Doktoren mister en pasient (The Murder of Robert Ackroyd) - boken som gjorde Agatha Christie berømt

 

Romanen The Murder of Roger Ackroyd (Doktoren mister en pasient), som ble utgitt i 1926 , er andre roman jeg leser i mitt Agathe Christie- prosjekt. Den var med å redefinere kriminallitteraturen som genre, og anses om Agathas dristigste mordgåte. Det var ulike meninger om den da den ble utgitt. Det sies at det er ledetråder i hver eneste setning. I denne romanen er Poirot med, men uten Hasting. Hastings har giftet seg og flyttet med kona til Argentina.

Først om det som skjedde i årene før Agatha Christie ga ut romanen.

«Imperiereisen ble et overdådig komisk minne. Det skyldtes ikke bare møtet med spennende, eksotiske steder og mennesker, men enda mer ekspedisjonens sammensetning. Stilen ble preget av lederen, major E. A. Belcher, utrolig temperamentsfull og desorganisert, og med grenseløse krav til omgivelsene. Belcher kunne få fram det verste hos sine medmennesker — og det beste i Agathas fortellerstil. Den morsomme skildringen i selvbiografien gjengir bare en brøkdel av den komikk som avsløres i dagboken fra turen, brev til familien og to digre album med bilder og suvenirer.»

Janet Morgan skriver i biografien: Agatha Christie – en biografi (Agatha Christie. A Biography) av Janet Morgan – interessant forfatter å lese om

som sitatene i dette innlegger er fra, at reisen var i forbindelse med Imperieutstillingen som skulle holdes i London i 1924, omtrent som den store utstillingen som ble holdt i 1851. Archie, ektefellen til Agatha, var med som finansiell rådgiver og Agatha var med på turen som gikk til Australia, New Zealand, Canada og deler av Sør-Afrika. Delegasjonen forlot England 22. januar 1922 og de kom tilbake til England 1. desember samme år.  Agatha trivdes under hele oppholdet. Janet Morgan skriver mye om denne turen i biografien.

«I de fem årene som fulgte etter Imperiereisen ble Agatha forvandlet fra en lite kjent bidragsyter til blader og aviser, nærmest for moro skyld, til å bli en profesjonell forfatter som kunne leve av det — og som var så kjent at det plaget henne. Hun tok fra starten av ikke sikte på å bli yrkesforfatter, og ingen oppmuntret henne til det. Det er lettere å forstå hvorfor hun begynte å skrive i det små. Både hennes natur, anlegg og omgivelser styrte henne i den retningen. At hun valgte det som profesjon er vanskeligere å forklare. Hennes praktiske innstilling hadde noe å gjøre med det. Hun hadde oppøvd nyttige ferdigheter — matlaging, hagestell og å arrangere blomster. Det var ingen vits i å skrive fortellinger hvis de bare ble lagt til side. Hun var tilknappet, men generøs, og ga helst uttrykk for sine følelser indirekte, ved en gave, en tjeneste eller en opptreden. Da hun var barn, spøkte familien med at «Agatha gir nødig fra seg opplysningers. Poenget var at hun ikke meddelte seg spontant, men ventet til en passende anledning Det lønnet seg, for da var som regel tilhørerne mer oppmerksomme. Hun likte å ha et publikum og å vise sine ferdigheter.»

Frustrasjonene tiltok i tilværelsen og mellom ektefellene:

«I Unfinished Portrait tegnet Agatha senere et bilde av frustrasjonene i ekteskapet på dette stadium. Skildringen er overdrevet — om kvelden sitter Dermot'ene hjemme og «leser bøker om finans» — men Celias lede og ensomhet ligner hennes egen tilstand i en plagsomt stor del av tiden. Agathas problem var ikke at hun ikke visste hva hun skulle ta seg til. Hun hadde alltid vært flink til å beskjeftige seg selv. Problemet var at hun ikke lenger kunne velge fritt. Hun var den ene part i et ekteskap, og bodde i omgivelser der folk ble invitert og inviterte andre som par. Og Archie foretrakk å slappe av med golf, i beste fall sammen med en tilsvarende fanatisk golfentusiast. Agatha var bundet, uten å ha de fordeler dette pleide å gi tilbake: Kameratskap og samarbeid. Hun var selvfølgelig også i en privilegert stilling, med den gifte kvinnes status og trygghet, med et intelligent og vakkert barn, og et rommelig og vakkert innredet hjem i fredelige omgivelser. Her var det hverken skitt eller støy som i London, eller øde og klamme omgivelser, slik det kunne være på landet. Hun hadde bil, var sikret tilstrekkelig inntekt, og hadde et godt hode. Likevel er det massevis av kvinner som lett går lei under slike forhold. De har skarpe hjerner og opplevelsestrang, men bremses av lojalitet og motvilje mot opprør. I stedet ble de mildt frustrert i sine vakre hus og velstelte hager. De utnytter enhver anledning til å krangle, protesterer mot kolonialregningene, lengter etter å flytte, og avskyr sine egen tilsynelatende uforklarlige oppførsel.

Agatha skrev på romanen som gjorde henne berømt.

«Agatha kunne avreagere med skrivingen. Istedenfor å plage Archie med emosjonelle og intellektuelle spørsmål lot hun sin nysgjerrighet få avløp i lek med romanfigurene. Hun klarte ikke å fange ektemannens oppmerksomhet, men kunne more, utfordre og erte et annet publikum — leserne. Med sin neste bok, The Murder of Roger Ackroyd (Doktoren mister en pasient), skrevet vinteren 1925—26, slo hun seg til ro med det...

…Roger Ackroyd kom ut i 1926, på forlaget til Collins i England, og i USA hos Dodd, Mead, som hadde Overtatt John Lane and Co. i 1922. Agathas oppfinnsomme løsning vakte forundring overalt. 1 1920-årene inngikk kriminalfortellinger i en fast diett for det lesende publikum. Det var ventet at de holdt seg innenfor visse strenge konvensioner, som til slutt ble konkretisert i regler fra The Detection Club. De forbød forfatterne å benytte seg av Himmelske Åpenbaringer, Kvinnelig Intuisjon, Guds Vilje, og lignende som hjelp til avsløring av forbrytelser. Men om Roger Ackroyd skapte sensasjon, var den tydeligvis beskjeden. Noen kritikere skummet — New Chronide skrev at boken var «en smakløs og uheldig skuffelse fra en forfatter vi hadde begynt å beundre". I The Times ble det klaget i et leserbrev. Men Agatha solgte klart mer enn før. Boken ble vendepunktet i hennes karriere. «

 At romanen ble vendepunktet i karrieren som forfatter hadde også å gjøre med forsvinningssaken som skjedde samme år. Forsvinningssaken oppsummeres slik i etterordet til boken jeg har kjøpt og lest:

«Doktoren mister en pasient var nettopp ferdig da problemene tårnet seg opp for Agatha Christie i 1926. Moren døde, ektemannen var utro. En dag i desember 1926 satte hun seg i bilen, kjørte avgårde — og forsvant. Bilen ble gjenfunnet ute på landsbygda dagen etter, der lå Agathas koffert og en del personlige eiendeler. Men etter Agatha selv fantes intet spor.

Forsvinningsnummeret vakte enorm oppmerksomhet. Mer enn 15 000 frivillige hjalp politiet med å gå manngard. Det ble soknet i innsjøer og elver, uten resultat. Archie Christie utlovet en stor belønning til den som kunne finne ut hvor det var blitt av henne. Avisene skrev side opp og side ned om mysteriet. En kriminalforfatterinne var forsvunnet, og det på en måte som gjorde at det var all grunn til å tro at hun var blitt offer for en forbrytelse — en ønskedrøm for enhver avisredaktør.

Men etter elleve dager ble Agatha Christie funnet i beste velgående på et luksushotell i Harrogate. Hun hadde skrevet seg inn som fru Neele — mannens elskerinnes etternavn. Imidlertid ble hun gjenkjent av en hotellmusiker, som varslet politiet.

Det er blitt fremsatt mange teorier omkring Agatha Christies forsvinningsnummer. Kanskje ble det rett og slett for mye for henne, hukommelsestap ble antydet — men senere avvist. Kanskje skulle hun hevne seg på Archie Christie.

Agatha Christies seks første bøker ble utgitt av John Lane. Bøkene solgte ikke dårlig, men salget kunne også ha vært større. Muligens mente forfatteren at John Lane ikke  gjorde nok for å selge bøkene hennes, ihvertfall gikk hun til det lille forlaget Collins med sin syvende bok — Doktoren mister en pasient. Var forsvinningsnummeret — slik samtidige aviser spekulerte i — rett og slett et PR-trick iscenesatt av forlaget i forbindelse med utgivelsen av hennes nye bok?

Politiet etterforsket forsvinningssaken med stor grundighet. Det kom frem under avhørene at hennes kontakter hos Collins hele tiden hadde visst hvor hun var!

Flere Christie-forskere har gitt plausible forklaringer på forsvinningsnummeret, men tvilen gnager: Får vi noengang kunnskap om den hele og fulle sannhet? Sikkert er det ihvertfall at presseomtalen i forbindelse med den forsvundne Agatha førte til en enorm interesse for Doktoren mister en pasient.»

 Vi er i landsbyen King’ s Abott. Fortelleren er Dr. Sheppard:

«Fru Ferrars døde natten til den 17de september – en fredag. Klokken var åtte om morgenen da jeg ble tilkalt. Det var intet å gjøre. Hun hadde allerede vært død i flere timer.»

Legen bor sammen med sin søster Caroline. Hun har allerede fått kjennskap til dødsfallet av stuepiken. Fru Ferrars døde av en overdose sovemedisin. Caroline er klar på at det er selvmord, på sammen måten som hun mener at enken Fru Ferrars forgiftet ektefellen Ashley Ferrars, en brutal alkoholiker, som døde for et år siden.

Hendelsen som romanen spinner rundt, er drapet på godseieren og fabrikkeier Roger Ackroyd. Ryktet er at han har hatt et forhold til Fru Ferrars. På godset bor også hans stesønn Ralph Paton, hans brors enke og datteren hennes Flora, husholdersken frøken Russel, hovemesteren Parker og sekretæren Raymond.  Den kvelden Roger Ackroyd blir funnet drept på sitt kontor har Dr Sheppard vært i middag på godset. Før legen går hjem har Roger Ackroyd fortalt han at dagen før har fått vite av Fru Ferrars at hun forgiftet mannen sin, og at et menneske hadde kjent det hele tiden, og hadde presset henne for penger. Tilfeldigvis er Poirot i landsbyen. Flora Ackroyd ønsker at han skal hjelpe til for å finne morderen. Poirot ønsker å bistå, og finner at det er flere som kan ha motiv for å drepe Roger Ackroyd.