18. jan. 2020

Skrivekoden av Audun Farbrot – en bok med skrivetips som kan gi deg flere lesere og økt gjennomslagskraft



På lokalsendingen på radioen var et tema her om dagen om det å tømme kjøleskapet for rester. Hvilke skrekkelige syn og lukter som en kan møte i et slikt oppryddingsarbeid. 

Jeg har rimelig god oversikt over innholdet i kjøleskapene. Men jeg har ikke samme oversikt over bøkene i bokhyllene. For det er ikke tvil, det befinner seg mange uleste og halvleste bøker her i huset. Det blir en del bomkjøp. Noen av bomkjøpene legger jeg i poser for levering til vårens loppemarked. Ute av syne og ute av sinn. Andre står der fordi jeg har en plan om å lese dem.

En av bøkene jeg har kjøpt, og hadde store forventninger til, er Skrivekoden av Audun Farbrot utgitt og kjøpt i 2019. 



Kjøpt med et håp om at det han skriver om kan gi meg noen skrivetips; tips om hvordan jeg i blogginnleggene kan bevege meg bort fra det akademiske språket i rutiner og skriveregler (stammespråket) som jeg må bruke på jobb. I bokens innledning skriver Farbrot:

«Skriver du akademisk, rendyrker du fakta, kunnskap og fornuft, og vokter deg vel for å vise følelser i teksten. Akademisk skriving er en skrivesjanger som er uegnet dersom du ønsker å skrive for folk utenfor din egen stamme og ditt eget fagområde. Resultatet blir kjedelige og livløse tekster som får leseren til å gjespe, sovne eller klikke seg videre til noe som er morsommere og mer interessant.»

Det er ikke alltid en god forklaring til at en bok blir halvlest. Det er i hvertfall ingen god forklaring på at boken til Farbrot ble liggende å støve ned på et bord. Men nå har jeg lest boken ferdig, og det er klart en bok som tåles å gjenleses.  

Boken til Farbrot er todelt. Første del er ti skrivenøkler og del to (tekstsjanger) har han kalt fra Twitter til kronikk. Til slutt i boka er det litteraturliste og ordliste. 150 sider, og en lettlest bok med mange gode tips.

Skrivenøkkel 1 er Skriv med følelser og inspirasjon som innledes slik:

«Tenk deg at du sitter på Verdensteateret i Tromsø, Kulturhuset i Oslo eller en annen populær møteplass med noe godt i glasset. Du noterer stikkord og momenter til en kronikk du skal skrive om prosjektet du jobber med. Så kommer en attraktiv person bort til deg og lurer på hva du skriver. Hva svarer du for å få den andre til å få lyst til å fortsette samtalen? Dette er en oppgave jeg gir studenter, forskere og fageksperter for å få dem til å koble inn følelser, personlig stemme og blikk på leseren når de skriver. Å visualisere en situasjon med lyn-sjekking gjør underverker med teksten.

Du må la lidenskapen og engasjementet ditt skinne gjennom teksten. Skal teksten ha kraft i seg til ikke bare å informere og inspirere, men også å bevege leserne, må du ta sjansen på å la følelsene dine skinne gjennom teksten. Selv om det betyr at du må bryte med hva du har lært om akademisk skriving. Selv om det betyr at du må skrive deg ut av komfortsonen din.

Å skrive med både fornuft og følelser tilfører teksten din liv i møtet med sine lesere. En tekst uten følelser er en livløs og kjedelig tekst.

Skal du skrive godt og effektivt, må du skrive med lyst og inspirasjon, ikke av plikt. «Uten gnist kan det ikke bli bra», hevder Nils Christie (Christie, 2009),som var professor i kriminologi ved Universitetet i Oslo.

«Det viktigste i skriveprosessen er «klikket». Du må finne ut hva som er viktig for deg og la deg engasjere. Brenner du for noe, kommer teksten av seg selv», mener rektor Ole Petter Ottersen ved Karolinska Instituttet (Farbrot, 2017). Han advarer mot å skrive om noe du ikke brenner for. «Det blir aldri bra. Bortkastet tid».»

Et av sitatene over er fra denne boken jeg skrev om i innlegget:
Det at man ikke skal skrive om noe man ikke brenner for, er et godt poeng. Det kjenner jeg veldig godt igjen som bokblogger. Har jeg lest en bok som ikke traff meg, da er det ikke særlig inspirerende å skrive om den. Et av hans tips er jeg skal skrive som jeg snakker, at dette gjør teksten mer levende og morsommere.

