10. jul. 2018

Arr av Auður Ava Ólafsdóttir – en underfundig roman med et alvorlig tema i bunn



Romanen Arr er den første boken jeg leser av den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir. Den ga mersmak til å lese flere bøker av forfatteren, og jeg er enig med anmelderne som er positive til romanen og siteres her hos det norske forlaget Pax. Arr ble utgitt i 2016 og på norsk i 2018 og er på 209 sider.

I utgangspunktet er det en tragisk historie vi kan lese om. Den dypsindige historien blir fremstilt med humor. Historiens utgangspunkt er en mann som er så ulykkelig at han vurderer å ta livet av seg. Jónas Ebeneser er en nevenyttig kar på 49 år og har tre Gudrún’er  i livet sitt. Gudrún som han er skilt fra. Datteren Gudrún Vatnalilja. Og moren Gudrún som er på sykehjemmet. Han bærer på tunge tanker:

«Vi verden savne meg? Nei. Vil verden bli fattigere uten meg? Nei. Vil verden klare seg uten meg? Ja. Er verden bedre nå enn da jeg ble født inn i den? Nei. Hva har jeg gjort for å forbedre den? Ingen verdens ting.»

På besøk hos moren forsøker Jónas å fortelle at han er ulykkelig. Men moren er i sin egen verden opptatt av sitt – som Napoleon:

«Hun klapper meg på handbaken.
-      Vi trues alle av krig, sier hun før hun legger til:
-      Napoleon var landsforvist for seg selv. Josephine var ensom i ekteskapet sitt, akkurat som meg.»

Jónas gjør et siste forsøk:

« -Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg er ingenting og har ingenting. «

Når Jónas kommer ut av sykehjemmet tenker han om ikke Hemningway skjøt seg med jaktgeværet sitt? Han planlegger å ta livet av seg. Svanur, naboen har en gevær som han ber om å få låne. Men metoden han velger er å reise til utlandet:

«Jeg surfer rundt på nettet på leting etter et egnet reisemål og fokuserer på land på krigenes breddegrader. Ved første øyekast er det sekstitre land og landområder som kan være aktuelle. Hvilket land var det Svanur hadde nevnt i forbindelse med den dokumentarfilmen om kvinner og krig som han hadde sett?

Til slutt velger jeg et land som lenge florerte i nyhetene på grunn av krigshandlinger, men som har forsvunnet fra nyhetsbildet etter at det for noen måneder siden ble inngått våpenhvile og oppmerksomheten flyttet seg videre til noe annet. Situasjonen skal være utrygg, og det er usikkert om våpenhvilen vil holde. Det virker ideelt, jeg kunne bli skutt på et gatehjørne eller kunne tråkke på en landmine. Jeg synes jeg hører Svanurs stemme:
- Hadde du vært kvinne, ville du først blitt voldtatt.
Det blir billett en vei.»

På hotellet Jónas Ebeneser har bestilt rom for en uke, Hotel Silence, skal han bli kjent med mennesker som får han på andre tanker. Mennesker som har større arr enn han har fått. 

Romanen Arr er eAuður Ava Ólafsdóttir er en sjelden god bok.


«Jónas Ebeneser er en mann på snart 49, «fraskilt, heterofil, uten makt, uten sexliv». Imidlertid er han en «gjør-det-selv»-type, som gjerne fikser og reparerer ødelagte ting. Han har tre kvinner i livet sitt: moren, ekskona og datteren, alle med navnet Gudrún. Men Jónas har mistet livsgnisten, og reiser fra Island. I kofferten har han en drill og noen gamle dagbøker. Han kommer til et krigsherjet land, der han lar seg innlosjere på det nedslitte Hotel Silence. Han planlegger å bruke en uke på det dystre oppdraget han har gitt seg selv: selvmordet. Men de han møter i det nye landet, og møtet med hans yngre selv i dagbøkene, gir Jónas nye perspektiver på tilværelsen. Og på grunn av hotellets ustanselige behov for reparasjoner, blir det stadig vanskeligere for ham å avslutte livet.»


7. jul. 2018

Når tiden er inne – en roman av Michela Murgia - med handling fra Sardinia




«Fillus de anima. Sjelebarn.

Det er hva de kalles, barna som blir født to ganger, av én kvinne fattigdom og av en annen kvinnes ufruktbarhet. Ved sin andre fødsel ble Maria Listru en sen velsignelse for Bomaria Urrais sjel.»

Jeg synes sjelebarn er bedre å bruke for barn som bor sammen med andre foreldre enn de biologiske enn fosterbarn som de benevnes i Norge.

Sitatet over er fra romanen Når tiden er inne av Michela Murgia utgitt på norsk av Pax Forlag i 2018, og jeg synes det er en god bok. Med handling fra et miljø som er ulik fra det norske. Det er det som er så fint med å lese bøker og være åpen for bøker fra ulike kulturer, en kan reise til land og møte mennesker som er helt ulik en selv. Uten å ha forflyttet seg en millimeter. 

Romanen ble utgitt i 2009 og ble forfatterens gjennombrudd som hun fikk en pris for. Hun vokste opp på Sardinia der handlingen er hentet fra.

«I Soreni forsto man bare så altfor godt hvorfor Anna Teresa Listru hadde gitt sin yngste datter til den gamle kvinnen. På tross av familiens råd hadde hun giftet seg med feil mann, og følgelig brukt de neste femten årene til å jamre seg over ham, som bare dugde til en ting. Anna Teresa Listru yndet å beklage seg til nabokonene om hvordan hennes mann ikke engang hadde klart å gjøre litt nytte for seg i døden, ved for eksempel å falle i krigen og la henne sitte igjen med en pensjon. Ja, for Sisinnio Listru, som var blitt vraket på grunn av sin udyktighet, hadde endt sitt liv like tåpelig som han hadde levd, klemt flat som en drue i en druepresse under traktoren til Boreddu Arresi, som han iblant arbeidet for som daglønner. Som enke med fire døtre hadde Anna Teresa Listru gått fra å være fattig til å bli enda fattigere, og hun hadde lært seg å koke suppe - som hun uttrykte det – på skyggen av klokketårnet. Nå som Tzia Bonaria hadde bedt om å få Maria til datter, trodde hun nesten ikke det var sant at hun hver dag også kunne putte et par poteter fra Urrais jord i suppen. Hvis jentungen var prisen å betale, fikk det så være; hun hadde fremdeles tre igjen.»

Tzia Bonaria:

«Hvor gammel Tzia Bonaria var den gangen, er ikke godt å si, for hun lot ikke til å ha blitt eldre på mange år; det var som om hun av egen fri vilje brått hadde blitt gammel for tiden og nå ventet tålmodig på at årene skulle innhente henne. Maria, derimot, hadde kommet for sent, også til sin mors mage, og hun hadde fra første stund blitt vant til å  være den man bekymret seg minst for i en familie som hadde bekymringer nok fra før. Hos denne kvinnen opplevde hun derimot det uvante ved å være betydningsfull. Når hun om morgenen gikk til skolen med leseboken trykket mot brystet, var det med vissheten om at hun, dersom hun snudde seg, ville se Tzia Bonaria stå og holde øye med henne, lent opp mot dørkarmen som for å holde hengslene på plass.»


«Maria vokser opp som fjerde datter i en fattig familie på Sardinia. Da den gamle syersken Tzia Bonaria ber om å få ta til seg seks år gamle Maria som fosterbarn, opplever familien det som en lettelse, og barnet knytter sterke bånd til sin nye forsørger. Tzia Bonaria er imidlertid ikke bare en gammel syerske. Maria aner at det er en forbindelse mellom fostermoren og dødsfallene som finner sted i landsbyen. Men Maria forstår ikke det alle rundt henne allerede vet – Tzia Bonaria er accabadora.» 

5. jul. 2018

Summer 1993 (Sommer 1993) – en film du bør få med deg



I tillegg til jeg kommer til å huske sommeren 2018 som en uvirkelig sommer på grunn av været her i sør, kommer jeg til å huske at jeg så filmen Sommer 1993. Det ble en sterk filmopplevelse. Ikke fordi det var en dyster film. Men fordi en fikk denne selvbiografiske historien fra barnets perspektiv.

Det var som å gå inn i virkeligheten på grunn av barna i filmen. Utrolig regi. Jeg har lest bøker der handlingen er fra barns synsvinkel. Det er sjelden dette blir vellykket. Men regissøren for denne filmen, Carla Simón har klart det.

At det kom til å bli en sterk og god filmopplevelse, var jeg forberedt på etter å ha lest disse filmanmeldelsene:






Jeg tror og håper filmen får et langt liv og at mange ser den. Det eneste jeg hadde glemt var en jakke - det ble kaldt i kinosalen sammenlignet med varmen ute. 

