Vestersand av Ingeborg Arvola - en fascinerende historie

 

Jeg leste første roman i Ingeborg Arvolas serie om Brita Caisa Seipajærvi Kniven i ilden i januar 2023. På tross av at jeg likte roman veldig godt, har det tatt meg tre år før jeg nå har lest andre roman Vestersand. Jeg synes det er valgt en forside på boken som beskriver lyset i Finnmark i mørketida og antydningen til det som alle venter på: at den livgivende sola skal komme tilbake. 

Vestersand ble utgitt i 2024. Romanen starter med at Brita Caisa sitter i fengsel i Vadsø (Vesisaari). I samme fengsel sitter hennes kjære Mikko. De er fengslet hun fordi hun har et forhold til en gift mann, han for å ha forlatt ektefellen Gretha Lisa.  

«Tenk om han reiser hjem til Gretha Lisa på Askalaiset når han har sonet ferdig?

Hva har vel en mann som Mikkel Aska i fengsel å gjøre? Skrå-Hilma kalte ham storbonde med et smil i munnviken, men det er nettopp storbonde han er. Var. Med den beste gården i Neiden. Nå sitter han og ser på skitne gulv som dette, kanskje vender det seg i ham, alt sammen. Hvis Gretha Lisa da står utenfor og venter med nybakt brød under armen og en utstrakt hånd. Bedende. Bestemt, sier tule og tar hånda hans ... Et vindkast presser seg inn til oss, følelsen av draget i lufta er som Gretha Lisas fingre mot Mikkos underarm. Byttet bort alt det gode for noen netter i enga med gårdshjelpen. Jeg som har ungen uten å være gift. Jeg som ikke eier annet enn min Okkis bibel og min Ämmys sølje.

Hvis han og Gretha vil ha jenta mi når hun fødes, kommer de til å få henne, for selv har jeg ingenting. I magen min skrifter jenta stilling. Det roer meg. Jeg puster ut, uten å ha visst at jeg holdt pusten. «

Livet er tøft for de fleste menneskene som levde i Norge 1862. Vinteren i Finnmark kan være brutal. De sitter inn på vann og brød. Hun er sulten. Etterhvert slipper Brita Caisa ut av det iskalde fengselet. Hun er så heldig å ha en tante i Bugøynes (Pykeijä), tante Elsi.  Stedet hun og Mikko planlegger å bygge en tømmerpirttti.

Der det er hjerte er det husrom, dette gjelder for tante Elsi. Brita Caisa blir tatt godt vare på etter den tids standard. Men hun er ikke alene i stua:

«Da jeg trekker pusten for å takke, faller blikket mitt på alle de andre i stua. Rundt tante Elsi flokker ungene hennes seg, de leser et brev fra noen i gamlelandet, guttene peker på bokstavene, en av dem har lagt kinnet på hodet hennes, en annen hviler neven på morens skulder, jenta aker seg opp i morens fang, nå som hun endelig er ferdig med å gå til og fra, og har satt seg til. Nærmest meg sitter Salmi-Kalle og puskr med reparasjon av en sko der hælen skal få nytt feste. Han veksler mellom å se ned på arbeidet og opp på familien. Nitta Israelsdatter tråkker på rokken og tvinner fram ulltråd mens hun snakker med mannen sin Olof, og han snakker med henne, de er langt inne i sin egen samtale. Ved ovnen er gryta trukket til side, og Nils-Nils med leppa, den nye losjerende, sitter på krakken og spikker dyr ut av halvstore trestykker. De to lampene gir stua et fint lys selv om vinduene er svarte av mørketid og frostroser utenfor. Ved og torv ligger pent stablet ved ovnen, mer ligger klar i gangen, rett innenfor døra.»

Jeg lever meg inn i livet til Brita Caisa og menneskene rundt henne. Til tiden er det hjerteskjærende å lese om det som skjer. Og jeg tenker på hvor latterlig privilegert jeg er og hvor lett jeg sutrer over småting.

For en historie Ingeborg Arvala har skapt ved å dikte denne fortellingen med grunnlag i historiske kilder. For meg som har vokst opp i Finnmark er det enkelt å leve meg inn i hvor tøff tilværelsen var for de som emigrerte fra Finland for å få et bedre liv. Det er helt ukjent for meg at folk også utvandret til Amerika fra Finnmark og at kvenene var pionerer, og at utvandringen fra nord startet med to skuter som gikk fra Tromsø. I boken er det broren til Brita Caisa, Pehr, og hans familie som utvandrer. En annen latterlighet er at jeg lærte mer om faraoene i Egypt enn jeg lærte om Finnmarks historie da jeg gikk på barneskolen.

