26. feb. 2014

Setningsskade av Lajla E. Lorentzen - Bjørn er en god konkurrent til svenske Ove

Da jeg hørte om debutromanen til Lajla E. Lorentzen: Setningsskade utgitt i 2013, tenkte jeg at den må jeg lese. Det har jeg nå gjort og jeg likte romanen veldig godt. 

Bibliotekaren sa at omslaget gjorde henne nysgjerrig. Hun hadde ikke lest den. Jeg er litt redd for at omslaget kan få noen til å la være å lese romanen. Men når du har lest den vil du forstå hvorfor omslaget er valgt. 

Jeg leser at noen tenker på Ingvar Ambjørnsens Elling når de leser romanen. Det er en del år siden jeg leste bøkene om Elling som står i bokhylla mi. Jeg har Per Christian Ellefsens tolkning av Elling i tankene når jeg tenker på Elling. Hvordan jeg ser for meg Bjørn mv, så tenker ikke jeg på Elling. De er begge sære, men det er det jaggu mange mennesker som er. Det er nok å ta av for den som vil skrive bøker. Jeg er glad ikke mine tanker er til gjennomlesning av andre. Skrekk og gru...

Det var P2s Marta Norheim som snakket varmt om romanen i forbindelse med at den var på kortlista til P2 lytternes romanpris. Romanen til Lorentzen er også vinneren av forlaget Margboks romankonkurranse PERIFERI 2013
De andre romanene på kortlista til P2 lytternes romanpris var:

Fugletribunalet av Agnes Ravatn (vinneren)
De usynlige av Roy Jacobsen
Mørke grener av Nikolaj Frobenius
Oppløsningstendenser av Nina Lykke
Vi sees i morgen av Tore Renberg

Jeg lånte romanen som er på 216 sider på biblioteket. Jeg har også lest romanene til Ravatn, Renberg og Lykke og har skrevet innlegg etter at jeg leste dem. Gode romaner. Jeg mener at romanene har et fellestrekk - de handler om det å være menneske når livet går ut av vater. Det er det som bokstavelig skjer for Bjørn som er hovedperson i romanen Setningsskade.

Bjørn er 69 år, pensjonert ingeniør, evig ungkar med sterk binding til moren som døde for noen år siden. Han har en stor besettelse knyttet til huset som ligger i en ås i Asker. Men nå er katastrofen inntruffet:

«Hva er det med huset?
   Jeg måtte vatre. Jeg hadde flere vatre, vatre kan man ikke ha for mange av, de nærmeste lå på garderobehylla i gangen, jeg trengte ikke å leite etter vater.
   Det er altså huset vi snakker om, mitt hus, det jeg har bygd på i trettiseks år. Det er noe med gølvet. Gølvet helte mot høyre, mot nordveggen. Jeg stelte meg på alle fire og plasserte vateret på parketten, og bøyde meg ned for å se.
   Den lille bobla stod ikke der den skulle stå, midt mellom strekene. Den var på vei ut mot midtre feltet og lå og duppa på utsida av den venstre streken, bare litt av bobla var synlig inn mot midtfeltet. Det var skeivt.
   Det kunne ikke være mulig. «

Det er mulig. Huset er bygd på leire og sklir. Scenen der han for første gangen møter representanten for forsikringsselskapet If er fornøyelig å lese. I tillegg til huset som sklir skranter helsa til Bjørn. Det er noe med beinet.

Det er Bjørn som er fortellerstemmen. Hans tanker om nåtid og fortid. Han repeterer. Tankene gir uttrykk for alt som kverner i hodet hans. Romanen er skrevet på en dialekt som Marta Nordheim kaller radikalt bokmål som skal symbolisere at Bjørn vokste opp på Grünerløkka. Jeg syntes som henne at det fungerte godt for denne romanen.

Det er tragikomisk å være med i tankene til Bjørn. Jeg ler og ler. Bilkjøringen er et eksempel – at han bemerker at niesa kjører i femte gir. Han liker best å kjøre i tredje:

«Jeg satt meg inn i bilen og fyrte opp. Bilen rulla sakte ut på veien gjennom slaps og snø, på førstegir. Ved postkassene la jeg giret i andre med et høyt brøl, og fortsatte i andre, nedover hovedveien til senteret, for å unngå for høy fart i den bratte bakken. Jeg veit at jeg presser motoren, jeg veit at det er feil, jeg holder meg i det laveste giret så lenge jeg kan og presser gassen inn, og da kommer brølet. «

Jeg blir uvel over at han ikke vasker hus og klær lenger. Ikke bytter sengetøy. Hvor tafatt han er. Jeg blir trist når han tenker tilbake på barndommen som gir noe av svaret på hvorfor han er blitt så sær. Han utrykker kjærlighet og omsorg for moren. For søsteren Ruth og niesa. Da angrer jeg på at jeg har ledd av han. For i bunn og grunn er han en snill, gammel, innadvendt, sær og ensom gubbe som ikke gjør en flue fortred:

«Om jeg var homo kunne jeg kommet ut av skapet med et jævla brak. Det skulle vært meg en fornøyelse hvis jeg var homo, det ville vært mye enklere enn denne ensomheten...»

Så glemmer jeg at jeg har syntes synd på han og jeg ler igjen av Bjørn som driver ektefellen til niesa til vanvidd når de skal lage sålen til garasjen. At han kommer tidlig hver morgen og sitter i en campingstol utenfor huset til niesa og holder øye med snekkerne. Ler gjør også naboene og snekkerne. Jeg kjenner på irritasjonen til niesa og ektefellen. Som må holde ut med Bjørn en hel sommer. Det blir hans fristed sammenlignet med alt det andre han strir meg og som han ikke forteller om til noen. Han har helt glemt at søsteren Ruth advarte han:

-      «Når må du for all del ikke blande deg oppi dette med garasjebygginga, sa Ruth
-      Nei, sa jeg.
-      Du veit at du kan bli litt intens, sa Ruth, det var en merkelig ting å si.
-      Ja, sa jeg.
-      Det kan bli litt for mye, fortsatte Ruth. – For alle parter.
-      Ja, sa jeg og lurte på hva hu mente med det, jeg hadde bare orda å forholde meg til, det reint konkrete hu sa, det er et problem jeg har, at jeg ikke får med meg alt det andre, særlig kvinner sier så mye annet med øya, ansiktet og stemmen, kvinner er så vanskelige å forstå, selv Ruth, som er søstera mi, kan jeg ha vanskelig for å forstå, selv om jeg gjør mitt beste. «

Det blir for mye Bjørn - t o m snekkerne fra Moss får nok – det er først når niesa snakker hardt til han med øya at han forstår at det er alvor – se innlegget på En smakebit på søndag her



Bilde av forfatteren og presentasjon av forfatteren fra MARGbok.no:

«Lajla E. Lorentzen (f. 1964) er opprinnelig fra Larvik, men har de siste 15 årene bodd i Drøbak. Hun er utdannet litteraturviter fra Universitetet i Oslo og tidligere redaktør for Unika Forlag, Norges Husflidslag. Lorentzen har vært informasjonskonsulent i Statens bibliotektilsyn og redaksjonssekretær i Bok og Bibliotek og hun har i tillegg frilanset for ulike forlag som konsulent, oversetter og korrekturleser. Hun debuterer med romanen Setningsskade.»


23. feb. 2014

Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang

En roman om utenforskap skriver Gyldendal om debutromanen til Agate Øksendal Kaupang ( f. 1993) utgitt i 2013:

 «Å holde pusten er en roman om å få besøk fra barnevernet, om å ha en kjæreste som ligner på en firfisle, og venner som lever i en annen virkelighet. Det handler om å ha en mor som er syk, en far i Kristiansand, en lillesøster som ikke vil på skolen. Å holde pusten er en historie om en seksten år gammel jente. Det handler om å være barn, og om å holde på å bli voksen. Men mest av alt handler det om å holde ut. Holde fast. Og holde sine egne folk samlet.»


Romanen på 180 sider var rask å lese. Korte kapitler. Men det var vondt å lese den fordi den er så realistisk og godt skrevet om omsorgssvikt. Det var som å være en observatør som bare måtte sitte der og se. Og når siste side er lest, lukke døra og gå. Ikke vite hvordan det ender for disse to, som storesøster sier til barnevernet, er som «egg og bacon». Å skrive noe mer om leseopplevelsen er vanskelig. Det blir bare tomme ord. Håper mange leser den. 

En smakebit på søndag: Setningsskade av Lajla E. Lorentzen

Min smakebit er fra en roman jeg første gang hørte om på radio’n: presentasjon av kortlista til P2 lytternes romanpris. Det er fra debutromanen (2013) til Lajla E. Lorentzen: Setningsskade. Romanen er også vinneren av forlaget Margboks romankonkurranse PERIFERI 2013.  

Jeg leser den nå og liker den veldig godt.

Hovedpersonen Bjørn, 69 år og pensjonert ingeniør, har en pasjon, eller en besettelse om man vil: han er besatt av å snekre. «Jeg skulle ønske jeg var snekker» sier Bjørn. Det er han jo ikke alene om skal man tolke statistikken på hva nordmenn bruker pengene på.

Men stakkars Bjørn; nå er livet virkelig ute av vater. Huset han selv har bygd og som han har hatt byggeprosjekter rundt i 36 år, siger. Helsa skranter. Ja, han har t o m irritert niesa si så grundig at hun sa at hun ikke orket mer: «det har blitt for mye.» sa hun til han og ba han reise hjem fra «byggeprosjekt garasje». Der han har oppholdt seg for å overvåke snekkerne hun og ektefellen har engasjert: «Hun liksom skøyv meg av gårde med øynene.».  

 «For mye? Jeg bare spør, hva mente hu egentlig med det? Det var de som hadde bestilt garasje av Grimstad-garasjene, ikke jeg, såkalt ferdiggarasje, et byggesett. At snekkera ikke var til å stole på, var ikke min skyld. De var fra Moss som Ari Behn, han er ikke til å stole på han heller. Ingen med silkeskjerf og flagrende hår er det, man trenger ikke Mellomteknikern’n for å skjønne det.»

Vel; jeg synes det forplikter å si at vi har brukt snekkere fra Moss til flere byggeprosjekt på huset vårt og vi er veldig fornøyde!


Vil du lese smakebiter fra andre bøker denne søndagen, klikker du på bildet nedenfor:

22. feb. 2014

Historien om fru Berg av Ingvild H. Rishøi


Høres sikkert overdramatisk ut. Men nå har jeg lest en novellesamling som traff meg som lynet. Historien om Fru Berg (2011) av Ingvild H. Rishøi har jeg lest som en del av mitt lille prosjekt etter å ha lest boken jeg har skrevet om i innlegget:


Brenners bok har inspirert meg til å lese en bok av hver av forfatterne Brenner har intervjuet. Uansett om jeg hadde lest bøker av forfatterne tidligere. En egen kategori for innleggene i mitt lille leseprosjekt er også laget.

Dette er den første boken jeg leser skrevet av Ingvild H. Rishøi.  Lånt av biblioteket. Men ikke den siste. Jeg må bare summe meg før jeg leser Vinternoveller (2014).  Skru ned forventningene. At anmelderne og lesere er vilt begeistret over forfatterens noveller er ikke til å undres over. Ord som «gripende, beveger, ryster, fryder, innlevende, uttrykksfullt, mollstemte, hjerteskjærende, troverdig....» brukes om novellene. Jeg er enig – og det kan sikkert brukes flere godord.  

Man skulle tro at en bok på 119 sider som inneholder fem noveller skulle kunne leses på en time eller to. Men nei, her måtte jeg ha pause for å summe meg. Mellom hver novelle og inne i novellene.

Etter at jeg hadde lest den første, historien om fru Berg, om lille Emilie som venter på mamma med «ljugstemmen», mamma som klarer å ta livet av Emilies hamster fru Berg selv om hun har lovet å gi den vann og mat, så tenkte jeg at det kan vel neppe bli sterkere kost for meg. Men det ble det i Det som lyser om lillebror som opplever at storebror forsvinner inn i seg selv. Lillebror som opplever sommeren da han er ti år som den siste sommeren.

Så setter forfatteren punktum med den siste novellen Jentene mine. Om Daniel som opplever den optimale lykken da han treffer Solveig. Dette forteller han om til datteren Linn som han etterhvert får med Solveig. Han forteller så vakkert om alt det dagligdagse.:

« Men du skjønner, det er ikke bra for huet. Man blir svakere av lykke skjønner du, helt skjør...Jeg hadde alt å tape. Du skjønner hva jeg mener nå? Jeg hadde alt å tape. Så blei Solveig gravid igjen...»

Solveig som blir deprimert og Daniel mister henne inn i depresjonen. Og på vei fra barnehagen treffer han på den mørke Katja. Han får spørsmål om han er alene med Linn:  

«Hvis man skal telle feilsteg. Hvis man liksom skal gå hele veien tilbake, som et kart, og si at der og der gikk man feil. Da veit jeg de første skrittene jeg gikk feil: Det var bort til sprederen. Det var gjennom den hekken. Det var bøyd over vasken med glasset jeg fikk, og jeg skalv, hendene mine rista og vannet rant langs underarmene. Og da jeg nikka: ja. Jeg er aleine.»

Tør jeg lese mer tenkte jeg underveis? Vil jeg vite hva som skjer med den lille familien– tåler jeg det? Men det gjorde jeg. Merkelig nok. Til Brenner sier forfatteren at moren hennes har skrevet en ny slutt på denne novellen som hun selger for tjue kroner:

«Hun syntes ikke den trengte å ende så trist. Og det er litt sant, jeg har tenkt på det jeg også. Det er jo ofte en følelse vi ofte har når vi leser, at vi vil at det skal gå bra til slutt. Det spiller jo for såvidt ingen rolle for resten av historien om det ender godt eller dårlig, spenningen ville ha vært den samme uansett. Så jeg har prøvd å la den ende godt, men jeg har ikke fått det til.»

