13. feb. 2019

Kjærlighet og mørke – en interessant og tankevekkende biografi om Marie Hamsun skrevet av Anne Hege Simonsen


«Vi vet hvordan det gikk med Marie, likevel er ikke landssvikdommen mot henne noen fasit. Livet leves dag for dag, ikke baklengs, og folk treffer sine små og store valg på bakgrunn av samtidens dilemmaer. En biograf skal derfor vokte seg for å gjøre livet til studieobjektet mer rettlinjet enn det var. Løse tråder og motstridende personlighetstrekk hører med. Fortellingen er likevel avhengig av at det finnes linjer i materialet, sammenhenger som kan forklare hvorfor, ikke bare hva og hvordan.

Å bli kjent med Marie Hamsun har i perioder vært å fordype seg i mørk materie. Kjærligheten krevde store ofre av henne. Barna, særlig datteren, Ellinor, var en kontinuerlig bekymring. Politisk gikk hun helt fast i nasjonalsosialismens ideologiske hengemyr. Økonomisk gikk hun konkurs. Jeg har prøvd å forstå hvorfor hun valgte som hun gjorde, og jeg håper hun ville kjent seg igjen i fremstillingen, til tross for at hun kanskje ikke ville vært enig i alt.»


Sitatet er fra forordet til den interessante og tankevekkende biografien om Marie Hamsun, Kjærlighet og mørke, skrevet av Anne Hege Simonsen utgitt i 2018.





Først skal jeg gi forlaget Res Publica en stor stjerne som har valgt å fordele bildene i boka slik de passet naturlig inn i handlingen. I motsetning til andre forlag som legger de i en klædd midt i boka. Sikkert for å spare penger. Men det at det dukker opp et bilde i nye og ne når en leser faktabøker, gjør innholdet mye mer interessant, synes jeg.

For meg var livshistorien til Marie Hamsun rimelig ukjent utover at hun var gift med Knut Hamsun og ble dømt for landssvik etter 2. verdenskrig.

Biografien Kjærlighet og mørke tar oss med gjennom livet til Marie Hamsun fra hun ble født i 1881 til hun døde i 1969. Biografien var interessant fra første til siste side. Etterhvert som jeg ble kjent med livet hennes var tanken, hvorfor ble hun nazist?

På loftet mitt i en kasse ligger en oppgave jeg skrev på siste året på videregående med tema hvorfor nordmenn ble nazister. Jeg kan ikke huske at jeg skrev om Marie Hamsun, men jeg husker at det var vanskelig å finne stoff til oppgaven. Etter å ha lest boken til Anne Hege Simonsen er jeg fortsatt i villrede hvorfor hun ble så fascinert av ideologien og var det helt til hun døde.  Det er som jeg neste ikke ville ta det innover meg etter å ha lest om henne før dette skjedde. 

Forfatteren skriver at ved å skrive biografien møtte hun mørk materie. Det var slik jeg opplevde å lese perioden fra Marie Hamsun ble nazist til hun døde. Kjente at det snek seg inn en tristhet ved å lese om det. Marie Hamsun angret ingenting. Det hun angret på var opplevelsen av å ofre døtrene for faren Knut Hamsun, og at hun hadde sveket sitt egen vitebegjærlige jeg, ved at hun akseptert Knut Hamsuns kunnskapsfrykt og utdanningsfrykt. Men Marie Hamsun var så mye mer enn nazist, og en kan lure på hvordan livet til den sterke og vakre Marie hadde blitt dersom hun ikke hadde møtt Knut Hamsun.

Marie Andersen var den førstefødte i en stor ungeflokk. På grunn av fall i trelastprisen gikk faren konkurs med landhandleriet.  Marie var ti år da dette skjedde, og familien flyttet til den fattigslige gården Langengen ved bredden av Glomma.

«Til sammen bodde familien bare seks år på Langangen, men det var viktige år for Marie. Hun legger selv vekt på at det var her grunntrekkene i personligheten henne ble formet. På Langangen lærte hun verdien av hardt arbeid, nøysomhet og ærlighet, ansvarsfølelse og samhørighet med familien.»

