Stakkar av Matias Faldbakken – første del av romanen var best

 

«Man kan bruke hele livet på å ta avskjed fra familie, venner, folk, steder. Men når man skal si adjø til seg selv, kommer de fleste til kort. «

Jeg er forundret over hvor godt jeg liker bøkene som Matias Faldbakken har utgitt. Jeg liker at romaner med handling og karakterer som får meg til å le, og det er nok en av årsakene til at romanen til Matias Faldbakken faller i smak. I tillegg er handlingen i romanene uforutsigbar. Til tider ellevill. Slik er det også i Stakkar, romanen som ble utgitt i 2022. Hovedpersonen er Oscar:

«Det som er verd å nevne fra Oskars forhistorie, uten at man skal drive og fråtse i slike ting, er at han kom fra en situasjon med stusslig stell. Stellet i løpet av Oskars første år hadde vært til de grader skralt at det var risikabelt, ja, bent frem farlig for en ung gutt å vokse opp i. Såpass trasig hadde situasjonen vært at Oskar måtte omplasseres til en annen familie, det vil si Blums. Det hadde vært en usunn og knusende atmosfære i barndomshjemmet. Derfor hadde Oskar havnet her, omplassert, på Blums bruk, i en alder av tolv, og nå var han nitten. På bruket fikk han kost og losji pluss relativ stabilitet og en ukentlig pengeseddel i bytte mot de manntimene han la ned ved hjelp av sin unge, smidige kropp.» 

Forlaget omtaler romanen slik:

«Den ensomme fostergutten Oskar jobber for kost og losji på bruket til Aud og Olav Blum. En dag oppdager Oskar et barn i skogen, en utemmet unge, som han fanger og tar med seg hjem. Ungen lider av veksthemming og er nesten helt uten språk. Men under Oskars forpleining begynner den å utvikle seg i en rasende fart.»

Det er lett å tenke at romanen har likhet med romanen Vi er fem som ble utgitt i 2019, når man leser forlagets omtale. Men det er ingen sammenheng mellom romanene. Jeg synes første del av romanen var best, når handlingen foregår på «bøgda». Herlige karakterer. Når handlingen flyttes til Oslo synes jeg den mister det som jeg liker godt med hans romaner, humoren. Da sniker det seg inn noe mørkt i handlingen.

Svaner blir ikke skilt av Auður Ava Ólafsdóttir - bipersonen Perla ble høydepunktet i romanen

 

Romanen Svaner blir ikke skilt av Auður Ava Ólafsdóttir, som ble utgitt i 2012 og på norsk i 2022,  ble en liten nedtur sammenlignet med tidligere romaner jeg har lest av den islandske forfatteren. Det var siste del av romanen som trakk ned.

 Forlagets omtale av romanen:

 

«På nyttårsaften, mens champagnen sprettes, sier Flóki, mannen til Maria gjennom elleve år, at han i virkeligheten er homofil og akter å gå fra henne for å flytte sammen med elskeren sin. Maria, som ikke vet opp-ned på seg selv i sjokket, søker trøst og råd hos Perla i kjelleretasjen, en kortvokst kvinne, terapeut og etter sigende ghostwriter av krimromaner. Og midt i denne krisen dukker Marias biologiske far plutselig opp.

 

«Svaner blir ikke skilt» er en sorgmunter, tankevekkende og humoristisk roman om en kvinne som våkner brått og innser at livet hennes ikke ble slik hun hadde sett for seg.»

For meg ble bipersonen Perla det beste ved romanen, her er slik hun beskrives i begynnelsen av boken:

 

«Nabokona i kjelleren dukket plutselig opp for to år siden etter et langtidsopphold i utlandet. En kveld vi var på vei ut, så vi et menneske som ikke var mer enn godt og vel én meter høy, dette mennesket sto på en aluminiumstige og holdt på å male kjøkkenskapene lyserøde. Og selv om vi daglig på et eller annet vis er oppmerksomme på denne nabokona vår, er det en god del uklarheter når det gjelder hennes personlige forhold, og da særlig og spesielt denne fortiden hennes med mange år i utlandet. Hun sier at hun dog i det minste kan forsikre oss om at hun ikke har jobbet på sirkus. Perla har fortalt at hun jobber hjemme og at hun deler døgnet sitt mellom rådgiverjobben om dagen og forfattervirksomheten om natten og at hun trenger utrolig lite søvn. Selv om hun snakker om pasienter har vi ikke lagt merke til noen trafikk av mennesker i kjelleren, så vidt vi forstår har hun spesialisert seg på skriftlig parterapi via datamaskin.»

Perlas betraktning av livet til Maria - slik oppsummerer jeg min leseopplevelse:

 

«— Dersom livet ditt hadde vært en roman, ville en slik samling av dramatiske begivenheter ikke virket særlig overende, hører jeg henne si fra kjøkkendøren.

  Mens vannet koker, lager hun et kort sammendrag av det hun kaller en hel bråte med uforutsette hendelser i livet mitt. 

— Det begynner med at ektemannen din kommer ut av skapet  forlater deg, i kjølvannet dukker en utenlandsk biologisk far opp og dør på uforklarlig vis på et hotellrom, så å si på startstreken   av bekjentskapet, etter at dere tidligere på dagen har spist stekt breiflabb og kake med blåbær-skyr sammen. Og sist, men ikke minst, dersom jeg har forstått deg riktig; han overlater til deg å ordne opp med både asken sin og arvegodset på en fjern kyst. Dersom dette var skrevet av min forfatter, ville jeg strøket halvparten.»

 

Lyst (en forfatters selvbiografi) av Tomas Espedal – en roman (?) i to deler

 

Jeg har satt spørsmålstegn ved roman i overskriften. Roman er det forlaget her skriver at bøkene Lyst (en forfatters selvbiografi) fra 2022 er, som er I: Fruktene av et arbeid og II Lesefrukter. Høyst forvirrende som det han skriver om også er innimellom. Men Tomas Espedals bøker er tidvis forvirrende hva angår hvilken kategori de kan settes i.

Forlaget siterer hva anmelderne har skrevet om bøkene. Men de har unngått å sitere fra denne kraftsalven i Aftenposten:

«Det er smått i denne romanen. Tanker og vyer har veket plass for Tomas Espedal, Tomas Espedal og Tomas Espedal.

 

Forfattere og foreldre, venner og uvenner, kjærester og reiser og byer og hotellrom er mest av alt statister eller landskap for Espedals roman og livsutfoldelse.

 

Det er ikke godt å si hva forskjellene består i, men hverken romankarakteren eller romanforfatteren kommer godt ut av det i denne boken.

 

Men det vil han da ikke heller. Han liker seg selv slik han er. Han vil ikke endre seg. Ikke bøye seg for annet enn kunstambisjoner og kunstmyter. Han liker seg selv som outsider.

 

Espedal dyrker seg selv som den frekke arbeiderklassegutten. Han som kommer fra ingensteds. Det vil si boligblokken i Skytterveien i Bergen. Han som fra samme ingenplass har mottatt skrivekunsten i gave.»

 

Det er harde ord. Vet ikke om det er fortjent, det er mye han skriver om som jeg synes er bra. Jeg har lest en del av bøkene han tidligere har utgitt. Men den eneste jeg har kjøpt og som står i bokhylla, er fotoboken Mitt privatliv som ble utgitt i 2014. Bildet over er fra fotoboka, skrivebordet i vinduet i Hotel Baudin, et hotell i Paris, med denne teksten:

 

«Henri Michaux skriver at forfatteren er en sengeliggende idrettsmann. Det er ikke helt nøyaktig, i min verden er forfatteren en sengeliggende arbeider.»

