19. sep. 2018

Hersketeknikker Nyttige og nådeløse av Sigrid Sollund




«Nå har vi sett hvor mange hersketeknikker som kan tas i bruk. Vi kan mistenkeliggjøre hverandre, sette andre i bås, tillegge dem meninger og tolke dem vrangt. Listen over hersketeknikker er lang. For lang kanskje? Skal alt stemples som hersketeknikker? Mange av eksemplene i denne boka er flertydige, de kan oppfattes ulikt. Sånn er det i virkeligheten og. Alle handlinger tolkes ut fra hvem som utøver dem, hvem som er mottaker og hva som er omstendighetene.

I noen av eksemplene er det lett å se hva man kan tjene på hersketeknikken. Man får en fordel, vinner en debatt eller får overtaket. Andre ganger er det vanskelig å se hvorfor noen skal ønske å ydmyke andre, det gir kanskje ingen gevinst. I noen tilfeller er andres nederlag bare en uønsket konsekvens. Men ikke alltid. Noen mennesker beruses av maktfølelsen som andres fall og avmakt kan gi.

Hersketeknikkene kan dukke opp overalt - i butikken, på bar eller på trening. Men i noen situasjoner og på noen arenaer dukker de kanskje opp oftere enn ellers.»

Sitatet er innledningen til Del 2 i Sigrid Sollunds bok Hersketeknikker Nyttige og nådeløse. Boken som ble utgitt Kagge Forlag i 2017. Jeg synes at Sigrid Sollund er en flink programleder i programmet Dagsnytt 18 på NRK som jeg hører eller ser på så ofte jeg har anledning. Og boken var verdt å kjøpe og å lese.


«Lær deg hersketeknikkene, så slipper du å bli tråkket på.»

Jeg mener at den også kan leses for å vurdere om det er hersketeknikker som en selv bruker som bør avlæres. For hersketeknikker som tenderer mot mobbing er rett og slett ufyselig. Og; det er som sitatet over nevner, jeg synes ikke alt skal stemples som hersketeknikk. Men hvilke det er mv; her vil det helt klart være delte meninger.

Ikke mer fra meg annet enn at jeg kan sitere resten av forlaget omtale av boken:

«Hersketeknikker flytter makt. De kan være nyttige, men også nådeløse. Uansett er det smart å kjenne til dem – om du ønsker å bruke dem selv, eller om du vil beskytte deg mot dem. Som programleder i NRKs debattprogram Dagsnytt 18 ser Sigrid Sollund hersketeknikker i full utfoldelse hver dag. Men hersketeknikkene finnes ikke bare i den politiske debatten, de brukes også på arbeidsplassen, i parforholdet, mellom foreldre og barn, i forhandlinger og i venneflokken. Gjennom eksempler fra de ulike arenaene, finner Sollund mønstrene, og beskriver dem med kløkt og vidd.»

12. sep. 2018

Kongens ære av Erling Pedersen



Dersom jeg hadde lest denne ytringen Politiken.no:


hadde jeg neppe kjøpt og lest romanen Kongens ære av Erling Pedersen. Den er lest, og på slutten gikk jeg lei. Jeg skal ikke felle samme dom som den danske anmelderen om boken som er den siste i en trilogi. Særlig fordi jeg er litt boklei for tiden; det er for mye annet som opptar tankene. Litt vel eventyrlig var romanen, men å bli kalt eventyrsuppe synes jeg er å dra det litt langt.


«Vi møter den mektige kong Christian IV i de viktige årene etter 1625. Den atletiske, dyktige, språkmektige og skolerte kongen av Danmark-Norge møter for første gang i sin regjeringstid motgang. Problemene rammer både privat og i storpolitikken, da særlig svenskene begynner å volde ham problemer.

Kongen er sterk og fryktløs, men svak for kvinner. Han både begjærer og frykter Aona, som han tror er heks. Han satte for alltid sitt merke på henne som ungjente da han voldtok henne og ble far til hennes barn. Han vet ikke at Aona nå bor bare noen hundre meter unna i København. Hun har fulgt etter mannen som forandret livet hennes så dramatisk, har skapt seg en formue som utlånerske og vil ikke dra tilbake til Norge før kongen har angret sine synder og bedt henne om nåde.

Samtidig har han nettopp avvist sin uekte datter, barnet som ble til under voldtekten. Unge Erla kom til hoffet for å bli kjent med faren, men vender skuffet tilbake til Norge. Han ville overhodet ikke vite av henne. Sorgen er nesten ikke til å bære, og hun føler både dyp forakt og voldsom lengsel etter faren.

I Numedalen treffer hun sin livs kjærlighet, arvingen Amund. Det skal vise seg at de begge bærer på hemmeligheter de ikke kan fortelle hverandre, men kjærligheten er sterk, og de slår seg sammen og får sønnen Jon. Den oppvakte gutten blir som svært ung sendt til København for å studere og flytter inn hos beste moren Aona, uten å vite at han er dattersønn av den aldrende kongen. Kongen, som nå kjemper sin livs kamp for å bevare seg selv og sin ære, er under angrep fra alle hold. Ikke engang sin egen hustru kan han visst stole på.»

8. sep. 2018

Majas alfabet av Lena Anderson – og planten dunkjevle



Hver gang jeg går forbi plantene som står i grøfta i åkerkanten, dunkjevlene, tenker jeg på boken jeg kjøpte og leste for datteren min da hun var liten; Majas alfabet:




Utgaven jeg har er fra året 2000. Fortsatt er boken skrevet av Lena Anderson å få kjøpt; og Bokklubben der jeg kjøpte boken beskriver den slik:

«En barnebokklassiker for en ny generasjon lesere. La barna bli med Maja på en tur gjennom alfabetet fra A til Å og samtidig bli kjent med vår flotte flora. "Majas alfabet" er en vakker bildebok full av sol, sommer og glede. På hver side presenteres en bokstav og et lite vers knyttet til bokstaven. Med E for eple, J for jordbær og S for smørblomst får små barn et trivelig innblikk i både alfabetets mysterium og floraens skjønnhet.»

Jeg er enig i beskrivelsen. Og dunkjevle var en ukjent plante for meg før jeg kjøpte boken som ga oss mange koselige lesestunder.  Dunkjevle er en plante som vokser i grøfter og tjern.

«Sett deg her, kanin, og prøv om du kan gjette hva den planten heter som ser ut som dette: Øverst på stilken en fløyelsbrun sigar – Dunkjevle, ja, du fant riktig svar.»

Her er bilder fra boken om bokstaven D og Dunkjevle




26. aug. 2018

Gjensyn med Brideshead (Brideshead Revisited) av Evelyn Waugh




 «Jeg har vært her før», sa jeg; jeg hadde vært der før; først med Sebastian, for mer enn tyve år siden på en skyfri dag i juni, da grøftene var kremhvite av mjødurt, og luften
tung av alle sommerens dufter; det var en særskilt praktfull dag, og selv om jeg hadde vært der så ofte, i så mange sinnsstemninger, var det til dette første besøket at hjertet mitt vendte tilbake ved dette, mitt siste.»

Det har tatt meg over en uke å lese romanen Gjensyn med Brideshead av Evelyn Waugh (1903-1966) som avsnittet over er hentet fra. Den ble utgitt i 1945 og utgaven jeg har kjøpt og lest er fra 2017. Romanen er forfatterens mest kjente roman. Det er laget TV-serie av romanen (1981) og film (2008). Serien var veldig populær og fikk mange priser. Etter at jeg startet på romanen, har jeg kjøpt TV-serien som jeg skal lese i de kalde, mørke og ufyselige vintermånedene som er foran oss.  

I 2017 var jeg i Oxford, og var blant annet inne i Balliol College der Kong Olav fikk sin utdannelse. Til slutt er noen bilder fra Oxford.

Det at jeg har brukt langt tid på å lese Gjensyn med Brideshead, er ikke fordi jeg hadde en dårlig leseopplevelse. Tvert imot – romanen var verdt å bruke lesetid på. Selv om personene er overklassemennesker og en kan kjenne at en brekker seg av og til av å lese om hvor privilegerte de er. Men det er denne stemningen jeg kom i – de klare bildene av menneskene og omgivelsene som forfatteren skaper. Sørgmodigheten er der hele tiden uten at jeg ble trist av å lese den.


«Fortellingen om Charles Ryder, som begynner å studere ved Oxford og raskt blir bestevenn med den uimotståelig sjarmerende og svært velstående Sebastian Flyte, spenner fra 1920-tallet til andre verdenskrigs slutt i 1945. Charles og Sebastian tilbringer mye tid sammen, både hjemme hos Sebastian på Brideshead, i Oxford og på reise til Venezia, og Charles blir en nær venn av hele familien Flyte. Han blir kjent med alle deres mørke hemmeligheter før livet fører dem i hver sin retning. Da han tjenestegjør under 2. verdenskrig, blir han utstasjonert på Brideshead, og minnene strømmer på.»

Fra boken – Charles, som er fortelleren; om den eksentriske Sebastian:  
«Jeg kjente Sebastian av utseende lenge før jeg møtte ham. Det var uunngåelig, for helt fra første uke var han den mest iøynefallende mannen i sitt årskull på grunn av sin skjønnhet, som var slående, og sin eksentriske oppførsel, som ikke syntes å kjenne grenser. Mitt første glimt av ham var i til Germer's, og ved denne anledningen var det som slo meg ikke så mye utseendet hans som det faktum at han bar på en stor teddybjørn.
«Det», sa barbereren idet jeg satte meg i stolen, «var lord Sebastian Flyte. En høyst fornøyelig ung herremann.»
«Tydeligvis», sa jeg kaldt.
«Markien av Marchmains yngste gutt. Broren hans, jarlen av Brideshead, avsluttet studiene sine i fjor. Nå, han var svært annerledes, en svært reservert herre, nesten som en gammel mann. Hva tror De lord Sebastian ønsket? En hårborste til teddybjørnen sin; den måtte ha svært stiv bust, ikke, sa lord Sebastian, fordi han skulle børste ham, men fordi han skulle true ham med pryl når han var gretten. Han kjøpte en svært pen en med bakstykke av elfenben, og han skal få «Aloysius» inngravert - det er navnet på bamsen.»

Charles første møte med søsteren til Sebastian, Julia:

«Hun lignet Sebastian så mye at jeg, der jeg satt ved siden av henne, i det tetnende tussemørket, lot meg forvirre av den doble illusjonen av fortrolighet og fremmedhet. Slik kan man speidende gjennom en skarp kikkert, betrakte en mann nærme seg i det fjerne, studere hver detalj ved ansiktet og klærne hans, tro man bare behøver å strekke ut en hand for å røre ved ham, forundres over at han ikke hører en og ikke ser opp når en beveger seg, og så, når man ser ham med det blotte øye, brått huske at man for ham er en fjern flekk, bare muligens menneskelig. Jeg kjente henne, og hun kjente ikke meg. Det mørke håret hennes var knapt lenger enn Sebastians, og det blåste vekk fra pannen hennes slik hans gjorde; øynene hennes på den mørknende veien var hans, men større; den sminkede munnen hennes var mindre vennlig overfor verden. Hun hadde en armring med charms rundt håndleddet og små gullringer i ørene. Den lyse kåpen hennes avslørte noen tommer med blomstret silke; skjørtene var korte i de dager, og leggene hennes, utstrakt mot pedalene i bilen, var spinkle, slik moten også tilsa. Ettersom kjønnet var den påtagelige forskjellen mellom det fortrolige og det fremmede, lot det til å fylle luften mellom oss, slik at jeg opplevde henne som spesielt kvinnelig, på en måte jeg aldri hadde opplevd noen kvinne før.»

I etterordet står det at fra forfatterens side, var romanen først og fremst en dannelsesroman, en «omvendelsesroman». Waugh konverterte til katolisismen i 1930. I familien Flyte er alle katolikker:

«Ofte nesten daglig, siden jeg ble kjent med Sebastian, hadde jeg kjent et eller annet tilfeldig ord i samtalen som minnet meg om at han var katolikk, men jeg tok det for å være eksentrisitet, som teddybjørnen hans. Vi diskuterte aldri saken før den andre søndagen på Brideshead, da han, etter at fader Phipps hadde forlatt oss, og vi satt i kolonnaden med avisene, overrasket meg ved åsi: «Du store, det er svært vanskelig å være katolikk.»
«Gjør det en stor forskjell for deg?»
«Selvfølgelig. Hele tiden.»
«Vel, jeg kan ikke si at jeg har lagt merke til det. Kjemper du mot fristelsene? Du virker ikke stort mer dydig enn meg.»
«Jeg er mye, mye syndigere», sa Sebastian indignert.
«Og så da?»
«Hvem var det som pleide å be: 'Å, Gud, gjør meg god, men ikke riktig ennå'?»
«Jeg vet ikke. Du, skulle jeg tro.»
«Bevares, ja, jeg gjør det hver dag. Men det er ikke det.» Han vendte tilbake til sidene i News of the World, og sa: «Nok en uskikkelig speiderleder.»
«Jeg antar de forsøker å få deg til å tro en skrekkelig masse tøv?»
«Er det tøv? Jeg skulle ønske det var det. Det høres noen ganger fryktelig fornuftig ut for meg.»
  
Charles og Sebastian møtes igjen etter sommeren:

«Det er typisk Oxford sa jeg, «å starte det nye året om høsten.»
Overalt, på brosten og grus og plen, falt løvet, og i collegehagene sluttet røken fra bålene seg til den våte elvetåken, drev over de grå murene; hellene var oljeglatte under føttene, og etter som lampene en etter en ble tent i vinduene rundt gårdsplassen, skinte de gylne lysene diffuse og fjerne; nye skikkelser i nye kapper vandret gjennom skumringen under buegangene, og de velkjente klokkene talte nå om et års minner.
Den høstlige stemningen grep oss begge, som om junis viltre overstadighet hadde dødd med gyllenlakken, hvis duft i vinduene nå vek for det fuktige løvet som ulmet i et hjørne av gårdsplassen.
Det var den første søndagskvelden i semesteret.
«Jeg foler meg nøyaktig hundre år gammel», sa Sebastian.»
























15. aug. 2018

Levd liv Portretter fra vår nære fortid av Pål Espolin Johnson


Det var tilfeldig boken til Pål Espolin Johnson Levd liv Portretter fra vår nære fortid dukket opp da jeg søkte etter en bok på Bokklubben.no. Det ble til at jeg kjøpte boken og nå er den lest. Den ble utgitt i 2015 på forlaget Cappelen Damm som beskriver den slik:

«LEVD LIV er en overskuddsbok struttende av festlige "kanonportretter" og folkelivsbilder - fortalt med humor, poesi og inngrodd respekt for strenge skjebner og kår.

Med sine særdeles veldreide fortellinger har Pål Espolin Johnson tatt vare på en del av norsk og norsk-amerikansk hverdagshistorie som var i ferd med å gå tapt. LEVD LIV er en ny og lettere revidert utgave av Olsen og tolv til (2013). Forfatteren skilderer også sine venner med kamera.»

Boken inneholder tretten portretter. Innledningsvis portretterer forfatteren seg selv slik:

«Jeg dro mot nord og vest for å
arbeide som dekksgutt,
lensmannsbetjent og lektor.
Jeg endte med å bli fanget inn av
mennesker som hadde lev et annet
liv. Jeg takker dem – hvor enn de
måtte hvile.» 

Den første som portretteres er uteseileren Johannes fra Tønsberg.

«Hvem var Johannes? Hvor kom han fra? Johannes var født utenfor ekteskap, i Skjeberg. Han var «lausunge». Faren døde før gutten kunne gå. Da han var fire år, greide ikke mora å ha han lenger og gav han til moren sin. Guttens bestemor het Eva og kom fra Fjällbacka i Sverige. Mannen hennes var fisker. En uværsdag en vinter frøs han i hjel på sjøen. Da brøt kona opp og flyttet med guttungen til Skjebergkilen. Siden var det bare de to. I 1899 kom de til Nøtterøy. Da var Johannes syv år og viste seg snart å være uvanlig skoleflink. Da bestemor Eva døde, ble hun gravlagt på kirkegården på Nøtterøy.»

Pål Espolin Johnson vokste opp i Tønsberg. Johannes bodde i en værslitt gammel stue ved forfatterens barndoms landhandel, og han lurte på hva Johannes kunne ha opplevd under et langt liv på de syv hav. Johannes sa han ikke hadde noe å fortelle. Så kommer sjøfartsboka på bordet, selveste livloggen til en sjømann. Med den blir det lettere å få Johannes i snakk. Det skal vise seg at Johannes har opplevd mye som en kan lese om i boken til Pål Espolin Johnson.

Et annet portrett er en kvinne som bor i Grense-Jacobselv – et utdrag fra hennes livshistorie:

«Kcenia Mihailovna ble født i Arkhangelsk i 1899, som datter av en sjøkaptein. Faren omkom under et seilskuteforlis da hun var tre år gammel. Moren maktet ikke å sitte med alle ungene. De to eldste ble sendt på barnehjem, på «arbeid-deg-glad-hjem». Kcenia var den ene. Hun blir tenksom da vi kommer til dette punkt, hun lukker øynene - og begynner å mumle et språk jeg ikke forstår - sitt morsmål. Etter en stund er hun tilbake i norsken, åpner de mørke øynene, og sukker. - Det var mange år og mange tårer!

Hun møtte Dmitrij i et kirkekor. Han var åtte år eldre enn henne og født i Korpogori ved Senkursk. Han hadde høyere lærerutdannelse og kom fra et solid intellektuelt miljø i tsarens Russland. De giftet seg i 1916 i Gavrilovo, et avsidesliggende fiskersamfunn øst for Murmansk. Dmitrij var lærer der. Verdenskrigen raste ute i Europa. Det fantes knapt mat, og noen få rubler i måneden var alt de hadde å leve av. Dmitrij måtte drive jakt og fiske for å livberge familien. Og han var pålagt å holde skolen sin med ved. Skolen var liten og hadde bare 16 elever. Han var eneste lærer. Mens han jaktet og fisket og sanket brensel, drev Kcenia skolen for ham.

I 1919 flyttet de til Kildin lenger vest. To år etter landet Dmitrij i Grense-Jakobselv - som flyktning. Det nye regimet ville tvinge ham til å innpode barna den kommunistiske lære. Dmitrij forsto seg ikke på kommunismen, og nektet å etterkomme ordre. Så begynte myndighetene å plage ham. Da var det han reiste, som den første av familien. Kcenia satt igjen med tre små.

Kcenia ble sendt vekk fra Kildin da mannen flyktet. De førte henne til Murmansk og sa hun skulle arbeide. Etter to år greide hun å rømme østover til der hun var vokst opp. Ungene var 8, 4 og 3 år da hun dro avgårde med dem.

Dmitrij, som hadde tatt arbeid på et fiskebruk i Vardø, fikk vite om Kcenias flukt, og sendte en fiskebåt for å hente henne og ungene. En oktobernatt i 1923 kom de velberget frem til Grense-Jakobselv. Siden satte de aldri foten på russisk jord.»

Etter å ha lest boken til Pål Espolin Johnson er min konklusjon at den var verdt å kjøpe og å lese. Det er som en av anmelderne av boken siteres på, jeg kjente at jeg faktisk ble kjent med menneskene som portretteres 



10. aug. 2018

Hundre år av Herbjørg Wassmo




Det er litt over to år siden jeg leste og skrev om en bok av Herrbjørg Wassmo i innlegget:

Ble påminnet om boken Hundre år av Herbjørg Wassmo da den var hovedbok hos Boklubben; her er link til beskrivelsen av boken som innledes slik:

«Hundre år bør leses av alle som elsker Herbjørg Wassmos bøker, men også av dem som ønsker seg en dør inn i et unikt forfatterskap. Her handler det nemlig om kvinnene som ga inspirasjon til Tora og Dina - Herbjørg Wassmos formødre og hennes egen oppvekst i Vesterålen.»

Det eneste jeg kan supplere beskrivelsen med, er at jeg har lest Hundre år, og er enig om at det er en storslagen roman. Jeg har hatt mange gode timer med romanen som er på nesten 500 sider. Den gir et så godt tidsbilde av hvordan det var å være menneske på den tiden personene hun har lagt inn i handlingen. Historien om Sara Susanne, Elida, Hjørdis og Herbjørg kommer jeg til å huske lenge.

7. aug. 2018

Hamsuns liv i bilder av Øystein Rottem



Hvor mange og nøyaktig hvilke bøker jeg har lest av Knut Hamsun husker jeg ikke. Jeg husker bøkene jeg har skrevet blogginnlegg om: Benoni, Rosa og Pan. Benoni og Rosa har jeg lest minst tre ganger. Det jeg vet helt sikkert, er at jeg ikke har lest romanene Sult og Markens grøde. Jeg har heller ikke lest noen biografier om Hamsun før jeg kjøpte og leste Hamsuns liv i bilder av Øystein Rottem utgitt i 1996. Jeg fikk kjøpt den gjennom Finn.no og det var et innlegg her på bloggen Kleppanrova som var inspirasjonskilden. Nå er den lest, og kan oppsummere at det var et supert boktips.

Det at boken til Rottem er Hamsuns liv i bilder, gjør at hans liv naturlig nok ikke gjengis i detalj. Bildene er i fokus. Samtidig er det mye å lese om Hamsuns liv. Selv om jeg ikke har lest biografier om Hamsun, trodde jeg at jeg kunne en del om hans liv. Men ved å lese boken til Rottem fikk jeg innsikt i hvor lite jeg kunne.

Knut Hamsun ble født i 1859 og døde i 1952. Det første kapitlet er om tidsperioden 1859-1879.

«Hamsun ble født i Gudbrandsdalen, men familien flyttet til Hamarøy i Salten da Knut var tre år gammel. De første barneårene var en lykkelig tid. Da han som niåring kom i tjeneste hos en streng morbror, ble idyllen brutt. Men allerede som barn må Hamsun ha vært en steil og motstandsdyktig karakter. Han lot seg ikke knekke selv om den barske måten han ble behandlet på satte dype erindringsspor som kom til å prege han gjennom hele livet. Men uten disse smertelige erfaringene ville han kanskje aldri blitt den store forfatter han ble.»

Kapitlet innledes med dette konfirmasjonsbildet av Hamsun:




Oppholdet hos morbroren Hans Olsen satte varige spor i Knut Hamsuns sinn. I tillegg til at Hamsun jobbet som en slave for han, ble Knut Hamsun tyrannisert med brutale midler. Han var voldelig mot Hamsun og Hamsun ble sultet. Heller ikke søndagen var fridag. Hans Olsen var en streng pietist og på møter ble Knut tvunget til å lese opp fra bibelen og fra religiøse tidsskrifter.

«Det som kanskje plaget Knut mest var ensomheten og det innestengte livet han førte. Så ofte som han kunne stakk han seg vekk- ut i skogen, ned til havstrømmen Glimma eller på kirkegården. Flere ganger forsøkte han å rømme hjem til foreldrene. En gang hogg han seg med vilje i foten for å slippe unna. I 11-årsalderen skal han ha hatt noe som ligner et nervøst sammenbrudd.

Gjennom hele live vender Hamsun tilbake til disse fem årene. Her fant han forklaringen på sin «nevrasteni». Dikterens livslange aversjon mot autoriteter av alle slag kan skyldes tukt».

Det er ikke vanskelig å tenke seg hvilke spor fem år i dette beskrevne helvete satte i et barnesinn og var med å forme han som menneske.

Etter konfirmasjonen fikk han reisepenger av gudfaren som han bodde hos i Lom en periode. Dette var starten på hans landstrykerliv. Det er facinerende å lese hvordan han reiste. Frem til han var 15 år flakket han rundt i Nord-Norge der han hadde mange ulike yrker. Etter dette utvidet han horisonten ved å reise til Amerika. Som Rottem skriver, vagabondlivet til Hamsun er i seg selv en roman. Damene svermet rundt han.

Et bilde som ble tatt da han jobbet som trikkekonduktør i Chicago.



Samtidig kostet vagabondlivet. Danske Edvard Brandes, forfatter, kritiker og redaktør i avisen Politiken, skal han ha skildret sitt møte med Hamsun slik:

«Et mer forkomment menneske har jeg sjelden sett. Ikke bare klærne hans var filler. Men det ansiktet! Som De vet, er jeg ikke sentimental. Men denne mannens ansikt grep meg.»

Men livet han levde ga han inspirasjon til bøkene han skrev. Fra Paris-tiden:

«Peter Egge bodde en stund på samme hotell som Hamsun, og de ble venner selv om Egge var sosialist og Hamsun antidemokrat. I 1890 hadde Egge sendt Hamsun en samling dikt for å høre hans mening om dem. Hamsun hadde gitt ham følgende råd: «Reis ut! Sitt ikke hjemme og pusle med Deres manuskript og bli poetisk stemt bare De ser en potteplante! Ta en tur til sjøs! Kom så hjem og gå manuskriptet gjennom. Og send meg det. Så skal vi se.»

Boken jeg skrev om innlegget


handler om en kvinne som var Knut Hamsuns «stalker». Forresten, Anna Munch, født Dahl, var søster til faren til Ingeborg Køber, Ludvig Dahl, ifølge boken som jeg skrev om for en kort tid siden.

De anonyme brevene Anna Munch spredte i Kristiania, og roman der hun skrev om sitt påståtte forhold til Knut Hamsun, var begeret som fikk det til å flyte over for Hamsun:

«Hun er sindsyg» skriver han i et brev til Bolette. «Jeg har aldrig, aldrig i drømme engang villet have med fru M. Hun har løjet det sted i sin bog. Jeg måtte den nat narre henne ud af mitt værelse, hvor hun var kommet ind og stod og passed mig på Kl. 1 om natten da jeg kom hjem; hun stod i strømpesokkerne. Å, hvad jeg har fått gjennomgå for det liderlige fruentimmers skyld! Aldrig, aldrig Bolette, har jeg søgt at nærme mig hende. Så opråd har jeg ikke været, hun ser ud som en rød, fed flodhest».

Damene svermet rundt Hamsun. Han var gift to ganger. Den første var Bergjlot, den rike prinsessen fra eventyrriket, som han fikk en datter med: Victoria, samme navn som kjærlighetsromanen han skrev da han var gift med Bergljot. I 1906 ble de separert. Han forgudet datteren som han var sammen med så ofte som det var mulig. Hamsun var en barnekjær mann. Han kunne være streng og bestemt mot de fire barna han fikk med sin andre kone Marie, men han skjemte dem likevel bort. Bildet på bokens forside er av Marie og Knut Hamsun. Bildet under viser hele familien samlet på Nørholm, Grimstad.



Selv om Hamsun var en sky person sammenlignet med Trump og hadde skriveferdigheter Trump ikke har, snek det seg inn en Trump-følelse når jeg leste hvordan han uttrykte seg i innlegg han fikk publisert i aviser. I innleggene han skrev i forbindelse med første verdenskrig, glødet han for Tyskland og hatet alt med England:  

«Hamsun utviklet seg i 1914 og 1915 inn i en lengre avisdebatt der han – med relativt lite hell- forsøkte å underbygge sine synspunkter. Innleggene er typiske for hele hans journalistiske praksis. Han overdriver, ironiserer, polemiserer og uttaler seg hemningsløst subjektivt. Hensynet til fakta er det imidlertid så som så med.»

Hamsuns sorti som nazist er trist å lese om:

«På flere punkter hadde han sammenfallende syn med nazistene. Han var antidemokrat og antisosialist på sin hals. Han trodde på den sterke leder, og drømte om et germansk imperium som kunne tukte England og demme opp for den røde fare. Han var glødende nasjonalist, og hans tenkning hadde et visst rasistisk islett. Ikke minst fant han sine egne holdninger igjen i de nazistiske ideologienes forherligelse av bonden.»

Leserne av Hamsuns bøker følte seg sveket av hans opptreden under andre verdenskrig. Etter krigen var han hatet og foraktet. Øystein Rottem skriver at folk kom langveisfra og kastet bøkene hans over stakittet og inn i hagen på Nørholm. Andre sendte bøkene i retur i posten. Men, det verste gled over og det var flere som rykket ut og forsvarte han som dikter.

Øystein Rottems bok var vel verdt å kjøpe og å lese. Boken inspirerer til å lese Ingar Sletten Kolloens to-bind biografi om Hamsun: Svermeren og Erobreren. Men ikke minst å lese flere bøker skrevet av Hamsun.