29. juli 2020

Jekta Eventyrets farkost av Bjørn Tore Pedersen – livsnerven langs kysten vår i femhundre år



Forfatter Bjørn Tore Pettersen sier i dette intervjuet:

– Jektefarten er det svarteste hullet i norsk kystkultur, mener Bjørn Tore Pedersen, NRK-journalist og forfatter av boka «Jekta – Eventyrets farkost».

For historiene om fraktskutene som fra 1600-tallet gikk fra Nord-Norge og sørover til Bergen med tørrfisk, rogn og tran, ble ikke bevart.

– Det var ingen kultur, i hvert fall ikke her nordpå, for å ta vare på denne type historie. Jekta hadde en utrolig viktig betydning for livet langs kysten i nord, men minnet også folk om blodslit og forlis, sier Pedersen som er fra en gammel jektebygd i Lofoten.

Han husker selv at de gamle i bygda Petvik snakket om jektefartens slutt med en lettelse i stemmen.

– Da dampskipene kom, ble alt så mye enklere. Folk behøvde ikke å ha frykten for forlis hengende over seg til enhver tid. Ikke bare satt mange enker og barn igjen hvis mennene forsvant på havet. De verdifulle varene som gikk ned med jekta, kunne gi hungersnød i bygda den vinteren.

Å samle sammen bitene av denne historien, har tatt tid.»

At bokprosjektet har tatt tid, det har jeg tenkt mye på imens jeg har leste den. Wow; helt utrolig. Jeg så den første gang på biblioteket. Men som jeg sa til bibliotekaren, denne kan jeg ikke låne, den må jeg eie. Boken ble kjøpt og nå er den lest. Den ble utgitt i 2019, og er slik jeg ønsker en faktabok skal være: stappfull med bilder som illustrerer jektefartens historie. Fordelt naturlig sammen med teksten slik at historien den beskriver blir levende. Ikke som for mange faktabøker som utgis har; bilder i midten av boka.

Uten mennesker ingen historie.  Synd at det ikke er nedtegnet mer, ikke minst om hvordan jektefarten påvirket lokalsamfunnene, og da tenker jeg også på kvinner og barn. Samtidig kan man klare å tenke at det var tøffe tider for mange.  

I dette innlegget skrev jeg:

Etter koronaens tid skal jeg på Jektefartsmuseet i Bodø for å møte Anna Karoline

Vi lever dessverre fortsatt i koronaens tid. Etter å ha lest boken til Bjørn Tore Pedersen vet jeg at jeg bare må dra på dette museet. Jeg tror ikke at man helt kan forestille seg farkosten før man ser en. Fra bokens forord:

«Den dagen Nordlandsmuseet vedtok å bygge museum over Anna Karoline, bestemte jeg meg for å skrive denne boka. Den handler ikke bare om Anna Karoline, men om alle jektene. De som var livsnerven langs kysten vår i fem hundre år.»

To andre flotte bøker jeg har kjøpt og lest skrevet av Bjørn Tore Pedersen, og som jeg kan anbefale, er:

Biografi: Kaare Espolin Johnson Lengselens billeddikter av Bjørn Tore Pedersen – livet var som en billedbok for han

 

Lofotfisket av Bjørn Tore Pedersen


Forlagets omtale av boken:

«Jekta var livsnerven langs kysten vår i fem hundre år. Nordlendingene seilte til Bergen med tørrfisk, og på tilbakereisen var jekta lastet med matvarer og nødvendighetsartikler til folket der nord. Men også på Vestlandet og i Trøndelag holdt jekta liv i kyst- og fjordbygdene. Ingen vet med sikkerhet når den første jekta kom, og hvor den kom fra, men hun fører linjene sine tilbake til vikingskipene og de hanseatiske handelsskipene som kom til Bergen i middelalderen. Hvor mange jektefartøy som seilte langs kysten, er også uklart. Trolig dreier det seg om mange hundre, kanskje opptil et tusentalls jekter. Dette er den første boka som grundig omhandler jekta og jektefarten. Forfatter Bjørn Tore Pedersen forteller om denne ærverdige og livsnødvendige fraktebåten: om jektebygging, skipsleia, jektenavn, de som seilte, hvor de seilte fra - og om de som aldri kom hjem. I boka finner du blant annet historien om «Anna Karoline», den eneste gjenværende av de gamle nordlandsjektene. Hun står nå på land i Bodøsjøen og har fått sitt eget jektefartsmuseum. Boka inneholder over 200 flotte fotografier og illustrasjoner. En praktbok i stort format.»

 

 


Forlagets omtale av boken:

«Jekta var livsnerven langs kysten vår i fem hundre år. Nordlendingene seilte til Bergen med tørrfisk, og på tilbakereisen var jekta lastet med matvarer og nødvendighetsartikler til folket der nord. Men også på Vestlandet og i Trøndelag holdt jekta liv i kyst- og fjordbygdene. Ingen vet med sikkerhet når den første jekta kom, og hvor den kom fra, men hun fører linjene sine tilbake til vikingskipene og de hanseatiske handelsskipene som kom til Bergen i middelalderen. Hvor mange jektefartøy som seilte langs kysten, er også uklart. Trolig dreier det seg om mange hundre, kanskje opptil et tusentalls jekter. Dette er den første boka som grundig omhandler jekta og jektefarten. Forfatter Bjørn Tore Pedersen forteller om denne ærverdige og livsnødvendige fraktebåten: om jektebygging, skipsleia, jektenavn, de som seilte, hvor de seilte fra - og om de som aldri kom hjem. I boka finner du blant annet historien om «Anna Karoline», den eneste gjenværende av de gamle nordlandsjektene. Hun står nå på land i Bodøsjøen og har fått sitt eget jektefartsmuseum. Boka inneholder over 200 flotte fotografier og illustrasjoner. En praktbok i stort format.»

 

 


26. juli 2020

Fyrsten av Henrik H. Langeland – god underholdning fra første til siste side


«Er det han?»

Morten Dyrnes vred på hodet og fulgte Aylas blikk gjennom glassveggen. Han betraktet mannen i dress ved vanndispenseren.

«Aner ikke,» hvisket han tilbake.

Han ventet litt før han tilføyde: «Jeg har igrunnen aldri sett ham.»

Ayla så undrende opp. «Men du vet vel hvordan han ser ut?»

«Faktisk ikke. Ikke nå lenger, i hvert fall.» Morten forsøkte et smil, men merket at han var for nervøs. I stedet skjøv han trykkblyanten inntil notatboken, kastet et blikk på Erna — som fortsatt utnyttet ventetiden med å lese i papirene sine — og sa:

«Pressen har noen få arkivbilder, men de er helt utdatert, fra en gang rundt århundreskiftet da han visstnok skal ha forsøkt å gjennomføre et mislykket oppkjøpsraid i forlagsbransjen og endt opp som selve symbolet på dotcomboblen. »

«Dot-hvaforno?»

Han stirret oppgitt på henne. Det var ikke første gang. Han var på nippet til å belære henne litt om nyere økonomisk historie, men tok seg i det.

«Det ligger ikke engang noe fotografi av ham på hjemmesiden til Hall Consulting,» sa han i stedet.

«Man han er vel på Facebook?»

Ah, disse purunge andregenerasjonsbroilerne i Unge Høyre, hva slags tid og verden levde de i, egentlig?»

Det er syv år siden jeg leste og skrev om roman nummer en i trilogien om Finansakrobaten Christian von der Hall som:

Wonderboy av Henrik H. Langeland

Wonderboy ble utgitt i 2003. Antakeligvis leste jeg den fordi roman nummer to Fyrsten ble utgitt i 2013. Fyrsten har av en eller annen grunn gått i glemmeboka. Jeg ble påminnet på det i 2020 da roman nummer tre i trilogien; Showtime, ble utgitt. Fyrsten synes jeg er minst like god som Wonderboy, utrolig underholdende.

Christian von der Hall er nå i en ny bransje: kommunikasjon og rådgiving. Han er på veg mot toppen i bransjen etter konkursen, og sikter seg inn som rådgiver for Høyre. Han er skilt fra Tessa, og barna Sara og Hans Christian er blitt tenåringer. I innledningen til romanen er det to personer som kommer til å få betydning for det som skjer fremover, Morten Dyrnes og Ayla. Men de er ikke de eneste. Du verden, her skjer det noe hele tiden, ikke et dødpunkt. Det er sjelden en roman på over 400 sider klarer å holde på interessen min fra første til siste side. 

I omtalen til forlaget står det at bransjen han er gått inn i er for de smarteste. Vel, det er vel det de som er der liker å se seg selv som. Det vi leser om; om det ikke er tett opp til virkeligheten, så er det ikke milevis fra, tilsier at det er mange typer intelligens. Det er ikke mennesker av typen «hel ved» vi leser om. Men det de gjør skaper god underholdning. Heldigvis ikke så ufyselig som i NRK serien Exit. Litt mer spiselig med en mann som er treningsgal enn de ligger under for narkotika.



Fra forlagets omtale av romanen:

«Han er her igjen! Wonderboy er tilbake!

Tretten år etter dot.com-kollapsen har Christian von der Hall skjønt at det finnes én ting her i livet som er mye mer interessant enn penger: makt.

Christian von der Hall står foran sin kanskje største bragd. Alt han har arbeidet for de siste tretten årene peker frem mot dette øyeblikket. Høsten 2013 skal det skje. Ingenting må gå galt ?
Henrik H. Langeland har med Fyrsten skrevet en underholdningsroman av ypperste merke. Den er spennende, drivende og morsom. Og ikke minst gir den innsikt i et miljø og et maktspill bare de smarteste kan ta del i.»

 

22. juli 2020

Til ungdommen av Linn Skåber illustrert av Lisa Aisato – løp og kjøp og les!



«Hvem sier at man må? Hvem bestemmer det? Jeg vil ikke ha denne ungdomstida. Jeg tror den vil få det bedre hos noen andre. Den står og ser på meg som en engelsk, tjukk bulldog, med sikkel ut av kjeften og forventningsfulle øyne: «Kan vi gå tur? Kan vi gå på morsom tur? Skjer det noe snart? Skal det ikke skje noe snart?»

Nei, det gjør ikke det. Det skjer ikke en dritt. Telefonen min ringer ikke, klokken står stille og helgen er en seig, stillestående masse.»

Herlige Linn Skåber utga boken Til ungdommen illustrert av Lisa Aisato i 2018. Den sammensetningen måtte bli et flott produkt. Jeg kan love etter å ha kjøpt og lest boken med Lisa Aisatos nydelige illustrasjoner, at har leseren et åpent sinn kan boken passe for alle aldre, fra tenåringen til besteforeldre. Alle har vi vært gjennom ungdomstiden. Noen sklei enkelt gjennom den, for andre var den grusom. Og for de som er midt i denne tiden, kan boken være en trøst: de er ikke alene.  Som Linn Skåber skriver i innledningen:

«Noen ungdommer synes ungdomstiden er fylt av nysgjerrighet, action, kjærlighet, humor, spenning, venner, fester og latterkramper så det halve kunne vært nok. For andre kan det overhodet ikke bli nok.

Enkelte får for mye av hele ungdomstiden før den har begynt, og beskriver denne tiden med ord som ensomhet, angst, sårbarhet, redsel, sorg og uforståelighet.

Ofte er det en god blanding.

Og de voksne kaller det som regel en interessant tid, men det er lett å si når du står på den andre siden og har bedre oversikt.»

Boken er skrevet med innlevelse, som er Linn Skåbers varemerke.  Den er delt opp i kapitler, sitatet over er fra kapittel 27 Jeg vil ikke mer. Temaene er mange, fra det triste til det morsomme. Løp og kjøp og les!



Forlaget beskriver boken slik:

«Ungdomstiden er spennende, fin, morsom og noen ganger både vanskelig og rar. Linn Skåber har snakket med sjenerte og modige ungdommer, redde og glade og forelska ungdommer, i denne nydelige, tankevekkende og poetiske boka.

Det er brytningstid. Man står midt imellom. Sammen med andre og helt alene. Foreldrene står på sidelinjen og prøver å forstå, men det er ikke lett.

Linn Skåber har intervjuet ungdommer og spurt dem om livet, kviser, fred og savn. Om det å være litt barn og litt voksen. Hva er det beste med å være ungdom? Verste? Hva burde vært annerledes? Hvorfor er de voksne så kjipe? Hva er du redd for?