 

Lyst (en forfatters selvbiografi) har jeg kjøpt, og i Lesefrukter skriver han:

 

«Når man skriver, når man lever av å skrive, er man avhengig av å finne gode skrivesteder. Det er en del av skrivejobben; å finne de stedene hvor man skriver bedre enn man ellers ville gjort. Man leter stadig etter steder, etter skrivesteder, steder som utløser tekster og språk som ikke ville blitt skrevet på andre, svakere steder, mindre egnete steder. Man leter etter dette spesielle stedet, og helt uforvarende, på en reise, i løpet av en gåtur i utkanten av byen, på en høyde, med utsikt over sjøen, finner man kanskje dette stedet og man leter etter et rom til leie, og i løpet av noen intense dager og uker skriver man bedre enn det man trodde man var i stand til; og dette er stedets betydning for skrivingen. Jeg kan skrive hvor som helst og når som helst, men kanskje skriver jeg bedre et annet sted enn her, i kjelleren hjemme, ved arbeidsbordet. «

 

Forlaget omtaler Lyst (en forfatters selvbiografi) slik:

 

«Lyst er en roman om å lese og skrive. Om glemsel og erindring.

 

Om reiser og kjærlighetsforhold.

 

Om stedets betydning for det å skrive. Om byer. Om skriveår i København.

 

Om å finne de ideelle skrivestedene, arbeidstidene. Om å skrive om natten. Om å skrive for hånd. Om andre forfattere. Om vennskap.

 

Om penger og god og dårlig økonomi.

 

Hvordan blir man forfatter? Er det mulig å gjøre det å skrive til et yrke? Kan man leve av det? Og hvilket liv blir det?»

 

Til slutt en smakebit om det å være gift – her får fiffen i Bergen gjennomgå:

«Jeg skrev ikke et eneste ord i de årene jeg var gift. Jeg brukte det jeg hadde av tid og krefter på ekteskapet, på å holde det sammen, holde det gående; det var et enormt sløseri, av skjønnhet og egenskaper; min kones og mine. Og hvor skulle jeg skrive; jeg fikk aldri et eget rom. Vi fant aldri plass til skrivearbeidet mitt. Og var det egentlig et arbeid, det å skrive, det var ingen i min kones familie som mente det; og nok en gang dukket dette gamle spøkelset opp, dette fryktelige spøkelset som snakket gjennom alle familiers munner: Var det ikke på tide å finne seg et ordentlig arbeid? Du ser plutselig et ansikt, det skiller seg ut, du forelsker deg; hun står i et enestående lys, og du tenker ikke på at hun har et vedheng, en familie, to foreldre. De skal etter hvert bli dine svigerforeldre, og de rykker — på tross av at du ikke har valgt dem, og at du ikke har noe som helst til felles med dem, annet enn deres datter — nærmere inn på livet ditt, ja, de skal etter hvert få en sentral og nærmest hovedplass i livet ditt, dine svigerforeldre. De er dine nærmeste, disse livsgjerrige og livsfiendtlige personene som nå fyller tiden og tankene dine og som stjeler energien og livsmotet ditt, som ødelegger arbeidet og livet ditt fullstendig, disse svigerforeldrene som med sine venner og sin omgangskrets brått slår ring om deg og kjæresten din og fyller dagene dine med besøk og middagsselskaper og disse uendelige og fullstendig åndesløse samtalene om kunst og kunstnere og penger og politikk og kjendisvrøvl og hvem er hvem og hvem er gift med hvem og den stadige oppramsinga av etternavn, av gamle, ærverdige etternavn, av betydningsfulle etternavn, av etternavn som er viktige i denne borgerlige og småborgerlige navneverden som du forakter og som du avskyr mer enn noe annet; og som du nå er en del av, du har giftet deg inn i den. Dagene og kveldene dine fylles med svada og etternavn, du har aldri før hørt så mye idiotisk og åndssløvt som i denne kretsen som nå er din egen familiekrets med venner. Du er forsvarsløs overfor dine svigerforeldre, og de går med all sin dumhet og hele sitt vesen av livsfiendtlighet til angrep på deg og arbeidet ditt. Og hva skal du skrive når din kone forlanger å være din første leser! Du skal altså stadig vise din kone det du skriver! Og hvordan skriver du når din nærmeste er din første leser, din største begrensning? Jeg måtte enten gi opp skrivingen, eller jeg måtte si opp ekteskapet. Jeg sa opp ekteskapet. Etter fem, seks år i et altoppslukende ekteskap var jeg brått alene. Jeg var fri fra kone og svigerforeldre. Etter seks år uten skrivearbeid, uten å skrive noe av betydning: Kunne jeg fremdeles skrive? Måtte jeg lære å skrive på nytt? Som om det å skrive er det samme som å være en evig nybegynner: Det er bare å begynne på nytt, igjen og igjen, som om det å skrive alltid er å lære seg å skrive på nytt, leve på nytt; en ny begynnelse, et nytt liv, en ny bok?

