Høgfjellsmeldinga av Guri Sørumgård Botheim - en roman med et tidsaktuelt tema

 

«Han snur seg og ser på ho med open munn. Augo hans er heilt mørke, mørkeblåe.

Hjerkinn! Kifor vil du til Hjerkinn?

Eg trur det kunne ha vore bra for meg.

Å? Korleis da?

Ho heiser på akslene. Svarar ikkje.

Ho har kanskje møtt mannen i livet sitt, likevel vurderer ho å flytta bort frå han, utan eingong å koma opp med ei ordentleg forklaring.

Ho kunne ha sagt at ho er like sky som villreinen, ho følgjer dei lette stega til flokken, flyt bortover i eit jamt driv langs høgdedraga, følgjer terrenget som gjev minst motstand. Så snart dyra verar noko ukjent, ei uvand lukt, vender dei seg og spring, spring så fort dei evnar, søkjer tilflukt i ulendt terreng, bruker det som kamuflasje. Det er mange år sidan Ragna har vore i ein konfrontasjon.»

Jeg har tidligere lest diktsamlingen til Guri Sørumgård Botheim som jeg skrev om i innlegget: 

Diktsamling: Heime mellom istidene - Guri Sørumgård Botheim.

Jeg likte diktsamlingen, og det samme gjelder romanen Høgfjellsmeldinga som ble utgitt i 2023. Romanens hovedtema er naturvern, et tidsaktuelt tema som jeg opptatt av. Jeg likte hovedpersonen Ragna. Hun er både tøff og sårbar. Det var et fint driv i romanen, og tidvis var den spennende. Romanen som jeg ble tipset om gjennom bokprogrammet Åpen bok var verdt å bruke lesetid på.

Forlagets omtale av romanen:

«Ragna Svae får jobben som kommunikasjonsansvarleg ved Norsk villreinsenter på Hjerkinn. Ho flyttar frå Trondheim til eit knøttlite samfunn på Dovrefjell. Her vil ho starte eit nytt liv.

Snart får Ragna i oppgåve å skrive ein NOU-rapport om villreinen og om fjellet si etiske stemme. Kollegaene meiner rapporten er nok eit papir for skrivebordsskuffa, men Ragna ser for seg eit modig dokument med politisk sprengkraft. Kven er fjellet sine heltar og skurkar? spør ho og lanserer eit upopulært svar. Arbeidet hennar utløyser sterke reaksjonar. Ei anonym trusselmelding dukkar opp - er ho trygg på kontoret, er ho trygg i sin eigen heim? Om fiendane er utspekulerte, er ikkje Ragna heilt framand for dristige arbeidsmetodar sjølv heller.

Ragna håpar at kjærasten Lars vil flytta etter ho på sikt. Men arbeidet med rapporten kvervlar opp hendingar i fortida. Eit djupt sakn tek tak i ho og dyttar ho i ei drastisk retning.

"Høgfjellsmeldinga" er ein poetisk pageturner om kontorliv, naturrestaurering og radikale meiningar, om forelsking, hemn og usynlege drivkrefter.»

Blokka på Bjerke Tretten år i tredje etasje – enda en god bok fra Bjørn Hatterud

 

«Det kjennest som at blokka vil bli ståande att aleine no som eg har bestemt meg for å flytte. Eg veit det er tull, ho har einegga firlingblokker ved sida av seg og ei halvbrorblokk som ligg ved sida av. I kvar av dei fem høgblokkene er det 48 leilegheiter, og slik har det vore sidan den siste stod ferdig i 1962, året etter mi. I burettslaget er det 304 bustader, så leilegheita mi utgjer altså omtrent 0,33 prosent av bustadene her.

 

Blokkene har stått i meir enn seksti år, og eg har budd i ei av leilegheitene omtrent ein femtedel av levetida til blokka. Eg er berre ein parentes i historia om Bjerke. Men i mitt 45 år lange liv er dei tretten åra i blokka ein berebjelke og eit langt kapittel. Blokka er som ein ytre kropp, eit tomrom fylt av etasjeskilje og folk, møblar og kjensler, eit høgreist landskap i betong.»

 Etter å ha lest Mjøsa rundt med mor av Bjørn Hatterud tidligere i sommer, gledet jeg meg til å lese Blokka på Bjerke Tretten år i tredje etasje som ble utgitt i 2023.  Det ble innertier å lese den.

Underveis har jeg ofte tenkt at boka kunne vært innkjøpt og delt ut til de som sitter på Stortinget. I boka takker han oss om velger å lese boka. Jeg vil takke for at han har skrevet den. Og; på samme måte som Mjøstraktene er et kjent område for meg, er Groruddalen det samme. Jeg har ikke bodd Groruddalen. Men jeg har jobbet på nedre Grorud noen år, og har mange gode minner derfra og folkene jeg ble kjent med. Jeg har derfor ikke problemer med å forstå at man kan trives med å bo i en blokk på Bjerke.

 

"Å drive arkeologi i eige liv er ein ekstremt lite eksakt vitskap. Sjølvsagt veit eg kor eg var til dømes 11. september, 22. juli eller då pandemien braut ut. Men kva eg gjorde veka før eller dagane etter? Inga aning. Sjølvbiografiar skal ein aldri stole på, det er den mest spekulative forma for eventyr."

Forlagets omtale:

«I tretten år har Bjørn Hatterud budd i ei blokk i Groruddalen i Oslo. I 1961 flytta 48 heldige familiar inn i dei tolv etasjane. Då Bjørn flytta inn, var mange av bebuarane gamle. Bjørn vart nær venn med fleire av naboane, som krigsseglaren Bjarne, som budde vegg i vegg med Bjørn, og Ester i første etasje, som ein gong var ei fattigjente på Langøyene.

 

På tretten år har Bjerke gått frå å vere eit slite nabolag til eit populært buområde. På same tida har Bjørn gått frå uføretrygd og eit botnpunkt i livet, til karriere med verv, prisar og nye moglegheiter. Hatterud skal no flytte frå Bjerke og ser tilbake på åra i blokka og folka han har møtt.»

Just kids av Patti Smith

 

«Det var sommaren da Coltrane døydde. Sommaren med «Chrystal Ship». Blomsterbarna heva dei nakne armane sine, og Kina sprengde  ei hydrogenbombe. Jimi Hendrix sette fyr på gitaren sin i Monterey. Radioen spelte «Ode to Billie Joe». Det var opprør i Newark, i Milwaukee og i Detroit. Det var sommaren med Elvira Madigan, kjærleikssommaren. Og i denne skiftande, ugjestmilde atmosfæren skulle eit tilfeldig møte endre retninga på livet mitt.

 

Det var sommaren da eg møtte Robert Mapplethorpe.»

I og med at jeg ikke har hatt noe spesielt forhold til musikken til Patti Smith, har omtaler av boken hennes Just Kids ikke festet seg. Før jeg hørte artisten Malin Pettersen fortelle om sitt forhold til boken her i Deichman litteratur sin podcast serie Utlånt til:

«Da pandemien kom måtte Malin Pettersen reise hjem fra USA og legge alle planer på hylla. Hva skulle hun gjøre nå? ‘Just Kids’ av musiker og kunstner Patti Smith ble en god venn under nedstengingen, og overbeviste henne om å fortsette å satse på kunstnerkarrieren.»

 Malin Pettersen har lest originalen (2010). Jeg har lest boken oversatt av Brit Bildøen (2012). Selv om jeg ikke fant boken like interessant som Malin Pettersen, ser jeg helt klart dens kvaliteter. Samtidig stiller jeg meg spørsmålet om Robert Mapplethorpe kunne funnet veien til kunsten på en enklere måte dersom han ikke hadde dopet seg slik han gjorde. Heldigvis fulgte ikke Patti Smith hans linje hva angår bruk av narkotika, og har gitt oss dette tidsbildet på en så ærlig måte.

 Bokens tittel er hentet fra denne hendelsen:  

 

«Ein varm seinsommardag kledde vi oss i favorittplagga vår— eg i mine beatniksandalar og med lurvete halstørkle, Robert i hippieperlene og saueskinnsvesten sin. Vi tok undergrunnen ti West Fourth Street og tilbringa ettermiddagen på Washington Square. Vi delte kaffi frå ein termos og såg på straumen av turistar, narkovrak og gatesongarar. Hissige aktivistar delte ut løpesetlar mot krig. Sjakkspelarar tiltrekte seg sin eigen tilskodarskare. Alle sameksisterte i ein vedvarande dur av verbale utfall, bongotrommer og bjeffande hundar.

 

Vi var på veg mot fontena som låg i sentrum for all aktiviteten, da eit eldre par stoppa og glodde openlyst på oss. Robert likte å bli lagd merke til, så han klemde handa mi ømt.

 

«Å, ta bilde av dei,» sa kvinna til den lattermilde ektemannen.

(Eg trur dei må vere kunstnarar.»

 

(Å, gi deg,» sa han og trekte på skuldrene. «Dei er berre ungar. Just kids.»

 Forlagets omtale av boken til Patti Smith: 

«Året er 1967. Verda står på kanten av ei ny tid. Eit tilfeldig møte i Brooklyn fører to unge menneske inn på ein livsveg med kunst og lidenskap. Patti Smith ville bli poet og kunstnar, og Robert Mapplethorpe ville utfordre fotokunsten. Bundne saman i uskuld og entusiasme reiste dei på kryss og tvers av byen, frå Coney Island til 42nd Street, og etter kvart til det berømte runde bordet på nattklubben Max’s Kansas City, der Andy Warhol heldt hoff. I 1969 slo paret seg ned på Chelsea Hotel.

 Just Kids er ei varm og inderleg kjærleiksforteljing frå Smith til hennar elska venn Mapplethorpe, men boka er også eit unikt tidsdokument. Smith gir ei levande skildring av New Yorks avantgardistiske og spennande kulturliv i byrjinga av 70-talet. Her møter vi forfattarar, musikarar og kunstnarar som har påverka ein heil generasjon og sett avtrykk langt utanfor New Yorks grenser. I omgangskretsen var Sam Shepard, Janis Joplin, Jim Morrison, Andy Warhol, Bob Dylan, William Burroughs og mange fleire.»

 

Høyt av Erika Fatland – kunne vært strammet inn

 

Selv om jeg hadde en pause fra boken Høyt av Erika Fatland, utgitt i 2020, før jeg reiste på en tur til Skottland i juli, gikk jeg lei mot slutten.  At boken på 620 sider er for lang, og kunne vært strammet inn, er tema i denne samtalen på Åpen bok i NRK. Selv om jeg likte boken, er jeg enig i noen av anmelders ankepunkter. 

Boken har jeg kjøpt, og settes inn i bokhylla. Kanskje jeg tar den frem en gang og leser de siste 100 sidene på nytt. For på slutten gikk jeg skikkelig lei, og det ble "skumlesning". 

 Forlagets omtale:

«Erika Fatlands eventyrlige reiseskildringer er prisbelønnet og oversatt til 23 språk. Nå tar hun oss med opp i høyden. Himalaya bukter seg gjennom fem svært ulike land. Her blandes verdensreligionene islam, buddhisme og hinduisme med eldgamle sjamanreligioner. Utallige språk og vidt forskjellige kulturer lever i de bortgjemte fjelldalene. Modernitet og tradisjon støter sammen, mens stormaktene kjemper om innflytelse.»

 

Sjakk under vulkanen av Håkan Nesser

 

Romanen Sjakk under vulkanen av Håkan Nesser ble for meg en kjedelig leseopplevelse. Om det er det modus jeg er i hva angår krim eller handlingen, eller at boken er skrevet under pandemien, er ikke lett å si. Sjakk under vulkanen ble utgitt i 2021 og på norsk i 2022.

Håkan Nessers bøker om Barbarotti er en mix mellom hans privatliv og sakene han jobber med. Denne gangen starter boken med at Barbarottis nåværende kjæreste og kollega Eva er i Australia i et familieanliggende. I løpet av oppholdet uttrykker hun tvil om deres forhold. I april 2020 er hun tilbake uten at dette er noe tema. Hvordan løste dette seg, det kunne vært et interessant tema for leseren. På politihuset i Kymlinge skjer det lite. Når etterforskningen skjer med sneglefart og lite skjer, ble denne boken for kjedelig for meg.

 Forlagets omtale av romanen:

«Herr Franzén, jeg har nettopp lest en bok der De beskriver et perfekt drap. Og vet De hva, jeg fikk nesten en følelse av at De har utført det. Er det en riktig antagelse?»

 Slik begynner forfatter John Leander Franzéns verste mareritt. Han er invitert til bokkveld på et bibliotek på et lite sted i Midt-Sverige, da en kvinne reiser seg og stiller nettopp dette spørsmålet. Etter nok et bibliotekbesøk, i Kymlinge, forsvinner forfatteren sporløst. Et par dager i forveien har han sendt et uferdig manus til forleggeren sin i Stockholm, En litterats siste dager og død.

 Ettersom forsvinningen skjer i Kymlinge, er det Gunnar Barbarotti som får i oppdrag å samarbeide med Stockholmspolitiet om å oppklare saken.

 Sjakk under vulkanen er den syvende boken om politietterforsker Gunnar Barbarotti – en stemningsfull spenningsroman."

 

Den sørgmodige bussjåføren fra Alster av Håkan Nesser

 

Sist jeg var innom biblioteket tok jeg med meg tre bøker av Håkan Nesser. Den første jeg har lest er Den sørgmodige bussjåføren fra Alster.

 

Det er lenge siden jeg har lest bøker skrevet av Håkan Nesser. Bøkene hans kategoriseres som krim. Det er ikke krim med høyt spenningsnivå. Politietterforskerne løper ikke rundt i sko med høye hæler eller fine dresser. Det er ikke bøker der sjefene benytter enhver mulighet til å irettesette «fotfolket». 

Realismen gjør derfor til at det er perioder der jeg opplever at boken er litt kjedelig, og at faktum ble gjentatt litt for ofte. Men som i tidligere bøker drives jeg fremover. Jeg gjetter og gjetter på hva som blir løsningen. Også i denne boken er løsningen på Håkan Nessers krimgåte ikke slik jeg gjettet.

 

Forlagets beskrivelse av romanen utgitt i 2020:

 

«Gunnar Barbarotti og Eva Backman er begge politietterforskere i Kymlinge. De er også blitt et par. Etter en skyteepisode under en politiaksjon bestemmer Barbarotti og Backman seg for å ta permisjon et par måneder og får låne et hus på Gotland. De går turer i det flotte landskapet, drikker vin, spiser gode middager og leser bøker.

 

Alt er fryd og gammen til de under en spasertur møter en mann på en rød sykkel. Mannen hilser kort før han sykler videre. Gunnar Barbarotti synes han kjenner ham igjen, syklisten ligner veldig på bussjåføren Albin Runge, som ble koblet til en politisak for mange år siden. Problemet med Runge er at han er antatt død etter å ha blitt kastet av Gotlandsfergen på åpent hav – men kroppen ble aldri funnet.»

Husfrue av Sigrid Undset – andre bind i romantrilogien om Kristin Lavransdatter

 

«Elskov som bryter alle lover, mektige døler og trøndere, alle livets detaljer på Jørundgård. Hun maner og maler med ord mens hun av og til ser på Lågens tunge strøm og åslinjen som mørkner over Vingrom. Midt i sin egen såre livssituasjon former hun sin Kristin og sin Erlend. De kom til liv på en helt annen måte enn hennes ungdoms Agnete og Svend, selv om de var i slekt. Nå hadde hun psykologisk innsikt og realistisk erfaring. For ikke å snakke om mengden av detaljkunnskap om hus, mennesker, dyr, klær, våpen og hesteutstyr. Hun tegnet kart og hun skisserte historiske hendelser. Hun studerte gamle lovverk. Fant nøyaktige årstall som kunne stemme med historien til hennes fiktive personer. Husket steder hun hadde vært med sin far og oppsøkte dem på nytt. Handlingen skulle ikke bare foregå i Gudbrandsdalen, det skulle også handle om gamle Oslo og om hennes fars Trøndelag. Hun glødet over materialet, glemte at hun holdt seg våken på kaffe og sigaretter og at det sikkert ikke var bra for morsmelken. Tok hun seg da et glass vin? Smilte hun kanskje fornøyd mens hun så ut på den lysnende Vingromsåsen da hun endelig la ned blyanten på det foreløpig siste tettskrevne arket? Hun hadde latt Kristin bli født ved Folden sørøst for Kristiania, på gården Skog, der i Svartskog hvor hun selv hadde sittet på et pensjonat og skrevet Jenny. Hvor langt hadde hun ført Kristin denne natten? Skogene ved Gerdarud, der hun lar Kristin gi seg hen til Erlend, er de samme traktene hun vandret noen sommernetter med Svarstad da de kom hjem fra Roma. Slik laget hun sin billedvev, og slik forsøkte hun å se langt inn i Kristins framtid.»

 

Sitatet over er fra Sigrid Slapgards biografi om Sigrid Undset: Dikterdronningen.

 Kransen, som er første bind i triologien om Kristin Lavransdatter, leste jeg i august 2022:

 Kransen av Sigrid Undset – første bind i romantrilogien om Kristin Lavransdatter

 Husfrue, som er andre bind i triologien har jeg nettopp lest ferdig. Utgaven jeg har lest er fra 1970.

 Språket i en roman utgitt i 1920 gjør til at jeg leser saktere enn jeg vanligvis gjør. Det er også ord som jeg ikke kjenner. Jeg har ikke klart å holde oversikten over alle personene som er med i handlingen. De historiske hendelsene blir innimellom for ukjente. Allikevel: Kransen er en fantastisk roman.

 Kransen får meg til å tenke på at det må være mye Sigrid Undset i Kristin. Erlend forlot sin frille Eline for Kristin. Svarstad forlot sin kone for Sigrid. Som Sigrid, har Kristin et sterkt forhold til sin far. Kristin strever i livet på grunn av hendelsen der Eline døde. At hun var gravid da hun giftet seg med Erlend, som bare hun kjente til, det plager Kristin.

 Sigrid ble katolikk. Kristin vender seg til prestene for å komme seg gjennom den tunge tiden. Hun må forholde seg til barna Erlend fikk med Eline. Som Sigrid måtte forholde seg til Svarstads barn. Kristin er som Sigrid den perfekte husfrue. Kjenner stor kjærlighet til barna sine. Men forholdet mellom Kristin og den sorgløse Erlend skranter.

«Selv hadde hun valgt ham. Hun hadde valgt ham i en rus av elskov, og hun hadde valgt påny hver dag i de hårde årene hjemme på Jørundgård. Hans uvørne elskov fremfor farens kjærlighet som ikke nennet at en vind blåste umildt på henne. Hun hadde vraket den skjebne som faren unte henne da han Vilde legge henne i armene på en mann som sikkerlig skulde ha ført henne på de tryggeste veier og enda Vilde ha bøid sig for å ta unda hver liten sten som hun kunde ha støtt foten sin på. Hun hadde valgt å følge med den annen som hun visste f6r på villstier. Munker og prester hadde pekt på angerens og bodens vei hjem til fred — hun hadde valgt ufreden hellere enn hun Vilde slippe sin dyrebare synd.

Så var der bare det ene for henne — ikke kny eller klage, hvad som nu skulde gå over henne ved denne manns side. Svimlende langt tilbake i tiden syntes hun nu at hun hadde forlatt sin far. Men hun så hans elskede ansikt, husket hans ord den dagen i smien, da hun drev det siste knivsting i hans hjerte, husket da de taltes ved deroppe på fjellet i den stund hun skjønte at dødens dør stod på glytt bak hennes far. Uverdig er det å klage over den lagnad en selv har valgt sig — Hellige Olav, hjelp mig, så jeg nu ikke må vise mig aldeles uverdig til min fars kjærlighet —

 

Erlend, Erlend Da hun møtte ham i ungdommen, blev livet for henne som en strid elv i løp over stubb og stener. Disse årene på Husaby hadde livet bredt sig ut, ligget vidt og rummelig som en sjø, speilende alt omkring henne. Hun husket hjemme, når Lågen i vårtiden flommet over, lå bred og grå og mektig i dalbunnen, bærende drivgodset som kom flytende, og løvkronene som var rotfaste i bunnen, vugget på vannet. Uti viste små mørke, truende hvirvler hvor strømmen gikk strid og vill og farlig under den blanke flate. Nu visste hun at slik hadde hennes kjærlighet til Erlend gått som en stri og farlig strøm under hennes liv i alle disse årene. Nu bar det utfor — hun visste ikke til hvad.

Erlend, elskede venn —!»

 

 

Omtale fra Aschehoug

 

«Husfrue er andre bind i trilogien om Kristin Lavransdatter, et verk Sigrid Undset fikk Nobelprisen i litteratur for i 1928. Handlingen i trilogien er lagt til første halvdel av 1300-tallet, og Husfrue skildrer Kristin og Erlends liv på storgården Husaby. Kristin føder syv sønner, og forholdet til hennes elskede Erlend - som hun egenrådig og mot familiens og kirkens vilje giftet seg med - blir satt på sterke prøver.»