Boken Vestersand er på litt over 500 sider. Stor skrift og korte kapitler gjorde at jeg leste den i løpet av kort tid. Neste bok har tittelen Ulvespor. Når jeg leser forlagets omtale er jeg usikker på om jeg skal lese den. Blir det for brutalt for meg. Samtidig kjenner jeg meg så puslete når jeg tenker slike tanker.

Forlagets omtale:

«Vestersand er andre bok i den populære serien Ruijan rannalla – Sanger fra Ishavet. Kniven i ilden, første bok i serien, vant norske leseres hjerter i 2022 og ble tildelt Brageprisen.

 

Vestersand tar oss med til Neiden og Pykeijä, til hvalfangst og amerikabåt, til sommerfiske og sauna, til livsfarlig sjalusi og stor kjærlighet.

 

Året er 1862. Brita Caisa slipper ut fra fengselet etter forargerlig samliv med Mikko. Høygravid tråkker hun i snødrevet, hun vet ikke hvor hun skal ta veien. Hun drømmer om et hjem, en tømmerpirtti. Mikko soner fremdeles, og han vet ennå ikke om barnet Brita Caisa bærer i magen.»

Papirdukkene av Eva Fretheim - spenning til siste side

 

«Jeg har ikke noe behov for å fortelle dette, men jeg gjør det likevel, og jeg gjør det nå, slik at det er overstått. Kanskje jeg angrer senere, men da er det for sent. Det jeg skal fortelle om, ligger mange år tilbake; når jeg teller, kommer jeg til at det er nesten førti år siden. Likevel tenker jeg på disse tingene nesten hver dag, og mer og mer etter hvert som jeg blir eldre. Kanskje jeg har en slags tro på at hvis jeg forteller, vil det løse seg opp og forsvinne, enda jeg selvsagt vet at det ikke kommer til å skje. Men jeg håper likevel, at det vil slutte å avtegne seg foran meg som en transparent film, som tegnefilmene vi først så forlengs og deretter baklengs i bursdagsselskapene da jeg var liten, og baklengs var ekstra morsomt, for da skjedde det ting som ikke skulle kunne skje, og slik er det i min fortelling også. Det er kanskje derfor jeg forteller den, for å finne ut hvordan det kunne skje. Det koker ned til det spørsmålet. Hvordan kunne dette skje.»

Jeg nevnte krim-bøkene til Eva Fretheim til en bekjent. Han fortalte at han hadde lest boken jeg nå har lest: Papirdukkene og som sitatet over er fra.  Han hadde ikke lest Dronningland og Fuglekongen som jeg har gjort. Han synes ikke boken var en psykologisk triller slik en anmelder er sitert på bokomslaget.

Selv om jeg synes det var spennende å lese bøkene, vil heller ikke jeg kategorisere handlingen som en triller. Men jeg slukte Papirdukkene. Kan ikke huske å ha lest en bok så raskt på lenge. Samtalen fikk meg til å tenke på noe av det Kari Spjeldnæs skriver om tema i boken Lesekrise:

«To personer med felles bakgrunn som leser samme tekst samtidig, vil dermed ha ulike fortellinger om det de har lest. Tolkningen blir personlig. Den må jo bli det når det å skape mening av en tekst alltid handler om å kombinere den nye informasjonen som teksten gir, med noe vi allerede vet fra før. Nøkkelen til forskjellene ligger selvsagt ikke i teksten, den er den samme, enten det er du eller jeg eller en annen som leser den. Den er også maken når den leses for andre eller sjette eller sjuende gang av samme leser. Variabelen ligger alltid hos leseren i leserens tid. Hva leseren har opplevd, er engasjert i og får assosiasjoner til underveis, er avgjørende for hvordan lesingen fester seg og hva leseren tar med seg i minnet etterpå. Også den lesingen som finner sted når vi blar om til første side, like etter at boken er lest ut første gang, blir en annen. Personen som har lest teksten to ganger, er ikke den samme som etter første gangs lesing. Nye koblinger vil oppstå. Leseren vet allerede en del, og en ny gjennomgang legger til nye lag av innsikt.»