Dikt: Det beste arbeid hender kan gjere av Kjell Oskar Selman - Fra diktsamlingen Draumen å danse på vatnet (1978)

Det beste arbeid hender kan gjere

Det beste arbeid

Hender kan gjere

Er å ta i eit menneske

 

Ingen kan ta

I eit menneske

Med knytta neve

 

Ingen kan ta

I eit menneske

Med folda hender

 

Det beste arbeid

Hender kan gjere

Er å opne seg

 

Ingen ting er sterkare

Enn ei knytta neve

Som opnar seg

 

Ta i eit menneske

 

Folda hender

Som opnar seg

Kan gjere eit under

 

Ta i eit menneske

Det er det beste arbeid

                     Hender kan gjere

De kaller meg ulven av Zeshan Shakar – nominert til P2 lytternes romanpris 2022

 

«Det er bare én uke til han reiser. Flyet går fra Oslo til Lahore. Der vil en av fetterne mine vente på ham i ankomsthallen. Sola vil ha stått opp, men den blå himmelen vil skjule seg bak et tynt, gulgrått slør av smog. Han vil kjenne lukta av den myke frukten som selges i bodene, den glovarme teen som skjenkes i pappkrus, de allerede svette mennene som tilbyr seg å bære kofferten hans for noen rupi. En halvannen times kjøretur seinere vil han gå ut av bilen i Faisalabad, noen få kilometer bortafor sentrumskjernen, kjenne den hardstampa jorda under føttene, høre larmen av rickshawer og motorsykler som gir gass og humper seg gjennom gatene i nabolaget der ikke en centimeter er til overs, husene satt opp vegg i vegg, ingen av dem like, men alle ligner hverandre, mur, betong, noen ganger er det ulike materialer fra etasje til etasje, hvor kvaliteten på de øverste etasjene røper nivået av velstand da påbygget blei til. Det er grønne, røde og blå metallporter som slår utover i gata, over dem er det plaketter med sitater fra Koranen, det er flate tak i ulike høyder, noen ser ned på naboene, andre ser opp på dem. Huset han skal inn i, er ikke det høyeste. Heller ikke det laveste. Porten er grå og litt rusten nederst. Det er den samme porten han lukka bak seg da han reiste. Det er det samme huset, påbygd med én etasje.

Han har ingen returbillett.

Vi har nesten ikke snakka om det siden han bestilte billetten. Jeg har ikke spurt ham noe særlig om det heller, har liksom ikke trodd på at han skal reise tilbake for godt.»

Fortelleren i romanen De kaller meg ulven av Zeshan Shakar drar opp til Groruddalen der faren bor i en kommunal leilighet, for å hjelpe faren å pakke ned leiligheten. Leiligheten skal rehabiliteres og faren må flytte ut. Dette løser faren ved å flytte tilbake til familien i Pakistan. Han vil ikke bo i «Narvay» lenger. Planen er at han skal komme til Norge i mai og være hos sønnen om sommeren, når det er uutholdelig varmt i Pakistan. Foreldrene har vært skilt i mange år. Moren har flyttet nordover der hun har sine røtter og familie.

Sønnen har gjort en klassereise, og bor i enebolig sammen med kone og datter et annet sted i Oslo.

Vi får bli med tilbake til en barndom der han vokste opp mellom to kulturer.  En mor som var mye syk og etter hvert ble ufør. Men som påvirket sønnen til å lese bøker, og som er grunnlaget for at han har fått en god utdannelse. En far som ikke var mye til stede i sønnens hverdag. Som også blir syk og må slutte å jobbe.

De kaller meg ulven av Zeshan Shakar er nominert til P2 lytternes romanpris og er den fjerde romanen av de seks nominerte jeg har lest. En bok med en sårhet i seg som det var vanskelig å ikke bli berørt av.

