Peter Bergen (f. 1962) gjennomførte
i 1997 det første vestlige TV-intervjuet med Osama bin Laden, der han erklærte
krig mot vår kultur. Bergen er i dag tilknyttet CNN og New America Foundation,
samt en rekke amerikanske universiteter. Han har tidligere gitt ut Osama bin
Laden-biografien Hellig krig (2002).
Den 1.
januar 2013 skrev jeg et blogginnlegg etter å ha hørt om boken Menneskejakten utgitt i 2012 og på norsk
samme år. Først i sommer har jeg kjøpt den og nå er den lest. Boken var som
forventet interessant. Ikke like spennende hele tiden – noen ganger ble det for
mange navn å forholde seg til. Men jeg forstår hvorfor – forfatteren vil
dokumentere innholdet på best mulig måte. Jeg kunne kjenne spenningen
planleggerne må ha hatt jf at man langt fra var sikker på at bin Laden befant
seg i komplekset da beslutningen endelig ble tatt.
Forlaget beskriver boken slik:
«For snart ett år siden endte den
største menneskejakten i moderne historie. Barack Obama kunne gå på talerstolen
i Det hvite hus og kunngjøre at Osama bin Laden var tatt av dage.
Samtidig, i en leilighet i
Washington satt CNN-journalisten Peter Bergen og visste at han hadde en bok han
måtte skrive. I 1997 var han den første og eneste vestlige journalisten som
fikk intervjue bin Laden i hulekomplekset i Torabora-fjellene. Etter at flyene
traff tvillingtårnene den 11.september hadde han tenkt at det bare var et
spørsmål om tid. Før eller siden måtte jakten avsluttes, og da skulle hele
historien fortelles.
I «Menneskejakten» går han grundig
til verks. Boken gir et unikt innblikk i bevegelsene til dette århundrets mest
ettersøkte mann, men går også dypt inn i kulissene på den andre siden av
terrorkrigen. Bergen tilbyr den mest komplette gjennomgangen av den ti år lange
jakten som førte amerikanske spesialstyrker frem til det anonyme huset på den
pakistanske landsbygda. Resultatet er blitt en triller av en dokumentarbok.»
Jeg husker ennå den 11.september
2011 som det var i går.
At noen kan hate så sterkt at de setter
i scene og gjennomfører det makabre angrepet, var uvirkelig den gang. Uvirkelig
er det fortsatt. I tillegg den skremmende tanken: hva er dette begynnelsen på? Allikevel
klarer jeg ikke like godt å huske nyheten om at djevelen bak angrepet, Osama
bin Laden, var drept den 1. mai 2011. Det burde jo vært grunnlag for en stor
fest.
Fra første kapittel «Om boken»:
«Jeg møtte Osama bin Laden første
gang midt på natten i en jordhule i fjellene i det østlige Afghanistan i mars 1997.
Jeg var der for å produsere det første TV-intervjuet med ham på CNN . Som person var ikke bin Laden
den bombastiske revolusjonære mannen jeg hadde ventet å møte. Han fremsto
snarere som en lavmælt prest. Men selv om hans fremtoning var mild, uttrykte
han et rått hat mot USA. Bin lanen overrasket oss ved å erklære krig mot USA på
kamera for første gang overfor et vestlig publikum. Denne advarsel ble selvsagt
ikke lagt merke til i tilstrekkelig grad, og fire år senere kom angrepene 11. september.»
Bergen fikk
også komme til boligkomplekset der terroristen ble drept i 2011;
«Etter at bin Laden var drept,
reiste jeg til Pakistan tre ganger. Under den siste reisen fikk jeg avlegge et
grundig besøk i bin Ladens boligkompleks i Abbottabad, der han tilbrakte sine
siste år. Jeg var den første utenforstående som fikk adgang av det pakistanske
militæret, som kontrollerte all tilgang til stedet. Og to uker etter besøket
mitt - i slutten av februar i 2012 - ble hele komplekset jevnet med jorden.
Besøket ga meg en mye bedre forståelse
av hvordan al-Qaida-lederen, familien hans og tilhengerne kunne bo der uten å
bli oppdaget, og av hvordan det amerikanske marinekorpsets SEAL-gruppe kunne
angripe og drepe bin Laden. Jeg sto i rommet der bin Laden hadde bodd i nesten
seks år av sitt liv, og der han til slutt døde. Jeg snakket også med et stort
antall pakistanske sikkerhetsfolk og militære ledere som etterforsket SEAL-raidet,
og som avhørte bin Ladens koner og barn, som hadde bodd i komplekset.»