Marie arbeidet hardt hele livet. Det er ingen diva vi kan lese om selv om familien Hamsun var godt stilt økonomisk en lang periode. Det var viktig for foreldrene at Marie og søsknene fikk skolegang. I 1897 flyttet familien til Kristiania. Etterhvert fikk den skoleflinke Marie artium. Marie skulle videre på universitet. Hun skulle bare ha en liten pause fra studiene for å jobbe som guvernante og tjene penger til  familien sin. Penger ble sendt til familien, 27 av de 30 kronene hun tjente i måneden. Men det var her hun møtte en skuespiller og det var slik hun havnet inn i skuespilleryrket og etterhvert havnet inn i armene til Knut Hamsun - hustyrannen: 

«Nei, herregud, så pen De er da, barn!»' Knapt noe av det Marie Hamsun skrev, er blitt så flittig sitert som beskrivelsen av hennes første møte med Knut. Det skjedde våren 1908, i den trange inngangen til Nasjonalteatrets portnerlosje. Hun skulle spille Elina, den kvinnelige hovedrollefiguren i Hamsuns første skuespill, Ved rigets port, og de skulle møtes for å diskutere rollen. Hun gikk i sitt 26. år, han var snart 48, og strengt tatt syntes hun ikke at han var så vakker og opphøyet som forventet. Ikke ved første øyekast, i alle fall. Øynene var lett blodskutte, bevegelsene mer kantete enn hun hadde forestilt seg. Litt grått ved tinningen var det rødblonde håret hans også blitt. De gikk på Theatercafeen, og der gikk de i gang med å måle hender. Finger etter finger. Og gjennom denne intime lille handlingen hadde Maries skjebne atter endret kurs.»

Årsaken til at øynene var blodskutte var at han hadde feiret grundig etter å ha blitt ferdig med romanen Benoni. Feire var noe han gjorde etter hver roman han avsluttet. Uten Marie. Også etter at han var ferdig med romanen Rosa. Pussig å lese dette jf romanene er mine favorittbøker skrevet av Hamsun.

Det var kjærlighet og det var mørke i livet til Marie – tittelen til biografien passer derfor til innholdet. Jeg skal kjøpe og lese erindringsboken hun ga ut i 1953: Regnbuen. Boken var så populær at den kom i seks opplag, og den internasjonale oppmerksomheten var stor. Dette på tross av hvor forhatt hun var på grunn av sine meninger. Fra epilogen til biografien jeg har lånt av biblioteket der forfatteren Anne Hege Simonsen skriver:

«Når Carl Fredrik Engelstad skrev at «hennes sinn virket lysende» var det bøkene hennes han tok utgangspunkt i. Han påpekte: «I alt hun skrev fant hun sin egen form - sikker, klok, moden og varm. Det som var hennes, var alltid fullt ut hennes eget.» Han hadde rett i det. Marie Hamsun var uvanlig begavet, og hun var usentimental, slagferdig og sterk. Hun tok dessuten ansvar for sine handlinger, selv om det innebar at hun også låste seg fast til dem. Hun etterstrebet kanskje et tradisjonelt kvinneideal, formet av en tilbakeskuende mann, og en autoritær politisk bevegelse. Men hun utøvet sin kvinnerolle på en måte som så langt fra var tradisjonell.

Både Marie og Knut Hamsun får ta ansvar for sine handlinger og gjerninger. Selv om de påvirket hverandre, skal ikke hun ha ansvar for hans nazisme, og ikke han for hennes. Så enkle er ikke menneskene, så enkelt kan vi ikke gjøre det for oss selv.»


«Hvordan kunne den unge skuespillerinnen Marie Andersen falle for den langt eldre, og etter hvert sjalu og kontrollerende Knut Hamsun?

Med Anne Hege Simonsens biografi trer nå Marie Hamsun ut av den verdenskjente forfatterens skygge. Biografien starter i Elverum der Anne Marie Andersen ble født i 1881 og ender med hennes død på Nørholm utenfor Grimstad i 1969. Tiden i Nordland var Maries lykkeligste periode i livet. Da Knut flyttet henne og familien til Nørholm, opplevde hun det som et svik.

Tidligere upublisert materiale og ukjente brev fra Marie belyser ekteparets lidenskapelige kjærlighet. Kildene viser også hvordan mellomkrigstiden og nasjonalsosialismen formet henne ideologisk. Marie var overbevist nazist selv etter krigen. 

Denne første helhetlige biografien over hennes liv viser Marie Hamsun som en selvstendig samfunnsaktør og som en respektert forfatter med egen karriere – men vil også bidra til å kaste et nytt lys over ektemannen og deres turbulente samliv.»


7. feb. 2019

Heftige bånd av Vivian Gornick - Fierce Attachements: A Memoir by Vivian Gornick



Skulle ønske at jeg kunne skrive at jeg hadde en veldig god opplevelse ved å lese Heftige bånd av Vivian Gornick. Men sånn gikk det ikke. Det ble bare sånn passelig. Jeg fikk bare ikke kontakt med personene i romanen og livet deres. Det ble for masete. Til tider ble jeg helt likegyldig til livet deres. Moren i boken var for mye drama for at hun ble troverdig. Forordet til Per Petterson der han fremsnakker romanen hadde ingen virkning utover at det fikk meg til å lese romanen. Sånn kan det gå.


«New York, 1980-tallet. En voksen datter og hennes aldrende mor vandrer opp og ned på langs og på tvers i byens gater. De snakker, krangler og minnes datterens oppvekst i en leiegård i arbeiderklassestrøket Bronx: den vakre nygifte damen ovenpå som brukte branntrappa for å komme seg forbi en låst inngangsdør; den elendige husholdersken som aldri holdt opp med å husholde; kvinnen som hver kveld vandret fram og tilbake i lyset fra gatelyktene; og Nettie, den rødhårede ukrainishe som brukte livet på å forsøke å komme seg ut av moderskapet.


Heftige bånd er en collage av fortellinger om arbeidernes og immigrantenes New York på 1940-tallet – og om kvinnene som formet Vivian Gornick. Forfatteren skriver saftig og presist om kvinnelige erfaringer og begrensninger, om løsrivelse og ulevd liv, og hun skriver varmt og rasende om de bestandige båndene mellom en mor og en datter.»

4. feb. 2019

Min historie (Becoming) av Michelle Obama – en lettlest og interessant selvbiografi



Jeg kjente lite til Michelle Obama utover at hun er gift med Barack Obama før jeg kjøpte og leste boken hun har skrevet om sitt liv så langt: Min historie.  Boken er utgitt i 2018, og den er utgitt på norsk samme år. Bildet over er fra 2012 da datteren min og jeg var i Washington. Lite visste jeg om alt jeg har fått lese i boken om livet i The White House. 

Boken som er interessant og lettlest, er delt i tre deler, og tar for seg livet til Michelle Obama fra hun vokste opp i Chicago til de flytter ut av det hvite hus i 2017. Fra bokomslaget:

«Det er mye jeg fremdeles ikke vet, om Amerika, om livet, om hva fremtiden kan bringe. Men jeg vet hvem jeg er. Min far, Fraser, lærte meg å arbeide hardt, le ofte og holde ord. Min mor, Marian, viste meg hvordan jeg skulle tenke selv og bruke stemmen min. Sammen, i den trange leiligheten var på sørsiden av Chicago, hjalp de meg å se verdien i var historie, i min historie, i den større historien om landet vårt. Selv når den ikke er vakker eller perfekt. Selv når den er mer virkelig enn du har lyst til at den skal være. Historien din er alt du har, og noe du alltid vil ha. Den er noe å være stolt av.»