Papirdukkene ble utgitt i 2025. Fortsatt følger vi politietterforsker Vigdis Malstrøm og kollegaene. I denne boken blir det knuter på tråden mellom Vigdis og kollega Naima. Dette eskalerer når det tar tid å oppklare forbrytelsen. Vi blir bedre kjent med Malstrøms dårlige sider i Papirdukkene.  

Neste og siste bok Fretheim sålangt har skrevet i serien, er Kråketronen. Køen for å låne boken er lang. Men den er verdt å vente på. Jeg liker troverdig krim. Jeg synes ingen, verken politi eller mistenkte, er såkalte drittsekker. Alle har gode og dårlige sider. Like mye som det er interessant i å vite hvem som har begått forbrytelsen, er å vite hvorfor. Jeg liker å legge puslespill. Siste bit i puslespillet i Papirdukkene blir ikke lagt før på de siste sidene i boken.

Forlagets omtale av romanen:

«For få år siden flyttet Alva Olsen tilbake til hjembygda. Nå blir hun funnet brutalt drept i det lille atelieret i låven hun har leid for en slikk og ingenting.

Dermed blir fortiden – en halvt glemt 1980-talls ungdomstid – blåst liv i. Og det viser seg å være en fortid som har satt dype spor i flere av innbyggerne i den lille bygda.

Når politietterforsker Vigdis Malmstrøm blir satt på saken, finner hun flere spørsmål enn svar. Men ett spørsmål blir stående: Hvem er jenta på maleriet Alva jobbet med helt fram til sin død, hun med det nesten helt utviskede ansiktet? Og hva er det hun skjuler?

Vi har alle en historie som har vært avgjørende for hvem vi er blitt. Papirdukkene er en intenst spennende roman om en slik historie. Det er også en sylskarp psykologisk utforskning av skam, anger og hevn; og et svik så stort at det ikke er til å leve med.»

Doggerland av Agnes Ravatn - roman med et tidsaktuelt tema

 

"Så denne strategisamlinga», seier Filip, og grepet hans om handtaket på trillekofferten hardnar. «Det er eigentleg…

«Det er på høg tid, Filip», seier Myrna kort. «Eg er sytti år.»

Eg gløttar bort på Henny. Ho har bleikna ei aning i kinna, blæs luft sakte ut mellom leppene.

«De skal få installere dykk på romma», seier Jesper Holt og klappar hendene saman igjen, eit slags signaturklapp. «Me møtest til lunsj klokka 13 i restauranten.»

Det er lenge siden jeg satte meg opp på liste på biblioteket for å lese romanen Doggerland av Agnes Ravatn. Endelig var det min tur til å lese boken. Derfor er det tilfeldig at tema i den er en form for fortsettelse fra boken til Kari Spjeldnæs Lesekrise. Romanen var verdt å vente på. Agnes Ravatn leverer igjen. 

Det barna til Myrna og Gustav, tvillingene Filip og Henny, trodde skulle være feiring av Myras syttiårsdag, viser seg å være en strategisamling der de skal diskutere generasjonsskiftet i forlaget Høst som de eier, der alle jobber og Myrna er sjefredaktør. I tillegg er Edda, ektefellen til Philip som også jobber i forlaget, med på turen til Marholm Kysthotell. En overraskelse er at Henny har med seg Alver, som hun presenterer som sin kavaler. I tillegg har Philip og Edda med seg Mathias på 8 år som har med seg sin KI-assistent Nora på 19 år. Innesluttet og forsiktig som han er skal assistenten, som er plassert i øreklokkene han går rundt med, trene han på sosial samhandling.

 Det store spørsmålet er om familien klarer å bli enige om hvem som skal overta jobben til Myrna, Philip eller Henny, to personer som har ulikt syn på veien videre for forlaget Høst som er i en bransje som sliter. I tillegg, hvem har skrevet og sendt manuset til en bok til Edda, der handlingen avslører en stor hemmelighet hun har.

 Forlagets omtale av Doggerland:

 «I den mektige Høst-familien har forlagsverksemd vore livsgrunnlaget i generasjonar. No er det tid for eit skifte: Matriark og forleggar Myrna Høst nærmar seg pensjonsalder, og dei to barna hennar – den litterært gåverike Filip og den økonomisk orienterte Henny – posisjonerer seg begge for å ta over.

