Lesekrise av Kari Spjeldnæs - en bok som minner meg på hvorfor det er så viktig for meg å lese bøker

 

«Jeg forsker og skriver om lesing, og er opptatt av hva som skjer med konsentrasjon og tilstedeværelse når oppmerksomheten utsettes for digitale fristelser i et bankende kjør. Mange andre aktiviteter forutsetter sammenhengende konsentrasjon over tid, som dataspill, matteoppgaver eller avansert matlaging. Når lesing likevel er det aller beste eksemplet jeg kan komme på, er det fordi det å lese er minste felles multiplum i det norske kunnskapssamfunnet. Det er ikke tilfeldig at det å lese er noe av det første elevene lærer på skolen. Gjennom leseopplæring trenes hjernen i å lære, som igjen blir en forutsetning for senere  kunnskapstilegnelse. All læring trenger et hode som følger med så lenge at ny informasjon fester seg og kan hentes fram senere. Lesing er mitt beste eksempel på en aktivitet som krever konsentrasjon, fordi det er den oppmerksomme tilstedeværelsen i teksten som gjør lesing til en meningsfull handling. Alle har dessuten et forhold til det å lese, enten det er som motvillige litelesere, dedikerte storlesere, eller noe midt imellom.»

De siste årene har statistikken vist en negativ trend med 2025 som bunnår hva angår leste bøker for egen del. Da er det det godt å komme over boken til Kari Spjeldnæs: Lesekrise. Som kan inspirere meg til å prioritere bøker fremfor andre tulleting. Boken har undertittelen Om lesing og konsentrasjon i en digital verden og ble utgitt i 2026. Så bra synes jeg boken er, at jeg etter ha lånt og lest den har kjøpt boken og leser den nå for andre gang.

«Hovedtrenden går mot mindre lesing, og et opplagt spørsmål blir om det gjør noe. Er det så farlig om lesing blir erstattet med andre måter å ta til seg innhold på? Jeg blir innimellom konfrontert med spørsmål om lesingens betydning: «Det virker som om du tar for gitt at det er viktig å lese. Er det så sikkert? Hvorfor skal vi lese?» Det er fristende å svare at lesing er det beste man kan gjøre for å lære nytt, forstå seg selv og andre, bli underholdt og holde hjernen i form. Basta. Men det holder ikke som svar på et alvorlig stilt og relevant spørsmål.»

Som for mange andre er mobiltelefonen noe av skylden for at konsentrasjonsevnen min er svekket. Men pandemien ble et veiskille for egen del. Da jeg ufrivillig havnet på hjemmekontor og alle bekymringene om hvordan det skulle gå med egen familie og verden, gjorde dette til at jeg ble nyhetsavhengig. Det første jeg gjorde når jeg våknet var å sjekke nyheter. Og det siste jeg gjorde om kvelden. Det var nok av «eksperter» som uttalte seg og ble sitert. Når vi kunne gå tilbake på jobb, sa jeg ja takk til hjemmekontor deler av uka. Før pandemien lå jobb PC på kontoret. Nå har jeg den tilgjengelig hele uka. Får jeg en tanke om en sak jeg jobber med, er det for enkelt å logge på og bli slukt inn i jobb. Det er derfor flere årsaker til at jeg har lest færre bøker de siste årene.

Boken til Spjeldnæs minner meg på hvorfor lesing av bøker har vært så viktig for meg. En siste smakebit fra boken:

«Litterære tekster gir unik tilgang til andre menneskers tanker. Karakterer trer fram gjennom hva de sier og gjør, hvordan de kler seg og hvem de omgås, altså ytre beskrivelser som ligner på dem vi kan gi av folk vi møter og observerer. Men i tillegg deler litteraturen de innerste hemmelighetene menneskemøter sjelden gir tilgang til. Gjennom handling og karakterer som får liv i en litterær tekst, viser forfatteren hva som er mulig. Ikke bare hva som er mulig å gjøre med og mot hverandre, men også hvordan det kan tenkes og blir tenkt, ble tenkt og kanskje kunne ha vært tenkt. 

Forfatteren trenger ikke å stå til ansvar for sine karakterer. Litterære karakterer representerer kanskje forfatteren, men ofte ikke. Litteratur viser likevel fram ekte tanker, reaksjoner og følelser. Handlingsforløpet kan være surrealistisk, usannsynlig, overnaturlig eller utspille seg Oernt fra virkeligheter vi kjenner, men likefullt opptrer det vesener med tanker og følelser som vi kan forstå og ofte gjenkjenne. Forfattere tester ut menneskelig væren i litteratur.»

oss til å bli lesere igjen.»

Forlagets omtale

«Lesekrise er blitt en samtidsdiagnose. Fra å være et varsko over dårligere resultater på internasjonale tester av leseferdighet i skolen, er lesekrise blitt et begrep som sammenfatter voksende uro over hva som skjer med lesing, konsentrasjon og oppmerksomhet. Studenter leser ikke pensum. Voksne skroller heller på mobilen eller ser tv-serier, framfor å sette seg til med en bok.

 

Denne boken handler ikke om leseløft og leselystaksjoner, eller krav om flere bøker i skolen. Disse initiativene er viktige og bør følges opp, men er altså ikke temaer her. Boken handler istedet om hva lesing er, hva lesing gjør med oss, og løfter fram verdien av å lese lange tekster. Om boken ikke tilbyr en enkel løsning på lesekrisen, så beskriver den hva som går tapt, og skisserer enkle handlinger for å få oss til å bli lesere igjen.»

Fuglekongen av Eva Fretheim - prisene for denne romanen er fortjent

 

«Mamma ringte meg rett før jeg skulle gå av vakt og fortalte at Love var død. Hun ropte det inn i øret mitt, uten noen innledning. Jeg gikk inn på kundetoalettet og låste døra. Stankelbeinene stanget mot det lille vinduet øverst på veggen over meg, de slepte de dinglende beina under seg, for tunge for sin egen kropp. Jeg så på dem mens mamma prata, stemmen hennes var krakilsk, nesten jublende. Hun gjentok de tre ordene flere ganger, som om hun trengte å høre dem selv. Love er død. Etter at vi hadde lagt på, sto jeg der fortsatt, ute av stand til å gjøre noe. Jeg skrudde på springen og skylte håndleddene i kaldt vann, så bøyde jeg meg fram og lot vannet renne over ansiktet, vasket vekk all sminken. Det var akkurat som om årene jagde gjennom meg, alle årene jeg har levd, som å bli sugd baklengs inn i en tunnel.»

Sitatet over er fra første side i krimromanen Fuglekongen av Eva Fretheim. For meg en svært god oppfølger til Dronningland som jeg leste for 2 uker siden.

Fuglekongen ble utgitt i 2024 og med denne romanen vant Fretheim Rivertonprisen- Den-gylne-revolver 2024 og Glassnøkkelen 2025. Her fra juryens begrunnelse for å gi Fretheim Rivertonprisen 2024:

«Fretheims andre kriminalroman er et nedtonet psykologisk drama, der tilsynelatende tilforlatelige hendelser skjer under stort trykk, der skjulte relasjoner og sammenhenger ulmer, og hemmeligheter gradvis og uunngåelig avdekkes. Gjennom korte, effektive kapitler skriver forfatteren elegant og ubesværet med nydelig avgrensing og timing.»

Det stopper aldri å overraske meg hvordan mennesker kan holde på fæle hemmeligheter, lyve, nekte og fortrenge faktum, selv når det ligger oppe i dagen. Dokumentaren Hvorfor hater alle My Martens som fortsatt er på NRK,no er et eksempel. Selv når My Martens konfronterer vedkommende som har stalket henne i mange år, med kamerateam på slep, nekter vedkommende.  Som TV seer er det patetisk og nifst å være vitne til.

For forfattere som Eva Fretheim som skriver gode og velkomponerte bøker er det bare fantasien som setter grenser for hva en krimroman kan handle om. Hun skriver så uanstrengt og troverdig at jeg lar meg rive med fra første til siste side. Tredje roman i serien med politietterforsker Vigdis Malmstrøm er Papirdukkene som jeg gleder meg til å lese.

 Forlagets omtale av Fuglekongen: 

«Da Lars Ove Jansen - på folkemunne kjent som Love - blir funnet død, priser minst en av kvinnene i den lille bygda seg lykkelig. Men etter hvert som politietterforsker Vigdis Malmstrøms team begynner å etterforske saken, går lettelsen raskt over i uro - og panikk. For hva skjedde egentlig den gangen for femten år siden, da Love ble dømt for et bankran uten sikre bevis, og den påståtte makkeren hans forsvant sporløst? 

