Romanen Gustav av Marte Magnusdotter Solem engasjerer leseren

 

Det er sjelden jeg leser en bok på 300 sider så raskt som romanen Gustav av Marte Magnusdotter Solem. 

Romanen som ble utgitt i 2025 starter i juni med at Frida ankommer skoleavslutningen der ektefellen Jakob allerede er kommet. Datteren Anna har hatt sitt siste år på barneskolen. Gustav er ferdig med tredje klasse. Avslutningen foregår i skolegården. Frida trekker først et lettelsens sukk når hun observerer at Gustav har noen å være sammen med. Men det tar ikke lang tid før det skjer noe som hun reagerer på:

«Gustav har begynt å bevege seg som en robot borte på banen. Han løfter armene stivt opp og ned, gjør samme bevegelse om og om igjen som om han har gått i stå. Han beveger seg fortere og fortere til han spinner rundt seg selv. De andre guttene står i en halvsirkel rundt ham og ler. Jeg klarer ikke å lese om de ler med eller av ham.»

Deretter skjer dette som får henne i «kode rød»:

«Gustav har løfta opp Lukas. Han er så liten i forhold til Gustav, det er tydelig at han ikke vil bli løfta, han spreller for å komme løs. Sett ham ned, sier jeg inni meg, ikke overdriv, sett ham ned, men Gustav begynner å småløpe rundt på banen med Lukas mens han ler. Lukas ler ikke.»

Ting eskalerer rundt Gustav:

«To av guttene løper etter Gustav og prøver å stoppe ham.

«Unnskyld meg», sier jeg til moren til Iben og begynner å gå mot banen.

Jeg kaster et blikk mot gruppa av foreldre i tredje klasse, men ingen av dem har fått med seg det som skjer, heldigvis.

«Hei!» sier jeg høyt og prøver å være munter i tonen. «Går det bra her, eller?»

Gustav stanser og slipper taket rundt Lukas, som tar noen snublende skritt bakover, hiver etter pusten.

«Hva er det med deg?» roper Lukas.

Jeg hadde også blitt sint hvis noen hadde løfta meg uten at jeg ville det.

De andre guttene trekker seg nærmere ham, liksom beskyttende.

Gustav blir stående alene, virker forvirret, som om han ikke selv skjønner hva han har stelt i stand.

«Han vil bare tulle, ikke sant, Gustav?» sier jeg, føler meg som en av de hundeeierne med store hunder som hopper på folk, og påstår at hunden bare vil leke.

Han nikker, presser haka mot brystet.

«Men så ble det litt voldsomt», fortsetter jeg.

«Han er alltid sånn», sier Lukas.

«Ja», sier Elias. «Han skal alltid overdrive.»

«Det skal jeg ikke», sier Gustav, og jeg ser at han konsentrerer seg for ikke å begynne å gråte. «Jeg bare tulla, jo.»

Jeg kaster et blikk bakover, foreldrene til Lukas følger med på oss nå.»

Frida bruker mye energi for å tilrettelegge for at Gustav skal ha et sosialt liv med barn på sin egen alder. På Gustavs oppfordring spør hun foreldrene til Lukas om Lukas kan være med Gustav hjem. Selvsagt «passer det ikke» for dem.  Det at hun spør så kort tid etter episoden alle har vært vitne til, viser at kanskje det er en sosial antenne som er løsnet. Er det bare Gustav hun strever så mye for. Eller ligger det også et stort ønske at hun selv skal få innpass i foreldregruppa der moren til Lukas, Malin, regjerer:

«Da vi går derfra, overhører jeg Malin spørre de andre foreldrene i sirkelen om de er klare for sommerfest. Men hvorfor skal jeg bry meg jeg har egne venner.»

I juli flytter det inn en ny familie inn i bygården der Frida og familien bor. Familien har en sønn på samme alder som Gustav: Isak. Gustav får en kamerat i Isak og Frida en venn i moren Synne. I august begynner gutten i samme klasse. Den første Frida treffer i skolegården er Malin:

«Malin står med Lukas innenfor porten, sammen ned en gruppe foreldre og barn fra klassen. Hun er gyllenbrun i mørkegrønn buksedress og høy hestehale, hilser inderlig til øst og vest. Når fikk hun så mange venner i foreldregruppa?»

Vi følger familien gjennom et år. Romanen er tidsaktuell på flere måter. Ikke minst i et samfunn der et hvert avvik fra normalen gir grunnlag for å mistenke en diagnose. Der den som takler det sosiale spillet har en fordel. Romanen er godt skrevet der mye av innholdet er dialoger. Det er et driv i handlingen som gjorde til at jeg ikke kunne legge den fra meg før den var lest ferdig.

Romanen Gustav ble nominert til Lytternes romanpris 2025 og jeg anbefaler intervjuet med Marte Magnusdotter Solem:

«Det skal gjøre vondt hos leseren, sier Solem. Hun skriver om en mors smerte og frykt når barnet tar for stor plass. «

Forlaget beskriver romanen slik:

«Frida er moren til Gustav, en fantasifull og kreativ gutt som sliter med å få seg venner. Hun bærer med seg alle hans forventinger og nederlag, og bruker mye av sin tid på å legge til rette for hans sosiale liv.

Da jevngamle Isak flytter inn i naboleiligheten, og ikke bare guttene, men også foreldrene finner tonen, gjør Frida det hun kan for at vennskapet skal bestå.

Gustav er en roman som handler om hvor sammenvevd foreldre og barns følelsesliv kan bli, om en kvinne som lever mer i sitt barns kropp enn sin egen.»

Det gode mennesket i Sandvika av Vigdis Hjorth - får "godkjent" av meg, men slutten kunne vært bedre

 

«For noen år siden besøkte jeg hyppig en brun pub i Sandvika, det varte et par års tid. I begynnelsen var det fordi den lå i stasjonskvartalet. Når jeg kom med toget fra Oslo og det var lenge til bussen min gikk, fristet det å gå inn og vente der, særlig om høsten og vinteren når det var hustrig og regn eller snø i lufta. Etter hvert gjorde jeg det også om våren og sommeren, det ble en vane, puben kjentes hjemlig, at det var dypere, vet jeg nå. Et intenst kjærlighetsforhold var slutt og barna ute av redet, huset tomt og kaldt, det var dessuten november, den harde måneden."

I et intervju med VG i august 2025 sier Vigdis Hjorth at hun skrev romanen Det gode mennesket i Sandvika i rekordfart:

«Hun tror at boken lot seg skrive i løpet av noen konsentrerte sommeruker fordi grunnlaget var lagt:

– Jeg hadde stedet, den brune puben, jeg hadde persongalleriet, jeg visste til en viss grad hva som skulle hende. Men hvordan skulle det ende?»

Hvordan romanen som ble utgitt i 2025 skulle ende, var jeg svært spent på. Det er en roman med få sider (147) og de fleste kapitlene er korte. Hovedpersonen (fortelleren) har mange likheter med Vigdis Hjorth: forfatter, bor alene, hunden er en boxer og kvinnen er ikke en som «spytter i glasset».

«Jeg snakket ikke med noen, satt over maskinen eller kladdeboka, hilste ikke på noen. Vi som var der jevnlig, snakket ikke sammen, hilste ikke på hverandre, blottla avhengigheten vår for hverandre, øl eller vin eller Larsens konjakk, dag etter dag. Signaliserte om enn på ulike måter at vi ville være i fred, særlig jeg med kladdeboka, og likevel gikk jeg dit. Det hendte vi sendte hverandre blikk som sa hei, blikk som ga uttrykk for gjenkjennelse, kanskje også en slags anerkjennelse, sånn kunne det se ut, når det hendte jeg satt og så framfor meg fordi jeg ikke kom videre, og en av de kjente (men ikke kjære, sånn var det ikke) kom inn. Arbeidsfolk var bortreist, vi var på puben, Sandvika sov, de fleste av Sandvikas innbyggere hadde hytte eller penger til å være i Syden, vi var på puben, det var søvnig og fint, stille og fint, på samme bar på en måte i samme båt, sånn kunne det føles, av og til.»

Men etter hvert skjer det en endring. Forfatteren fatter interesse for en av personene som besøker puben. Etter hvert får hun vite navnet til kvinnen, Ada, og hvor Ada bor.

«Lørdag kveld, seint i mars, men fremdeles snø i grøftene, is på deler av vannet, kom hun først nærmere sju. Dro den slitte, matte skianorakken over hodet og bustet til det lyse lange håret som alltid hang løst, satte seg der hun pleide, åpna sekken og tok telefonen og lottokupongene ut, satte fjernsynet på og satte seg igjen. På en måte syntes hun godt når det var få der, og var likevel en slags usynlig, blikket falt ugjerne på henne, også jeg måtte konsentrere meg. Hun kjeda seg foran nyhetene, ordna kupongene foran seg, gikk til hunden med en godbit, var tilbake og vant ikke.»

Kritikeren i NRK er ikke fornøyd med romanen til Vigdis Hjorth:

«Tynt om godhet og øl

Romanens problem er ikke at den ikke fikser landingen, men at den aldri tar helt av.»

Jeg synes at slutten var for enkel. Men for øvrig synes jeg romanen var god. Som det meste av det jeg har lest skrevet av Vigdis Hjorth fikk romanen. meg til å tenke over mangt og mye. Blant annet hvor lett det er å kritisere andres valg hva angår bruk av penger. Sjelden med ord direkte, mest med tanker over hvor idiotisk vedkommende bruker pengene sine.

Forlagets omtale:

«Det gode mennesket i Sandvika er en tragisk og komisk roman om økonomi, spill, øl, skjebne, klasse.

Hun begynner å gå til den brune puben. Tar med maskina og arbeider der, en øl på bordet, hunden hennes ligger rolig under bordet. En annen kvinne har fast bord ved tv-en, hver lørdag sitter hun med lottokupongen. Puben er livligst den dagen da pengene kommer fra Nav. Er de i samme båt, selv om hun har penger hele måneden? Hva slags spillerom har de som går på puben, egentlig? En kveld skjer det noe som snur opp-ned på alt.»

Regn over Arlington Park av Rachel Cusk – god roman selv om det var noe som trakk ned

 

«For en kveld det var blitt! En sånn som etterlot en bitter smak i munnen, der skammen sved i brystet på deg morgenen etter. En kveld med kakerlakken som naturlig avslutning, en kakerlakk og en erkjennelse av at hun og Benedict ikke var ett, men to. Hun klarte ikke engang å mobilisere noe ordentlig sinne; hun hadde drukket for mye, og skammen sved i brystet. Bitterheten lå som bly i årene på henne. Hun hadde angivelig tedd seg lett ufordragelig. Det var Benedict som sa det på veien hjem. Hun, Juliet Randall, seksogtredve år og mor til to, lærer ved Arlington High School for Girls — en dame som i sin ungdom gikk for å være, ja, eksepsjonell, som fikk stipendier og ble valgt til elevrådsleder — hun hadde altså tedd seg lett ufordragelig overfor vertskapet, en viss Matthew Milford, svinerik innehaver av et firma i Cheltenham som drev med kontorrekvisita, og hans underkuede, oversminkede kone Louisa med hesteansiktet.»

Romanen Regn over Arlington Park er den andre boken jeg leser av forfatteren Rachel Cusk. I denne romanen utgitt i 2006 møter vi fem kvinner som bor i en engelsk forstad sammen med familien sin. Vi møter Juliet, Amanda, Solly. Maisi og Christine i løpet av en regnfull dag og får innblikk i frustrasjonene de kjenner på i sitt opplevde innestengte, men ellers privilegerte liv. Det første kapitlet handler om Juliet som sitatet over er hentet fra.

Jeg likte boken selv om ikke alle kapitlene var like engasjerende. Det beste kapitlet er der Juliet arrangerer lesesirkel på biblioteket. Knallbra.

Men, for meg var det noe som trakk ned. Her ligger Juliet i sengen om morgenen etter gårsdagens rangel:

«Og nå lå Juliet helt stille og betraktet det innrammede Venezia-kartet over sengen. Hun så på mylderet av kanaler flettet sammen i en floke. Og slik Venezias murer holdt ut det mørke vannet mellom dem, og vannet holdt ut fangenskapet sitt bak nettverket av murer, og slik denne evige befatningen var noe som hadde navn og sjel og en slags skjønnhet, slik klarte Juliet å holde ut tanken på den forestående dagen.»

For meg er slike beskrivelser av Juliets følelsesliv kryptiske og helt unødvendig. Beskrivelser som det er en del av. Som jeg må lese både en og to ganger i et forsøk på å forstå hva forfatteren beskriver. Jeg mister flyten i lesningen og noen irriterer meg slik at jeg innimellom vurderte å ikke å lese romanen ferdig.

Forlagets omtale

«Arlington Park er en moderne engelsk forstad, dedikert til traurige rutiner og hverdagen i sin alminnelighet. Innimellom alleer og bak velpolerte fasader lever folk i materiell velstand, de dyrker sin personlige frihet og sin moralske likegyldighet. I Arlington Park går mennene på arbeid, kvinnene passer barna og for øvrig lever de som det forventes.

Men kvinnene i Arlington Park lever langt fra en drømmetilværelse. Juliet er sint på sin dominerende mann, Amanda vasker huset for å holde dødsangsten på avstand, Solly konfronterer sin begravde kvinnelighet i møte med en italiensk leieboer, Maisie fortviler over skjønnhetens forfengelighet, og Christine dirigerer det hele med sitt komplekse og humoristiske sinn. Vi møter dem i løpet av en regnfull dag og gjør et dypdykk ned i deres frustrerte hverdag.»

Biografi: Liv Glaser Toner i lys og mørke av Marion Hestholm

 

«Historien strekker seg over mange år; den involverer dramatiske og opprørende hendelser og mange mennesker — også noen som ikke har bedt om å involveres i et bokmanus. Vi har tatt hensyn til dette og tilbudt gjennomlesning til de det gjelder. Takket være Livs egen åpenhet og flere andre gode kilder har det vært mulig å gjøre rede for de viktigste hendelsesforløpene og årsakssammenhengene. Når jeg har skrevet ut denne fortellingen om Liv, har det likevel vært vel vitende om at det ikke kan bli noen fullstendig overlapp mellom tankene og følelsene til den «den litterære Liv» og mennesket Liv — som har levd og følt og gjort sine erfaringer, og som stadig lever der i huset i Lupinveien. Sistnevnte har likevel «gått god for» førstnevnte.»

Jeg hørte jeg om biografien om Liv Glaser i programmet Drivkraft 3.desember 2025;

«Liv Glaser har i mer enn 65 år vært en av Norges viktigste pianister. Nylig fylte hun 90 år, og hun markerte det med en ny plateutgivelse og en biografi om sitt eget liv. Et liv som inneholder internasjonal anerkjennelse og suksess, men også en dramatisk flukt fra nazistene under 2 verdenskrig.»

Samtalen var interessant, men enda mer interessant var det å lese biografien Liv Glaser Toner i lys og mørke av Marion Hestholm. Selv for meg som kan lite om klassisk musikk. Den er godt skrevet, og som en biografi bør være er den er rikt illustrert med bilder der de passer inn i teksten.

 Forlagets omtale av biografien:

«Gjennom det siste århundret har Liv Glaser markert seg som en av Norges mest anerkjente og folkekjære pianister. Ved siden av sin lysende pianistkarriere har hun også satt dype spor som musikkpedagog og formidler.

I denne biografien tegner Marion Hestholm et nært og nyansert portrett av pianisten og mennesket Liv Glaser – en historie om en usedvanlig karriere, om sårbarhet og styrke i møte med en krevende bransje, og om musikken som et sted å høre til.

Liv Glaser ble født inn i et toneangivende musikkmiljø på 1930-tallet, som datter av fiolinisten Ernst Glaser og pianisten Kari Aarvold Glaser. Hennes oppvekst, fylt av kreativitet og musikk, var like fullt dramatisk – preget av krig, flukt og omveltning. I en tid der menn satt med definisjonsmakten, bygget Glaser en enestående karriere som pianist. Hun ble kjent for sitt klare og stilsikre spill, sin varme tilstedeværelse og en rekke kritikerroste Grieg-innspillinger. Allerede som 29-åring mottok hun Kongens fortjenstmedalje i gull og fulgte kong Olav på statsbesøk. Men midt i karrierens høydepunkt stilnet musikken. Konserter ble avlyst, og Glaser forsvant fra rampelyset. Hun måtte kjempe seg tilbake - til klaveret, og til seg selv.»

Christian Ringnes – Hemmeligheten bak et rikt liv

 

«Mor fortalte meg på dødsleiet at jeg som barn var en sart liten blomst som hun var redd ville knekke hvis det ble lagt press på den. Heldigvis overbeviste hun far om det samme, så de lot meg i fred. Jeg tror at det, samt følelsen av å være ubetinget elsket, var det som gjorde at båten bar.

Og fortsatt bærer.

I dag er jeg forbløffet over hvor bra det er gått med meg. Jeg kunne forblitt en innadvendt, ensom einstøing som sullet med mitt. Det er kanskje derfor jeg ofte tenker at jeg er et av de mest fornøyde mennesker jeg kjenner. Med lave forventninger er det lettere å bli fornøyd, selv for den som vil mye.»

Det er mange bøker jeg leser som er blitt omtalt på radio, dette gjelder også boken til Christian Ringnes: Hemmeligheten bak et rikt liv. Om oppvekst, ungdomsliv, livet som forretningsmann og privatliv.

Boken ble utgitt i 2025.  I en anmeldelse i DN leser jeg at «Christian Ringnes fremstår som litt for selvforelsket i egen suksesshistorie.» Det er jeg enig i. Det ble litt kjedelig innimellom. Men selv om boken er ikke noe mesterverk er den grei nok å lese for meg som liker å lese biografiske bøker. En smakebit til:

«Bortsett fra gener og egen innsats kan jeg takke blant annet rentefall og dyktige kolleger for selskapets vellykkethet. Eiendomsspar har nemlig hatt en aksjonæravkastning på vanvittige 16 prosent per år i over 40 år, noe som betyr at 1 krone som ble investert i 1984, har blitt til 378 kroner i dag. Jeg har jobbet hardt og mye for at vi skulle komme hit, noe jeg ikke klarer å slutte med. De gangene jeg prøver å trappe ned, føler jeg meg ganske enkelt ikke vel. Jeg spør meg stadig om hva og hvem som har skylden eller kan ta æren, for det, og kommer tilbake til det samme svaret: far.

Selv om han døde for mange år siden, søker jeg fortsatt etter hans usynlige bifall. På den måten lever jeg fortsatt i hans bilde. «

Forlaget omtaler boken slik:

«Hva skal egentlig til for å lykkes? Og hvordan når man toppen av norsk næringsliv uten selv å gå til grunne?

I Hemmeligheten bak et rikt liv avslører forretningsmann Christian Ringnes hvordan han omsatte sjenanse og dårlig selvtillit i oppveksten til eventyrlig suksess innen business. Boka tar oss med på innsiden, til forhandlingsbordet, spillet om de gode avtalene og kunsten å lykkes med eiendom. Det er fortellingen om hva alt har kostet, men også om hva alt har gitt – om evnen til å se muligheter, finne mening og til å lære av sine feil.»

Lyset de døde ser av Levi Henriksen – oppfølger til romanen Snø vil falle over snø som er falt

 

                                                                   

                                                                Solsnu 2025

«Mona døde en tirsdag. På den andre sida av senga begynte Sebastian å gråte stille mens han holdt morens hånd mellom begge sine. Jakobine sto med ryggen til og ansiktet vendt ut mot parkeringsplassen, mot det store åpne, mot snøen som falt. Inne i seg hadde Daniel Kaspersen samme følelse som når du står i en heis og det i hele kroppen kjennes som om den går nedover, selv om pila viser det motsatte. Det var ett bilde som dukket opp i hodet hans. Ikke av henne og ham, ikke av henne og ham og barna deres, men et han hadde sett på TV, fra Oklahoma, etter at en tornado hadde rasert en småby. På den ene sida av hovedgata hadde flere av husene mistet frontpartiet, men ellers var de intakte. Det var et slikt hus han var blitt nå, mens alt han hadde vært, alt han noen gang hadde følt, håpet og trodd på, revnet i en brennende lengsel etter heller å kunne være et av husene på den andre sida av gata som var blitt fullstendig jevnet med jorda.»

Julepynten er pakket ned. Fortsatt er det rester i kroppen etter en 14 dagers forkjølelse. Ute er det kaldt, og jeg hørte nettopp saltebilen kjøre forbi på veien. Vinteren er ikke min årstid. Selv om julen har sine positive sider er den beste dagen for meg når jeg vet at sola har «snudd».

Jeg var på et tidspunkt i tvil om jeg skulle fortsette å lese romanen Lyset de døde ser av Levi Henriksen. Men heldigvis valgte jeg å lese den ferdig. Den ble ikke så trist som begynnelsen på romanen tilsier.

Lyset de døde ser er en oppfølger av romanen Snø vil falle over snø som er falt som ble utgitt i 2004. Den første romanen leste jeg sommeren 2013. 20 år er gått også i romanen. Daniel Kaspersen har hatt et godt liv i disse årene og spørsmålet for meg som leser er om Daniel Kaspersen kommer seg over tapet av Mona. Et lavere spenningsnivå enn Snø vil falle over snø som er falt, men absolutt lesverdig.

Jeg ble inspirert til å låne og lese romanen av dette intervjuet med Levi Henriksen i NRK Radio programmet Åpen bok:

«Jula setter alt på spissen. Ikke minst når kampen står mellom det gode og det onde. Nyeste roman: «Lyset de døde ser».»

Forlagets omtale av romanen:

«Snøen har falt, smeltet og falt igjen. For Daniel Kaspersen har livet tatt en uventet og brutal vending. Mona Steinmyra, kvinnen han endelig fant lykken med for over tjue år siden, har gått bort. Mens Daniel kjemper med sorgen og prøver å finne mening i en verden uten Mona, forsøker han å forstå hvordan han kan være en god far for sønnen hennes, Sebastian, og deres felles datter, Jakobine. De er femte generasjon Kaspersen i huset oldefaren bygget ved foten av Brattberget.

Samtidig er Daniel på stadig hyppigere besøk hos sin gamle mentor Markus Grude, den pensjonerte lensmannen på Skogli som ikke lenger er så åndsfrisk som han var. Gammellensmannen forsøker å få ham interessert i en sak han aldri fikk løst, og etter hvert skjønner Daniel at saken også kan komme til å få konsekvenser for hans eget familieliv.»

Madame de Pompadour – enda en god bok av Herman Lindquist

 

Dette skrev jeg i november 2013.

«Det er sjelden jeg leser en bok som jeg sitter igjen med et så opplevd stort netto utbytte som etter å ha lest boken til Herman Lindquist: Karl Johan – Jean Bernadotte – soldaten som ble konge. Det inspirerer også til å lese andre bøker han har skrevet.»

Det skulle gå lang tid før neste bok av forfatteren i bokhylla ble lest: Madame de Pompadour. Boken ble utgitt i 2008 og er nå lest. En utrolig livshistorie å lese om. Karl Johan (Jean Bernadotte) levde i perioden 1763 til 1844. Madame de Pompadour i perioden 1721 til 1764. Det vil si at hun døde året etter at Karl Johan ble født.

«Nå var Jeanne blitt sytten år, og tiden var inne for å tenke på ekteskap. Utgangspunktet var ikke det aller beste. Riktignok var hun mer begavet og vakrere enn de fleste unge kvinnene i selskapslivet i Paris, men hun hadde ingen «bakgrunn». Hun het frøken Poisson (fisk), og det klang ikke bra. En kvinne uten «familie», det vil si uten adelige forfedre og uten en større arv i vente, hadde ingen muligheter for å bli fint gift. Jeanne, som ikke hadde noen adelstittel, men en røff far som hadde vært innblandet i lyssky affærer, og en mor som ikke hadde det beste rykte, slapp absolutt ikke inn i de fineste og mest interessante salongene for å møte mennesker hun lengtet etter å snakke med.»

Le Normant de Tournehem, en av morens elskere som er utpekt til en av flere mulige fedre til Jeanne, hadde en løsning:

«Han var rik og familien hadde tilhørt adelen i to generasjoner etter at faren hadde kjøpt Étiolles, en stor eiendom sør for Paris. Med på kjøpet fulgte retten til å kalle seg Seigneur de Étiolles var en slags adelstittel. Han hadde en yngre bror med en sønn som var fem år eldre enn Jeanne og ville bli en passende ektemann for henne.»

Jeanne giftet seg i 1941 og i 1945 møtte hun kongen, Ludvig XV:

«I februar 1745 ble Jeanne invitert til århundrets maskeradeball i Versailles. Til allmenn begeistring dukket kongen opp i Speilsalen som et av de åtte formklipte barlindtrær, like velfrisert som bartrærne i slottsparken. Den kvelden kunne hoffet for første gang se at Ludvig var forelsket i kvinnen fra den pariske borgerklassen. Hun var utkledd som Diana, jaktens gudinne.»

Året etter maskeradeballet malte Jean-Marc Nattier dette bildet av Jeanne som henger i Versailles. 

Det tar ikke lang tid før Jeanne er installert på slottet som kongens elskerinne og skandalen er et faktum.

«Jeanne var nå blitt tjuetre år. Ludvig trettifem. Allerede den samme kvelden besøkte han henne, og de spiste middag alene. Denne sensommeren 1745 må vært den mest turbulente og berusende perioden i Jeannes unge liv. Frankrikes eneveldige konge elsket henne men hva dette skulle føre til og hvilke muligheter som skulle åpne seg for henne, ante hun ikke. Derimot visste hun at hun hadde mange fiender i Versailles, de fleste så på henne som en uvitende oppkomling som var født frøken «Fisk» og var skilt fra en borgerlig skatteforpakter. Hun hadde kjøpt seg en adelstittel, attpåtil så frekk at hun brukte den utdødde familiens våpenskjold, de tre sølvtårnene. Det var ikke minst det siste som hoffolkene følte seg opprørt over. Grev Etienne Franqois de Stainville, den fremtidige hertugen av Choiseul, som skulle bli en av hennes nærmeste venner, skrev i dagboken: «Å slippe inn hustruen til en forpakter og la henne bytte navn for å gjøre henne presentabel, synes å bryte med alle regler for korrekt oppførsel, rettskaffenhet og etikette.»

En regnværsdag i 2014 var jeg i Versailles. Først stod vi i kø i borggården sammen med en horde andre turister og ventet for å få komme inn. Det tok sin tid selv om vi var der tidlig. Etter hvert kom vi inn våte som kråker. Det var tjåkafullt av andre våte turister. Det ble ingen god opplevelse.  Med boken til Herman Lindquist «innabords» tror jeg det ville blitt en bedre opplevelse.  

Forlaget omtaler boken slik: 

«Jeanne Poisson var tjuetre år da hun bergtok Frankrikes konge Ludvik XV med sin intelligens, skjønnhet og ambisjoner. Hun ble hans elskerinne — hans offsielle kongelige elskerinne! — til tross for at hun var en vanlig kvinne av borgerskapet uten adelige aner eller annen tilknytning til hoffet.

Dette var oppsiktsvekkende, men enda mer spesielt var det at hun helt til sin død beholdt og forsterket sin maktstilling i Versailles. I mange år var det i praksis hun som styrte Frankrike, både politisk og kulturelt. Da hun døde, bare førtito år gammel, var hun kjent som Madame de Pompadour over hele Europa.

Herman Lindqvist skildrer med sine store fortellerevner livet og samtiden til Madame de Pompadour, en bemerkelsesverdig og dannet kinne. I tillegg gir han et fengslende bilde av det overdådige livet i Versailles på 1700-tallet.»