30. juni 2019

Kjøpt og underbetalt, Om (ikke) å klare seg i Amerika av Barbara Ehrenreich – langt fra Hollywoods glitter og glans



Den amerikanske forfatteren Barbara Ehrenreich var helt ukjent for meg før jeg leste en artikkel her i A-magasinet 7. juni 2019. Da sier hun følgende om boken jeg har kjøpt og lest, Kjøpt og underbetalt Om (ikke) å klare seg i Amerika:
«Da interessen for helse skjøt fart med forbrukerkulturen på 80-tallet, jobbet Barbara Ehrenreich som journalist. I starten var hun en «konvensjonell» journalist som intervjuet folk og fikk historiene deres på trykk. Problemet var bare at redaktørene ønsket seg mer glamorøse saker, temaer som fattigdom og sosial og økonomisk ulikhet ble sett på som usexy og kjedelig.
– Interessen for de tingene jeg ville skrive om, var forsvinnende liten. I stedet ble jeg oppmuntret til å skrive mer om «feminine» ting, som amerikanske førstedamers motevalg, eller hemmeligheten bak kvinnelige lederes vei til suksess, har Ehrenreich fortalt tidligere.
Hun fikk riktignok skryt for å gi «en stemme til de stemmeløse», men følte ikke at artiklene hennes utgjorde noen forskjell i praksis.
Få brydde seg. Velferdsordningene ble dårligere. Fagforeningene smuldret opp. Kløften mellom de rike og de lavtlønnede fortsatte bare å vokse, til Ehrenreichs fortvilelse.
Til slutt så hun bare én løsning: Å gå enda dypere inn i stoffet redaktørene ikke ville ha – gjennom å skrive bøker.
Det viste seg å være et klokt valg. Boken Kjøpt og underbetalt ble både en bestselger og blåste liv i debatten om lønn og arbeidsvilkår for såkalte lavstatusjobber. Ehrenreich, som hadde gått undercover og stått i flere av jobbene mens hun skrev den, ble kalt for «modig».
– Mitt svar til dem som kalte meg modig, var: Millioner av mennesker utfører disse jobbene hver eneste dag gjennom hele livet – har dere ikke lagt merke til dem?
I dag bruker hun aldri ordet «ufaglært» om noens arbeid lenger.
– Hver eneste jobb krever ferdigheter, intelligens og konsentrasjon, og de bør betales etter det, sa Ehrenreich i takketalen hun holdt da hun mottok Erasmus-prisen (tildeles personer eller institusjoner som har ytet særlige bidrag til fremme av europeisk kultur, red.anm.) i Amsterdam i fjor
Det begynner å bli noen år siden den ble utgitt, faktisk så langt tilbake som 2001, og første gang utgitt på norsk i 2003. En av de beste sakprosa bøker jeg har lest. Temaet er like aktuell i dag. I innledningen skriver hun om hvordan ideen om til boka kom opp:

«Ideen til denne boka dukket opp i relativt overdådige omgivelser. Lewis Lapham, redaktør i Harper's, hadde invitert meg ut på en 30 dollars lunsj på en avdempet og rustikk fransk restaurant for å snakke om eventuelle fremtidige artikler jeg skulle skrive for tidsskriftet hans. Jeg valgte laks og grønnsaker, tror jeg, og satt og spilte ball med ham om noen ideer rundt popkulturen da samtalen dreide over på et tema som ligger meg en smule nærmere - fattigdom. Spørsmålet vi spesielt grublet over, var hvordan de drøyt fire millioner kvinnene som velferdsreformen var i ferd med å sparke ut på arbeidsmarkedet, skulle klare seg på 6-7 dollar i timen. Da sa jeg noe som jeg i ettertid har hatt mang en anledning til å angre på: «Noen burde bedrive litt god, gammeldags journalistikk - du vet - komme seg ut dit og føle det på kroppen selv.» I tankene hadde jeg noen yngre enn meg selv, en eller annen sulten, nyklekket journalist med tid til rådighet. Men Lapham fikk et nesten sinnssvakt smil og gjorde kort prosess med tilværelsen slik jeg kjente den - i det minste for lange perioder av gangen – med ett eneste ord: «Du».»

