«Som 18 åring kjedet Agatha seg da hun måtte
holde senger etter influensa, og laget små snurrebasser av fuktet brød, tørket
dem i solen og malte dem. Clara syntes dette var et patetisk tidsfordriv, og
foreslo at hun kunne forsøke å skrive en fortelling. Madge hadde suksess med
det før hun giftet seg, og fikk flere på trykk i Vanity Fair. Etter flere
mislykkede innledninger oppdaget Agatha at hun var «skikkelig interessert og
skrev i stor fart». Et par dager senere var fortellingen ferdig. «Skjønnhetens
hus» var på ca 6 000 ord, eller rundt 30 sider hun maskinskrev
manuskriptet på Madges gamle skrivemaskin med lilla fargebånd, og avsluttet med
pseudonymet «Mac Miller Esq.» Det var en fantasifull historie, om galskap og
drømmer, påvirket av okkulte romaner som Agatha og vennene leste i 1908 – av
Edgar Allan Poe og May Sinclair. Agatha kalte dem «medium-fortellinger».
Mystisisme og spiritisme var på moten, og en venn av Agatha forsøkte stadig å
få henne til å lese fagbøker på området. Men Agatha fant dem kjedelige og lite
overbevisende. Likevel var hun interessert i drømmer og den smale grensen
mellom virkelighet og fantasi. Hun var både fascinert og følte seg frastøtt av
«galskap», et ord viktorianerne brukte for alle typer ustadighet og gjerne
trodde var «arvelig».
Dette
skriver Janet Morgan i biografien om Agatha Christie som jeg har skrevet om her
i et tidligere innlegg. Morgan skriver om fortellingen videre at:
«Helt fra starten av viste Agatha to talenter
som ble karakteristiske: Hun var en glimrende forteller, og kunne vekke
lesernes innerste drømmesyn. Det fantes også glimt av en ennå ikke fullt
utviklet evne – humor.»
En drastisk revidert utgave av fortellingen ble trykket i Sovereign Magazine i januar 1926 under tittelen «Drømmenes hus», dvs etter at Agatha hadde debutert som forfatter.
Selv om hun ikke fikk publisert fortellingen, fortsatte Agatha å skrive. En nabo som var forfatter, Eden Philpotts, sa seg villig til å lese det hun skrev, oppmuntret henne og avsluttet sin første tilbakemelding i et brev slik:
«Du har en fin sans for dialog. Du bør holde
deg til munter, naturlig samtale. Kutt ut moralisering i romanene, du er altfor
glad i slikt, og ingenting er mer kjedelig å lese. La figurene i fred, slik at
de kan snakket for seg selv, istedenfor å ile til med å fortelle dem hva de
burde si, eller forklare for leseren hva de mener med det de sier. Det skal
leseren få vurdere selv…»
I senere tilbakemeldinger fra Philpotts skriver han at
hun kan nå langt.
«De brevvekslet en gang til. Agatha spurte
Philpotts hva hun burde drive med i livet. Bestemt og fornuftig satte han
hennes dilemma i perspektiv: «Livet går foran kunsten & hvis du lever nå
(vi lever bare i rykk &napp) så glem kunsten helt…»
Agathe
levde livet. Hun hadde flere friere hun takket nei til. Like før 1. verdenskrig
ble hun kjente med Archie Miller som hun giftet seg med i 1914. Under krigen
jobbet Agatha som sykepleier og etter hvert gikk hun over til å jobbe på sykehusets
apotek. Ved siden av jobben på apoteket tok hun apotekereksamen.
«Midt under krigen hadde Agatha for første
gang forsøkte å skrive en kriminalfortelling. Det virket ikke som en milepæl da
det skjedde. Skriving var bare et tidsfordriv ved siden av viktigere ting –
krigen, frykt for Archies liv, morens og bestemorens sviktende helse, problemet
med å holde Ashfield i gang og vaktene på sykehusapoteket. Clara og Madge hadde
skrevet fortellinger, og det hadde hun selv også gjort før. Lenge hadde hun vært
interessert i det mystiske og uhyggelige, noe som ble avslørt i et av hennes
første dikt, «Down in the Wood» (Nede i skogen).
Apotekerarbeidet hadde lokket frem nye tanker
om mord og uaktsomhet, uttrykt i nye vers. Ikke bare apotekets innhold – og den
lokale formasøytens betenkelige vaner – hadde innstilt Agatha på å skrive en
mordfortelling. Den viktorianske og edvardianske presse hadde alltid siklet
etter mysterier. Hver anledning ble brukt til å innvie leseren i detaljene i
sensasjonelle mordsaker. Eksperter
spekulerte omkring fantasifulle løsninger, og redaktørene skrev
moraliserende kommentarer. Det var dette stoffet Auntie-Grannie likte å få
opplest av Agatha. Om Agatha ikke fant alt like underholdende, så var hun
opptatt av alle slags problemer og gåter, avvikende oppførsel og årsakene til
det.»
