11. des. 2018

En begivenhets uke i Glenn Johansens liv av Mari Kjos Hellum




Mari Kjos Hellum er høyskolelektor ved Høgskolen i Østfold, og ble i en kåring i Morgenbladet i september 2016 kåret til en av ti fantastiske formidlere. Les mer om kåringen her. To ganger har jeg hørt henne snakke om debutromanen En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv utgitt i 2018 på radio. Første gang i nitimen 9. juni og sist i Åpen bok 2. desember.

Mari Kjos Hellum sier at hun kom på å skrive historien om Glenn Johansen fordi hun selv blir trøstet av å se mørkt på det når livet går henne imot. For livet er hardt. Mange har blitt hjulpet av mindfulness, men for henne hjelper svart humor. Hun anser romanen hun har skrevet som midt på treet; en folkelig og vanlig roman som mange har lest. Litt skuffet over seg selv, som med sin utdannelse og alle bøkene hun selv har lest burde klart å skrive en bedre roman, sier hun. Intervjueren er overrasket over uttalelsene til forfatteren og at hun er så ærlig. Jeg synes det er fint å høre hvor lite selvhøytidelig Mari Kjos Hellum er. Jeg synes romanens tema har en verdi. Nettopp fordi det i dagens samfunn er fokus på fasadebygging, karrièreklatring, verdsetting av ekstroverte mennesker og jakten på lykke, er historien om Glenn Johansen befriende lesning. Jeg tenker at godt nok bør være et mål for mye her i livet.


«En liten komedie om selvmord

En søndag kveld i april forsøker Glenn Johansen å henge seg selv i et rør i garasjen. Han har etter nøye overveielser kommet frem til at livet ikke lenger er verdt å leve. Men dessverre for Glenn knekker røret, og han ender opp på det harde betonggulvet ved siden av sin slitne Toyota Avensis. Hva nå?

Glenn jobber som mellomleder i en mellomstor industribedrift, hvor han ser den ene kollegaen etter den andre stige forbi ham i gradene. Han er nylig separert fra Anita, som har funnet seg en ny mann. De har ingen barn. Med unntak av hans interesse for bøker om Den andre verdenskrig, er det få gleder i livet hans. Likevel er noe forandret.

For hvordan ser tilværelsen ut for en mann som allerede har forsøkt siste utvei? Med hvilket blikk betrakter han sine medmennesker? Finnes det igjen noen illusjoner om kjærlighet og lykke? Eller er lykken nettopp denne: å få sine illusjoner revet vekk?

En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv er en morsom, skarp og filosofisk roman om det største og tåpeligste av alt: meningen med livet.»


9. des. 2018

Nøkkerosene av Anne Helene Guddal





«Hva skal jeg med minner, tenker jeg en natt jeg ikke får sove. Det er altfor mange av dem; noen har levd så sterkt i meg over så mange år at de nærmest har brent ut. Slike minner er som gjenferd; de kan ikke lenger bekrefte at jeg eksisterer. Den som skal dø, burde sørge for å bli kvitt gjenværende minner og anstrenge seg for ikke å samle på flere. Jeg setter meg opp i senga og kaster av meg dyna, men ombestemmer meg og legger meg igjen. Jeg folder hendene, men tør ikke be om noe, vender ansiktet inn mot veggen og fester blikket på et kvisthull. Jeg kaller det jomfru Maria og begynner å le.»

Hvorfor skal jeg bruke dagevis på å lese bøker med mange sider og sitte igjen med null og niks når jeg kan lese en liten roman som Nøkkerosene av Anne Helene Guddal. Romanen er utgitt i 2018. Selv om ikke alt jeg leste traff meg like mye, var det så mye bra å lese i den. Tekstene kan leses uavhengig av hverandre. Høytlesing og deling av det jeg tenkte på imens jeg leste. 

Det er flere som er blitt truffet av det hun skriver om. I Aftenposten 7.12.18, i artikkelen Dette er årets beste bøker 2018 Liker du å gi bort bøker til jul? Her er det våre bokanmeldere mener er årets beste bøker. omtales romanen slik:

«Denne romanen gir oss en påminnelse om hvorfor vi leser bøker. I alle fall hadde romanens 92 sider, på tross av sitt gjennomgående mørke, en besinnende virkning på vår anmelder. Den består av løse korttekster og små essays – om stortingsvalg, Scarlett O'Hara, italienske sitroner og Pompeii – skrevet rundt et sykehusopphold og en hjemflytting til foreldre.