 

Forlaget omtaler romanen slik:

 

«Hvorfor hadde de ikke mer, husker jeg at jeg tenkte etter at hun døde. De var herfra, norske, nordmenn, burde de ikke hatt flere ting? De tinga andre norske foreldre og besteforeldre har. I hvert fall en hytte, en sånn uten strøm og vann, et sted der ingen andre ville ha hytte, midt uti skauen. Men nei. Ingenting. Jeg spurte mora mi en gang om hvorfor det var sånn.

’Sånn blei det’, svarte hun.»

 

De kaller meg ulven er en beretning om å vokse opp med vissheten om at de gode kortene er skjevt fordelt. Hovedpersonens foreldre har hele livet arbeidet hardere enn helsa har tålt.

Likevel står så lite igjen etter dem.

Det er ingenting å arve bortsett fra minner og noen familiehistorier, fra fars oppvekst i Pakistan, fra mors finnmarksslekt, fra deres felles liv sammen i Oslo.

 

Nå er hjemmet oppløst, og faren vil forlate Norge for å bli gammel i hjemlandet.

 

Tilbake står hovedpersonen med en umettelig sult etter å eie og ha det alle andre har så mye mer av.

Egne barn av Trude Marstein – nominert til P2 lytternes romanpris 2022

 

«Etter hvert som jeg nærmer meg femti, svekkes følelsen av alltid å ha mer tid til rådighet. Følelsen av at livet har enormt mange muligheter, at mange av dem vil kreve hardt arbeid og sterk vilje, men at jeg har det i meg, og kan velge. Følelsen av at det meste kan endres eller gjenopprettes, gjennomføres eller avsluttes, gjøres godt igjen eller gå seg til, at det alltid fins muligheter for en ny start, at jeg kan komme ut av gamle mønstre og tilbøyeligheter. Nå innsnevres mulighetene, livet lukkes, eller livet er som det er. Avfinne seg med det! Troen og håpet blir mer pålitelige. Det er for sent å lære seg sjakk eller et nytt språk eller lese Simone de Beauvoir eller Ulysses, for sent å tenke at jeg skal innta en annen rolle i et forhold til en mann. Jeg tror ikke lenger at jeg kan endre meg dramatisk, eller at noen andre kan det. Likevel er viljen min til det større enn noen gang, og kanskje også evnen.»

Da jeg startet på roman Mine barn av Trude Marstein, kjente jeg at det buttet imot. Så veldig forskjellig fra romanen Fyrstene av Finntjern av Lars Elling. Min første tanke var: nå skal vi høre en navlebeskuende fortelling. Dette vet jeg ikke om jeg orker!

Romanen spiller seg ut over to dager på et torp i Sverige. Et feriehus som hovedpersonen Anja eier sammen med tidligere ektefelle Ivar som hun har to barn med: Lotte og Falk. Fra forlagets omtale av romanen:

«Det er juni, og Anja og kjæresten Pål er på vei til torpet i Sverige som Anja fremdeles eier sammen med eksmannen Ivar. Det skal være dugnadshelg, kledningen skal vaskes og males. Ivar og samboeren Solveig er med, og alle barna er der.»

Alle barna: i tillegg til Lotte og Falk er Tuva kommet til torpet. Tuva som Anja har fra et forhold hun hadde før hun sammen med Ivar. Solveig har ikke barn. Tuva, som Anja har et anstrengt forhold til, er der sammen med kjæresten Adrian. Adrian er psykologistudent, og finner naturlig nok denne familiekonstellasjonen interessant. For selv om jeg sleit litt i begynnelsen ble også Trude Marsteins roman en god og interessant leseopplevelse.