Her er traileren til filmen:




2. jul. 2018

Den fantastiske skogen av John Yngvar Larsson og Lars Sandved Dalen



«Å oppleve skogens mystikk krever ikke strabasiøse turer med dyre fjellsko og svett rygg. Skogens opplevelser krever bare nærvær, og dukker opp så snart trærne har tatt imot deg, og du befinner deg blant stubber, lyng, bregner og mose.

Du behøver ikke å gå langt. Tre inn i nærmeste skogholt, så åpenbarer mystikken seg – ekornunger som jager mellom greiner og bar, en tørrkvist som knekker idet et rådyr forsvinner bak en mosegrodd rabbe, solstråler som leiker med edderkoppspinn ned gjennom mørke trekroner.»

Jeg har allerede opplevd at boken jeg siterer fra over: Den fantastiske skogen av John Yngvar Larsson og Lars Sandved Dalen, er blitt en øyeåpner for den fantastiske skogen som ligger rett utenfor stuedøra.

Selv om jeg vokste opp langt nord i Norge på øya som kalles den «grønne øya i vest» og bare hadde busker som var i knehøyde, har jeg bodd noen år i områder i Norge med mye skog. Jeg går tur på skogstier daglig og året rundt, og er ikke analfabet om det som befinner seg ser. Men det som jeg har lært ved å lese Den fantastiske skogen, er noe helt annet.

Boken på 268 sider er rikt illustrert med bilder. Etter innledningen som sitatet over er hentet fra, Å oppleve skogen, er innholdet fordelt på kapitler med overskrifter som Sansenes katedral og sinnets ro, World Wide Web – internettet under overflata, Mystikk og overtro, Mat og medisin; i alt 14 kapitler. Til slutt er det er det en lister over sitater, en oversikt over anvendt og anbefalt litteratur og register.

Som jeg skrev om i et tidligere innlegg; selvsagt innledes boken med et dikt av Hans Børli som er skogens dikter. Kapittel 3, Blåbær- skogens råtass innledes med et vers fra Alf Prøysens Blåbærtur. Kapittel 1 Sansenes katedral og sinnets ro innledes med utdrag av et dikt av André Bjerke for deretter:

«I naturen finnes det naturlige mønstre som virker beroligende på mennesker. Greiner som vaier i vind, bølger som bryter mot en strand, snøfnugg som sakte daler ned mot marka, et bål som flammer. Kanskje er det derfor vi følger ro inne blant trær? Slike mønstre kalles fraktaler og skaper en følelse av harmoni, en fornemmelse av noe som er større og mer varig enn en liten menneskesjel.»

I samme kapittel kan man lese om skogsterapibevegelsen:

«I Japan og Korea er det å være i skogen og puste inn skogens atmosfære en viktig øvelse i forebyggende helsearbeid. Det kalles «skogsluftbading», Shinrin-yoku, og flere studier har vist at skogsluft gir betydelige helsegevinster, som redusert risiko for hjerte-karsykdommer, redusert blodsukkernivå og økt aktivitet av såkalte NK-celler — kroppens naturlige dreperceller - noe som er viktig i vårt medfødte immunforsvar, førstelinjeforsvarere mot virusinfiserte celler og kreftceller. Den japanske regjeringen har innsett dette og støtter opp under fenomenet Shinrin-yoku for avslapning og stressmestring. Nå har skogsterapibevegelsen spredt seg og vinner stor oppslutning verden over.»

I kapittel 2 kan man lese om sopp som er budbringer og vareleverandør og står for logistikken i et underjordisk univers av avansert kommunikasjon, i et merkelig samspill som forskerne har begynt å kalle World Wide Web, internettet under overflate.

Det var noen smakebiter fra boken Den fantastiske skogen, og jeg kommer 100 % sikkert tilbake til den i senere innlegg. Etter at jeg begynte å lese den, ser jeg på kjente stier trær og planter på en helt annen måte. Jeg ser f. eks på bladverk for å kategorisere trærne. Senest i dag så jeg for første gang hasseltre med nøtter like ved her jeg bor. Tidligere har jeg bare sett masse trær i samme skogholt.  


«Den fantastiske skogen viser vei til alt det fascinerende som skjuler seg blant trærne, men som du kanskje ikke vet så mye om. Ennå.

Visste du for eksempel at trærne presser vann fra bakken og 50 meter opp i lufta, uten heis eller pumpe? Eller at trærne samarbeider med sopper for å skaffe seg mat? Eller at mauren er blåveisens pollenbærer? Og at plantene skjuler både medisin, mat og gift!

Den fantastiske skogen vil gi turgåere både aha-opplevelser og vekke ny nysgjerrighet. Skogsamfunnets rikdom vil lokke leseren ut – og med nytt blikk vil skogens hemmeligheter åpenbare seg på neste tur. Og nesten overalt kan man finne spor etter menneskelig aktivitet. Hvis man vet hva man skal se etter.»

Bøker lest og skrevet om i mai og juni 2018



Når jeg går tur med hunden om morran, lukter jeg samme lukt som jeg lukter når jeg er på høstferie på Kypros og i Tyrkia: tørt solsvidd gress. Isolert sett hadde en dag med regn ikke vært å forakte. Men av erfaring vet jeg jo at en dag regn blir ikke en dag, det blir ofte i ukevis. Bildene over tok jeg i desember 2017 og mai 2018 – utdrag fra hustomta. Ønsker jeg meg tilbake til desember; nei jeg gjør ikke det.  Jeg leser at jeg startet innlegget om bøker lest i mars og april med: «I dag er det definitivt innevær – pøsplask og kaldt ute» Det er nok til at jeg er forsiktig med å ønske meg værskifte.
Bøker leses i sommervarmen. Mai ble det en del – mange røde dager og inneklemte dager som ble til fridager. Naturlig nok mindre i juni. Mange gode leseopplevelser. Mange forhåpentligvis gode leseopplevelser i vente, har mange bøker som venter å bli lest. Har akkurat lest boken Den fantastiske skogen. En bok midt i blinken for meg. Mer om den i et senere innlegg.


Link til innlegg – bøker lest i juni:









Link til innlegg – bøker lest i mai:











26. jun. 2018

En ulastelig mann (Old Filth) av Jane Gardam – bok nummer en i en trilogi



Jeg fant romanen En trofast hustru av Jane Gardam i hylla for nyankomne bøker på biblioteket. På bokomslaget stod det at det var roman nummer to i en trilogi og at den første er En ulastelig mann som ble utgitt i 2004 og på norsk i 2017 av forlaget Gyldendal. Jeg lånte begge bøkene, og nå er En ulastelig mann lest.  

På bokomslaget står det at Jane Gardam er England best bevarte hemmelighet! Det er jeg enig i – romanen var en positiv overraskelse. En skikkelig godbit av en bok. Elegant tar hun oss med i inn i livshistorien til hovedpersonen- nåtid og fortid. Jeg gleder meg til å lese neste bok i trilogien.


I sin storhetstid var Edward Feathers en respektert advokat og dommer. Nå er det bare de eldste av hans prominente kollegaer som husker at kallenavnet hans, Filth, sto for Failed In London Try Hong Kong.

For lenge siden var Filth et av de mange små barna som i Det britiske imperiets dager ble sendt «hjem» fra Østen for å bli fostret opp og gå på skole i England. Som ung, nyutdannet advokat flytter den forknytte og lynende intelligente Filth til Hong Kong, der han treffer sin store kjærlighet, Betty. Her møter også det unge paret mannen som skal bli Filths livslange rival, den utadvendte og sjarmerende Terence Veneering. Nå befinner den gamle enkemannen seg på landet i England, der han glir inn i en døs av gamle minner om uavklarte begivenheter.

Under den dannete overflaten ulmer spørsmålet: Hvordan lever man med en fortid man gjør sitt ytterste for å fortrenge, men som likevel presser seg på? Og: Hva kan vi egentlig vite om andre, og oss selv?

23. jun. 2018

Jenta i veggen I Skjul for nazistene av Lena Lindahl – en gripende fortelling for unge og eldre lesere.

Betzy Rosenberg født 1919 – død 2004


«Når noen er borte, merker man for alvor hvilken plass det mennesket har hatt. Sorg gir livet vårt en bråstopp. Samtidig dytter hverdagen nådeløst i oss og maser for å få fortsette, med sorgen hengende på slep.»





Sitatet er fra boken Jenta i veggen I Skjul for nazistene av Lena Lindahl. Boken ble utgitt i 2018 på forlaget Cappelen Damm og er en dokumentarisk bok der hovedpersonen Betzy Rosenberg. Å knytte historien til et menneskes historie gjør inntrykk. Det er en viktig bok for unge som for eldre lesere mener jeg. Tankevekkende er den også opp mot verden i dag.

Betzty ble født i 1919 og var 20 år da andre verdenskrig brøt ut.

«Alt startet og sluttet i Trondheim. Byen hadde alltid vært hennes. Her var hun født. Her hadde hun utforsket omgivelsene, gjort dem til sine. Her hørte hun til. Hele barndommen hennes lå forankret her – i gatene, i skolegården, i synagogen. Og ikke minst i morfars klesbutikk. Betzys store, jødiske familie gjorden hverdagen hennes trygg og meningsfull.»

Men en ubetydelig liten fyr med navnet Adolf Hitler ville det annerledes. Han klarte også å få «gode nordmenn» til å tro at jødene var verdens store fiende. Men frykten for jødene var til stede i Norge lenge før det. Etter fjerning av Jødeparagrafen i 1851:

«Noen fryktet at jøder ville strømme i hopetall inn i Norge. En stortingsrepresentant hevdet at det i Gøteborg lå en flåte med jøder som bare ventet på at forbudet skulle bli opphevet. Nå kom landet til å bli invadert!»

Men til tross for dette skrekkscenariet, bodde det bare ca 2000 jøder i Norge da andre verdenskrigkrig brøt ut. Og en av dem var Betzy. Da den var over var de fleste utslettet. Betzy overlevde, og slik begynner boken:

«Betzy sitter inne i veggen. Sammenkrøpet på gulvet, med beina godt trukket opp under seg. Noen ganger må hun sitte slik i flere timer. Helt, helt stille. Det verker overalt i kroppen, og hun får ikke rørt på en eneste muskel. Helt nummen støtter hun seg mot veggen.

Gulvflaten er 50 x 65 centimeter. Selv ei spedbygd ungjente som Betzy er for høy til å stå oppreist. Hun kan stenge døren innenfra ved å trekke den til seg ved hjelp av to hemper, slik at ingenting avsløres fra utsiden. En person som står i soverommet på den andre siden av veggen, vil forhåpentligvis ikke oppfatte at panelet skjuler et hemmelig rom.

Selv om kroppen har dovnet bort, merker hun smerten godt. Betzy aner ikke hvor lenge hun må holde ut denne gangen heller.

Mens Betzy skjuler seg i mørket, raser en krig som hun ikke kjenner rekkevidden av. At familien har forsvunnet, skremmer henne voldsomt. Men ikke bare foreldrene, broren, bestefaren, tantene og onkelen er arrestert. De aller fleste jødene i byen er tatt, og ingen vet hvor de sendes. Betzy kom seg unna da politiet var hjemme hos dem, men hun er ikke trygg. Ikke nå lenger. Hun er så sliten av alltid å være redd, men angsten skjerper også instinktene. Når hun må, er hun kjapp til å gjemme seg. Rommet i veggen har vært redningen flere ganger allerede.»

Betzy overlevde takket være modige mennesker som satte sitt eget liv i fare. Det gjorde ikke jenta som jeg leste om i en annen bok og som jeg skriver om i innlegget:

Men å lese boken Jenta i veggen var like gripende. Selv om jeg på forhånd visste at Betzy overlevde, var den like spennende som en spenningsroman. Da skulle man tro at jeg var jublende glad da boken kom til det punkt at krigen var over. Men jeg forstod underveis at det ville bli like gripende å lese slutten. Det ble det. For ingen av oss som ikke har opplevd det som Betzy gikk gjennom og det hun fikk vite om familiens skjebne etter at krigen var over, vet hvilken sorg hun hadde hengende på slep resten av sitt liv.

Fortellingen om Betzy Rosenberg skrevet av Lena Lindahl er ikke bare for unge lesere. Jeg mener den er minst like viktig å lese for de av oss som tok farvel for ungdomsskolen for mange år tilbake.


«Ei norsk, jødisk jente, Betzy Rosenberg, greide å gjemme seg for de tyske og norske nazistene i Trondheim fra høsten 1942, da deportasjonene startet, og helt til krigen tok slutt i maidagene 1945. Hun overlevde rett foran nesa på fienden, takket være et medmenneske som risikerte livet ved å skjule henne. I nabohytten holdt nazistene fester, og selv Henry Rinnan, leder for den beryktede Rinnan-banden kunne dukke opp uventet. 

En ungdomstid mistet og resten av familien ble deportert til konsentrasjonsleiren Auschwitz. 

Jenta i veggen er Betzys fortelling.»