 Men når Myrna kallar inn familien til strategisamling på ei isolert øy i havgapet, er det ikkje berre framtida til forlaget som skal avgjerast. I utkanten av maktkampen står Edda. Ho er redaktør og gift med Filip - og meir innvoven i familieløyndomane enn nokon anar. Når det dukkar opp eit manuskript som trugar med å avsløre alt, er det duka for eit klaustrofobisk oppgjer mellom generasjonar, mellom litterære ideal og kommersiell overleving, og mellom løgn og sanning.  Korleis kan Edda bevare løyndomen sin når både forlaget og hennar eiga framtid står på spel?

 I denne skarpe og intense romanen utforskar Ravatn korleis makt, arv og løgner spelar seg ut i ei tid der sjølve eksistensen av litteraturen er truga.»

Lesekrise av Kari Spjeldnæs - en bok som minner meg på hvorfor det er så viktig for meg å lese bøker

 

«Jeg forsker og skriver om lesing, og er opptatt av hva som skjer med konsentrasjon og tilstedeværelse når oppmerksomheten utsettes for digitale fristelser i et bankende kjør. Mange andre aktiviteter forutsetter sammenhengende konsentrasjon over tid, som dataspill, matteoppgaver eller avansert matlaging. Når lesing likevel er det aller beste eksemplet jeg kan komme på, er det fordi det å lese er minste felles multiplum i det norske kunnskapssamfunnet. Det er ikke tilfeldig at det å lese er noe av det første elevene lærer på skolen. Gjennom leseopplæring trenes hjernen i å lære, som igjen blir en forutsetning for senere  kunnskapstilegnelse. All læring trenger et hode som følger med så lenge at ny informasjon fester seg og kan hentes fram senere. Lesing er mitt beste eksempel på en aktivitet som krever konsentrasjon, fordi det er den oppmerksomme tilstedeværelsen i teksten som gjør lesing til en meningsfull handling. Alle har dessuten et forhold til det å lese, enten det er som motvillige litelesere, dedikerte storlesere, eller noe midt imellom.»

De siste årene har statistikken vist en negativ trend med 2025 som bunnår hva angår leste bøker for egen del. Da er det det godt å komme over boken til Kari Spjeldnæs: Lesekrise. Som kan inspirere meg til å prioritere bøker fremfor andre tulleting. Boken har undertittelen Om lesing og konsentrasjon i en digital verden og ble utgitt i 2026. Så bra synes jeg boken er, at jeg etter ha lånt og lest den har kjøpt boken og leser den nå for andre gang.

«Hovedtrenden går mot mindre lesing, og et opplagt spørsmål blir om det gjør noe. Er det så farlig om lesing blir erstattet med andre måter å ta til seg innhold på? Jeg blir innimellom konfrontert med spørsmål om lesingens betydning: «Det virker som om du tar for gitt at det er viktig å lese. Er det så sikkert? Hvorfor skal vi lese?» Det er fristende å svare at lesing er det beste man kan gjøre for å lære nytt, forstå seg selv og andre, bli underholdt og holde hjernen i form. Basta. Men det holder ikke som svar på et alvorlig stilt og relevant spørsmål.»

Som for mange andre er mobiltelefonen noe av skylden for at konsentrasjonsevnen min er svekket. Men pandemien ble et veiskille for egen del. Da jeg ufrivillig havnet på hjemmekontor og alle bekymringene om hvordan det skulle gå med egen familie og verden, gjorde dette til at jeg ble nyhetsavhengig. Det første jeg gjorde når jeg våknet var å sjekke nyheter. Og det siste jeg gjorde om kvelden. Det var nok av «eksperter» som uttalte seg og ble sitert. Når vi kunne gå tilbake på jobb, sa jeg ja takk til hjemmekontor deler av uka. Før pandemien lå jobb PC på kontoret. Nå har jeg den tilgjengelig hele uka. Får jeg en tanke om en sak jeg jobber med, er det for enkelt å logge på og bli slukt inn i jobb. Det er derfor flere årsaker til at jeg har lest færre bøker de siste årene.

Boken til Spjeldnæs minner meg på hvorfor lesing av bøker har vært så viktig for meg. En siste smakebit fra boken:

«Litterære tekster gir unik tilgang til andre menneskers tanker. Karakterer trer fram gjennom hva de sier og gjør, hvordan de kler seg og hvem de omgås, altså ytre beskrivelser som ligner på dem vi kan gi av folk vi møter og observerer. Men i tillegg deler litteraturen de innerste hemmelighetene menneskemøter sjelden gir tilgang til. Gjennom handling og karakterer som får liv i en litterær tekst, viser forfatteren hva som er mulig. Ikke bare hva som er mulig å gjøre med og mot hverandre, men også hvordan det kan tenkes og blir tenkt, ble tenkt og kanskje kunne ha vært tenkt. 