Fuglekongen er et intenst drama om kjærlighet, sjalusi og de vanskelige familieforbindelsene - og om hvor langt vi kan være villige til å gå for å beskytte dem vi elsker.

På sitt elegante, uanstrengte vis skriver Eva Fretheim frem et gripende psykologisk drama, og beviser for alvor hvorfor hun er en forfatter norske krimlesere bør kaste seg over.»

Min bokverden av Kerstin Ekman - om noen av bøkene som har betydd mest for forfatteren

 

«I den historiske virkeligheten og knapt tjue år etter romanfortellingens begynnelse, siktet våre foretaksomme forfedre seg inn på øya Lindisfarne på Northumbrias nordvestlige kyst. For de kristne var den en hellig øy med et stort og rikt kloster. Her gikk de nå tungt bevæpnet i land og plyndret klosterbygningene for vin og alt spiselig. Kostelige gullbroderte kapper som ble båret foran alteret, sølvbegre og gullgjenstander ble slept av sted, hellige bilder likeså. Munker ble drept, og de som ikke var for hardt skadet, ble tatt som slaver. Det var en total katastrofe for den lille øya.

Jeg leste en gang at disse røverne i sin merkantile listighet tok med seg liket av sankt Cuthbert i kisten for å selge den hellige abbedens og eremittens levninger lenger nede i landet. Den kilden har jeg mistet, og kanskje var det en skrøne. Slike oppsto etter katastrofen. En del kan man nok tro på. Sankt Cuthbert ligger begravd i katedralen i Durham, mye lenger nede på den nordøstlige kysten, så liket ble i hvert fall flyttet. Av hvem, eller hva det kostet, vet vi ikke.»

Sitatene over er fra kapitlet Stormen og gnisten i boken Min bokverden av Kerstin Ekman utgitt i 2023 og på norsk i 2025. Bildene tok jeg på en tur til Lindisfarne (også kalt Holy Island) son ligger utenfor kysten av Norrthumberland (England). Et fantastisk sted og jeg var der en høstdag med nydelig vær. Anbefales. 

I 2013 leste jeg Ekmans Grand Finale i svindlerbransjen, og i 2023 Løpe Ulv og Guds barmhjertighet, første roman i trilogien Vargskinnet. Men den boken som jeg husker best er Hendelser ved vann. Den leste jeg så langt tilbake som i 1996. Boken var god, men skremmende å lese.

«Det er fint å tenke på verdenene som finnes i bokhyllene. Dem kan jeg alltid gå inn i. For bøkene har jeg den samme følelsen som jeg hadde da jeg var barn. Det er så mye tett nærvær i dem. Djevelen kommer haltende på bukkefoten sin etter Hjalmar Söderberg i Hjärtats Oro. Pierre Bezukhov virrer rundt i palasset der faren ligger for døden. Heinrich Heine står i den tyske tollen på reise fra Frankrike og tollbetjenten roter etter forbudte bøker i bagasjen hans. Men smuglergodset sitt har han i hodet, så han kan hånflire av nidkjærheten deres. Josef sitter naken og flørter med månen i Josef og hans brødre, og faren kommer vandrende med en lang stav i hånden for å ta en alvorsprat med yndlingssønnen som er på religiøse villspor. I Olle Hedbergs Dockan dansar, klockan slår venter fruen i huset på at de endelig skal ringe fra kontoret og si: Grossisten døde nettopp.»

Sitatet over er fra kapitlet Hvordan skal man lese?. I kapitlet Ta vare på det du ser skriver hun om boken Bannlyst av Selma Lagerlöf. Der gode venninner fikk forfatteren Selma Lagerlöf til å forandre historien slik at den ble noenlunde appetittlig. Ekman skriver at hjelpen hun fikk ikke var til fordel for romanen.

Ekman skriver at for henne er opprinnelsen til en historie er alltid et syn:

«Et lite blått telt med sovende mennesker på et sted der jeg aldri før hadde sett et telt. Tanken som dukker opp, er stygg: det ville vært lett å drepe menneskene der inne med en kniv rett gjennom teltduken.»

I slutten av kapitlet Ta vare på det du ser  skriver Ekman:

«Jeg kan ikke lære et annet menneske å skrive. Men én ting vet jeg: Slipp ikke noen inn i manuskriptet ditt. Der er din hemmelighet og ditt tilfluktssted. Så lenge ingen andre har rørt ved ordene, er alt mulig.