Forfatteren sier til Brenner at hun ikke lenger går og venter på den store inspirasjonen for å kunne skrive:

«Men det hender jeg blir inspirert fortsatt, når jeg er ute blant folk. Særlig av små samtaler jeg overhører. Da får jeg lyst til å skrive. Jeg tenker at måten en person sier eller gjør noe forteller mye om hvem den personen er. Jeg er glad i muntlig språk, jeg synes det muntlige ofte er veldig poetisk. Mitt mål er at leseren opplever samtalene slik de oppleves i virkeligheten, jeg legger ikke på noen tolkning av det som blir sagt. Jeg bare viser det frem og så håper jeg at det skal vekke en følelse hos leseren. Jeg vil at leseren skal føle noe, det er det jeg liker når jeg leser.
   Hvordan får man leseren til å føle? (spør Brenner)
Jeg tenker at da tar man bort analyse og tolkning, for vi opplever virkeligheten ufortolket....»

Det er der jeg tenker at hun treffer meg med novellene; jeg tolker det på min måte – med egne følelser - jeg bruker det Jan Kjærstad kaller min «meddikteriske kraft».

Forfatteren sier at hun har forsøkt seg på å skrive en roman, men funket ikke for henne. Hun har ikke lyst til å skrive en roman, men hun har lyst til å ha skrevet den. Det som skremmer henne med en roman, er at det må være så lang fase der teksten ikke er noe bra. Med «klippe- og teipe» arbeidsmetoden Ingvild H. Rishøi forteller om i intervjuet , er hun redd det kan bli fryktelig mye teip.


Det er det samme for meg om hun skriver romaner eller noveller. Bare at hun fortsetter. Hun kan gjerne skrive korte romaner – slik jeg liker dem....

Forfatteren - bilde jeg fant på Gyldendal.no


21. feb. 2014

Vekten av snøkrystaller av Thorvald Steen


Det som gjør opplevelsen ved å lese romanen til Thorvald Steen Vekten av snøkrystaller (2006) så sterk, er at den er tett opp til forfatterens eget liv. Jeg synes ikke dette er en trist roman. Men en tidvis sår, usentimental, varm og tankevekkende oppvekstroman om en ung gutt (14 år) som får drømmen om å fortsette som skihopper knust ved følgende beskjed fra legen:

«Jeg er ganske sikker på at du har en nokså sjelden muskellidelse...Jeg beklager å måtte si det, men jeg er redd for at du har tatt ditt siste skihopp. Svarene fra Rikshospitalet vil være avgjørende. Jeg skal også for sikkerhets skyld, snakke med flere av spesialistene på sykehuset. Etterpå sender jeg et brev til foreldrene dine.»

Romanen på 200 sider som jeg lånte av biblioteket er skrevet i jeg-form og før gutten går fra legen spør han om han kan hoppe mer på ski - legen svarer:

«- Dessverre, sa doktor Lange og trakk pusten, - men stedene der du har svekket muskulatur regnes som en temmelig klar indikasjon. Jeg er redd du gradvis vil bli mer og mer lam.»

Så brutalt å lese, og legen beklager at han ikke fikk tak i foreldrene for å gi dem beskjeden først. Men gutten forteller ingenting til foreldrene og brenner brevet med den endelige beskjeden. Han vil ta sitt siste skihopp. Noe han gjør og brekker anklene.

Faren får etterhvert vite om diagnosen, men gutten får streng beskjed om ikke å si det til moren. Årsaken er at for faren er morens psykiske problemer et større problem. Det må ikke ut til noen. Det har frem til nå også vært holdt skjult for gutten. Gutten opplever at faren svikter han. At kroppen svikter han. Han blir helt alene. Ikke skal det snakkes om hans sykdom og ikke om morens sykdom. Dette gjør også det til at heller ikke trenings- og skolekamerater må få vite noe selv om symptomene på muskellidelsen melder seg. Moren som er så glad i sønnen sin. Og han i henne. Her er hva hun sier til ham som viser hvor vanskelig hun opplever livet sitt, men også litt om farens personlighet – at han er opptatt av å glatte over:

«- Tenk at da jeg fikk deg var det akkurat som om jeg hadde fått oppleve en lykke jeg følte jeg ikke fortjente. En lykke som var for stor til at jeg kunne håndtere den. Far ble irritert første gangen jeg sa det etter at du var født. Men det var slik jeg følte det.»

Thorvald Steen har skrevet to romaner følger denne:  Det lengste svevet (2008) og Balanse (2012). Begge skal jeg etterhvert lese.

I forbindelse med utgivelsen av Balanse  var det et intervju med Thorvald Steen i Dagsrevyen 1. september 2012 . Her forteller han også om hendelsen som har gitt grunnlag for Vekten av snøkrystaller. Man kan ikke annet enn å kjenne en dyp respekt for forfatteren når han forteller om sykdommen. 

Også i dette Bokprogrammet (15.10.2013) på NRK forteller han om sykdommen.  Det er en sterk historie han forteller. Bl a at først i 2012 fikk han vite at morfaren også hadde sykdommen. Noe moren hadde fortiet og heller ikke da han konfronterte henne med det kunne hun snakke om det. Men Thorvald Steen er mye mer enn en person med en alvorlig sykdom. Det er også spennende å høre han fortelle om forfatterskapet sitt, bl a hvorfor han skriver.   