Boken drives først og fremst videre av den distinkte jeg-fortelleren, som alene gjør den til en av de beste norske romanene vår anmelder har lest på en stund.»

Jeg er enig med omtalen med unntak av at jeg ikke fant et gjennomgående mørke i den. Ja, det er et alvor i den fordi fortelleren har vært innlagt på psykiatrisk avdeling og er flyttet hjem til moren der hun bor i en kjellerleilighet. Hun betrakter omgivelsene fra sitt ståsted der hun forsøker å komme tilbake til en mer normal tilværelse med å lage mat, måke snø og jobbe på et sykehjem. Tenker tilbake på hendelser i livet og dagsaktuelle hendelser i landet og verden.

«På sykehjemmet er det en kvinne som sover med en tøykatt i armene hver natt. Om morgenen når vi skal stelle henne, er det vanskelig å få henne til å slippe taket i den; som et barn klynger hun seg til kosedyret sitt. I små glimt kan jeg nesten se for meg moren min på denne måten, samtidig som det er utenkelig at hun en gang ikke vil kunne klare seg selv lenger; gå på do, holde seg rein, spise selv; ikke snakke forståelig, ikke gi adekvate svar på enkle spørsmål, ikke huske hvem vi er. Dø på et sykehjem, som ingenting. Samme dag vil noen som meg vaske rommet og gjøre det klart til en ny beboer, noens mor eller far, noens ektefelle. Det er så enkelt at det nesten ikke er til å tro.»


«Nøkkerosene er en roman som i dagboksform beskriver hverdagslige hendelser og observasjoner. Etter et sykehusopphold flytter jeg-personen hjem til sin mor. Romanen handler om skamfølelsen knyttet til det å være avhengig av hjelp fra sine nærmeste i voksen alder, men også kjærligheten. Underveis stiller jeg-personen seg eksistensielle spørsmål, blant annet om nye omgivelser vil gjøre det lettere å tenke på nye måter, og om det er mulig å bli et bedre menneske for seg selv og dem man er glad i.

Nøkkerosene er en ærlig og vakker roman om oppbrudd, frykt for forandringer og problemer med å omstille seg, men også erkjennelsen av at endring er nødvendig.»

8. des. 2018

P2 - lytternes romanpris 2018 – de seks nominerte er:



Jeg har tidligere skrevet om P2 lytternes romanpris i innlegget:


Nå er det bestemt hvilke romaner som nominert. Her skriver NRK: Dette er de seks nominerte til P2-lytternes romanpris og det er:

«Rød mann/Sort mann» av Kim Leine
«Så mye hadde jeg» av Trude Marstein
«Menn i min situasjon» av Per Petterson
«Kvit bok mørk vinter» av Eirik Ingebrigtsen
«Kinderwhore» av Maria Kjos Fonn
«Det er lenge til skumring» av Tharaniga Rajah

Det kom ikke som en overraskelse at boken til Trude Martstein ble nominert. Den har jeg lest og skrevet om i innlegget: Så mye hadde jeg av Trude Marstein

Rød/mann sort mann av Kim Leine avventer til jeg har hørt hva panelet mener om den. Romanen er på 600 sider, og det er mange sider for denne leser, og da må jeg overbevises om at det er riktig for meg å bruke lesetid på den.
Per Pettersons roman Menn i min situasjon skal jeg lese. Jeg har lest alle Per Pettersons bøker og han er en av mine favorittforfattere,
Romanen til Eirik Ingebrigtsen, Kvit bok mørk vinter, den har jeg klar til lesing.

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn skal jeg lese. Jeg har tidligere lest og skrevet om hennes debutbok i innlegget: Noveller: Dette har jeg aldri fortalt til noen - debutboken til Maria Kjos Fonn - traff meg med stor kraft.
Avventer til å ha hørt juryens diskusjon for om jeg skal lese romanen til Tharaniga Rajah Det er lenge til skumring.

