Historien om fru Berg av Ingvild H. Rishøi

Høres sikkert overdramatisk ut. Men nå har jeg lest en novellesamling som traff meg som lynet. Historien om Fru Berg (2011) av Ingvild H. Rishøi har jeg lest som en del av mitt lille prosjekt etter å ha lest boken jeg har skrevet om i innlegget:

Om å skrive av Hans Olav Brenner – jeg håper det kommet et bind 2!!

Brenners bok har inspirert meg til å lese en bok av hver av forfatterne Brenner har intervjuet. Uansett om jeg hadde lest bøker av forfatterne tidligere. En egen kategori for innleggene i mitt lille leseprosjekt er også laget.

Dette er den første boken jeg leser skrevet av Ingvild H. Rishøi.  Lånt av biblioteket. Men ikke den siste. Jeg må bare summe meg før jeg leser Vinternoveller (2014).  Skru ned forventningene. At anmelderne og lesere er vilt begeistret over forfatterens noveller er ikke til å undres over. Ord som «gripende, beveger, ryster, fryder, innlevende, uttrykksfullt, mollstemte, hjerteskjærende, troverdig....» brukes om novellene. Jeg er enig – og det kan sikkert brukes flere godord.  

Man skulle tro at en bok på 119 sider som inneholder fem noveller skulle kunne leses på en time eller to. Men nei, her måtte jeg ha pause for å summe meg. Mellom hver novelle og inne i novellene.

Etter at jeg hadde lest den første, historien om fru Berg, om lille Emilie som venter på mamma med «ljugstemmen», mamma som klarer å ta livet av Emilies hamster fru Berg selv om hun har lovet å gi den vann og mat, så tenkte jeg at det kan vel neppe bli sterkere kost for meg. Men det ble det i Det som lyser om lillebror som opplever at storebror forsvinner inn i seg selv. Lillebror som opplever sommeren da han er ti år som den siste sommeren.

Så setter forfatteren punktum med den siste novellen Jentene mine. Om Daniel som opplever den optimale lykken da han treffer Solveig. Dette forteller han om til datteren Linn som han etterhvert får med Solveig. Han forteller så vakkert om alt det dagligdagse.:

« Men du skjønner, det er ikke bra for huet. Man blir svakere av lykke skjønner du, helt skjør...Jeg hadde alt å tape. Du skjønner hva jeg mener nå? Jeg hadde alt å tape. Så blei Solveig gravid igjen...»

Solveig som blir deprimert og Daniel mister henne inn i depresjonen. Og på vei fra barnehagen treffer han på den mørke Katja. Han får spørsmål om han er alene med Linn:  

«Hvis man skal telle feilsteg. Hvis man liksom skal gå hele veien tilbake, som et kart, og si at der og der gikk man feil. Da veit jeg de første skrittene jeg gikk feil: Det var bort til sprederen. Det var gjennom den hekken. Det var bøyd over vasken med glasset jeg fikk, og jeg skalv, hendene mine rista og vannet rant langs underarmene. Og da jeg nikka: ja. Jeg er aleine.»

Tør jeg lese mer tenkte jeg underveis? Vil jeg vite hva som skjer med den lille familien– tåler jeg det? Men det gjorde jeg. Merkelig nok. Til Brenner sier forfatteren at moren hennes har skrevet en ny slutt på denne novellen som hun selger for tjue kroner:

«Hun syntes ikke den trengte å ende så trist. Og det er litt sant, jeg har tenkt på det jeg også. Det er jo ofte en følelse vi ofte har når vi leser, at vi vil at det skal gå bra til slutt. Det spiller jo for såvidt ingen rolle for resten av historien om det ender godt eller dårlig, spenningen ville ha vært den samme uansett. Så jeg har prøvd å la den ende godt, men jeg har ikke fått det til.»

Forfatteren sier til Brenner at hun ikke lenger går og venter på den store inspirasjonen for å kunne skrive:

«Men det hender jeg blir inspirert fortsatt, når jeg er ute blant folk. Særlig av små samtaler jeg overhører. Da får jeg lyst til å skrive. Jeg tenker at måten en person sier eller gjør noe forteller mye om hvem den personen er. Jeg er glad i muntlig språk, jeg synes det muntlige ofte er veldig poetisk. Mitt mål er at leseren opplever samtalene slik de oppleves i virkeligheten, jeg legger ikke på noen tolkning av det som blir sagt. Jeg bare viser det frem og så håper jeg at det skal vekke en følelse hos leseren. Jeg vil at leseren skal føle noe, det er det jeg liker når jeg leser.

   Hvordan får man leseren til å føle? (spør Brenner)

Jeg tenker at da tar man bort analyse og tolkning, for vi opplever virkeligheten ufortolket....»

Det er der jeg tenker at hun treffer meg med novellene; jeg tolker det på min måte – med egne følelser - jeg bruker det Jan Kjærstad kaller min «meddikteriske kraft».

Forfatteren sier at hun har forsøkt seg på å skrive en roman, men funket ikke for henne. Hun har ikke lyst til å skrive en roman, men hun har lyst til å ha skrevet den. Det som skremmer henne med en roman, er at det må være så lang fase der teksten ikke er noe bra. Med «klippe- og teipe» arbeidsmetoden Ingvild H. Rishøi forteller om i intervjuet , er hun redd det kan bli fryktelig mye teip.

Det er det samme for meg om hun skriver romaner eller noveller. Bare at hun fortsetter. Hun kan gjerne skrive korte romaner – slik jeg liker dem....

Forfatteren - bilde jeg fant på Gyldendal.no