Lungeflyteprøven av Tore Renberg - rammene rundt historien ble tidvis for detaljerte

 

Jeg er imponert over detaljrikdommen i Tore Renbergs roman Luneflyteprøven som ble utgitt i 2023. Samtidig er det detaljrikdommen som gjorde til at jeg synes den tidvis ble et «pes» å lese. 

Historien om skjebnen til Anna Voigt er drivkraften i romanen. En skjebne som er så trist og dyster at det er til å gråte over. Men rammene forfatteren har lagt rundt historien ble for omfattende for meg. Det var kapitler som var utrolig gode, og det var kapitler som jeg fikk lite ut av. Etter hvert ble det til at jeg bare skumleste kapitler for overhodet å bli ferdig.

Forlaget omtaler boken slik:

«Sachsen, 1681: Femten år gamle Anna Voigt tiltales for å ha drept sitt nyfødte barn. Blir hun kjent skyldig, vil straffen være døden.

Denne romanen folder ut den forbløffende fortellingen om Anna Voigt, om et samfunn som straffer sine døtre og sønner hardt, om tortur og henrettelser, om den medisinske lungeflyteprøven som ble starten på moderne rettsmedisin, om hevn, forfengelighet og ortodoksi, om gammel tid mot ny tid. Ut fra et unikt historisk materiale trer et mylder av skikkelser levende frem, skildret med stor innsikt og innlevelse.

"Lungeflyteprøven" er basert på virkelige hendelser, aldri før fortalt.»

Tollak til Ingeborg av Tore Renberg, rett og slett en fantastisk god roman

 

«DET TAR sÅ LANG tid å komme overeins med seg sjølv.

Men så gjer ein det. Til slutt.

Ein dag står alt ein har gjort og alt ein har sett og alle ein har møtt, på rekke og rad framfor ein, og det er ryddig. Alt saman. Det vonde og det gode. Då veit ein at ein har komme overeins med seg sjølv.

Slik er det for meg no.

Dei svarte hundane kan komme.

Gjer meg ingenting.

Eg legg innpå ein kubbe til.

Flaska står i skapet.

Snart ser eg dei oppe i svingane. Ho Hillevi og han Jan Vidar.

Eg skal snakke. Oddo.»

 

Jeg har gledet meg til å romanen Tollak til Ingeborg av Tore Renberg utgitt i 2020  som har fått svært gode anmeldelser. Jeg jeg har stått lenge i kø for å låne eksemplaret jeg har lest, og ble overrasket over hvor tynn den var. Jeg leste den i løpet av noen timer i dag. Fantastisk god roman. Sitatet over er fra nåtid, Tollak venter på barna sine. Hva han skal fortelle får vi vite midtveis i romanen.

Bokklubben presenterer romanen slik:

«Dei kallar han Tollak til Ingeborg. Den gamle stabukken som bur oppe ved sagplassen. Alle veit at han har gjort ting på sin eigen måte. Alle veit kva han gjorde med dei gutane. Alle veit at ungane hans ikke kjem heim så ofte. Alle veit han tok til seg han dei kalla Oddotosken. Og alle hugsar den gode kona hans, Ingeborg. Men det er noko folk ikkje veit.                              Det er på tide å fortelje.»

Jeg skal ikke avsløre mer av handlingen om denne sinte mannen som tida har gått ifra, og avslutter med et sitat der dette beskrives slik: 

«EG HØYRER FORTIDA TIL.

Den tida vi lever i no, ho er ikkje mi. Det var ikkje her eg blei fødd. Det var ikkje her eg blei skapt. Det var ikkje dette eg lærte.

Eg merka det med ein gong eg såg henne komme. Her blir det vondt å vere. Og slik blei det. Den nye tida vrikka på hoftene, skapte seg til framfor auga mine, skapte seg til som om ho var full, med blenkande tilbod eg ikkje var det grann interessert i. Ho valsa inn og baud seg fram, kom med ting eg aldri hadde bedt om å få, spurde aldri om eg trong det ho kom med. Det gjorde eg slett ikkje. Eg hadde mitt. Jorda, nevane, arbeidet, Ingeborg. Eg klaga aldri. Men den nye tida gav seg ikkje. Ho skulle forandre alt vi hadde, alt skulle gå i ein jagande fart, ho hadde ingen respekt for det som var gammalt. For det som var mitt.

