Kråketronen av Eva Fretheim – imponerende

 

«Fem ungdommer i en stubbåker. Fotografert på avstand, i fart, på vei mot hverandre eller fra hverandre, bevegelsen visket ut rekkene deres som med en bløt pensel. De var i tidlige tenår, med uferdige kropper, myke konturer. En av dem hadde noe i håret som lignet fjær. Landskapet var nordisk, himmelen blek, klærne i jordfarger, buksene hadde sleng. Fargene var gulnet, nesten skjoldet etter nærmere femti år. Fem barn på et gustent jorde.

Bildet av dem var blitt hentet opp fra beslagsrommet og avfotografert, nå var kopien blåst opp på storskjermen i møterommet, uten at det hjalp. Ansiktene var vage som røyk, bildet var tatt på for stor avstand, i for stor fart. Vigdis kjente frustrasjonen vokse da hun snudde seg mot teamet:

Hvem er disse fem barna? sa hun.»

 Endelig var den siste krimromanen til Eva Freheim ledig på biblioteket. Jeg har gledet meg til å lese boken. Samtidig har jeg vært spent på om Kråketronen som ble utgitt i 2026 ble en like god leseopplevelse som de tre foregående som jeg leste tidligere i år: Dronningland, Fuglekongen og Papirdukkene. Det ble det. Jeg er imponert. 

 Boken starter med at en ung naturverner drukner i et vann ved gården der bygdas ordfører og ektefellen bor. Vigdis Malmstrøm og kollegaen etterforsker er om dette er en ulykke eller har ordføreren og/eller ektefellen eller andre som var i nærheten skyld i drukningen. Men politimesteren vil ha et ord med i laget:

«Lise Sand lyttet taust, uten å avbryte. Da Vigdis var ferdig, sa hun:

Jeg ga deg vel en slags advarsel da vi snakket sammen sist, Vigdis. Om at dette måtte holde vann.

Ja, sa Vigdis, og prøvde å holde stemmen fast. Og det vet vi først når etterforskningen er avsluttet.

Jeg skjønner at du gjerne vil ha mer tid, sa Lise Sand og foldet hendene oppå skrivebordet. Men vi har rett og slett ikke ressurser til å drive dette noe lenger.

Vigdis iakttok de foldede hendene mens politimesteren fortsatte:

Du vet selvsagt hvordan ressurssituasjonen vår er. Nå har du fått to døgn. Dere har gjort tekniske undersøkelser og avhørt vitner. Det er gjort godt arbeid, for all del. Men ut fra det du nå har fortalt, ser jeg ingen ting som tyder på at dette var noe annet enn en ulykke. 

Det vet vi ikke ennå, sa Vigdis lavt. Hun beveget svakt på føttene for å dempe uroen som vokste i henne.

Dere har ikke lagt fram et eneste bevis, fortsatte Sand. Det du nettopp refererte, var et hendelsesforløp, som endte i en tragisk ulykke.

Du må innrømme at det ikke kan utelukkes at det er skjedd noe kriminelt, sa Vigdis desperat. Men det gjorde ikke noe inntrykk på sjefen hennes.

Det kan man nesten aldri, svarte Sand kort og kjølig.

Hvis vi lukker saken nå, vil pågripelsen av ordføreren virke helt absurd. Det setter oss i et dårlig lys, sa Vigdis.

Lise Sand ristet på hodet.

Det får ikke hjelpe. Her må det skjæres igjennom, og det er min oppgave når etterforskningsledelsen ikke klarer det. Vigdis svarte ikke. Hun hadde ikke mer å si.»

 Men så skjer det et drap på en hytte nær gården. I boligen til drapsofferet finner de et gammelt bilde som tilsier at drapet har sammenheng med en hendelse for mange år siden. Under etterforskningen av drapet kommer det frem opplysninger som gjør at saken som politimesteren lukket må gjenåpnes.

Forlagets omtale av Kråketronen:

«Et par egg knuses mot en vindusrute. 

En tenåringsjente går ut på et islagt tjern.

Kvelden den unge kvinnen går gjennom isen, forandrer alt. For tjernet der hun drukner, ligger på ordførerens tomt. Og politietterforsker Vigdis Malmstrøm oppdager etter hvert at dette ikke er første gang et ungt menneske har mistet livet på akkurat denne måten - akkurat her.