Med grunnlag i programmene om prisen for romaner utgitt i 2017, antar jeg at vi må vente til januar 2019 før det første programmet om prisen arkiveres her på P2 lytternes romanpris. Jeg gleder meg til å lytte på juryens diskusjoner.

7. des. 2018

Rase av Monica Isakstuen



«Hvor hadde vi det fra, at vi hadde superkrefter, at vi kunne tåle hva som helst. Hvor kommer motet fra, til å styrte fram, og følge hver eneste impuls. Hva fikk oss til å tro at vi er uovervinnelige, at det bare er å lesse på med arbeid, eiendom, gjeld, barn, forpliktelser. Hvem sa at kjærligheten utholder alt?

En som ikke hadde barn selv.»

Jeg ser at den forrige romanen jeg leste skrevet av Monica Isakstuen skrev jeg om 26. november 2016:


Jeg ble overrasket over at det er to år siden jeg leste romanen, trodde det var mye kortere tid. Romanen Vær snill mot dyrene som ble utgitt i 2016, fikk Monica Isakstuen Brageprisen for, og den handler om en familie i oppløsning. 

Romanen Rase som er utgitt i 2018, handler hun om en mors raseri, et tabubelagt tema:

«Hvorfor tar jeg så hardt. Hvorfor blir jeg så sint. Hvorfor skjer det ene og så det andre og så det tredje og siden det umulige. Jeg vil være mild, trygg, rolig. Mate, trøste, bære, stryke, kose, vaske, klemme, gre, legge, lukke. Hvor kommer stemmen min fra og bevegelsene, trekke, slepe, hale, dra, dytte, dunke, løfte, kaste, knuse, true, rope, brøle – ikke tenke, holde fast, overvinne motstanden – gjøre – ikke tenke. Hvilket latent reaksjonsmønster finnes i kroppen min? Hvem programmerte meg, og hvordan sniker jeg meg forbi?

Jeg er så redd for hendene mine.»

Romanen er, eller ligger nær, en punktroman i form; sitatet innledningsvis er over to sider. Det samme er sitatet over. I romanen møter vi en familie på fem: en mor og en datter fra et tidligere forhold, en far og et tvillingpar; to gutter. I samtid og med tilbakeblikk blir vi presentert for denne kvinnens raseri og konsekvensene dette har for barna. En far som bagatelliserer hennes raseri:

«Nå må du slutte med den evige svartmalingen din, sier du. Barn er ikke porselensfigurer, de tåler å se at livet ikke bare er fryd og gammen. Man kan da vel ikke gå rundt og spille harmonisk og lykkelig hele tiden for å skåne dem for negative følelser, hvordan skal de da lære seg å handtere sine egne emosjonelle svingninger når den tid kommer? Nei, det er ingen forbrytelse å felle en tåre iblant eller bli litt frustrert.

Litt frustrert. Ser du ikke at de skvetter til når jeg kommer inn i rommet? Skjønner du ikke at snart vil de spede kroppene deres sette raseriutbruddene i system: Det og det og det var kanskje ikke et uhell eller en engangsforeteelse likevel, den som venter får se, alt kan skje igjen, trekk til deg fingrene, ligg stille, lukk øynene, gjør ikke din mor fortred.»

Hva er årsaken til at de som observerer og burde forstå at det går i feil retning - velger å se en annen vei – ikke forstår det gjør dem medskyldig.

Boken er til tider tøff å lese – samtidig er det viktig at slike bøker skrives. Til slutt en episode som viser at fortelleren har stor grunn til å bekymre seg over sitt raseri mot barna:

«Men en eller annen onsdag morgen står jeg der med en unge på armen og en som trekker meg i jakkekanten og en som nekter å ta på seg vintersko, hun vil ha sandaler, så gå ut da, sier jeg, gå ut i hagen og kjenn hvor kaldt det er og hvor glatt, men hun står bare der på gulvet og stirrer på meg, trassig. Nei. Det er ikke kaldt. Da snur jeg meg og setter den andre ned på gulvet ved siden av den tredje, da får jeg heller konsentrere meg om dere da, sier jeg. Nå må vi få på dere dressene, kan vi klare det, tror dere? Nei. De vil ikke de heller. Kjære dere, sier jeg. Kan dere være så snill å hjelpe til litt? De rister på hodet. Nei vel, sier jeg og slenger dressene og halsene og luene mot dem, de små kroppene blir nesten borte under ull og bevernylon, da får dere klare dere selv, dette gidder jeg ikke! Mamma! roper hun bak ryggen min, du får ikke slå! Og da. Er det nok. Jeg kaster meg rundt mot henne, hva er det du sier, hveser jeg. Her står jeg og prøver å få tre unger ut av huset om morgenen og ingen vil hjelpe til, ikke en gang du som er størst, og så begynner du å snakke om å slå? Hva er galt med deg, egentlig? De fikk vondt, sier hun og peker mot de to haugene bak meg. Vondt!? Av sine egne myke dresser?! Og så er jeg plutselig borte ved henne og tar tak i overarmene hennes og holder henne fast, nå er jeg så MØKK LEI, sier jeg, av at du sier mot meg hele tiden og nekter å hjelpe til, kan du ikke heller prøve å oppføre deg som et normalt barn? KAN DU DET?! Nei, sier hun, og da rister jeg henne, nå holder det, sier jeg, NÅ. HOLDER. DET. Og endelig er hun stille, endelig er alle stille.»

«I sin nye roman Rase utforsker Monica Isakstuen et ukontrollert sinne, et sinne som bobler opp i hovedpersonen i omgang med hennes nærmeste, mot barn og mann, mot de hun elsker høyest. Er det denne personen hun vil være, og hvor kommer dette raseriet fra?
Rase er roman som på mange måter følger i fotsporene til Isakstuens forrige, men i denne romanen er det et nytt liv som formes, med nye forhold, nye barn og nytt hus, og det er her det virkelig raser: Hvordan å leve med, og oppdra småbarn, den invasjonen av livet og oppgivelsen av selvet det medfører, frustrasjonen og den noen ganger totale hverdagshåpløsheten, og jeg-personens måter å forholde seg til og reflektere omkring dette på, er sentrale tema i romanen.»

3. des. 2018

Stoisk uro og andre filosofiske smular av Agnes Ravatn



«Er det berre eg, eller er faget filosofi litt skuffande?»

Spørsmålet stiller Agnes Ravatn innledningsvis i det første kapitlet i boken Stoisk uro og andre filosofiske smular. For egen del er det å si at jeg, heldigvis, ikke har hatt det som fag i en utdanning noengang. Men jeg har kjøpt og lest bøker med tema filosofi. Noen bare begynt å lese og gitt opp. Så ja, jeg synes det er skuffende kjedelig.

Den siste boken jeg leste var Å leve med Kirkegaard av Sørine Gothfredsen. Jeg synes jeg fikk så lite ut av den at jeg ikke engang giddet å skrive et blogginnlegg. Så den står i bokhylla, og det er mulig jeg leser den om igjen for å finne ut om det den omhandler treffer bedre en annen gang. Men livet er for kort til at jeg lider meg gjennom det ved å lese bøker som kjeder meg. Det gjør ikke Agnes Ravatn som fortsetter slik i Stoisk uro og andre filosofiske smular:

«Det har alle føresetnader for å vere det mest interessante i verda, men så blir det likevel alltid akkurat litt for abstrakt, for kjedeleg, for tungt og umuleg å relatere til eige liv. Fra no av ønskjer eg å yte min vesle skjerv for å bøte på at dette fagområdet har forsømt seg så altfor lenge, ved å gjere teori om til praksis i dagleglivet mitt og med stor møde utforske denne «kjærleiken til visdom», som filosofien påstar at han både er og har.

Ein kveld for ikkje mange dagane sidan sat eg og såg ein realityserie på TV3 mens eg googla meg sjølv på laptopen eg hadde i fanget, sjekka Twitter på iPhonen og prøvde å lese ei bok. Brått blei eg kald: Ja vel. Slik har eg altså blitt, tenkte eg. Eit multimedieshow med ein papegøyes evne til konsentrasjon. Eg hadde latt meg søkke ned i ei hengemyr av dødssynder: rastløyse, apati, kikkarmentalitet, egosentrisme og idioti.

Eg som ein gong var så lovande, så nyfiken, så interessert i verda, ei interesse som verken fjernsyn eller internett kunne forpurre, eg som kunne arbeide uforstyrra i timevis, og som hadde ambisjonar av ein eller annan art.»

Agnes Ravatn humor er det som treffer meg, også i denne boken. Eller tekstene som hun skrev da hun levde et urbant liv i hovedstaden. Som hun skriver i innledningen, nå bor hun på et småbruk i bygda Valevåg på Vestlandet. De som ønsker å vite mer om hennes nye liv på landet, kan søke på NRK.no

Stoisk uro og andre filosofiske smular ble utgitt i 2018, og forlaget Samlaget beskriver boken slik:

«Er filosofi høgtsvevande og teoretisk visvas, eller kan det òg ha praktisk nytte? I denne underhaldande boka testar Agnes Ravatn ut korleis dei ulike filosofiske skulane fungerer i kvardagen, i eit halvhjarta forsøk på å bli eit betre menneske.

På vegen mot det gode livet går ho på ski med Kant, arrangerer symposium i Platons ånd og trulovar seg etter råd frå Kierkegaard. Stoisk uro og andre filosofiske smular er ei sjarmerande samling tekstar som vekker både latter og undring.»

1. des. 2018

Begynnelser av Carl Frode Tiller




«Etterpå reiste eg meg. Eg stod heilt stille og berre såg ned på steinen. Eg prøvde å forestille meg korleis Solveig Paulsen hadde sett ut, korleis ho hadde vore kledd, og kva ho hadde drive med, men eg greidde ikkje sjå for meg nokon ting, iallfall ikkje noko klart, det var berre flimmer. Eg bøygde meg ned og plukka vekk litt kvist og lauv frå grava. Du er i ferd med å bli psykotisk, Terje, tenkte eg, men eg visste at det var berre ønsketenking, eg var ikkje i stand til å flykte inn i ein psykose, eg satt fast i meg sjølv.»

Romanen Begynnelser skrevet av Carl Frode Tiller, utgitt i 2017, starter med slutten. Hovedpersonen Terje ligger på sykehuset etter et selvmordsforsøk. Moren og søsteren Anita er på rommet, krangler om kutting av stilkene på en blomsterbukett. Etterpå er det røyking som er konflikten. De forsones etter kranglingen. Moren sier hun er redd, og Anita sier at det er hun også. Terje ser dem, men det vet de ikke. De venter på at Marit og Turid skal komme.  

I kapittel for kapittel tar Terje oss med bakover i livet sitt. Vi får vite hvordan han forsøker å ta sitt liv, at han han har flyttet inn hos moren som har sluttet å drikke. At moren har et forhold til en gift mann. Terje kjekler med moren og med søsteren. Han har vært gift med Turid og har en datter Marit. Han er en byråkrat som kjemper for natur og miljø. Men hva har skjedd som har gjort han til denne, for meg ihvertfall, bitre, kranglevorne og spydige fyren. Er han slik med alle som han er mot moren og Anita. Det får vi etterhvert vite selv om det er mange løse tråder når jeg er ferdig med å lese boken.

Sitatet jeg innleder innlegget mitt med er fra den tiden han fortsatt er gift med Turid. På vei hjem fra jobben kjører han innom en kirkegård. Når han kommer hjem er han så nedfor at Turid sier at han kanskje bør søke hjelp. Han svarer at det går sikkert bra, i morgen er han sikkert bra igjen.

«Eg ville gjerne tru på det eg sa, men eg visste at det ville ta dagar og kanskje veker for eg kom opp igjen, så eg greidde det ikkje. Ikkje ho heller, det visste eg, ho kjente meg altfor godt. Ho fortsette å stryke meg over håret. Eg kom til å tenke på naboparet som leigde ut leilegheita si og flytta til Tanzania i eit år. Eg såg for meg at eg og Turid gjorde noko liknande, at vi braut opp og tok ein pause frå livet vi hadde her. Eg begynte alltid å fantasere om slike ting når eg hadde det slik eg hadde det no. Når ein føler seg makteslaus, får ein behov for å ta store val, tenkte eg, ikkje nødvendigvis fordi ein ønsker dei endringane valet fører med seg, men fordi ein vil kjenne på korleis det er å bestemme over seg sjølv. Fordi ein vil kjenne seg fri.»

Etter Innsirkling-serien, tredje bok i serien ble utgitt i 2014, ble Carl Frode Tiller intervjuet av Carl Frode Tiller i bokprogrammet Brenner & bøkene; sitat fra innledningen til intervjuet:
«Det er mye desperasjon, mye vanskelig (...), men du virker ganske sindig der du sitter i stormens midte?», sier Brenner. Tiller svarer: «Ja, på utsida er jeg ganske sindig. Men ikke nødvendigvis på innsida. Og det er jo det indre, tankene til karakterene vi følger. Det er ikke så mye dramatikk på utsida. Men det foregår mye inni hodet på folk. Det sies mye mellom dem. Men det er ikke mye ytre handling. Med noen unntak.»
Det er desperasjon, mye vanskelig i livet til Terje. Det er som han tenker; han sitter fast i seg selv. Hva som er årsaken forstår jeg som leser etterhvert selv om det fortsatt er mye jeg ikke får vite. Han brenner for natur og miljø. Det er vel det som har holdt han oppe frem til det katastrofale valget om  å begå selvmord.
En god roman med en sterk historie som berører meg som leser. Med gode dialoger. Selv om dette ikke er noen gladbok, er det scener som er morsomme å lese. Akkurat som mange hendelser livet er når man får det på avstand. Boken har et nydelig bokomslag synes jeg.

«Miljøvernaren Terje ligg på sjukehuset etter å ha tatt sitt eige liv. Vi følger han bakover i tid, først som vaksen, deretter som ungdom og til slutt som barn. Gradvis blir vi kjente med ei sår familiehistorie, Terjes glødande kjærleik til naturen og alle vala han tok eller ikkje tok. Kvifor blir eigentleg livet som det blir, og kva er samanhengen mellom enkeltmennesket og det store kretsløpet vi alle er ein del av? "Begynnelser" er ein vakker og svært aktuell roman om den komplekse menneskenaturen og naturen vi held på å øydelegge.

"Først da sommarfuglen letta frå raudkløveren og eg prøvde å følge han med blikket mens han flaksa med rykkvise sikksakkbevegelsar innover i skogen, merka eg at auga mine var fylte opp av tårer. Vi menneske burde utvide nestekjærleiksbodet, tenkte eg, vi burde leve slik at dei andre artane saknar oss den dagen vår art er borte frå kloden."



26. nov. 2018

60 damer du skulle ha møtt Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt av Marta Breen og Jenny Jordahl




Jeg var innom biblioteket og skulle hente en bok jeg hadde reservert. Det ble fire bøker etter å ha snakket med en av de ansatte om foredraget Marta Breen holdt der for kort tid siden. Et foredrag jeg hadde planer å dra på. Men slik ble det ikke. Uansett; jeg lånte med meg to tegneseriebøker som er blitt til ved et samarbeid mellom Marta Breen og Jenny Jordahl. Den ene er 60 damer du skulle ha møtt Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt. Boken ble utgitt i 2016.

Jeg har lest mange bøker om norsk kvinnehistorie. Samtidig forstår jeg ved å lese boken til Breen og Jordahl at jeg bør lese enda flere. For det er en skikkelig teaser, her er det mange spennende kvinner som burde fått en større plass i norsk historie.

En av dem er Aasta Hansteen (1824-1908). Norges første profesjonelle kunstmalerinne. Talefør var hun også og kjempet for kvinnesaken:



Men hun var ikke populær. Avisene trykket stygge karikaturer av henne. Hun reiste til USA som nær sagt en feministisk flyktning. Da hun kom tilbake til Norge hadde stemningen snudd, hun ble sett på som en pioner og hyllet av kvinnebevegelsen.

En annen er Bikkje-Lisa Kristoffersen (1833-1928). Hun jobbet for dyrevelferd og var med på å stifte den første foreningen for dyrebeskyttelse i Kristiania. Hun samarbeidet med politiet ved alvorlig dyremishandling.




Katti Anker Møller (1868-1945) jobbet blant annet for å avkriminalisere abort og forsvarte bruk av prevensjon. Men da som nå var kristenfolket der med pekefingeren- til og med når hun hjalp kvinner som hadde havna i uløkka; 



Artig bok om modige damer som fortjener mer oppmerksomhet i norsk historie.