Alf van der Hagen: Litterære løft – ti nye forfattersamtaler

 

«Jeg er sikker på at mange av oss har fått nok nå, på så mange plan. Fått nok av en gjennomteknologisk hverdag. Nok apper, nok digitale påfunn vi ikke opplever at vi trenger. Det blir alltid risikabelt i et samfunn når for mange mennesker føler seg fremmedgjort. Jeg tror vi er der nå. Ved det punktet hvor det koker over. Det Trumps fremgang var et symbol på, angår oss. Trumps er det lett for mange av oss å avfeie, men jeg tror vi må være klar over at han er den banale og vulgære utgaven av en livsfølelse mange har. Og det er kanskje en litt ugrei erkjennelse. Tollak hører hjemme i dette bildet. Han kan sitte og høre på radioen at en eller annen forbanna idiot fra staten snakker om at nå skal de gamle profitere på den nye digitale hverdagen, på ny sensorteknologi og at alle byer i Norge skal bli smarte. Tollak blir så galen av å høre på dette at han trekker ut støpselet og hiver radioen bak i pickupen. Når han så får høre en fyr på TV som snakker om «kjenslene sine», så gjør han det samme med Tv-apparatet, kaster det på samme lasset. Han kjører ned til byggevareutsalget og slenger driten fra seg der. Så kan du si: «Tollak, for en idiot!» Men du kan òg kjenne at dette har mange av oss lyst å gjøre. Jeg merket da jeg skrev, at dette nok er fiksjon og litteratur, men det er også sant. Svært mange av oss har fått samtiden i halsen. Vi får ikke puste. Vi lever i et uforskammet samfunn. Hensynsløst, ikke sant, og hvor rart er det? Teknologi er ikke en omsorgshandling, uansett hva de som selger deg teknologiske løsninger, ønsker å hevde. Jeg følte at Tollak ga et svar på den livsfornærmelsen vi opplever akkurat nå, ganske mange av oss. Jeg tror jeg fant et språk for det og en karakter for det.”

Sitatet over er fra Alf van der Hagens samtale med forfatter Tore Renberg publisert i boken Litterære løft utgitt i 2024.  Intervjuet er fra 2021, og et av temaene under samtalen er Renbergs bok Tollak til Ingeborg. Alf van der Hagen viser til at Tollak til Ingeborg ble en bestselger og solgte i titusenvis av eksemplarer. Renberg får da spørsmålet om hva han tror det er som boken har truffet i folket. Om det er et slags norsk Trump-segment.

Samtalene i Litterære løft er tidligere publisert i tidsskriftene Plot og Samtiden i perioden 2021 – 2024 og er bearbeidet for utgivelsen. I tillegg til Tore Renberg er det intervju med Per Petterson, Linn Ullmann, Jon Fosse, Tomas Espedal, Cecilie Løveid, Lena Lindgren, Camara Lundestad Joof, Thorvald Steen og Maria Navarro Skaranger.

Forlagets omtale av Litterære løft:

«Alf van der Hagen har utviklet en særegen samtaleform som han kaller «eksistensielle dybdeintervjuer». I hans nye bok Litterære løft snakker han med ti norske forfattere om å skrive og lese. Om klasse og klassehat. Om å fly høyt og falle dypt, og løftes opp igjen. Om å skrive for å huske, om løgn og sannferdighet. Om litteratur som en slags bønn. Om å skrive sin egen selvbiografi. Om kjærligheten til det mellommenneskelige. Om oppmerksomhetstap og virkelighetsutglidning. Om å se sin mor føde. Om eldgamle kirker i Konstantinopel. Og om å kjempe seg fri fra et innvandrerstempel.»

Overtredelser (Trespasses) av Louise Kennedy – fantastisk god debutroman

 

«Hva gjør du oppe så tidlig? spurte Cushla.

Hva gjør du ute til ni om morgenen?

Hun ransaket hjernen etter et påskudd og mumlet noe om trøbbel med bilen og at hun hadde blitt over hos Gerry. Hun satte foten på neste trinn, men Gina hadde tatt et skritt fram og sto rett foran henne.

Hoho! Trøbbel med bilen, du. Tror du jeg er dum? sa hun og spilte ut neseborene.

Herregud. Lukter du på meg? sa Cushla.

Du får dårlig rykte på deg hvis du driver på sånn, sa Gina, nesten triumferende.

Jeg er tjuefire år gammel, sa Cushla og sprang opp trappa, plutselig klar over at hun luktet av Michael. Tjuefire, for faen.»

Et eksemplar av debutromanen til den irske forfatteren Louise Kennedy Overtredelser var på hurtigutlån, 10 dager, på biblioteket. Tar den med tenkte jeg etter å ha skumlest hva det norske forlaget skriver på baksiden da jeg var på biblioteket.

Romanen ble utgitt i 2023 og på norsk i 2024. Jeg kan ikke huske å ha hatt en så intens leseopplevelse på lenge.  Jeg tenker av og til at jeg kanskje har brukt og bruker for mye tid på å lese. Hvorfor ikke bruke mer tid på å se filmer. Men så dukker en slik bok opp rimelig tilfeldig, og mine tvil forsvinner. Jeg tviler på at filmatisering av romanen ville gitt samme opplevelse som å lese den. Fantastisk god. 

I etterordet skriver forfatteren at romanen bygger på en virkelige hendelser, men iblant stammer hendelsesforløpet (og selve hendelsen) fra forfatterens fantasi. Og at hun har fått hjelp av mange mennesker. En fantastisk fortelling som jeg håper får mange norske lesere.

 Forlagets omtale

Belfast, 1975. Da Cushla møter Michael på familiens pub, burde hun vite bedre enn å forelske seg. For han er protestant, tjue år eldre enn henne og gift, og de to lever i en verden der kjærlighet og vold er tett sammenvevd og overtredelser har en svært høy pris. En verden der fedre blir banket opp på vei til jobb, og en verden der barna Cushla underviser lærer seg ord som bensinbombe og gummikuler lenge før de lærer gangetabellen. Og etter hvert som forholdet mellom de to utvikler seg, eskalerer også volden og terroren.

Louise Kennedys prisvinnende debutroman om den tretti år lange konflikten i Nord-Irland, kjent som The Troubles, er en vakker, rørende, rystende og uforglemmelige debut om mennesker som forsøker å leve vanlige liv i ekstreme omgivelser.

Min skyld. En historie om frigjøring av Abid Raja

 

«Første juledag 2008 stilte Nadia og jeg med tvillingene og Adam i juleutgaven av frokost-TV, God jul Norge. Jeg tror det var hennes første tv-opptreden. Det skulle være en julemorgen med det TV 2 kalte «fine samtaler, vakker musikk, spennende gjester, direkterapporter fra vårt langstrakte land og en varm julestemning i studio». Jentene skulle fylle tre år om noen uker, Adam var nettopp fylt ett. Alle tre var politisk korrekt kledd i røde nissedrakter, røde nisseluer, grå strikkekofter og påtegnede fregner.

Nadia og jeg skulle vise hvor godt integrerte vi var, som norskpakistanere som tok med oss det beste fra hver kultur. Vi ble derfor bedt om å stille i pakistanske festklær, hun i rød, lang kjole, jeg i sort, glitrende skjorte og hvite, store posebukser med hvite sandaler på føttene. Vi var klare til å pludre om juletrær og julekalendere.»

Jeg husker det jeg har sitert over fra Abid Rajas bok Min skyld En historie om frigjøring som ble utgitt i 2021. De var så fine alle sammen. Men det som han skriver om videre husker jeg ikke:  

«Så spurte Vår Staude plutselig med skarp nyhetsstemme og kritisk blikk:

«Dere har fått disse tre barna. Men hva om de vokser opp og en av jentene plutselig møter en staut, kristen mann fra Vågå? Hva sier mor da?»