Hvilke historier er det vi tviholder på for å overleve? Og hvor langt tilbake må vi gå for å nøste opp i alle løgnene som utgjør et liv?

I Kråketronen er det politiske maktspillet like overskridende som barndommens altoppslukende leker. Og med sin mesterlige psykologiske innsikt viser Eva Fretheim nok en gang hvorfor hun har tatt norske krimlesere med storm.»

Rasputin og Romanov-familiens undergang (Rasputin and The Downfall of the Romanovs) av Antony Beevor

 

«Tsarens offiserskorps var så demoralisert av de overdrevne beretningene om politisk og økonomisk korrupsjon, for ikke å snakke om de direkte usanne historiene om Rasputins utsvevelser med keiserinnen og til og med døtrene hennes, at da februarrevolusjonen brøt ut i 1917, var det knapt noen som løftet en hånd for å forsvare tsaren. Sjelden har én enkeltperson, fra små kår og omspunnet av ville rykter, øvd en så sterk påvirkning på historiens kjede av årsak og virkning. Rasputins betydning gir en fascinerende annerledes vinkling på hypotesen om de store menns innvirkning på historien.

Det er et annet aspekt ved det Teff kalte «myten», som er like fascinerende. Mytene og løgnene han var omgitt med, var den tidens falske nyheter. Rasputin selv hadde delvis skylden for dem, fordi han skrøt av sine forbindelser til tsarfamilien. Likevel avslører konsekvensene et fenomen som altfor ofte blir ignorert av historikerne, nemlig at rykter og konspirasjonsteorier kan ha langt sterkere effekt enn virkeligheten.»

Første gang jeg hørte navnet Rasputin var på slutten av 1970-tallet da sanggruppa Boney M i låten Rasputin sang at han var «Russia's greatest love machine». Etter det har jeg lest bøker om Russland og om de siste Rovanovene som endte med å bli henrettet, men da har Grigorij Jefimovitsj Rasputin (1869 – 1916) hatt en mindre rolle enn i boken jeg nå har lest.

Boken Rasputin og Romanov-familiens undergang av Antony Beevor ble utgitt i 2026, også den norske utgaven. Hendelsene som ledet til at Rovanov- familiens undergang var mange. Derfor er vi på side 100 av 380 sider før vi leser om det første møtet mellom Rasputin, tsaren og tsaritsaen som var i et teselskap i november 1905.

Etter ha født fire døtre fikk tsar Nikolaj II og hans hustru Alexandra en sønn. Han ble født med en blødersykdom. Dette skulle være en hemmelighet for å unngå at tronen ble kuppet av andre. En hendelse sementerte forholdet mellom keiserinnen og Rasputin:

«Den vinteren, da Rasputin var tilbake i St. Petersburg, kom tre år gamle tsarevitsj Aleksej i skade for å falle og skade beinet. Det oppsto indre blødninger, og beinet hovnet opp slik at barnet ble utsatt for intense smerter. Hofflegene konkluderte med at det ikke var noe de kunne gjøre. Keiserinnen ringte Rasputin og tryglet ham om å komme umiddelbart til Tsarskoje Selo. Rasputin ankom og ble ført til Aleksejs soverom, der han begynte å be ved fotenden av sengen. Tsarens søster Olga gikk innom Aleksej neste morgen og ble forbløffet over å finne gutten sittende oppreist i sengen. Feberen var borte og hevelsen hadde gått ned. Før Rasputin reiste igjen, skal han visstnok ha sagt til foreldrene: «Vær bare rolige, sønnen deres vil overleve, og når han blir tjue år, vil sykdommen ha forsvunnet uten å etterlate seg spor.» Hvis han faktisk kom med dette løftet, var det en tragisk upresis spådom. Men den lille guttens spektakulære tilfriskning overbeviste keiserinnen fullt og helt om at Rasputin var en helgen. Han hadde utført et mirakel rett foran øynene på henne.»

Rasputin ble tilkalt flere ganger etter dette og keiserinnen var overbevist om at det var hans evner som fikk Aleksej til å friskne til.