Det er noe tidstypisk med fortelleren Anja. Tenker på Børresens sang om måkene som skriker: Skal ha! Skal ha!  Hun fremstilles ikke usympatisk. Barna har og er verken vært vanskjøttet eller mishandlet. Tror at antipatien jeg kjenner for henne i begynnelsen har med Ivar å gjøre. Når jeg begynner å få et bilde av Ivar, slik Anja beskriver han, så jeg for meg Finn, kjæresten til Pørni (TV-serien). Bare det at jeg ikke så den herlige Pørni i Anja. Så hun ikke varsellampene lyse når hun traff Ivar. At hans personlighet kombinert med hans ønske om mange barn ikke lot seg kombinere med hennes drøm om å skrive bøker. I tillegg til full jobb i et bokforlag.

Men nå er det slik at Trude Marstein skriver innmari gode bøker. Etter hvert tok den analyserende delen av meg over for den dømmende, og det ble en god leseopplevelse. Med Anjas tilbakeblikk på livet sitt sammen med det som skjer på torpet disse dagene, var det ikke vanskelig å finne noe jeg kunne kjenne meg igjen i. Og i romanen ligger det materiale til flere historier, og da tenker jeg særlig på Tuva. Hvordan har hun, med egne ord, opplevd sin oppvekst. Og hva med Solveig, hvordan opplever hun egen tilværelse med Ivar. Og hvordan vil Anja oppsummere livet ti år frem i tid. Konklusjonen min etter å ha lest Mine barn av Trude Marstein er at det er en god roman. 

Jeg kan anbefale dette intervjuet med Trude Marstein på NRK: Trude Marstein stryker med lett hjerte. Det blir mer og mer spennende å lytte til hva juryen har å si til bøkene som er nominert til P2 lytternes romanpris. Nå har jeg lest tre bøker som jeg opplever er veldig forskjellig. 

Fyrstene av Finntjern av Lars Elling – fantastisk debutroman

 

«Det fins et tjern som er så kaldt og dypt at klekking foregår nesten en måned etter skjema. På folkemunne har det vært sagt at det er bunnløst. Eller at det har dobbel bunn. Det som i hvert fall er sikkert, er at nymfene lever lenger nede i dypet. De blir feitere og større før de klekker, fordi vanntemperaturen forsinker nymfenes modning og ferd mot overflaten. Det ryktes at det ble satt ut fisk der så tidlig som på Bernhard Herres tid. Det sies også at man skal holde seg vekk fra tjernet på torsdagskvelder — uvisst av hvilken grunn.»

Lars Ellings roman Fyrstene av Finntjern er nominert til denne prisen:

P2 lytternes romanpris 2022, de seks nominerte

Fyrstene av Finntjern er den andre romanen av de nominerte jeg har lest. Jeg synes den er fantastisk.  Det gjorde et veldig inntrykk å lese den. Ikke minst fordi den bygger på en sann historie. Det vil overraske meg om den ikke kommer til finalen.

Her kan du lese et intervju av forfatteren i NRK P2

Lars Elling er billedkunstner og har gitt ut bøker og vært illustratør av bøker tidligere. Fyrstene av Finntjern er hans debutroman. I dette intervjuet med Aftenposten:

«Det lå en slags tristesse i å vokse opp i vår familie. Kunstneren romandebuterer med en fortelling som utforsker både bestefarens historie og sin egen oppvekst i generasjonsbolig på Bekkelaget.»

Det er 1985 og vi møter Filip som går på gymnaset.

«Jeg går rett hjem fra skolen. Slik jeg har gjort hver dag, uten unntak, siden mamma ble syk for over ti år siden. Det vil si, «rett hjem» blir bare en talemåte i mitt tilfelle. Om det er noe jeg er helt ute av stand til, så er det å gå en rett linje. Da jeg skulle ut av min spurvespede mor, ble jeg sittende fast i bekkenet. Helt sikkert fordi den andre halvparten av genmaterialet kom fra min ulenkelig lange og knoklete far. I naturen ville det neppe bli noe avkom av en spurv og en elg, men hos Homo sapiens er det inkompatible tydeligvis ikke til hinder for befruktning. Konsekvensen kan være at man blir sittende bom fast, altfor trangt, altfor lenge, og da kan det hende man får en liten nerveskade, eller hva det nå er, som gjør at man tar litt lengre skritt med venstre enn med høyre bein Det kan være forklaringen på mitt lyte. Det er i hvert fall min teori.»

