21. mai 2019

Engelen på det sjuende trinn (Angela's Ashes) – av Frank McCourt – en bok om en irsk barndom som gjorde inntrykk å lese



Jeg hadde neppe lest erindringsboken til Frank McCourt (f.1930 d.2009) Engelen på det sjuende trinn (1996), uten at jeg leste om den i dette innlegget:

Årsaken er at jeg tidligere har tenkt at boken var for trist for meg. Det Per Petterson skriver om Engelen på det sjuende trinn i teksten Engler og Guinnes, overbeviste meg til å kjøpe og lese boken. Han skriver blant annet dette:

«Engelen på det sjuende trinn er Frank McCourts memoarer opp til han er nitten år, og jeg sier med vilje memoarer og ikke sjølbiografi, for det fins et skille der, og om det skillet ikke egentlig fins, så lager jeg det herved, og sier at en sjølbiografi'er en rimelig detaljert rekonstruksjon og verifisering av et liv, mens memoarer er den godt voksnes indre bilde av et liv sånn som det var med hele den indre bomba intakt, foreløpig udetonert, men jeg trur at det Frank McCourt ville da han skreiv denne boka, var å sette en fyrstikk til lunta, han ville se den frese og brenne og nærme seg sprengstoffet, for så med stor lettelse se hele sulamitten blåse til himmels så han en gang for alle kunne få det ut av kroppen. Sånn sett er disse memoarene mye nærmere romanen enn den typen biografi jeg nevnte, og den kan godt leses som en roman så god som noen, eller ganske enkelt som ei fortelling. For det er det den er. Den bruker fortellingas virkemidler, ikke den akademiske biografiens, og da er det ikke alltid så viktig om Pendrill Street gikk til høyre for Beverley Road. Men jeg trur han har alt det riktig og. Og for bare å ha sagt det, i Engelen på det sjuende trinn er det en seriedetonasjon som på sin besynderlige måte er voldsomt vakker å se på og kjenne når det rister som verst, og det mest besynderlige av alt, det smeller uten bismak av sentimentalitet eller sentimentalitens tvilling: kynismen. Her er ingen bitterhet. Men smeller gjør det, for den som har hjerte i kroppen og gjenkjenner ei god bok når du har den i hendene.»

Jeg er enig med Per Petterson i beskrivelsen. Den smeller. Boken utløste gapskratt, raseri, undring, tristhet; en bok der jeg underveis har vært innom hele følelsesregisteret. Engelen på sjuende trinn starter slik:  



«Far og mor skulle ha holdt seg i New York, hvor de møttes og giftet seg med hverandre, og hvor jeg er født. I stedet drag de tilbake til Irland da jeg var fire, min bror Malachy tre, tvillingene Oliver og Eugene akkurat ett, og min søster Margaret død og borte.

Når jeg ser tilbake på barndommen min, fatter jeg ikke at jeg slapp levende fra det. Selvfølgelig var det en ulykkelig barndom: Lykkelige barndommer er ikke mye å samle på. Verre enn en normalt ulykkelig barndom er en ulykkelig irsk barndom, og enda verre er en ulykkelig irskkatolsk barndom.

Overalt skryter folk og jamrer seg over de første leveårenes bedrøvelighet, men det er ingenting som kan sammenlignes med den irske versjonen: fattigdommen; den udugelige, skravlete, alkoholiserte faren; den gudfryktige, sønderknuste moren som sitter og stønner ved peisen; svulstige prester; tyranniske lærere; engelskmennene og alt det forferdelige de har gjort mot oss i åtte hundre lange år. Framfor alt - vi var våte.»

Dagen etter at Frank McCourt døde, siterer Dagbladet i denne artikkelen forfatteren:

«- Mange er sure på meg i Limerick. De mener jeg lyver og svartmaler forholdene i min barndom. De liker rett og slett ikke at det utfattige Irland beskrives uten omsvøp, fortalte han.»

Jeg tror ikke det er mulig å fantasere seg til fortellingen i boken. Det er nok derfor den blir så gripende å lese. For å komme ut av en slik barndom med livet i behold, må en ha humoristisk sans. For å kunne skrive om en slik barndom må en ha humoristisk sans. Per Petterson anbefaler boken til andre lesere. Jeg anbefaler den videre. Det skrives ikke mange slike bøker. Skulle ønske jeg hadde lest den før jeg reiste til Irland i 2016.



16. mai 2019

Lewis-mannen av Peter May - krimbok nummer to i trilogien om etterforsker Fin Macleod


Det er nesten fjorten dager siden jeg leste bok nummer to i trilogien skrevet av Peter May om etterforsker Fin Macleod: Lewis-mannen. Etter min mening enda bedre enn bok nummer en: Svarthuset. Spennene med en god historie. Jeg har kjøpt alle tre bøkene i trilogien, og gleder meg til fortsettelsen i boken Lewis-brikkene. Ferie er årsaken til at det har tatt tid å «registrere» at boken er lest her på bloggen.

Lewis-mannen ble utgitt så langt tilbake som 2011, og utkom på norsk først i 2018. Det norske forlaget Goliat beskriver Lewis-mannen slik:

«Etterforsker Fin Macleod har sluttet i Edinburgh-politiet. Ekteskapet med kona er også over. Han returnerer til Isle of Lewis, den stormherjede øya i Ytre Hebridene hvor han vokste opp. Her begynner han å bygge opp igjen ruinene etter det som en gang var barndomshjemmet hans. Fin vil lage et nytt hjem og reparere forholdet til barndomskjæresten Marsaili og sønnen de har sammen, Fionnlagh.

Fins planer blir satt på vent da noen torvkuttere finner et godt bevart lik av en ung mann. Faren til Marsaili, Tormod Macdonald, er på vei inn i demensens mørke - hva er forbindelsen mellom ham og liket i torvmyra? Og hvordan er det mulig å kaste lys over Tormods historie når han selv ikke kan fortelle?

Fin går inn i etterforskningen og avdekker godt skjulte hemmeligheter, hemmeligheter som fortsatt kan føre til grufulle konsekvenser for mennesker som står ham nær.»


3. mai 2019

Amerikabrev – en bok om husmannsdatteren Randi fra Gausdal – skrevet av Linda Stewart – en historie verdt å lese om




I blogginnlegget Rya av Ole H Bremnes – «en heil roman på gulvet» - bøker og radioprogram om utvandring  skriver jeg om hvordan jeg kom på å kjøpe boken til Linda Stewart: Amerikabrev. Boken ble utgitt i 2017 på Museumsforlaget. Nå har jeg lest Amerikabrev som ble den positive leseopplevelsen jeg forventet det skulle bli.


Jeg har ingen slektninger som utvandret til Amerika. Men jeg har «utvandret» fra nord til sør i Norge, og jeg kan forstå hvilken utfordring det må ha vært å utvandre fra Norge til USA i 1889. Jeg har lest bøker om utvandring til USA før. Men det er noe eget når historien fortelles slik Linda Stewart gjør i Amerikabrev.

Amerikabrev forteller en historie som gjorde dypt inntrykk på meg. Linda Stewart har valgt ut et menneske som hovedperson: den skriveføre Randi Pedersdatter Holtseteren (f. 1860 d. 1953)

«Randi ble født på husmannsplassen Holtseteren som ligger høyt oppe i lia over prestegården i Østre Gausdal.»

Det var på seteren på Skei, Randis fristed om sommeren, at hun knyttet bånd til Mathias Andersen Kankrud (f. 1858 d, 1949). Jeg har vært flere ganger på Skeikampen i vinterferien. Skulle det bli slik at jeg kommer dit igjen, kommer jeg til å tenke på at under Skeikampen er det frodige fjellbeiter som dannet grunnlaget for seterdrift. Og at der var Randi om somrene før hun emigrerte til USA.

Moren til Randi likte ikke at hun hadde kontakt med Mathias:

«Randi hadde først vært dypt fortvilet da Mathias hadde fortalt henne om brevet han hadde fått av onkel Nils i Wisconsin... I brevet lå en amerikansk billett til Mathias. Han skulle reise allerede om et par måneder, i begynnelsen av april. Randi hadde en mistanke om at moren hennes kanskje hadde vært i kontakt med sin søster for å få Mathias langt fra henne. Moren syntes fortsatt at Mathias var en upassende bråkmaker.»

Mathias emigrerte til USA. Men kom tilbake får å gifte seg med Randi:

«Faren hennes hadde vært genuint interessert da Mathias fortalte om gården sin i Wisconsin. Foreldrene hennes kunne ikke lenger avfeie ham som en uansvarlig bråkmaker, slik de hadde gjort tidligere. Han var blitt voksen, hadde bygget seg en gård, og hadde holdt sitt løfte om å komme tilbake til Randi.»

For moren var det annerledes. Randi var den yngste jenta i familien. Det var forventet at hun skulle forbli ugift og stelle for foreldrene inntil de gikk bort. Hvem skulle ta seg av dem dersom Randi reiste med Mathias. 

Randi giftet seg med Mathias i 1889 og en kald marsmorgen uken etter reiste hun med Mathias til Amerika. En må ikke lese boken til Lisa Stewart for å forstå at dette må ha vært vanskelig.

Det første brevet fra Randi til familien i Gausdal er 29. mars 1889 fra Kristiania. Gjennom brevene fra Randi til familien og brevene hun mottar fra familien i Gausdal er det vanskelig ikke å la seg berøre. Å forstå at bølgen med utvandringen hadde en kostnad. Når broren i Gausdal i sitt brev til Randi avslutter sitt brev til Randi med Lev vel. Bliv lykkelig blir jeg rørt. Hvordan moren, og til  og med kyrne på seteren, savner Randi, da er det man forstår at utvandringen hadde en kostnad som aldri kan måles i kroner og øre.

Mer fra denne boken skal ikke jeg røpe. Det kjennes meningsfullt å lese Amerikabrev og bli kjent med livet til Randi – gjennom ord og bilder - boken beskrives slik her hos Bokklubben der jeg kjøpte boken;  

«Randi Pedersdatter Holtseteren emigrerte fra Norge i 1889. Med sirlig håndskrift beskrev hun alt hun så og opplevde på sin lange reise, og forklarte senere hvordan hun tilpasset seg sitt nye hjemsted. Brevserien hennes strekker seg fra avreisen fra Gausdal en tidlig mars-morgen i 1889 til norske juleforberedelser i Wisconsin nesten syv år senere. Sammen med svarbrevene hun fikk fra slekt og venner i Norge, lar amerikabrevene oss ta del i en personlig dialog og et gjensidig savn over Atlanterhavet. Hvorfor valgte nettopp hun å dra? Hva og hvem reiste hun fra? Dro hun noen gang tilbake til Norge? Husmannsdatteren Randi ble aldri rik eller berømt i Amerika. Fortellingen om henne representerer dermed også historien til det store flertallet av dem som reiste til Amerika for å søke bedre livsvilkår. Med utgangspunkt i amerikabrevene og et rikt bildemateriale tegner forfatteren Linda Stewart et unikt tidsbilde av norsk emigranthistorie.»





1. mai 2019

Bøker lest og skrevet om i mars og april 2019



Mai er måneden da jeg begynner å tenke på hva jeg kan gi til loppemarkedet. Ikke at det er så mye jf. at jeg ikke har shopping som fritidsaktivitet. Det eneste jeg er for impulsiv når det gjelder å kjøpe, er bøker. Da blir det noen bomkjøp.
«Skal du virkelig gi bort alle de bøkene», fikk jeg spørsmål om da jeg bar bøker ned i kjelleren for loppemarkedet her om dagen. Fikk litt dårlig samvittighet av spørsmålet. Samtidig, som jeg sa; dette er bøker som jeg ikke vil savne. Det er grenser for hvor mange bøker jeg kan lagre. Og for hva?
Seks av tretten bøker jeg leste i mars og april hadde jeg lånt av biblioteket. De syv andre er bøker jeg har kjøpt, og ingen av disse vil havne på loppemarkedet.


Link til innlegg om bøker lest i april










Link til innlegg om bøker lest i mars










30. apr. 2019

Kidnappet (Kidnapped) av Robert Louis Stevenson – en fartsfylt roman fra 1886



«En vakker morgen tidlig i juni 1751 låste jeg for siste gang døra i min fars hus etter meg og forlot barndomshjemmet for godt. Sola kastet sine første stråler på bakketoppene da jeg gikk nedover veien, og da jeg kom så langt som til prestegården, sang svarttrostene i syrinbuskene i hagen, og den rå morgentåka i dalbunnen begynte å lete og spre seg.»

Romanen Kidnappet av Robert Louis Stevenson ble utgitt i 1886. Forfatteren ga også ut andre kjente bøker som Skatten på Sjørøverøya og Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Årsaken til at jeg har lest Kidnappet nå, er at Per Petterson skriver om den i boka jeg skrev om i et innlegg her:

Etter å ha lest romanen som Stevenson skrev, forstår jeg godt at den er blitt en klassiker. Søker man etter boken på Internett, er det utgitt i mange forskjellige utgaver. Romanen er utgitt som tegneserie og er filmatisert. Utgaven jeg har er fra 1979. 



Per Petterson skriver om romanen i kapitlet Hvor hunden er begravet, fra en reise han var i området i Skottland romanen har sin handling fra:

«Når vi kjører den lange veien dit gjennom vakre Glen More og videre langs fjorden Loch Scridain, er det vanskelig å ikke tenke på David Balfour som i 1751 kom denne veien i motsatt retning til fots og noen ganger på kjerre i Robert Louis Stevensons roman Kidnapped. I hvert fall er det vanskelig å ikke tenke på han for meg som ganske nylig har lest boka om igjen. Bortsett fra asfalten på den smale veien, så alt sikkert temmelig likt ut den gangen for tohundrogfemti år siden: vind, stein, myr og lyng. Og sauer. Eller hadde jeg egentlig lest den før? Har jeg kanskje huska den bare fra en utgave av Illustrerte klassikere, og så har den romstert i tankene siden den alderen da jeg var opptatt de bladene. Jeg må ha kjent at det var noe med den fortellinga, eller med David Balfour, som jo er en klassisk lillebror, enda han er enebarn, fordi han går forvirra ut i en overraskende fiendtlig verden, men har evnen til å overleve, til å skaffe seg allierte bare ved sin måte å være på; mennesker som kan utfylle han med de egenskapene han sjøl mangler, men at også han kan tilføre andre det de trenger, og når han treffer den uforferda våghalsen og jakobineren Allan Breck Stewart, da blir han kanskje hel? Det var iallfall lett for meg å dikte meg inn i han da, ved inngangen til puberteten, med det fargerike bladet i hånda, fordi jeg kjente meg som han, nesten som forbytta ved fødselen, uten identitet, og bare ved å gå gjennom en serie strabaser, på livet løs, lik dem David Balfour ble utsatt for, kunne jeg bli den jeg skulle være.»

Tenk å kunne beskrive sine barndoms leseopplevelser slik Per Petterson gjør her. Uansett; Kidnappet av Stevenson, er en fartsfylt roman som fortsatt er lesverdig. Skulle ønske jeg hadde lest den da jeg var barn. Jeg har ennå ikke vært i Skottland. Men håper det skjer om ikke for lenge.

På baksiden av omslaget beskrives handlingen slik:

«Boka forteller om den foreldreløse syttenåringen David Balfours eventyrlige opplevelser i løpet av noen sommermåneder i året 1751. På slektsslottet Shaws nær Edinburgh møter han en skurk av en farbror som ikke vet det verste han skal gjøre nevøen. Han får en ufrivillig, nifs sjøferd rundt nordspissen av Irland, og slipper såvidt med livet i behold fra blodbad og forlis. Sammen med vennen Alan Breck Stuart, blir han mistenkt for mordet på en høy embetsmann, og jaget av kongens tropper.

David Belfour er en oppdiktet skikkelse, men handlingen har sin historiske bakgrunn i striden mellom whiggene og jakobittene i Skottland. Robert Louis Stevenson var selv skotte. Han kjente det skotske landskapet, og skottenes lynne. Derfor er det levende fortellerkunst leserne møter i denne boka.»



24. apr. 2019

Victoria – romanen som også kalles Knut Hamsuns kjærlighetsfantasi



«Det var kveld, solen var nede; men varmen stod og dirret i luften. Over skogene, åsene og vågen lå en endeløs ro. En kvinne kom oppover mot bruddet. Det var Victoria. Hun bar på en kurv.

Johannes reiste seg, hilste og ville fjerne seg.

Jeg vil ikke forstyrre Dem, sa hun. Det var noen blomster jeg skulle ha.