Den nye tida spurde ikkje om lov. Ho tvinga seg på livsmåten vi har her oppe i dalen. Tvinga seg inn i stova, inn på soverommet, ned i kjeften og inn i kroppen. Og slik held ho på, dag ut, dag inn. Ho tar ikkje omsyn til meg og mitt, og eg liker ikkje ganglaget hennar. Eg liker ikkje ansiktet hennar. Eg liker ikkje lyden hennar, lukta hennar.

Vi har inga interesse av kvarandre.

Ho er grim, synest eg. Eg er grim, synest ho.

Eg vende den nye tida ryggen for lenge sidan. Eg heldt meg her oppe i dalen, med Ingeborg, med saga, med markene og fjella, med hendene mine, med øksa, og no kjem slutten.»

 

Tore Renberg: Du er så lys

Det var etter at jeg så bokprogrammet til Brenner på NRK der den alltid energiske, engasjerte og utadvendte Tore Renberg fortalte om sin nye roman Du er så lys, at jeg bestemt meg for å lese den. Jeg har lånt romanen på 268 sider av biblioteket.

Jeg lurer alltid på, og særlig etter de diskusjonene som har vært i media den siste tiden, om det er noe selvbiografisk i romanene jeg leser. Steinar, som er grunnlaget for historiens eksistens, er som Tore Renberg energisk og utadvendt. Men i dette intervjuet med Dagbladet om romanen, som han beskriver som en skikkelig vond bok om mistenksomhet, svarer Renberg på spørsmålet «Det er mye mørke der og. Hvor har du hentet det fra?»:

«Fra et ubehagelig nært sted. Jeg dikter nesten aldri opp kompliserte ting å skrive om, denne gangen er det mennesker jeg må beskytte som gjør at jeg ikke vil snakke om det.»

Jeg opplevde ikke Du er så lys som en dyster bok selv om den har en alvorlig undertone. Den var spennende og det var fornøyelig bl a når familiene til ekteparet Jørgen og Vibeke ble beskrevet. Mange ulike mennesketyper. Men vi ser mennesket utenfra, som den nye naboen til Jørgen og Vibeke, Steinar, er et typisk eksempel på.

Jeg avslutter med å sitere fra første side i romanen – det synes jeg er beskrivende for romanens innhold:

«HAN KOM HARDT inn i livet vårt, det er slik eg tenker på det. Det

var ikkje greitt, alt i alt, det har skapt mykje uro og like mykje

vondt, og vi står mørkare igjen, ikkje lysare, sidan det heile

begynte.

Han hadde eit gneistrande blikk og eit smittande humør, den

eldste son min kalla han ein gong eit stjerneskot, det har eg aldri

gløymt. Han var eit av desse vakne menneska som spreidde latter

rundt seg og ei kjensle av at alt kunne hende. Du fekk liksom

trong til å gjere noko etter at du hadde vore i lag med han. Male

ein vegg, grave ei grøft, ta i eit tak.

Han fekk arbeid som fastlege på denne litle plassen vår, han

var i slutten av 30-åra, slank og godt trena. Han blei fødd på den

andre kanten av landet, i ein mellomstor by eit par timar sørvest

for hovudstaden, og han brukte å seie, med eit smil, at det var

kjærleiken som flaug han til bygda; kva elles skulle få ein mann

til å dra så langt vekk heimanfra?

Han heitte Steinar og blei naboen vår 13. mars 2014. Først var

det ei glede, det kjende vi alle, som om ein god og forbløffande

varme hadde slått rot like ved huset vårt, sa gjekk det over i ei bølgande

uro, for det falda seg ut ein forbanna katastrofe.»

Privat foto

Tore Renberg: På fest hos litteraturen - om Honoré de Balzac, Selma Lagerlöf og Halldor Laxness

Igjen er det tilfeldigheter som gjør at jeg finner bøker som Tore Renbergs På fest hos litteraturen – utgitt i 2012 – 133 sider.

Boken stod i en hylle på biblioteket der jeg tidligere fant Orhan Pamuks bok Andre farger, en bok jeg etterhvert kjøpte. Bøker som er vanskelig å kategorisere entydig. Synd. Det gjør at det heller ikke er enkelt å finne dem hos Bokklubben der jeg kjøper 90 % av mine bøker. Bøker jeg aller helst vil eie, men sjelden er omtalt. Jeg skulle likt å få dette servert "live - antar  at han snakket på innpust og utpust i disse foredragene.

Oktober forlag beskriver innholdet slik:

«I 2009 holdt Tore Renberg en bejublet foredragsrekke under tittelen “Tore Con Amore” for fulle saler på Litteraturhuset i Oslo. Nå er foredragene samlet mellom to permer. For meg er det dette det handler om. Å falle for litteraturen og la seg berike, sier forfatteren og presenterer tre forfattere som spenner over to hundre år og som har vært kilder til sinnsutvidelse og glede for Renberg som leser og forfatter.

Honoré de Balzac, den moderne romanens far som skrev mer enn hundre bøker om det han kalte den menneskelige komedie, mens han drakk enorme mengder kaffe. Selma Lagerlöf, dette litterære jordskjelvet som diktet lysende om Värmlands folk, og som slik favnet hele menneskeheten. Halldor Laxness, islendingen som ble katolsk munk og kommunistsympatisør, men først og fremst sitt lands største dikter med overdådige og burleske romaner som Sin egen herre.»

Foredragene holder, som Tore Renberg skriver i innledningen, en viss muntlig foredragsstil. Det var som å høre stemmen hans imens jeg leste. Jeg har ikke lest noe av Balzac, Lagerlöf eller Laxness. Men som han håper på, boken inspirerer til å lese noe av dem.

Jeg har to uleste bøker av Lagerlöf i bokhylla: Gösta Berlings saga og Jerusalem. Ikke de to bøkene han foreslår man skal begynne med, men det får så være. Når det gjelder Balzac har jeg notert meg Far Goriot og Laxness Sin egen herre. Om de faller i smak hos meg, det er en annen sak. Selv ikke Tore Renbergs entusiasme kan få meg til å pine meg gjennom x-antall sider dersom jeg ikke liker en bok!

Min leseinteresse holdes oppe blant annet av slike bøker som På fest hos litteraturen, intervju og TV-program med forfattere og litteraturinteresserte.

Tore Renberg skriver at hans bøker er påvirket av forfatterne:

«Jeg kan komme med en innrømmelse: Jeg tror ikke mine egne bøker ville sett like ut om det ikke var for disse tre forfatterne, som alle har det til felles at de både stikker og varmer som en skarp septemberdag.  De er usjenert retoriske, de går ikke stille i dørene, de innbyr til dans, til fest, til gravøl og en real omgang sladder og vås. Det jeg vil fram til, er: Jeg tror ikke jeg ville vært den forfatteren jeg er i dag om jeg ikke gjennom disse forfatterne hadde gjenoppdaget det man kan kalle festen i litteraturen, eller den litterære festen. Jeg sier «oppdaget« — for var det ikke det jeg ble tiltrukket av da jeg en gang leste Dickens som voksent barn? Jeg mistenker at mitt eget forfatterskap uten lesningen av Halldor Laxness, Selma Lagerlöf og Honore de Balzac ville hatt et leit preg av noe anstrengt, et slags muskelsvinn, eller kanskje en stølhet det vi kaller gangsperr... «

Om hvorfor dette har hendt skriver han:

«Jeg legger fram en kort tese, og så returnerer vi til Balzac. Tesen går sånn: Jeg ble, som så mange andre aspiranter til det litterære livet, overbevist om at den modernistiske kanon var en høyerestående litteratur, en bedre, sannere og vakrere litteratur enn den taskete, enkle, episke fortellingen. Jeg gikk på limpinnen og trodde at å skrive forvansket litteratur som utforsket seg selv, eller for eksempel språkets grenser, uten dramaturgisk konsekvens, uten klart tegnede karakterer, uten sujett eller handling, var både skjønnere og vanskeligere. Siden jeg har lett for å dedikere meg til det jeg tror på, gikk jeg inn i denne forestillingen om stor litteratur med effektiv tyngde. Dette hendte i den sene ungdomstiden og i studentdagene mine i Bergen. Jeg ble en slave av den litterære retningen som en gang begynte som et opprør mot den borgerlige romanen, den retningen som en gang myrdet slike som Balzac fordi de var usanne og forenklende og sentimentale og melodramatiske og det ene med det andre. Dette tåpelige, dels selvpålagte slaveriet varte i noen få år. Det var en nødvendig epoke, og lignet ikke så rent lite på en tidligere epoke da jeg gjorde mitt beste for å bli kristen, med alt hva det medførte av plager og grublerier. Jeg slet meg gjennom den ene tungtfordøyelige og ubegripelige og hermetiske romanen etter den andre, jeg overbeviste meg selv om at det de sa var sant, overbeviste meg selv om at dette var stort og at jeg en dag kom til å forstå det, i den tro at litteratur ikke var kommunikasjon, som min lærer Arild Linneberg ved Universitetet i Bergen hadde fortalt meg, i den tro at den gode litteraturen må yte ekstrem motstand, slik man ukentlig kunne lese på prent i Morgenbladet eller kvartalsvis i Vinduet og Vagant. Men perlevenner ble vi i siste instans ikke, modernismen og jeg. Vi hadde forsøkt lenge, men en dag var det nok. En dag våget jeg meg tilbake til den nedvurderte fortellingen, ned til de dumme, ned til de enkle, ned til en verden av dikotomier og bulder og brak, ned til den medrivende litteraturen; jeg oppdaget festen igjen.

Det å lese Balzac gir Renberg en følelse av at det han leser er sant, og at han tror forfatteren var ute etter å gi leseren følelsen at det de leser faktisk har hendt. Det som han mener Balzac mestrer best er beskrivelseskunsten av menneskelige karakterer. Oscar Wilde mente at Balzac ikke kopierte livet, han skapte det.

Renberg skriver at Lagerlöf hører hjemme blant forfatterne med stort register, med et mylder av karakterer og historier, forfatterne som gir det følelsen av at livet er en flom, som forteller om det med fyldighet og velde, som ikke har anledning til å ta hensyn til litterære konvensjoner.

Om Sin egen herre, som Renberg mener er Nordens beste roman, skriver Renberg at Laxness skrev den i opposisjon mot Hamsuns Markens grøde. Laxness fant Hamsuns prisbelønte roman usmakelig idylliserende i sin dyrking av det individualistiske landbruket. Han likte ikke en forfatter som ironiserte over gamle, over vanskeligstilte, som «ser verden i et skinn av ironi og håb» som Laxness skrev om Hamsun i 1921. Hos Islands litterære høvding skriver Renberg, er det stil, tone, språk og retorikk- og menneskesyn – som binder forfatterskapet sammen. De store ulikhetene mellom bøkene gjør det spennende å følge ham; hvor hopper han nå, hvilken sannhet er det denne gangen han følger. Under omtalen av romanen, viser han til at den er på 600 sider, og hvilken inndeling i kapitler mv som den har. Og her er Renberg og jeg helt på linje, jeg leser f. eks ikke flere bøker av Dag Solstad pga formen på romanene han har valgt: 

«Å vite at hvert kapittel har et mål, er en entitet, ikke minst det rent leservennlige i det, å vite at man får en pause; det er deilig. Jeg føler at forfatteren har vært omtenksom overfor leseren. Jeg blir ofte sliten av romaner uten kapitler, må jeg innrømme. Jeg elsker selvsagt Proust, men det er vel opplagt at boken hans ville vært mer leselig om han hadde vært i stand til å orkestrere tankene sine og for eksempel delt romanverket inn i kapitler.»

Det var kun en liten smakebit fra Tore Renbergs På fest hos litteraturen. Vil du vite mer, må du lese boken. Anbefales!

Farmor har kabel - TV/Videogutten - to kortromaner skrevet av Tore Renberg

Jeg har lest en bok på 220 sider som inneholder to kortromaner skrevet av Tore Renberg. Boken som jeg lånte av biblioteket ble utgitt i 2006. Sitat fra forlaget Oktober der det er sitert fra anmeldelser av boken:  

Farmor har kabel-TV:

«Farmor er syttiseks år, hun går med regnhette når det er ruskevær og hun vasker seg hver tredje dag. Hun ser ikke lenger så godt, hun har en mann som ligger på kirkegården, og hun synes ikke hun lever i nåtiden lenger. Men en dag ringer det på døra, og utenfor står barnebarnet hennes og kompisen hans. De vil inn, for farmor har noe de vil ha.»

Dette synes jeg var den beste. Tankevekkende.

Videogutten:  

«Videogutten har øyne som ligner på mørke blåbær og flere videokassetter enn i videobutikken. Han har et ansikt som ser ut som en ballong noen har tegnet på. Og han har en hemmelighet i det dunkle huset sitt. En dag ringer det på døra, og Videogutten får besøk av Hasse og Pål som begge er fjorten og vil at noe nytt skal skje.»

Videogutten heter Jan Inge som vi kjenner igjen fra Tore Renbergs siste roman Vi ses i morgen. Men der er flere, bl a Pål og Rudi. Men annerledes enn romanen jeg leste i 2013 og skrev om i innlegget:

Vi ses i morgen av Tore Renberg

Vi ses i morgen av Tore Renberg

Jeg har lært meg et nytt ord: djisus. Et ord som gjentas en del ganger i romanen Vi ses i morgen. Første bok jeg har lest skrevet av Tore Renberg.

Vi ses i morgen ble utgitt i 2013 og er på 600 sider. En murstein av en roman som har begeistret anmeldere og lesere.  Forlaget Oktober har her sitert fra anmeldelser  Jeg lånte den av biblioteket.

Etter å ha lest den er min mening at romanen fortjener gode kritikker og mange lesere. Det er et rått, og slik jeg ser det, realistisk miljø vi blir kjent med. Det er hyppige sceneskifter og handlingen strekker seg over seks dager i september. Det er mange aktører, men ved måten romanen er oppbygd på opplevde jeg det enkelt å holde tråden. Ikke en eneste gang måtte jeg bla tilbake for å sjekke ut ting som er beskrevet før.

For meg ble romanen krevende fordi den er intens og den engasjerte meg helt til den minste detalj. Jeg lurte hele tiden på hva som ville skje underveis. Men etterhvert som jeg nærmet meg slutten var jeg spent på hvordan forfatteren ville velge å avslutte. Derfor var det en form for lettelse da jeg hadde lest siste side og kunne forlate det for meg intense og krevende universet som er skapt i romanen. Humoristisk skriver en anmelder. Vel, jeg velger å kalle det tragikomisk. F eks der Rudi formaner en tigger han treffer i byen.

Pål Fagerland har opparbeidet seg en gjeld pga pengespill på Internett. Inkassobrevene kaster han i søpla uåpnet. Han er helt på bunnen og løsningen han ser er å kontakte den kriminelle Hillevågsgjengen for å få hjelp til å skaffe en million kroner.

Hillevågsgjengen i Stavanger er en tragisk ansamling med enspora, miljøskadde og akterutseilte kriminelle som er ledet av Jan Inge. Offisielt driver de et flyttebyrå, men penger skaffer de ved kriminell virksomhet. Jan Inge og søsteren Cecilie bodde alene sammen etter at moren døde av alkoholmisbruk og faren deretter forlot dem og reiste til USA da Cecilie var ti år. Jan Inge var hallik for søsteren helt til hun ble kjæreste med Rudi. Her er hvordan Cecilie beskriver Jan Inge, Rudi og Tong:

 «Det er ikke noen mannfolk, det der. En feit fyr som spiser chips og ser horror og tror han er bedriftsleder. En lang adh-stake som går med jernhard kuk og ligger og gråter om natten. En vrengt satan av en koreaner som ikke eier en skikkelig følelse i kroppen. Det er smågutter. Ikke tale om at de har modnet, de er akkurat som de var for femogtyve år siden, den eneste forskjellen er sjarmen de hadde, den har de tapt.»

Det er til tider et tøft språk denne gjengen bruker. Men det er ikke bare Pål og Hillevågsgjengen romanen handler om. Tenåringsdøtrene til Pål, Marlene og Tiril er to av flere andre aktører. Moren, en Tårnfrid-type, forlot dem til fordel for en ny jobb og kjæreste i Bergen.  Den som er mest bitter på moren er tøffe Tiril:

«Det der lært jeg av mor mi, sier Tiril.

Marlene ser på henne. Hva mener du?

Overlegenhet, sier Tiril. Den bitchen ga bare faen når folk hadde det vondt. Og det gjorde enda vondere»

Er du i tvil om du skal lese Vi ses i morgen, ta deg en runde på Internett. Tipper at det som er skrevet om romanen i det minste vil gjøre deg nysgjerrig.