Igjen er
det tilfeldigheter som gjør at jeg finner bøker som Tore Renbergs På fest hos litteraturen – utgitt i 2012
– 133 sider.
Boken stod
i en hylle på biblioteket der jeg tidligere fant Orhan Pamuks bok Andre farger, en bok jeg etterhvert
kjøpte. Bøker som er vanskelig å kategorisere entydig. Synd. Det gjør at det heller
ikke er enkelt å finne dem hos Bokklubben der jeg kjøper 90 % av mine bøker. Bøker
jeg aller helst vil eie, men sjelden er omtalt. Jeg skulle likt å få dette servert "live - antar at han snakket på innpust og utpust i disse foredragene.
«I 2009 holdt Tore Renberg en
bejublet foredragsrekke under tittelen “Tore Con Amore” for fulle saler på
Litteraturhuset i Oslo. Nå er foredragene samlet mellom to permer. For meg
er det dette det handler om. Å falle for litteraturen og la seg berike, sier
forfatteren og presenterer tre forfattere som spenner over to hundre år og som
har vært kilder til sinnsutvidelse og glede for Renberg som leser og forfatter.
Honoré de Balzac, den moderne
romanens far som skrev mer enn hundre bøker om det han kalte den menneskelige
komedie, mens han drakk enorme mengder kaffe. Selma Lagerlöf, dette litterære
jordskjelvet som diktet lysende om Värmlands folk, og som slik favnet hele
menneskeheten. Halldor Laxness, islendingen som ble katolsk munk og
kommunistsympatisør, men først og fremst sitt lands største dikter med
overdådige og burleske romaner som Sin egen herre.»
Foredragene holder, som Tore Renberg
skriver i innledningen, en viss muntlig foredragsstil. Det var som å høre stemmen hans
imens jeg leste. Jeg har ikke lest noe av Balzac, Lagerlöf eller Laxness. Men som han håper på, boken inspirerer til
å lese noe av dem.
Jeg har to uleste bøker av Lagerlöf i bokhylla: Gösta Berlings saga og Jerusalem. Ikke de to bøkene han foreslår man
skal begynne med, men det får så være. Når det gjelder Balzac har jeg notert
meg Far Goriot og Laxness Sin egen herre. Om de faller i smak hos
meg, det er en annen sak. Selv ikke Tore Renbergs entusiasme kan få meg til å
pine meg gjennom x-antall sider dersom jeg ikke liker en bok!
Min
leseinteresse holdes oppe blant annet av slike bøker som På fest hos litteraturen, intervju og TV-program med forfattere og
litteraturinteresserte.
Tore
Renberg skriver at hans bøker er påvirket av forfatterne:
«Jeg kan komme med en innrømmelse: Jeg tror ikke mine egne bøker ville
sett like ut om det ikke var for disse tre forfatterne, som alle har det til
felles at de både stikker og varmer som en skarp septemberdag. De er usjenert retoriske, de går ikke stille
i dørene, de innbyr til dans, til fest, til gravøl og en real omgang sladder og
vås. Det jeg vil fram til, er: Jeg tror ikke jeg ville vært den forfatteren jeg
er i dag om jeg ikke gjennom disse forfatterne hadde gjenoppdaget det man kan
kalle festen i litteraturen, eller
den litterære festen. Jeg sier «oppdaget«
— for var det ikke det jeg ble tiltrukket av da jeg en gang leste Dickens som
voksent barn? Jeg mistenker at mitt eget forfatterskap uten lesningen av
Halldor Laxness, Selma Lagerlöf og Honore de Balzac ville hatt et leit preg av noe
anstrengt, et slags muskelsvinn, eller kanskje en stølhet det vi kaller gangsperr... «
Om hvorfor dette har hendt skriver han:
«Jeg legger fram en
kort tese, og så returnerer vi til Balzac. Tesen går sånn: Jeg ble, som så
mange andre aspiranter til det litterære livet, overbevist om at den
modernistiske kanon var en høyerestående litteratur, en bedre, sannere og
vakrere litteratur enn den taskete, enkle, episke fortellingen. Jeg gikk på
limpinnen og trodde at å skrive forvansket litteratur som utforsket seg selv,
eller for eksempel språkets grenser, uten dramaturgisk konsekvens, uten klart tegnede
karakterer, uten sujett eller handling, var både skjønnere og vanskeligere.
Siden jeg har lett for å dedikere meg til det jeg tror på, gikk jeg inn i denne
forestillingen om stor litteratur med effektiv tyngde. Dette hendte i den sene
ungdomstiden og i studentdagene mine i Bergen. Jeg ble en slave av den litterære
retningen som en gang begynte som et opprør mot den borgerlige romanen, den
retningen som en gang myrdet slike som Balzac fordi de var usanne og
forenklende og sentimentale og melodramatiske og det ene med det andre. Dette
tåpelige, dels selvpålagte slaveriet varte i noen få år. Det var en nødvendig
epoke, og lignet ikke så rent lite på en tidligere epoke da jeg gjorde mitt
beste for å bli kristen, med alt hva det medførte av plager og grublerier. Jeg
slet meg gjennom den ene tungtfordøyelige og ubegripelige og hermetiske romanen
etter den andre, jeg overbeviste meg selv om at det de sa var sant, overbeviste
meg selv om at dette var stort og at jeg en dag kom til å forstå det, i den tro
at litteratur ikke var kommunikasjon, som min lærer Arild Linneberg ved
Universitetet i Bergen hadde fortalt meg, i den tro at den gode litteraturen må
yte ekstrem motstand, slik man ukentlig kunne lese på prent i Morgenbladet
eller kvartalsvis i Vinduet og Vagant. Men perlevenner ble vi i siste instans ikke,
modernismen og jeg. Vi hadde forsøkt lenge, men en dag var det nok. En dag våget
jeg meg tilbake til den nedvurderte fortellingen, ned til de dumme, ned til de
enkle, ned til en verden av dikotomier og bulder og brak, ned til den
medrivende litteraturen; jeg oppdaget festen igjen.
Det å lese Balzac gir
Renberg en følelse av at det han leser er sant, og at han tror forfatteren var
ute etter å gi leseren følelsen at det de leser faktisk har hendt. Det som han
mener Balzac mestrer best er beskrivelseskunsten av menneskelige karakterer.
Oscar Wilde mente at Balzac ikke kopierte livet, han skapte det.
Renberg skriver at Lagerlöf
hører hjemme blant forfatterne med stort register, med et mylder av karakterer
og historier, forfatterne som gir det følelsen av at livet er en flom, som
forteller om det med fyldighet og velde, som ikke har anledning til å ta hensyn
til litterære konvensjoner.
Om Sin egen herre, som Renberg mener er Nordens beste roman, skriver
Renberg at Laxness skrev den i opposisjon mot Hamsuns Markens grøde. Laxness fant Hamsuns prisbelønte roman usmakelig
idylliserende i sin dyrking av det individualistiske landbruket. Han likte ikke
en forfatter som ironiserte over gamle, over vanskeligstilte, som «ser verden i
et skinn av ironi og håb» som Laxness skrev om Hamsun i 1921. Hos Islands
litterære høvding skriver Renberg, er det stil, tone, språk og retorikk- og
menneskesyn – som binder forfatterskapet sammen. De store ulikhetene mellom
bøkene gjør det spennende å følge ham; hvor hopper han nå, hvilken sannhet er
det denne gangen han følger. Under omtalen av romanen, viser han til at den er på 600 sider, og hvilken inndeling i kapitler mv som den har. Og her er Renberg og jeg helt på linje, jeg leser f. eks ikke flere bøker av Dag Solstad pga formen på romanene han har valgt:
«Å vite at hvert kapittel har et mål,
er en entitet, ikke minst det rent leservennlige i det, å vite at man får en
pause; det er deilig. Jeg føler at forfatteren har vært omtenksom overfor
leseren. Jeg blir ofte sliten av romaner uten kapitler, må jeg innrømme. Jeg
elsker selvsagt Proust, men det er vel opplagt at boken hans ville vært mer
leselig om han hadde vært i stand til å orkestrere tankene sine og for eksempel
delt romanverket inn i kapitler.»
Det var kun en liten
smakebit fra Tore Renbergs På fest hos litteraturen. Vil du vite mer, må du lese boken. Anbefales!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar