31. jul. 2022

Kristin må vekk av Vigdis Hjorth & Line Norman Hjorth

 


NRK programmet Åpen bok fra litteraturfestivalen på Lillehammer innledet med en samtale med forfatterne Vigdis Hjorth & Live Norman Hjorth om boken Kristin må vekk. Hva Kristin må vekk omhandler, se forlagets omtale nedenfor.

 

Jeg leste første kapittel i Kransen av Sigrid Undset før jeg leste Kristin må vekk, kapitlet som er gjenfortalt i boken og som de samtaler om. Greit å ha lest boken. Om den vil ha så mye å si for meg i videre lesing av trilogien om Kristin Lavransdatter, det er jeg mer tvilende til.  

 

 

Forlagets omtale:

«Kristin må vekk er en bok om den unge Kristin Lavransdatter i Kransen, det første bindet av Sigrid Undsets trilogi Kristin Lavransdatter som ga henne Nobelprisen i litteratur i 1928.

 

Trilogien henter handling fra 1300-tallet og forteller om Kristins stormfulle og livslange kjærlighetshistorie med Erlend, en mann hun møter da hun som femtenåring har valgt å gå i nonnekloster. Men hvorfor valgte hun det?

 

Kristin må vekk handler om tiden før dette valget, om Kristins oppvekst på hennes elskede Jørundgård i Gudbrandsdalen, om livet der, vennene, familien, søsteren, om turer til seteren på høyfjellet, og til Oslo, og om de hendelsene som får Kristin til å dra fra alt sammen. For hvorfor velger den livsglade og vakre jenta som er så glad i familien sin, særlig i faren, å reise fra alt kjent og kjært, inkludert sin forlovede Simon Darre, for å leve et helt år i et nonnekloster i Oslo? Gjør man slikt frivillig? Hva har skjedd?

 

I denne boka spør Vigdis Hjorth og Line Norman Hjorth om vi kan forstå Kristins valg bedre hvis vi betrakter situasjonen hennes med samtidens metoo-blikk.»


17. jul. 2022

Biografi: Sigrid Undset, et liv av Gidske Anderson

 

Jeg har minst lest like mange bøker om Sigrid Undset som bøker hun har skrevet. Tidligere har jeg blant annet kjøpt og lest biografiene til Tordis Ørjasæter og Sigrun Slapgard om Undset.

 

Biografien jeg nå har lest, Gidske Andersons Sigrid Undset et liv, ble utgitt i 1989 før biografiene til Ørjasæter og Slapgard.  Det er en bok som har stått ulest i bokhylla siden jeg kjøpte den på et loppemarked. Jeg har tenkt å lese bøkene om Kristin Lavransdatter om igjen. Inspirert av boken til Vigdis Hjorth & Line Normann Hjorth Kristin må vekk – om Kristin Lavransdatter som ung. Da passet det å lese den uleste biografien som Gidske Anderson har skrevet for å få repetert livshistorien til Sigrid Undset. For den slutter ikke å fascinere meg.

 

I forordet skriver Gidske Anderson blant annet dette:

 

«Når jeg etter 1982 leste «Olav Audunssøn» om igjen, kom jeg til å få en helt annen oppfatning. Nå foretrekker jeg kanskje den av alle Undsets bøker. Det har vel noe med alder å gjøre. Men da ble spørsmålet enda mer påtrengende: Hvem var hun egentlig? Så påtrengende at jeg begynte å lete.

 

Denne boken er da skrevet akkurat slik. Jeg ville forsøke å forstå litt av hvem hun var. Det har ført meg langt tilbake, til et Norge i forrige århundre, til hennes far og mor, til det Kristiania de kom til, og det Kristiania Sigrid Undset vokste opp i. Slik har hun vokst frem for meg som «et norsk menneske». Et usedvanlig menneske, uten tvil. Men til de grader rotfestet i min egen kultur, og samtidig rotfestet i en videre europeisk kultur.

 

Jeg har gått fra oppdagelse til oppdagelse. Jeg er ikke forsker og ikke litteraturkritiker, og jeg har naturligvis ikke «oppdaget» noe nytt. Det er allikevel mitt håp at vanlige lesere som like lite som meg selv nærmer seg litteraturen og en dikters verden fra et forskerstandpunkt eller et kritikerståsted, - vil kunne ha glede av å følge meg på en ferd gjennom hundre år av Norges liv, slik det kan fremstå gjennom noen få usedvanlige mennesker.»

 

Biografien til Anderson er på 338 sider linkl. bilder, store og mange bilder, og register. Til sammenligning er Slapgards biografi på 584 sider med små bilder i teksten. Skal man lese en mer rikholdig biografi, vil jeg anbefale Slapgards biografi. Her hos Bokklubben omtales biografien slik:

 

«Et personlig portrett av vår store dikters liv, med vekt på barndoms- og ungdomsårene i Kristiania. Med intensitet og innlevelse tegner Gidske Anderson sitt bilde av mennesket Sigrid Undset - søkende etter de ytre omstendigheter og indre krefter som formet henne.»

 

Biografien til Gidske Anderson er oppdelt i 7 deler og første del omhandler Sigrid Undsets far, vitenskapsmannen Ingvald Martin Undset. At han hadde stor betydning for Sigrid Undset som menneske og forfatter, er det vel ingen tvil om. Sigrid Undset ble født i 1882.

Dessverre døde faren da han var 40 år og Sigrid Undset bare var 11 år. Mest sannsynlig ville Sigrid hatt et enklere liv og rikere liv under oppveksten dersom han ikke hadde blitt syk og fått leve flere år.

 

Selv om økonomien til familien ble dårligere etter hvert som faren ble sykere og etter hvert døde, var familien privilegert stilt sammenlignet med nordmenn flest på den tiden. Allerede da Sigrid var fem år begynte foreldrene å tenke på skolegang for henne. Hun leste med foreldrene til hun var åtte år:

 

 

«Den viktigste hendelsen for Sigrid var at hun begynte på skole.

Hun var åtte og et halvt år gammel. Det var vel sent etter tidens mønster, men siden hun hadde lest med sine foreldre, gikk hun rett inn i 3. klasse på Ragna Nielsens skole. Det viltvoksende liv var over.

Hun kom til et fritt, men strengt system.

Sigrids reaksjon på skolen er interessant. Her ser vi et mønster og hører en tone som vil prege henne resten av livet. Fra første øyeblikk var hun i opposisjon. Siden dette var en moderne, frilynt og radikal skole, stusser man uvilkårlig. Vi har så mange ganger i norsk litteratur hørt opposisjon mot en forbenet, konservativ og fordummende skole. I Sigrids tilfelle gjelder opposisjonen en motsatt type skole.

Det moderne og frilynte var årsaken til at Charlotte og Ingvald Undset sendte sine tre døtre til denne skolen, en privat betalings skole som medførte betydelige økonomiske utgifter for dem. Sigrid skulle komme til å tilbringe syv år der, frem til middelskoleeksamen. Søstrene Ragnhild og Signe gikk der frem til eksamen artium.»

 

Sigrid fikk gode karakterer, men hun kjedet seg:

 

 

«I dag sies det gjerne om den slags unger at skolen ikke gir dem noen utfordringer. I dette tilfellet var det noe mer. Foreldrenes verden og skolens verden var så forskjellige. I sammenstøtet mellom dem trakk Sigrid seg inn i seg selv, eller «rullet seg opp som et piggsvin » som hun sier. Dette er en legning hun viser tidlig, og er kanskje medfødt. Nå var hun kommet ut i verden, og det er som om hun utvikler forakt for det meste omkring seg.

 

La oss se på noen av de områder hvor foreldrenes og skolens verden tørner sammen. Norges-historie og verdenshistorie ble fremstilt for elevene som kjensgjerninger. Men hele sitt korte liv hadde Sigrid hørt om, og lyttet med grådig interesse til farens «hypoteser». Han sa at det meste av historien var gjetninger. Det sikre kunne etter hele slektsledds arbeide vise seg bare å være en liten smule. På skolen derimot var ingen usikre. Når det stod i skolebøkene, så var det slik. Dette skulle Sigrid lære utenat. Det gikk fort og greit. Men hva var hensikten? Når faren sa det var uholdbart, romantikk, dikteres fantasi . . . Mistroen til all skolelærdom slo rot i henne.

 

Slik ble det en intellektuell kløft. Men også følelsesmessig følte Sigrid en avstand. Leseboken syntes hun var «avskyelig». Den bestod av «fabler og søte små fortellinger» som hun mente hun var vokst fra for lenge siden. Det hadde da også moren hjulpet henne til, hjemmets sensur av barnebøker var drastisk, det eneste som slapp igjennom var Inger-Johanne-bøkene og Per Sivles «Soger».»


 

I 1891 reiste familien på besøk til Trondheim. Da opplever hun noe som hun selv mente var et vendepunkt i livet:

 

«De islandske sagaer var hun kjent med fra hun var liten. Faren hadde lest dem for henne. Etterhvert som hun lærte å lese og han ble sykere, hadde hun lest dem for ham. Da han ikke lenger kunne lese, var Sigrids lesning den viktigste kontakten mellom en far som ville skjerme sitt barn mot sin egen død og en datter som instinktivt vendte seg bort fra tragedien. Sigrid hadde lett for språk og hadde «studert» de islandske originalutgaver sammen med faren, og lært seg ikke så få oldnorske ord og vendinger.

 

Den første dagen på Vollan begynte hun å lete i bestefarens bibliotek etter noe å lese. Alle hans bøker var i sort skinn med sort marmorert papiromslag: prekensamlinger, misjonsskrifter og søte moralske småfortellinger. Ingenting for henne. Kontorist herr Mørk på Vollans tvangsarbeideranstalt trakk så en dag en bok frem fra under sine protokoller. Sigrid skulle prøve seg på den, så fikk man se «om hun var stor nok». Det egget henne.

Boken var «Njåls saga».

Det var litt stridt for henne til å begynne med, men det varte ikke lenge. «Njåls saga» gikk til hodet på henne aldeles, hun glemte høying og bestemorens fristende byturer og alt annet.

 

Dette var noe annet enn pensum på Ragna Nielsens skole, med paradis og fryd og Norge, hurra! Dette var en ny og vidunderlig «virkelig» verden. Sigrid Undset har kalt «Njåls saga» «En bok som ble et vendepunkt i mitt liv.»

  

Sigrid takket nei til friplassen hun fikk til å studere til artium.

 

«1 1947, i serien «Hvorfor jeg skrev» i NRK, sier hun om Ragna Nielsen at hun var uenig med henne «nesten om alt mellom himmel og jord», derfor var det ikke hederlig å ta imot hennes tilbud. Hun legger til at «det var nødvendig at jeg fikk noe å gjøre så fort som mulig, så jeg kunne betale for meg hjemme».

 

Sigrid Undset hadde altså forskjellige forklaringer på det som opptok hennes intervjuere: hvorfor hun forlot skolen og hvordan hun ble forfatter. Årsaken er vel at det var mange forklaringer. Men at den viktigste forklaringen ville hun ikke utdype. Og den tror jeg var at friplass var en skam som hun ikke kunne bære i den økonomiske nød hjemme. Derfor ville hun ha et arbeide så fort som mulig, for å kunne hjelpe moren og de to yngre søstrene. Pliktfølelsen er det som slår meg mest hos den unge Sigrid.

Hva var det så som virkelig skjedde?

 

Våren 1897 tok hun middelskoleeksamen med karakter «Utmerket godt». Moren meldte henne den høsten inn på et ettårig sekretærkurs på Handelsakademiet i Munchsgate i Kristiania. I et av sine første brev til den svenske pennevenn Dea sier hun på denne tiden at hun «ble putted derind» fordi hun ikke ville studere.»

 

Etter å ha gjennomført Handelsakademiet, ble hun i 1899 kontordame hos et elektrofirma, representant for tyske AEG. Der jobbet hun i 10 år, fra hun var 17 til 27. I 1907 ble Fru Martha Oulie utgitt.

 

«Allerede året etter hadde hun ferdig neste bok. Den var mer omfattende, en samling historier på litt over 200 sider.

Med «Den lykkelige alder» slo Undset igjennom som forfatter. En av tidens kritikere, Just Bing, mente at hun var en tolk for sin egen tids ungdom. Og hennes jevnaldrende kollega, Kristian Elster d.y., var med en gang sterkt grepet. Han kjente seg igjen: «Dette var ikke alene vor egen tids ungdom, det var Kristianiaungdommen fra vore dager, de som befolket hjemmene, pensjonatene og kontorene, de alminnelige unge kvinder og mænd som vi alle møtte.»

Boken ble en suksess. Om den ikke solgte så meget, så ble den anmeldt av betydelige kritikere som Einar Skavlan i Verdens Gang og Fernanda Nissen i Socialdemokraten. Sigrid selv syntes hun hadde vært svært heldig. Hun hadde begynt å skrive om det som «Iaa lige for nesen af mig,» og da hadde hun funnet noe aldeles nytt: «Kristiania har jo enda ikke vært skildret omtrent af andet end udenbys folk, som har udøst sin vredes bitre skaaler over vor stakkars provinsby,» sier hun og legger til at «al den ungdom, som slider og kjæmper alene herinde» - aldri er blitt skildret av noen som var vært med i slitet selv.

«Den lykkelige alder» er virkelig om Sigrids egen by. De fire historiene, to korte og to lange, foregår alle dypt nede i Kristiania, i de grå gater, på de triste pensjonater for kontordamer, i Nordmarka, utover Drammensveien, langs Akerselva. Det er de helt alminnelige mennesker Undset bekriver. Men det er også de for tidens literatur ikke så alminnelige følelser og tanker de tumler med. Eller: ingen før henne hadde så realistisk og nesten nådeløst fortalt hva disse små kontordamer bedrev utenfor kontortiden. Det føltes som noe helt nytt, og det var det da også.»

I 1908 sa hun opp sin stilling i Wisbeth- AEG og la i 1909 ut på en reise til Europa. Med 1000 kroner i oppsparte penger og 1800 kroner i reisestipend.