Hjem er Kvartsveien 8 A. Her bor Filip sammen med moren og faren og søsteren Turid. I huset bor også besteforeldrene og deres leieboer Guy.

«Den gamle hersker i første etasje. Bestefar, sier de andre. Kall ham bestefar. Bestefar. Der har du et passe ubrukelig ord. Umulig å bruke for meg, i hvert fall, sammensatt som det er av to ledd som ikke passer sammen. Den Gamle har, så vidt jeg vet, aldri vært best i noe, og slett ikke som familieoverhode. Og dette «far», hva betyr egentlig det? Min egen ble oppgradert fra barndommens troskyldige pappa til det mer praktiske fattern for flere år siden. Jeg husker han syntes det var litt trist, som om det var en degradering. Han skriver «fra pappa» på bursdagspresanger fortsatt. Men jeg biter ikke på.»

Faren, som er psykiater og nevrolog spør om ikke Filip kan stikke innom bestefaren:

«Gjør det, da. Det hjelper ikke om jeg går ned, skjønner du. Han prater ikke med meg. Snakker vel egentlig ikke med noen. Kunne du ikke holde ham litt med selskap?»

«Jeg orker ikke den gamlingen», sier Filip brått. «Han har aldri sagt én ålreit ting til meg. Bare sitter der og langdauer i byggeslimet sitt!»

Faren blir profesjonelt objektiv og lar seg ikke trekke opp. Han går over i samtaleterapimodus og er på trygg grunn.

«Det er så mye du ikke vet om ham. Det er så mye ingen vet, kanskje bortsett fra onkel Truls. Og der er det full stopp i kommunikasjonen. Sånt kan skje mellom brødre. Fedre og sønner går også inn i en periode hvor de er i konflikt — den ene er i ferd med å finne sin kraft som mann, mens den andre kan kjenne tegn på at kraften ikke varer evig, og at sønnen puster ham i nakken. Bestefar er så redusert nå at han ikke tar seg råd til å snakke med meg lenger. Han er for ydmyket av sin egen helse. Og ironisk nok fikk han en terapeut til sønn, en som lever av å prate med folk om skjelettene de har i skapet. Det liker han heller ikke.»

«Og nå vil du at jeg skal prate med det skjelettet du har i første etasje?» provoserer Filip.

Men faren bare smiler med sørgmodige øyne under mønet av mørke bryn.

«Bestefaren din hadde et liv før han ble den lungepasienten du kjenner.

Filip stikker innom bestefaren. Etter hvert forteller han om barndommen sin. Om det tette båndet som var mellom bestefar Arnstein og broren Truls som bor i Kvartsveien 8 B. Om deres opplevelser etter at deres far, Keiseren, sendte dem ut i Nordmarka om somrene for å herdes. Første sommer var guttene 7 og 11 år.

Forlaget omtaler romanen slik:

«I 1985 går Filip siste året på videregående, men først og fremst tegner han, på evig jakt etter en strek som kjennes sann. Bestefar Arnstein holder til i første etasje i generasjonsboligen på Bekkelaget; over gjerdet bor onkel Truls, Arnsteins lillebror. Brødrene har ikke snakket sammen på en mannsalder.

Filip oppsøker den gretne bestefaren, først av plikt, siden stadig mer fascinert av Den Gamles fortelling fra guttedagene. Det er uroligheter i Europa, den store krigen nærmer seg, og Keiseren, som Truls og Arnstein kaller sin dansk-tyske far, vil herde sønnene sine. Utstyrt med fiskestang og dobbel sovepose blir guttene sendt ut i Nordmarka for å tilbringe somrene der. Sulten gnager og nattekulda svir, men de to små fyrstene av Finntjern står opp med sola, jakter og sanker og sveises tett sammen. Samtidig går en eldre, storvokst bror i sin egen verden hjemme på Bekkelaget, til Keiserens store bekymring.

"Fyrstene av Finntjern" er en eventyrlig roman basert på like deler virkelige hendelser, løse antakelser og rent oppspinn. Det handler om å være brødre i tykt og tynt, om å finne lykken under åpen himmel, og om å holde sin ulykke i hevd.»