Det første
kapitlet i boken avsluttes med:
«Da jeg møtte bin Laden i 1997, var
det utenfor den afghanske byen Jalalabad, i nærheten av Tora Bora-fjellene. Det
var i dette området han fire år senere, bare måneder etter 11. september, iscenesatte
et av historiens største forsvinningsnumre, som gjorde ham til gjenstand for
den mest intense og dyre menneskejakten i historien. Et tiår senere - natten
uten måne den 1. mai 2011 - da bin Ladens dager var talte, kunne SEAL-personellet,
idet helikoptrene lettet fra Jalalabad lufthavn, se gjennom nattbrillenes
grønne glød de samme Tora Bora-fjellene bare 5 mil lenger sør, der de løfter
seg 2700 meter over havet. Endelig hadde den amerikanske spesialstyrken bin
Laden i sikte. Denne gangen, sverget de, skulle ikke bin Laden unnslippe
Amerikas klør.»
Fra
kapitlet «Et komfortabelt skjulested»:
«Nå levde bin Laden i Abbottabad - i
et fengsel han selv hadde bygget. Men dette livet hadde også sine fordeler. For
det første befant han seg langt unna de amerikanske droneangrepene som jevnt og
trutt drepte mange av hans mest erfarne støttespillere - kremen av al-Qaida - i
Pakistans stammeområder bare 300 kilometer unna i vest. Og han holdt slett ikke
til i en fuktig hule, slik mange av de «vantro» forestilte seg. Han led heller
ikke av noen svekkende nyresykdom, slik det ofte ble hevdet i Vesten. I virkeligheten
var han i god form, med grånende hår og et lavere livstempo etter hvert som han
nærmet seg midten av 50-årene. For et engasjert familieoverhode var det
viktigst at han var omgitt av tre av konene sine og et titall barn og
barnebarn...
...I Abbottabad var bin Laden tvunget
til å holde seg innendørs, og det ble selvsagt mye tid å slå i hjel. Han fulgte
med stor sikkerhet sin religiøse praksis fra ungdommen, ved å stå opp for
daggry og be syv ganger om dagen - to ganger mer enn det tradisjonell islam krever.
Avhengig som han var av å følge med på nyhetene, så han på Al Jazeera tv og lyttet
til BBC radio. I det nakne rommet i første etasje satt han inntullet i et teppe
mot vinterkulden og så på gamle videoer av seg selv på et dårlig tv-apparat.
Han fulgte også med på pressekonferansene til den forhatte amerikanske
presidenten Barack Obama som lederne i al-Qaida avskydde like sterkt som forgjengeren
George W. Bush. Bin Ladens nestleder, Ayman al-Zawarhiri, uttalte offentlig at
Obama var en «husneger», altså at presidenten var slave som fikk bedre
behandling av sine hvite herrer enn slavene, som måtte arbeide på markene.»
Men de fikk
heldigvis likvidert Osama bin Laden og
det er det boken handler om - veien til likvidering av monsteret. De siste
ordene han antas å ha sagt var til den yngste konen Amal: «Ikke slå på lyset».
Konen han bodde sammen med i en av etasjene som bare var 17 år da hun ble gift
med han – bin laden var 43 år. Som var sammen med han da han døde av to skudd i
brystet og et i den ene øyet.
Osama bin
Laden er heldigvis borte for alltid og fikk ingen grav som tilhengerne kan
valfarte til – det eneste positive han gjorde for jordkloden var å bli mat til
fiskene:
«Et tilt-rotor-fly av typen V-22
Osprey transporterte bin Ladens kropp fra Bagram-basen i Sentral-Afghanistan
til skipet USS Carl Vinson, som lå utenfor kysten av Pakistan. Da liket var om
bord, ble prosedyrene for en muslimsk begravelse fulgt. Under en seremoni som
tok en knapp time, ble bin Ladens kropp vasket og svøpt i et hvitt klede.
Deretter ble bin Laden plassert i en sekk med vekter. En offiser leste noen
religiøse ord, som ble oversatt til arabisk. Så ble bin Ladens legeme lagt på
et brett, som deretter tippet kroppen i havet. Den 2. mai klokken 11.00 -
klokken 02.00 i Washington - ble bin Laden stedt til hvile i en umerket grav i
det veldige Arabiske hav. Bare en liten gruppe mennesker på broen av det store amerikanske
krigsskipet var vitne til det. Al-Qaidas leder ble 54 år gammel.»
Det blir vel en stund til norske myndigheter klarer å kvitte seg med sin "husterrorist" - Mulla Krekar - de jobber ikke på høygir akkurat for å bli kvitt han. Her har jeg satt samme to bilder som viser at Krekar kan ha latt seg inspirere av den amerikanske familiehelten David Crockett vaskebjørnslue slik folkehelten blir fremstilt i filmer:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar