Vekten av snøkrystaller av Thorvald Steen

Det som gjør opplevelsen ved å lese romanen til Thorvald Steen Vekten av snøkrystaller (2006) så sterk, er at den er tett opp til forfatterens eget liv. Jeg synes ikke dette er en trist roman. Men en tidvis sår, usentimental, varm og tankevekkende oppvekstroman om en ung gutt (14 år) som får drømmen om å fortsette som skihopper knust ved følgende beskjed fra legen:

«Jeg er ganske sikker på at du har en nokså sjelden muskellidelse...Jeg beklager å måtte si det, men jeg er redd for at du har tatt ditt siste skihopp. Svarene fra Rikshospitalet vil være avgjørende. Jeg skal også for sikkerhets skyld, snakke med flere av spesialistene på sykehuset. Etterpå sender jeg et brev til foreldrene dine.»

Romanen på 200 sider som jeg lånte av biblioteket er skrevet i jeg-form og før gutten går fra legen spør han om han kan hoppe mer på ski - legen svarer:

«- Dessverre, sa doktor Lange og trakk pusten, - men stedene der du har svekket muskulatur regnes som en temmelig klar indikasjon. Jeg er redd du gradvis vil bli mer og mer lam.»

Så brutalt å lese, og legen beklager at han ikke fikk tak i foreldrene for å gi dem beskjeden først. Men gutten forteller ingenting til foreldrene og brenner brevet med den endelige beskjeden. Han vil ta sitt siste skihopp. Noe han gjør og brekker anklene.

Faren får etterhvert vite om diagnosen, men gutten får streng beskjed om ikke å si det til moren. Årsaken er at for faren er morens psykiske problemer et større problem. Det må ikke ut til noen. Det har frem til nå også vært holdt skjult for gutten. Gutten opplever at faren svikter han. At kroppen svikter han. Han blir helt alene. Ikke skal det snakkes om hans sykdom og ikke om morens sykdom. Dette gjør også det til at heller ikke trenings- og skolekamerater må få vite noe selv om symptomene på muskellidelsen melder seg. Moren som er så glad i sønnen sin. Og han i henne. Her er hva hun sier til ham som viser hvor vanskelig hun opplever livet sitt, men også litt om farens personlighet – at han er opptatt av å glatte over:

«- Tenk at da jeg fikk deg var det akkurat som om jeg hadde fått oppleve en lykke jeg følte jeg ikke fortjente. En lykke som var for stor til at jeg kunne håndtere den. Far ble irritert første gangen jeg sa det etter at du var født. Men det var slik jeg følte det.»

Thorvald Steen har skrevet to romaner følger denne:  Det lengste svevet (2008) og Balanse (2012). Begge skal jeg etterhvert lese.

I forbindelse med utgivelsen av Balanse  var det et intervju med Thorvald Steen i Dagsrevyen 1. september 2012 . Her forteller han også om hendelsen som har gitt grunnlag for Vekten av snøkrystaller. Man kan ikke annet enn å kjenne en dyp respekt for forfatteren når han forteller om sykdommen. 

Også i dette Bokprogrammet (15.10.2013) på NRK forteller han om sykdommen.  Det er en sterk historie han forteller. Bl a at først i 2012 fikk han vite at morfaren også hadde sykdommen. Noe moren hadde fortiet og heller ikke da han konfronterte henne med det kunne hun snakke om det. Men Thorvald Steen er mye mer enn en person med en alvorlig sykdom. Det er også spennende å høre han fortelle om forfatterskapet sitt, bl a hvorfor han skriver.