Det var noe smakebiter fra biografien. Det meste om henne har jeg lest før. Men noe er ukjent, eller jeg har glemt at jeg har lest om det tidligere. Jeg undrer på hvilken forfatter Sigrid Undset hadde blitt om hun hadde takket ja til friplassen og tatt artium. Uansett, en helt grei biografi å lese synes jeg boken til Gidske Anderson var.

 


8. jul. 2022

Den siste komle av Arild Rossebø – god debutroman

 


«Hvem var kvinnene? Hvem var du, mamma? Hvem er foreldrene våre? Hvorfor de er som de er, og hva gjør det med oss? En altomfattende kunnskap har vi ikke engang om oss selv. Vi strever den stunden vi er her, og våre motiver er bare delvis klare. Vi prøver å finne noe fornuftig å holde på med, vi forsøker oss på relasjoner og alt er midlertidig. Døden kan ikke lære oss noe nytt, men én ting er døden som begrep, noe annet er når døden blir konkret. Den dødsbevisstheten som etablerer seg da er kroppslig. Skjelettet bærer vi hele livet, men ansikt til ansikt med et lik er det ikke til å unngå å kjenne på dagen man selv skal ligge der. Da jeg satt og så på liket ditt, mamma, lå du med en slags gjennomsiktig plastgreie på halsen, den skulle hindre haken fra å falle ned slik at munnen åpnet seg. Dette hadde sykehuset fått på plass før Kjetil og jeg gikk inn for å se deg. Din åpne munn redigert vekk. Dødsgapet spart oss.»

 Jeg noterte meg debutromanen til Arild Rossebø Den siste komle da den ble omtalt her i sendingen Åpen bok i februar. Nå er den lest. Den fortjener de positive anmeldelsene som en kan lese utdrag av her.

 

På bokomslaget omtales romanen slik:

 

«Den siste kumle er en mat og tradisjoner, om å være en liten gutt og en voksen mann, om en familie som gikk i oppløsning.»

 

Fortellerstemmen er Harald:

 

«Det tok lang tid før mamma avslørte hva som faktisk hadde skjedd. Jeg var i midten av trettiårene da historien endelig kom. Mamma skulle på et møte i kirken. Hun bega seg bort dit, men møtet ble avlyst på grunn av sykdom. Da hun kom hjem, fant hun pappa og tante Kjersti i sengen.

 Hun sa ikke noe om hvor Kjetil og jeg var da det skjedde, og jeg glemte å spørre. Var                    vi sammen med henne?»

 I det kristne samfunnet familien tilhører, er skilsmissen en katastrofe. I tillegg kommer morens psykiske problemer som ikke blir bedre av det som har skjedd. Faren har sønnene ingen kontakt med. Det er så vidt de blir kjent med at faren dør et år etter at moren dør av kreft når de er voksne.

Navnet på boken kommer av at noe av det siste moren gjør før hun dør av kreft, er å lære Harald å lage komle:

 

«Jeg har ikke barn, ingen å lære videre til, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å få barn, vet  ikke om den lykken er forbeholdt andre, men jeg vil sørge for at tradisjonen lever så lenge jeg lever og jeg elsker deg, mamma, mens du lager komle, uten å si det, for vi sier ikke mye, men det  en kjærlighetserklæring og hendene som former komlene, dine og mine, lager runde, klissete klumper av kjærlighet og vi  legger dem i vannet hvor kjøttstykkene har kokt på svak varme i en time med kjærlighet, vi har i gulrøttene og kålrabibitene som vi har kuttet og skrelt med kjærlighet og jeg gleder meg til gulrøttene, komlegrytens gull, hvor alle smaker trekkes inn og liksom konsentreres i kjærlighet, og jeg angrer på at jeg ikke sa det oftere, hvor glad jeg var i deg, for en del av meg var det,  du var vanskelig å elske, mamma, for meg var du vanskelig å elske, for meg er kjærlighet vanskelig og jeg tror det har mest med deg å gjøre, mamma, og det gjør vondt å si det, men det er kanskje sant, slik alle sannheter kommer med forbehold og inneholder sin motsetning i åpenbar eller skjult form.»

 Tor Åge Bringsværd siteres med at romanen på knappe 100 sider utgitt i 2022, er klok, morsom, sår og sterk. Jeg er enig. Og glad for at den ble omtalt i Åpen bok slik at jeg fikk denne leseopplevelsen.

 


30. jun. 2022

Bruddet - byen som ville ha brexit - Yohan Shanmugaratnam og fotograf Line Ørnes Søndergaard

 


Det var her på NRK Åpen bok, fra Litteraturfestivalen på Lillehammer, at jeg hørte forfatteren Yohan Shanmugaratnam ble intervjuet om boken som jeg har lånt og lest: Bruddet - byen som ville ha brexit. Da jeg hentet den på biblioteket, ble jeg overrasket over hvor stor den var. Men det var stor skrift og mange bilder. Viktigst for at jeg slukte boken, er at jeg som leser kommer tett på mennesker som er direkte påvirket av EU og etter hvert brexit. Bildene beskrev stemningen. En bok jeg kommer til å huske fremover når EU og brexit er tema.

 

Forlaget omtaler boken slik;

«Litauiske Aleksandra jobber på fabrikk i England, er alenemor og nyforelsket. Albert er gammel fisker, enkemann og klar for et opprør. De bor i samme lille by, men lever i ulike verdener.

 

Bruddet starter idet Storbritannia går til urnene i en folkeavstemning som vil ryste landet, Europa og verden. Og i ingen annen by stemte flere av innbyggerne for brexit enn i Boston, Lincolnshire.

 

Forfatter Yohan Shanmugaratnam og fotograf Line Ørnes Søndergaard har fulgt Aleksandra, Albert og Boston fra opptakten til folkeavstemningen i 2016 og fram til utmeldingen var fullbyrdet 1. januar 2021.

 

Dette er en historie om grenser som åpnes og sinn som lukkes, makt og avmakt, skepsis og samhold – og et kjærlighetsforhold i oppbruddstid.»

 

 


27. jun. 2022

I Hamsuns kalosjer, Et økodrama med mor, fire høner og én rev – av Dag Hoel – rett og slett en herlig bok

 


«Jeg motvirker Albert Engströms forvirring ved å gå på ski mens kun restene av vår er tilbake. Sommeren lyser bak trestammene lenger framme, og jeg går denne siste turen med maur i klisteret. Aldri tenker jeg klarere enn i avslappet diagonalgang. Jeg tar min del av ansvaret for å motvirke at dette kunstuttrykket skal ende opp som kulturminne. Mens jeg skrider inn over snødekte furumoer, kommer setningene til meg — fulle av vidd, ferdige til ä skrives rett ned, men jeg har skistaver i hendene. Når jeg kommer hjem, er de kloke tankene umulig å drive fram, innestengt i underbevisstheten, men jeg vet at de er der.»

 

Det var på siden til Nordnorsk Debatt at jeg leste en rikholdig anmeldelse av boken I Hamsuns kalosjer, Et økodrama med mor, fire høner og én rev, som sitatet over er hentet fra og som inneholder 42 kåserier skrevet av Dag Hoel : «Om balsfjordingan har mat og tørre klea, då døyr de nesten aldri!»

 

«Burde vi alle, for mange år siden, ha skaffet oss litt familie i Balsfjorden? Burde vi dessuten ha skaffet oss en hageflekk med plass til noen mandelpoteter og et lite hønsehus? Dette er spørsmål som melder seg straks man har lest noen kapitler av den herlige boka som Dag Hoel ga ut i høst, «I Hamsuns kalosjer».

 

Det var ikke tvil i min sjel etter å ha lest anmeldelsen - jeg måtte lese I Hamsuns kalosjer. Jeg lånte den først på biblioteket. Men etter å ha lest noen kåserier, var jeg så sjarmert at jeg leverte boka tilbake, og deretter gikk ferden til bokhandelen. Så nå er jeg eier av den herlige boka. Jeg blir i godt humør av å lese i den. Jeg har også tenkt meg ut hvem som skal få I Hamsuns kalosjer i presang. For dette er en bok som må deles og lese på nytt.

Ikke la deg lure av tittelen til å tro at boka er nesegrus beundring av Knut Hamsuns liv og bøker. Tittelen er fra et av kåseriene med samme tittel som boka, der han kort er innom Hamsuns bok Paa gjengrodde Stier og Hamsuns gamle kalosjer. Ellers har Hamsun ingen rolle i kåseriene. For Dag Hoel er innom så mange områder og har spennende tanker om så mangt. At forfatteren er et tenkende kreativt menneske, og har en god porsjon humoristisk sans er det ingen tvil om. Her beskriver han seg selv:

 

«Mangelen på karakter til å stå imot innfall ble en trofast følgesvenn. Det er som om jeg ikke lar meg kultivere til noe forstandig. Jeg gir etter for det som presser på innenfra, følelser eller hva det nå er, og tenker mer med hjertet enn med hodet. Når jeg legger fram planer, blir Solrunn stille. Taushet er et fryktelig argument. Ingenting styrker autoriteten som taushet. «Ideer er ikke din sterkeste side», kan hun si, etter en stund.

 

Når jeg følger hjertet og ikke hodet, er jeg i takt med tida. Hva hjertet forteller oss, veier tungt i en kultur som dyrker frihet. Og følelser angår ikke ene og alene oss selv lenger, de er blitt retningsgivende for hva som er rett og galt i samfunnet. Hva jeg føler, gir meg rettigheter.

 

Tidligere var følelser vurdert som irrasjonelle og måtte vike for både fornuften og intellektet om en skulle klare seg i livet. Nå er følelser blitt til argumenter. Den enkeltes opplevde virkelighet er autentisk og dermed ukritiserbar. Den er natur.

 

Det er klokt å ha kontakt med egne følelser, men de kan få vel stor plass. Like viktig som å kjenne etter, innover, er det å se seg selv i sammenheng. Ta inn utenfra og anerkjenne at vi har skapt kultur i naturen — og at det er en grunn til det. Alle har følelser, det er en demokratisk størrelse, jevnt fordelt. Kunnskaper om verden, om hvordan mennesker, dyr og insekter skaffer seg liv og får alt til å virke, det må vi vise interesse for andre enn oss selv for å oppnå.»

 I kåseriene tar Dag Hoel oss med til huset der han bor sammen med Solrunn, moren på 96, barnebarnet Louisa som er 6 og foreldrene til Louisa:

«Solrunn og jeg bor i et hus øverst i Dickaunsvingen i Trondheim. Her er ingen golfbaneplen, og det foregår ingen prydklipping av hekker. Langt ifra. Folk som går forbi, tar oss for feilplasserte hillbillyer, for strøket er sobert, men inne hos oss er det <<picnic med døden». Et gammelt badekar står ved et hushjørne, jeg har planer for det, og utover eiendommen er plankestabler, avglemt redskap og et rikholdig utvalg av påbegynte prosjekter spredd uten videre symmetri. Vi mangler bare en fyr med banjo og uheldig tannstilling.»

Jeg kjente ikke samme uhyggefølelse noen gang under lesingen som jeg gjorde da jeg så filmen Picnic med døden. Skrekk og gru for en film! Men jeg var jo spent hvordan det skulle gå med hønene som etter hvert blir mål for en innpåsliten rev.

Forfatteren er født og vokste opp på Raufoss, og det er moren som er forbindelseslinjen til Balsfjorden. Og så det er sagt, boken er heller ingen nesegrus beundring av Nord Norge. Men det er ingen tvil om at sommeroppholdene har gitt forfatteren mye å skrive om.

«Far hogg sin egen ved, men praktiker var han ikke. Det var onkel Guttemann i Storbukta som lærte meg å gjøre ting. Besøkene hos familien i Balsfjorden er tydelige minner fra barndommen i 60- og 70-årene. Der er liene mot fjellet steile. Ett og ett bruk er ordnet langsetter fjæra, i motsetning til på Toten, hvor jeg vokste opp, og hvor gårdene lå strødd vilkårlig på potetvidder.

 

Fredagen før fellesferien arbeidet alltid far halv dag. Kvelden før hadde vi pakket den røde Bobla og spent strikker over takgrinda med det oransje seksmannsteltet, soveposer og gummimadrasser. Når han kom hjem, hadde mor allerede smurt brødskiver og fylt den blå matboksen, så vi kunne gå rett i bilen og reise nordover fra Raufoss. Målet var å komme oss lengst mulig opp i Gudbrandsdalen den første dagen. Vi hadde fordelen av å bo nord for Oslo, og ved å starte tidlig på fredag fikk vi forsprang på oslofolk som også skulle nordover. E6 var mye grusvei på den tida, overstrødd med ferger når en kom lenger nord. En reise til Balsfjorden kunne ta fire dager.»

 For faren var bilkjøringen forståelig nok en belastning. Resten av familien gledet seg. Selv om alt var arbeid. En sommer bestemte faren at han ikke ville på arbeidsleir, men at familien skulle på ferietur til Bergen. Men ferien ble ingen suksess og ferden gikk tilbake til Østlandet.

 

«Dette var sommeren med avveksling. Alle øvrige somre var vi i Balsfjorden, på et gårdsbruk klemt mellom fjorden og fjellet og hvor arbeidet ga livet mening. Turisme hadde vist seg å være for spesielt interesserte, og det var ikke vi. Vi ville nordover for å delta i vår egen historie — og høre noen fortelle om det vi gjorde i fjor.

 

Mor er født i 1925. Hun vokste opp med foreldre, besteforeldre, fem søsken, én ugift gammelonkel og to tanter som hadde begitt seg inn på godsnakking i skumringa og var havnet i ulykka med lausunger. Det var en fargerik klan med forgreininger til nabobruk og slekter videre innover og utover fjorden. Reproduksjon var en øvelse det ikke lå karrierestrategier bak.»

Til slutt en smakebit fra livet med hønene:

 

«I fjor vår snekret jeg et hønsehus som står ved siden av vedstabelen. Jeg skrudde det sammen med skruer jeg har samlet fra diverse forehavender i tredve år. Det må ha vært tjue ulike dimensjoner for flatjern, stjerne og torx, og det var en lettelse endelig å få bruk for dem.

 

Så skaffet jeg til veie fire høner, som jeg kalte opp etter tantene mine, Inger, Else, Karin og Tulla. Jeg fortalte alle som spurte, at fjærkreet var for Louisa, at hun skulle ha noe å more seg med, men det var løgn. Jeg gjorde det for min egen del. Jeg mente noen høner kanskje ville friske opp i hverdagene, og det gjorde de. De la ett hvitt, ett brunt, ett blått og ett grønt egg hver dag, og de hadde hvert sitt temperament og forskjellige tilbøyeligheter, forsto vi etter hvert. Louisa lekte med hønene hele sommeren. Hun sprang rundt i hagen og gjette som en border collie skjøtter en saueflokk. Hønene, på sin side, hadde stor frihetstrang og stakk seg stadig unna for å legge egg på de hemmeligste steder.

 

Når det er godt vær, liker oldemor å sitte ute i skyggen. Vi oppdaget at hønene, som holdt småredd avstand til oss andre, gikk til oldemor når hun satt ute i stolen sin med solhatten på snei. Der la de seg ned rundt beina hennes og gjorde det behagelig for seg selv mens oldemor holdt på med strikketøyet og småpratet med dem. De ble hverandres fortrolige.»

Slike beskriver forlaget I Hamsuns kalosjer og forfatteren: 

«I Hamsuns kalosjer» er et muntert drama fra hagen – om nøysomhet i vekstideologiens tid. Med utgangspunkt i samtaler med sin 96 år gamle mor og arbeid i hagen forsøker Dag Hoel å nøste i hva det meningsfulle og gode liv består i. 

Knut Hamsun lappet sine utslitte kalosjer med ulltråd. Han satt med stoppenål i kveldstimene og bearbeidet minner som ga sting til livet. «Jeg akter ikke at bruge de nye Galosjer!», utbrøt han da familien til slutt tok affære og kjøpte nye til ham.

Nøysomhet er en livsinnstilling som gjør oss rike, mener Hoel. Den forutsetter allsidige ferdigheter i utøvelsen av livet. Vi må kunne safte rips og skifte girwire på sykkelen. Vi må bruke symaskin og kunne filetere fisk. 

Alt var ikke bedre før. Veldig mye er bedre i dag. Men med vår moderne livsstil utrydder vi planter og dyr i en rasende fart. Vi må slutte med det! Selv er han opptatt av å dyrke poteter og purreløk. Straks potetene er i jorda, begynner han å undres over når spiren kommer opp – en undring som holder ham travel i flere uker.

Boka er en beretning om fellesskap, dårskap og høners plass mellom alt som puster.»

Dag Hoel (f. 1962) er filmprodusent, forfatter og foredragsholder. Han har bakgrunn som fotoreporter og har arbeidet med fattigdomsspørsmål i MellomAmerika og tverrkulturelle møter i Midtøsten. Hoel har tidligere utgitt en rekke sakprosabøker.»


25. jun. 2022

Dikt: Gleden – av Hans Børli fra diktsamlingen Kyndelsmesse (1972)

 


Den frostbrente gleden ved livet

søker deg ved vadestedene,

ved leirbålene, ved korsveiene,

alltid,

Selv i sorgens dager,

selv i motgangens bratte døgn

og våkenettenes matrende timer

søker gleden deg, kvidende

lik en trofast hund

som løp med blødende poter gjennom rimfrosten

og svømte mellom isflakene i strie elver

for å finne sin husbond.


20. jun. 2022

Skrivekunstens hemmeligheter, Lær å skrive levende av Niels Christian Geelmuyden - en bok som også inneholder lesetips

 

Bokhylla begynner å fylles opp med bøker om det å skrive. Ikke fordi jeg planlegger å skrive bok selv, men fordi jeg ønsker å bli en bedre leser. Jeg skriver mye i jobbsammenheng, og selv om det jeg skriver i den forbindelse er i et strengt formelt språk, håper jeg at også boken jeg nå har lest kan få meg til å skrive bedre. Det er alltid rom for forbedringer.

 Den største bonusen med bøker som Skrivekunstens hemmeligheter Lær å skrive levende av Niels Christian Geelmuyden utgitt i 2021, er at jeg får lesetips. I boken skriver han også om hva andre forfattere har sagt og skrevet om det å skrive, og bakerst i boken er det en liste over bøker han har referert til. Ikke bare bøker om å skrive, men også bøker med andre tema som f eks biografier. En god del av bøkene har jeg i bokhylla fra før. Hans Olav Brenners bok Om å skrive og James Woods bok Slik virker litteraturen er to av bøkene jeg har lest og som står i bokhylla. Krimforfatteren Elizabeth Georges bok om å skrive var en av bøkene jeg ikke kjente til, og som jeg har notert meg. 

Jeg har ikke lest eller hørt om Niels Christian Geelmuyden tidligere. Utrolig nok. Niels Christian Geelmuyden er en forfatter med mange tidligere utgivelser bak seg. Cappelen Damm presenterer han slik:


«Niels Chr. Geelmuyden (f. 1960) er statsviter med tillegg i historie og psykologi, journalist og forfatter. Han er særlig kjent for sine portrettintervjuer og for sin serie kritikerroste bøker om mat, drikke, legemidler, aldring og fallende fruktbarhet, for eksempel bestselgerne Sannheten på bordet – om mat og matproduksjon, og Pillebefinnende – om legemiddelbransjen og medisinene vi tar. Hans bok om det skremmende aktuelle temaet fallende fruktbarhet, Spermageddon, er solgt til flere land, både i og utenfor Europa.

 

Niels Chr. Geelmuyden var gjennom en årrekke kåsør i radioen og foreleser ved journalistutdanningen, tillegg til å være tekstforfatter og lærer ved ulike skrivekurs. Han har holdt foredrag om featurejournalistikk på redaksjonelle fagkonferanser i flere riksaviser og gjennom fadderordninger bistått enkeltjournalister i store mediehus med å skrive mer levende. Geelmuyden har også skrevet for Morgenbladet og ulike magasiner. I de siste årene har han deltatt i en rekke debatter og reist landet rundt og holdt foredrag knyttet til bøkene sine.

 

Geelmuyden har utgitt nærmere 40 bøker i ulike sjangere: portrettsamlinger, biografier, essays, kåserisamlinger, reisebeskrivelser, anekdoter, barnedikt og samfunnskritiske bøker. I boka Skrivekunstens hemmeligheter deler han sine beste skriveråd.»

 Om formålet med boken – fra forordet:

«Det er ganske lett å sette sammen bokstaver til ord og ord til setninger. Utfordringen er å gjøre det på en slik måte at interessen blir fanget og teksten tar bolig i leseren. Da må det merkverdige inntreffe at de livløse tegnene reiser seg og inntar hodet til en eller flere vilt fremmede personer. Det forutsetter som regel at leseren blir berørt, engasjert, nysgjerrig og gjerne lærer noe nytt.

For stadig flere yrkesgrupper er det viktig å kunne formulere seg skriftlig på en levende, enkel og forståelig måte. Denne boken har som mål å hjelpe og inspirere alle i så måte. Det pussige er at jeg aldri selv har lært å skrive ved noen institusjon. Møysommelig har jeg, etter å ha ramlet i nær sagt alle de fallgruver som finnes, på egen hånd lært meg mange av skrivekunstens hemmeligheter. De tilhører heldigvis ikke den type hemmeligheter som det er straff forbundet med å fortelle andre. For meg har det tvert om vært en gave av de sjeldne å få lære bort hvordan man tilfører språket mest mulig liv. Som gjesteforeleser ved Norsk Journalisthøgskole/journalistutdanningen underviste jeg gjennom 18 år i sjangeren portrettintervju. Samtidig har jeg i årenes løp holdt foredrag om featurejournalistikk på redaksjonelle fagkonferanser i de fleste av Norges ledende riksaviser, og gjennom fadderordninger bistått enkeltjournalister i store mediehus med å skrive mer levende.»

Boken er oppdelt i 5 deler: Skrivingens drivkrefter, Teksten som kjøretøy, Sjekkpunkter, Fallgruver og Finansiering. Til slutt Etterord, Kilder og Litteratur. Geelmuyden viser også til skrivekurs han har holdt, bl a i Marrakech, og senere i boken siterer han fra tekster som deltakere på kursene har svart på oppgaver.

 Om det å skrive biografier:

«Ved å skrive portrettintervjuer og biografier, som jeg har hatt gleden av å gjøre store deler av livet, får man lov til å formidle andre menneskers erfaringer og kunnskap. Ved å gjenskape liv og rammer som en gang var, trylles formende krefter i fortiden frem. Vi får nesten anledning til å leve et annet menneskes liv, og forstå valgene det har bestått av. I sum får vi gjennom møte og arbeid med slike tekster en utvidet forestilling om hva det vil si å leve.»

Det å skrive er en oppdagelsesreise den indre, men også den ytre verden:

«Samtidig er skriving en oppdagelsesreise i den ytre verden. Å skulle skrive en reportasje eller et reisebrev føles nesten som å få sine sanser skrudd på. Jeg har, som de fleste turister og reisende, iblant sansene i en slags dvaletilstand. Noe ganske annet er å vite at du forventes å skulle være øyenvitne for kanskje 100 000 lesere av et magasin. Da blir du automatisk mer mottagelig for inntrykk. Edvard Munch ble en gang spurt om hvorfor han gikk med sammenknepne øyne gjennom Oslos gater. «Det er fordi jeg vil spare øynene til det er noe å se», svarte maleren. I vårt hjem har vi en bok som heter Å tegne er å se. Jeg er overbevist om at også det å skrive i stor grad handler om å se, og samtidig om å sortere synsinntrykkene.»

Det ble noen smakebiter fra boken som jeg tror flere enn meg vil ha interesse av å lese.