Boken er delt i tre kapitler: Servitør i Florida, Skrubbing i Maine og Butikkjobb i Minnesota. Hun går virkelig inn for prosjektet. Det er ikke prosjekt av typen The Secret Millionaire (på norsk Millionær i forkledning). Ingen rik tante som skal gi almisser til de fattige. Fra kapitlet Skrubbing i Maine:

«Hvor mange andre enn rømlinger og flyktninger får noensinne være med på noe slikt - kutte alle tidligere forbindelser og rutiner, ta farvel med haugene av ubesvart post og telefonsvarerbeskjeder og begynne på nytt uten stort mer enn et førerkort og et personnummer som en slags tråd til fortiden? Dette burde være fryktelig spennende, sier jeg til meg selv, omtrent som å stupe ut i New Englands iskalde Atlanterhav fulgt av en doven og lett svømmetur utenfor brenningene. Men de første dagene i Portland tar bekymringene jeg har med meg fra min egentlige sosiale klasse, overhånd. Akademisk utdannede middelklassemennesker skjener aldri uforberedt inn i fremtiden og stiller seg åpne for alle overraskelser som kan sprette fram. Vi har alltid en plan, eller i det minste en sjekkliste for hva man skal gjøre. Vi foretrekker å vite at alt er som forventet, at vår tilværelse på en måte er forutlevd. Så hva gjør jeg da her, og i hvilken rekkefølge bør jeg gjøre det? Jeg trenger en jobb og en leilighet, men for å få en jobb trenger jeg en adresse og et telefonnummer, og for å få en leilighet hjelper det å kunne vise til fast jobb. Den eneste planen jeg kan klare å lage, er å gjøre alt på en gang, og håpe på at tenåringene på sentralbordet til Motel 6 kan betros oppgaven som telefonsvarer for meg.»

Etter å ha lest kapitlet er jeg glad for at jeg både kan og faktisk vasker driten min selv. Om dovaskingen som vaskehjelp:

«La oss for eksempel snakke litt om dritt. Shit happens, som klistremerkene konstaterer, og en vaskehjelp utsettes for det hver dag. Første gang jeg som vaskehjelp kom i nærkontakt med et tilgriset toalett, ble jeg sjokkert av følelsen av uønsket intimitet. Få timer tidligere hadde en velfødd rompe strevd med sitt på dette toalettsetet, og her står jeg og vasker det vekk etterpå. For dem som aldri har vasket et virkelig skittent toalett, bør jeg kanskje forklare at det finnes tre typer drittflekker. Det er restene av jordskred som renner nedover på innsiden av toalettskålen. Det er spruten som sitter igjen på undersiden av toalettringen. Dertil, og kanskje mest motbydelig, er det de brune skorpene på kanten av toalettsetet der møkka har kollidert på vei ned i vannet. Vil du ikke lese om dette? Vel, det er ikke akkurat noe jeg selv ville valgt å dvele ved, men de forskjellige flekktypene krever forskjellige vasketeknikker. Men foretrekker dem som er på innsiden av skålen, for dem kan man gå løs på med en børste, et slags avstandsvåpen, på en måte. Man gruer seg for skorpene på ringen, særlig når de fordrer inngripen med både Dobie og klut.»

Det var noen smakebiter fra den gode boka til Barbara Ehrenreich som jeg skal lese flere bøker av. Boken jeg har lest fikk hun gode kritikker for. Forlaget Oktober har her sitert fra dem og omtaler boken slik:

«Hvordan klarer millioner av fattige seg på lavtlønnsjobber i dagens USA? Med dette spørsmålet som utgangspunkt satte forfatteren og skribenten Barbara Ehrenreich seg fore å finne svaret ved å prøve selv. Hun tok seg den høyest betalte ufaglærte jobben hun kunne få i forskjellige amerikanske byer, og erfaringene hennes er nedtegnet i denne skarpe, rystende og empatiske boken. Barbara Ehrenreich taler høyt og velformulert på vegne av en gruppe arbeidere som ofte er for slitne og manipulerte til å snakke for seg selv. Boken har vært en salgssuksess og er oversatt til en rekke språk.»

17. juni 2019

Kobrahjerte av Toril Brekke – bok nummer to innfridde nesten



Romanen Kobrahjerte av Toril Brekke utgitt i 2019 kan leses som en frittstående roman. En bedre leseopplevelse mener jeg det kan bli om en først leser romanen jeg skrev om i innlegget:

Omtalen til forlaget kopiert inn nedenfor beskriver innholdet. Når jeg skriver at romanen innfridde nesten, har det med slutten å gjøre. Jeg synes forfatteren har skapt så mange gode karakterer og det er så mye i Agathes liv som kunne vært interessant å vite noe om. Samtidig er det som var helt uinteressant for meg en liten del av boken at det ikke har noe å si for helhetsinntrykket. Den som leser den får vurdere selv uten at jeg røper mer om hva som skjer. Håper det kommer en bok nummer tre slik at jeg kan følge Agathe fremover. Perfekt bokomslag til innholdet synes jeg. 


«Året er 1965. Agathe er 16 år og begynner på musikklinjen på Nissen, men er mest opptatt av å bli voksen fort. Hun vil forstå hvorfor moren fikk et barn hun ikke ønsket seg. Hvorfor kusinen Madeleine er så mismodig, selv om hun er forlovet med den vakre Ahn Jean. Og hvordan det er å være Inger, bestevenninnen som ble utsatt for overgrep da hun var tretten år. Nøkkelen til kunnskap må ligge i å miste dyden, tror Agathe, og hun leter etter en passende kandidat.

Agathe får raskt mer kjærlighetserfaring enn hun hadde tenkt seg. Med nyervervet kunnskap kaster hun seg både inn i Oslos utelivsmiljøer og de store politiske diskusjonene på midten av 60-tallet. Men får de nye, overveldende erfaringene Agathe til å forstå seg selv, moren og venninnene bedre?

En frittstående fortsettelse av "Alle elsket moren din".»

11. juni 2019

Malurtveien 10 av Maria Sand- romanen ble for mørk for meg




Romanen Malurtveien 10 av Maria Sand utgitt i 2019 er godt skrevet. Det flyter lett og fint. Hun veksler fint imellom generasjonene. Jeg leser gjerne bøker som gjør meg trist Men; når alle tre kvinnene som denne romanen på 267 sider er bygd rundt ikke ser et lyspunkt i livet, det blir i overkant for tungt å lese om. De burde slippe å være hovedpersoner i en roman er min konklusjon. Jeg kjente lettelse da jeg leste siste side.

Kritikerne likte romanen, det kan man lese her hos Forlaget Oktober, og forlaget beskriver handlingen slik:

«Fra vinduet ser jeg: Mamma som får mer vin i glasset av mormor, de sitter i fluktstolene, morfar går i ring over terrasseplankene, gestikulerer, han har så god stemme, bruker diafragmaet, dytter fra på konsonantene, spytter i slutten av hvert ord, han sier ting om pappa. Og mamma ligger over bordet, albuene hennes er vinger ut fra hodet, skuldrene rister, mormor nærmest mater henne med vin, hvisker trøst inn i øret hennes, mens morfar går og går og snakker og snakker og ingen, bortsett fra meg, som står her oppe i vinduet, hører på hva han sier. Hill deg, Maria surrer oppi hodet.

De voksne i Mis familie krangler og elsker og forlater hverandre og trygler om tilgivelse. Hver søndag leser morfar katekismen hjemme i Malurtveien, hvor Mi bor når moren er på turné. Mis far har stilt klokka etter Amerika-tid, han venter på telefon fra Hollywood.

       Mi er forberedt på katastrofe. Hun har vokst opp med fortellingene om ulykke, den slo inn i familien på 1920-tallet da Mis oldemor var nygift, og har ikke sluppet taket siden. Man må passe seg for bilene, for vannet, aldri se fremmede i øynene.

       Nå er det Mi som skal være den voksne. Under senga har hun en kasse, med gaffateip, hermetikk, munnbind. Mannen hennes, Leo, skjønner ikke alvoret – at ulykken når som helst kan dukke opp igjen, at de to små barna deres er i konstant fare. Leo ligger som et fjell under dyna, aldri er han nær nok for henne, aldri tilstrekkelig oppmerksom. Men endelig ser katastrofen ut til å ramme også dem.

Malurtveien 10 er en medrivende roman om en katolsk familie i fem generasjoner, om ulykkene som sendes videre og bølger gjennom dem alle, og om å være den som hele livet påtar seg å avverge den neste.»




7. juni 2019

Regnbuen – en erindringsbok skrevet av Marie Hamsun- «Kjærligheten ble ingen sommerfugllek for oss.»



«Vi hadde vært som trær i en planteskole, vi søsken. Ikke før hadde vi begynt å slå rot og finne oss til rette, ble vi tatt opp igjen og satt et nytt sted, Men hjemmet med far og mor og Dadda var liksom jordklumpen rundt røttene våre, den som fulgte med fra sted til sted.

Det var farens konkurs da Marie Hamsun var 7 år som var årsaken til at familien flyttet flere ganger i årene som fulgte. «En mørk skygge falt plutselig over de lyse barndomsdagene mine, en mystisk nedverdigelse», skriver Marie Hamsun i erindringsboken Regnbuen. De måtte flytte fra det store huset og den staselige butikken. «Konkursfanter» fikk Marie og søsteren slengt etter seg. Hun skriver at opplevelsene i barndommen har gitt henne avsmak for auksjoner. Fire auksjoner ble det før familien flyttet til Kristiania i 1897.
Erindringsboken Regnbuen av Marie Hamsun (1881 – 1969) ble utgitt i 1953. Utgaven jeg har kjøpt (brukt på Finn.no) og lest, er fra 1974. Jeg leste om den i boken jeg har skrevet om i innlegget

Om bokens innhold:

«Etter mer enn førti års ekteskap med Knut Hamsun, utga Marie Hamsun i 1953 denne sin store selvbiografi, der hovedvekten ligger på det nyanserte bildet av hennes ektemann. Enkelt og levende forteller hun om sine oppvekstår i et nøysomt østerdalshjem som var preget av konkurser og oppbrudd, om de første ungdomsår i hovedstaden da hun brøt over tvert med familien for å gå til scenen, og frem til det skjebnesvangre møtet med Knut Hamsun som skulle forandre hennes liv. Hun var 26 år, og han var nesten 50 da de møttes. Fra første stund slo kjærligheten ned i dem som en lys lue og brant livet ut — en besettende, altoppslukende kjærlighet som kunne slå gnister og som ofte ble satt på hard prøve. Han hadde et ubendig temperament, han var lunefull inntil det grenseløse; også hun hadde temperament, men det vitner om hennes karakterfasthet at hun klarte å holde ut med ham i alle disse årene — og likevel leve et rikt liv. «Regnbuen» ble en bestselger i flere år, og regnes som en av de ypperste biografier som er skrevet på norsk. Her er en oppriktighet som kan fylle en med både beundring og forskrekkelse. Mange av brevene som her siteres, er av den art som vanligvis først trykkes femti år etter brevskriverens død. Men det er gripende lesning. Boken gir et levende innblikk i en stor, men omdiskutert manns skjebne.»



Den som leter etter svaret på hvorfor hun ble nasjonalsosialist, vil ikke finne det i denne boken. Det ble en helt spesiell leseopplevelse.  På samme måte som biografien skrevet av Anne Hege Simonsen.

Som det var for de fleste barn på den tid Marie vokste opp, ble det mye arbeid som falt på de eldste barna i den etterhvert store ungeflokken:

«Når jeg nå tenker tilbake på de årene, så ser jeg at de la grunn for så meget av min innstilling til livet. Det var trelsomme år, vi eldste søstre ble utnyttet, som det sikkert ville hete i moderne barneoppdragelse. Jeg husker at jeg var så sliten somme tider at jeg måtte gå avsides og kaste opp. En skulle jo vokse også, mange har nesten nok med det i den alderen.»

Om den viktige Dadda, skriver Marie:

«Dadda var fra en husmannsplass. I et trangt reir med 12-13 unger var hun den som først fikk fjær og ble lempet ut. Hun kom til oss da hun var 15 år, og ble værende de neste 15. Da kom en omveltning for oss. For da giftet hun seg. En utrolig hendelse! Det var ikke til å skjønne at Dadda skulle foreta seg noe som helst som ikke hadde med oss og vårt å gjøre. Og så hun som var så gammel! Tenkte jeg. «

Marie skriver om somrene da hun sammen med søsteren Ingeborg var gjeterjenter på seteren sammen med moren. De var bare elleve og tolv år. Mye ansvar ble lagt på små skuldre.

«Minnes jeg gode dager i skogen da mennesker og dyr helst vil late seg litt i solsteken, så minnes jeg enda mer de bitende sure regnværsdagene før det endelig ble Mikkelsmess og hjemreise fra seteren.»

For det meste handler boken om tiden fra da hun møtte Knut Hamsun (1859-1952). Hun siterer fra brevvekslingen mellom dem og skriver at:

«Brev kan somme tider være mer enn samvær. Avstanden gir klarhet, men adskillelsen uro.»

Mange oppgjør mellom dem ble tatt i brev:

«Jeg kommer ikke til å glemme det så lenge jeg lever, skrev han.
Ingen av oss kom til å glemme det.
Det var det første store oppgjøret, det ble ikke det siste. Kjærligheten ble ingen sommerfugllek for oss. Somme tider synes jeg vi var som naglet til ett kors.»

På slutten av enkelte kapittel skriver hun om nåtiden, som her fra 1951:

«I disse aprildager mens jeg skriver dette, er det 43 år siden vårt første møte.
Den gamle hvithårede damen jeg ser i speilet når jeg snur litt på hodet, det er meg.
Og her hos meg, i den medtatte kurvstolen som knirker så leit, sitter min mann bøyd under sin harde skjebne og sine mange år.
Jeg tenker sørgmodig at kanskje skulle vi ikke målt hender allikevel den gangen på Theatercaféen for lenge, lenge siden-?»

Knut Hamsun måtte ha ro for å skrive. Økonomien deres var avhengig av bøkene han skrev:

«Han ble gående slik utover våren, ikke frisk, ikke syk, det gikk smått med «forfatteriet». Som han med forakt hadde kalt det i et brev en gang, - riktignok i samme åndedrett som han nevnte den helligånd.
I denne tiden begynte det å demre for meg at det var bare i dette samme forfatteriet han fant den dype gleden som kan kalles lykke.
Til den atmosfæren han måtte ha for å nå den egentlige lykken hørte nok også min kjærlighet. Men jeg forsto at når han som nå ikke kunne komme ordentlig i gang med arbeidet, så kunne ingenting oppveie det. Den lykken jeg kanskje ga ham, var bare et middel, ikke noe mål. Men var det annet han selv hadde sagt? Bare så poetisk, at jeg kunne gjøre ham til en fyrste.
Sannhetens erkjennelse — hvor holder det hardt i de unge år å gi slipp på drømmen!»

Det er veldig mye jeg kunne skrevet om Regnbuen. Selv om det er mange år siden den ble utgitt, er den fortsatt lesverdig. Jeg blir ikke mindre interessert i å lese biografier om Knut Hamsun etter å ha lest Marie Hamsuns fortelling. Og flere bøker som han skrev.