29. aug. 2021

Doktoren mister en pasient (The Murder of Robert Ackroyd) - boken som gjorde Agatha Christie berømt

 



Romanen The Murder of Roger Ackroyd (Doktoren mister en pasient), som ble utgitt i 1926 , er andre roman jeg leser i mitt Agathe Christie- prosjekt. Den var med å redefinere kriminallitteraturen som genre, og anses om Agathas dristigste mordgåte. Det var ulike meninger om den da den ble utgitt. Det sies at det er ledetråder i hver eneste setning. I denne romanen er Poirot med, men uten Hasting. Hastings har giftet seg og flyttet med kona til Argentina.

Først om det som skjedde i årene før Agatha Christie ga ut romanen.

«Imperiereisen ble et overdådig komisk minne. Det skyldtes ikke bare møtet med spennende, eksotiske steder og mennesker, men enda mer ekspedisjonens sammensetning. Stilen ble preget av lederen, major E. A. Belcher, utrolig temperamentsfull og desorganisert, og med grenseløse krav til omgivelsene. Belcher kunne få fram det verste hos sine medmennesker — og det beste i Agathas fortellerstil. Den morsomme skildringen i selvbiografien gjengir bare en brøkdel av den komikk som avsløres i dagboken fra turen, brev til familien og to digre album med bilder og suvenirer.»

Janet Morgan skriver i biografien: Agatha Christie – en biografi (Agatha Christie. A Biography) av Janet Morgan – interessant forfatter å lese om

som sitatene i dette innlegger er fra, at reisen var i forbindelse med Imperieutstillingen som skulle holdes i London i 1924, omtrent som den store utstillingen som ble holdt i 1851. Archie, ektefellen til Agatha, var med som finansiell rådgiver og Agatha var med på turen som gikk til Australia, New Zealand, Canada og deler av Sør-Afrika. Delegasjonen forlot England 22. januar 1922 og de kom tilbake til England 1. desember samme år.  Agatha trivdes under hele oppholdet. Janet Morgan skriver mye om denne turen i biografien.

«I de fem årene som fulgte etter Imperiereisen ble Agatha forvandlet fra en lite kjent bidragsyter til blader og aviser, nærmest for moro skyld, til å bli en profesjonell forfatter som kunne leve av det — og som var så kjent at det plaget henne. Hun tok fra starten av ikke sikte på å bli yrkesforfatter, og ingen oppmuntret henne til det. Det er lettere å forstå hvorfor hun begynte å skrive i det små. Både hennes natur, anlegg og omgivelser styrte henne i den retningen. At hun valgte det som profesjon er vanskeligere å forklare. Hennes praktiske innstilling hadde noe å gjøre med det. Hun hadde oppøvd nyttige ferdigheter — matlaging, hagestell og å arrangere blomster. Det var ingen vits i å skrive fortellinger hvis de bare ble lagt til side. Hun var tilknappet, men generøs, og ga helst uttrykk for sine følelser indirekte, ved en gave, en tjeneste eller en opptreden. Da hun var barn, spøkte familien med at «Agatha gir nødig fra seg opplysningers. Poenget var at hun ikke meddelte seg spontant, men ventet til en passende anledning Det lønnet seg, for da var som regel tilhørerne mer oppmerksomme. Hun likte å ha et publikum og å vise sine ferdigheter.»

Frustrasjonene tiltok i tilværelsen og mellom ektefellene:

«I Unfinished Portrait tegnet Agatha senere et bilde av frustrasjonene i ekteskapet på dette stadium. Skildringen er overdrevet — om kvelden sitter Dermot'ene hjemme og «leser bøker om finans» — men Celias lede og ensomhet ligner hennes egen tilstand i en plagsomt stor del av tiden. Agathas problem var ikke at hun ikke visste hva hun skulle ta seg til. Hun hadde alltid vært flink til å beskjeftige seg selv. Problemet var at hun ikke lenger kunne velge fritt. Hun var den ene part i et ekteskap, og bodde i omgivelser der folk ble invitert og inviterte andre som par. Og Archie foretrakk å slappe av med golf, i beste fall sammen med en tilsvarende fanatisk golfentusiast. Agatha var bundet, uten å ha de fordeler dette pleide å gi tilbake: Kameratskap og samarbeid. Hun var selvfølgelig også i en privilegert stilling, med den gifte kvinnes status og trygghet, med et intelligent og vakkert barn, og et rommelig og vakkert innredet hjem i fredelige omgivelser. Her var det hverken skitt eller støy som i London, eller øde og klamme omgivelser, slik det kunne være på landet. Hun hadde bil, var sikret tilstrekkelig inntekt, og hadde et godt hode. Likevel er det massevis av kvinner som lett går lei under slike forhold. De har skarpe hjerner og opplevelsestrang, men bremses av lojalitet og motvilje mot opprør. I stedet ble de mildt frustrert i sine vakre hus og velstelte hager. De utnytter enhver anledning til å krangle, protesterer mot kolonialregningene, lengter etter å flytte, og avskyr sine egen tilsynelatende uforklarlige oppførsel.

Agatha skrev på romanen som gjorde henne berømt.

«Agatha kunne avreagere med skrivingen. Istedenfor å plage Archie med emosjonelle og intellektuelle spørsmål lot hun sin nysgjerrighet få avløp i lek med romanfigurene. Hun klarte ikke å fange ektemannens oppmerksomhet, men kunne more, utfordre og erte et annet publikum — leserne. Med sin neste bok, The Murder of Roger Ackroyd (Doktoren mister en pasient), skrevet vinteren 1925—26, slo hun seg til ro med det...

…Roger Ackroyd kom ut i 1926, på forlaget til Collins i England, og i USA hos Dodd, Mead, som hadde Overtatt John Lane and Co. i 1922. Agathas oppfinnsomme løsning vakte forundring overalt. 1 1920-årene inngikk kriminalfortellinger i en fast diett for det lesende publikum. Det var ventet at de holdt seg innenfor visse strenge konvensioner, som til slutt ble konkretisert i regler fra The Detection Club. De forbød forfatterne å benytte seg av Himmelske Åpenbaringer, Kvinnelig Intuisjon, Guds Vilje, og lignende som hjelp til avsløring av forbrytelser. Men om Roger Ackroyd skapte sensasjon, var den tydeligvis beskjeden. Noen kritikere skummet — New Chronide skrev at boken var «en smakløs og uheldig skuffelse fra en forfatter vi hadde begynt å beundre". I The Times ble det klaget i et leserbrev. Men Agatha solgte klart mer enn før. Boken ble vendepunktet i hennes karriere. «

 At romanen ble vendepunktet i karrieren som forfatter hadde også å gjøre med forsvinningssaken som skjedde samme år. Forsvinningssaken oppsummeres slik i etterordet til boken jeg har kjøpt og lest:

«Doktoren mister en pasient var nettopp ferdig da problemene tårnet seg opp for Agatha Christie i 1926. Moren døde, ektemannen var utro. En dag i desember 1926 satte hun seg i bilen, kjørte avgårde — og forsvant. Bilen ble gjenfunnet ute på landsbygda dagen etter, der lå Agathas koffert og en del personlige eiendeler. Men etter Agatha selv fantes intet spor.

Forsvinningsnummeret vakte enorm oppmerksomhet. Mer enn 15 000 frivillige hjalp politiet med å gå manngard. Det ble soknet i innsjøer og elver, uten resultat. Archie Christie utlovet en stor belønning til den som kunne finne ut hvor det var blitt av henne. Avisene skrev side opp og side ned om mysteriet. En kriminalforfatterinne var forsvunnet, og det på en måte som gjorde at det var all grunn til å tro at hun var blitt offer for en forbrytelse — en ønskedrøm for enhver avisredaktør.

Men etter elleve dager ble Agatha Christie funnet i beste velgående på et luksushotell i Harrogate. Hun hadde skrevet seg inn som fru Neele — mannens elskerinnes etternavn. Imidlertid ble hun gjenkjent av en hotellmusiker, som varslet politiet.

Det er blitt fremsatt mange teorier omkring Agatha Christies forsvinningsnummer. Kanskje ble det rett og slett for mye for henne, hukommelsestap ble antydet — men senere avvist. Kanskje skulle hun hevne seg på Archie Christie.

Agatha Christies seks første bøker ble utgitt av John Lane. Bøkene solgte ikke dårlig, men salget kunne også ha vært større. Muligens mente forfatteren at John Lane ikke  gjorde nok for å selge bøkene hennes, ihvertfall gikk hun til det lille forlaget Collins med sin syvende bok — Doktoren mister en pasient. Var forsvinningsnummeret — slik samtidige aviser spekulerte i — rett og slett et PR-trick iscenesatt av forlaget i forbindelse med utgivelsen av hennes nye bok?

Politiet etterforsket forsvinningssaken med stor grundighet. Det kom frem under avhørene at hennes kontakter hos Collins hele tiden hadde visst hvor hun var!

Flere Christie-forskere har gitt plausible forklaringer på forsvinningsnummeret, men tvilen gnager: Får vi noengang kunnskap om den hele og fulle sannhet? Sikkert er det ihvertfall at presseomtalen i forbindelse med den forsvundne Agatha førte til en enorm interesse for Doktoren mister en pasient.»

 Vi er i landsbyen King’ s Abott. Fortelleren er Dr. Sheppard:

«Fru Ferrars døde natten til den 17de september – en fredag. Klokken var åtte om morgenen da jeg ble tilkalt. Det var intet å gjøre. Hun hadde allerede vært død i flere timer.»

Legen bor sammen med sin søster Caroline. Hun har allerede fått kjennskap til dødsfallet av stuepiken. Fru Ferrars døde av en overdose sovemedisin. Caroline er klar på at det er selvmord, på sammen måten som hun mener at enken Fru Ferrars forgiftet ektefellen Ashley Ferrars, en brutal alkoholiker, som døde for et år siden.

Hendelsen som romanen spinner rundt, er drapet på godseieren og fabrikkeier Roger Ackroyd. Ryktet er at han har hatt et forhold til Fru Ferrars. På godset bor også hans stesønn Ralph Paton, hans brors enke og datteren hennes Flora, husholdersken frøken Russel, hovemesteren Parker og sekretæren Raymond.  Den kvelden Roger Ackroyd blir funnet drept på sitt kontor har Dr Sheppard vært i middag på godset. Før legen går hjem har Roger Ackroyd fortalt han at dagen før har fått vite av Fru Ferrars at hun forgiftet mannen sin, og at et menneske hadde kjent det hele tiden, og hadde presset henne for penger. Tilfeldigvis er Poirot i landsbyen. Flora Ackroyd ønsker at han skal hjelpe til for å finne morderen. Poirot ønsker å bistå, og finner at det er flere som kan ha motiv for å drepe Roger Ackroyd.



14. aug. 2021

Stylesmysteriet (The Mysterious Affair at Styles) – Agatha Christie debutbok – Poirot, Hastings og Japp entrer scenen

 


«Som 18 åring kjedet Agatha seg da hun måtte holde senger etter influensa, og laget små snurrebasser av fuktet brød, tørket dem i solen og malte dem. Clara syntes dette var et patetisk tidsfordriv, og foreslo at hun kunne forsøke å skrive en fortelling. Madge hadde suksess med det før hun giftet seg, og fikk flere på trykk i Vanity Fair. Etter flere mislykkede innledninger oppdaget Agatha at hun var «skikkelig interessert og skrev i stor fart». Et par dager senere var fortellingen ferdig. «Skjønnhetens hus» var på ca 6 000 ord, eller rundt 30 sider hun maskinskrev manuskriptet på Madges gamle skrivemaskin med lilla fargebånd, og avsluttet med pseudonymet «Mac Miller Esq.» Det var en fantasifull historie, om galskap og drømmer, påvirket av okkulte romaner som Agatha og vennene leste i 1908 – av Edgar Allan Poe og May Sinclair. Agatha kalte dem «medium-fortellinger». Mystisisme og spiritisme var på moten, og en venn av Agatha forsøkte stadig å få henne til å lese fagbøker på området. Men Agatha fant dem kjedelige og lite overbevisende. Likevel var hun interessert i drømmer og den smale grensen mellom virkelighet og fantasi. Hun var både fascinert og følte seg frastøtt av «galskap», et ord viktorianerne brukte for alle typer ustadighet og gjerne trodde var «arvelig».

Dette skriver Janet Morgan i biografien om Agatha Christie som jeg har skrevet om her i et tidligere innlegg. Morgan skriver om fortellingen videre at:

«Helt fra starten av viste Agatha to talenter som ble karakteristiske: Hun var en glimrende forteller, og kunne vekke lesernes innerste drømmesyn. Det fantes også glimt av en ennå ikke fullt utviklet evne – humor.»

En drastisk revidert utgave av fortellingen ble trykket i Sovereign Magazine i januar 1926 under tittelen «Drømmenes hus», dvs etter at Agatha hadde debutert som forfatter. 

Selv om hun ikke fikk publisert fortellingen, fortsatte Agatha å skrive. En nabo som var forfatter, Eden Philpotts, sa seg villig til å lese det hun skrev, oppmuntret henne og avsluttet sin første tilbakemelding i et brev slik:

«Du har en fin sans for dialog. Du bør holde deg til munter, naturlig samtale. Kutt ut moralisering i romanene, du er altfor glad i slikt, og ingenting er mer kjedelig å lese. La figurene i fred, slik at de kan snakket for seg selv, istedenfor å ile til med å fortelle dem hva de burde si, eller forklare for leseren hva de mener med det de sier. Det skal leseren få vurdere selv…»

I senere tilbakemeldinger fra Philpotts skriver han at hun kan nå langt.

«De brevvekslet en gang til. Agatha spurte Philpotts hva hun burde drive med i livet. Bestemt og fornuftig satte han hennes dilemma i perspektiv: «Livet går foran kunsten & hvis du lever nå (vi lever bare i rykk &napp) så glem kunsten helt…»

Agathe levde livet. Hun hadde flere friere hun takket nei til. Like før 1. verdenskrig ble hun kjente med Archie Miller som hun giftet seg med i 1914. Under krigen jobbet Agatha som sykepleier og etter hvert gikk hun over til å jobbe på sykehusets apotek. Ved siden av jobben på apoteket tok hun apotekereksamen.

«Midt under krigen hadde Agatha for første gang forsøkte å skrive en kriminalfortelling. Det virket ikke som en milepæl da det skjedde. Skriving var bare et tidsfordriv ved siden av viktigere ting – krigen, frykt for Archies liv, morens og bestemorens sviktende helse, problemet med å holde Ashfield i gang og vaktene på sykehusapoteket. Clara og Madge hadde skrevet fortellinger, og det hadde hun selv også gjort før. Lenge hadde hun vært interessert i det mystiske og uhyggelige, noe som ble avslørt i et av hennes første dikt, «Down in the Wood» (Nede i skogen).

Apotekerarbeidet hadde lokket frem nye tanker om mord og uaktsomhet, uttrykt i nye vers. Ikke bare apotekets innhold – og den lokale formasøytens betenkelige vaner – hadde innstilt Agatha på å skrive en mordfortelling. Den viktorianske og edvardianske presse hadde alltid siklet etter mysterier. Hver anledning ble brukt til å innvie leseren i detaljene i sensasjonelle mordsaker. Eksperter  spekulerte omkring fantasifulle løsninger, og redaktørene skrev moraliserende kommentarer. Det var dette stoffet Auntie-Grannie likte å få opplest av Agatha. Om Agatha ikke fant alt like underholdende, så var hun opptatt av alle slags problemer og gåter, avvikende oppførsel og årsakene til det.»

Janet Morgan skriver det som la grunnlaget for forfatterskapet, var at Agatha hadde lest bøker som Dickens Bleak House og sammen med Madge leste hun Conan Doyle første Sherlock-fortellinger.

«Madge hadde utfordret Agatha til selv å skrive noe lignende. Dette lå i underbevisstheten da apotekerarbeidet begynte å bli ensformig. Hun valgte en fremgangsmåte som skulle bli vanlig for henne: Først måtte hun finne på en forbrytelse, og en fremgangsmåte som gjorde det vanskelig å oppklare den. Intrigen skulle være dagligdags og forbløffende: -Jeg kunne selvfølgelig ha benyttet et meget uvanlig mord med et meget uvanlig motiv, men det appellerte ikke til meg kunstnerisk.. Hun ville ha en gåte: «Hele poenget var at det måtte dreie seg om en innlysende person, samtidig som du kom til at det ikke var innlysende, at han umulig kunne ha gjort det. Men egentlig hadde han naturligvis det.. Så fant hun fram til persontyper. Hun oppdaget at det var vanskelig å basere oppdiktede personer på folk hun kjente. Ofte kom hun videre først etter å ha sett spesielle typer på trikken. Poenget var ikke at de så rare ut, men mer at de oppførte seg spesielt overfor hverandre, slik som de tre på hotellet i Kairo som hadde vert modell til Snow Upon the Desert.

Neste problem var detektiven. Hun tok sikte på en som Rouletabille, en helt original type detektiv. Hun kom til at han skulle være belgisk flyktning. Torquay var full av belgiske flyktninger, som virret rundt. Men detektiven måtte være dyktig, pertentlig, ha et imponerende navn og vite endel om forbrytelser og forbrytere. Agatha lot Hercule Poirot være en pensjonert belgisk politimann. Som Larsan skulle han være kunstner på sitt felt, og ha høye tanker om seg selv.»

Selv om Agatha synes det var underholdende å skrive på romanen, gikk hun trett halvveis:

«Clara foreslo at hun tok manuskriptet med på en to ukers ferie for å få avsluttet fortellingen. Dermed ble The Mysterious Affair at Styles (Styles-mysteriet) stort sett fullført på Moorland Hotel i Haytor på Dartmoor. Agatha skrev hele morgenen, og spaserte på heden utover formiddagen for å tenke ut neste del av boken. Så spiste hun middag, sov i 12 timer, og satte i gang igjen neste morgen. Med et dusin slike krafttak var hun gjennom det verste. Hun tok med seg råmanuskriptet hjem, finpusset det — og la inn litt romantikk, slik populære detektivromaner pleide å ha. Det ble sendt bort til renskriving, og så til forlaget Hodder and Stoughton. Derfra kom det tilbake. Andre forlag ble forsøkt, blant annet Methuen, med samme resultat. Så ble manuskriptet sendt til John Lane i The Bodley Head, der det tilsynelatende ble sporløst borte.»




Dette var i 1917. Agatha var travelt opptatt og tenkte ikke mer på manuskriptet. Men i 1919, samme år som datteren Rosalind ble født, fikk hun en telefon fra forlaget, og i 1920 ble boken The Mysterious Affair at Styles utgitt, en bok Agatha ikke tjente noe på fordi forlaget utnyttet hennes uerfarenhet til å godta en svært dårlig avtale for henne. 

Stylesmysteriet som den heter på norsk er den første boken jeg har lest i mitt Agatha Christie-prosjekt. Det er over 100 år siden den ble skrevet og utgitt. Slutten som skjer i en salong, ikke i en rettssal, skal bli typisk for genren. Det var forlaget som ville ha det slik, Agatha ville at oppklaringen skulle skje i en rettsal.

Allerede i første roman dukker Poirot opp. Poirot var med i 33 romaner, 3 skuespill og 50 noveller. Hastings er motpolen til Poirot. Fortellerstemmen i romanen er Hastings, eller kaptein Hastings som vi kjenner gjennom filmatiseringene av bøkene og novellene der Poirot er med. Handlingen foregår under 1. verdenskrig:

«Jeg var blitt sendt hjem fra fronten som invalid, og etter noen måneder på et nokså trist rekonvalesenthjem fikk jeg en måneds sykeperm. Venner hadde jeg ikke, og heller ingen nære slektninger. Jeg lurte akkurat på hva jeg skulle finne på, da jeg støtte på John Cavendish. Jeg hadde sett svært lite til John de siste årene. Særlig godt kjente var vi nå ikke. For det første var han over femten år eldre enn meg, selv om ingen ville tatt ham for fem og førti. Men som gutt hadde jeg ofte vært på Styles, hans mors gods i Essex.»

John inviterer Hastings til Styles i ferien. Der han bor sammen med kona Mary, broren Lawrence og stemoren som eier godset. John kan fortelle at stemoren har giftet seg på nytt med en Alfred Inglethorp. Tre dager etter reiser Hastings for å besøke John Cavendish.

«Landsbyen Styles St. Mary lå vel tre kilometer fra den vesle stasjonen, og Styles herregård halvannen kilometer bortenfor landsbyen igjen. Det var en varm og stille dag i begynnelsen av juli. Når jeg så ut over det flate Essex-landskapet som lå der grønt og fredelig i ettermiddagssolen, var det nesten ikke til å tro at en storkrig gikk sin jevne gang ikke så langt borte. Jeg følte det som om jeg plutselig hadde havnet i en annen verden.

Da vi svingte inn hovedporten, sa John: «Jeg er redd du vil synes vi har det svært stille her nede, Hastings.»

«Kjære deg, det er jo nettopp ro og stillhet jeg skal ha.»

I tillegg til Johns familie bor en ung pike på godset, Cynthia, som arbeider på Røde Kors-sykehuset i Tadminster. Hastings har jobbet på Lloyd før krigen. Mary spør han hvilket yrke han ville valgt om det stod han fritt. 

«De ville le hvis jeg fortalte Dem det.»

Hun smilte. «Ja, kanskje.»

«All right. Jeg har alltid i all hemmelighet drømt om å bli detektiv.»

«Ordentlig detektiv? Scotland Yard-mann? Eller Sherlock Holmes?»

«Sherlock Holmes, naturligvis. Det er virkelig sant, jeg har virkelig lyst til det. Jeg traff en kar i Belgia en gang, en meget berømt detektiv, og han vekket lysten i meg. En praktfull liten fyr, som alltid hevdet at en flink detektivs arbeid avhang av metoden. Systemet mitt er bygget på hans, og jeg mener jeg har drevet det enda videre. Han var en festlig liten mann, litt av en playboy, men skarp til tusen.»

Det som viser seg at de fleste unntatt stemoren nærer motvilje til Alfred, herunder tjenerne. Ting tilspisser seg. Etter å ha vært i et lunsjselskap og besøkt Cyntia på sykehuset, møter Hastings den berømte detektivien

«Da vi kjørte gjennom landsbyen, ba jeg om å stanse utenfor posthuset, da jeg ville kjøpe noen frimerker. På veien ut igjen tørnet jeg mot en liten fyr som var for inngående. Jeg gikk til side og unnskyldte meg, da han plutselig satte i et rop og omfavnet meg. «Mon ami Hastings!» ropte han. «Det er virkelig mon ami Hastings! >

«Poirot!» utbrøt jeg. Så snudde jeg meg mot vognen. «Dette var et meget gledelig møte for meg, frøken Cynthia. Her står min gamle venn, monsieur Poirot, som jeg ikke har sett på år og dag. >

               «Å, vi kjenner da monsieur sa Cynthia muntert.

«Men jeg ante ikke at han var en venn av Dem.»

«Visst kjenner jeg mademoiselle   sa Poirot alvorIig. «Det er takket være fru Inglethorps godgjørenhet at jeg er her. Ja, min venn,' fortsatte han da jeg så spørrende på ham. «Hun har vært så vennlig å vise gjestfrihet mot syv av mine landsmenn som dessverre lever i landflyktighet. Vi belgiere vil alltid huske henne med takknemlighet.»

Poirot var en liten mann med et utseende utenom det vanlige. Han var liten av vekst, men førte seg med stor verdighet. Hodet var eggformet, og han skakket alltid på det. Barten strittet krigersk. Han var alltid ytterst korrekt antrukket, og jeg tror et støvfnugg ville ha smertet ham mer enn et skuddsår. Men denne litt latterlige lapsen som haltet sterkt, noe jeg med bedrøvelse slo fast, hadde i sin tid vært et av de mest berømte medlemmer av det belgiske politikorps. Som detektiv hadde han vist en usedvanlig skarp sporsans, og han hadde feiret triumfer ved å kaste lys over noen av tidens mest håpløse mysterier.»

Samme natt skjer det. Fru Ingelthorp dør, og det er mistanke om at  hun er blitt forgiftet av stryknin. Poirot blir koblet til saken. På slutten  av likskuet dukker en annen person som vi kjenner fra bøkene:

«På dette tidspunktet dyttet Poirot til meg og viste meg to menn som satt ved siden av hverandre i nærheten av døren. Den ene var en liten, mørk og rødsprengt mann, den andre var høy og lys. Jeg så spørrende på Poirot, og han hvisket i øret mitt: «Vet du hvem den vesle fyren er?» Jeg ristet på hodet.

«Det er detektivinspektør James Japp fra Scotland Yard. Jimmy Japp. Nå går det unna, mon ami.»

Jeg stirret på de to mennene. Det var ikke noe politimessig over dem. Jeg ville aldri tatt dem for å være embetsmenn.

Jeg satt ennå og stirret, da jeg rykket til og ble kalt tilbake til saken av kjennelsen som falt. Den lød på: «Overlagt mord, begått av én eller flere ukjente personer.»


8. aug. 2021

Plikt - en roman som Marianne Clementine Håheim har skrevet - utgitt i 2021

 

En stolt sauebonde i Irland eide de flotte sauene på bildet over. 


«Folk kjem til å spørje om eg er ferdig med byen, klar for å vende heim, om eg lengtar etter roa på landet. Det er tåpelege spørsmål. Eg er ikkie ferdig. Far min er død.

 

Eg har ingen foreldre, ingen partnar, ingen born, men denne eigedommen finst. Dette huset og dette fjøset finst. Dei er fysiske prov på at familien min og eg har funnest, at vi har arbeidd og ete og vore saman. Nokon må bu i huset og bruke tinga.

 

Eg skal flytte heim for å ta over garden, ikkje fordi eg vil, men fordi eg føler at eg burde vilje. «

Romanen Plikt utgitt i 2021 har fått gode anmeldelser. Fortjent synes jeg etter å ha lest den. Forlaget siterer her en anmelder som skriver følgende:

 

"Med sitt kvasse, detaljsikre språk får Marianne Clementine Håheim oss til å virkelig føle de menneskelige omkostningene ved et landbruk som forplikter seg til dyrene"

Romanen på knappe 136 sider med lite tekst på hver side er presis. Ingenting er overflødig. Det er som anmelderen skriver, jeg føler jeg er der sammen med hovedpersonen. Det er så klare bilder at det oppleves som jeg ser en film.  Jeg kjenner en uro for hva som skal skje. Det jeg er mest redd for er om han kan klare å ta vare sauene på samme måte som faren. Er han sterk nok for det ansvaret han har påtatt seg. Hvordan er det å være nabo i en slik situasjon.

 

”Minna om pappa er minne om ei anna tid. Det slår meg stadig, etter kvart som dagane går og eg gjer meg kjend med rutinane hans, kor sterk han må ha vore.

 

Så bekymra han må ha vore.

 

Så vondt han må ha hatt.»

 

 


 

Forlagets omtale av romanen:

 Då faren plutseleg døyr, vel den unge mannen å flytte heim til garden han vaks opp på. Han tar på seg arbeidskleda som faren pleidde bruke, og blir sauebonde. Nært og levande skildrar romanen den unge bondens dagar saman med sauene, omsorga han må gje kvart einskilt dyr, og alt det praktiske som må takast hand om.


"Plikt" er ei gripande forteljing om kva det vil seie å drive ein liten gard i vår tid, om nærleiken til dyr og natur, og om det å høyre til i ein tradisjon. Nesten umerkeleg viser det seg også å vere forteljinga om ei einsemd som er så stor at ho kanskje ikkje kan berast.

 


5. aug. 2021

Agatha Christie – en biografi (Agatha Christie. A Biography) av Janet Morgan – interessant forfatter å lese om

 


«Agatha Christie satte pris på privatlivets fred. Hun ga sjelden intervjuer og satte seg aldri på utstilling. «Hvorfor», spurte hun», skal forfattere snakke om det de skriver?». Hennes omdømme, mente hun, skulle stå og falle på hennes arbeid, og det var et ønske som ble respektert av hennes familie, venner og rådgivere. De var villige til å assistere seriøse litteraturforskere, men holdt dem som ville diskutere hennes privatliv på avstand. Det har imidlertid vært mange biografier om Agatha Christie, på mange språk. Noen av dem har vært rente fantasier, andre har bygd på materiale fra trykte kilder – avisreportasjer, anmeldelser, bøker utgitt av folk som kjente henne (skjønt jo bedre de kjente henne, jo mere forsiktig skrev de) – og de har bygd på hennes egne bøker, skuespill og dikt, spesielt hennes erindringer fra Syria i Come, Tell Me How You Live, hennes selvbiografi, og hennes annen ektemanns refleksjoner i Mallowan’s Memoirs.»

 Sitatet over er fra innledningen til Janet Morgans biografi om Agatha Christie utgitt i 1984 og på norsk i 1985. Jeg har ikke funnet den norske utgivelsen på papir, og har valgt å lese den på Nationalbiblioteket.no fremfor å kjøpe den engelske. Morgan forteller at det var Agathas datter, Rosalind som inviterte Morgan til å skrive biografien og alle Agathas nedtegnelser ble stilt til disposisjon i den forbindelse som brev, manuskripter, notater, fotografialbum, utklippsbøker, dagbøker, adressebøker, kvitteringer og regnskaper.

 Jeg synes det var interessant å lese biografien. Når det gjelder bilder, så skuffet biografien meg. Som mange andre faktabøker. Det var bilder, men mindre enn forventet, og dessverre slik mange faktabøker er fordi forlaget skal spare penger; bildene er lagt inn som «klædd» et sted i boken. Det er så dumt jf. at bilder som er plassert naturlig der de passer inn gir en bedre leseopplevelse.

 Bildet innledningsvis er ikke å finne i biografien. Det fant jeg etter å ha sett denne dokumentaren på You Tube der skuespilleren David Suchet kjent i rollen som Poirot gjør seg kjent med Agatha Christie, herunder besøker han eiendommen Greenway i Torquay som Agatha etter hvert kjøpte. Bildet er tatt i 1897 og hunden er George (Washington). Agatha var glad i dyr og hunder var alltid en del av livet hennes.

 Agatha Miller ble født 15. september 1890. Hun ble født inn i et hjem med velstand og hadde to eldre søsken, Madge og Monty. Hun var høyt elsket av familien. Men den energiske og intelligente Agatha tilbringte største delen av tiden som barn sammen med tjenestefolkene:


«Slik tjenestefolket var underordnet Agathes foreldre, måtte de lavere tjenere bøye seg for dem som hadde oppnådd autoritet. Agathe ble dypt imponert da Jane irettesatte en ung hushjelp som reiste seg for tidlig fra stolen: «Jeg er ikke ferdig ennå, Florence. «. Agathe hadde evne til å føle hvor makten lå, og som de fleste barn lærte hun å avstemme forholdet til en rekke voksne som hun samvirket med i ulik grad. Agathe lærte tjenernes verden å kjenne, ikke bare fordi hun tilbrakte mye av tiden sammen med dem, men også for å unngå trøbbel og innskrenket frihet, for å oppnå oppmerksomhet og godbiter, og for å vite hva som skjedde.

 

Som de fleste barn var hun også interessert i hvordan praktiske oppga er ble utført – baking, stryking, oppfyring, skopuss. Agathe merket seg at «glass ble vasket meget forsiktig … i en oppvaskbolle av papirmasjé.» Hun utviklet respekt for godt utført husarbeid, også fordi Clara innprentet henne at tjenere var dyktige fagfolk, som ikke bare behersket vanskelige oppgaver, men også det korrekte forholdet mellom ansatt og arbeidsgiver. Agathe har understreket dette i selvbiografien, fordi hun visste at denne førkrigsverdenen hun skildret var helt ukjent for mange lesere, som kunne bli forvirret av nyansene i forholdet mellom medlemmer i samme husholdning.»

 Den eksentriske moren Clara styrte huset og faren Frederick:


«Med Nursie, Jane, Clara og Madge var Agatha omgitt av sterke kvinner med evne til å påvirke. Den snille faren var interessert i datterens utvikling, men levde sitt eget avslappede liv. Etter frokost vandre han ned til Torquays Kongelige Seilforening. På veien stakk han innom antikvitetsforretninger og bekjente, spilte whist, drøftet morgenavisene, tok et glass sherry og spaserte hjem til lunsj. Utover dagen så han kanskje på en cricket-kamp, eller gikk på ny til seilforeningen og veide seg før han gikk hjem og kledte seg om til middag. På fotografiet ser Frederick tykk og tankefull ut. Moteriktig bart og skjegg får ham til å virke eldre enn han var.»

 Clara bestemte at Agatha skulle få opplæring hjemme selv om Madge og Monty fikk skolegang utenfor hjemmet. Morens mente at verken hjernen eller øynene til barn hadde godt av å lese før de var åtte år:


«Det var et fåfengt håp når det gjaldt Agatha. Hun var fascinert av ord og uttrykk, levde blant pratsomme voksne med fortellertalent, og vasset i bøker. Mange tilhørte Madge og Monty, blant annet eventyrbøker med spennende tegninger.»

 Agatha lærte seg å lese selv da hun var fem. Og det utrolige er at Clara skrev brev til Agatha med instrukser da hun var syv. Frederick lærte henne å skrive, men måten Agatha lærte seg å lese medførte at hun aldri ble helt stø hva angår det skriftlige. Han lærte henne også regning. Det var først som 13 åring Agatha fikk undervisning to ganger i uken på en pikeskole.

 Agatha som den gang het Miller hadde til tross for at hun manglet jevnaldrende venner en lykkelig og trygg barndom. Endringen kom da faren dør. Agatha husker øyeblikket som slutten av barndommen. Hun var 11 år og følte at hun fikk ansvaret for moren som ble helt utslått. Familien økonomi var på dette tidspunktet svært dårlig.

 Det er nå jeg får lyst til bare å fortsette å skrive fra biografien. Men det vil ta så mye tid at jeg setter et foreløpig punktum. Jeg vil måtte lese deler av biografien på nytt når jeg skal lese bøkene i mitt leseprosjekt, se tidligere innlegg.  Jeg håper og tror at leseopplevelsen vil bli en annen enn om jeg ikke hadde lest biografien.

Skal jeg oppsummere dette innlegget, er mitt inntrykk av Agatha Christie hadde stor fremdrift og at den største intelligensen hun var i besittelse av var den sosiale. Helt fra barndommen. Hun ble ikke oppdratt til eller utviklet seg til en diva. Hun hadde et liv med oppturer og nedturer. Hun var sjenert og likte ikke all oppmerksomheten rundt seg. Agatha tok de sjansene som livet ga henne. Det gjorde at hun opplevde mye og kom i kontakt med ulike mennesker fra ulike samfunnslag. Som var med på å legge grunnlag for alle bøkene hun skrev.