenkte på hvor mye av det som foregår i romanen som er selvopplevd. Påkjørselen av et rådyr som romanen innledes med er sann sier Per Petterson i intervjuet, en sjokkartet opplevelse. Men kan man skrive en slik roman uten mer av handlingen enn påkjørselen av et rådyr er selvopplevd, det har jeg vanskelig for å tro på.

Forlagets omtale av romanen:

«Endelig en ny roman fra Per Petterson, forfatteren av Ut og stjæle hester og Menn i min situasjon!

Etter seinskiftet på fabrikken tar Kasper nattbussen helt til endestoppet. Hjemme venter kona Inger og de to barna deres. Men så forelsker Kasper seg hodestups i Signe, en felles venninne.

Tredve år senere ser han tilbake på denne tiden. Kunne han gjort noe annerledes? Tenkt annerledes? Men hvorfor skulle det ikke være mulig, å romme så mye kjærlighet?

Du er hjemme nå er en mesterlig roman om kjærlighet og svik, og det å sovne på bussen- fra en av våre mest folkekjære og prisvinnende forfattere.»

En ny verdensorden, Maktens triangel av Alexander Stubb

«Det er øyeblikk i internasjonale relasjoner da vi forstår at verden er i endring, men vi vet ennå ikke hvor den er på vei. Verden befinner seg i en tilstand av forvirring. De liberale demokratienes verdier utfordres av fremvoksende autoritære makter i øst og sør og av populistiske krefter i Vesten. Umiddelbart og universelt tilgjengelige sosiale medier er blitt et mektig våpen, ikke bare for den politiske opposisjonen, men også for ekstremistgrupper som søker å rive i stykker demokratiets essensielle struktur. Fakta bestrides som om de var subjektive meninger, sannheter avvises etter forgodtbefinnende.»

Boken jeg nå har lest er skrevet av Alexander Stubb, nåværende president i Finland. Boken har tittelen En ny verdensorden med tilleggstittelen Maktens triangel. Boken ble utgitt i 2025 og på norsk i 2026.  

I den turbulente verden vi lever i, tenkte jeg at jeg ikke måtte la boken  ligge for lenge ulest i bokhylla. Naturlig nok har forfatteren ikke skrevet noe om USA og Israels krig mot Iran. Derfor er det lett å tenke at forfatterens analyser er utdatert. Men etter å ha lest boken er min konklusjon at boken var verdt å kjøpe og å lese. Så vil det vise seg om Alexander Stubb konklusjon slår til. Uansett er boken et hederlig forsøk på å gi leseren et bedre grunnlag til å foreta egne analyser om det som skjer i den turbulente  tida vi lever i. 

En smakebit til fra innledningen:

På den globale scenen er frihandelssystemet på retur. Den amerikanske presidenten bruker importtoll som forhandlingskort i hittil ukjent grad. Med «Amerika først»-prinsippet reiser den nye admi-

«Kjernepåstanden i denne boken er at hovedkreftene som former vår fremvoksende verden, representerer et maktens triangel — vest, øst og sør. Og samspillet mellom disse tre vil til slutt bestemme hvordan verden ser ut.

La meg redegjøre for hvordan jeg kom frem til denne konklusjonen.

Når vi prøver å finne orden i en kaotisk verden, eller når vi prøver å finne navnet på en ny æra som ennå ikke har begynt, er det alltid nyttig å begynne med geografien. Som finne vet jeg at geografien betyr noe. Vi er, som Tim Marshall har uttalt, fanger av geografien. Geografi er knyttet til mange ting som påvirker hvorvidt stater og kontinenter lykkes eller mislykkes: natur, naturressurser, sikkerhet, mat, naboer, levekår, klima, handel, transport og mye mer.

Verden i dag kan grovt forenklet deles inn i tre geopolitiske sfærer: det globale vest, det globale øst og det globale sør. Dette er ikke tradisjonelle blokker eller poler, men til tross for stor variasjon landene imellom innad i disse tre sfærene, har de mer eller mindre samme syn på verdier og interesser i den fremvoksende verdensorden. Det globale vest og det globale øst er to ytterpunkter. Det globale sør befinner seg i midten og kan bestemme i hvilken retning pendelen skal svinge.»

Forlagets omtale:

«Angrepskrigen mot Ukraina markerte et historisk brudd. Stormaktspolitikken gjorde et brutalt comeback, og den liberale, regelbaserte verdensordenen ble satt på prøve. Ifølge Stubb befinner vi oss i et nytt 1918-, 1945- eller 1989-øyeblikk – et vendepunkt som også vil prege små og mellomstore land i Norden på fundamentalt vis.

I En ny verdensorden: Maktens triangel analyserer Stubb maktbalansen mellom det globale vesten, øst og sør, og hvordan dynamikken mellom disse tre polene vil forme fremtidens verdensorden. Med erfaring fra toppolitikken og akademisk presisjon kombinerer han analyse, førstehåndskunnskap og politisk dømmekraft.

Boken er et kraftfullt forsvar for multilateralisme, folkerett og åpne demokratiske samfunn. Stubb argumenterer for mer verdighet, diplomati og dialog i internasjonal politikk – og mindre bøllete maktbruk, monologer og konfrontasjon.

En ny verdensorden er essensiell lesning for alle som ønsker å forstå vår tids mest avgjørende geopolitiske skifte, sett gjennom øynene til en aktør som både kjenner historien – og menneskene som former den.»

 

Mørkets gjerninger (A Great Deliverance) av Elizabeth George – den første romanen om Lynley og Havers

 

Lindisfarne kloster (eget foto 2022)

«Barbara Havers viste seg ikke å være i stand til å komme overens med en eneste betjent så lenge hun tjenestegjorde i kriminalavdelingen. Hun har vært tilbake i uniform de siste åtte månedene og gjør en bedre jobb der. La henne være.

— Jeg prøvde henne ikke sammen med Lynley.

 Du prøver henne ikke sammen med prinsen av Wales, heller! Det er ikke din oppgave å flytte kriminaloverkonstabler rundt inntil de finner en liten nisje der de kan bli gamle i fred og fordragelighet. Det er ditt ansvar å se til at jobben blir gjort. Og ingen jobb ble gjort av Havers. Innrøm det!

— Jeg tror hun har lært av det.

— Lært hva? At hun ikke kan regne med å stige i gradene ved å være en bøs, sta liten merr?

Webberly lot Hilliers ord svi luften mellom dem. — Vel, sa han til slutt, — har ikke det alltid vært problemet?

Hillier gjenkjente klangen av nederlag i vennens stemme. Det var så menn et problem: å stige i gradene. Herregud, at det gikk an å si noe så vettløst! — Tilgi meg, Malcolm. Han helte raskt i seg sherryen, noe som ga ham noe annet å gjøre enn å stirre inn i svogerens ansikt. — Du fortjener jobben min. Det er noe vi begge vet, ikke sant?

— Ikke vær latterlig.»

Men Hillier reiste seg. —Jeg skal sende bud på Havers.»

Romanen Mørkets gjerninger (A Great Deliverance) av Elizabeth George ble utgitt i 1988. Den norske utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 1994. Jeg kjøpte boken rundt 1994 og det var omtrent på den tiden jeg leste den for første gang. I mange år etter det kjøpte og leste jeg bøker i serien om Lynley og Havers. Men gikk lei da Elizabeth Georges bøker ble «mursteiner».

Jeg startet å skrive om bøker jeg leser i januar 2013. I februar skrev jeg et innlegg med tittelen Detective Inspector Thomas (Tommy) Lynley og Detective Sergeant Barbara Havers av Elizabeth George der jeg bl a skrev om filmatiseringen av bøkene:

«Men etter 2007 er det ikke laget flere episoder og ikke vil bli laget flere. Og det synes jeg er helt greit. Det vil vært tragisk for meg dersom man hadde fortsatt å lage flere og byttet ut skuespillerne.»

Denne påsken dukket det opp en krimserie på NRK: Lynley:

«Han er sønnen av en jarl, hun arbeiderklassejenta som har kjempet for alt. Sammen utgjør Lynley og Havers en uslåelig duo i britisk krim.»

Jeg har ennå ikke sett serien. Men jeg har, som jeg har tenkt på lenge, lest første roman som jeg leste i serien om Lynley og Havers: Mørkets gjerninger om igjen. Det ble et fint gjensyn. I denne boken starter Lynley og Havers sitt samarbeid. Det er sjefen Webberly på Scotland Yard i London som bestemmer seg for å teste ut om Havers kan samarbeide med skjørtejegeren Lynley, to rake motsetninger:

«Barbara Havers var en avgjort ikke særlig tiltalende trettiåring, og hun så ut til å gjøre det hun kunne for å forbli slik. Fint, blankt hår som lyst furutre kunne ha vært formklippet etter ansiktet hennes. Men i stedet klippet hun det kompromissløst rett nedenfor ørene som om hun hadde hatt en bolle på hodet. Hun brukte ikke sminke. Tunge, buskete øyenbryn viste snarere hvor små øynene hennes var enn hvor intelligente de var. En smal munn, aldri fremhevet på noe vis med farge, var alltid presset sammen i en misbilligende grimase. Til sammen ga dette et bilde av en butt, robust kvinne, fullstendig utilnærmelig.

Så de har gitt deg gullgutten, tenkte hun. Slett ikke dårlig, Barb! Etter åtte elendige måneder henter de deg tilbake fra gaten «til en ny sjanse» — og så er det bare Lynley!»

Barbara har ikke mye til overs for Lynley før samarbeidet starter:  

«Hun forlot rommet og spankulerte bortover korridoren mot heisen. Var det noen i hele New Scotland Yard hun hatet mer enn Lynley? Han var en fantastisk kombinasjon av hver eneste ting hun virkelig foraktet: Utdannet ved Eton, toppkarakter i historie fra Oxford, privatskolestemme og et hersens stamtre som hadde sine røtter et eller annet sted så vidt på denne siden av slaget ved Hastings. Overklasse. Oppvakt. Og så forbasket sjarmerende at hun ikke kunne forstå hvorfor ikke hver eneste forbryter i byen overga seg for å tekkes ham.

Årsaken til at han arbeidet med Yarden var en vits, en tåpelig liten myte som hun ikke et øyeblikk trodde på. Han ville være til nytte, yte sitt bidrag. Han foretrakk en karriere i London fremfor et liv på herresetet. Det var til å le seg skakk av!»

Barbara bestemmer for å gjøre det beste ut av situasjonen med et håp å komme tilbake som etterforsker og slippe patruljetjeneste. De reiser sammen til Yorkshire for å etterforske et øksedrap.

Handlingen har et lavt spenningsnivå som jeg liker. Men det skjer mye. Det er mange personer å bli kjent med som følger etterforskerne i senere bøker i tillegg til personer som kun er en del av persongalleriet i denne boken. Jeg husket noe av historien, men det ble mange overraskelser. Fint gjensyn. Men helt klart antikvarisk i og med at de ikke bruker mobiltelefoner.

Forlagets omtale:

«Roberta blir funnet stivpyntet ved siden av farens hodeløse lik, og hun påstår at hun er morderen. Etterforsker Thomas Lynley og overkonstabel Barbara Havers har imidlertid vanskelig for å tro at hun kan være øksemorderen. Landsbyen skakes av avsløringene som etterhvert kommer for en dag. Dette er den første romanen om Lynley og Havers.»

Romanen Gustav av Marte Magnusdotter Solem engasjerer leseren

 

Det er sjelden jeg leser en bok på 300 sider så raskt som romanen Gustav av Marte Magnusdotter Solem. 

Romanen som ble utgitt i 2025 starter i juni med at Frida ankommer skoleavslutningen der ektefellen Jakob allerede er kommet. Datteren Anna har hatt sitt siste år på barneskolen. Gustav er ferdig med tredje klasse. Avslutningen foregår i skolegården. Frida trekker først et lettelsens sukk når hun observerer at Gustav har noen å være sammen med. Men det tar ikke lang tid før det skjer noe som hun reagerer på:

«Gustav har begynt å bevege seg som en robot borte på banen. Han løfter armene stivt opp og ned, gjør samme bevegelse om og om igjen som om han har gått i stå. Han beveger seg fortere og fortere til han spinner rundt seg selv. De andre guttene står i en halvsirkel rundt ham og ler. Jeg klarer ikke å lese om de ler med eller av ham.»

Deretter skjer dette som får henne i «kode rød»:

«Gustav har løfta opp Lukas. Han er så liten i forhold til Gustav, det er tydelig at han ikke vil bli løfta, han spreller for å komme løs. Sett ham ned, sier jeg inni meg, ikke overdriv, sett ham ned, men Gustav begynner å småløpe rundt på banen med Lukas mens han ler. Lukas ler ikke.»

Ting eskalerer rundt Gustav:

«To av guttene løper etter Gustav og prøver å stoppe ham.

«Unnskyld meg», sier jeg til moren til Iben og begynner å gå mot banen.

Jeg kaster et blikk mot gruppa av foreldre i tredje klasse, men ingen av dem har fått med seg det som skjer, heldigvis.

«Hei!» sier jeg høyt og prøver å være munter i tonen. «Går det bra her, eller?»

Gustav stanser og slipper taket rundt Lukas, som tar noen snublende skritt bakover, hiver etter pusten.

«Hva er det med deg?» roper Lukas.

Jeg hadde også blitt sint hvis noen hadde løfta meg uten at jeg ville det.

De andre guttene trekker seg nærmere ham, liksom beskyttende.

Gustav blir stående alene, virker forvirret, som om han ikke selv skjønner hva han har stelt i stand.

«Han vil bare tulle, ikke sant, Gustav?» sier jeg, føler meg som en av de hundeeierne med store hunder som hopper på folk, og påstår at hunden bare vil leke.

Han nikker, presser haka mot brystet.

«Men så ble det litt voldsomt», fortsetter jeg.

«Han er alltid sånn», sier Lukas.

«Ja», sier Elias. «Han skal alltid overdrive.»

«Det skal jeg ikke», sier Gustav, og jeg ser at han konsentrerer seg for ikke å begynne å gråte. «Jeg bare tulla, jo.»

Jeg kaster et blikk bakover, foreldrene til Lukas følger med på oss nå.»

Frida bruker mye energi for å tilrettelegge for at Gustav skal ha et sosialt liv med barn på sin egen alder. På Gustavs oppfordring spør hun foreldrene til Lukas om Lukas kan være med Gustav hjem. Selvsagt «passer det ikke» for dem.  Det at hun spør så kort tid etter episoden alle har vært vitne til, viser at kanskje det er en sosial antenne som er løsnet. Er det bare Gustav hun strever så mye for. Eller ligger det også et stort ønske at hun selv skal få innpass i foreldregruppa der moren til Lukas, Malin, regjerer:

«Da vi går derfra, overhører jeg Malin spørre de andre foreldrene i sirkelen om de er klare for sommerfest. Men hvorfor skal jeg bry meg jeg har egne venner.»

I juli flytter det inn en ny familie inn i bygården der Frida og familien bor. Familien har en sønn på samme alder som Gustav: Isak. Gustav får en kamerat i Isak og Frida en venn i moren Synne. I august begynner gutten i samme klasse. Den første Frida treffer i skolegården er Malin:

«Malin står med Lukas innenfor porten, sammen ned en gruppe foreldre og barn fra klassen. Hun er gyllenbrun i mørkegrønn buksedress og høy hestehale, hilser inderlig til øst og vest. Når fikk hun så mange venner i foreldregruppa?»

Vi følger familien gjennom et år. Romanen er tidsaktuell på flere måter. Ikke minst i et samfunn der et hvert avvik fra normalen gir grunnlag for å mistenke en diagnose. Der den som takler det sosiale spillet har en fordel. Romanen er godt skrevet der mye av innholdet er dialoger. Det er et driv i handlingen som gjorde til at jeg ikke kunne legge den fra meg før den var lest ferdig.

Romanen Gustav ble nominert til Lytternes romanpris 2025 og jeg anbefaler intervjuet med Marte Magnusdotter Solem:

«Det skal gjøre vondt hos leseren, sier Solem. Hun skriver om en mors smerte og frykt når barnet tar for stor plass. «

Forlaget beskriver romanen slik:

«Frida er moren til Gustav, en fantasifull og kreativ gutt som sliter med å få seg venner. Hun bærer med seg alle hans forventinger og nederlag, og bruker mye av sin tid på å legge til rette for hans sosiale liv.

Da jevngamle Isak flytter inn i naboleiligheten, og ikke bare guttene, men også foreldrene finner tonen, gjør Frida det hun kan for at vennskapet skal bestå.

Gustav er en roman som handler om hvor sammenvevd foreldre og barns følelsesliv kan bli, om en kvinne som lever mer i sitt barns kropp enn sin egen.»

Det gode mennesket i Sandvika av Vigdis Hjorth - får "godkjent" av meg, men slutten kunne vært bedre

 

«For noen år siden besøkte jeg hyppig en brun pub i Sandvika, det varte et par års tid. I begynnelsen var det fordi den lå i stasjonskvartalet. Når jeg kom med toget fra Oslo og det var lenge til bussen min gikk, fristet det å gå inn og vente der, særlig om høsten og vinteren når det var hustrig og regn eller snø i lufta. Etter hvert gjorde jeg det også om våren og sommeren, det ble en vane, puben kjentes hjemlig, at det var dypere, vet jeg nå. Et intenst kjærlighetsforhold var slutt og barna ute av redet, huset tomt og kaldt, det var dessuten november, den harde måneden."

I et intervju med VG i august 2025 sier Vigdis Hjorth at hun skrev romanen Det gode mennesket i Sandvika i rekordfart:

«Hun tror at boken lot seg skrive i løpet av noen konsentrerte sommeruker fordi grunnlaget var lagt:

– Jeg hadde stedet, den brune puben, jeg hadde persongalleriet, jeg visste til en viss grad hva som skulle hende. Men hvordan skulle det ende?»

Hvordan romanen som ble utgitt i 2025 skulle ende, var jeg svært spent på. Det er en roman med få sider (147) og de fleste kapitlene er korte. Hovedpersonen (fortelleren) har mange likheter med Vigdis Hjorth: forfatter, bor alene, hunden er en boxer og kvinnen er ikke en som «spytter i glasset».

«Jeg snakket ikke med noen, satt over maskinen eller kladdeboka, hilste ikke på noen. Vi som var der jevnlig, snakket ikke sammen, hilste ikke på hverandre, blottla avhengigheten vår for hverandre, øl eller vin eller Larsens konjakk, dag etter dag. Signaliserte om enn på ulike måter at vi ville være i fred, særlig jeg med kladdeboka, og likevel gikk jeg dit. Det hendte vi sendte hverandre blikk som sa hei, blikk som ga uttrykk for gjenkjennelse, kanskje også en slags anerkjennelse, sånn kunne det se ut, når det hendte jeg satt og så framfor meg fordi jeg ikke kom videre, og en av de kjente (men ikke kjære, sånn var det ikke) kom inn. Arbeidsfolk var bortreist, vi var på puben, Sandvika sov, de fleste av Sandvikas innbyggere hadde hytte eller penger til å være i Syden, vi var på puben, det var søvnig og fint, stille og fint, på samme bar på en måte i samme båt, sånn kunne det føles, av og til.»

Men etter hvert skjer det en endring. Forfatteren fatter interesse for en av personene som besøker puben. Etter hvert får hun vite navnet til kvinnen, Ada, og hvor Ada bor.

«Lørdag kveld, seint i mars, men fremdeles snø i grøftene, is på deler av vannet, kom hun først nærmere sju. Dro den slitte, matte skianorakken over hodet og bustet til det lyse lange håret som alltid hang løst, satte seg der hun pleide, åpna sekken og tok telefonen og lottokupongene ut, satte fjernsynet på og satte seg igjen. På en måte syntes hun godt når det var få der, og var likevel en slags usynlig, blikket falt ugjerne på henne, også jeg måtte konsentrere meg. Hun kjeda seg foran nyhetene, ordna kupongene foran seg, gikk til hunden med en godbit, var tilbake og vant ikke.»

Kritikeren i NRK er ikke fornøyd med romanen til Vigdis Hjorth:

«Tynt om godhet og øl

Romanens problem er ikke at den ikke fikser landingen, men at den aldri tar helt av.»

Jeg synes at slutten var for enkel. Men for øvrig synes jeg romanen var god. Som det meste av det jeg har lest skrevet av Vigdis Hjorth fikk romanen. meg til å tenke over mangt og mye. Blant annet hvor lett det er å kritisere andres valg hva angår bruk av penger. Sjelden med ord direkte, mest med tanker over hvor idiotisk vedkommende bruker pengene sine.

Forlagets omtale:

«Det gode mennesket i Sandvika er en tragisk og komisk roman om økonomi, spill, øl, skjebne, klasse.

Hun begynner å gå til den brune puben. Tar med maskina og arbeider der, en øl på bordet, hunden hennes ligger rolig under bordet. En annen kvinne har fast bord ved tv-en, hver lørdag sitter hun med lottokupongen. Puben er livligst den dagen da pengene kommer fra Nav. Er de i samme båt, selv om hun har penger hele måneden? Hva slags spillerom har de som går på puben, egentlig? En kveld skjer det noe som snur opp-ned på alt.»

Regn over Arlington Park av Rachel Cusk – god roman selv om det var noe som trakk ned

 

«For en kveld det var blitt! En sånn som etterlot en bitter smak i munnen, der skammen sved i brystet på deg morgenen etter. En kveld med kakerlakken som naturlig avslutning, en kakerlakk og en erkjennelse av at hun og Benedict ikke var ett, men to. Hun klarte ikke engang å mobilisere noe ordentlig sinne; hun hadde drukket for mye, og skammen sved i brystet. Bitterheten lå som bly i årene på henne. Hun hadde angivelig tedd seg lett ufordragelig. Det var Benedict som sa det på veien hjem. Hun, Juliet Randall, seksogtredve år og mor til to, lærer ved Arlington High School for Girls — en dame som i sin ungdom gikk for å være, ja, eksepsjonell, som fikk stipendier og ble valgt til elevrådsleder — hun hadde altså tedd seg lett ufordragelig overfor vertskapet, en viss Matthew Milford, svinerik innehaver av et firma i Cheltenham som drev med kontorrekvisita, og hans underkuede, oversminkede kone Louisa med hesteansiktet.»

Romanen Regn over Arlington Park er den andre boken jeg leser av forfatteren Rachel Cusk. I denne romanen utgitt i 2006 møter vi fem kvinner som bor i en engelsk forstad sammen med familien sin. Vi møter Juliet, Amanda, Solly. Maisi og Christine i løpet av en regnfull dag og får innblikk i frustrasjonene de kjenner på i sitt opplevde innestengte, men ellers privilegerte liv. Det første kapitlet handler om Juliet som sitatet over er hentet fra.

Jeg likte boken selv om ikke alle kapitlene var like engasjerende. Det beste kapitlet er der Juliet arrangerer lesesirkel på biblioteket. Knallbra.

Men, for meg var det noe som trakk ned. Her ligger Juliet i sengen om morgenen etter gårsdagens rangel:

«Og nå lå Juliet helt stille og betraktet det innrammede Venezia-kartet over sengen. Hun så på mylderet av kanaler flettet sammen i en floke. Og slik Venezias murer holdt ut det mørke vannet mellom dem, og vannet holdt ut fangenskapet sitt bak nettverket av murer, og slik denne evige befatningen var noe som hadde navn og sjel og en slags skjønnhet, slik klarte Juliet å holde ut tanken på den forestående dagen.»

For meg er slike beskrivelser av Juliets følelsesliv kryptiske og helt unødvendig. Beskrivelser som det er en del av. Som jeg må lese både en og to ganger i et forsøk på å forstå hva forfatteren beskriver. Jeg mister flyten i lesningen og noen irriterer meg slik at jeg innimellom vurderte å ikke å lese romanen ferdig.

