Fortell meg alt (Tell Me Everything) av Elizabeth Strout - forfatteren fortsetter å levere gode bøker

 

Romanen Fortell meg alt (Tell Me Everything) av Elizabeth Strout ble utgitt i 2024 og på norsk i 2025 er den åttende romanen jeg leser skrevet av Elizabeth Strout. Det vi aldri sier som ble utgitt i 2025 gjenstår å lese.  Bøkene er blitt så populære at jeg står på venteliste for å få lånt romanen Det vi aldri sier, og anslått ventetid er 10 måneder.

I Fortell meg alt møter vi igjen mange av personene vi har blitt kjent med i tidligere bøker som Bob Burgess, Lucy Barton og Olive Kitteridge. Som en av anmelderne som er sitert på bokomslaget skriver:

«Fortell meg alt tar opp i seg hele hennes tidligere forfatterskap på et mesterlig vis…Hele orkesteret er samlet: ingen spiller feil»

Sitatet over er fra starten av romanen. Å lese om Bob Burgess og det gode han får til å skje, og da spesielt ved å ta på seg oppdraget som forsvarer for Matthew Beach, fikk meg til å tenke på Odd Nordstogas nydelige låt Ein farfar i livet skull' alle ha.

» Bob var tung om hjertet mens han kjørte av sted. Han visste ikke helt hvorfor han hadde sagt ja til å representere mannen, men det kjentes — igjen bare delvis bevisst — som om det hadde noe å gjøre med det faktum at Bob det meste av livet hadde trodd at han hadde drept faren sin, og at denne mannen kanskje hadde drept moren sin. Bob manøvrerte bilen varsomt langs den smale veien; den var gjørmete og full av hull, og man skulle ikke tro at noen bodde ved enden av den. Nakne og eviggrønne trær bøyde seg over bilen mens han kjørte. Men så lå huset der: et mellomstort, hvitt hus på tre etasjer, som lenge hadde trengt et nytt strøk maling, og buskene foran vinduene var ikke blitt trimmet på årevis. En pistrete forsytia gynget i vinden med de magre, bare greinene sine, like ved der Bob parkerte bilen sin.

Kontrasten mellom Bob Burgess og den selvopptatte Lucy Barton, er stor. Men de har i voksen alder fått et vennskap som ektefellene til Bob og Lucy er glade for. At de har fått en venn å prate med. Men allerede i det første møtet Lucy har med Olive Kitteridge observerer noe annet:

Forlagets omtale:

«Det er høst i Maine og småbyadvokaten Bob Burgess er opptatt med en drapsetterforskning. Han forsvarer en ensom, isolert mann som er mistenkt for å ha drept sin egen mor. Samtidig er Bob oppslukt av å dyrke vennskapet med den anerkjente forfatteren Lucy Barton. Lucy og Bob snakker om livet, om det de håper på og det de angrer på, og om det som kunne ha vært. Lucy blir også kjent med en av Crosbys lengstlevende innbyggere, nitti år gamle Olive Kitteridge, som bor i et aldersboligkompleks i utkanten av byen. De tilbringer ettermiddager med å fortelle hverandre historier i Olives leilighet.

Fortell meg alt er en roman full av håp, en roman om nye vennskap, gammel kjærlighet, og det veldig menneskelige ønsket om å sette spor etter seg i verden. Med stor følsomhet viser Strout oss hvordan våre relasjoner kan holde oss flytende. Som Lucy sier: «Kjærlighet kommer i så mange varianter, men det er alltid kjærlighet.»»