Forlaget Cappelen Damm sin presentasjon av forfatteren:

«Michelle Robinson Obama var USAs førstedame fra 2009 til 2017. Etter å ha blitt uteksaminert ved Princeton University og Harvard Law School begynte hun sin advokatgjerning på kontoret Sidley & Austin i Chicago hvor hun møtte sin fremtidige ektemann, Barack Obama. Senere jobbet hun på kontoret for Chicagos ordfører, University of Chicago og University of Chicago Medical Center. Fru Obama grunnla også Chicago-avdelingen til Public Allies, en organisasjon som skal forberede unge på en karriere i det offentlige. Barack og Michelle Obama bor for tiden i Washington, DC, og har to døtre, Malia og Sasha.»

Her er noen smakebiter fra boken. Først fra da hun gikk på Princeton University der hun delte rom med to andre jenter:


«Cathy, en av romkameratene mine, dukket opp i nyhetene mange
år senere, der hun litt ille til mote fortalte noe jeg ikke visste da
vi bodde sammen: Moren hennes, en lærerinne fra New Orleans,
hadde vært så opprørt over at hennes datter var blitt tildelt en svart
romkamerat, at hun hadde mast på universitetet for å få dem til
å skille oss. Moren ga også et intervju der hun bekreftet historien
og ga den litt mer kontekst. Fordi hun var oppdratt i et hjem der
n-ordet var en del av familieordboken, med en bestefar som hadde
vært sheriff og pleide å skryte av at han hadde jaget svartinger ut av
byen, var hun blitt «forferdet», som hun uttrykte det, av min nærhet
til hennes datter.

Alt jeg visste, var at Cathy midt i det første året flyttet ut av tremannsrommet
og inn på et enkeltrom. Jeg er glad for å kunne si at jeg ikke hadde noen anelse om hvorfor.»

Fra den del av boken der det ble drevet valgkamp før Barack Obamas første periode som president:

«Jeg skjønte at min jobb var å være meg selv, og å snakke som meg selv.
Og det gjorde jeg.

«La meg fortelle dere litt om meg selv. Jeg heter Michelle Obama,
og er oppvokst på South Side i Chicago, i en liten leilighet øverst i
i et toetasjes hus som lignet veldig på dette. Faren min jobbet ved
vannverket i byen. Moren min var hjemmeværende for å ta seg av
broren min og meg.»

Jeg snakket om alt - om broren min og verdiene vi var oppdratt
med, om den fremadstormende advokaten jeg hadde møtt på jobb,
fyren som hadde stjålet hjertet mitt med sin jordnærhet og sin visjon
for verden, mannen som hadde latt sokkene sine ligge og slenge
rundt i huset samme morgen, og som noen ganger snorket når han
sov. Jeg fortalte dem at jeg hadde beholdt jobben min på sykehuset,
at moren min hentet jentene på skolen den dagen.

Jeg la ikke skjul på følelsene mine når det gjaldt politikk. Politikkens
verden var ikke noe sted for gode mennesker, sa jeg,
forklarte hvor tvilende jeg hadde vært til om Barack i det hele
tatt burde stille, hvor bekymret jeg hadde vært for hva rampelyset
kunne gjøre med familien vår. Men nå sto jeg her foran dem fordi
jeg hadde tro på min mann og på hva han kunne gjøre. Jeg visste
hvor mye han leste og hvor dypt han tenkte over ting. Jeg sa at han
var nøyaktig den typen intelligent, hederlig president jeg ville valgt
for dette landet, selv om jeg egoistisk nok ville beholdt han nærmere hjemmet
i alle disse årene.»

Fra livet som førstedame:


«Uansett hva jeg valgte å gjøre, visste jeg at jeg alltid ville skuffe
noen. Valgkampen hadde vist meg at hver eneste bevegelse og hvert
eneste ansiktsuttrykk kunne tolkes på mange måter. Jeg var enten
hardtarbeidende og sint eller, med hagen og budskapet om sunn
mat, en skuffelse for feminister, siden jeg ikke var høyrøstet nok.
Flere måneder før Barack ble valgt hadde jeg svart en journalist fra
et magasin at mitt hovedfokus for Det hvite hus ville være å fortsette
å være «mom in chief» i familien var. Jeg sa det uten noen større
baktanke, men frasen ble hengende ved meg og gjort større i pressen.
Noen amerikanere likte det, og skjønte svært godt at det krevdes
mye av både logistikk og krefter for å oppdra barn. Andre ble
imidlertid frastøtt og antok at det betydde at jeg som førstedame
ikke ville drive med noe annet enn å lage figurer av piperensere sammen
med barna mine.