Forfatteren trenger ikke å stå til ansvar for sine karakterer. Litterære karakterer representerer kanskje forfatteren, men ofte ikke. Litteratur viser likevel fram ekte tanker, reaksjoner og følelser. Handlingsforløpet kan være surrealistisk, usannsynlig, overnaturlig eller utspille seg Oernt fra virkeligheter vi kjenner, men likefullt opptrer det vesener med tanker og følelser som vi kan forstå og ofte gjenkjenne. Forfattere tester ut menneskelig væren i litteratur.»

oss til å bli lesere igjen.»

Forlagets omtale

«Lesekrise er blitt en samtidsdiagnose. Fra å være et varsko over dårligere resultater på internasjonale tester av leseferdighet i skolen, er lesekrise blitt et begrep som sammenfatter voksende uro over hva som skjer med lesing, konsentrasjon og oppmerksomhet. Studenter leser ikke pensum. Voksne skroller heller på mobilen eller ser tv-serier, framfor å sette seg til med en bok.

 

Denne boken handler ikke om leseløft og leselystaksjoner, eller krav om flere bøker i skolen. Disse initiativene er viktige og bør følges opp, men er altså ikke temaer her. Boken handler istedet om hva lesing er, hva lesing gjør med oss, og løfter fram verdien av å lese lange tekster. Om boken ikke tilbyr en enkel løsning på lesekrisen, så beskriver den hva som går tapt, og skisserer enkle handlinger for å få oss til å bli lesere igjen.»

Fuglekongen av Eva Fretheim - prisene for denne romanen er fortjent

 

«Mamma ringte meg rett før jeg skulle gå av vakt og fortalte at Love var død. Hun ropte det inn i øret mitt, uten noen innledning. Jeg gikk inn på kundetoalettet og låste døra. Stankelbeinene stanget mot det lille vinduet øverst på veggen over meg, de slepte de dinglende beina under seg, for tunge for sin egen kropp. Jeg så på dem mens mamma prata, stemmen hennes var krakilsk, nesten jublende. Hun gjentok de tre ordene flere ganger, som om hun trengte å høre dem selv. Love er død. Etter at vi hadde lagt på, sto jeg der fortsatt, ute av stand til å gjøre noe. Jeg skrudde på springen og skylte håndleddene i kaldt vann, så bøyde jeg meg fram og lot vannet renne over ansiktet, vasket vekk all sminken. Det var akkurat som om årene jagde gjennom meg, alle årene jeg har levd, som å bli sugd baklengs inn i en tunnel.»

Sitatet over er fra første side i krimromanen Fuglekongen av Eva Fretheim. For meg en svært god oppfølger til Dronningland som jeg leste for 2 uker siden.

Fuglekongen ble utgitt i 2024 og med denne romanen vant Fretheim Rivertonprisen- Den-gylne-revolver 2024 og Glassnøkkelen 2025. Her fra juryens begrunnelse for å gi Fretheim Rivertonprisen 2024:

«Fretheims andre kriminalroman er et nedtonet psykologisk drama, der tilsynelatende tilforlatelige hendelser skjer under stort trykk, der skjulte relasjoner og sammenhenger ulmer, og hemmeligheter gradvis og uunngåelig avdekkes. Gjennom korte, effektive kapitler skriver forfatteren elegant og ubesværet med nydelig avgrensing og timing.»

Det stopper aldri å overraske meg hvordan mennesker kan holde på fæle hemmeligheter, lyve, nekte og fortrenge faktum, selv når det ligger oppe i dagen. Dokumentaren Hvorfor hater alle My Martens som fortsatt er på NRK,no er et eksempel. Selv når My Martens konfronterer vedkommende som har stalket henne i mange år, med kamerateam på slep, nekter vedkommende.  Som TV seer er det patetisk og nifst å være vitne til.

For forfattere som Eva Fretheim som skriver gode og velkomponerte bøker er det bare fantasien som setter grenser for hva en krimroman kan handle om. Hun skriver så uanstrengt og troverdig at jeg lar meg rive med fra første til siste side. Tredje roman i serien med politietterforsker Vigdis Malmstrøm er Papirdukkene som jeg gleder meg til å lese.

 Forlagets omtale av Fuglekongen: 

«Da Lars Ove Jansen - på folkemunne kjent som Love - blir funnet død, priser minst en av kvinnene i den lille bygda seg lykkelig. Men etter hvert som politietterforsker Vigdis Malmstrøms team begynner å etterforske saken, går lettelsen raskt over i uro - og panikk. For hva skjedde egentlig den gangen for femten år siden, da Love ble dømt for et bankran uten sikre bevis, og den påståtte makkeren hans forsvant sporløst? 

Fuglekongen er et intenst drama om kjærlighet, sjalusi og de vanskelige familieforbindelsene - og om hvor langt vi kan være villige til å gå for å beskytte dem vi elsker.

På sitt elegante, uanstrengte vis skriver Eva Fretheim frem et gripende psykologisk drama, og beviser for alvor hvorfor hun er en forfatter norske krimlesere bør kaste seg over.»

Min bokverden av Kerstin Ekman - om noen av bøkene som har betydd mest for forfatteren

 

«I den historiske virkeligheten og knapt tjue år etter romanfortellingens begynnelse, siktet våre foretaksomme forfedre seg inn på øya Lindisfarne på Northumbrias nordvestlige kyst. For de kristne var den en hellig øy med et stort og rikt kloster. Her gikk de nå tungt bevæpnet i land og plyndret klosterbygningene for vin og alt spiselig. Kostelige gullbroderte kapper som ble båret foran alteret, sølvbegre og gullgjenstander ble slept av sted, hellige bilder likeså. Munker ble drept, og de som ikke var for hardt skadet, ble tatt som slaver. Det var en total katastrofe for den lille øya.

Jeg leste en gang at disse røverne i sin merkantile listighet tok med seg liket av sankt Cuthbert i kisten for å selge den hellige abbedens og eremittens levninger lenger nede i landet. Den kilden har jeg mistet, og kanskje var det en skrøne. Slike oppsto etter katastrofen. En del kan man nok tro på. Sankt Cuthbert ligger begravd i katedralen i Durham, mye lenger nede på den nordøstlige kysten, så liket ble i hvert fall flyttet. Av hvem, eller hva det kostet, vet vi ikke.»

Sitatene over er fra kapitlet Stormen og gnisten i boken Min bokverden av Kerstin Ekman utgitt i 2023 og på norsk i 2025. Bildene tok jeg på en tur til Lindisfarne (også kalt Holy Island) son ligger utenfor kysten av Norrthumberland (England). Et fantastisk sted og jeg var der en høstdag med nydelig vær. Anbefales. 

I 2013 leste jeg Ekmans Grand Finale i svindlerbransjen, og i 2023 Løpe Ulv og Guds barmhjertighet, første roman i trilogien Vargskinnet. Men den boken som jeg husker best er Hendelser ved vann. Den leste jeg så langt tilbake som i 1996. Boken var god, men skremmende å lese.

«Det er fint å tenke på verdenene som finnes i bokhyllene. Dem kan jeg alltid gå inn i. For bøkene har jeg den samme følelsen som jeg hadde da jeg var barn. Det er så mye tett nærvær i dem. Djevelen kommer haltende på bukkefoten sin etter Hjalmar Söderberg i Hjärtats Oro. Pierre Bezukhov virrer rundt i palasset der faren ligger for døden. Heinrich Heine står i den tyske tollen på reise fra Frankrike og tollbetjenten roter etter forbudte bøker i bagasjen hans. Men smuglergodset sitt har han i hodet, så han kan hånflire av nidkjærheten deres. Josef sitter naken og flørter med månen i Josef og hans brødre, og faren kommer vandrende med en lang stav i hånden for å ta en alvorsprat med yndlingssønnen som er på religiøse villspor. I Olle Hedbergs Dockan dansar, klockan slår venter fruen i huset på at de endelig skal ringe fra kontoret og si: Grossisten døde nettopp.»

Sitatet over er fra kapitlet Hvordan skal man lese?. I kapitlet Ta vare på det du ser skriver hun om boken Bannlyst av Selma Lagerlöf. Der gode venninner fikk forfatteren Selma Lagerlöf til å forandre historien slik at den ble noenlunde appetittlig. Ekman skriver at hjelpen hun fikk ikke var til fordel for romanen.

Ekman skriver at for henne er opprinnelsen til en historie er alltid et syn:

«Et lite blått telt med sovende mennesker på et sted der jeg aldri før hadde sett et telt. Tanken som dukker opp, er stygg: det ville vært lett å drepe menneskene der inne med en kniv rett gjennom teltduken.»

I slutten av kapitlet Ta vare på det du ser  skriver Ekman:

«Jeg kan ikke lære et annet menneske å skrive. Men én ting vet jeg: Slipp ikke noen inn i manuskriptet ditt. Der er din hemmelighet og ditt tilfluktssted. Så lenge ingen andre har rørt ved ordene, er alt mulig.

Og hvordan lærer man å skrive? Man må selvfølgelig ha et medfødt talent for å dikte opp og god språkfølelse. Men ellers er mitt råd: Les en god bok. Du har hele verdenslitteraturen til rådighet.»

Jeg er glad for at Ekman ikke slapp inn venninner eller andre inn i manuskriptet til Hendelser ved vann som står i bokhyllen min. Det er en roman som står på lista for gjenlesing. Særlig etter at jeg så filmatiseringen av boken. Det gjør også Min bokverden, og da tenker jeg på deler av boken. For jeg synes ikke alt hun skriver om var like interessant å lese om. 

I kapitlet Blir man klok av å lese? skriver Ekman om Thomas Manns bok Trolldomsfjellet. Jeg har ikke lest bøker av Thomas Mann og Trolldomsfjellet har et sideantall som advarer meg om å lese den. Ekman har lest romanen flere ganger og skriver dette om gjenlesning og å lese tykker bøker:

«Er det dumt å gi seg i kast med så tykke og gode bøker så tidlig i livet at man ikke helt kan forstå dem? Det tror jeg ikke. Man kommer jo inn i en fascinerende verden, og man kan vende tilbake til den og forståelse av mye man ikke skjønte i første omgang. Hver gjenlesning åpner nye rom i historien. Og i beste fall åpner den ukjente rom inne i en selv.»

Forlagets omtale av boken:

«Kerstin Ekman har brukt et liv på å lese, nå skriver hun om det hun har lest. I 24 kapitler speiler hun sitt eget liv gjennom lesningen av noen av de bøkene som har betydd mest for henne, fra Ibsen og Bronte til Sandel og Roth. Hun skriver om bøker som venner, bøker som gav trøst og om hvordan skriving og lesning henger uløselig sammen. Hun skriver om vår samtid, om naturtap, krig og om hvorfor et kyss på en benk i regnet i Stadtsparken i Stockholm gjorde at Kerstin Ekman aldri fikk lest Kong Ødipus.

Den perfekte gave til alle som elsker bøker, en bok du vil forsvinne inn og aldri ha lyst å komme ut av igjen. En bok som får deg til å ville lese og lese.»

 

Dronningland av Eva Fretheim - god krim - ser frem til å lese Fuglekongen

 

«Lyset falt skrått inn i møterommet, det sto et tre utenfor vinduet med blanke lysegrønne blader. Alle satt helt stille mens Naima gikk gjennom hvem den døde kvinnen i bilen var. Det var skummelt fort gjort å oppsummere et helt liv, å få alt presset inn i noen korte setninger, men uten at disse setningene røpet så mye om hvordan det egentlig var, hvordan det føltes å hete May-Britt Lange, å være 42 år, barnehageassistent, ha en 12 år gammel datter som hun ikke bodde sammen med, bo i en leilighet i underetasjen av et bolighus, ha foreldre som ikke var i live og en søster som bodde i Oslo. Å dø alene i en bil som treffer fjellveggen akkurat der en gårdsvei svinger ut på riksveien, å oppleve at alt blir klippet tvers over, slik at trådene kuttes i løse lufta, sånn.»

 Eva Fretheim bor, som meg, i Moss og jobber som journalist i Moss Avis. I 2022 debuterte hun som krimforfatter med romanen Dronningland. Romanen er den første i en serie på foreløpig fire bøker med politietterforsker Vigdis Malmstrøm i hovedrollen. Neste bok i serien, Fuglekongen, er på lista over bøker jeg skal lese når den er ledig på biblioteket. Jeg har store forventninger til neste bok etter å ha lest Dronningland.

Dronningland er en type krim jeg liker å lese. Selv om jeg har lest mye positivt om Eva Fretheims bøker hadde jeg ikke forventet at jeg, som leser lite krim, skulle like den så godt. Boken er spennende. Den har en handling som er troverdig. Både hva angår etterforskningen og hvordan de ulike aktørene i historien møter politiet. Det er god fremdrift uten å være heseblesende.

Vi kan ofte lese og høre naboer som er i vantro når brutale drap skjer på bygda. «At slike grusomme handlinger skjer her», sier de til journalistene. «Her som det er så stille og fredelig». Men drap og forsvinninger skjer også på bygda. Jeg vokste opp der en av våre nærmeste naboer forsvant sporløst og aldri er blitt funnet. Spekulasjonene var mange. Var hun drept, i så fall, hvem kunne gjort det. Hadde hun rømt. Begått selvmord. Utsatt for en ulykke, Innimellom dukket forsvinningen opp som en historie i ukeblader. Nå er de mange år siden forsvinningen. De som eventuelt kjente til hva som skjedde med henne er døde alle sammen. Men jeg antar at det er flere enn meg som fortsatt lurer på hva som skjedde.

I romanen til Eva Fretheim er de bedre utstyrt til å finne ut av hva som er årsaken til May-Britt Langes død:

«De var fire personer i rommet. Vigdis, som var etterforskningsleder i saken. Naima Saleem, krimetterforsker som var kommet hit til stasjonen som nyutdannet for åtte år siden.

Hun satt med blikket på PC-skjermen og leste opp det de visste om den døde kvinnen. William Lund, nyansatt, fra Oorårets kull på Politihøgskolen, satt med laptopen oppslått i fanget og tok notater. Da han hadde fortalt at han ikke gjorde noe særlig annet på fritida enn å spille dataspill, streifet det Vigdis at det kanskje var håp for hennes egen sønn. Lent mot veggen satt Bård Jensen, krimtekniker og gammel ringrev. Han hadde vært her på stasjonen i en årrekke, gjennom hele omleggingen av krimteknikken, fra analogt til digitalt. Vigdis' erfaring var at det skulle temmelig mye til for å sette Bård i bevegelse, men når han først kom opp i tempo, var han tilsvarende vanskelig å stoppe.

Nå så hun på kroppsspråket hans at han gjerne Ville prate. Han hadde fått May-Britt Langes Dodge Dart inn i garasjen dagen før og holdt på til seint på kveld. Men han måtte vente. Vigdis så på kollegaene:

Jeg syns vi skal angripe dette helt åpent, med utgangspunkt i tre hypoteser. Det kan ha vært en ulykke. Det kan ha vært et selvdrap. Eller, det kan ha vært påført henne. For eksempel ved at noen har presset henne av veien. Foreløpig kan vi ikke utelukke noe, og jeg foreslår at vi begynner med å lete bredt etter fakta som kan styrke, svekke eller utelukke disse hypotesene. Vær så god, Bård?

Bård slo på PC-en, som var koblet til storskjermen på veggen. Han fant fram til et foto fra ulykkesstedet, tatt fra riksveien.»

Forlagets omtale:

«En bil har kjørt inn i en fjellvegg. Bak rattet sitter en 42 år gammel kvinne. Død.

Etter hvert som nyheten om dødsfallet sprer seg i bygda, blir det klart for politietterforsker Vigdis Malmstrøm at noe ikke stemmer. Skadene på bilen burde ha vært større. Det er ingen bremsespor på veien. Og veska, den ligger i baksetet – som om det har vært en passasjer med i ulykkesbilen.

Samtidig brer uroen seg på gården til brødrene Jonny og Jarle Svartskog. Hvordan skal det gå med bilene de kjøper og selger når politiet banker på? Hvem er egentlig Unn Hansen, som holder til på gården, som driver birøkt i skogen, og som ingen vet hvor kommer fra? Og hva skjedde egentlig den sommerdagen for to år siden, da ei nitten år gammel jente forsvant sporløst fra bygda?

Mens Vigdis gjør det hun kan for å nøste opp i de stadig mer innviklede trådene, glir våren over i trykkende sommervarme. Og i skogen summer biene, på oppdrag for dronningen. Uten henne har de ingen sjanse.

Med Dronningland har Eva Fretheim skrevet en krimroman utenom det vanlige. I et elegant, fortettet språk fortelles en historie om sjalusi, hevn, begjær og løgn – og om dronningers uunngåelige skifte.»