Jeg skriver for å bli et menneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold – samtaler om litteratur og essays Skomsvold har skrevet

 

«Når jeg begynner å skrive en ny bok er alle i skriverommet mitt — fortiden, vennene mine, fiendene, leserne, og mest av alt mine egne ideer; de er alle der. Men etter hvert som jeg fortsetter å skrive, forlater de rommet, én etter én, og jeg blir etterlatt fullstendig alene. Til slutt, hvis jeg er heldig, forlater til og med jeg rommet:

Jeg forlater rommet og faller, for det å skrive er å falle. Jeg kan ikke skrive større enn den jeg til enhver tid er, og hver bok utvider meg som menneske. Jeg forstår mer om meg selv, om andre mennesker, om verden; det er som om jeg kan romme mer ettersom jeg forstår mer. På den måten vokser og forandrer jeg meg i skriveprosessen, og boka jeg skriver, er et skritt mot noe jeg ikke vet om hvem jeg er, hvem jeg kan bli. Jeg sitter helt alene, avsondret fra omverdenen, og blir et annet menneske.

Det går to år, eller ti, og når boka så er ferdig, må den tynne huden som skrivinga krever, gjøres litt tykkere, for nå kommer alle som forlot skriverommet mitt tilbake igjen, det vil si, inn i kjelleren på Litteraturhuset, for eksempel, hvis jeg er så heldig å bli invitert til å snakke om boka mi der. Fortiden min, vennene mine, kritikerne, leserne, én etter én kommer de inn i skriverommet, og jeg må også være til stede, så jeg kan fortelle om hva som egentlig skjedde.»

 Under Coronapandemien oppdaget jeg Litteraturhuset i Oslo sine podkaster.  Samtaler som var gode å høre på for en pause fra det jeg bekymret meg for, særlig i begynnelsen av pandemien. Jeg har fortsatt med å høre på podcastene som anbefales. 

Boken jeg har kjøpt og lest Jeg skriver for å bli et menneske inneholder scenesamtaler om litteratur som Kjersti Annesdatter Skomsvold har hatt med andre forfattere på Litteraturhuset i årene 2015 – 2024. Innimellom hver samtale er det personlige essays Skomsvold har skrevet om skriving og lesing, om hvordan livet og litteraturen henger sammen og om hva som utgjør et skriveliv. Forfatterne hun har samtaler med er Edvard St. Aubyn, Josefine Klougart. Ture Erik Lund, Naja Marie Aidt, Dag Solstad, Han Kang, Jenny Erpenbeck, Rachel Cusk, Sara Stridsberg og Elisabeth Strout. Med unntak av Ture Erik Lund var alle forfattere jeg kjente til før jeg leste boken. Men det er bare fire av forfatterne jeg hadde lest bøker av.

Essayene som er mellom hver samtale, likte jeg veldig godt. De kan gjenleses uten noen grunn. Sitatet over er fra det første essayet som er før samtalen med Edvard St. Aubyn.

Samtalene, her var min leseopplevelse litt ymse. Noen deler av samtalene hang jeg med på. Men det var deler av samtalene som var uinteressante for meg som ikke er forfatter.  En av årsakene er nok at jeg ikke har lest bøkene de samtaler om. Unntaket er samtalen med Elisabeth Strout. Jeg har lest nesten alle hennes bøker. Derfor tror jeg at jeg likte denne samtalen så godt. Her en smakebit fra samtalen:

«KAS: I Olive Kitteridge har du en dedikasjon til moren din. Det står: «Til min mor, som kan gjøre livet magisk og er den beste historiefortelleren jeg vet om.» Hva slags historier fortalte moren din deg, og hvordan har hennes fortellinger påvirket skrivinga di?

Es: Hun var full av historier om såkalt vanlige mennesker, og det har jeg sagt en million ganger: Jeg synes ikke noen er vanlige. Jeg synes vi alle er ekstraordinære. Men hun snakket kanskje om noen hun hadde kjent for mange år siden, kanskje noen som hadde bodd på samme sted som henne. Og det var ikke før jeg ble eldre og virkelig begynte å se på teknikken i måten hun fortalte på, at jeg skjønte at hun var så god til dette fordi hun kunne gå i den retningen, og så svinge rundt og komme rett tilbake, og jeg skjønte at hun visste hva hun gjorde. Hun gjorde ting veldig, veldig interessante.»