 Nadia og jeg vekslet raske blikk. Dette temaet var vi definitivt ikke forberedt på og komfortable med. Jeg svettet under tv-sminken, og måtte i løpet av noen hundredels sekunder finne ut hvordan vi skulle redde situasjonen og få rodd oss i land. For hvordan svarer du på et sånt spørsmål, slik at både etnisk norske og staute karer i Vågå, pakistanske menn i slekten og muslimske familier på Grønland skal føle seg inkludert i svaret og ikke bli støtt? Dette var jo kjernen av hvordan vi prøvde å finne balansen i vårt eget ekteskap, der vi forsøkte å tekkes absolutt alle rundt oss.»

Abid Raja har vel de fleste møtt gjennom TV-ruta der han prater på innpust og utpust om det han brenner for. Et menneske med meningers mot. Forlaget omtaler forfatteren slik:

«Abid Raja (1975) er advokat, Venstre-politiker og tidligere kultur- og likestillingsminister, og har gitt ut bøkene Dialog (2010), Min skyld (2021) og Vår ære og vår frykt (2024) på Cappelen Damm. Han har tidligere stått bak Dialogmøtene og tenketanken Minotenk, som han etablerte i 2009. I 2010 ble han tildelt Fritt Ord-prisen for sitt arbeid, og i 2017 mottak han den internasjonale religionsfrihetsprisen for sitt arbeid for å grunnlegge IPPFORB.com og fremme religionsfrihet globalt. For boken Min skyld mottok han, som første sakprosaforfatter på 20 år, Bokhandlerprisen i 2021. I 2022 mottok han Åpenhetsprisen for boken, og i 2023 ble han tildelt YS´Likestillingspris sammen med sin søster og sin kone. Min skyld har et samlet opplag på over 170 000 eksemplarer.

Raja er gift med psykologen Nadia Ansar. De bor i Oslo med sine tre barn.»

Livsreisen hans frem til han skrev boken var ukjent for meg. Det er som han skriver i boken, livet kunne tatt en annen vei. Selv om jeg kjente til boken fra omtaler og intervju med Abid Raja er det noe annet å lese om hans historie sammenhengene i en bok. Boken kunne like gjerne hatt tittelen Min kamp, for en kamp har det vært for han å komme dit han er i dag. En kamp mot andre og en kamp med seg selv. En bok det var verdt å lese.

Forlagets omtale:

«Tidligere kulturminister Abid Raja er blitt kalt breial, brautende, poserende og dominerende.

Hans liv har handlet mye om det motsatte: Om å skjule smertene og handikappet han ble født med, å skjule seg for volden og mobbingen – og å skjule kjærligheten til den han elsker. Skyldfølelsen hans – en blanding av skam og frykt, har hindret ham i å kjenne på de andre følelsene han som menneske er utstyrt med. Alt han har kjent, er et voldsomt sinne.

Da han som voksen oppsøkte en erfaren, kvinnelig psykolog for å få hjelp til å beherske temperamentet sitt, spurte hun: «Har du noen idé om hvor det sinnet kommer fra? Er det noe annet i livet ditt som du egentlig er sint for?»

Dette er den brutalt ærlige historien om Abid Rajas turbulente klassereise, hans mangeårige kamp for kjærligheten og den smertefulle frigjøringen fra skam, skyld og utenforskap.»

Stormberget, siste bok i trilogien Polarsirkelen av Liza Marklund

 

«Kriminallitteratur, ofte berre kalla krim, er underhaldande, spenningsfylt litteratur om etterforsking og oppklaring av brotsverk. Krimromanar står for ein svært stor del av boksalet i Noreg.»

Jeg synes at det å kategorisere Stormberget, siste bok i trilogien Polarsirkelen av Liza Marklund, som krim, er å strekke sjangeren langt. Forbrytelse langt tilbake i tid er grunnlaget for boken. Etterforskning er det lite av. Selvsagt er det interessant å få svar på hvem som har begått forbrytelsene. Men jeg opplevde lite spenning knyttet til handlingen. Boken var grei nok, men det ble ingen stor leseopplevelse.

Forlagets omtale:

«Stormberget er siste del i Liza Marklunds kritikerroste og bestselgende «Polarsirkelen»-trilogi, med handling fra Stenträsk i Norrbotten, like ved polarsirkelen. Marklund vokste selv opp i dette området, og bruker historiene hun hørte på den tiden i handlingen.

 Marklund skriver om lengsel og hemmeligheter, om hensynsløs utnyttelse av mennesker og natur og om vold og tvang, i det store, og i det små. Bøkene hopper frem og tilbake i tid, fra 80- og 90-tallet og frem til i dag.

 Stormberget er en episk familiekrønike der politimester Wiking Stormberg og hans familiehistorie står i sentrum – men også stedet, jorden, elva, selve Stormberget har stor betydning for handlingen.

 Under midtsommerfeiringen i Stenträsk flyter en kropp opp i Kallmyren. Det antas at det er Wiking Stormbergs druknede kone som endelig er funnet. Men mennesket i myra viser seg å være en mann, og han har ikke druknet. Kroppen hans har blitt festet til bunnen av myra med en stake gjennom hjertet, som en vampyr.

For Wiking betyr funnet en svimlende reise tilbake til hans egen familiehistorie. Til slutt vet han ikke hva som er sannhet og hva som er løgn, hvem som egentlig er hva – eller hvem han selv er.»

Stormen En biografi om Edvard Munch av Ivo de Figueiredo - bind 1

 

«Edvard Munch fant aldri ro, heller ikke da blodet trakk seg tilbake fra netthinnen. Stormen i øyet oppsto ikke med lesjonen, den hadde fulgt ham fra barndommen og kom aldri til å stilne så lenge han levde. I brevene kommer han gang på gang tilbake til at han trengte å reise bort og finne et sted som kunne gi ham den absolutte og fullkomne hvile. Et slikt sted fant han aldri, av den enkle grunn at han alltid tok uroen med seg dit han dro. Livet gjennom levde han i et rastløst jag, hastende fra land til land, mellom byer, fra rom til rom, trapper opp og ned i sitt eget hus. Når han snakket, raste han av sted, tvunget av tankenes krappe sprang, det samme når han lot radernålen danse over kobberplaten, penselen over lerretet. I Munchs bilder finnes ingen ro, i kunstnerens øye er det alltid storm.»

 Selv om jeg har lest bøker om Edvard Munch tidligere, er det mye av det Ivo de Figueiredo skriver om i biografien Stormen som var ukjent for meg. Edvard Munch ble født i 1863 og døde i 1944. Bind 1 tar for seg tiden frem til 1902 og ble utgitt i 2023. Bind 2 forventes utgitt i oktober. Jeg har lest bøker som Ivo de Figueiredo har utgitt før, og jeg hadde derfor forventninger til biografien. 

Biografien er oppdelt i 8 kapitler og siste del av boken består av noter mv. Det er positivt at det i boken både er tatt med bilder av personer som det fortelles om og Edvar Munchs kunst, og at disse er plassert der de naturlig hører hjemme ift teksten.  

Oppveksten og Edvard Muchs familie leste jeg senest om i boken til Torill Stokkan: Tante Karen.  Kvinnen bak Edvard Munch. Det jeg kjente minst til var det ville bohemlivet han levde i Kristiania, Berlin og Paris.

«Landet Edvard Munch ville bli kunstner i, var en provins i Europa, en nasjon som etter frigjøringen i 1814 måtte bygge sine institusjoner fra grunnen. Utfordringen for den ferske nasjonen var å finne en identitet i spenningen mellom det antatt norske og en europeisk kulturarv man på samme tid ville tilhøre og avgrense seg fra. I Munchs barndom var Norge blitt en moderne nasjon på de fleste områder. Unntaket var i kunstformer som teater og bildekunst, der en institusjonell fattigdom fortsatt gjorde seg gjeldende etter århundrene med dansk styre. Så sent som i 1870-årene var Norge et land med kunstnere, men uten noe kunstliv å snakke om. Her fantes ikke noe akademi med tunge tradisjoner, ikke noe kunstmuseum verdt navnet. Markedet var magert, mesenene få. Kritikerne manglet tyngde og publikum dannelse. «

På Høstutstillingen 1884, som var tredje i rekken, bidro Munch med maleriet Morgen. Bidraget var et av to skandaler på utstillingen:

 

«For oss som er født og formet lenge etter bruddet med de gamle skjønnhetsnormene, er det ikke lett å forstå forargelsen Morgen vakte i samtiden. Hvordan kan man unngå å se følsomheten i måten Munch utforsker morgenlyset i veggens blåtoner på, hvordan det gror i bomullsstoffene i gardinene, duken og jentas klær. Roen i bildet, den sakrale stemningen i det hverdagslige motivet av tjenestejenta som tar imot morgenen, hånden som berører armen, den nakne foten; det er som om hun trenger å stadfeste sitt nærvær i verden, et øyeblikk, før hun reiser seg og tar fatt på en ny arbeidsdag. Omtrent som Munch. «

 På slutten av livet var Edvard Munch berømt og formuende. Han er relativt berømt når vi forlater han i første bind, men formuende var han ikke. Han fikk solgt lite av kunsten han laget og var stadig på tiggerstien etter penger. Det var ikke gratis å reise mellom Kristiania, Tyskland og Paris og transportere med seg kunst til utstillinger. Til slutt en smakebit fra om boken om hans forhold til alkohol på dette tidspunktet:

«På nyåret 1900 gjorde han et par forsøk på å reise til Lillehammer og Kristiania for å teste formen. Det falt ikke heldig ut — «jeg tåler ikke Iænger cafeer og byer». Han kunne like godt ha skrevet at han ikke lenger tålte å drikke. Alt tyder på at han gjennom årene hadde utviklet et alvorlig alkoholproblem, og det er åpent i hvilken grad nerveproblemene etter hvert var blitt et spørsmål om ren og skjær alkoholisme. Ifølge ham selv begynte han ikke å drikke noe videre før etter fylte 28 år, det vil si under stipendreisene til kontinentet. Deretter fulgte Ferkel-årene, kafélivet i Paris og vennskapet med dedikerte alkoholister som Przybyszewski. Munch drakk for å roe nervene og føle seg sterk, som andre folk. Etter hvert ser han ut til å ha tydd til drikkingen som en del av det kunstneriske arbeidet, som et middel til å oppnå den samme sanseoverskridende tilstanden som sykdommen og spillegalskapen hadde gitt ham. Hva som enn drev ham, måtte han snart tømme en flaske vin for overhodet å klare å ta fatt på dagen. Det var et farlig spill, men problemet var ikke bare mengden, men hvordan rusen kom til å arte seg. Mens alkoholen i unge år gjorde ham avslappet, i høyden rørete og uvøren, kom den med årene til å hisse ham opp: «Der fulgte ingen normal træthed — men det gik over til ubeherskethed», bekjente han senere, «og min hjerne var febrilsk virksom — der hændte meget — jeg senere ikke forstod.»

 Forlagets omtale:

«Edvard Munch er ikke bare Norges største kunstner, men også den eneste som har erobret en plass i den globale kulturen. Stormen forteller historien om en bråmoden kunstner som etter å ha satt Kristiania på hodet med grensesprengende malerier, inntar det europeiske kontinentet som en provinsiell kraft fra nord. Første bind følger Munch fram til 1902. Etter en oppvekst preget av sykdom og farsopprør fikk han sitt gjennombrudd med Det syke barn i 1886. De neste årene fartet han rastløst mellom Norge, Tyskland og Frankrike. Fra han tok opp penselen, levde Munch livet som i en storm der kunsten gikk foran alt. Det fikk kvinnene som elsket ham merke. Det samme gjorde familien han hele livet flyktet fra, men uten at han noen gang brøt nervebåndene som bandt dem sammen. I Stormen. En biografi om Edvard Munch har Ivo de Figueiredo gjennomgått kjente og nye kilder og skrevet et nært og storslagent portrett av den gåtefulle kunstneren og hans tid.»

 

Skumring 1941 (Skymning 41) av Kjell Westö

 

Selv om jeg ikke vært i Helsingfors, er det som om jeg har vært der gjennom å lese romanene til Kjell Westö. I Skumring 1941 foregår handlingen for det meste i Helsingfors. Til tross for at historien som fortelles foregår i dystre krigsår, er det ingen mørk fortelling.  Det er sjelden jeg leser en bok på 467 sider at jeg tenker; her er det godt å være – denne vil jeg ikke skal ta slutt. Kjell Westö har etter hvert blitt en av mine favorittforfattere, og etter å ha lest Skumring 1941er dette enda en gang blitt befestet.

Forlagets omtale av romanen som ble utgitt i 2023 og på norsk i 2024:

«Det er januar 1940, og vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen har pågått i snart to måneder. Molly er på turné med teaterkompaniet sitt, mens kjæresten, journalisten Henry, er sendt ut i felten som krigskorrespondent. På slagmarken forstår han at ikke alt kan fortelles: Under en krig må sannheten ofres for nasjonens beste.

Så blir det fred, og Molly og Henry forsøker å finne tilbake til hverdagen i Helsingfors og glemme krigsopplevelsene som hjemsøker dem. Men snart er det 1941, og en ny krig står for døren.

Skumring 1941 er en storslått og medrivende roman om noen av de mørkeste årene i Finlands historie – og om hva krig gjør med mennesker, med livet og med kjærligheten.»

Fars rygg av Niels Fredrik Dahl – tankevekkende og vondt å lese denne fortellingen

 

«Jeg har dette store, ukjente rommet inni meg der det er holdt av plass til fars historie, der den skal passe inn som en hånd i en hanske, men det gjør den ikke, det er ikke mer enn noen små harde biter som skrangler rundt inni der. Samtidig kjenner jeg et savn så stort at jeg synes jeg snubler i det hvor enn jeg går, etter et menneske jeg ikke vet så mye om og ikke kan si at jeg kjente, enda så ofte vi sto tett inntil hverandre, og enda jeg merket varmen hans, jeg hørte pusten hans, hørte at han sang.

Jeg har fotografier og brev, og jeg bruker dem for det de er verdt og enda litt til. Men det er også sånn at plutselige hendelser, syn, overhørte replikker, dufter, lyden av kirkeklokker, en bil som ruser, en fugl som kvitrer, hva som helst, egentlig, snø, drev av salt sjø i luften, kan åpne opp. Med så mye savn, så mye ordløst og håpløst og fåfengt som jeg i min egen ensomhet surrer rundt i mens jeg forsøker å skrive dette, trenger jeg mine egne veier inn til fars historie.»

Jeg sitter igjen med så mange mange tanker og spørsmål etter å ha lest boken Fars rygg av Niels Fredrik Dahl. Boken ble utgitt i 2023 og nominert til Nordisk råds litteraturpris 2024. I forlagets omtale står det at fortellingen er full av humor. Jeg fant ingen ting å le av. Synes fortellingen bare gjorde vondt å lese. At ensomhet kan gå i arv kan vel ingen tvile på etter å ha lest boken.

Forlagets omtale:

«Jeg ser etter faren min. Han har vært død i fjorten år nå, og jeg ser etter ham likevel. Jeg håper at han skal komme gående mot meg i det skiftende lyset oppover den øde gaten, at han skal bli større og større, tydeligere og tydeligere mens han nærmer seg.»

Med utgangspunkt i etterlatte papirer, brev og gamle fotografier setter sønnen sammen fortellingen om farens barndom: i Egypt, hvor guttens far, Dommeren, holder sin lille familie i et kolonialt jerngrep, hos fremmede i Bærum, på pensjonatskole i Genève, på hotellrom opp og ned gjennom et Europa på vei mot en ny stor krig.

«Fars rygg» er skildringen av en gutt og ung manns forsøk på å leve i en verden han ikke forstår, men likevel prøver å bli en del av. Det er også historien om fars mor, Ellen, som sitter fast i et ulykkelig ekteskap.

Niels Fredrik Dahl har skrevet en stor og dypt menneskelig roman, øm, mørk og full av humor, om familie og kjærlighet i det 20. århundre, om en gutt og en mor som er bundet sammen av ensomhet, og om en ensomhet som går i arv.»