Det er mange gode tips til meg som blogger. F eks skrivenøkkel 6: Lag overskrifter som gir folk lyst til å lese teksten din:

«Det har alltid vært viktig å skrive gode overskrifter for å bli lest. Når vi skal få folk til å lese i digitale og sosiale medier er det ikke bare viktig å skrive gode overskrifter, det er ekstremsport. Overskriften kan avgjøre hvorvidt du blir lest eller ikke lest. Selv den beste tanke eller ide risikerer å forbli ulest dersom den gjemmes bak en kjedelig overskrift. Skal du vinne travle folks oppmerksomhet, må du være djevelsk god til å skrive overskrifter som gir folk lyst til å lese teksten din.

Overskriften er tekstens frontsoldat. Den skal ut på kamparenaen for meninger og erobre oppmerksomheten til travle lesere. Du må skrive deg frem til en overskrift som er potent, en overskrift som virker, som stikker seg from i informasjonsjungelen.»

Det med overskrifter er jeg godt kjent med, og det må det trenes på. 

Boken har ikke bare verdi for meg som bokblogger. Skrivenøkkel nr. 9 Be andre kommentere teksten, og lytt til rådene, er viktig å ta med seg i jobbsammenheng. Både det å motta og gi kommentarer er ikke enkelt, og det er alltid fint å bli påminnet om det.

Forlaget presenterer Skrivekoden av Audun Farbrot slik:

«Altfor mange tekster er intetsigende, uforståelige, uinteressante, irrelevante, fargeløse, upersonlige, fantasiløse eller på andre måter dønn kjedelige. Det finnes imidlertid ingen grunn til at en tekst skal være kjedelig, selv om den tar for seg et seriøst tema. Kjedelige tekster har ikke livets rett. Heldigvis kan de skrives bedre før de slippes løs på lesere.

Til sammen vil de ti skrivenøklene hjelpe deg til å knekke skrivekoden. Å løse eller knekke skrivekoden betyr i denne sammenheng å skrive tekster som kommuniserer godt og effektivt med leserne dine.

Forfatteren, Audun Farbrot, har mange års erfaring som kursholder, skrivetrener og veileder. Skrivenøklene han presenterer i denne boken er forankret i egen erfaring, men også teori og forskning på kommunikasjon, psykologi, påvirkningspsykologi, fagskriving og markedsføring.»
                                                                                                                                            

13. jan. 2020

På gyngende grunn. En reise med hurtigruta – av Ola Bremnes illustrert av Ida Larmo – bedre kan ikke en leseopplevelse bli



«Hurtigruta ankommer urbane Bodø på formiddagen og ligger ved kai noen timer til klokka 15. Bodø fikk hard medfart av tyske bombefly under krigen. Derfor er det mye femtitall i arkitekturen, men nå skyter samtidsarkitekturen opp for fullt: Høye hoteller og bygg i glass og betong gir byen en ny skyline som vitner om modernitet og fremskritt. Det kan være at den skygger for utsikten til dem som bor bak, men har du penger, har du alltid utsikt til utsikter.

Nede i havna er det kommet et marmorpalass av et kulturhus med det strålende navnet Stormen. For Bodø er vindenes by med nordavind fra alle kanter. Slutter det å blåse, faller alle mann forover og slår seg fordervet. Er det østavind og februar, blir du kjent med ditt eget skjelett. Det råder en vind-vind-situasjon i byen, spør du meg.

I samme kulturkvartal finner du Stormen bibliotek, et herlig sted der du kan sitte og lese deg så bort at du nesten ikke finner tilbake.»

Det var det jeg gjorde når jeg leste boken til Ola Bremnes, På Gyngende grunn, jeg leste meg bort. Eller med, det var som å være med på denne reisen Ola Bremnes skriver om. Selv om jeg hadde gledet meg til å lese boken, er jeg overrasket over hvor godt jeg likte den. Jeg er glad for at jeg har kjøpt den, og kan ta den frem og lese den flere ganger.




Bokens ramme er en reise Ola Bremnes hadde med hurtigruta MS Vesterålen fra Bergen til Kirkenes og tilbake til Harstad:

«Nå vil jeg reise hele strekket med hurtigruta, fra Bergen til Kirkenes og ned til Harstad igjen, og jeg vil ha deg med i et av de 11 skipene som hver dag trafikkerer den gråblå kysten vår. 
Skipet heter Vesterålen, og det er ikke et tilfeldig valg. Det vil du skjønne når det hele er i gang.

Det er mye å se, lukte og høre på vei nordover. Og det flyter fortellinger overalt, så tett at det nesten er en fest og en plage. Å fange dem alle er en umulighet. Jeg vet bare at jeg har en ting jeg vil se når vi er fremme i Kirkenes, helt oppe i Grenseland: et grått teppe, brodert med blomster og bokstaver. Et mål skal man visst ha. Jeg vil se og vise deg det grå teppet til Dagny før jeg reiser hjem.

Sju dager (grovt regnet) tar turen fra Bergen opp til Kirkenes. En skapelsesberetning i seg selv. I begynnelsen var Bergen kunne det stått i bøkenes bok, og så kan vil la fortellingene folde seg ut derfra. La oss starte der, seile nordover langs norskekysten, det vakreste Vårherre har fått til så langt. Betrakte landskapet, treffe folk, høre historier og kanskje få litt historie på kjøpet. Og sjekke om det virkelig er trollbrus som kommer ut akter?

Det finnes en god del bøker om denne sjøreisen. Teksten min speiler hva jeg kan og vet og ikke visste om hurtigruta og kysten vår før jeg begynte på denne hurtigruteferden i Bergen en solfylt fredag i september høsten 2018.»



Boken er illustrert av Ida Larmo, og hennes illustrasjoner gjør boken ekstra levende. Hvem har ikke lyst til å reise sporenstreks til Bergen av tegningen over! Ola Bremnes presenterer Ida Larmo slik:

«Jeg har med meg en dyktig tegner på reisen, Ida Larmo. Å tegne handler om det samme som å skrive, eller fortelle. Det handler om å se. Ida behersker kunsten å ta raske skisser av folk og omgivelser i øyeblikket. At hun også er en like stor hurtigrutefantast som meg, trekker ikke akkurat ned.»

Jeg er imponert over boken til Ola Bremnes. Den har hele spekteret fra det humoristiske til det alvorlige. Nåtid og fortid. Mange av temaene, hendelsene og personene han skriver om skal jeg lese mer om. Som Petter Dass: 

«Gåsefjærpennen fløy over rispapiret nå han hadde ledige stunder. Hadde han det sånn som meg at han skrev best og tenkte klarest tidlig om morgenen? Når ovnen durte, katta malte og et forsiktig lys sivet inn gjennom vindusruta? Når hurtigruta stampet nordover en ukristelig time? Å nei, det er sant, hurtigruta fantes ikke da.»

Eget foto

7. jan. 2020

London. Blant gangstere, rabbiner, oligarker, rebeller og andre ektefødte barn av det britiske imperiet av Nazneen Khan-Østrem – er du glad i London bør du få med deg denne




«Det er ikke til å komme forbi at de erkebritiske institusjonene i London, dem vi alle poserer stolt foran, er rammet inn av en global historie som setter sitt preg på denne byens gater og dens befolkning. I 2016 stemte britene for å melde seg ut av EU. Ingen vet foreløpig hva det vil innebære for innvandringen. Londons mangfold er et pågående sosialt eksperiment som har eksistert helt siden byen ble grunnlagt, og byen er således også en sydende petriskål for de stadig mer kompliserte konfliktene som omhandler nasjonalisme, globalisering, identitetspolitikk og innvandring. En slagmark - og et paradis.

En ting forblir sikkert: Vi er mange som elsker å reise til London, og denne boken er en uforbeholden kjærlighetserklæring til alle menneskene som bor der, og til den byen jeg insisterer på å kalle verdens navle. Jeg har valgt å rette oppmerksomheten mot de gruppene som har satt noen av de dypeste sporene i byen, og blikket mitt på London er selvsagt preget av den britiske kolonihistorien. Jeg er formet av både det erkeengelske gjennom årene i Surrey og av en slektshistorie som strekker seg helt tilbake til pashtunerne i Afghanistan - en nasjon som britene (eller russerne) aldri erobret. Gjennom årenes løp har jeg slukt bøker om London i et forsøk på å trenge dypere inn i det jeg forestiller meg er det autentiske London, men ingen av utgivelsene har etter mitt syn klart å gripe Londons hjerte slik jeg kjenner det dunke når jeg går gatelangs og betrakter alle dem som har gitt oss en by som aldri vil slutte å forundre og fascinere. Boken er et øyeblikksbilde av en rastløs by som er i kontinuerlig forandring.»

På bokomslaget til London. Blant gangstere, rabbiner, oligarker, rebeller og andre ektefødte barn av det britiske imperiet av Nazneen Khan-Østrem som sitatet over er hentet fra, står det at London vil aldri bli helt det samme etter at jeg har lest boken utgitt i 2019. Det er helt riktig at London aldri vil bli for meg. Sitatet  over er hentet fra innledningen til boken der det irske, jødiske, italienske, karibiske, indiske, arabiske, russiske og polske London har fått hvert sitt kapittel. Boken har jeg kjøpt.
På bokomslaget står det:

«Glem Big Ben og Buckingham Palace og møt menneskene i gatene som gjennom historien har formet den britiske hovedstaden.
                I London – blant gangstere rabbinere, oligarker, rebeller og andre ektefødte barn av det britiske imperiet blir du tatt med til Notting Hill, Camden, Clapham, Peckham, Mayfair, Stamford Hill, Tooting, Southall, Shoredrich, Brixton og Ealing. Her møter du idealistiske ortodokse jøder, lidenskapelige Arsenal-fans, familien som har drevet kafé i Bethnal Green siden 1900, DJ-en som introduserte The Clash for reggae, irske løsarbeidere, hellige krigere, djerve filmregissører, polske bohemer og kompromissløse indiske restauranteiere.
                Boka er både et storslått byportrett, et aktuelt tidsbilde, og en innsiktsfull historiebok – en annerledes guide til en by som rommer hele verden.»

Ingen tvil, boken er god og jeg er enig i det som står på bokomslaget. Men jeg er veldig glad i historien som boken ikke forteller om, det erkebritiske. Om det som skjedde i London før den massive innvandringen boken forteller om. Jeg har f eks vært og spist på italienske, indiske og arabiske restauranter i London, og det var greit nok. Men det er nå pubene jeg trives best å spise på selv om det ikke er gourmet mat en får servert der.

En ting jeg kommer til å følge mer med på fremover etter å ha lest boken, er Brexit. Når jeg leser kapitlene om det russiske og polske spesielt, da forstår jeg bedre bekymringene til briter som drømmer om Brexit.

Til slutt; også i denne faktaboka har man klasket bilder først og sist i boka, fremfor å plassere de i de kapitlene de naturlig hører hjemme. Tenk hvor mer liv denne boka hadde hatt med bilder innimellom. For meg trekker dette veldig ned en interessant bok som forøvrig er full av liv.

4. jan. 2020

Bøker lest og skrevet om i august til desember 2019, og en liten statistikk



«Flyte sakte uten ror og ratt,
ut av mørket ei sein desembernatt
Båre av ei bølge
løfta av ei tru
På at alt kan vende, at alt kan snu
Æ trur på januar»

Teksten over er fra den første låten på Ola Bremnes nyutgivelse Trur på januar.




Kjært barn har mange navn. Det har stranda jeg er på vei til på bildet over. Tatt på nyttårsaften. Engholmstranda er navnet på kartet. De fleste kaller den for Paradisbukta. Om sommeren er det en av mange strender der det er et yrende liv. I disse tider er det få. I dag er dagen 15 minutter lengre etter solsnu, som jeg kaller vintersolverv. Så jeg har også tru på januar. Jeg er så glad at slike kunstnersjeler som Ola Bremnes finner. Gleder meg til å lese boka Ola Bremnes utga i 2019 og som ligger i bokhylla: På gyngende grunn. En reise med hurtigruta.



Når jeg ser på statistikken over leste bøker siden jeg opprettet bloggen i 2013, da jeg leste og skrev om 128 bøker, til 2019 da det kun ble 50 bøker, er det et hav av forskjell. 




Men mye har forandret seg siden 2013. Ikke minst jobben der jeg stortrives sammen lignet med 2013. Bøkene jeg har begynt på og ikke avsluttet, var langt flere i 2019 enn i 2013. Det er faktisk et betydelig antall. Allikevel burde jeg kunne lese flere bøker enn 50 i løpet av et år.


