Den amerikanske forfatteren Barbara Ehrenreich var
helt ukjent for meg før jeg leste en artikkel her
i A-magasinet 7. juni 2019. Da sier hun følgende om boken jeg har kjøpt
og lest, Kjøpt og underbetalt Om (ikke) å
klare seg i Amerika:
«Da
interessen for helse skjøt fart med forbrukerkulturen på 80-tallet, jobbet
Barbara Ehrenreich som journalist. I starten var hun en «konvensjonell»
journalist som intervjuet folk og fikk historiene deres på trykk. Problemet var
bare at redaktørene ønsket seg mer glamorøse saker, temaer som fattigdom og
sosial og økonomisk ulikhet ble sett på som usexy og kjedelig.
–
Interessen for de tingene jeg ville skrive om, var forsvinnende liten. I stedet
ble jeg oppmuntret til å skrive mer om «feminine» ting, som amerikanske
førstedamers motevalg, eller hemmeligheten bak kvinnelige lederes vei til
suksess, har Ehrenreich fortalt tidligere.
Hun
fikk riktignok skryt for å gi «en stemme til de stemmeløse», men følte ikke at
artiklene hennes utgjorde noen forskjell i praksis.
Få
brydde seg. Velferdsordningene ble dårligere. Fagforeningene smuldret opp.
Kløften mellom de rike og de lavtlønnede fortsatte bare å vokse, til
Ehrenreichs fortvilelse.
Til
slutt så hun bare én løsning: Å gå enda dypere inn i stoffet redaktørene ikke
ville ha – gjennom å skrive bøker.
Det
viste seg å være et klokt valg. Boken Kjøpt og underbetalt ble både en bestselger og blåste liv i
debatten om lønn og arbeidsvilkår for såkalte lavstatusjobber. Ehrenreich, som
hadde gått undercover og stått i flere av jobbene mens hun skrev den, ble kalt
for «modig».
–
Mitt svar til dem som kalte meg modig, var: Millioner av mennesker utfører
disse jobbene hver eneste dag gjennom hele livet – har dere ikke lagt merke
til dem?
I
dag bruker hun aldri ordet «ufaglært» om noens arbeid lenger.
–
Hver eneste jobb krever ferdigheter, intelligens og konsentrasjon, og de bør
betales etter det, sa Ehrenreich i takketalen hun holdt da hun mottok
Erasmus-prisen (tildeles personer eller institusjoner som har ytet særlige
bidrag til fremme av europeisk kultur, red.anm.) i Amsterdam i fjor.»
Det
begynner å bli noen år siden den ble utgitt, faktisk så langt tilbake som 2001,
og første gang utgitt på norsk i 2003. En av de beste sakprosa bøker jeg har
lest. Temaet er like aktuell i dag. I innledningen skriver hun om hvordan ideen
om til boka kom opp:
«Ideen til denne boka dukket opp i
relativt overdådige omgivelser. Lewis Lapham, redaktør i Harper's, hadde invitert
meg ut på en 30 dollars lunsj på en avdempet og rustikk fransk restaurant for å
snakke om eventuelle fremtidige artikler jeg skulle skrive for tidsskriftet
hans. Jeg valgte laks og grønnsaker, tror jeg, og satt og spilte ball med ham
om noen ideer rundt popkulturen da samtalen dreide over på et tema som ligger
meg en smule nærmere - fattigdom. Spørsmålet vi spesielt grublet over, var
hvordan de drøyt fire millioner kvinnene som velferdsreformen var i ferd med å
sparke ut på arbeidsmarkedet, skulle klare seg på 6-7 dollar i timen. Da sa jeg
noe som jeg i ettertid har hatt mang en anledning til å angre på: «Noen burde
bedrive litt god, gammeldags journalistikk - du vet - komme seg ut dit og føle
det på kroppen selv.» I tankene hadde jeg noen yngre enn meg selv, en eller
annen sulten, nyklekket journalist med tid til rådighet. Men Lapham fikk et
nesten sinnssvakt smil og gjorde kort prosess med tilværelsen slik jeg kjente den
- i det minste for lange perioder av gangen – med ett eneste ord: «Du».»
Boken er
delt i tre kapitler: Servitør i Florida, Skrubbing i Maine og Butikkjobb i
Minnesota. Hun går virkelig inn for prosjektet. Det er ikke prosjekt av typen The
Secret Millionaire (på norsk Millionær i forkledning). Ingen rik tante som skal
gi almisser til de fattige. Fra kapitlet Skrubbing i Maine:
«Hvor
mange andre enn rømlinger og flyktninger får noensinne være med på noe slikt -
kutte alle tidligere forbindelser og rutiner, ta farvel med haugene av ubesvart
post og telefonsvarerbeskjeder og begynne på nytt uten stort mer enn et førerkort
og et personnummer som en slags tråd til fortiden? Dette burde være fryktelig spennende,
sier jeg til meg selv, omtrent som å stupe ut i New Englands iskalde
Atlanterhav fulgt av en doven og lett svømmetur utenfor brenningene. Men de første
dagene i Portland tar bekymringene jeg har med meg fra min egentlige sosiale
klasse, overhånd. Akademisk utdannede middelklassemennesker skjener aldri uforberedt
inn i fremtiden og stiller seg åpne for alle overraskelser som kan sprette
fram. Vi har alltid en plan, eller i det minste en sjekkliste for hva man skal
gjøre. Vi foretrekker å vite at alt er som forventet, at vår tilværelse på en
måte er forutlevd. Så hva gjør jeg da her, og i hvilken rekkefølge bør jeg gjøre
det? Jeg trenger en jobb og en leilighet, men for å få en jobb trenger jeg en
adresse og et telefonnummer, og for å få en leilighet hjelper det å kunne vise
til fast jobb. Den eneste planen jeg kan klare å lage, er å gjøre alt på en gang,
og håpe på at tenåringene på sentralbordet til Motel 6 kan betros oppgaven som
telefonsvarer for meg.»
Etter å ha
lest kapitlet er jeg glad for at jeg både kan og faktisk vasker driten min selv. Om dovaskingen som vaskehjelp:
«La oss for eksempel snakke litt om
dritt. Shit happens, som klistremerkene konstaterer, og en vaskehjelp utsettes
for det hver dag. Første gang jeg som vaskehjelp kom i nærkontakt med et
tilgriset toalett, ble jeg sjokkert av følelsen av uønsket intimitet. Få timer
tidligere hadde en velfødd rompe strevd med sitt på dette toalettsetet, og her
står jeg og vasker det vekk etterpå. For dem som aldri har vasket et virkelig
skittent toalett, bør jeg kanskje forklare at det finnes tre typer
drittflekker. Det er restene av jordskred som renner nedover på innsiden av
toalettskålen. Det er spruten som sitter igjen på undersiden av toalettringen.
Dertil, og kanskje mest motbydelig, er det de brune skorpene på kanten av
toalettsetet der møkka har kollidert på vei ned i vannet. Vil du ikke lese om
dette? Vel, det er ikke akkurat noe jeg selv ville valgt å dvele ved, men de
forskjellige flekktypene krever forskjellige vasketeknikker. Men foretrekker
dem som er på innsiden av skålen, for dem kan man gå løs på med en børste, et
slags avstandsvåpen, på en måte. Man gruer seg for skorpene på ringen, særlig
når de fordrer inngripen med både Dobie og klut.»
Det var
noen smakebiter fra den gode boka til Barbara Ehrenreich som jeg skal lese
flere bøker av. Boken jeg har lest fikk hun gode kritikker for. Forlaget
Oktober har her sitert fra dem og omtaler boken slik:
«Hvordan
klarer millioner av fattige seg på lavtlønnsjobber i dagens USA? Med dette
spørsmålet som utgangspunkt satte forfatteren og skribenten Barbara Ehrenreich
seg fore å finne svaret ved å prøve selv. Hun tok seg den høyest betalte
ufaglærte jobben hun kunne få i forskjellige amerikanske byer, og erfaringene
hennes er nedtegnet i denne skarpe, rystende og empatiske boken. Barbara
Ehrenreich taler høyt og velformulert på vegne av en gruppe arbeidere som ofte
er for slitne og manipulerte til å snakke for seg selv. Boken har vært en
salgssuksess og er oversatt til en rekke språk.»