24. jul. 2021

Sol og skyer over Jalna (Variable Winds at Jalna) - bok nr. 15 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

 


«Selv om Nicholas selv var gått bort og hans døde kropp lå på kirkegården, var det som om han fremdeles levde i huset. Det var som om duften av hans sterke, maskuline personlighet hang igjen i de værelsene han hadde hatt tilhold i. I stuen, like ved tebordet, sto stolen hans, den gode, dype stolen som var så deilig å synke ned i, men så vanskelig å heise seg opp av, når man var en tung, gammel mann med gikt. Stolarmene var blitt brede og flate, fordi han hadde presset dem ned med hendene. Fremdeles levet minnet om ham, når han satt ved flygelet og spilte sin yndlingskomponist, Mendelssohn, med ildskjæret fra kaminen spillende på ansiktet. Når han hadde spilt hadde han tatt dem som hørte på, med seg tilbake til en annen tid, fått dem til å føle seg som en del av den tiden.

 

I biblioteket sto hans stol ved kaminen, der var pipa og den blikkdåsen han hadde hatt tobakk i. Der hadde han lest aviser og hørt på radio. Og så var det hans plass ved spisebordet, og den massive sølvserviettringen med en hvilende kvinneskikkelse i greske gevanter. Og mange gode måltider hadde han spist, mens han med dyp, rungende stemme hadde tilkjennegitt sitt syn på forskjellige ting. Han hadde aldri vært redd for å sløse bort tiden. Han hadde vært så sikker på at han ville få mer enn nok av den. Han hadde aldri latt seg rive med av strømmen.

 

Og så var det hans eget værelse med hans egne ting — flygelet, der det alltid sto en karaffel med whisky og en sifong med soda, og i de senere årene en medisinflaske eller to. Bøker og magasiner lå også ofte stablet på det — gamle yndlingsbøker som ble lest om og om igjen — Vanity Fair, Esmond, Harry Lorreqwer, Somerville og Rosskataloger fra hesteutstillinger — dem hadde han fått av nevøene — eksemplarer av Punch og Country Life, en kasse sigarer. På veggene bilder som hadde hengt der i sytti år og lenger et innrammet fotografi av Oxford-åtteren en gang han selv hadde vært med — et fargefotografi av Lily Langtry med muffe og skjelmskt smil. Rundt om var fotografier av nieser, nevøer og forskjellige av familiens småbarn. Værelset var proppfullt av ting og en prøvelse for alle som skulle tørke støv. I skapet hang hans velbrukte tøy, i den engelske læresken lå flosshatten som han sist hadde brukt, da broren ble begravd for to år siden. Og der var sengen!»

 

I roman nr. 15 i Jalna-serien dør Nicholas Whiteoak 98 år. Når jeg leste sitatet fra romanen over, tenkte jeg på de gamle herskapshusene jeg har besøkt i England, flere av dem overtatt av National Trust. Det er mange tanker man gjør seg ved slike besøk. Også at menneskene som bodde i husene var privilegerte sammenlignet med storparten av befolkningen. Det er også familien Whiteoak i Canada selv om det går opp og ned med økonomien.  


Handlingen i romanen foregår i 1950, og vi er flyttet oss to år frem i tid sammenlignet med roman nr. 14. Etter at Nicholas er død, er det Meg som er den eldste i familien. Men denne boken handler mest om de unge i familien. Adeline har fått besøk av Maitland som hun forelsket seg. Det er planlagt bryllup. Han forsøker å tilpasse seg livet på Jalna, å jobbe i stallene som Renny driver og på gården som Piers driver. Men han sliter med å trives og drømmer om at Adeline skal flytte med han til New York der han kan få seg en jobb. Adeline er bundet til Jalna og ser ikke for seg et annet liv. Det oppstår et brudd, og Maitland forlater Jalna. 

