11. jun. 2021

Hjem fra krigen (Return to Jalna) - bok nr. 13 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

 


Da er romanen Hjem fra krigen på 473 sider lest. Jeg er ikke den eneste som leste serien som barn. Det samme forteller forfatteren av boken som jeg skrev om i dette innlegget at hun gjorde:

Lese: en liten bok om store opplevelser av Kari J. Spjeldnæs – interessant bok som fremmer leselysten

Godfølelsen er veldig til stede når jeg leser bøkene nå også. Jeg misunner Mazo de la Roche f. 1879 som hadde evne og vilje til å skrive bøkene i serien. Det ble en suksess. Tenk om noen kunne sett potensialet til å filmatisere historien…

I bok nr. 13 er vi kommet til 1943. Unge Maurice Whiteoak f. 1926 kommer hjem til Canada fra Irland der han har bodd hos en slektning:

«Da den første sommeren i Irland var over, kom krigen. Nå hadde den vart i fire år. Tross alle brevene hjemmefra hadde Maurice følt seg uendelig fjernt fra krigen, like fjernt som fetter Dermot. Selv da faren og onklene hadde reist ut for å være med og kjempe, selv da han fikk høre at hans far var tatt til fange i Tyskland, hadde han følt seg fjernt fra krigen og fortsatt sitt fredelige liv sammen med sin lærer og den gamle fetteren.»

Fetteren og velgjøreren Dermot Court er nå død, og Maurice arver Dermot når han blir 21 år.

I løpet av krigen er onkel Maurice, gift med tanten Meg, død. Faren Piers kommer hjem etter hvert med et ben mindre. Patriarken Renny på Jalna kommer også hjem.

Det er mye som skjer, ikke minst fordi Meg selger huset til en initiativrik investor Clapperton som skaper mye støy med sine planer for eiendommen. Den unge Adeline f.1930 tegner å ha arvet utseende fra sin farmor og en sterk vilje av sin far. Når boken slutter, er året 1945. 2. verdenskrig er over og et nytt familiemedlem er kommet inn i familien, Dennis, sønnen til Finch.

Nå har jeg tre bøker igjen av serien på 16 bøker. I tillegg må jeg lese ferdig biografien av Mazo de la Roche. Den må jeg prioritere å lese  i sommer og høst.


5. jun. 2021

Min kinesiske farmor av Lars Saabye Christensen

 

 

«De som dør tar minnene med seg, såfremt de ikke har rukket å gi dem videre til de som blir igjen. Det er en arv vi slipper å betale avgift på: minnene som skjøtes til en annens erindring. Vi rekker det dessverre sjelden. Når det gjelder døden er vi aldri ute i god tid. Vi våger ikke. Vi tror vi lever i morgen også. Noe annet kan vi heldigvis ikke tenke oss. Så haster det plutselig. Døden er en vert som går rundt i huset etter at gjestene har gått, og slukker lyset.»

 

Sitatet over er fra Lars Saabye Christensens bok i Min kinesiske farmor. Anmeldere har jublet over boken. Jeg er ikke overrasket. Mye fint å lese i denne. Det jeg er overrasket over, er tittelen. Jeg synes jeg har fått mere kjennskap til forfatterens farfar, far og forfatteren etter å ha lest boken. Og kun et omriss av farmoren. 


Samuel Johnson skal ha sagt:

 

En forfatter begynner bare en bok. En leser avslutter det.

 Ut ifra det øvrige Lars Saabye Christensen skriver om i boka er det jeg selv som må fylle ut portrettet om jeg skal få et bilde av hvem denne kvinnen var. Samtidig er det tidstypisk for den tiden hun levde, kvinnene er det lite spor etter. 

 

Slik er boken utgitt i 2020 omtalt:

Etter år med konflikter og uroligheter ble det i 1898 inngått en avtale der britene skulle få leie Hongkong i 99 år.

Det er til denne britiske enklaven, et knutepunkt for handel og sjøfart og en internasjonale smeltedigel der øst møter vest, Jørgen Christensen drar i 1906. Han er på vei for å bekle en stillingen i Svitzers Bjergings-Enterprises tjeneste. Bergingsselskapet, med hovedkontor i København, er framtidsrettet og opprettet kontor i Hongkong. Et par måneder senere kommer hans Hulda etter. Jørgen og Hulda Christensen er Lars Saabye Christensens farfar og farmor. 

På sin fars dødsleie spør Lars Saabye Christensen om Hongkong, om farfaren og farmorens år i Østen. Hvem var disse menneskene han stammer fra? Hva fikk en ung dame fra København til å legge ut på en lang og strabasiøs sjøreise alene? Hvordan var livet blant kolonister og handelsfolk? 

Lars Saabye Christensen åpner en kinesisk eske, der det som er inni den, ikke alltid er det vi forventer. Han har gjennomgått brev og bilder i familiens eie, skriftlige kilder fra offentligheten og møysommelig gravd fram historien. I prosessen oppdager han at den skjønnlitterære forfatteren ikke kan hjelpe ham, her kan han ikke la fantasien eller gjettingen tett igjen hullene i historien, her kan han ikke løfte fram dem som ikke er alt er dokumentert i historiens annaler. Men nettopp gjennom å være tro mot det som er dokumentert, tegner Lars Saabye Christensen et fascinerende bilde av en tid, en familie, et par og et individ. Med det også et besnærende bilde av vår tid – og kanskje også av oss og forfatteren selv? 

 


28. mai 2021

En by som Alice (A town like Alice) av Nevil Shute – en roman med grunnlag i en historie fra virkeligheten

 


Jeg kjøpte en bok av en bruktbokselger, og det var plass i postpakka til en bok til, og da valgte jeg romanen til Nevil Shute fordi navnet En by som Alice var kjent. Det angrer jeg ikke på. Selv om romanen bærer preg at den ble utgitt i 1950, likte jeg romanen. Til kun å være på 275 sider er romanen handlingsmettet og jeg ble revet med. Handlingen starter i London etter 2. verdenskrig, tilbakeblikk på brutale opplevelser under krigen i Malaysia og deretter til Australia etter krigen, et kontinent jeg vet veldig lite om. Jeg er derfor ikke like skeptisk til romanen som vedkommende som presenterer den her:

Tiden er løpt fra den tidligere bestselgerforfatter Nevil Shute. Norske forlag jakter på glemte perler à la John Williams Stoner. Nevil Shutes nesten 70 år gamle roman har kun historisk interesse.

 

Nettopp fordi romanen har historisk interesse synes jeg det er verdt å lese den. Særlig fordi handlingen tar utgangspunkt i en sann og dramatisk del av historien som det er viktig å kjenne til. Krig er bare elendighet uansett når og hvor den foregår. Det trenger vi å bli påminnet om gang på gang. 

Romanen er filmatisert i 1956 og det ble laget en TV serie av romanen i 1981. Filmen fra 1956 finner man her på You Tube.  Skulle gjerne ha sett TV serien som bilder over er hentet fra. 

Eksemplarer jeg har lest var månedens bok i den norske Bokklubben juli 1972, og oversetteren er Anders Hagerup, ektefellen til Inger Hagerup. Romanen presenteres slik:

 

«I En by Som Alice tar Nevil Shute for første og eneste gang sitt utgangspunkt i en dramatisk historie som virkelig har skjedd. Forfatteren sier selv at han ikke kunne motstå appellen i hendelsen, og at han på dette vis ønsket å hylle den tapreste kvinne han har møtt.

Etter erobringen av Malakka i 1941 innvaderte japanerne Sumatra. En gruppe på 80 hollandske kvinner og barn ble tatt til fange. I to år vandret de på landeveien fordi ingen visste hva som skulle gjøres med dem. På slutten levde bare tredve.

I gruppens sentrum sto den engelske kvinnen Jean Paget. Nevil Shute lar henne møte en australsk krigsfange, Joe Harman, og en nattlig samtale mellom disse to er et av bokens høydepunkter. Kvegoppdretteren fra Australias ødemark forteller om byen Alice — et samfunn hvor alt ser ut til å lykkes, Alice er drømmen, paradiset . . .

Krigen slutter. Jean Paget blir fri, reiser tilbake til England og lever et alminnelig liv. Men hun vender tilbake — hun drar på en pilegrimsreise til Malakka og til Australia for å lete etter Joe. Egentlig skjedde denne historien i Sumatra, men Nevil Shute har lagt handlingen til Malakka, fordi han kjente forholdene der bedre.»

24. mai 2021

En lykkelig gift mann – og andre noveller av Odd Klippenvåg; vinner av Ungdommens kritikerpris 2021

 


«Mitt stoff ligger i det vanlige livet, vil jeg si. Altså i de nære relasjonene, familien. Jeg har ikke behov for å skrive science fiction eller krim eller noe sånt; jeg synes det er mer enn nok stoff i det. Det slo meg her en dag at dette med familierelasjoner er faktisk noe av det eldste i europeisk litteratur, bare tenk på Ayskhylos som skrev Orestien, tre tragedier. Altså, hva familien har å si. Noen ganger så kan familien være det farligste stedet å vokse opp og andre ganger det beste, og for de fleste av oss er det vel noe midt imellom. Men altså, det preger oss på hvem vi blir.»

Det er i forbindelse med at Odd Klippenvåg vant Ungdommens kritikerpris 2021 for novellesamlingen En lykkelig gift mann og andre noveller utgitt i 2020, at Klippenvåg uttaler ovennevnte i denne videoen:



Men mer interessant er hva ungdommer som har lest novellesamlingen forteller om sin leseopplevelse i videoen. Jeg kan anbefale at du ser videoen, enten før du leser novellesamlingen, eller etter, som jeg gjorde. Det er så forfriskende å høre unge og entusiastiske lesere uttale seg om boken som de har stemt frem. Jeg blir rett og slett glad av å lytte til dem. Og får troen på at påstanden om litteraturens død er overdrevet 😊

Jeg har lest to romaner av Klippenvåg tidligere, og er ikke overrasket over at novellene er gode, og slutter meg helt til  Nominasjonsjuryens begrunnelse

Odd Klippenvåg er en ringrev og en relativt godt bevart hemmelighet i norsk litteratur, med en mengde utgivelser bak seg gjennom over 40 år. Årets bok består av seks middels lange noveller av den realistiske, psykologiske typen, hvor seks ulike individer får bevitne hvordan nære forhold slår sprekker foran øynene på dem – både i plutselig nåtid, i saktegående sanntid og i retrospekt. Det handler om utroskap, om invalidisering og Alzheimers sykdom, om bisarre overskridelser og om familiehemmeligheter som lusker fram fra fortidens mørke. Klippenvåg forteller passe illusjonsløst og i høyeste grad drivende; dette er noveller som både foruroliger og gjør deg oppslukt.

Mer om prisen kan du lese her:




Forlagets beskrivelse av romanen:

En lykkelig gift mann og andre noveller har kjærlighet som hovedtema. Her dukker fortiden opp i skikkelsen av en russisk kvinne, en bror undrer seg over at søsteren ikke kommer i farens begravelse, en mann får livssituasjonen forandret etter et skalldyrselskap, en enke kjemper med frustrasjon og samvittighet, en lektor er utro og en eldre mann opplever sorg når et langt samliv ebber ut.

 


Grensen av Erika Fatland; folkeopplysning også for sneversynte norske journalister og politikere

 


Jeg ble påminnet om at jeg ikke hadde lest Grensen av Erika Fatland som ble utgitt i 2017 etter at hun hadde gitt ut boken Høyt: en reise i Himalaya i 2020.  Grensen ble kjøpt og nå er den lest. Jeg kan ikke huske å ha lest en faktabok som har fascinert meg som boken til Fatland. Fra første til siste side. 600 sider, og jeg kan ikke huske å ha lest en bok på 600 sider der jeg har tenkt at jeg skulle ønske det var flere sider. Jeg er rett og slett imponert

Det er i boken en god balanse mellom forfatterens tilstedeværelse og hva hun opplever underveis, menneskene hun møter og det de forteller, og de historiske hendelsene hun skriver om. Les og lær skriver en anmelder. Helt enig, dette er folkeopplysning. Den bør også leses av sneversynte norske journalister og politikere som jeg synes ensidig interesserer seg mest for folk og konflikter som er utenfor Europa. Les og lær; det tenker jeg også forfattere som tenker å skrive bøker i samme kategori kan gjøre. Det er for mange faktabøker der det lesses på detaljer som kun spesialister på tema har interesse for.

Ikke før jeg i går hadde lest ferdig boken kom en melding i media om denne hendelsen:

Utenriksdepartementet reagerer kraftig, etter at et passasjerfly på vei til Litauen ble tvunget til å lande i Hviterussland. En opposisjonell journalist som var ombord, ble arrestert rett etter landing.

 Det er skremmende å lese om dette etter å ha lest boken til Fatland. Men enda skremmende må det være for folk som bor i landene som har vært underlagt Russlands jernhæl og ikke ønsker seg tilbake.

Forlagets omtale av Grensen:

Erika Fatland er en av Norges mest spennende sakprosaforfattere, anmelderrost, prisbelønnet og oversatt til flere språk. Hun fikk sitt store gjennombrudd med boka Sovjetistan i 2014. Nå har hun vært på en ny eventyrlig reise, denne gangen langs Russlands enorme grense – fra Nord-Korea i det fjerne Østen, langs Kaukasus, over Det kaspiske hav og Svartehavet. Vi blir med henne til Ukraina, der president Putin ekspanderer, og opp gjennom Øst-Europa, til vår egen grense mot Russland. Endelig tar hun båt gjennom nordøstpassasjen – en båtreise som har blitt mulig etter klimaendringene. Med kunnskap om landene og deres historie og gjennom menneskemøter viser Erika Fatland hvordan disse svært ulike landene alle påvirkes av sin mektige nabo.

 


18. mai 2021

Superhjernen - de beste strategiene for læring av Olav Schewe og Barbara Oakley

 

Det var etter å ha hørt om boken til Schewe og Oakley her Ekko på NRK 23.10.2020 som gjorde at jeg kjøpte den. Fra innledningen:

«Bruker du mye tid på å lære uten at du oppnår de resultatene du ønsker? Utsetter du til stadighet det du skal gjøre? Sliter du med dårlig konsentrasjon og synes det er vanskelig å huske det du har lest? Denne boka er for deg.»

Boka på 162 sider er lettlest og oversiktlig. Perfekt for travle studenter. Men også for andre som har behov for å lære seg teknikker for å jobbe mer effektivt. Innholdet er fordelt på 10 kapitler og avsluttes med kildehenvisninger. Her er mange tips å ta med seg.

Forlagets omtale av boken:

Ønsker du å lære raskere og oppnå bedre resultater? Vil du oppleve mer glede når du lærer? Trenger du hjelp til å overvinne konstante utsettelser?

Å ha en superhjerne handler ikke om hvilken hjerne du er født med, men hvordan du bruker den du har. Norges fremste ekspert på studieteknikk har slått seg sammen med en av verdens ledende eksperter på læring. Her gir de leseren de mest effektive strategiene for læring, basert på den nyeste forskningen. Strategiene virker fordi de spiller på lag med hjernens måte å lære, huske og forstå på.

Når du forstår hvordan hjernen lærer best, kan du:

- øke konsentrasjonen din når du jobber
- unngå frustrasjon når du lærer
- lære på en måte som gjør at du ikke glemmer
- utvikle dybdeforståelse for det du lærer
- bearbeide store mengder informasjon
- bruke pauser som et strategisk våpen
... og mye, mye mer.


12. mai 2021

Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet av Heidi Linde

 

Jeg likte historien i romanen Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet av Heidi Linde. Utgitt i 2020 og 314 sider. Ikke minst liker jeg at historien ikke er tung og mørk selv om den omhandler temaer som generelt sett er alvorlige nok for de som opplever det romanen omhandler. Jeg fant mye humor i den. Lettlest og med et godt driv i seg. Overraskende vendinger. Ikke minst avslutningen av første kapittel. Det eneste som er negativt er tittelen, den er unødvendig treig synes jeg.

Her i Kulturstripa på NRK var Heidi Linde innom og snakket om boka 8.7.2020.

Forlagets omtale av romanen:

Etter tjueto års ekteskap ønsker Vigdis å bryte ut. Men hvordan kan hun rettferdiggjøre det å forlate en mann som ikke slår, som ikke drikker eller ligger rundt, og som er en god far? Kanskje handler det om forventninger, om å legge lista lavere. Men hvor lavt kan lista legges før selvforakten tar overhånd, før man kveles, før man dør?

Linn har bestandig vært den pene. Nå oppdager hun at menn ikke lenger snur seg etter henne på gata. Hvis tiltrekningskraften er tapt, hvem skal hun da være?

Historiene til Vigdis og Linn flettes inn i hverandre av tilfeldigheter. Av nødvendighet ender begge på et ganske annet sted enn der de startet.

Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet er en roman om moderne samliv. Om troskap og utroskap, morskap og seksualitet – og om kunsten å finne veien tilbake til seg selv.