Sannheten var at jeg ville gjøre alt - jobbe med noe meningsfullt
og være en omsorgsfull forelder - på samme måte som jeg alltid
hadde gjort det. Den eneste forskjellen var at nå var det veldig
mange mennesker som fulgte med på meg.»

Vil du vite mer om Michelle Obamas historie må du lese selvbiografien. Anbefales.

27. jan. 2019

Rya av Ole H Bremnes – «en heil roman på gulvet» - bøker og radioprogram om utvandring


Privat foto
Det går litt trådt med lesingen. Det er mye annet som opptar meg om dagene. Må innrømme at dette delvis skyldes at jeg har fått strikkedilla. Jeg ser på TV og strikker. Hører på radioprogram og strikker, og der får jeg boktips som fører til at jeg vil lese enda flere bøker. Det er en evig runddans; bøker, strikking, radio og bøker. Antall uleste kjøpte bøker øker og gløder i bokhyllene.  I tillegg har jeg reservert tre bøker på biblioteket. For en luksus egentlig.

Et innlegg som Ola Bremnes skrev på Facebook; sitat fra det han skriver:
«Dette er mattefiller som farmora mi, Magda Bremnes, har vevd. Her i bygda mi,  kaller de sånt for "rya". Faren min, Ole H Bremnes, har skrevet et dikt om rya. Etter min mening noe av det vakreste han har skrevet. Han sa at når rya var ferdig, lå den som en "heil roman" på gulvet.»

«En heil roman på gulvet», helt utrolig fint å lese for en ivrig bokleser og katteelsker. Jeg har kopiert inn diktet til slutt i innlegget.  Jeg har dessverre ikke bilde av en rye vevd av filler. Men jeg fant bloggen Vev og snikksnakk der det er bilder som viser hvor flotte de kan bli.

Diktet fikk en ekstra dimensjon etter å ha lest bøkene til Edvard Hoem om de som utvandret til «over there» og de som ble igjen. Jeg hører også på en serie på NRK radio som Kirsti Kraft har for tiden: Den amerikanske drømmen. En serie på fire episoder. Anbefales.

Etter å ha hørt dette NRK radio programmet Linda Stewart – et P2 portrett måtte jeg kjøpe boka Amerikabrev som Linda Stewart har skrevet og som jeg gleder meg til å lese:



«Randi Pedersdatter Holtseteren emigrerte fra Norge i 1889. Med sirlig håndskrift beskrev hun alt hun så og opplevde på sin lange reise, og forklarte senere hvordan hun tilpasset seg sitt nye hjemsted. Brevserien hennes strekker seg fra avreisen fra Gausdal en tidlig mars-morgen i 1889 til norske juleforberedelser i Wisconsin nesten syv år senere. Sammen med svarbrevene hun fikk fra slekt og venner i Norge, lar amerikabrevene oss ta del i en personlig dialog og et gjensidig savn over Atlanterhavet. Hvorfor valgte nettopp hun å dra? Hva og hvem reiste hun fra? Dro hun noen gang tilbake til Norge? Husmannsdatteren Randi ble aldri rik eller berømt i Amerika. Fortellingen om henne representerer dermed også historien til det store flertallet av dem som reiste til Amerika for å søke bedre livsvilkår. Med utgangspunkt i amerikabrevene og et rikt bildemateriale tegner forfatteren Linda Stewart et unikt tidsbilde av norsk emigranthistorie.»

Til slutt diktet som er en liten roman i seg selv - Rya av Ole H Bremnes

Katta ligg oppå matta, 

utstrekt i avslappa prakt,
snuten kvile mot fillan 
som en gang va Hilda sin drakt.
Rompa rekke te ramslan 
av far sitt håndmalte slips,-
kom i Amerikapakken: 
Hawaigirl med blodrøde lips.

Katta ligg oppå matta,

har ikkje fnugg av stress,
—kvile det svarte hauet 
mot restan av gråmelert dress.
Den som han Artur kom i
fra Portland, Oregon State—
Avmønstra, nyklipt og kledt
i en dress som han meinte va streit.

Katta ligg oppå matta,

søv mens ho feste klør
i lyserød undertøysmakko
som bære han Artur fikk rør.
Bartan— de lengste bustan—
når tel en kvitare kaint,
kjæle førr utvaska bleie,
et islætt av livet som svaint.

Katta ligg oppå matta,

søv på en livsrevy.
Gammelklean sin himmel,
det e ei fillery.
Fint og simpelt blir blanda. 
Brurserk og bonster grå,—
bankes i hop med renning.
og så kan de gjenoppstå.




22. jan. 2019

Svarthuset (The Blackhouse) av Peter May – første bok i Lewis-trilogien – og en Anja genser

Privat foto

Svarthuset er første roman i Peter Mays Lewis-trilogi om etterforsker Fin Macleod. De andre to bøkene er Lewismannen og Lewisbrikkene. Alle tre er kjøpt og står i bokhylla mi. Jeg hadde store forventninger til romanen pga gode omtaler av boken. Og - fordi jeg har lest en annen bok av William Shaw som jeg skrev om i innlegget:



Svarthuset innfridde. Men det er som Anja genseren jeg strikket ferdig på søndag; det har tatt sin tid. Nesten fjorten dager på en bok på 437 sider. Tre måneder har det tatt å strikke genseren. Underveis har jeg vært i tvil hva angår begge prosjektene – liker jeg den, boken/genseren, egentlig. Men «in the end», ja det var en god bok og jeg ble veldig fornøyd med genseren. Jeg synes romanen var like mye en oppvekstroman som en krimroman.



«Et bestialsk mord på Isle of Lewis ligner et annet mord begått på fastlandet noen måneder tidligere, og etterforsker Fin Macleod blir sendt fra Edinburgh for å bistå i saken. Fin er selv oppvokst på denne øya i Ytre Hebridene, og mordutredningen blir samtidig en reise tilbake til hans egen vanskelige oppvekst.

Fin møter personer og steder som han tidligere har flyktet fra. Det vakre, men ødslige landskapet fører ham tilbake i tiden. Klippeøya An Sgeir, fuglefjellet ute i Atlanterhavet der øyas unggutter har sin manndomsprøve på den årlige gugajakten, bærer en hemmelighet som Fin helst ikke vil vite om. Jo nærmere saken kommer en oppklaring, jo nærmere kommer han selv en farlig konfrontasjon med fortiden.»

10. jan. 2019

Byens spor Maj av Lars Saabye Christensen – mange gode lesetimer



Jeg kunne ikke huske at jeg likte den første romanen Maj, Jesper, Stine og de andre så godt som jeg likte fortsettelsen jeg nå har lest i romanen; Byens spor Maj. Derfor måtte jeg lese hva jeg skrev i april 2018 innlegget:

Jeg ble trist av å lese den selv om jeg likte den, skriver jeg der. Det ble jeg definitivt ikke av å lese romanen jeg nå har lest.

Wow; jeg har lest en del bøker av Lars Saabye Christensen og jeg har likt dem alle. Men jeg kan ikke huske å ha hatt en slik leseopplevelse som ved å lese Byens Spor Maj. Det var så lunt og fint å være der selv om det er nok av små og store dramaer som utspiller seg. Han får frem latteren. Det er gode dialoger. Får fremt tidsånden som hersket. Kvinnens plass i samfunnet. Trangboddheten. De unges løsrivelse. Klare karakterer. Og han unngår det depressive sporet som for mange norske forfattere lett går inn i. 

Romanen Byens spor Maj ble utgitt i 2018 og er på 540 sider. Mange gode lesetimer har det vært, og jeg synes den fortjener alle de gode anmeldelsene den har fått.

Cappelen Damm omtaler romanen slik:

«Sentralt i Byens spor står Maj, hennes skjebne er tett vevd sammen med byen og gatene hun lever i: Men like mye med menneskene hun deler byen med, først og fremst barna, Jesper og Stine. Kvinnen i Røde Kors som utgjør Fagerborgs usynlige sosiale ryggrad. Jespers kamerat Jostein som går i slakterlære og er på vei inn i arbeidslivet, et liv også Maj må tre inn i. For ting begynner å haste:

"Stine sover allerede på divanen innerst i spisestuen. Det er hennes rom, spisestuens hjørne. Snart sover Jesper også. Men Maj får ikke sove. Månen flytter seg fra vindu til vindu. Dagen gikk ikke opp likevel. Det er streker i regningen. Det er for mange tanker: Jesper, rekker han å lære seg det nye stykket før 17.mai? Og Stine, hvorfor har hun aldri noen venniner med seg hjem? Og denne Bjørn Stranger, slutter han aldri å gå fram og tilbake? Og nå har hun Margrethe å tenke på også, i tillegg til drakten på Steen & Strøm, hvitvasken og tiden, tiden som aldri strekker helt til. Det er disse tankene som holder henne våken. Og de munner ut i det som Maj aller helst ikke vil tenke på: Hun har ikke vært sammen med en mann siden Ewald. Skal hun leve resten av livet på samme vis?"

3. jan. 2019

Liv andre har levd av Edvard Hoem - fjerde bok i slektskrøniken



Da var julestæsjet pakket bort og i morgen er det tredje dag på jobben etter fridagene som var nesten i to uker.  Jeg er i gang med et nytt år, og det kjennes godt selv om det selvsagt også er litt trist at nok en jul og et år er slutt. Dagen er enda bare 15 minutter lengre siden solsnu. Jeg lengter etter mere lys. Men sammenlignet med sliterne i fjerde og siste bok i familiekrøniken til Edvard Hoem: Liv andre har levd, har jeg lite å klage over. Boken leste jeg ferdig på tirsdag. Jeg har lest alle fire i serien, skrevet om dem og alle fire står i bokhylla. Litt vemodig, og samtidig godt å bli ferdig.

Det ble av og til litt for mange unødvendige detaljer for denne leser i denne boken. Samtidig har Hoem delt opp historien i kapitler underkapitler slik at de som overhodet ikke er interessant å lese om, kan leseren skumme gjennom. Uansett, å lese bøkene har vært interessant og lærerikt. Edvard Hoem er en forteller av de sjeldne. Og det er mange historier som ikke fortelles, og som jeg tenker kunne vært stoff til egne bøker. F eks døtrene til Eilert Knudtson. Det hadde vært veldig interessant å vite hvordan de opplevde faren og hvorfor de tok sine livsvalg. Skulle jeg ønske meg noe ekstra i boken, er det noen bilder av personene i boken som vi kan lese om ble tatt på slutten av livet til Eilert Knudtson.

Dette ble kort om boken Liv andre har levd. Ser ingen hensikt i å bruker mer tid på omtalen, det finnes nok av gode bokomtaler og anmeldelser å søke opp. I bokhylla står boken Jordmor på jorda Huset under blåhammeren som ble utgitt i 2018 som jeg gleder meg til å lese.


«Eilert Knudtson er komen til Norge for å treffe søskena sine igjen, og for å meistre sorga etter at kona Martha døde frå han og dei åtte barna deira. Året er 1927, og det er trettifire år sidan Eilert sist såg heimlandet.
       
Seksten år gamle Lars Hoem vil bli med onkelen sin Eilert tilbake til Canada. Han seier han må vekk fordi ein stein skygger for sola der han er no. Lars Hoems liv i Canada blir ein mørk tråd som fører fram mot dei nådelause trettiåra.
       
Eilert går inn i ein stri kamp. Da han ikkje kan betale avdraga for tilleggsjord som han kjøpte tidleg på tjuetalet, tvingar styresmaktene han til å bli leiglending. Den aldrande farmaren kjempar mot tørke, haglstormar, grashopper og fallande prisar – for å vinne tilbake det han har tapt.»