 

Det er mye annet som skjer i bok nr. 15,; det er både sol og skyer over Jalna i boken som er den nest siste i serien. Jeg husker ikke hvordan serien sluttet da jeg leste serien som barn. Derfor er jeg spent på det og har allerede begynt på siste bok. Jeg trenger plassen til andre bøker. Og skal starte på et nytt leseprosjekt-  Blir rart å pakke ned bøkene, forhåpentligvis er det noen andre som vil lese serien. Det er god underholdning synes jeg. Om jeg hadde syntes det samme dersom jeg ikke hadde lest serien som barn, det får jeg ikke vite.


22. jul. 2021

Nilen – historiens elv av Terje Tvedt – fantastisk god bok


«Jeg er tilbake i Italia, på Piazza Navorona i hjertet av Roma. Før byen har våknet og idet solen når toppen av den stjålne egyptiske obelisken i midten av fontenen, går jeg rundt den. Det tydeligste og vakreste uttrykket for Nilsens posisjon i middelalderens europeiske idehistorie står her. Berninis berømte fontene De fire elver, eller Fontana dei Quattro Fiumi, ble lagd til pave Innocens X og avduket i 1651. Den symboliserer Nilens særegne plass i datidens verdensbilder og trosoppfatninger tydeligere enn noe annet kunstverk. Sentrum av fontenen er en stor, egyptisk obelisk. Den er omkranset av fire gigantiske elveguder. Som vanlig i europeisk mytologi er de avbildet eller representert i form av store, modne mannsskikkelser. Men én elvegud skiller seg ut. Han holder et tøystykke foran ansiktet. Han vet ikke hvor han kommer fra, og vi kan ikke se ham i øynene. Det er Nilens gud. Det var bare Nilen som hadde denne spesielle mytiske aura i 1600-tallets europeiske forestillingsverden. For denne elven som var så hyppig omtalt i Bibelen, beskrevet som selve Paradisets elv, og som skapte den antikke verdens kornkammer, var det fortsatt ingen som visste hvor kom fra. De skjønte ikke hva dens eventyrlige fruktbarhet skyldtes, men de forsto at den som kontrollerte dens vann, hadde stor makt.

 

Gradvis er Nilens hemmeligheter blitt avdekket. Kildene er kjent. Hydrologien er kartlagt. Og gradvis er det også blitt klart at de som kontrollerer elven, har større makt enn noensinne. Derfor vil kampen om hvordan den skal utnyttes, påvirke utviklingen av regionen og av verden i tiårene og hundreårene som kommer.

 

Nilen har ikke lenger bind for øynene. Dens biografi er snarere en kilde til kunnskap, ikke bare om den selv, men om Afrika, verden og oss selv.»

 Sitatet over er slik boken Nilen – historiens elv av Terje Tvedt avsluttes. Utgitt så langt tilbake som 2012 og har vel stått like lenge i bokhyllen min. Ikke ulest, fordi en annen i huset har lest den to ganger og har fremsnakket den så mange ganger. Årsaken til at jeg bestemte meg for å lese den nå, er et nyhetsoppslag 8. juli:

 

«Striden om Nilen: Etiopia fyller megademning til tross for protester. For andre år på rad fylles Den store etiopiske renessansedemningen med vann fra Den blå Nilen. Nedstrøms frykter Egypt for sin livskilde.» 

Jeg følger Terje Tvedt på Facebook, og 13. juli skriver han at Bloomsbury i England nå har utgitt boken Den er derfor fortsatt høyst relevant som faktabok.

 Nå er den lest, og jeg synes det er en fantastisk bok. Den er lærerik og er godt skrevet.

 


Boken starter slik med henvisning til bokomslaget:

 

«I fjerde etasje i et beskjedent arkeologisk museum omtrent 35 kilometer utenfor Roma finner man den verdensberømte Nil-mosaikken. Den er 2000 år gammel, nesten seks meter bred og over fire meter høy, og skildrer fargerikt og fra flere synsvinkler elven og livet langs den. Øverst gjengis afrikanske motiver, og ved utløpet gjenskapes Middelhavs-scener. Det usedvanlig fargerike og klare mønsteret er lagd av malte steiner festet med en slags mørtel, men det originale med mosaikken i Palestrina, det som gjør den til en del av kunsthistorien, er at elven og folkelivet er gjengitt med et helt moderne perspektiv, som om kunstneren så Nilen fra et fly. Kunstverket er også en uhyre talende historisk kilde; det understreker elvens tidløshet som samfunns livsåre og sentrum, og det viser at Middelhavet tar imot et kontinents historie skrevet i vann. «

 Om boken skriver Terje Tvedt:

«Denne boken går inn i den samme tradisjonen som mosaikken i Palestrina symboliserer: den europeiske fascinasjon over elvens rolle og betydning. Det er en historiebok om sivilisasjonens utvikling og en reisebeskrivelse fra verdens lengste elv. Men det er også en studie av moderne hydropolitikk og afrikansk utvikling, og hvordan disse forandringene avspeiler, som i et prisme, mange av den moderne verdens sentrale utviklingstrekk. Men først og fremst er boken en biografi om en livsåre som knytter snart en halv milliard mennesker sammen i et skjebnefellesskap ingen kan unnslippe.»

 Nå skal jeg se TV-serien bak boken som en finner på You Tube, 3 episoder: Kampen om Nilen. Jeg gleder meg også til å lese Tvedt sine bøker Verdenshistorie og Det internasjonale gjennombruddet som jeg har i bokhyllen.  

 Forlaget omtaler boken slik: 

«Nilen renner gjennom tre klimasoner og elleve land med til sammen mer enn tusen folkeslag og snart en halv milliard mennesker. I denne boken fortelles den fascinerende historien om elvens store økonomiske, politiske og mytiske betydning - som motor i økonomien, som kilde til makt, som objekt for ofring og som selve Paradisets elv.

 

Opprøret i Egypt, Joseph Kony og Herrens motstandshær, krigene på Afrikas Horn, den afrikanske renessanse i Sentral-Afrika og islamistenes revolusjon i Sudan, berømte britiske og glemte norske oppdagelsesreisende: Nilen - historiens elv gir bakgrunn til og forståelse av disse og en rekke andre fenomen. Ved at Nilen plasseres i sentrum, skapes det en helt ny fortelling om Afrika og omverdenens forhold til kontinentet. Boken beskriver samtidig en reise langs verdens lengste og mest mangslungne elv, fra Middelhavets strender til kildene i hjertet av Afrika. Den forflytter seg sakte og systematisk, som elvens pulsslag gjennom historien, og avdekker hemmeligheter og fortellinger fra faraoenes, Cæsars og Kleopatras tid, om Napoleon, Churchill og Mussolini, og om Clintons og Bush¿ aksjoner i Nildalen. Til sammen gjør disse historiene det mulig å forstå den dramatiske kampen som akkurat nå pågår om makten over Nilen - en kamp av verdenshistorisk betydning.»

 

Dikt: Ei dørklinke av jern – av Hans Børli fra diktsamlingen Isfuglen (1970)

 


Ei dørklinke av jern

Jeg minnes ofte

klinka av jern

på svalgangsdøra

heime på torpet i skogen:

Henders varsomme grep,

jordete bondenevers lengsel,

hadde slitt den tynn som

en fuglevinge.


10. jul. 2021

Rennys datter (Renny’s Daughter) - bok nr. 14 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

 


I Rennys datter er vi kommet til året 1948. Små og store hendelser, positive og negative, preger som vanlig livet til Whiteoak-familien.

Adeline er 18 år og møter kjærligheten på en reise til Irland sammen med onkelen Finch. Imens disse to er på reise, dør den eldste på Jalna, Ernest Whiteoak, og de må avbryte reisen pga Ernests begravelse.

 Naboeiendommen brenner ned og eieren brenner inne. Den tragiske brannen medfører at familien blir kvitt et problem. De blir kvitt en nabo som har skapt problemer og uvennskap med sine byggeplaner.

 Boken avsluttes med at Ernest begraves. Finch kjøper naboeiendommen for å bygge seg et hus der, og Renny lover Adeline at han og hun skal reise til Irland slik at Adeline kan få treffe sin store kjærlighet igjen.


2. jul. 2021

Hør her'a! av Gulraiz Sharif – en roman med høy sjarmfaktor

 

«Bilturen går som den går, as, litt dårlig stemning, men vi overlever. Det som starta med smil og latter, slutter med litt seriøse ansikter og kjeft og krangel og diskusjon, som mamma sikkert skal svare på i rommet på sin måte. Kanskje vi ikke er den koselige familien likevel, noen familier klarer ikke å lage kos, du vet. De bare lager kaos.»

Avsnittet over, langt ut i romanen, fikk meg til å tenke på ordene kos og kaos. Det er bare en vokal som skiller ordene. Og slik er det, det er lite som skal til for at kos blir kaos. I det hele tatt, oppvekstromanen til Gulraiz Sharif er tankevekkende på mange måter.

Og for en start, første avsnitt:

«Sommerferie, as. Veldig deilig for norske nordmenn, men jeg lover deg ikke noe deilig for oss utlendinger uten penger! Hva skal vi gjøre da? De har sånn sjøhytte, fjellhytte, havhytte, fastlandshytte, kysthytte, sånn der læreren lærte oss, ja, sånn derre skjærgårdshytte, mann! Pluss Sverigehytte, du vet, Nesoddenhytte. Tenk deg, de har hytte rett ved Oslo! Ikke at alle norske nordmenn kommer fra Oslo, men da jeg hørte det, jeg holdt på å pææse ut. Liksom, du vil ha utedo, du bare kjører litt bort fra Oslo til utedo. Og så er de der i flere uker. De plasserer de hvite og rosa rompene sine på sånne dritskumle svarte hull, også er det et lass med dritt under dem. Jeg får hjerteattakk av de doene, jeg får sånn noia mann.»

Romanen er morsom og alvorlig. Jeg lo av de kjappe replikkene, men også av mine holdninger til mangt og mye som avdekkes og blir komisk. En av de beste bøkene jeg har lest utgitt i 2020.

Forlagets omtale av romanen:

Det er sommerferie og Mahmoud på 15 år ser for seg lange dager på benken utenfor blokka sammen med kompisen sin, enøyde Arif. Denne sommeren skal imidlertid bli annerledes, for familien får besøk av Onkel ji fra Pakistan og Mahmoud får i oppgave å vise onkelen rundt i Oslo. Onkel ji gjør store øyne i Norge, og så lurer han på hva det er med Ali, lillebroren til Mahmoud, som ikke oppfører seg slik gutter skal. I løpet av sommerferien skal Mahmoud bli stilt overfor store prøvelser både som bror og sønn i en pakistansk familie.


21. jun. 2021

Demokratiets svanesang (Twilight of Democracy) av Anne Applebaum

 


Jeg var kommet til siste kapittel i boken til Anne Applebaum bok Demokratiets svanesang som har tilleggstittelen Politikk som svikter og vennskap som tar slutt, da det ble en bråstopp i lesingen. Det ble et ryddeprosjekt i helga. Studenten skal være oftere innom gamlingene i året som kommer, og da var det et ønske om å kvitte seg med ting og tang som jeg har oppbevart pga at jeg er i overkant nostalgisk. Da jeg leste siste kapittel av boken som ble utgitt i 2020 og på norsk i 2021 søndag kveld, hadde motivasjonen og tankene om at jeg skulle lese den om igjen blitt borte i oppryddingen. Boken settes uansett inn i bokhylla med en intensjon om at jeg skal lese den om igjen når motivasjonen er tilbake. 

Uansett; boken til Anne Applebaum som jeg kjøpte i mai (månedens bok i Bokklubben) er interessant og tankevekkende. (Kjedelig bokomslag!!!) De som er interessert i tema og ønsker å lese boken har ikke behov for å lese annet enn Bokklubbens beskrivelse av den her og forlagets omtale av boken:

«Den Pulitzer-prisvinnende historikeren og journalisten Anne Applebaum forklarer med forbløffende klarhet hvorfor ledere i flere vestlige land har kastet kull på liberale demokratiske ideer til fordel for nasjonalisme og autoritarisme.

Over hele verden ser vi den samme tendensen: Demokratier er under angrep, mens ulike former for autoritære styresett er på fremmarsj. Applebaum var en av de første til å rope et varsku om de antidemokratiske bevegelsene som rørte seg i Vesten, i Demokratiets svanesang forklarer hun hvorfor nasjonalisme og autokrati har slik tiltrekningskraft og hvorfor politiske systemer med grunnleggende enkle idéer har en så umiddelbar appell, spesielt hvis de er til fordel for de lojale og ekskluderer alle andre.

Despotiske ledere styrer ikke alene. For å komme seg til makten og holde på den er de er avhengig av hjelp fra politiske allierte, byråkrater og mediepersonligheter. De autoritaristiske og nasjonalistiske partiene som har vokst frem i moderne demokratier over hele verden byr på nye veier til makt og penger for sine tilhengere. Applebaum beskriver flere av verdens fremste forkjempere for frihetsfiendtlige styresett verden over, og viser oss hvordan de bruker konspirasjonsteorier, politisk polarisering, sosiale medier, og til og med nostalgi for å forandre samfunnene de er en del av.»

Demokratiets svanesang er en glitrende dissekering av et verdensomveltende skifte og et engasjerende blikk på veien som leder tilbake til de demokratiske verdiene vi står i fare for å miste.»


11. jun. 2021

Hjem fra krigen (Return to Jalna) - bok nr. 13 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

 


Da er romanen Hjem fra krigen på 473 sider lest. Jeg er ikke den eneste som leste serien som barn. Det samme forteller forfatteren av boken som jeg skrev om i dette innlegget at hun gjorde:

Lese: en liten bok om store opplevelser av Kari J. Spjeldnæs – interessant bok som fremmer leselysten

Godfølelsen er veldig til stede når jeg leser bøkene nå også. Jeg misunner Mazo de la Roche f. 1879 som hadde evne og vilje til å skrive bøkene i serien. Det ble en suksess. Tenk om noen kunne sett potensialet til å filmatisere historien…

I bok nr. 13 er vi kommet til 1943. Unge Maurice Whiteoak f. 1926 kommer hjem til Canada fra Irland der han har bodd hos en slektning:

«Da den første sommeren i Irland var over, kom krigen. Nå hadde den vart i fire år. Tross alle brevene hjemmefra hadde Maurice følt seg uendelig fjernt fra krigen, like fjernt som fetter Dermot. Selv da faren og onklene hadde reist ut for å være med og kjempe, selv da han fikk høre at hans far var tatt til fange i Tyskland, hadde han følt seg fjernt fra krigen og fortsatt sitt fredelige liv sammen med sin lærer og den gamle fetteren.»

Fetteren og velgjøreren Dermot Court er nå død, og Maurice arver Dermot når han blir 21 år.

I løpet av krigen er onkel Maurice, gift med tanten Meg, død. Faren Piers kommer hjem etter hvert med et ben mindre. Patriarken Renny på Jalna kommer også hjem.

Det er mye som skjer, ikke minst fordi Meg selger huset til en initiativrik investor Clapperton som skaper mye støy med sine planer for eiendommen. Den unge Adeline f.1930 tegner å ha arvet utseende fra sin farmor og en sterk vilje av sin far. Når boken slutter, er året 1945. 2. verdenskrig er over og et nytt familiemedlem er kommet inn i familien, Dennis, sønnen til Finch.

Nå har jeg tre bøker igjen av serien på 16 bøker. I tillegg må jeg lese ferdig biografien av Mazo de la Roche. Den må jeg prioritere å lese  i sommer og høst.