P.G. Wodehouse: Utmerket Jeeves (Very Good Jeeves)

Pelham Grenville (P.G.) Wodehouse (1881-1975) var en engelsk forfatter, dramatiker, tekstforfatter og skribent som er mest kjent for de humoristiske bøkene om overklasseynglingen Wooster og hans tjener Jeeves. Som også er filmatisert (Jeeves and Wooster) med Stephen Fry (Jeeves) og Hugh Laurie (Wooster).

Det er første gang jeg leser en bok av P.G Wodehouse og jeg ble inspirert av boken:

Ragnar Hovland: Kunsten å komme heim og andre essay

Boken jeg har lest er Utmerket Jeeves – en nyutgivelse på norsk fra 1981 i anledning av at forfatteren ble 100 år – en bok jeg har lånt av biblioteket som inneholder tre bøker av forfatteren.

Planen er at jeg skal lese de to andre også. Boken er på tilsammen 600 sider og Utmerket Jeeves er på 210 sider fordelt på mange historier. Jeg vurderer også å kjøpe TV-serien på DVD. Det som er synd, er at den ikke finnes med norske undertekster!!!

Historiene er variasjoner rundt samme tema, og tema er bare tull og tøys, pølsevev og snikksnakk. Men kjempegøy – jeg finner ikke et fnugg av alvor i historiene. Det er språket som skaper historiene – beskrivelsene av hendelsene, karakterene og miljøet, men ikke minst dialogene. Ragnar Hovland skrev noe om at dette er noe man kan lese i jula. Ja, hvorfor ikke. Nordmenn synes det er gøy med julehefter og i juleheftene er det bare tull og tøys.

Serien er nok gått av moten. I dag som det er så mye man kan beskjeftige seg med. Uansett; kanskje flere bør få øynene opp for denne morsomme serien som har forlystet så mange lesere. Jeg forstår hvorfor serien var så populær da den ble utgitt. Utmerket Jeeves (Very good Jeeves) ble utgitt i 1930. Hans lesere som gikk og gledet og håpet på at det skulle komme flere bøker... 

Bertie Wooster gir ikke inntrykk i å ha en jobb og lever antakeligvis av arv. Jeeves er den intelligente som flere enn Wooster setter sin lit til I denne boken er det ikke snakk om at Wooster har foreldre eller søsken, men det er andre slektninger som er innblandet i farsene. Bl a to tanter som har overtaket på han.

Det er flokene han kommer opp i som skapet humoren. Den første historien: Jeeves og den søte juletid, begynner slik:

«Brevet kom den sekstende om morgenen. Jeg holdt i øyeblikket på med å skyve litt frokost inn i Wooster-ansiktet, og da jeg hadde styrket organismen passelig med kaffe og røket sild, besluttet jeg å la Jeeves få vite de verste så fort som mulig. Som Shakespeare sier: hva du gjør det får du jaggu se i få gjort! Fyren ville bli skuffet, naturligvis; sannsynligvis sorgfull også, - men, faen spare, et stenk av skuffelse hist og her gjør bare godt. Får mennesket til å forstå at livet er en kamp og sånn. Ingen spøk, mener jeg.

«Å, Jeeves,» sa jeg.

«Sir?»

«Vi har her en meddelelse fra lady Wickham. Hun har invitert meg til Skelding i julen. Så får De se å få" skrapt sammen det nødvendigste. Vi begir oss dit den 23de. Masser av hvite slips, Jeeves, og så en og annen tykk og koselig gammel trøye til å fordrive hverdagene i. Vi kommer nok til å bli der en god stund, tenker jeg.»

Der ble en pause. Jeg følte at han sendte meg et frossent blikk, men jeg dukket ned i marmeladen og nektet å se på ham.

«Men så vidt jeg forsto Dem, sir, hadde De tenkt å reise til Monte Carlo like over jul?»

«Jeg vet det. Men det blir der altså ikke noe av. Planene er forandret.»

«Javel, sir.»

På dette punkt ringte telefonen meget beleilig og tilintetgjorde det som truet med å bli et utekkelig øyeblikk. Jeeves tok røret. « J a . . . . Ja, f r u e . . . . Javel frue . . . . Her kommer mr. Wooster.» Han rakte meg djevelskapet. «Mrs. Spencer  Gregson, sir.»

Mrs. Spencer Gregson er tante Agatha som gir han instrukser om at Wooster må oppføre seg ordentlig. For det er ikke hvem som helst som skal til Skelding, men selveste Sir Roderick Glossop. Som inntil videre har godtatt å betrakte Woodster som ikke helt utilregnelig, men et grensetilfelle:

«De får stoppe meg hvis jeg har fortalt Dem dette før, men for det tilfelle at De ikke skulle vite det, må jeg i korte trekk redegjøre for Glossopsaken. Fyren var en nifs gammel ugle med måne og overnaturlige øyenbryn, og av profesjon var han en av disse doktorene som er ansatt for å sørge for at folk som er gærne aldri blir riktige igjen. Jeg skjønner ikke egentlig selv hvordan det gikk for seg, men faktum er at jeg kom i skade for å bli forlovet med fyrens datter, Honoria, en temmelig umenneskelig fremtoning som leste Nietzsche og hadde en latter som minte om brenningens ville slag mot en værhard kyst. De hele gikk i vasken takket være visse inntr. omst. som overbeviste den gamle gauken om at alle skruene mine skranglet løse og ledige rundt oppe i loftsetasjen. Siden da har han alltid pleid å bruke meg som eksempel når han holder forelesning.

Det slo meg at selv i den søte juletid, da der hersker fred på jorden, ville et gjensyn med denne fyren bli av nokså tvilsom karakter. Hvis jeg ikke hadde hatt både en og to grunner til at jeg gjerne ville reise til Skelding – så hadde jeg nok trukket meg i siste liten»

En av grunnene til at han vil til Skelding er at en annen Glossop skal dit: Tuppy en nevø av den nifse gamle uglen. Wooster planlegger hevn over Tuppy etter at Tuppy gjorde han et pek slik at Wooster falt ned i et svømmebasseng med smokingen på. I tillegg er Roberta Wickham der, en kvinne Wooster er forelsket i. En kvinne Jeeves ikke helt finner passende hva angår ekteskap fordi hun mangler alvor. Jeeves mener hun er overfladisk og frivol, og det krever en ektemann med dominerende personlighet og betydelig karakterstyrke...Noe Wooster sier til Jeeves er et forbannet pølsevev...

Reise til Skelding gjør de, og etter råd fra Roberta er planen at Wooster skal gå på soverommet til Tuppy og punktere varmeflasken imens Tussy sover. Men den som har byttet soverom med Tuppy er Roderick... og det blir forviklinger. Men som alltid klarer Jeeves å ordne opp i flokene.

Dette er en variant av historiene, og det er dialogene mellom disse karakterene som jeg finner mest humor i. Ikke alle historiene var like morsomme. Men boken er lettlest og underholdende. Gleder meg til å lese resten av boken og så får jeg tenke litt mer over om jeg kjøper TV-serien.