Materialet har hun brukt til å skrive fiktive monologer der hun forsøker å si noe om denne fine og håpløse tiden - fra barn til voksen. Alt sett fra en ungdoms perspektiv. Kjennetegnet for alle de små historiene - monologene - er at man kjenner seg igjen, enten du selv er ung og søkende, eller fra den gang du nettopp var det.

Tekstene er skrevet i en lett og morsom form, men i kjent Skåber-stil skinner alvoret igjennom.

Boka er nydelig illustrert av Lisa Aisato. «

 


20. juli 2020

Kudos av Rachel Cusk – siste roman i trilogien ble delvis en skuffelse


Hadde det ikke vært for at jeg tidligere har lest og likt romanene Omriss og Transitt i trilogien, der Kudos er siste roman, vet jeg ikke om jeg hadde lest slutten.  For mange av  historiene hovedpersonen Faye blir fortalt av mennesker hun møter, synes jeg var tunge og lite interessante. I tillegg er Faye så å si anonym i romanen. Faktisk mer enn i Omriss.  Da hjelper det ikke at forfatteren skriver godt. Å lese romanen ble derfor delvis en skuffelse, og særlig fordi jeg hadde høye forventninger til den etter å ha lest Omriss og Transitt. Kudos kunne like gjerne vært utgitt som en novellesamling synes jeg,

Romanen starter med at Faye sitter i flyet på vei til en litteraturfestival. Han som sitter ved siden av henne har lange bein som havner ut i midtgangen til irritasjon for flyvertinnen. Etter hvert begynner han å fortelle utdrag fra livet sitt som han avslutter med at han graver ned hunden sin etter at en dyrlege har avlivet den. For meg ble denne personen etter hvert et usympatisk menneske. Ikke for det siste han forteller om, hunden var syk og ville dødd uansett. Men det er holdningen hans jeg leser ut av det han forteller som jeg misliker.

Det andre møtet er med forleggeren til Faye i baren på hotellet der hun bor. Denne samtalen, som starter med hvilket bilde forleggeren har valgt på omslaget til Fayes bok, er både morsom og interessant. Ikke minst når forfatteren Linda forteller om skrivestuen hun har deltatt på i Italia.

Forlagets omtale av romanen Kudos av Rachel Cusk:

En kvinne sitter på et fly og hører på den fremmede i setet ved siden av fortelle om sitt liv. Han snakker om jobben, ekteskapet sitt og en opprivende opplevelse han akkurat har hatt: Han har gravlagt familiens hund. Kvinnen er Faye, og hun er på vei til Europa for å markedsføre boken hun akkurat har utgitt. Vel fremme snakker hun med menneskene hun møter – om kunst, familie, politikk, sorg og glede, rettferdighet og urettferdighet. På denne måten nærmer hun seg noen av de viktigste spørsmålene vi mennesker stiller.

Disse samtalene, den siste med hennes egen sønn, vokser dramatisk og majestetisk sammen til en vakker avslutning. Kudos fullender Cusks trilogi med overveldende kraft. Trilogien er en av fiksjonens store triumfer.

18. juli 2020

Samtaler med venner (Conversations with Friends) av Sally Rooney – debutromanen til forfatteren bak Normal People




Etter å ha sett serien Normal People som har gått og fortsatt er tilgjengelig på NRK, og som baserer seg på en bok med samme navn og som har fått tittelen Alle andre på norsk, skrevet av den irske forfatteren Sally Rooney, bare måtte jeg lese debutromanen Conversations with Friends. Romanen ble utgitt i 2017 og på norsk har den fått tittelen Samtaler med venner. Jeg har ikke lest romanen Alle andre.

Jeg ble oppmerksom på romanen Samtaler med venner etter at jeg leste at den også skal filmes:

Etter suksessen med Normal People, har BBC startet arbeidet med å gjøre Sally Rooneys debutroman om til TV-serie.

Det er likheter og ulikheter mellom historiene. Normal People hadde handling over en tidsperiode på flere år, Samtaler med venner foregår over en kort tidsperiode. Likheten er at historien handler om unge mennesker, studentliv i Dublin.

Jeg likte romanen. Befriende å lese etter å ha lest den omfattende biografien om Erik Bye. Det var en periode midtveis jeg synes det ble stillstand i handlingen, men så tok den seg opp på slutten. Jeg håper filmatiseringen blir samme suksess som Normal People er blitt. Ufattelig kjedelig bokomslag synes jeg. 



Forlaget omtaler handlingen i Samtale med venner slik:

«En skarp og humoristisk roman om to unge kvinners vennskap, om sex, løgn ambisjoner og voksenlivets selvbedrag.

Frances går på universitetet og har praksisplass hos en litterær agent i Dublin. Hennes beste venninne og tidligere kjæreste er den pene og selvopptatte Bobbi. De skriver poesi og opptrer sammen, og en kveld møter de fotografen Melissa og hennes mann, skuespilleren Nick. Den begavede, men distanserte Frances fascineres mot sin vilje av det eldre paret. Det som begynner som en uskyldig flørt med Nick, utvikler seg snart til et dypere forhold. Et komplisert spill med skiftende lojaliteter og kjærlighetsforbindelser utfolder seg mellom de fire. Frances og Bobbis vennskap begynner etter hvert å slå sprekker, og Frances får det stadig vanskeligere med å bevare sin kjølig distanse.

Samtaler med venner er fortalt med stor stilsikkerhet, varme og følelsesmessig innsikt i livet til dagens unge voksne.»


14. juli 2020

Biografi: Erik Bye av Asbjørn Bakke – «Erik Bye har betydd veldig mye for veldig mange.»


«Det var vår egen Jord som var blitt borte, og marken lå der nattekald og våt.

Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte. Men jeg kan ikke huske om han gråt.

Og vi som av den lille jord en båren og tror at intet teller uten den, vi får drømme at Han leter mer i morgen
... og håpe at Han finner oss igjen.»

Fra Vårherres klinkekule

Sju år tok det Asbjørn Bakke å skrive biografien om Erik Bye skriver han i etterordet. Etter å ha lest den er ikke det merkelig. For han har gått grundig til verks for å få med seg Erik Bye sitt turboliv. En veldig god biografi er det blitt, og anmelderne var begeistret da den ble utgitt i 2017.

Erik Bye ble født i Brooklyn, USA i 1926 og døde hjemme i Asker i 2004. Erik Bye var superkjendis. Kjent ble han først gjennom radioprogrammer. Etter hvert ble han motvillig med inn i fjernsynet. Biografien tar for seg livshistorien til Erik Bye på godt og vondt.  En spennende og interessant historie. Indirekte får man med seg norsk historie i den tiden han levde. Men først og fremst får biografien frem medmennesket Erik Bye. Helt på slutten siteres en politimanns beskrivelse av Erik Bye, mange vil mene det samme:

«Han var en stor mann. Erik Bye har betydd veldig mye for veldig mange.»

Biografien får frem at Erik Bye hadde mange å takke for at han fikk brukt livet sitt slik han ønsket, gode medarbeidere i NRK som stod han last og brast. Men aller mest familien og da først og fremst kona Tove. Samtidig kan mange takke for at de fikk delta i hans  eventyrlige liv. Det var neppe særlig mange dødpunkt med han rundt seg. Det er som forlagets omtale av boken avslutter: Erik Bye var et bemerkelsesverdig menneske.

Biografien er oversiktlig. År for år ledes vi gjennom livet til Erik Bye. Til slutt er det et register. Blant annet over bøkene og platene han ga ut. Erik Bye så på seg selv som en middelmådig kunstner. Men det han etterlot seg viser noe annet. Vårherres klinkekule som eksempel og som jeg har sitert fra innledningsvis, det er et tidløst budskap. Slik er mye av det han diktet frem Erik Bye hadde en kapasitet som var utrolig.

Om forfatteren:

«Asbjørn Bakke (f. 1961) er redaktør i Aftenposten og rutinert musikkjournalist. Han har tidligere gitt ut Revolver. En skarpladd guide til rockhistorien (2007) og vært medforfatter i boka Norsk rocks historie (2009).»

 

Jeg har kjøpt boken som forlaget presenterer slik:

«Dette er historien om en mann som har betydd så mye for så mange. Da århundrets nordmann ble kåret i 2005, ble Erik Bye kun slått av kong Olav og Einar Gerhardsen. Det sier alt om den enestående posisjonen programlederen, journalisten, visesangeren, dikteren, samfunnsrefseren, eventyreren og medmennesket Erik Bye opparbeidet seg fra slutten av 1950-tallet til han døde i 2004.

Erik Bye var kringkastingspioneren som brakte verden inn i de tusen norske stuer. Folk satt klistret når klassikere som «Vi går ombord» og «Lørdagskveld med Erik Bye» ble sendt. Hans unike evne til å få kontakt med andre mennesker skaffet ham venner i alle samfunnslag - fra uteliggere til Hollywood-stjerner.

Forfatter Asbjørn Bakke skriver engasjert og underholdende om et hendelsesrikt liv, basert på et enormt kildemateriale. Erik Bye var Norge på to bein - stødig, raus og inkluderende. Men han slet også med indre demoner - busemannen i bringa, som han selv kalte dem.
Denne biografien reiser en bauta over et bemerkelsesverdig menneske.»

3. juli 2020

Transitt (Transit) av Rachel Cusk – siste kapittel er alene grunnlag for et teaterstykke


«Eiendomsmegleren virket litt satt ut av det jeg sa. Han hadde ikke ment å insinuere, sa han, at jeg burde marginaliseres. Han mente bare at jeg ville få mer for pengene, og få det litt lettere, i et litt mindre overopphetet strøk. Han skjønte at jeg befant meg i en sårbar situasjon. Og en fatalistisk holdning som min var sjelden i den verdenen han jobbet i. Men hvis jeg hadde bestemt meg for å følge strømmen, så hadde han faktisk noe å vise meg. Han hadde prospektet rett foran seg: Det var blitt lagt ut på markedet igjen samme morgen, siden det ikke var blitt noe av det forrige salget. Huset var eid av kommunen: De var ivrige etter å finne en ny kjøper så fort som mulig, og det gjenspeilte seg i prisen. Som jeg kunne se, sa han, var det i temmelig dårlig stand — det var faktisk så å si ubeboelig. De fleste kundene hans ville aldri i verden ha nærmet seg det, uansett hvor sultne de var. Det var hinsides de fleste menneskers fantasi, hvis jeg ville tillate at han brukte et slikt ord, enda det riktignok lå i et attraktivt område. Men med tanke på min situasjon, kunne han ikke med god samvittighet oppmuntre meg. Det var en jobb for en eiendomsutvikler eller en håndverker, noen som kunne se upersonlig på det; problemet var at profitten var altfor liten til at sånne folk ville være interessert. Han møtte blikket mitt for første gang. Det er åpenbart ikke et sted, sa han, hvor du vil la barn bo.»

Forfatteren jeg kan sammenligne med Rachel Cusk er Karl Ove Knausgård hva angår min leseopplevelse. Hun skriver gnistrende godt. Det er betraktninger i romanen som jeg ikke forstår poenget med eller blir for høytflyvende for meg. Men det som treffer meg er veldig bra. En formuleringsevne som få forfattere har.

I romanen Transitt som er fortsettelse av romanen Omriss kommer hovedpersonen Faye mer frem i lyset. Sitatet over er fra første kapittel der hun er hos en eiendomsmegler for å kjøpe bolig  i London for seg selv og guttene. Boligen hun kjøper kaller snekkeren for et ormebol. Det verste er eierne av første etasje som hun etter hvert benevner ondskapsfulle troll. Innimellom det som skjer under oppussingen blir vi kjente med snekkere, tidligere kjæreste, venner, frisør og flere aktører. Ulike livsskjebner. Tenkte på disse forferdelige beboerne i etasjen under og Covid 19. Dette er typisk mennesker som ikke har en sjanse mot viruset. Dette er også England som er jeg ser glad i, det er jeg sørgelig klar over.

Det siste kapitlet i Transitt ble en innertier. Den er etter min mening grunnlag for et teaterstykke, og starter slik:

«Fredag kveld kjørte jeg vestover ut av London for å hilse på Lawrence, fetteren min, som nylig hadde flyttet fordi han hadde forlatt Susie til fordel for en kvinne ved navn Eloise, og i den forbindelse blitt tvunget til å flytte fra en landsby i Wiltshire til en annen av samme størrelse og type noen kilometer unna. Disse begivenhetene hadde vakt harme og bestyrtelse blant både slekt og venner, men hadde knapt satt noe preg på de ytre omstendighetene i Lawrences liv, som stort sett så ut til å fortsette som før. Den nye landsbyen, sa Lawrence, var enda mer attraktiv og pittoresk enn den forrige, siden den lå nærmere Cotswolds og var mer autentisk. Den nye husholdningen besto av Lawrence og Eloises to barn, og Lawrences lille datter som pendlet fram og tilbake mellom foreldrene.»

Når Faye kommer frem møter hun fetteren Lawrence som røyker og kan fortelle han røykingen får Eloise til å føle at livet deres er i krise. Vel; den som leser forstår raskt at her er i vi havnet inn i et drama av de sjeldne. Fasadene hun først møter rakner etter hvert som et dårlig festet strikketøy. Det blir nærmest en farse. Kapitlet alene gjør det verdt å lese boken. Rachel Cusk har med Transit forsterket mitt inntrykk av en god forfatter, og jeg gleder meg til å lese Kudos.



Forlaget beskriver Kudos slik:

Etter et samlivsbrudd flytter Faye til London. Hun strever med å bygge en ny tilværelse for seg selv og de to sønnene sine, og bruddet blir katalysator for en rekke endringer av personlig, moralsk, kunstnerisk og ikke minst praktisk karakter. Hun pusser opp et hus og samtaler med andre i et forsøk på å finne igjen troen på livet, men vakler mellom å kjenne seg sterk og fullstendig maktesløs, å være i ferd med å dø og å bli født på ny.

2. juli 2020

Bøker lest og skrevet om i april, mai og juni 2020


 «Lysene slo seg blinkende på i den ristende kabinen; vi hørte lyden av dører som ble åpnet og slått igjen og voldsom klirring, og folk rørte på seg. En mannsstemme snakket på intercomen; det spredte seg en duft av kaffe og mat; flyvertinnene spradet målrettet frem og tilbake i den trange teppelagte midtgangen, og nylonstrømpene deres lagde en raspende lyd når de passerte.»

Sitatet over er fra romanen Omriss av Rachel Cusk. Da jeg leste om flyturen fra London til Athen i bokens første kapittel, holdt jeg på å begynne å gråte. Ikke for at jeg reiser mye.  Men det er savnet av friheten til å velge. Spenningen og forventningen som er der når jeg kommer til flyplassen, og under flyturen, det er halve gleden. Og etterpå, gleden ved å komme hjem, og det å ha noe fint å tenke tilbake på i kalde og mørke vinterdager.

Selv om jeg har hatt god tid til å lese bøker, har det ikke blitt mange.  Men de bøkene jeg har lest har gitt meg mange gode leseopplevelser. Ikke minst boken til Rachel Cusk. Nå leser jeg bok nummer to; Transitt. Minst like god som Omriss.

Det ble bare en bok i april. Men så ble det bedre i mai og juni. Men 21 bøker hittil i 2020, det er ikke mye å skryte av sammenlignet med tidligere år. Jeg kan ikke havne under 50 som var antallet i 2019, det må jeg bare jobbe for å unngå.

 


Bøker lest og skrevet om:

Juni

Byens spor Skyggeboken av Lars Saabye Christensen – fin avslutning på trilogien

Klangen av frihet av Toril Brekke – tredje bind i trilogien - grei avslutning

Omriss (Outline) av Rachel Cusk – på andre forsøk ble romanen en god leseopplevelse

Frida , min ukjente farmors krig av Nina Grünfeld – en historie det er verdt å få med seg

Lærerinnens sang av Vigdis Hjorth – en roman med et tidsaktuelt tema

 

Mai

Veien ved Boolavaun (The Green Road) av Anne Enright – romanen nådde underveis ikke helt opp til forventningene

Biografi: Kaare Espolin Johnson Lengselens billeddikter av Bjørn Tore Pedersen – livet var som en billedbok for han

Årene med Elizabeth av Inger Merete Hobbelstad – likte du serien The Crown vil du like denne boken

Egils saga –handler om livsløpet til Egil Skallagrimsson og ætten hans

 

April

Oliver Bullough: Pengeland - Hvordan finanseliten og de superrike stjeler fra folket og truer demokratiet (Moneyland- Why Thieves & Crooks Now rule The World & How to Take it Back