«Tsaritsaen var ikke i tvil. Hun var fullstendig overbevist om at Gud selv hadde grepet personlig inn takket være Rasputins bønner. Én ting var sikkert. «Hjulpet av keiserinnens hang til mystisisme», skrev Mossolov, «hadde Rasputin få vanskeligheter med å gjøre alt han sa, til lov. Og ordene denne kløktige bonden fremsa, var skjebnesvangre.» Fra da av våget staben i palasset bare å nevne hans navn med dempet stemme. Tsaren ba Frederiks, sin mest betrodde rådgiver, om aldri igjen å ta opp spørsmålet om staretsen og hans omdømme.»

Uten sammenligning for øvrig har vi i Norge hatt Snåsamannen som mange hadde tiltro til. Alle som har hatt barn som er mye syk kjenner til hvor fortvilet det kan være. Denne delen av historien er derfor ikke vanskelig for meg å forstå. Det er alt det andre som etter hvert skjer som er uforståelig. Men i dette virvaret av hendelser, blant annet forårsaket av 1. verdenskrig, finnes en inkompetent og konfliktsky tsar som lar ektefellen med Rasputin som rådgiver styre alt ned i avgrunnen. Dette på tross av at advarslene var mange. Slik avslutter forfatteren forordet:

«Vi bør ikke glemme hva den store 1800-tallspoeten Fjodor Tjuttsjev sa om at Russland ikke kan forstås med hjernen alene. Det samme gjelder Rasputin. Han kombinerte åndelig uskyld med ustyrlig begjær, intens religiøsitet med kynisk opportunisme, stolthet med paranoia, instinktiv sjenerøsitet med grådighet, selvinnsikt med fantasi. Han overbeviste seg selv om at han hadde en oppriktig kjærlighet til kvinner, samtidig som han av og til begikk voldtekt. Alle paradoksene i hans personlighet, kombinert med den forbausende historien om hans liv og hans død, strider mot all vanlig logikk.»

Forlagets omtale:

«Hvordan kunne en knapt lese- og skrivekyndig bonde fra Sibir bestemme verdens skjebne? Det hersker liten tvil om at den såkalte «gale munken» Rasputin forhekset tsar Nikolaj II og hans hustru, Aleksandra. Likevel skjuler det merkelige og skandaløse forholdet deres en gåte – en gåte som kaster et fascinerende lys over den omstridte «store menn»-teorien i historien. 

Rasputin var en hengiven monarkist, ikke en revolusjonær. Han hadde ingen offisiell posisjon, ingen styrker under sin kommando. Likevel bidro han mer til Romanov-dynastiets fall enn noen annen enkeltperson. Tsarens offiserskorps ble så demoralisert av rykter om korrupsjon – for ikke å snakke om sladderen om hans utsvevelser med keiserinnen, og til og med hennes døtre – at da februarrevolusjonen brøt ut, ble ikke et eneste sverd løftet til forsvar for regimet.

Akkurat som Rasputin la familien Romanov under sin trolldom, har legenden om ham trollbundet historikerne. Mer enn hundre år senere klarer vi fortsatt ikke fullt ut å forstå sammenbruddet til verdens mektigste enevelde. Var det noe sant i de ville historiene som styrtet imperiet? Eller var hans egentlige ettermæle en urovekkende lærepenge fortellingen og mytens makt til å forme historien?»

Jeg vil! En forfatters portrett av Sigrid Undset av Ida Jessen

«Sigrid er en eminent brevskriver, spill levende og overdådig sjenerøs i sin ærlighet. For den som er interessert i Sigrid Undset, er det ikke mye «sløseri». Det er ikke noe småprat og heller ikke mange høflige forespørsler til mottakeren. Det er som om hun bruker mottakeren som dagbok. Hun skriver stort sett bare om seg selv og det som interesserer henne.

Hvordan kan det ha vært å motta det ene lange brevet etter det andre? Lange monologer om Sigrid Undset selv og hennes barn, hennes hverdag, hennes liv og lesning og meninger og stemninger, Har det tæret på, sånn som et menneske som snakker for mye, kjør det? Ikke for meg, som sitter og leser på 100 års avstand. Hun stiger opp fra brevene i all sin valkyrieaktighet, til tider primitiv, til tider råsterk som få, til tider sliten inn til marg og bein. Men alltid viljefast. Alltid ærlig.

Men stopp nå litt. Er det sant?»

Jeg husker ikke når jeg første gang leste en bok skrevet av Sigrid Undset. Eller den første gangen jeg leste en bok der Sigrid Undset var tema. Det er etterhvert blitt mange. Sigrid Undset slutter aldri å fascinere meg. Og nå har jeg lest enda en bok om henne.

Boken til Ida Jessen Jeg vil så jeg tilfeldig blant nye bøker på biblioteket. Den har tilleggstittelen En forfatters portrett av Sigrid Undset.  Fantastisk fint at det fortsatt skrives bøker om Undset. Boken ble utgitt i 2024 og på norsk i 2026.

Det er mye jeg husker fra tidligere bøker. Men alle som skriver om Undset har sin egen vinkling. Det har også Ida Jessen. Ida Jessen stiller en del kritiske spørsmål som jeg ikke kan huske at andre som har skrevet om Undset har stilt. Her er en smakebit til fra boken:

«Hun var en del av et kull med lovende debutanter. Herman Wildenvey, Olav Duun, Johan Falkberget og Kristian Elster. Hun meldte seg inn i Forfatterforeningen. Hun vakte oppsikt. Hun var ung og pen og talentfull og helt sin egen. Her er en skildring av henne fra en forfattermiddag i desember 1907, blikket tilhører den tre år yngre Wildenvey: «Hun satt og røkte små sigarer, en storladen, rank og statelig skikkelse, fem og tyve år kanskje. Det falt meg ikke inn at hun var annet enn en moderne velorientert ung dame, selvstendigheten selv. Hennes store mørke blikk søkte rundt hele rekken av hoder rundt bordet, hun så ut som hun i all likegyldighet satt og gjorde kritikkbetonte iakttakelser. 'Det er Sigrid Undset,' sa Barbra Ring. 'Hun skal være fenomenal. Gunnar Heiberg har anbefalt hennes første roman til Aschehoug.»^3»

Forlagets omtale av boken:

«Ida Jessen gir liv til Sigrid Undset (1882–1949) i en biografisk roman som skildrer en kvinne fanget mellom plikter og lengsler. Undset ønsket alt: å skrive, å elske lidenskapelig, å få en stor familie, å engasjere seg politisk og å leve med troen som drivkraft. Men ekteskapet brøt sammen, familien gikk i oppløsning, og det som først føltes som et kall til morsrollen ble en lenke.

Midt i smerten og tapet fant Undset styrke i skrivingen. Hun skrev seg ut av livets mørke rom og inn i verdenslitteraturen, noe som kulminerte med Nobelprisen i 1928.

Jessen – selv en anerkjent forfatter som gjerne gir stemme til kvinners erfaringer, går tett på Undsets dramatiske liv som hustru, mor, debattant og kunstner. Hun undersøker de kontroversielle valgene Undset tok, og stiller spørsmålene bare en forfatter kan stille en annen: hvordan livet og litteraturen uunngåelig flettes sammen, også der hvor selv forfatteren ikke kjenner hele sannheten.»

 

DJ Bambi – en god roman av den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir

«Litteratur er en ekspressvei til andre menneskers erfaringer. Vi trenger å lære nye ting, og vi trenger å samle erfaringer som gjør oss til kloke mennesker med evne til å se og forstå fra andres posisjon. Evner til å fabulere, forestille seg, samle kunnskap og lære blir ren bonus. Bøker gir automatisk frikort til innsiden av andre hoder. Det er gull verdt under strevet med å finne ut hvem vi er, hvorfor vi er til, og hva som er meningen med det hele.

Jeg har fremhevet skjønnlitteraturens betydning for å forstå andre mennesker. Samtidig gjør sakprosaen verden større og gir underlag for egne meninger. All lesing av lengre tekster innebærer å holde hjernen i arbeid over tid. Forskning viser at skjønnlitteratur gir effektiv lesetrening, i tillegg til at fiksjonslitteratur forsterker leserens emosjonelle register. «

Sitatet over er fra Kari Spjeldnæs bok Lesekrise. Jeg synes det passet godt til hvordan jeg opplevde å lese romanen DJ Bamvi av Auður Ava Ólafsdóttir.  DJ Bambi er den sjette romanen jeg leser av den den islandske forfatteren. Romanen ble utgitt i 2023 og på norsk i 2026. 

Dj Bambi forteller med innestemme om livet til en transkvinne.

«Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal dø i dag.

Det eneste som hindrer meg fra å la bølgene vugge meg i søvn, er tanken på at det ikke vil være en kvinnekropp som ligger i kisten. Jeg har ikke tenkt å dø før mitt livs store misforståelse er rettet opp, den store feilen at Skaperen lot meg fødes som gutt.

Det er derfor store sjanser for at jeg fortsatt er her i morgen.»

DJ Bambi er en roman som gjør meg bekymret og trist, men som også får meg å gapskratte. En roman som får frem at når livet er på bunnen er, det tilstrekkelig at man har et menneske som viser deg omsorg og kjærlighet. i Bambis liv den fåmælte tvillingbroren, som forstår hvor vanskelig livet til søsteren er:  

«Tvillingbroren min sier ikke nødvendigvis noe særlig når han kommer på besøk. Man kan faktisk si at han tier på forskjellige måter hver gang han kikker innom i lunsjen. Så det kan være litt vanskelig for utenforstående å skjønne betydningen av det min bror ikke sier.

Da vi var barn, trengte vi ikke å snakke for å forstå hverandre, og det hendte at jeg fullførte setningene for broren min og forklarte mamma hva han Broren min har tatt tausheten med seg videre i livet og synes derfor ikke det er nødvendig å fortelle hva han har drevet med siden vi traff hverandre sist (som var i lunsjen dagen før), hvem han har truffet, eller hva de har sagt.

I går kom han og viftet med en pose med svin i sursøt saus, og i dag stikker han to brett med plukkfisk i mikrobølgeovnen. Noen ganger kjøper han også med seg en boks med salat fra Ihykkvabær. Jeg har ikke hatt noe særlig matlyst i det siste, så da spiser han begge rettene.»

Det som jeg synes trekker ned, er rollen som er tillagt forfatteren som vil skrive en bok om Bambi. Denne rollen ble etter hvert kjedelig å lese om.

Den andre sida av elva av Therese Tungen - kjempegod debutroman

 Slik innleder Cille Biermann forfatterintervjuet med Therese Tungen 13. mars 2026 om romanen Den andre siden av elva som ble utgitt i 2026:  

Romanen har så mange fine elementer som til sammen gjør at den blir veldig god. En historie det er lett å leve seg inn i. Et av temaene trekker romanen inn mot krim-kategorien. Men forfatteren klarer å balansere slik at dette ikke overdøver andre tema i romanen. Som f eks hvordan det er å være ungdom og hendelser som kan oppstå uten at de er planlagt. Som får negative følger for resten av livet.  

En så god roman fortjener det flotte bokomslaget som illustrerer hva som er årsaken til sorgen hovedpersonen Karnanne og familien har levd med: at søsteren Alicia ble funnet død i elva da Karnanne var 16 år. Politiets teori den gang var at årsaken var et uhell eller selvmord. Kariannes teori har vært og er fortsatt en annen. Selv om årsaken til at hun reiser til hjembygda ikke er å stille spørsmål ved det som hendte med søsteren, trigger møte med folk i bygda spørsmålet om søsteren ble drept og kastet i elva.  Det er det ikke alle som liker.

Faren er på aldershjem. Moren flyttet ut da foreldrene ble skilt. Barndomshjemmet er tomt og fullt av minner:

«Ho set seg i trappa, stirer mot det store fotografiet på veggen, teke på konfirmasjonsdagen hennar. Foreldra står på kvar side av ho, Alicia står ved sida av mora og smiler. Ho ser blid og overberande ut. Broren står tett inntil Karnanne, han må ha vore om lag ti år. Han har blaute kinn, raude lepper og mørkebrunt hår. Lokkane legg seg mot ansiktet og får han til å sjå ut som ein engel. Ho har ei hand på skuldra hans. Ho ser sitt eige ansikt med den breie nasen, dei breie leppene, håret i ein stuv som gjer ho enda høgare. Ryggen er rak, antakeleg har mora mint ho på haldninga. Alt der er ho nesten like høg som faren. Ho ser stolt og glad ut. Det er noko med ansiktet deira, alle fem, dei fyller seg sjølv ut på eit vis, er u-øydelagde. Og foreldra, så unge dei er, yngre enn ho sjølv er nå. Systera har om lag eitt år att å leva.»