 Jeg tenker at intervjuene også kan gjenleses. Men ikke før jeg har lest boken som er med i samtalen. Det har jeg planer om. F eks har jeg etter å ha lest intervjuet med Edvard St. Aubyn kjøpt Patrick Melroses- serien i en pocket-utgave. Boken består av romanene Glem det, Ikke bra, Litt håp, Morsmelk og Til slutt. Utgaven som jeg har kjøpt jeg på Finn er på vei til meg i posten og er på over 900 sider. Jeg krysser fingrene for at det ikke liten skrift i boken. Etter å ha lest bøkene de samtaler om tenker jeg at jeg henger bedre med på samtalen.

 

Elskeren av Helene Flood – slutten ble «prikken over i’en»

 

I et intervju med Aftenposten i juni forteller Helene Flood om sin nyutgitte roman Nærmeste nabo. Jeg leste romanen Terapeuten som ble utgitt i 2019 så langt tilbake som i februar 2020. Nå har jeg lest Elskeren som ble utgitt i 2021. Ikke fullt så spennende som jeg synes Terapeuten var, heldigvis. Men en utrolig god roman synes jeg den er. 

Jeg synes gode spenningsbøker kan bli ødelagt fordi forfatteren legger inn en form for analyse på slutten. Jeg synes at forfatteren godt kan overlate til meg som leser å analysere. På den måten kan jeg dikte videre. F eks hva jeg tror kommer til å skje videre med disse menneskene jeg er blitt kjent med i boken. På slutten av Elskeren kom det tilsynelatende en slik slutt som jeg ikke liker. Men der lurte forfatteren meg. Tommel opp for den!

Fortellerstemmen i denne romanen er Rikke. Hun bor sammen med ektefelle og barn i en firemannsbolig i Oslo. I etasjen over bor Jørgen og familien.

«Du spurte meg om når jeg traff Jørgen. Vil du tro meg om jeg sier at jeg ikke husker det? Det må ha vært en gang i hagen, eller i trappeoppgangen, eller ved porten inn til huset, men jeg har ikke noe minne om det. Sønnen min ble født rett etter at vi flyttet inn, og han var prematur. Det var så mange avtaler på sykehuset, så mye å bekymre seg for. Jeg sier ikke dette for å være unnvikende. Jeg mener det. Jeg husker det rett og slett ikke.»

Når Jørgen blir funnet brutalt drept i leiligheten starter et mareritt for Rikke. For de to har hatt et forhold som hun tror er en hemmelighet. Og fortsatt vil skal være en hemmelighet. 

Gleder meg til å lese Enken av Helene Flood som ble utgitt i 2024.

 Forlagets omtale av Elskeren.

«Rikke jobber som forsker og er lykkelig gift med ungdomskjæresten Åsmund. Sammen har de har barna Emma og Lukas, og en leilighet i Oslos beste boligstrøk. Da familien var på visning i firemannsboligen på Tåsen, falt alt på plass: her kunne livet bli helt perfekt. Harmonien brytes da naboen i etasjen over blir funnet drept. Eller var den brutt for lenge siden?

 Ettersom firemannsboligen inntas av politi og presse blir det vanskeligere og vanskeligere for naboene å holde hemmeligheter og ugjerninger skjult for hverandre. Drapet på Jørgen angår dem alle, ikke minst Rikke, og i takt med at etterforskningen skrider frem konfronteres hun med hvor lite hun egentlig vet om de som lever vegg i vegg med henne.

 Helene Flood fikk et internasjonalt gjennombrudd med debutromanen Terapeuten, som fikk strålende kritikker og ble nominert til Bokhandlerprisen. Med Elskeren befester Flood sin posisjon som en av landets ypperste spenningsforfattere og en fornyer av den psykologiske thrilleren.»