19. feb. 2014

Postkontoret (Post Office) av Charles Bukowski

«Postkontoret – den første av tre romaner med Charles Bukowskis alter ego, Henry Chinaski – handler om forfatterens mangeårige tjeneste i det amerikanske postverket: til sist holdt han ikke ut lenger, han sluttet for ikke å bli gal, som han selv sier.»

Sitat fra baksiden av romanen jeg lånte av biblioteket, utgitt i 1971 og på 161 sider:

«Det er en grotesk og vittig fortelling om tyranniske overordnede, hardt slit og tåpelige rutiner – det eneste som gjør livet verdt å leve, er alkohol, sex og veddeløpshester. «

Wikipedia står det at Charles Bukowskis (1920 – 1994) liv var uryddig. Dersom forfatteren var tilnærmelsesvis den fyllebøtta som Henry Chinaski beskrives å være, er det svært forsiktig å si at hans liv var «uryddig». Henry som starter sin tjeneste i Postverket med å komme halvfull og fyllesyk på jobb. Det blir vel feil å si at det var Postverket som skapte behovet for alkohol. Heller ikke hans voldsomme appetitt på kvinner og spillingen. Men det er klart; jobben som beskrives forsterker behovet.

Misforstå meg ikke; romanen var vittig. Men for meg var romanen mer grotesk enn vittig. Det er greit å ha lest den. Det er tross alt ikke mange sider. Men jeg kjenner ikke behov for å lese de to andre romanene. 

18. feb. 2014

Natten drømmer om dagen av Ingvar Ambjørnsen

Jeg ser av bokomslaget at anmelderne ga Natten drømmer om dagen av Ingvar Ambjørnsen, 328 sider og utgitt i 2012, terningkast fem. Jeg lånte den av biblioteket og dette er den første romanen av Ambjørnsen jeg leser etter at jeg kjøpte og leste bøkene om Elling for mange år siden.  Jeg synes Natten drømmer om dagen var helt grei. 

Hovedpersonen Sunes høstvandring fra hytte til hytte er ikke som medlem av Turistforeningen. Han er heller ikke inspirert av Lars Monsen selv om også Sune av og til overnatter under ei berghylle og er glad i naturen. Nei, han låser/bryter seg inn på private hytter og helst de som ligger grissgrendt til. Det overnatter han, spiser maten han finner, drikker brennevin og annen alkohol og låner/tar med seg klær.  Stjeler med seg våpen som han selger til sine kriminelle «venner».  Frakter meg seg pakker innover i fjellheimen for vennene. De inneholder ikke det som en normalt frakter med seg i fjellet. Makabert er ett stikkord for innholdet. Av og til «gir han tilbake til hytteeierne» ved å male en vegg og hogger ved. Uansett; hadde jeg vært hytteeier hadde jeg vært lite glad for at Sune-innbruddstyv hadde besøkt min hytte selv om han i romanen bekles med noen sympatiske sider.

Sune er 40 år, gift og har to barn og hvorfor han vandrer får vi ikke vite. Annet enn at han ønsker og liker friheten det gir. Sune ønsker å være en outsider. Han har en mørk side som han må kjempe med. Friheten mister han denne høsten. Vi følger han fra september til desember. Han treffer på en kvinne av asiatisk opprinnelse med oppskårete hender. Hun følger etter han og etterhvert viser det seg at skadene har sin årsak i en dramatisk hendelse som gjør at hun er ettersøkt av politiet. Han bestemmer seg for å beskytte Vale som er navnet han gir henne så lenge det lar seg gjøre. Men hans halv- og helkriminelle venner er skeptiske til valget han tar.

En original historie med mange vakre naturskildringer. Historien starter i den norske fjellheimen, men etterhvert beveger Sune seg ut til kysten. Vi møter mennesker som lever mer eller mindre på siden av samfunnet. De begår kriminelle handlinger, bruker (og distribuerer?) narkotika og er med på å skjule asylsøkere som lever ulovlig i Norge. Et klientell som ikke skaper de store sympatier hos meg selv om de har sine gode sider. Romanen er delvis mørk og spennende, men det er ingen krim/thriller. Det er nok av det som kalles løse tråder som en del lesere misliker. Jeg derimot er en av dem som liker at ikke alt blir servert meg. Det viser at forfatteren har tiltro til meg som leser. At jeg kan bruke litt av egen fantasi der jeg finner det er nødvendig.


16. feb. 2014

For mye lykke (Too much happiness) av Alice Munro - novellene ga mersmak



For mye lykke (2009) er den første novellesamlingen jeg har kjøpt og lest skrevet av den prisbelønte kanadiske forfatteren Alice Munro som fikk Nobelprisen i litteratur i 2013. Jeg er neppe den eneste som det måtte en slik pris til for å «oppdage» forfatteren. Det blir ikke siste novellesamling av Munro jeg leser. Ti noveller er det i samlingen fordelt på 338 sider. 

Det jeg er positivt overrasket over er hvor bredt spekter av tema de «mellommenneskelige forhold sett i et hverdagslig perspektiv», som er kjennetegnet for hennes noveller bl a jf Wikipedia, hun er innom i sine noveller. Igjen og igjen tenkte jeg at dette kunne vært grunnlag for /grenser til en roman. 

Sågar sjangeren thriller mener jeg hun innom i novellen Frie radikaler: Nita som får besøk av en mann som utgir seg som en som skal sjekke sikringsskapet og viser seg å være en drapsmann. Nita blir etterhvert redd, det samme ble jeg. Men også i andre noveller har hun lagt inn hendelser som skaper en spenning for meg likt det som skjer når jeg leser spenningsromaner.   

Den første novellen Dimensjoner ble en sterk og tankevekkende leseopplevelse. Doree som besøker ektefellen Lloyd på en institusjon der han er forvart etter å ha drept de tre barna deres. Lloyd styrte livet hennes før dette skjedde og nå fortsetter han med det. Som skriver brev til henne og forteller at barna nå har det bra i en annen dimensjon – der han har sett dem. En tanke hun griper tak når sorgen og savnet blir for stor – et tilfluktssted:

«Og hvem hadde gitt henne det? Ikke fru Sands – slett ikke. Ikke i løpet av de timene ved skrivebordet hennes med alle papirlommetørklærne diskret innen rekkevidde. Lloyd hadde gitt henne det, Lloyd det forferdelige mennesket, det isolerte og sinnsyke mennesket.
  Gjerne sinnsyk, om det var den beste betegnelsen. Men var det ikke mulig at det han sa var sant – at han hadde kommet ut på den andre siden? Og hvem kunne hevde at visjonen til et menneske som hadde gjort noe slikt og foretatt en slik reise, ikke hadde noen betydning? Denne tanken snek seg inn i hodet hennes og ble der.....Er jeg ikke like utenfor på grunn av det som skjedde som han? Ingen av dem som visste om det, ville ha meg i nærheten. Det eneste jeg gjør er å minne folk på det som ingen kan holde ut å bli minnet på. Forkledning var ikke mulig, ikke egentlig. Kronen med de gule tornene var ynkelig.»

Men aller best likte jeg den siste novellen som har samme tittel som novellesamlingen: For mye lykke. Jeg ble rett og slett imponert over at hun kunne finne opp en slik historie. Selv om det ikke er uvanlig at forfattere skriver halvdokumentarisk, ble jeg mindre imponert da jeg oppdaget at den er basert på det interessante livet til matematiker og forfatter Sofia Kovalevskaja(1850-1891). Det står helt til slutt i boka. «Jeg har begrenset meg min historie til dagene som førte til Sofias død, med tilbakeblikk på hennes tidligere år», skriver Munro. 

På Wikipedia om Sofja Kovalevskaja finner man historien om hennes liv. Det er nok å forsyne seg av og lage gode historier om. Her står følgende om August Strindbergs mannssjåvinistiske utbrudd mot henne:

 «å ha en kvinne som matematikkprofessor både er «skadlig, onyttig och obehaglig». Videre skrev han at det bare er Sveriges høflighet overfor det kvinnelige kjønn som kan forklare denne invitasjonen fra et land som selv har nok av mannlige professorer hvis kunnskap langt overstiger hennes. 

 Vel, vel – det var en annen tid... Jeg må se å få lest en biografi om August Strindberg. Stadig dukker det opp i bøker mv et eller annet utbrudd som han kom med. 

Uansett og tilbake til novellesamlingen; det er ikke rart at Alice Munro anbefaler leserne til å lese boken Little Sparrow: A Portrait of Sophia Kovalevsky av Don Kennedy (1983). Dessverre finner jeg ikke at den er oversatt til norsk, og da er den uaktuell å kjøpe. Jeg har alt for mange bøker på engelsk som jeg ligger halvlest rundt omkring pga at det er for mange engelske gloser jeg ikke forstår og må slå opp for å finne hva betyr. Det tar for lang tid å komme gjennom bøkene for en utålmodig sjel som meg.  



En smakebit på søndag: Lofotfisket av Bjørn Tore Pedersen

Det er søndag. Årets fiske etter lofottorsken er i gang Vi skal ha torsk til middag i dag. Da passer det med en smakebit fra boken som forteller historien om verdens største torskefiske. Eventyret og blodslitet. Flere smakebiter finner du på bloggen til Mari: Flukten fra virkeligheten.

Boken har jeg kjøpt, lest og skrevet om i innlegget:

Det er ikke lenge til turistsesongen starter for fullt i Lofoten og jeg tenker at turistene hadde hatt mer utbytte av besøket om de hadde lest Pedersens bok. Mange av turistene er sikkert innom Trondheim og besøker Nidarosdomen, og ved å lese boken hadde de fått vite at penger fra blodslitet i nord var med på å finansiere byggingen av Nidarosdomen. 

Kapitlet som denne smakebiten kommer fra omhandler skårungen, de yngste som kunne være ned 11 års- alderen;klikk på bildet så blir teksten letter å lese:




Bildet under er ikke fra Lofoten, men fra Finnmark. Det legger jeg til med tillatelse fra fotografen Anne Olsen-Ryum. På Hasvik foto.com finner du flere bilder hun har tatt. Hun er også å finne på Facebook. Bildet har hun gitt navnet «Out fishing»

15. feb. 2014

Film: 12 Years a Slave - en film jeg kommer til å huske. Lenge!



Mange timer denne uka har gått med til å forberede bursdagsfeiring til 17-åringen. Når alt var klappet og klart ble «gamla» kastet ut og måtte sjå ihjel noen timer. Ikke kunne jeg sitte på jobben til langt på kveld på en fredag, så da ble det også en tur bort til Møllebyen kino som ligger et steinkast fra der jeg jobber. Møllebyen kino ligger i Møllebyen i Moss; litt reklame for byen:

«Møllebyen ligger ved Mossefossen og anses som byens vugge og tyngdepunkt for industriell utvikling. I dag fremstår Møllebyen som en prisbelønnet bydel for bl.a. sine arkitektoniske og miljømessige løsninger.»


Det er svært sjelden jeg går på kino for tiden. Synd; for det er en mye bedre opplevelse å se en film på kino.

Filmen jeg valgte var 12 Years a Slave:

«Vinner av Golden Globe for beste drama. Brad Pitt og Michael Fassbender i historisk drama om New York-mannen som på midten av 1800-tallet kidnappes og blir offer for slaveri i de amerikanske sørstatene.

12 Years a Slave er filmen basert på den sanne historien om Solomon Nothurp, en fri svart mann fra New York som blir bortført og solgt som slave på 1850-tallet i Louisiana. Her følger vi hans desperate kamp for å komme seg tilbake til familien og livet. Som slave blir Solomon utsatt for ufattelig grusomhet, men møter også uventet godhet. Han må kjempe både for å overleve og for å beholde verdigheten. I sitt tolvte år som slave møter han en kanadisk slavemotstander som kommer til å forandre livet hans for alltid.»

Men det er ikke Bratt Pitt som bærer filmen. Han har bare en liten birolle. Det er Chiwetel Ejiofor som spiller Solomon og har hovedrollen. For en filmopplevelse det ble! Jeg får frysninger når jeg tenker på den. En film jeg kommer til å huske. Lenge! Jeg levde meg voldsomt inn i handlingen og de litt over to timene filmen varte fløy av sted. Ikke engang den lille posen med M ble spist opp. Det var pisking, slag, henging og andre grusomheter. Jeg lukket øynene når inntrykkene ble for sterke. Men jeg synes at filmanmeldelsen på BT.no er veldig beskrivende for hvordan jeg på tross av dette kan si at dette var en veldig god film:

«12 Years a Slave» inneholder mer enn sin andel pisking, henging og annen voldsutøvelse, og ved en rekke anledninger dveler kamera lenger ved slavenes forpinte ansikter og oppflerrede kjøtt enn hva som synes nødvendig.
Dette kunne fort fremstått som spekulativt. Men publikum har fulgt Solomon Northup på hans reise inn i umenneskeligheten, og ser dermed alt dette gjennom øyne som er like skrekkslagne som vi selv hadde vært om vi befant oss i hans sted.»
McQueens voldsskildringer skaper en tilstand av sjokk og utmattelse som speiler hovedpersonens egen lamslåtthet og moralske apati i møte med slaveriet som system. Det fratar mennesker alle deres rettigheter og all deres verdighet. Det er ingen edelhet i slavenes lidelse, ingen storhet i offerrollen de er tildelt. De er ganske enkelt mennesker som urettmessig er kastet inn i en verden som reduserer dem til ren, dyrisk overlevelsesvilje.

At McQueen lykkes med alt dette skyldes hovedrolleinnehaver Chiwetel Ejiofor. Ejiofor leverer en prestasjon som er like overbevisende som den er imponerende; omgitt av filmstjerner og dyktige karakterskuespillere er han det naturlige fokus i hver eneste scene. Ejiofors øyne forteller en historie som gang på gang stilles i kontrast til dialogen, og filmens siste scene er en studie i underspilt beherskelse.

11. feb. 2014

En god story - en biografi om Kåre Valebrokk av Frank Rossavik


«Kåre Valebrokk døde 9. februar i år, 72 år gammel. Den tidligere DN-redaktøren og TV2-sjefen satte dype spor etter seg i norsk medieverden, og gjennom redaktørgjerningen fikk han også innflytelse på norsk næringsliv på 80- og 90-tallet. Det var likevel hans karisma og personlighet som gjorde ham til en kjent figur blant folk flest.

Frank Rossavik fikk i 2007 Brageprisen for Stikk i strid. Ein biografi om Einar Førde. Nå har han gått bak de mange mytene om en annen av våre mest karismatiske medieledere. Rossavik rakk å møte Valebrokk noen ganger før han ble for syk til å fortsette samtalene, som fant sted etter initiativ fra Valebrokks familie.«

Det å skulle skrive et innlegg etter å ha lest biografien om Kåre Valebrokk har jeg gruet meg litt til. Ikke fordi jeg synes den er dårlig eller uinteressant. Tvert imot. Alt var interessant. Derfor blir det så vanskelig å velge ut noe fra biografien om mannen som mente at definisjonen av journalistikk var:

«Fakta på bordet og til helvete med konsekvensene»

En biografi som også beskriver samtiden han levde i. Rett og slett en god story fordelt på 271 sider, utgitt i 2013 og som jeg kjøpte i desember 2013.

I siste kapittel, Pensjonist og sørlending, skriver Rossavik at parallellene mellom Kåre Valebrokk og Einar Førde er mange dersom en tar med smått og stort. Men han viser også til grunnleggende forskjeller som gjør at han mener at hans oppramsing av parallellene blir noe misvisende. Her er hva forfatteren skriver om en av forskjellene mellom Førde og Valebrokk – humoren:

«Tonen var skarp hos begge, men der Einar Førde gjerne også var vulgær og mer enn gjerne gjorde seg morsom på andres bekostning, kan ingen huske at Kåre Valebrokk noen gang lot humoren sette andre i et dårlig lys. Grov humor om sex og lyter likte han slett ikke, mens Førde hadde vokst opp med nettopp slik humor i Høyanger. Slik sett var Valebrokk typisk kristiansander og Førde typisk sogning.»

Her er et eksempel på hvordan Valebrokk kunne være som medarbeider:

«Å være Kåre Valebrokks medarbeider var ikke noe for pyser. Ole Madland husker en gang han kom inn på hans kontor. Åpenbart må ansiktsuttrykket hans ha vært ganske avslørende, for sjefen kom han i forkjøpet. ‘Stopp!’ sa Valebrokk. ‘Har du et problem?’ Madland nikket. ‘Ikke si hva det er. Nå er det ditt problem. Hvis du forteller meg det, blir det mitt problem. Gå heller og fiks det!’»

Valebrokk likte å nøre opp under mytene og beskrev seg selv som passe rufsete. Som med et smil karakteriserte seg selv som en grunnleggende ufyselig fyr. Men mange vil nok si seg uenige i det siste. Grunnleggende snill er det mange som mener at han var og som noen mener forklarer at han vegret seg for å ta vanskelige avgjørelser. 

Valebrokk hadde et vanskelig forhold til faren og til Sørlandet der han vokste opp. Forholdet til faren syntes han var vanskelig å snakke om. En gang skal han ha sagt etter å ha lest et intervju med en kjendis:

«Folk skal faen ikke henge ut sine døde foreldre og beklage seg over en vond barndom. Man har da den barndommen man har og ferdig med det.»

Om landsdelen han vokste opp hadde han en gang sagt at: «Sørlandet er som en spyflue som ligger og vrir seg i vinduskarmen.« Han ble litt mildere stemt til Sørlandet på sine gamle dager.

Men det er den jobben han gjorde i DN og TV2 som er mest interessant å lese om. Ikke minst om det som skjedde i kulissene. Han overtok som sjefredaktør i en avis som var talerør for norske redere og gjorde den om til en avis for næringslivet i bredere forstand som vi idag kjenner som en avis som driver kritisk journalistikk. Etter min mening en veldig god avis som en ikke må være en del av det private næringsliv for å kunne ha nytte av å lese. I TV2 ble det en turbulent periode med mange maktkamper som måtte utkjempes. 

Spartacus forlag har her sitert/linket til anmeldelser. Bl a det som stod i  Klassekampen og Aftenposten:


«Frank Rossaviks biografi om Kåre Valebrokk gir glimt av underbelyste sider ved norsk offentlighet.» 
Jostein 
Gripsrud, Klassekampen / VoxPublica

«Å skrive en kjedelig bok om Kåre Valebrokk skulle godt gjøres. Det har da Frank Rossavik heller ikke gjort. Med nennsom hånd plukker han fra det vellet av anekdoter og muntre historier i og rundt Kåre Valebrokks liv. Ikke minst av denne grunn holder boken det tittelen lover - En god story.» 
Per Anders Madsen, Aftenposten