Det perfekte (Perfection) av Vincenzo Latronico – roman med handling fra et moderne liv i Berlin

 Det var ved å lese dette intervjuet med Vincenzo Latronico i Aftenposten at jeg fikk tips om å lese romanen Det perfekte. Romanen ble utgitt i 2022, finalist til International Booker Prize 2025 og ble utgitt på norsk i 2025. Romanen er på 130 sider og har fått gode anmeldelser.

Forfatteren sier blant annet dette i intervjuet:

«Da Latronico flyttet til Berlin på 2010-tallet, føltes det som frihet.

Han hadde nettopp vært del av en årelang kamp for å bevare et sosialt senter i Milano. Kollektivet tapte. Noen ble arrestert. Folk dro. Til Berlin, København og Slovenia.

– Jeg tror det var fordi jeg ikke ville være borger lenger. Det suger å være borger. Jeg ville være forbruker i stedet.

Han ler av formuleringen, men mener den alvorlig.

– Vi investerte flere år av livet vårt i noe kollektivt. Så tapte vi.

I dag mener han at flyttingen handlet om mer enn geografi.

– Jeg ble en forbruker av en by. Jeg ville bo et sted som ga meg flere muligheter, flere valg.

Det er lett å kjenne igjen logikken.

Hvis jobben føles feil, finner vi en ny. Hvis leiligheten føles feil, flytter vi. Hvis livet føles feil, begynner vi på nytt. Kanskje i en ny by. Kanskje med nye venner. Kanskje med et nytt spisebord i såpevasket eik og en monstera i hjørnet.

– Vi er så vant til å tenke på frihet som flere valg.

Han mener dette til slutt blir en felle. Ikke fordi vi velger feil, men fordi vi har lært å lete etter meningen på samme sted hver gang: i neste valg.»

Romanen Det perfekte handler om et ungt par, Anna og Tom, som streber etter det perfekte livet. Anna og Tom jobber som webdesignere i Berlin. I den første del, Det som vises, blir vi presentert for bildene av den perfekte leiligheten. En leilighet som de leier ut når de er på reise. Men det er store kontraster mellom bildene og det vi får presentert i andre del av romanen Det som er:

Det var ikke egentlig orden de så inderlig søkte, det var dypere og mer essensielt enn som så. De befant seg i et land der de ikke snakket språket, i en jobb med utflytende grenser, uten faste tider eller baser, og som i stor grad var prisgitt kundenes innfall og kontaktene deres på sosiale medier. Miljøet rundt dem, stedet hvor de sov og jobbet, som de selv hadde valgt og skapt, var den eneste håndgripelige manifestasjonen av hvem de var. Dette hjemmet og disse tingene reflekterte ikke bare personlighetene deres; det ga dem et fotfeste, i deres øyne et tegn på en velforankret, trygg livsstil som fra et annet perspektiv (for eksempel en generasjon tidligere) virket vaklevoren. Kaos i seg selv kunne jo være litt gøy, kreativt, men i den sammenhengen ble den et symbol på flyktighet.»

Men endringer skjer hurtig for de som lever av å levere digiale produkter. Herunder kommer en ny generasjon inn på arenaen. Mulighetsrommet til Anna og Tom krymper:  

«De skulle gjerne sett at alt var ved det gamle. Alternativt at det kom en drastisk forandring. Alt var blitt for likt. Noe måtte revurderes. Men hva?»

Forlagets omtale av romanen:

«Anna og Tom har skapt det livet mange jevnaldrende drømmer om: en lys og stilig leilighet i Berlin, kreative frilansjobber, en trendy vennekrets og perfeksjonerte Instagram-profiler. Men det perfekte bildet begynner sakte å smuldre – byens kulturelle puls stilner, venner flytter videre, og hverdagen blir kun en redigert fasade.