Han svarte ikke. Og han tenkte ikke over at hun hadde allverdens blomster i sin have.»




Jeg har kjøpt og lest romanen Victoria, og etter det sett filmatiseringen med Iben Akerlie og Jacob Oftebro i rollene som Victoria og Johannes. Romanen til Knut Hamsun har jeg lest for første gang. Filmen har jeg sett tidligere. Utgaven jeg har lest ble utgitt i 1982.

Akk ja, det er en gammel bok. Utgitt første gang i 1898. Og filmatiseringen ble ikke bejublet. Mange har meninger om romanen. Det passet fint å lese boken og se filmen nå. Fjerne seg fra verdens støy og mas og ta inn langsomheten i denne romanen som ble en av Hamsuns mest populære bøker. Der en kan finne dette nydelige om kjærlighet:

«Spør noen hva kjærligheten er, da er den intet annet enn en vind som suser i rosene og derpå stilner. Men ofte er den også som et ubrytelig segl som varer for livet, varer for døden. Gud har skapt den av mange slag og sett den vare eller forgå.»




Boken som har inspirert meg til å lese romanen nå er boken jeg skrev om i innlegget:





Der skriver Rottem om romanen Victoria:

«Bergljot Goepfert Hamsuns første hustru. Bergljot het opprinnelig Bech til etternavn og var fra Trondheim. I 1893 ble hun gift med en Østterriksk forretningsmann som hun fikk en datter med. Ekteskapet raknet imidlertid hurtig på grunn av ektemannens mange kvinneeventyr. Da Hamsun møtte henne, var hun ennå ikke skilt.

Hun var prinsessen fra eventyret: 22 år, rik og blendende vakker. Hamsun var ikke bare forelsket, han var erotisk besatt av henne. Hans berømte «Feberdigte» stammer fra denne tiden og er åpenbart inspirert av rusen Bergljot hensatte ham i .

Da forholdet ble kjent, flyttet Bergljot hjem til sin far i Arbiensgate og Hamsun inn i en leilighet i Welhavens gate — høyst sannsynlig for å unngå skandale. I november 1897 ble Bergljot innvilget skilsmisse, og i mars året etter fikk hun ved kongelig resolusjon
tillatelse til å innga nytt ekteskap. 16. mai ble Knut og Bergljot viet i Johanneskirken.

Etter festen dro ekteparet på bryllupsreise til Oppegård og Valdres. Hamsun var strålende opplagt, men heller ikke nå kunne han legge diktningen til side. Han hadde en stund brygget på en ny roman. I september bestemte han seg for å gjøre den ferdig og fikk overtalt Bergljot til å dra tilbake til Kristiania.

Ved siden av Pan er Victoria Hamsuns heteste og mest poetiske kjærlighetsroman."



19. apr. 2019

Et fritt liv av Simen Tveitereid – en bok om å ønske seg noe annet i verdens rikeste land




Det var i en anmeldelse av boken jeg skrev om i innlegget:

 Hyttebok frå helvete - Are Kalvøs motvillige forsøk på å lære seg å elske naturen

at jeg leste om boken til Simen Tveitereid Et fritt liv. Der skriver anmelder i Aftenposten:

«Parallelt med Are Kalvøs bok har jeg lest Harvest-redaktør og forfatter Simen Tveitereids bok Et fritt liv, om å flytte til familiens småbruk utenfor Kragerø.
Det er mulig Tveitereid er en av vennene Are Kalvø mistet «til naturen»; uansett er dette en alvorlig skildring av mye av det samme Kalvø får meg til å hyle av latter over. For også Tveitereid undrer seg over vårt forhold til natur, identitet, velstand, arbeidsliv og fritid. Tross alt har vårt svermeri for naturen startet omtrent samtidig med at vi sluttet å jobbe i den, leve i pakt med den: Den Norske Turistforening ble dannet for bare litt over 150 år siden.

Tveitereid flytter til småbruket med både kunnskap om norsk arbeidsliv og rikholdige fakta om vårt forhold til natur og velstand i kofferten. Han skildrer dessuten sin egen families enorme forvandling i løpet av noen få generasjoner. Og mens Kalvø vender lykkelig tilbake til byen, litt mer venn med naturen enn før, blir Tveitereid værende på småbruket og ser tilbake på det livet han har forlatt i en oppjaget hovedstad med en type sunn undring. Det er blitt en essayistisk, smart og velskrevet bok.»

Nå har jeg også lånt og lest boken til Tveitereid, og jeg likte det jeg leste. Likte den svært godt. Det er mye av det han skriver om som er verdt å reflektere over selv om det er få som tar valget han har tatt, eller har muligheten til å velge slik. 


Selv vokste jeg opp på et småbruk med sau, og ville aldri byttet bort den del av barndommen. Her med flaskelammet Dilten som en sommer ble hunden jeg alltid hadde ønsket meg.



Boken inneholder mange interessante temaer, som f eks i kapittelet Den rastløse forbruker:

«Er det en drøm for en japaner å se nordlyset eller å tilbringe en natt i verdens eneste ishotell, så skal han selvfølgelig få anledning til det, så sant han har råd. Det skaper arbeidsplasser, gjør det ikke? Og selv om vi skulle mene at en venns forbruk er lite klokt, sier vi aldri: Trenger du virkelig den veska der? Er du sikker på at det er lurt å pusse opp kjøkkenet igjen? Ved ikke å si vår mening er vi med på å forskyve hva som blir akseptert som normalt. Som at et barn får en jakke til flere tusen kroner. Eller at neste guttetur går til Barcelona for å se en fotballkamp.

Likevel er det neppe noen god ide å kritisere andres forbruksvaner eller pengebruk. Kanskje tenker du at det er vanvittig å bruke 40 000 kroner på sommerferie i Syden. Men så har du kanskje ikke barn som maser om Sydentur, du foretrekker sykling i fjellet og kjøper gjerne en sykkel til 15 000 kroner. Selv tenkte jeg at ridning var en altfor dyr hobby, å betale flere hundre kroner hver uke for at ungen din skal få sitte på en hest i en time. Slik tenkte jeg helt til jeg fikk en datter som fikk stjerner i øynene av ridning og så på denne timen som ukas høydepunkt.

Problemet med å kritisere privat forbruk er ikke at det gir andre dårlig samvittighet, men at det er for lettvint. Det er å angripe siste leddet i årsakskjeden. Så lenge politikere og økonomer holder fast ved at økonomisk vekst er svaret på utfordringene i samfunnet, er høyt forbruk en nødvendighet.»

Så godt likte jeg boken at jeg har tegnet årsabonnement på nettmagasinet Harvest som handler om natur, mennesker og miljø og som Tveitereid er med å drifte. Her i denne artikkelen kan du lese om boken.

Innledningsvis skriver Tveitereid

«Det fantes et sted, med en helt spesiell betydning for meg. Som jeg kunne bli glad av, bare ved å se det for meg. En liten gård ute ved kysten. Gården hadde alltid vært eid av familien, nå bodde farmoren min der. Der hadde jeg vært i alle somre i mitt liv, nå tilbragte vi mange ferier og helger i bryggerhuset. Når vi måtte reise derfra en søndag kveld om våren, når lufta var fylt av hegg og syrin og alt var irrende grønt, var det med en tung følelse. I bilkøen på vei mot byen dukket spørsmålet oftere opp: måtte vi egentlig dra? Og i august, når gresshoppene var begynt å synge og sjøen var varm, og turen tilbake til byen nærmet seg, var spørsmålet enda mer påtrengende.

Tanken på å bo der hele året var først en lek. I flere år lo jeg det bort, kalte det en romantisk drøm. Men den kom tilbake, stadig oftere.

Kanskje hadde det noe å gjøre med at jeg nærmet meg 40 år. Ikke at det var noen krise. Men klisjeen om at livet er kort begynte å gå opp for meg. Jeg drev og telte hvor mange flere somre jeg kunne regne med å oppleve, dersom alt gikk bra. Jeg tenkte ti år tilbake i livet og syntes at det ikke var så lenge siden. Ok. Så er det fire eller maksimalt fem slike perioder igjen av min tid på jorda. Og det gir meg noe sånt som 60 sjanser til å oppleve en tropevarm sommerkveld på sjøen i en båt, for det pleier bare å være et par slike kvelder hver sommer. 60 varme kvelder er en del, men utgjor ingen evighet, slik livet virket da du var 20. Denne innsikten er banal, som en ny tenåringsfase. Men na er det ikke Dostojevskij som gir deg våkenetter. Nå er det spørsmålet om det virkelig er dette du skal drive med i resten av din tid. Tenke så  mye på jobben, få anerkjennelse, bedre lønn, finere hus, kjøpe mer, reise, stå på.
Kanskje må du ha hatt et bein i graven for du fullt ut forstår hva det vil si at du lever en gang. Det tok et par år for Ase var sterk nok til at vi kunne flytte. Vi solgte huset i Oslo og flyttet på landet. Hjem til gården. Eller småbruket, som det er vanlig å kalle det nå.»

Tveitereid skriver at en del av kommentarene han fikk for valget de tok, opplevde han som indirekte kritikk:

«Hva skal dere leve av? Hva skal dere gjøre der om vinteren? Hos enkelte kunne jeg også ane en litt kritisk undertone, uten at det ble sagt direkte, det ville vel være for konfronterende. Men lå det ikke en liten anklage der, om en form for egoisme. Om at det å trappe ned lønnsarbeidet i såpass ung alder var å svikte som bidragsyter til fellesskapet.

Jeg hadde tenkt igjennom mange sider ved beslutningen, fram og tilbake over flere år, men ikke dette. At jeg, ved å tjene mindre penger enn jeg var i stand til, kunne bli oppfattet som en slags snylter på velferdsstatens goder. Jeg ville jo fortsatt nyte godt av gratis skole og sykehus. Gratis tannlege til barna, billig barnehage. Ja, samboeren min var ennå sykemeldt etter den dramatiske fødselen, og hun ville neppe noensinne bli i stand til å jobbe i en hundre prosent stilling igjen. Altså ville hun få sykepenger og kanskje delvis uføretrygd. Dessuten ønsket jeg jo å bidra. Jeg var ikke en anarkist som ville motarbeide samfunnet. Jeg var en familiefar, og snart ville jeg være FAU-leder og fotballtrener. Var det noe jeg aldri hadde gjort, så var det å snike meg unna forpliktelser.

Men hva er et menneskes dypeste forpliktelser? Jeg tenkte at aller først kommer det å ta vare på familien, og seg selv. Å prøve å bygge et godt liv for seg og sine. Den beste måten å gjøre det på, var kanskje ikke a jobbe mye. Det føltes heller ikke som min rette identitet. Men hva var det, hvor var den? Ville jeg finne den på stedet som betød så mye for meg, var identiteten min i gårdstunet mellom fjellknausene der jeg lekte som barn, var den i det gule lavet ute på svabergene, i kastanjetreet ved bryggerhuset, i de gamle knirkete tregulvene, på stiene gjennom skogen, der vi gikk til sjøen for å bade, der jeg bar fisk hjem om kvelden?

Jeg tenkte vel at dersom alt annet gikk feil, så ville jeg i hvert fall ha dette stedet. Det var et forhold som aldri kunne ta slutt eller forandre seg, slik så jeg det for meg. Men fri for tvil var jeg jo ikke, og når jeg tenker tilbake på det i dag, var min optimisme kanskje naiv.»

«Simen Tveitereid flyttet til småbruket der han har tilbragt alle ferier. Han ville ha mer tid med familien, få med seg heggens blomstring om våren og ta en fisketur en klar høstmorgen. Han ville gjøre mer kroppsarbeid ute, ikke sitte foran en skjerm hele dagen.

Men et slikt liv er et brudd med normen i vårt samfunn. I Norge er velstanden tredoblet siden 1970-tallet. Likevel vil vi ha økt lønn hvert år, og vi jobber stadig like hardt. Og nesten alle politikere sier at nordmenn i fremtiden må jobbe mer om vi skal redde velferdsstaten. Dermed skal vi også tjene mer penger og forbruke mer.

Er dette i tråd med de verdiene vi setter høyest i livet? I Et fritt liv forteller Simen Tveitereid om store og små hendelser på småbruket. Boken er også et essay om arbeidets rolle i livet velstandens dilemma: Gleden over nye ting og opplevelser, strevet med å skaffe seg dem og å klare å sette pris på alt sammen.»