Da jeg hørte om debutromanen til Lajla
E. Lorentzen: Setningsskade utgitt i
2013, tenkte jeg at den må jeg lese. Det har jeg nå gjort og jeg likte romanen
veldig godt.
Bibliotekaren sa at omslaget gjorde henne nysgjerrig. Hun hadde ikke lest den. Jeg er litt redd for at omslaget kan få noen til å la være å lese romanen. Men når du har lest den vil du forstå hvorfor omslaget er valgt.
Bibliotekaren sa at omslaget gjorde henne
Jeg leser
at noen tenker på Ingvar Ambjørnsens Elling når de leser romanen. Det er en del
år siden jeg leste bøkene om Elling som står i bokhylla mi. Jeg har Per Christian Ellefsens
tolkning av Elling i tankene når jeg tenker på Elling. Hvordan jeg ser
for meg Bjørn mv, så tenker ikke jeg på Elling. De er begge sære, men det er
det jaggu mange mennesker som er. Det er nok å ta av for den som vil skrive
bøker. Jeg er glad ikke mine tanker er til gjennomlesning av andre. Skrekk og
gru...
Det var P2s Marta Norheim som
snakket varmt om romanen i forbindelse med at den var på kortlista til
P2 lytternes romanpris. Romanen til
Lorentzen er også vinneren
av forlaget Margboks romankonkurranse PERIFERI 2013
De andre romanene på kortlista til P2
lytternes romanpris var:
Fugletribunalet av
Agnes Ravatn (vinneren)
De usynlige av
Roy Jacobsen
Mørke grener av
Nikolaj Frobenius
Oppløsningstendenser av
Nina Lykke
Vi sees i morgen av
Tore Renberg
Jeg lånte romanen som er på 216
sider på biblioteket. Jeg har også lest romanene til Ravatn, Renberg og Lykke
og har skrevet innlegg etter at jeg leste dem. Gode romaner. Jeg mener at
romanene har et fellestrekk - de handler om det å være menneske når livet går ut
av vater. Det er det som bokstavelig skjer for Bjørn som er hovedperson i
romanen Setningsskade.
Bjørn er 69 år, pensjonert ingeniør,
evig ungkar med sterk binding til moren som døde for noen år siden. Han har en stor
besettelse knyttet til huset som ligger i en ås i Asker. Men nå er katastrofen
inntruffet:
«Hva
er det med huset?
Jeg måtte
vatre. Jeg hadde flere vatre, vatre kan man ikke ha for mange av, de nærmeste
lå på garderobehylla i gangen, jeg trengte ikke å leite etter vater.
Det er
altså huset vi snakker om, mitt hus, det jeg har bygd på i trettiseks år. Det
er noe med gølvet. Gølvet helte mot høyre, mot nordveggen. Jeg stelte meg på
alle fire og plasserte vateret på parketten, og bøyde meg ned for å se.
Den lille
bobla stod ikke der den skulle stå, midt mellom strekene. Den var på vei ut mot
midtre feltet og lå og duppa på
utsida av den venstre streken, bare litt av bobla var synlig inn mot
midtfeltet. Det var skeivt.
Det kunne
ikke være mulig. «
Det er mulig. Huset er bygd
på leire og sklir. Scenen der han for første gangen møter representanten for
forsikringsselskapet If er fornøyelig å lese. I tillegg til huset som sklir skranter
helsa til Bjørn. Det er noe med beinet.
Det er Bjørn som er
fortellerstemmen. Hans tanker om nåtid og fortid. Han repeterer. Tankene gir
uttrykk for alt som kverner i hodet hans. Romanen er skrevet på en dialekt som
Marta Nordheim kaller radikalt bokmål som skal symbolisere at Bjørn vokste opp
på Grünerløkka. Jeg syntes som henne at det fungerte godt for denne romanen.
Det er tragikomisk å være med i
tankene til Bjørn. Jeg ler og ler. Bilkjøringen er et eksempel – at han bemerker
at niesa kjører i femte gir. Han liker best å kjøre i tredje:
«Jeg satt meg inn i bilen og fyrte opp. Bilen
rulla sakte ut på veien gjennom slaps og snø, på førstegir. Ved postkassene la
jeg giret i andre med et høyt brøl, og fortsatte i andre, nedover hovedveien
til senteret, for å unngå for høy fart i den bratte bakken. Jeg veit at jeg
presser motoren, jeg veit at det er feil, jeg holder meg i det laveste giret så
lenge jeg kan og presser gassen inn, og da kommer brølet. «
Jeg blir uvel over at han ikke vasker
hus og klær lenger. Ikke bytter sengetøy. Hvor tafatt han er. Jeg blir trist
når han tenker tilbake på barndommen som gir noe av svaret på hvorfor han er
blitt så sær. Han utrykker kjærlighet og omsorg for moren. For søsteren
Ruth og niesa. Da angrer jeg på at jeg har ledd av han. For i bunn og grunn er
han en snill, gammel, innadvendt, sær og ensom gubbe som ikke gjør en flue
fortred:
«Om jeg var homo kunne jeg kommet ut av
skapet med et jævla brak. Det skulle vært meg en fornøyelse hvis jeg var homo,
det ville vært mye enklere enn denne ensomheten...»
Så glemmer jeg at jeg har syntes
synd på han og jeg ler igjen av Bjørn som driver ektefellen til niesa
til vanvidd når de skal lage sålen til garasjen. At han kommer tidlig hver
morgen og sitter i en campingstol utenfor huset til niesa og holder øye med
snekkerne. Ler gjør også naboene og snekkerne. Jeg kjenner på irritasjonen til
niesa og ektefellen. Som må holde ut med Bjørn en hel sommer. Det blir hans
fristed sammenlignet med alt det andre han strir meg og som han ikke forteller
om til noen. Han har helt glemt at søsteren Ruth advarte han:
-
«Når må du for all del ikke blande deg oppi dette med
garasjebygginga, sa Ruth
-
Nei, sa jeg.
-
Du veit at du kan bli litt intens, sa Ruth, det var en merkelig
ting å si.
-
Ja, sa jeg.
-
Det kan bli litt for mye, fortsatte Ruth. – For alle parter.
-
Ja, sa jeg og lurte på hva hu mente med det, jeg hadde bare orda å
forholde meg til, det reint konkrete hu sa, det er et problem jeg har, at jeg
ikke får med meg alt det andre, særlig kvinner sier så mye annet med øya,
ansiktet og stemmen, kvinner er så vanskelige å forstå, selv Ruth, som er
søstera mi, kan jeg ha vanskelig for å forstå, selv om jeg gjør mitt beste. «
Det blir for mye Bjørn - t o m snekkerne fra Moss får nok – det er først når
niesa snakker hardt til han med øya at han forstår at det er alvor – se
innlegget på En smakebit på søndag her
Bilde av forfatteren og presentasjon av
forfatteren fra MARGbok.no:
«Lajla E. Lorentzen (f. 1964) er opprinnelig fra Larvik, men
har de siste 15 årene bodd i Drøbak. Hun er utdannet litteraturviter fra
Universitetet i Oslo og tidligere redaktør for Unika Forlag, Norges
Husflidslag. Lorentzen har vært informasjonskonsulent i Statens bibliotektilsyn
og redaksjonssekretær i Bok og Bibliotek og hun har i tillegg frilanset for
ulike forlag som konsulent, oversetter og korrekturleser. Hun debuterer med
romanen Setningsskade.»