Forlagets omtale

«Arlington Park er en moderne engelsk forstad, dedikert til traurige rutiner og hverdagen i sin alminnelighet. Innimellom alleer og bak velpolerte fasader lever folk i materiell velstand, de dyrker sin personlige frihet og sin moralske likegyldighet. I Arlington Park går mennene på arbeid, kvinnene passer barna og for øvrig lever de som det forventes.

Men kvinnene i Arlington Park lever langt fra en drømmetilværelse. Juliet er sint på sin dominerende mann, Amanda vasker huset for å holde dødsangsten på avstand, Solly konfronterer sin begravde kvinnelighet i møte med en italiensk leieboer, Maisie fortviler over skjønnhetens forfengelighet, og Christine dirigerer det hele med sitt komplekse og humoristiske sinn. Vi møter dem i løpet av en regnfull dag og gjør et dypdykk ned i deres frustrerte hverdag.»

Biografi: Liv Glaser Toner i lys og mørke av Marion Hestholm

 

«Historien strekker seg over mange år; den involverer dramatiske og opprørende hendelser og mange mennesker — også noen som ikke har bedt om å involveres i et bokmanus. Vi har tatt hensyn til dette og tilbudt gjennomlesning til de det gjelder. Takket være Livs egen åpenhet og flere andre gode kilder har det vært mulig å gjøre rede for de viktigste hendelsesforløpene og årsakssammenhengene. Når jeg har skrevet ut denne fortellingen om Liv, har det likevel vært vel vitende om at det ikke kan bli noen fullstendig overlapp mellom tankene og følelsene til den «den litterære Liv» og mennesket Liv — som har levd og følt og gjort sine erfaringer, og som stadig lever der i huset i Lupinveien. Sistnevnte har likevel «gått god for» førstnevnte.»

Jeg hørte jeg om biografien om Liv Glaser i programmet Drivkraft 3.desember 2025;

«Liv Glaser har i mer enn 65 år vært en av Norges viktigste pianister. Nylig fylte hun 90 år, og hun markerte det med en ny plateutgivelse og en biografi om sitt eget liv. Et liv som inneholder internasjonal anerkjennelse og suksess, men også en dramatisk flukt fra nazistene under 2 verdenskrig.»

Samtalen var interessant, men enda mer interessant var det å lese biografien Liv Glaser Toner i lys og mørke av Marion Hestholm. Selv for meg som kan lite om klassisk musikk. Den er godt skrevet, og som en biografi bør være er den er rikt illustrert med bilder der de passer inn i teksten.

 Forlagets omtale av biografien:

«Gjennom det siste århundret har Liv Glaser markert seg som en av Norges mest anerkjente og folkekjære pianister. Ved siden av sin lysende pianistkarriere har hun også satt dype spor som musikkpedagog og formidler.

I denne biografien tegner Marion Hestholm et nært og nyansert portrett av pianisten og mennesket Liv Glaser – en historie om en usedvanlig karriere, om sårbarhet og styrke i møte med en krevende bransje, og om musikken som et sted å høre til.

Liv Glaser ble født inn i et toneangivende musikkmiljø på 1930-tallet, som datter av fiolinisten Ernst Glaser og pianisten Kari Aarvold Glaser. Hennes oppvekst, fylt av kreativitet og musikk, var like fullt dramatisk – preget av krig, flukt og omveltning. I en tid der menn satt med definisjonsmakten, bygget Glaser en enestående karriere som pianist. Hun ble kjent for sitt klare og stilsikre spill, sin varme tilstedeværelse og en rekke kritikerroste Grieg-innspillinger. Allerede som 29-åring mottok hun Kongens fortjenstmedalje i gull og fulgte kong Olav på statsbesøk. Men midt i karrierens høydepunkt stilnet musikken. Konserter ble avlyst, og Glaser forsvant fra rampelyset. Hun måtte kjempe seg tilbake - til klaveret, og til seg selv.»