«Å sette seg lesemål, er noe av det fineste du kan gjøre når et nytt år starter. Vi har tid til å lese bøker. Når vi har tid til å være 1 time og 42 minutter på sosiale medier hver dag, bør det være lett å bytte ut scrolletid med lesetid. Det krever ingen dyre investeringer og resultatet blir så bra. For hodet. For humøret. For konsentrasjonen. Men det krever en innsats. Og den innsatsen er det bare du selv som kan stå for. «

Hvem som liker å lese bøker kan være uenig i det? Men for meg er å sette konkrete mål bare stress. Å lese bøker skal ikke være stress, men gi energi. Eksempel er desember som bruker å være en god lesemåned for meg. Men i desember ble det bare 2 bøker. Jeg klarte ikke å konsentrere meg. Jeg hadde en syk hund, snekkere i 2-3 uker som byttet takstein til solsteintak og hamret og banket, og selv var jeg syk i 3 uker med en hardnakket forkjølelse. I tillegg til juleforberedelser. Men helt klart, jeg burde klare å lese mer.
128 bøker som i 2019, det er helt urealistisk å tro jeg skal klare å lese. Men 75, det burde være realistisk. Jeg har mange bøker jeg gleder meg til å lese, både innkjøpte bøker og bibliotekbøker jeg står i kø for å låne.


Jeg har ikke skrevet oppsummeringsinnlegg siden august. Under er bøker lest og skrevet om august – desember 2019


Desember 2019


November 2019




Oktober 2019




September 2019


August 2019







31. des. 2019

Desemberbarn av Kari Bremnes - æ syns desember va ei lampe





En jul går mot slutten. På torsdag er jeg tilbake på jobb. Om noen dager pakker jeg julestæsjet ned igjen i kassene og juletreet kastes ut. Det kjennes både godt og vemodig. Godt fordi det har vært solsnu og lyset er på vi tilbake og at jeg lengter etter våren. 

Barndommens jul hadde en egen glans. Jeg husker at det var fælt da denne glansen forsvant en gang i tenårene. Husker at jeg forsøkte å få frem den gode julefølelsen, men den var tapt. Men minnene om hva som skapte den gode følelsen er fine å ha.

Kari Bremnes får dette så fint frem i låten Desemberbarn. Det er som hun synger, jeg gledet meg veldig til jul og det var med stor sorg når den ble avsluttet med at juletreet måtte ut.

Æ står og ser etter lys
æ står ved vinduet om morran
æ huske mora mi sto også sånn
og sa ho syns desember va så tung

Æ syns desember va lett
æ syns desember va ei lampe
æ gikk i skjæret fra en gyllen skjerm 
og gledde mæ urimelig te jul.

Desemberbarn æ leite etter dæ.
E du tatt av våren som de andre
Skal æ ikkje juble når det sner
Skal æ ikkje rope på dæ mer

Det står ei stjerne i nord
det kan umulig vær den samme 
som den vi hadde over huset da
æ gledde mæ urimelig te jul.



18. des. 2019

Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot av Øystein Morten og Pål Hermansen (foto) – i boken kan du blant mye annet lese om stedet oldefaren til forfatteren Siri Hustvedt utvandret fra


Hva kan være interessant med gamle sammenraste bygninger, er det lett å tenke når en ser bokomslaget til Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot av Øystein Morten og Pål Hermansen (foto). Jeg har lest den og kan fortelle at det er masse interessant og lærerikt å lese om i boken. Det at boken er illustrert med bilder, levendegjør forfallet og historien bak dem.

Boken er ingen variant av NRK TV programmet Der Ingen skulle tru at nokon kunne bu. For de ni eiendommene boken forteller om er virkelig forlatt, og det er lite håp om at noen noengang skal bosette seg der igjen. Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot ble utgitt i 2017 og boken har jeg kjøpt.



Fra begynnelsen av bokens forord:

«Begrepet ødegård» brukes gjerne om gårdene som ble liggende fraflyttet etter svartedauden. Men definisjonen er bare «en gård som er ute av drift som selvstendig bruksenhet», og ordet er kanskje mer aktuelt enn noensinne. Bare siden 1970 har mer enn 115 000 gårdsbruk blitt lagt ned, og det finnes rundt 30 000 bruk i Norge der ingen bor lenger, omtrent det samme antallet gårder som ble liggende øde i århundrene etter svartedauen.»

Boken hadde ikke vært interessant uten menneskene som bodde der, og de valg de tok bl a på grunnlag av samfunnsutviklingen. Fra fortellingen om gården Hunstad, Nes på Romerike:

«I år 536 forsvant solen bak et grått mørke. Temperaturen sank. Vinteren varte og varte. Det la snøflekker på jordene i juni. Verden stoppet opp. Hvordan vet jeg dette? Flere offentlige tjenestemenn fra det østromerske riket skildrer hvordan solen ble liggende bak en tett dis i årene 536 og 537. Solstrålene nådde dem ikke lenger. Det var så kaldt at ingenting vokste. Lenger nord var det enda verre. I isen på Grønland har forskere funnet et alarmerende høyt svovelinnhold fra disse årene. Undersøkelser av årringer fra Skandinavia antyder at snittemperaturen kan ha sunket med fire grader, noe som er ekstremt. Hva kan ha skjedd? Rapportene om den grå disen foran solen og svovelinnholdet i isen peker mot et enormt vulkanutbrudd et sted på den nordlige halvkule.

Hva tenkte folkene på denne gården? Trodde de jorden var i ferd med å gå under? Trodde de på gudenes vrede?  Det eneste vi vet, er at sporene etter dem opphører. Dette er typisk for hele Skandinavia på midten av 500-tallet. Tusenvis av gårder ble fraflyttet. Hele landbruksstrukturen ble lagt om på bare noen tiår. Det ser ut som de gjenværende gårdene ble mye større. Mange ble nok ufrie gårdsarbeidere. Senere på 500-tallet ble det bygget noen enorme gravhauger, slik som Raknehaugen, 25 kilometer fra Hunstad. Det er naturlig å sette det hele i sammenheng med klimakatastrofen som startet i 536.

Vi kan lage en sannsynlig historie om hvorfor folkene forsvant fra gården. Det ble kaldt, avlingene ble for små, og de måtte søke hjelp hos en høvding i nærheten. De fryktet jordens undergang. Katastrofen førte til store ofringer, de bygget kjempehaugene, skogene erobret del gamle kulturlandskapet, og så videre.

Om tusen år kan arkeologene finne den dramatiske utviklingen i vårt landskap, der hele gårdsstrukturen blir lagt om. Da er det vi som er de fremmede. Arkeologene kan finne rester av enorme korntørker og gigantiske traktorer. Historikerne kan lage teorier om de dramatiske årene 1975 til 2025. Noen vil sikkert også trekke linjer tilbake til den store krigen noen tiår før del igjen. De kan forklare hvorfor gården Hunstad i 2004 igjen ble liggende øde.

Er det slik? Kan den store historien forklare enkeltmenneskers tanker og valg?»

En annen historie er om Vevlen, lystgården på Idd i Østfold. For nåværende eier er den bare en pest og plage, og han ønsker ikke oppmerksomhet om den falleferdige gården. Skallet som er igjen minner meg om bygninger i filmatisering av Jane Austens romaner. Historien om Carl Adolph Dahls eventyrlige prosjekt.

«Men hva gjør Askeladden etter at han har vunnet sin del av kongeriket og fått sin prinsesse? Det forteller aldri eventyrene noe om. For kanskje blir han overmodig og grisk? Kanskje bygger han et altfor stort slott til henne?»

Og hvor fikk byfogd Dahl penger fra, var han korrupt?

I boken er historien om et småbruk i Vesterålen, Vangen. Bruket som ble ryddet i den norske ødemarka støttet av Ny Jord og Stortinget. Ny Jord som skulle demme opp for den store utvandringen til Amerika. Datteren til bureiseren sier blant annet dette:

«Det finnes ikke et romantisk fnugg i meg når jeg tenker på Vangen,» sier Lillian.» Jeg får en kjempebismak i munnen når jeg ser på diss programmene Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Kom ikke her og fortell meg at det er romantisk i det hele tatt. Stakkars de ungene som skal være med for at foreldrene skal leve ut en eller annen drøm på øde steder.»

Det Lillian sier har jeg tenkt på flere ganger når jeg har sett på programmene og der det er unger med på flyttelasset.

I boka Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot kan du også lese om en gård forfatteren Siri Hustvedt forfedre kommer fra, hennes beskrivelse av stedet mv.


«Det finnes forlatte gårdsbruk over hele landet. Langsomt har naturen overtatt husene, og sporene etter mennesker holder på å viskes ut. I denne boken oppsøker forfatteren Øystein Morten en rekke slike gårder, og lar dem fortelle sin egen historie.

Noen av gårdene er helt overgrodd, nesten forsvunnet. Andre står omtrent slik de stod da de ble forlatt. Kalenderen henger på veggen, en dukke ligger på en oppredd seng.

I tekst og bilder gir Norske ødegårder uvanlige og gripende glimt av landet vi bor i og av nær og fjern fortid. Fra ruinene av ballsalene på den store embetsgården i Østfold til den lille klyngen forblåste hus oppunder et fjell i Sogn.

«Ødegårder er små museer der tiden synes å stå stille. Ofte lar de seg ikke tolke uten videre. I denne boken prøver jeg å samle noen rester fra fortiden for å forstå dem, før alt blir til mose og jord.»



12. des. 2019

Hvitekrist, Om Olav Haraldsson og hans tid – av Tore Skeie, en svært god bok om sagatidens mennesker






Hvitekrist av Tore Skeie har begeistret kritikerne, og den begeistret meg. Å lese boken var for meg som å flytte inn i den tiden han skriver om. Få hendelsene han skriver om opp på et stort lerret, snurr film. En brutal tid og innimellom grusomt å lese om. Det var en tid for terrorister. Samtidig er det en del av historie. Lokalbefolkningen fikk unngjelde. Som sivilbefolkningen lider i krig i dag, tusen år senere.

Samtidig leser jeg den med undring. Hva menneskene, med sine begrensede ressurser, fikk til sammenlignet med samfunnet vi lever i nå. De reiste over havstrekninger like naturlig som jeg setter meg på toget inn til Oslo.

«I dag kan det virke nesten ubegripelig at de kunne reise så langt som de gjorde. Skipene var åpne, uten dekk, sjøvann lakk inn mellom skjøter og mellom plankene i skipssidene, bølger skvulpet inn over skipet, slik at sjøfolkene stadig måtte øse med bøtter og spann. Skip ble regnet som sjødyktige om det holdt å øse dem to ganger om dagen. Mennene var ikledd ull- og skinnklær, luer og kraftige rohansker, men hadde ingen annen beskyttelse mot regn og vind.

Norrøne skippere på 1000-tallet benyttet muligens såkalte solkompasser, enkle innretninger kjent fra arabisk navigasjonskunst, som i direkte sollys viste himmelretningen ved hjelp av en skygge som falt på et brett med inskripsjoner. Men egentlige navigasjonsinstrumenter hadde de ikke. De var avhengige av erfarne sjømenns evne til å studere sol, måne og stjernehimmel med egne øyne og til å lese havet. Hvordan bølgene slo kunne avsløre hvor dypt det var og hvordan strømmen gikk. Hva slags fugler som fløy over dem og hvordan de oppførte seg, fortalte hvor langt det var til land. I akterenden anga en styrmann, som typisk var lederen på skipet og ledet mennene i kamp på land, retningen med en enkel styreåre som var festet på styrbord side. For å unngå å gå på grunn ble lodd eller staver brukt til å undersøke hvor dypt det var og hvordan strømmene gikk. Hva slags fugler som fløy over dem og hvordan de oppførte seg, fortalte hvor langt det var til land. I akterenden anga en styrmann, som typisk var lederen på skipet og ledet mennene i kamp på land, retningen med en enkel styreåre som var festet på styrbord side. For å unngå å gå på grunn ble lodd eller staver brukt til å undersøke hvor dypt det var. «

De aller fleste var analfabeter. Kampen om å overleve var hard. Det er bare å tenke for en skrekk og gru det var for befolkningen når vikingene gjorde sitt inntog:

«Bak de spredte angrepene som innledet i Ethelreds regjeringstid, sto antageligvis vikinger med 
baser i Irland, Skottland, Isle of Man og Normandie. Men så, sommeren år 991, kom en ny krigsflåte til Englands kyst. Den skilte seg grunnleggende fra forgjengerne. Det var den største vikingflaten England hadde sett siden Alfreds dager. Menneskene som så den fra land telte mer enn nitti store krigsskip, i tillegg til mindre følgeskip. Denne flåten kom ikke fra et røverreir i det engelske rikets periferi, men fra Skandinavia.

Samlet seilte den langs østkysten, for den til lokalbefolkningens skrekk tok til land og landsatte en hær på flere tusen mann. Mens befolkningen flyktet foran dem, plyndret danekrigerne landsbyen Folkstone og satte fyr på husene. Deretter seilte de videre og gjorde det samme med de små havnebyene Sandwich og Ipswich.»

Det skal bli verre for befolkningen. På denne tiden var det tohundretusen mennesker i Norge. I England var det en million mennesker. Å lese om plyndringer og nedbrenning av byer i England jeg har vært i, var spesielt å lese om.

Boken inspirerer meg til å lese mer om denne tiden. På bokomslaget står det:

«Hvitekrist er første bind i fembindsserien «Kongenes tid», som handler om livene og samtiden til de største norske viking- og middelalderkonger.»

Dersom de neste bøkene blir tilnærmet like gode som Hvitekrist har jeg mye å glede meg til.

I høst var jeg i Skottland, og utenfor kysten av byen Oban, som er the Seafood Captal of Scotland, er øya Mull i Indre Hebridene. Derifra skulle reisen gå til øya Iona som lenge har vært betraktet som et hellig sted. Ute på øya er det et kloster. I 806 ble alle ved klosteret funnet døde, en massakre utført av norrøne vikinger. I massakren ble 68 munker drept. På grunn av dårlig vær fikk vi ikke lov til å reise ut til øya fordi fergeselskapet ikke kunne garantere at de fikk oss tilbake den dagen pga været. Derfor måtte øya betraktes fra fergekaia, og her er noen bilder.






Boken Hvitekrist starter med et tidsbilde fra 1241:

«De kom over de øde, gule våtmarkene som en karavane gjennom ørkenen. Reisefølget besto av omkring tretti menn, på raggete, hardføre hester som var så lave at mennenes føtter nesten slepte i bakken. De hadde ridd langt, under tause fjell og fugler, gjennom dalene i høylandet. Møtestedet var gården Sauđafell, som lå på en våt, gresskledd slette innenfor en fjordarm på Islands forblåste vestkyst. Da de kom fram, ble de tatt imot av Snorre Sturlason.»

Dagen etter forlot mennene Snorre, de så aldri forfatteren igjen.

«Det var særlig en historie om storhet og fall som interesserte ham intenst. Det var historien om en politisk karriere som, sett fra var tids veldige distanse, fortoner seg slående lik Snorres egen. Den handler om en mann som også søkte å bli mektigere i sitt hjemland enn noen hadde vært før ham, en mann som vevde allianser vidt og bredt for a bygge et nett av lojale menn rundt seg, men som i likhet med Snorre skjøv folk fra seg med sin stahet og sin griskhet. Også han gjorde seg til fiende med en nordisk konge hvis makt strakte seg over hav og fjell, og som kjøpte menns lojalitet med løfter. Også han trådte feil på høyden av sin karrier, endte sitt liv i et totalt nederlag. Også han ble udødelig.
Det er historien om kong Olav Haraldsson.»

På tirsdag denne uka ble det det funnet gullsmykker på et jorde i Råde her i Østfold, arkeologer mener at de stammer fra før vikingtiden. Jeg tror ikke at jeg ville vært så interessert i denne nyheten uten å ha lest boken til Tore Skeie. Boken omtales slik av forlaget:

På begynnelsen av 1000-tallet raste maktkampen om herredømmet i landene rundt Nordsjøen. Angelsaksernes konge, Æthelred, var herre over et England som var rikt på gull og sølv, men også ustabilt og fullt av egenrådige stormenn. Fra Danmark forsøkte den unge danekongen Knut å erobre hans land. Midt mellom dem sto den ambisiøse norske vikingkongen Olav Haraldsson, en mystisk skikkelse som etter sin død skulle bli til Olav den hellige. Han hadde sin egen agenda.

Tore Skeie spenner opp det store lerretet og tar leseren med på en forrykende ferd gjennom den turbulente perioden da vikingtiden var på hell og kongeriket Norge var i støpeskjeen. Mens krigsherrer manøvrerte, allierte byttet side og store sølvskatter skiftet hender, rådet vold, brutalitet og ødeleggelser. Samtidig spredte kristendommen seg og skapte langsomt en ny samfunnsorden. Hvitekrist gir et friskt blikk på norgeshistorien, hvor vikingtidens mennesker og begivenheter løftes opp og ut av sagaene og inn i en større europeiske sammenheng.