Vestersand av Ingeborg Arvola - en fascinerende historie

 

Jeg leste første roman i Ingeborg Arvolas serie om Brita Caisa Seipajærvi Kniven i ilden i januar 2023. På tross av at jeg likte roman veldig godt, har det tatt meg tre år før jeg nå har lest andre roman Vestersand. Jeg synes det er valgt en forside på boken som beskriver lyset i Finnmark i mørketida og antydningen til det som alle venter på: at den livgivende sola skal komme tilbake. 

Vestersand ble utgitt i 2024. Romanen starter med at Brita Caisa sitter i fengsel i Vadsø (Vesisaari). I samme fengsel sitter hennes kjære Mikko. De er fengslet hun fordi hun har et forhold til en gift mann, han for å ha forlatt ektefellen Gretha Lisa.  

«Tenk om han reiser hjem til Gretha Lisa på Askalaiset når han har sonet ferdig?

Hva har vel en mann som Mikkel Aska i fengsel å gjøre? Skrå-Hilma kalte ham storbonde med et smil i munnviken, men det er nettopp storbonde han er. Var. Med den beste gården i Neiden. Nå sitter han og ser på skitne gulv som dette, kanskje vender det seg i ham, alt sammen. Hvis Gretha Lisa da står utenfor og venter med nybakt brød under armen og en utstrakt hånd. Bedende. Bestemt, sier tule og tar hånda hans ... Et vindkast presser seg inn til oss, følelsen av draget i lufta er som Gretha Lisas fingre mot Mikkos underarm. Byttet bort alt det gode for noen netter i enga med gårdshjelpen. Jeg som har ungen uten å være gift. Jeg som ikke eier annet enn min Okkis bibel og min Ämmys sølje.

Hvis han og Gretha vil ha jenta mi når hun fødes, kommer de til å få henne, for selv har jeg ingenting. I magen min skrifter jenta stilling. Det roer meg. Jeg puster ut, uten å ha visst at jeg holdt pusten. «

Livet er tøft for de fleste menneskene som levde i Norge 1862. Vinteren i Finnmark kan være brutal. De sitter inn på vann og brød. Hun er sulten. Etterhvert slipper Brita Caisa ut av det iskalde fengselet. Hun er så heldig å ha en tante i Bugøynes (Pykeijä), tante Elsi.  Stedet hun og Mikko planlegger å bygge en tømmerpirttti.

Der det er hjerte er det husrom, dette gjelder for tante Elsi. Brita Caisa blir tatt godt vare på etter den tids standard. Men hun er ikke alene i stua:

«Da jeg trekker pusten for å takke, faller blikket mitt på alle de andre i stua. Rundt tante Elsi flokker ungene hennes seg, de leser et brev fra noen i gamlelandet, guttene peker på bokstavene, en av dem har lagt kinnet på hodet hennes, en annen hviler neven på morens skulder, jenta aker seg opp i morens fang, nå som hun endelig er ferdig med å gå til og fra, og har satt seg til. Nærmest meg sitter Salmi-Kalle og puskr med reparasjon av en sko der hælen skal få nytt feste. Han veksler mellom å se ned på arbeidet og opp på familien. Nitta Israelsdatter tråkker på rokken og tvinner fram ulltråd mens hun snakker med mannen sin Olof, og han snakker med henne, de er langt inne i sin egen samtale. Ved ovnen er gryta trukket til side, og Nils-Nils med leppa, den nye losjerende, sitter på krakken og spikker dyr ut av halvstore trestykker. De to lampene gir stua et fint lys selv om vinduene er svarte av mørketid og frostroser utenfor. Ved og torv ligger pent stablet ved ovnen, mer ligger klar i gangen, rett innenfor døra.»

Jeg lever meg inn i livet til Brita Caisa og menneskene rundt henne. Til tiden er det hjerteskjærende å lese om det som skjer. Og jeg tenker på hvor latterlig privilegert jeg er og hvor lett jeg sutrer over småting.