Og hvordan lærer man å skrive? Man må selvfølgelig ha et medfødt talent for å dikte opp og god språkfølelse. Men ellers er mitt råd: Les en god bok. Du har hele verdenslitteraturen til rådighet.»

Jeg er glad for at Ekman ikke slapp inn venninner eller andre inn i manuskriptet til Hendelser ved vann som står i bokhyllen min. Det er en roman som står på lista for gjenlesing. Særlig etter at jeg så filmatiseringen av boken. Det gjør også Min bokverden, og da tenker jeg på deler av boken. For jeg synes ikke alt hun skriver om var like interessant å lese om. 

I kapitlet Blir man klok av å lese? skriver Ekman om Thomas Manns bok Trolldomsfjellet. Jeg har ikke lest bøker av Thomas Mann og Trolldomsfjellet har et sideantall som advarer meg om å lese den. Ekman har lest romanen flere ganger og skriver dette om gjenlesning og å lese tykker bøker:

«Er det dumt å gi seg i kast med så tykke og gode bøker så tidlig i livet at man ikke helt kan forstå dem? Det tror jeg ikke. Man kommer jo inn i en fascinerende verden, og man kan vende tilbake til den og forståelse av mye man ikke skjønte i første omgang. Hver gjenlesning åpner nye rom i historien. Og i beste fall åpner den ukjente rom inne i en selv.»

Forlagets omtale av boken:

«Kerstin Ekman har brukt et liv på å lese, nå skriver hun om det hun har lest. I 24 kapitler speiler hun sitt eget liv gjennom lesningen av noen av de bøkene som har betydd mest for henne, fra Ibsen og Bronte til Sandel og Roth. Hun skriver om bøker som venner, bøker som gav trøst og om hvordan skriving og lesning henger uløselig sammen. Hun skriver om vår samtid, om naturtap, krig og om hvorfor et kyss på en benk i regnet i Stadtsparken i Stockholm gjorde at Kerstin Ekman aldri fikk lest Kong Ødipus.

Den perfekte gave til alle som elsker bøker, en bok du vil forsvinne inn og aldri ha lyst å komme ut av igjen. En bok som får deg til å ville lese og lese.»

 

Dronningland av Eva Fretheim - god krim - ser frem til å lese Fuglekongen

 

«Lyset falt skrått inn i møterommet, det sto et tre utenfor vinduet med blanke lysegrønne blader. Alle satt helt stille mens Naima gikk gjennom hvem den døde kvinnen i bilen var. Det var skummelt fort gjort å oppsummere et helt liv, å få alt presset inn i noen korte setninger, men uten at disse setningene røpet så mye om hvordan det egentlig var, hvordan det føltes å hete May-Britt Lange, å være 42 år, barnehageassistent, ha en 12 år gammel datter som hun ikke bodde sammen med, bo i en leilighet i underetasjen av et bolighus, ha foreldre som ikke var i live og en søster som bodde i Oslo. Å dø alene i en bil som treffer fjellveggen akkurat der en gårdsvei svinger ut på riksveien, å oppleve at alt blir klippet tvers over, slik at trådene kuttes i løse lufta, sånn.»

 Eva Fretheim bor, som meg, i Moss og jobber som journalist i Moss Avis. I 2022 debuterte hun som krimforfatter med romanen Dronningland. Romanen er den første i en serie på foreløpig fire bøker med politietterforsker Vigdis Malmstrøm i hovedrollen. Neste bok i serien, Fuglekongen, er på lista over bøker jeg skal lese når den er ledig på biblioteket. Jeg har store forventninger til neste bok etter å ha lest Dronningland.

Dronningland er en type krim jeg liker å lese. Selv om jeg har lest mye positivt om Eva Fretheims bøker hadde jeg ikke forventet at jeg, som leser lite krim, skulle like den så godt. Boken er spennende. Den har en handling som er troverdig. Både hva angår etterforskningen og hvordan de ulike aktørene i historien møter politiet. Det er god fremdrift uten å være heseblesende.

Vi kan ofte lese og høre naboer som er i vantro når brutale drap skjer på bygda. «At slike grusomme handlinger skjer her», sier de til journalistene. «Her som det er så stille og fredelig». Men drap og forsvinninger skjer også på bygda. Jeg vokste opp der en av våre nærmeste naboer forsvant sporløst og aldri er blitt funnet. Spekulasjonene var mange. Var hun drept, i så fall, hvem kunne gjort det. Hadde hun rømt. Begått selvmord. Utsatt for en ulykke, Innimellom dukket forsvinningen opp som en historie i ukeblader. Nå er de mange år siden forsvinningen. De som eventuelt kjente til hva som skjedde med henne er døde alle sammen. Men jeg antar at det er flere enn meg som fortsatt lurer på hva som skjedde.

I romanen til Eva Fretheim er de bedre utstyrt til å finne ut av hva som er årsaken til May-Britt Langes død:

«De var fire personer i rommet. Vigdis, som var etterforskningsleder i saken. Naima Saleem, krimetterforsker som var kommet hit til stasjonen som nyutdannet for åtte år siden.

Hun satt med blikket på PC-skjermen og leste opp det de visste om den døde kvinnen. William Lund, nyansatt, fra Oorårets kull på Politihøgskolen, satt med laptopen oppslått i fanget og tok notater. Da han hadde fortalt at han ikke gjorde noe særlig annet på fritida enn å spille dataspill, streifet det Vigdis at det kanskje var håp for hennes egen sønn. Lent mot veggen satt Bård Jensen, krimtekniker og gammel ringrev. Han hadde vært her på stasjonen i en årrekke, gjennom hele omleggingen av krimteknikken, fra analogt til digitalt. Vigdis' erfaring var at det skulle temmelig mye til for å sette Bård i bevegelse, men når han først kom opp i tempo, var han tilsvarende vanskelig å stoppe.

Nå så hun på kroppsspråket hans at han gjerne Ville prate. Han hadde fått May-Britt Langes Dodge Dart inn i garasjen dagen før og holdt på til seint på kveld. Men han måtte vente. Vigdis så på kollegaene:

Jeg syns vi skal angripe dette helt åpent, med utgangspunkt i tre hypoteser. Det kan ha vært en ulykke. Det kan ha vært et selvdrap. Eller, det kan ha vært påført henne. For eksempel ved at noen har presset henne av veien. Foreløpig kan vi ikke utelukke noe, og jeg foreslår at vi begynner med å lete bredt etter fakta som kan styrke, svekke eller utelukke disse hypotesene. Vær så god, Bård?

Bård slo på PC-en, som var koblet til storskjermen på veggen. Han fant fram til et foto fra ulykkesstedet, tatt fra riksveien.»

Forlagets omtale:

«En bil har kjørt inn i en fjellvegg. Bak rattet sitter en 42 år gammel kvinne. Død.

Etter hvert som nyheten om dødsfallet sprer seg i bygda, blir det klart for politietterforsker Vigdis Malmstrøm at noe ikke stemmer. Skadene på bilen burde ha vært større. Det er ingen bremsespor på veien. Og veska, den ligger i baksetet – som om det har vært en passasjer med i ulykkesbilen.

Samtidig brer uroen seg på gården til brødrene Jonny og Jarle Svartskog. Hvordan skal det gå med bilene de kjøper og selger når politiet banker på? Hvem er egentlig Unn Hansen, som holder til på gården, som driver birøkt i skogen, og som ingen vet hvor kommer fra? Og hva skjedde egentlig den sommerdagen for to år siden, da ei nitten år gammel jente forsvant sporløst fra bygda?

Mens Vigdis gjør det hun kan for å nøste opp i de stadig mer innviklede trådene, glir våren over i trykkende sommervarme. Og i skogen summer biene, på oppdrag for dronningen. Uten henne har de ingen sjanse.

Med Dronningland har Eva Fretheim skrevet en krimroman utenom det vanlige. I et elegant, fortettet språk fortelles en historie om sjalusi, hevn, begjær og løgn – og om dronningers uunngåelige skifte.»

Demokrati til salgs av Thomas Spence - boken for den som interesserer seg for politikk og samfunsutvikling

 

«For kommunikasjonsstrategene er en viktig del av jobben å ha store ører og oversikt over snakkisene i pressemiljøet. Og gode relasjoner til sentrale journalister i alle store redaksjoner. Da må de oppsøke arenaene hvor journalistene oppholder seg. For politiske journalister er det ett sted som peker seg ut: pressebordet i stortingsrestauranten.

Aps parlamentariske leder Einar Førde ansatte i 1986 journalisten Svein Dybing som kommunikasjonssjef i stortingsgruppen. Førde brød seg ikke om at Dybing spydde ut pressemeldinger som ingen gadd lese eller publisere. Arbeidsinstruksen var kort og grei:

— Den viktigste jobben din er å sitte ved pressebordet i stortingsrestauranten og følge med på hva journalistene snakker om, og hva de tenker. Og så skal du komme til meg og fortelle hva de har sagt og er opptatt av, forteller Dybing.

Slik er jobbeskrivelsen langt på vei også i dag. «Bordet» er pressebordet i stortingsrestauranten. Norges viktigste politiske ryktebørs. Her møtes journalister, stortingsrepresentanter, statsråder, rådgivere og spinndoktorer til lunsj, diskusjon og sladder.»

Det er en stund siden jeg leste om boken til Thomas Spence Demokrati til salgs med tilleggstittelen Myter, metoder og knep i kommunikasjonsbransjen. En av mange bøker jeg har notert på huskelista jeg har opprettet på bibliotekets nettside. Nå er den lånt og lest. Selv om det å lese en faktabok tar tid og det ikke er alt som er like interessant å lese om, var boken til Spence utgitt i 2025 virkelig verdt å lese. Boken anbefales for boklesere som er interessert i politikk og samfunnsutvikling. 

Sitatet innledningsvis er fra kapittel 4 Slik jeg jobber strategene i partier og organisasjoner i underkapitlet Kjenn en journalist. Venner og fiender blant journalistene. Her fra kapittel 4 i underkapitlet Sitatsjekken;

«En gang sendte jeg et intervju til sitatsjekk hos finansminister Siv Jensen. Jeg fikk det tilbake med masse strykninger og endringer. Men ved en inkurie returnerte de e-posten med navnene på alle som hadde vært involvert i kopifeltet. Det viste at seks statssekretærer, kommunikasjonsfolk og byråkrater hadde vært involvert. Den eneste som deltok i intervjuet — finansministeren selv — hadde ikke vært med på departementets «sitatsjekk» av sjefens uttalelser.

— Det verste eksempelet på sitatsjekk er de som sender over et skriftlig svar, og så skal de ha sitatsjekk. Det er en mistillit til at man kan redigere, sier Aftenposten-kollega Solveig Ruud. Hun forteller om noe annet alle reportere har opplevd: Byråkraten ber deg oppgi på e-post hva du vil spørre om når du ber om intervju. Så risikerer du å maile frem og tilbake i dagevis og/eller få en e-post tilbake, kanskje like før deadline, med delvis svar på spørsmål.

— Da sitter du der med det du har. Tiden er ute. Det er politikernes beste våpen for å avskjære en vanskelig sak, sier Ruud.

Sitatsjekken har est ut til å kunne bli et nytt intervju. En omkamp eller ekstraomgang Oernt fra intervjuets opprinnelige funksjon. Og hvor statsrådene involverer byråkrater for å kvalitetssikre at de ildce har dummet seg ut. Det fører tidvis til et ugjennomtrengelig fagspråk. Det er så langt fra den opprinnelige betydningen av sitatsjekk at journalister oftere bør avvise dem.»

Forlaget om boken til Thomas Spence

Hvem styrer egentlig samfunnet? Bak politiske vedtak og nyhetsoppslag skjuler det seg ofte et maktspill der kommunikasjonsbyråer og strategiske rådgivere trekker i trådene. Dette er historien om hvordan politikk utformes utenfor offentlighetens lys, gjennom lekkasjer og nøye planlagte budskap.

Thomas Spence har i 40 år fulgt utviklingen på nært hold som politisk reporter, London-korrespondent, presseråd i FN-delegasjonen og leder i Norsk Journalistlag. Han viser hvordan journalister påvirkes, og hvordan ressurssterke aktører kan kjøpe seg makt og innflytelse. Han tar deg med bak kulissene i den politiske mediehverdagen hvor budskap spisses, historier vinkles og maktposisjoner sikres.

Med skarpt blikk og inngående kunnskap viser forfatteren hvordan strategisk kommunikasjon har blitt politikkens usynlige hånd - og hvilket parti som er stormester i spillet. Når beslutninger fattes på bakrommet, blir spørsmålet uunngåelig: Er det partiene og demokratiske institusjoner som styrer Norge, eller PR-maskineriet?

 

Storbritannia på 200 sider av Øivind Bratberg

 

«Har du sett tigeren som spiser en skrekkslagen britisk soldat? Treskulpturen — i nær naturtro størrelse — er å se i Victoria & Albert-museet i London. Den samler det meste som er verdt å ta med om britenes utferdstrang, herredømme og stormaktsrivalisering. Og den tar opp i seg alt som har kommet som rekyl etter at imperiet var over.

En tiger som fortærer en liggende britisk soldat, altså — i en monter i Kensington på Londons vestkant. Tiden har stanset akkurat idet den fester tennene i strupen. Og på siden av tigeren fins et messinghåndtak, med kobling til et pipeorgel innenfor. Håndtaket kan sveives, og soldatens siste stønn kan høres samtidig som han sjanseløs fekter med armene for å stå imot.»

På bokomslaget til Øivind Bratbergs bok Storbritannia på 200 sider med tilleggstittelen Landet som ble en verdensmakt som jeg har kjøpt og lest, skriver forlaget at boken bl a er «lettlest, rikt illustrert og gir deg en forståelse av Storbritannias innflytelse og rolle i verden – da og nå.» Boken ble utgitt i 2025 og er en bok i serien 200 sider.

Boken er ikke dårlig på noe vis. Men det skal noe til å få mer inn i en bok på 200 sider med mye bilder. Boken er kun en teaser eller apetittvekker til å lese flere bøker om temaene i boken. Kagge forlag har en tendens til å legge bilder i en klump en eller to steder i bøkene de utgir. Men i denne boken er bildene fordelt inn i teksten. Et stort pluss. 

Det er ikke til å underslå at jeg er veldig glad i både å lese om og reise i Storbritannia. Selv om jeg har lest mange bøker med tema Storbritannia var det faktisk en del å lære av å lese boken. Jeg har f. eks aldri vært i Victoria & Albert-museet i London. Det Bratberg skriver om treskulpturen har satt museet opp på førsteplass å besøke neste gang jeg er i London. Et annet tema er forskjellen i utviklingen av byene Manchester og Birmingham under den industrielle revolusjonen. 

Tidligere har jeg lest en biografi Øivind Bratberg har skrevet om Roald Dahl. I dag var jeg innom biblioteket og lånte med meg boken Falmet fløyel i London som han ga ut i 2022. Leser gjerne flere bøker han har skrevet. Men også flere bøker i 200-serien.

ØIVIND BRATBERG er statsviter, historiker og forfatter. Han jobber som førstelektor ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Forlagets omtale av boken:

«Det er vanskelig å overdrive Storbritannias rolle i moderne verdenshistorie. Som tidligere kolonimakt, som hjem for noen av historiens største forfattere og tenkere, og ikke minst som leverandør av kultur og underholdning – det være seg popartister, fotballspillere eller kongelige skandaler.

Det er så mye som fascinerer ved Storbritannia og samtidig – tidvis – så lite vi forstår. I Storbritannia på 200 sider tar statsviter og historiker Øivind Bratberg oss med på en reise gjennom øyrikets politiske og kulturelle historie – fra det gamle England til dagens mer fragmenterte virkelighet. Det blir monarki og aristokrati, Churchill, pubkultur og Magna Carta. Boka er lettlest, rikt illustrert og gir deg en forståelse av Storbritannias innflytelse og rolle i verden – da og nå.»

Fortielser Min jødiske familiehistorie av Monica Csango - opplysende om Ungarns historie

 

«Da hun kom hjem fra Paris, giftet min farmor, Magda Herczeg, seg med min farfar, Ferenc Csango. Det hele foregikk i en enkel, borgerlig seremoni i juni 1939. Bryllupet er dokumentert i to setninger i en av byens aviser.

Jeg har et svart-hvitt bilde av farmor og farfar fra bryllupsreisen deres. Bildet er litt komisk, for det ser ut som om de skal på safari, men de har ikke reist lenger enn til universitetsbyen Pécs og bor på Kikelet hotell.

Mest av alt slår det meg at de ser ut som om fremtiden har mye i vente for dem. De ser lykkelige ut, virker glade og yre på livet. Farmor har en bukett blomster som hun holder foran seg. En turban på hodet og en enkel drakt som jeg forestiller meg er brun, og en cape rundt skuldrene. Farfar ser ut som en ungarsk versjon av Clark Gable, med dress, slips og skjorte. Håret er strøket bakover; vinden har akkurat tatt fatt i håret hans, og han myser litt mot fotografen. Han har høye viker. Han var selv en ivrig fotograf og har et kamera hengende rundt halsen.»

 

Jeg har vært i Budapest, men kun på flyplassen Ferihegy som var utgangspunkt for min reise tur/retur Pécs for å besøke datteren min som ble utdannet til lege i den vakre universitetsbyen. Jeg trivdes hvert sekund i Pécs. 

Privat bilde 

Besøkene hadde vært flere om det ikke hadde vært for koronaepidemien. Jeg fikk såpass med meg at kontrastene er store og at Ungarns historie er brutal. At landet og folket speiler denne historien. Det er store forskjeller mellom landsbygda og byer som Pécs. Det har jeg sett ifm transport til og fra Pécs.

 Det var intervjuet her i NRKs program Drivkraft i mars 2026 at jeg ble kjent med forfatteren av boken Fortielser min jødiske familiehistorie, Monica Csango. Ved å lytte til intervjuet og lese boken som ble utgitt i 2017 har jeg fått mer kunnskap om det ungarske folks historie.

 Monica Csangos forbindelse til Ungarn er farens familie. Som ung lege flyktet faren i 1969 fra det den gang kommunistiske Ungarn:

«Etter at pappa flyktet fra det kommunistiske Ungarn, hadde han et ti år langt forbud om å reise tilbake igjen. Familien hadde fått beskjed om at i de offentlige registrene var han å betrakte som død. Han var tapt for landet Han hadde sveket Ungarn, mente de kommunistiske myndighetene.

Siden pappa var persona nongrata, ble jeg sendt inn som en slags fortropp. De kunne ikke fengsle et barn. Selv ikke kommunistene kunne gjøre det. Mitt besøk ville kanskje stagge noe av det inderlige savnet etter pappa som familien hans.»

Møte med familien og Ungarn var for Monica på ti år som å komme inn i en annen tidsalder.

 

«Budapest fremstod som noe som var større enn meg, jeg følte det som om jeg var kommet inn i en verden med helt egne reglen Ingenting var som i Norge, ingenting så ut som hjemme. Det var som å tre inn i kulissene til en spionfilm fra 1960-tallet. Husene strakte seg inn i himmelen, bulevar dene var brede. Det luktet av eksos og støv. Men jeg syntes det var uendelig vakkert. Og jeg følte meg hjemme.

«Hva er det du ser på, Monica?» husker jeg at farmor sa.

«Jeg vet ikke, jeg ser på alle menneskene, jeg kjenner dem ikke igjen.»

Hun tok bare hånden min, sa ingenting, men smilte litt ned i silkeskjerfet hun hadde knyttet rundt halsen.

«Det er mye som ikke er kjent for deg her, Monica.»

Jeg visste ikke at pappa hadde flyktet. Jeg visste ikke at farfaren min hadde forsvunnet. Jeg visste ikke at farmor hadde brutt sammen gang på gang etter krigen. Jeg visste ingenting om alt som hadde vært for meg. Nå skulle døren settes litt på gløtt. Jeg skulle innlemmes i familiens hemmeligheter.

Utfordringen var at selv om de ønsket å snakke, så forholdt de seg tause om det som var viktigst; de klarte ikke å snakke om det som virkelig naget dem. Kanskje jeg merket det uten at de sa det? Kanskje ble en slags forpliktelse plantet i meg allerede da om at jeg skulle fortelle historien deres videre.»

 

Forlagets omtale av boken:

«I denne historien ser vi hvordan en families tap nedarves i generasjoner og skaper savn og sorg.
Monica Csango er en av 1500 jøder i Norge. I hennes barndom ble det jødiske knapt nevnt. Som voksen begynte hun å undersøke sin egen families bakgrunn. Det hun fant var en dramatisk og tung historie. I denne gripende og personlige beretningen beskriver Csango sin barndom og forholdet til faren. Vi møter hennes ungarsk-jødiske farfar, som forsvinner på mystisk vis under andre verdenskrig og farmoren som sitter knust tilbake. Jo mer Csango dykket ned i sin families historie, desto flere følelser ble vekket til live. Hun viser hvordan mennesker bærer historien med seg i sine liv, og hvordan jøder som lever i dag bearbeider den. Det fikk henne til å forstå sorgen hun selv hadde båret på i mange år: En sorg over alle de hun hadde mistet.»