 Det perfekte skildrer et par som iherdig forsøker å kuratere livet – et liv der lykken stadig er nesten innen rekkevidde. Det er en roman om selvbedrag i vår digitale verden og om søken etter autentisitet i en samtid styrt av estetikk og algoritmer – hvor det som ligger bak det polerte, er et tomrom som vanskelig kan fylles av andres beundring.»

 

Den svake viljen av Per Schreiner – hovedpersonen irriterte meg som stein i skoen

«Om morgenen får jeg sol inn i soverommet, som er lite, og kjøkkenet, som er nøyaktig like stort. Men bare en time omtrent, og bare i sommerhalvåret. Ideelt sett ville jeg bodd et sted med mer lys og en bedre utsikt, men det kommer ikke til å skje. Hvis jeg en dag må flytte fra denne leiligheten, kommer det til å bli til en dårligere leilighet, kanskje langt øst i byen.

Bolteløkka, området jeg bor i, er blitt dyrere mens jeg har bodd her, og har ikke vært rimelig så lenge jeg kan huske. Det er ingen mulighet for et menneske med min økonomi å kjøpe en leilighet i strøket. Selv en liten ettroms er langt utenfor min rekkevidde. Derfor må jeg leie dyrt, eller bo i min farmors leilighet hvor jeg bare betaler fellesutgiftene og strøm.»

Det er lenge siden en hovedperson har irritert meg slik den navnløse hovedperson i Per Schreiners roman Den svake viljen har gjort under lesingen. Romanen har tilleggstittelen En kjærlighetshistorie. Hadde sideantallet vært mer enn 179 hadde jeg ikke orket å lese den. 

Mulighetene for at mannen kan få bedre økonomi er svekket pga ryggskaden han har. Men, det må da være bedre å jobbe med hva som helst annet enn raidene han foretar sammen med naboen i loftsbodene til andre beboere. Det er så ufyselig å lese om. Selv håper han på arv for å forbedre egen økonomi. Det er tydeligvis ikke en tanke at noe av det de stjeler nettopp er arv som eierne ønsker å gi til sine etterlatte. Selv er han så heldig at han kan bo i en leilighet i Oslo med kun å betale fellesutgiftene og strøm. Etterhvert irriterte han med som stein i skoen. 

Per Schreiner sier i dette intervjuet med Aftenposten at «Han mener eiendom er vår største statusmarkør: – Oslos boligmarked er dessverre ødelagt.»

Det har alltid vært dyrt å bo i Oslo. Da jeg flyttet til Østlandet var vi to personer i full jobb. Vi kunne ikke drømme om å bo i Oslo. Det var å finne seg en leilighet langt utenfor Oslo. Jeg pendlet til jobben i Oslo med tre ulike transportmidler hver vei. Det kan ikke være en menneskerett at en person med 50% uføretrygd og som ragger rundt som doffen å ha råd til å kjøpe leilighet der vedkommende ønsker. Dersom denne romanen er skrevet for at leserne skal synes synd på den tiltaksløse, destruktive og umoralske fjotten, da forstår jeg ingenting.

Forlagets omtale:

«En mann er på vei til en bisettelse. I kapellet rekapitulerer han store deler av sitt liv, og forsøker å forestille seg minnetalen han selv en dag vil få, uten helt å få det til. Livet hans mangler noe, men det er vanskelig å sette ord på hva. Han tenker tilbake på sitt korte og ganske mislykkede yrkesliv, på de avbrutte kjærlighetsforholdene og pengeproblemene, men mest av alt det som det siste året har gitt livet hans mening, Venke.

 «Tilbake til september, i fjor. Jeg var forelsket og så for meg en fremtid. Det forble uklart hva denne fremtiden skulle bestå i, men jeg visste at jeg ville ha Venke. Jeg innser at ordet ha blir feil i denne sammenhengen. Kanskje få, eller bli kjærester med. Uansett, jeg visste hva jeg ønsket meg og dagene fikk en retning.»

 Den svake viljen. En kjærlighetshistorie handler om vennskap, småkriminalitet og det å leve i sin farmors leilighet. Om en vilje som, i lengden, ikke er sterk nok. Om kjærligheten og manglende fremtidsutsikter. Men kanskje mest av alt, om gleden og den store lettelsen ved endelig å gi opp.»