For en historie Ingeborg Arvala har skapt ved å dikte denne fortellingen med grunnlag i historiske kilder. For meg som har vokst opp i Finnmark er det enkelt å leve meg inn i hvor tøff tilværelsen var for de som emigrerte fra Finland for å få et bedre liv. Det er helt ukjent for meg at folk også utvandret til Amerika fra Finnmark og at kvenene var pionerer, og at utvandringen fra nord startet med to skuter som gikk fra Tromsø. I boken er det broren til Brita Caisa, Pehr, og hans familie som utvandrer. En annen latterlighet er at jeg lærte mer om faraoene i Egypt enn jeg lærte om Finnmarks historie da jeg gikk på barneskolen.

Boken Vestersand er på litt over 500 sider. Stor skrift og korte kapitler gjorde at jeg leste den i løpet av kort tid. Neste bok har tittelen Ulvespor. Når jeg leser forlagets omtale er jeg usikker på om jeg skal lese den. Blir det for brutalt for meg. Samtidig kjenner jeg meg så puslete når jeg tenker slike tanker.

Forlagets omtale:

«Vestersand er andre bok i den populære serien Ruijan rannalla – Sanger fra Ishavet. Kniven i ilden, første bok i serien, vant norske leseres hjerter i 2022 og ble tildelt Brageprisen.

 

Vestersand tar oss med til Neiden og Pykeijä, til hvalfangst og amerikabåt, til sommerfiske og sauna, til livsfarlig sjalusi og stor kjærlighet.

 

Året er 1862. Brita Caisa slipper ut fra fengselet etter forargerlig samliv med Mikko. Høygravid tråkker hun i snødrevet, hun vet ikke hvor hun skal ta veien. Hun drømmer om et hjem, en tømmerpirtti. Mikko soner fremdeles, og han vet ennå ikke om barnet Brita Caisa bærer i magen.»

Papirdukkene av Eva Fretheim - spenning til siste side

 

«Jeg har ikke noe behov for å fortelle dette, men jeg gjør det likevel, og jeg gjør det nå, slik at det er overstått. Kanskje jeg angrer senere, men da er det for sent. Det jeg skal fortelle om, ligger mange år tilbake; når jeg teller, kommer jeg til at det er nesten førti år siden. Likevel tenker jeg på disse tingene nesten hver dag, og mer og mer etter hvert som jeg blir eldre. Kanskje jeg har en slags tro på at hvis jeg forteller, vil det løse seg opp og forsvinne, enda jeg selvsagt vet at det ikke kommer til å skje. Men jeg håper likevel, at det vil slutte å avtegne seg foran meg som en transparent film, som tegnefilmene vi først så forlengs og deretter baklengs i bursdagsselskapene da jeg var liten, og baklengs var ekstra morsomt, for da skjedde det ting som ikke skulle kunne skje, og slik er det i min fortelling også. Det er kanskje derfor jeg forteller den, for å finne ut hvordan det kunne skje. Det koker ned til det spørsmålet. Hvordan kunne dette skje.»

Jeg nevnte krim-bøkene til Eva Fretheim til en bekjent. Han fortalte at han hadde lest boken jeg nå har lest: Papirdukkene og som sitatet over er fra.  Han hadde ikke lest Dronningland og Fuglekongen som jeg har gjort. Han synes ikke boken var en psykologisk triller slik en anmelder er sitert på bokomslaget.

Selv om jeg synes det var spennende å lese bøkene, vil heller ikke jeg kategorisere handlingen som en triller. Men jeg slukte Papirdukkene. Kan ikke huske å ha lest en bok så raskt på lenge. Samtalen fikk meg til å tenke på noe av det Kari Spjeldnæs skriver om tema i boken Lesekrise:

«To personer med felles bakgrunn som leser samme tekst samtidig, vil dermed ha ulike fortellinger om det de har lest. Tolkningen blir personlig. Den må jo bli det når det å skape mening av en tekst alltid handler om å kombinere den nye informasjonen som teksten gir, med noe vi allerede vet fra før. Nøkkelen til forskjellene ligger selvsagt ikke i teksten, den er den samme, enten det er du eller jeg eller en annen som leser den. Den er også maken når den leses for andre eller sjette eller sjuende gang av samme leser. Variabelen ligger alltid hos leseren i leserens tid. Hva leseren har opplevd, er engasjert i og får assosiasjoner til underveis, er avgjørende for hvordan lesingen fester seg og hva leseren tar med seg i minnet etterpå. Også den lesingen som finner sted når vi blar om til første side, like etter at boken er lest ut første gang, blir en annen. Personen som har lest teksten to ganger, er ikke den samme som etter første gangs lesing. Nye koblinger vil oppstå. Leseren vet allerede en del, og en ny gjennomgang legger til nye lag av innsikt.»

Papirdukkene ble utgitt i 2025. Fortsatt følger vi politietterforsker Vigdis Malstrøm og kollegaene. I denne boken blir det knuter på tråden mellom Vigdis og kollega Naima. Dette eskalerer når det tar tid å oppklare forbrytelsen. Vi blir bedre kjent med Malstrøms dårlige sider i Papirdukkene.  

Neste og siste bok Fretheim sålangt har skrevet i serien, er Kråketronen. Køen for å låne boken er lang. Men den er verdt å vente på. Jeg liker troverdig krim. Jeg synes ingen, verken politi eller mistenkte, er såkalte drittsekker. Alle har gode og dårlige sider. Like mye som det er interessant i å vite hvem som har begått forbrytelsen, er å vite hvorfor. Jeg liker å legge puslespill. Siste bit i puslespillet i Papirdukkene blir ikke lagt før på de siste sidene i boken.

Forlagets omtale av romanen:

«For få år siden flyttet Alva Olsen tilbake til hjembygda. Nå blir hun funnet brutalt drept i det lille atelieret i låven hun har leid for en slikk og ingenting.

Dermed blir fortiden – en halvt glemt 1980-talls ungdomstid – blåst liv i. Og det viser seg å være en fortid som har satt dype spor i flere av innbyggerne i den lille bygda.

Når politietterforsker Vigdis Malmstrøm blir satt på saken, finner hun flere spørsmål enn svar. Men ett spørsmål blir stående: Hvem er jenta på maleriet Alva jobbet med helt fram til sin død, hun med det nesten helt utviskede ansiktet? Og hva er det hun skjuler?

Vi har alle en historie som har vært avgjørende for hvem vi er blitt. Papirdukkene er en intenst spennende roman om en slik historie. Det er også en sylskarp psykologisk utforskning av skam, anger og hevn; og et svik så stort at det ikke er til å leve med.»

Doggerland av Agnes Ravatn - roman med et tidsaktuelt tema

 

"Så denne strategisamlinga», seier Filip, og grepet hans om handtaket på trillekofferten hardnar. «Det er eigentleg…

«Det er på høg tid, Filip», seier Myrna kort. «Eg er sytti år.»

Eg gløttar bort på Henny. Ho har bleikna ei aning i kinna, blæs luft sakte ut mellom leppene.

«De skal få installere dykk på romma», seier Jesper Holt og klappar hendene saman igjen, eit slags signaturklapp. «Me møtest til lunsj klokka 13 i restauranten.»

Det er lenge siden jeg satte meg opp på liste på biblioteket for å lese romanen Doggerland av Agnes Ravatn. Endelig var det min tur til å lese boken. Derfor er det tilfeldig at tema i den er en form for fortsettelse fra boken til Kari Spjeldnæs Lesekrise. Romanen var verdt å vente på. Agnes Ravatn leverer igjen. 