Janet Morgan
skriver det som la grunnlaget for forfatterskapet, var at Agatha hadde lest bøker
som Dickens Bleak House og sammen med Madge leste hun Conan Doyle første
Sherlock-fortellinger.
«Madge hadde utfordret Agatha til selv å
skrive noe lignende. Dette lå i underbevisstheten da apotekerarbeidet begynte å
bli ensformig. Hun valgte en fremgangsmåte som skulle bli vanlig for henne:
Først måtte hun finne på en forbrytelse, og en fremgangsmåte som gjorde det
vanskelig å oppklare den. Intrigen skulle være dagligdags og forbløffende: -Jeg
kunne selvfølgelig ha benyttet et meget uvanlig mord med et meget uvanlig
motiv, men det appellerte ikke til meg kunstnerisk.. Hun ville ha en gåte:
«Hele poenget var at det måtte dreie seg om en innlysende person, samtidig som
du kom til at det ikke var innlysende, at han umulig kunne ha gjort det. Men
egentlig hadde han naturligvis det.. Så fant hun fram til persontyper. Hun
oppdaget at det var vanskelig å basere oppdiktede personer på folk hun kjente.
Ofte kom hun videre først etter å ha sett spesielle typer på trikken. Poenget
var ikke at de så rare ut, men mer at de oppførte seg spesielt overfor
hverandre, slik som de tre på hotellet i Kairo som hadde vert modell til Snow
Upon the Desert.
Neste problem var detektiven. Hun tok sikte på
en som Rouletabille, en helt original type detektiv. Hun kom til at han skulle
være belgisk flyktning. Torquay var full av belgiske flyktninger, som virret
rundt. Men detektiven måtte være dyktig, pertentlig, ha et imponerende navn og
vite endel om forbrytelser og forbrytere. Agatha lot Hercule Poirot være en
pensjonert belgisk politimann. Som Larsan skulle han være kunstner på sitt
felt, og ha høye tanker om seg selv.»
Selv om
Agatha synes det var underholdende å skrive på romanen, gikk hun trett halvveis:
«Clara foreslo at hun tok manuskriptet med på
en to ukers ferie for å få avsluttet fortellingen. Dermed ble The Mysterious
Affair at Styles (Styles-mysteriet) stort sett fullført på Moorland Hotel i
Haytor på Dartmoor. Agatha skrev hele morgenen, og spaserte på heden utover
formiddagen for å tenke ut neste del av boken. Så spiste hun middag, sov i 12
timer, og satte i gang igjen neste morgen. Med et dusin slike krafttak var hun
gjennom det verste. Hun tok med seg råmanuskriptet hjem, finpusset det — og la
inn litt romantikk, slik populære detektivromaner pleide å ha. Det ble sendt
bort til renskriving, og så til forlaget Hodder and Stoughton. Derfra kom det
tilbake. Andre forlag ble forsøkt, blant annet Methuen, med samme resultat. Så
ble manuskriptet sendt til John Lane i The Bodley Head, der det tilsynelatende
ble sporløst borte.»
Dette var
i 1917. Agatha var travelt opptatt og tenkte ikke mer på manuskriptet. Men i
1919, samme år som datteren Rosalind ble født, fikk hun en telefon fra
forlaget, og i 1920 ble boken The Mysterious Affair at Styles utgitt, en bok
Agatha ikke tjente noe på fordi forlaget utnyttet hennes uerfarenhet til
å godta en svært dårlig avtale for henne.
Stylesmysteriet
som den heter på
norsk er den første boken jeg har lest i mitt Agatha Christie-prosjekt. Det er
over 100 år siden den ble skrevet og utgitt. Slutten som skjer i en salong, ikke i en rettssal, skal bli typisk for genren. Det
var forlaget som ville ha det slik, Agatha ville at oppklaringen skulle skje i
en rettsal.
Allerede
i første roman dukker Poirot opp. Poirot var med i 33 romaner, 3 skuespill og
50 noveller. Hastings er motpolen til Poirot. Fortellerstemmen i romanen er Hastings,
eller kaptein Hastings som vi kjenner gjennom filmatiseringene av bøkene og
novellene der Poirot er med. Handlingen foregår under 1. verdenskrig:
«Jeg var blitt sendt hjem fra fronten som
invalid, og etter noen måneder på et nokså trist rekonvalesenthjem fikk jeg en
måneds sykeperm. Venner hadde jeg ikke, og heller ingen nære slektninger. Jeg
lurte akkurat på hva jeg skulle finne på, da jeg støtte på John Cavendish. Jeg
hadde sett svært lite til John de siste årene. Særlig godt kjente var vi nå
ikke. For det første var han over femten år eldre enn meg, selv om ingen ville
tatt ham for fem og førti. Men som gutt hadde jeg ofte vært på Styles, hans
mors gods i Essex.»
John inviterer
Hastings til Styles i ferien. Der han bor sammen med kona Mary, broren Lawrence
og stemoren som eier godset. John kan fortelle at stemoren har giftet seg på
nytt med en Alfred Inglethorp. Tre dager etter reiser Hastings for å besøke John
Cavendish.
«Landsbyen Styles St. Mary lå vel tre
kilometer fra den vesle stasjonen, og Styles herregård halvannen kilometer
bortenfor landsbyen igjen. Det var en varm og stille dag i begynnelsen av juli.
Når jeg så ut over det flate Essex-landskapet som lå der grønt og fredelig i
ettermiddagssolen, var det nesten ikke til å tro at en storkrig gikk sin jevne
gang ikke så langt borte. Jeg følte det som om jeg plutselig hadde havnet i en
annen verden.
Da vi svingte inn hovedporten, sa John: «Jeg
er redd du vil synes vi har det svært stille her nede, Hastings.»
«Kjære deg, det er jo nettopp ro og stillhet jeg skal ha.»
I tillegg til Johns familie bor en ung pike på godset, Cynthia, som arbeider på Røde Kors-sykehuset i Tadminster. Hastings har jobbet på Lloyd før krigen. Mary spør han hvilket yrke han ville valgt om det stod han fritt.
«De ville le hvis jeg fortalte Dem det.»
Hun smilte. «Ja, kanskje.»
«All right. Jeg har alltid i all hemmelighet
drømt om å bli detektiv.»
«Ordentlig detektiv? Scotland Yard-mann? Eller
Sherlock Holmes?»
«Sherlock Holmes, naturligvis. Det er virkelig
sant, jeg har virkelig lyst til det. Jeg traff en kar i Belgia en gang, en
meget berømt detektiv, og han vekket lysten i meg. En praktfull liten fyr, som
alltid hevdet at en flink detektivs arbeid avhang av metoden. Systemet mitt er
bygget på hans, og jeg mener jeg har drevet det enda videre. Han var en festlig
liten mann, litt av en playboy, men skarp til tusen.»
Det som
viser seg at de fleste unntatt stemoren nærer motvilje til Alfred, herunder
tjenerne. Ting tilspisser seg. Etter å ha vært i et lunsjselskap og besøkt
Cyntia på sykehuset, møter Hastings den berømte detektivien
«Da vi kjørte gjennom landsbyen, ba jeg om å
stanse utenfor posthuset, da jeg ville kjøpe noen frimerker. På veien ut igjen
tørnet jeg mot en liten fyr som var for inngående. Jeg gikk til side og
unnskyldte meg, da han plutselig satte i et rop og omfavnet meg. «Mon ami
Hastings!» ropte han. «Det er virkelig mon ami Hastings! >
«Poirot!» utbrøt jeg. Så snudde jeg meg mot
vognen. «Dette var et meget gledelig møte for meg, frøken Cynthia. Her står min
gamle venn, monsieur Poirot, som jeg ikke har sett på år og dag. >
«Å,
vi kjenner da monsieur sa Cynthia muntert.
«Men jeg ante ikke at han var en venn av Dem.»
«Visst kjenner jeg mademoiselle sa Poirot alvorIig. «Det er takket være fru
Inglethorps godgjørenhet at jeg er her. Ja, min venn,' fortsatte han da jeg så
spørrende på ham. «Hun har vært så vennlig å vise gjestfrihet mot syv av mine
landsmenn som dessverre lever i landflyktighet. Vi belgiere vil alltid huske
henne med takknemlighet.»
Poirot var en liten mann med et utseende
utenom det vanlige. Han var liten av vekst, men førte seg med stor verdighet.
Hodet var eggformet, og han skakket alltid på det. Barten strittet krigersk.
Han var alltid ytterst korrekt antrukket, og jeg tror et støvfnugg ville ha
smertet ham mer enn et skuddsår. Men denne litt latterlige lapsen som haltet
sterkt, noe jeg med bedrøvelse slo fast, hadde i sin tid vært et av de mest
berømte medlemmer av det belgiske politikorps. Som detektiv hadde han vist en
usedvanlig skarp sporsans, og han hadde feiret triumfer ved å kaste lys over
noen av tidens mest håpløse mysterier.»
Samme
natt skjer det. Fru Ingelthorp dør, og det er mistanke om at hun er blitt forgiftet av stryknin. Poirot
blir koblet til saken. På slutten av likskuet dukker en annen person som vi kjenner
fra bøkene:
«På dette tidspunktet dyttet Poirot til meg og
viste meg to menn som satt ved siden av hverandre i nærheten av døren. Den ene
var en liten, mørk og rødsprengt mann, den andre var høy og lys. Jeg så
spørrende på Poirot, og han hvisket i øret mitt: «Vet du hvem den vesle fyren
er?» Jeg ristet på hodet.
«Det er detektivinspektør James Japp fra
Scotland Yard. Jimmy Japp. Nå går det unna, mon ami.»
Jeg stirret på de to mennene. Det var ikke noe
politimessig over dem. Jeg ville aldri tatt dem for å være embetsmenn.
Jeg satt ennå og stirret, da jeg rykket til og ble kalt tilbake til saken av kjennelsen som falt. Den lød på: «Overlagt mord, begått av én eller flere ukjente personer.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar