22. jun. 2020

Omriss (Outline) av Rachel Cusk – på andre forsøk ble romanen en god leseopplevelse




På andre forsøk ble det en god opplevelse å lese romanen Omriss (2014) av Rachel Cusk. Jeg har tidligere lest første kapittel, men ikke funnet det jeg leste interessant og derfor avsluttet lesingen. Men bestemte meg får å gi den en ny sjanse etter at jeg leste gode anmeldelser på Kudos. Det er jeg glad for nå. Når jeg kom meg videre til andre kapittel ble det en god roman å lese.

Omriss er fulgt opp av romanene Transitt (2016) og Kudos (2018). Nå ser jeg frem til å lese disse også.

Hovedpersonen Faye reiser fra London til Aten der hun skal holde et skrivekurs.

«Jeg sa jeg bodde i London, etter at jeg for svært kort tid siden hadde flyttet fra huset på landsbygda der jeg hadde bodd alene med barna mine de tre siste årene, og der vi sju år før det hadde bodd sammen med faren deres. Det hadde med andre ord vært familiehjemmet vårt, og jeg var blitt boende og ble vitne til at det ble graven til noe som jeg ikke lenger visste om jeg skulle kalle virkelighet eller illusjon.»

Senere sier Faye til medpassasjeren på flyet til Aten, eller sidemannen som han i det etterfølgende kalles,:

 «Et ekteskap er blant mye annet et trossystem, en fortelling, og selv om det manifesterer seg på måter som er virkelige nok, forblir impulsen som får det til å vare, i siste instans et mysterium. Det som til sjuende og sist var virkelig, var tapet av huset, som var blitt det geografiske åstedet for ting som var blitt borte, og som, antok jeg, representerte håpet om at de en gang ville komme tilbake. Å flytte fra huset var på sett og vis å erklære at vi hadde sluttet å vente; vi kunne ikke lenger nås på det vanlige nummeret, den vanlige adressen.»



På bokomslaget omtales romanen slik:

«En ung forfatter reiser til Aten for å holde et skrivekurs. Underveis møter hun mennesker som åpner seg for henne og forteller om livet sitt: den eldre mannen som snakker om båter og mislykkede ekteskap, studentene som beretter om kjærlighet og ambisjoner, forfatteren som beskriver smerte og angst – alle har noe de angrer på, og noe de lengter etter. Og gradvis, etter hvert som dette lappeteppet av historier sys sammen, trer også et portrett av fortelleren frem.»

Jeg synes ikke at vi får vite så mye om forfattere slik at et portrett av henne trer frem for meg. Det er møtene hun har med menneskene og det de forteller som er interessante. Selv om ikke alt er like interessant å lese om. Som sidemannen hun treffer på flyet og senere er på båttur med. Andre kapitler er verdt boken alene, som møtet med vennen Paniotis og forfatteren Angeliki. Paniotis er skilt og ser lite til barna sine som er voksne:

«Paniotis,» utbrøt Angeliki, «hva er det du sier? At barna dine emigrerte til USA fordi foreldrene deres skilte seg? Kjære venn, jeg er redd du tar feil hvis du tror du er så viktig. Barn drar sin vei eller blir værende avhengig av sine egne ambisjoner: Det er deres egne liv. Vi er liksom blitt overbevist om at vi har merket dem for livet hvis vi sier så mye som et eneste malplassert ord, men det er jo så klart helt latterlig, og hvorfor skulle forresten livene deres være fullkomne? Det er vår egen forestilling om fullkommenhet som plager oss, og den er rotfestet i våre egne ønsker. Moren min mener for eksempel at det å være enebarn er den verste ulykken man kan oppleve. Hun kan simpelthen ikke godta at sønnen min ikke kommer til å få brødre og søstre, og jeg er redd jeg har gitt henne inntrykk av at denne situasjonen ikke er noe vi har valgt, bare for å slippe å snakke med henne om det hele tiden. Men hun snakker stadig om at hun nettopp har hørt om den ene eller den andre legen som er i stand til å utrette mirakler; her om dagen sendte hun meg et avisutklipp om en gresk kvinne som hadde fått barn i en alder av femtitre, sammen med en lapp der det sto at jeg ikke måtte gi opp håpet. Men for mannen min er det helt naturlig at sønnen vår skal vokse opp alene, siden han selv var enebarn. Og for meg ville det selvsagt ha vært en katastrofe å få flere barn: Det hadde slukt meg fullstendig, i likhet med så mange andre kvinner. Jeg spør meg selv om hvorfor moren min ønsker å se meg bli slukt også, når jeg har viktig arbeid å gjøre, når det ikke ville være til mitt beste og som sagt bortimot ville være en katastrofe, og svaret er at ønsket hennes ikke handler om meg, men om henne selv. Jeg er sikker på at hun ikke vil at jeg skal betrakte meg selv som en fiasko fordi jeg ikke har seks barn, men det er nettopp det oppførselen hennes kan få meg til å føle.»

Litteraturkritiker Marta Nordheim har her skrevet en anmeldelse som beskriver romanen til Rachel Cusk, med overskriften: Lett å lese, vanskeleg å gløyme:

«Det finst gode romanar, og så har du dei som ligg hakket over. Der ligg «Omriss». Rachel Cusk skriv både intelligent og gripande, analytisk og inderleg, originalt og gjenkjenneleg. Meir kan ein ikkje krevje.»

Etter å ha lest Omriss er jeg glad jeg ga den en ny sjanse. For etter første kapittel var det mye bra å lese. Det er noe særegent med den. Rachel Cusk skriver godt og det er mange temaer å reflektere over. Gjenkjennelse er helt klart et ord som jeg kan knytte til flere av romanens temaer.

Du kan lese en lang beskrivelse av forfatteren her på Gyldendal forlag.


2 kommentarer:

  1. Jeg har satt bøkene til Rachel Cusk på leselisten. Jeg lurte litt på om de skulle bli sommerbøker. Men så fikk jeg endel andre bøker jeg hadde mer lyst til å lese. Og da ble de flyttet lenger ned på leisten :-) Dette skjer meg hele tiden. Jeg har en bokhylle med uleste bøker som jeg har lyst til å lese, og den er litt overfylt. Men de står hvertfall på listen :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har også mye uleste bøker i bokhylla. Egentlig et luksus"problem". Burde lest flere av dem. Men jeg lar meg friste av nye bøker jeg leser/hører om, og siden dette er en serie og Kudos ble fremsnakket, måtte jeg gi Omriss en ny sjanse. Det er jeg glad for etter å ha lest den.

      Slett