Det barna til Myrna og Gustav, tvillingene Filip og Henny, trodde skulle være feiring av Myras syttiårsdag, viser seg å være en strategisamling der de skal diskutere generasjonsskiftet i forlaget Høst som de eier, der alle jobber og Myrna er sjefredaktør. I tillegg er Edda, ektefellen til Philip som også jobber i forlaget, med på turen til Marholm Kysthotell. En overraskelse er at Henny har med seg Alver, som hun presenterer som sin kavaler. I tillegg har Philip og Edda med seg Mathias på 8 år som har med seg sin KI-assistent Nora på 19 år. Innesluttet og forsiktig som han er skal assistenten, som er plassert i øreklokkene han går rundt med, trene han på sosial samhandling.

 Det store spørsmålet er om familien klarer å bli enige om hvem som skal overta jobben til Myrna, Philip eller Henny, to personer som har ulikt syn på veien videre for forlaget Høst som er i en bransje som sliter. I tillegg, hvem har skrevet og sendt manuset til en bok til Edda, der handlingen avslører en stor hemmelighet hun har.

 Forlagets omtale av Doggerland:

 «I den mektige Høst-familien har forlagsverksemd vore livsgrunnlaget i generasjonar. No er det tid for eit skifte: Matriark og forleggar Myrna Høst nærmar seg pensjonsalder, og dei to barna hennar – den litterært gåverike Filip og den økonomisk orienterte Henny – posisjonerer seg begge for å ta over.

 Men når Myrna kallar inn familien til strategisamling på ei isolert øy i havgapet, er det ikkje berre framtida til forlaget som skal avgjerast. I utkanten av maktkampen står Edda. Ho er redaktør og gift med Filip - og meir innvoven i familieløyndomane enn nokon anar. Når det dukkar opp eit manuskript som trugar med å avsløre alt, er det duka for eit klaustrofobisk oppgjer mellom generasjonar, mellom litterære ideal og kommersiell overleving, og mellom løgn og sanning.  Korleis kan Edda bevare løyndomen sin når både forlaget og hennar eiga framtid står på spel?

 I denne skarpe og intense romanen utforskar Ravatn korleis makt, arv og løgner spelar seg ut i ei tid der sjølve eksistensen av litteraturen er truga.»

Lesekrise av Kari Spjeldnæs - en bok som minner meg på hvorfor det er så viktig for meg å lese bøker

 

«Jeg forsker og skriver om lesing, og er opptatt av hva som skjer med konsentrasjon og tilstedeværelse når oppmerksomheten utsettes for digitale fristelser i et bankende kjør. Mange andre aktiviteter forutsetter sammenhengende konsentrasjon over tid, som dataspill, matteoppgaver eller avansert matlaging. Når lesing likevel er det aller beste eksemplet jeg kan komme på, er det fordi det å lese er minste felles multiplum i det norske kunnskapssamfunnet. Det er ikke tilfeldig at det å lese er noe av det første elevene lærer på skolen. Gjennom leseopplæring trenes hjernen i å lære, som igjen blir en forutsetning for senere  kunnskapstilegnelse. All læring trenger et hode som følger med så lenge at ny informasjon fester seg og kan hentes fram senere. Lesing er mitt beste eksempel på en aktivitet som krever konsentrasjon, fordi det er den oppmerksomme tilstedeværelsen i teksten som gjør lesing til en meningsfull handling. Alle har dessuten et forhold til det å lese, enten det er som motvillige litelesere, dedikerte storlesere, eller noe midt imellom.»

De siste årene har statistikken vist en negativ trend med 2025 som bunnår hva angår leste bøker for egen del. Da er det det godt å komme over boken til Kari Spjeldnæs: Lesekrise. Som kan inspirere meg til å prioritere bøker fremfor andre tulleting. Boken har undertittelen Om lesing og konsentrasjon i en digital verden og ble utgitt i 2026. Så bra synes jeg boken er, at jeg etter ha lånt og lest den har kjøpt boken og leser den nå for andre gang.

«Hovedtrenden går mot mindre lesing, og et opplagt spørsmål blir om det gjør noe. Er det så farlig om lesing blir erstattet med andre måter å ta til seg innhold på? Jeg blir innimellom konfrontert med spørsmål om lesingens betydning: «Det virker som om du tar for gitt at det er viktig å lese. Er det så sikkert? Hvorfor skal vi lese?» Det er fristende å svare at lesing er det beste man kan gjøre for å lære nytt, forstå seg selv og andre, bli underholdt og holde hjernen i form. Basta. Men det holder ikke som svar på et alvorlig stilt og relevant spørsmål.»

Som for mange andre er mobiltelefonen noe av skylden for at konsentrasjonsevnen min er svekket. Men pandemien ble et veiskille for egen del. Da jeg ufrivillig havnet på hjemmekontor og alle bekymringene om hvordan det skulle gå med egen familie og verden, gjorde dette til at jeg ble nyhetsavhengig. Det første jeg gjorde når jeg våknet var å sjekke nyheter. Og det siste jeg gjorde om kvelden. Det var nok av «eksperter» som uttalte seg og ble sitert. Når vi kunne gå tilbake på jobb, sa jeg ja takk til hjemmekontor deler av uka. Før pandemien lå jobb PC på kontoret. Nå har jeg den tilgjengelig hele uka. Får jeg en tanke om en sak jeg jobber med, er det for enkelt å logge på og bli slukt inn i jobb. Det er derfor flere årsaker til at jeg har lest færre bøker de siste årene.

Boken til Spjeldnæs minner meg på hvorfor lesing av bøker har vært så viktig for meg. En siste smakebit fra boken:

«Litterære tekster gir unik tilgang til andre menneskers tanker. Karakterer trer fram gjennom hva de sier og gjør, hvordan de kler seg og hvem de omgås, altså ytre beskrivelser som ligner på dem vi kan gi av folk vi møter og observerer. Men i tillegg deler litteraturen de innerste hemmelighetene menneskemøter sjelden gir tilgang til. Gjennom handling og karakterer som får liv i en litterær tekst, viser forfatteren hva som er mulig. Ikke bare hva som er mulig å gjøre med og mot hverandre, men også hvordan det kan tenkes og blir tenkt, ble tenkt og kanskje kunne ha vært tenkt. 

Forfatteren trenger ikke å stå til ansvar for sine karakterer. Litterære karakterer representerer kanskje forfatteren, men ofte ikke. Litteratur viser likevel fram ekte tanker, reaksjoner og følelser. Handlingsforløpet kan være surrealistisk, usannsynlig, overnaturlig eller utspille seg Oernt fra virkeligheter vi kjenner, men likefullt opptrer det vesener med tanker og følelser som vi kan forstå og ofte gjenkjenne. Forfattere tester ut menneskelig væren i litteratur.»

oss til å bli lesere igjen.»

Forlagets omtale

«Lesekrise er blitt en samtidsdiagnose. Fra å være et varsko over dårligere resultater på internasjonale tester av leseferdighet i skolen, er lesekrise blitt et begrep som sammenfatter voksende uro over hva som skjer med lesing, konsentrasjon og oppmerksomhet. Studenter leser ikke pensum. Voksne skroller heller på mobilen eller ser tv-serier, framfor å sette seg til med en bok.

 

Denne boken handler ikke om leseløft og leselystaksjoner, eller krav om flere bøker i skolen. Disse initiativene er viktige og bør følges opp, men er altså ikke temaer her. Boken handler istedet om hva lesing er, hva lesing gjør med oss, og løfter fram verdien av å lese lange tekster. Om boken ikke tilbyr en enkel løsning på lesekrisen, så beskriver den hva som går tapt, og skisserer enkle handlinger for å få oss til å bli lesere igjen.»