22. aug. 2015

Peter L. Bergen: Menneskejakten - ti års søken etter Osama bin Laden (Manhunt: From 9/11 to Abottahad - The Ten Year)



Peter Bergen (f. 1962) gjennomførte i 1997 det første vestlige TV-intervjuet med Osama bin Laden, der han erklærte krig mot vår kultur. Bergen er i dag tilknyttet CNN og New America Foundation, samt en rekke amerikanske universiteter. Han har tidligere gitt ut Osama bin Laden-biografien Hellig krig (2002).


Den 1. januar 2013 skrev jeg et blogginnlegg etter å ha hørt om boken Menneskejakten utgitt i 2012 og på norsk samme år. Først i sommer har jeg kjøpt den og nå er den lest. Boken var som forventet interessant. Ikke like spennende hele tiden – noen ganger ble det for mange navn å forholde seg til. Men jeg forstår hvorfor – forfatteren vil dokumentere innholdet på best mulig måte. Jeg kunne kjenne spenningen planleggerne må ha hatt jf at man langt fra var sikker på at bin Laden befant seg i komplekset da beslutningen endelig ble tatt.



Forlaget beskriver boken slik:

«For snart ett år siden endte den største menneskejakten i moderne historie. Barack Obama kunne gå på talerstolen i Det hvite hus og kunngjøre at Osama bin Laden var tatt av dage.

Samtidig, i en leilighet i Washington satt CNN-journalisten Peter Bergen og visste at han hadde en bok han måtte skrive. I 1997 var han den første og eneste vestlige journalisten som fikk intervjue bin Laden i hulekomplekset i Torabora-fjellene. Etter at flyene traff tvillingtårnene den 11.september hadde han tenkt at det bare var et spørsmål om tid. Før eller siden måtte jakten avsluttes, og da skulle hele historien fortelles.

I «Menneskejakten» går han grundig til verks. Boken gir et unikt innblikk i bevegelsene til dette århundrets mest ettersøkte mann, men går også dypt inn i kulissene på den andre siden av terrorkrigen. Bergen tilbyr den mest komplette gjennomgangen av den ti år lange jakten som førte amerikanske spesialstyrker frem til det anonyme huset på den pakistanske landsbygda. Resultatet er blitt en triller av en dokumentarbok.»

Jeg husker ennå den 11.september 2011 som det var i går.  At noen kan hate så sterkt at de setter i scene og gjennomfører det makabre angrepet, var uvirkelig den gang. Uvirkelig er det fortsatt. I tillegg den skremmende tanken: hva er dette begynnelsen på? Allikevel klarer jeg ikke like godt å huske nyheten om at djevelen bak angrepet, Osama bin Laden, var drept den 1. mai 2011. Det burde jo vært grunnlag for en stor fest.

Fra første kapittel «Om boken»:

«Jeg møtte Osama bin Laden første gang midt på natten i en jordhule i fjellene i det østlige Afghanistan i mars 1997. Jeg var der for å produsere det første TV-intervjuet  med ham på CNN . Som person var ikke bin Laden den bombastiske revolusjonære mannen jeg hadde ventet å møte. Han fremsto snarere som en lavmælt prest. Men selv om hans fremtoning var mild, uttrykte han et rått hat mot USA. Bin lanen overrasket oss ved å erklære krig mot USA på kamera for første gang overfor et vestlig publikum. Denne advarsel ble selvsagt ikke lagt merke til i tilstrekkelig grad, og fire år senere kom angrepene 11. september.»

Bergen fikk også komme til boligkomplekset der terroristen ble drept i 2011;

«Etter at bin Laden var drept, reiste jeg til Pakistan tre ganger. Under den siste reisen fikk jeg avlegge et grundig besøk i bin Ladens boligkompleks i Abbottabad, der han tilbrakte sine siste år. Jeg var den første utenforstående som fikk adgang av det pakistanske militæret, som kontrollerte all tilgang til stedet. Og to uker etter besøket mitt - i slutten av februar i 2012 - ble hele komplekset jevnet med jorden.

Besøket ga meg en mye bedre forståelse av hvordan al-Qaida-lederen, familien hans og tilhengerne kunne bo der uten å bli oppdaget, og av hvordan det amerikanske marinekorpsets SEAL-gruppe kunne angripe og drepe bin Laden. Jeg sto i rommet der bin Laden hadde bodd i nesten seks år av sitt liv, og der han til slutt døde. Jeg snakket også med et stort antall pakistanske sikkerhetsfolk og militære ledere som etterforsket SEAL-raidet, og som avhørte bin Ladens koner og barn, som hadde bodd i komplekset.»

Det første kapitlet i boken avsluttes med:

«Da jeg møtte bin Laden i 1997, var det utenfor den afghanske byen Jalalabad, i nærheten av Tora Bora-fjellene. Det var i dette området han fire år senere, bare måneder etter 11. september, iscenesatte et av historiens største forsvinningsnumre, som gjorde ham til gjenstand for den mest intense og dyre menneskejakten i historien. Et tiår senere - natten uten måne den 1. mai 2011 - da bin Ladens dager var talte, kunne SEAL-personellet, idet helikoptrene lettet fra Jalalabad lufthavn, se gjennom nattbrillenes grønne glød de samme Tora Bora-fjellene bare 5 mil lenger sør, der de løfter seg 2700 meter over havet. Endelig hadde den amerikanske spesialstyrken bin Laden i sikte. Denne gangen, sverget de, skulle ikke bin Laden unnslippe Amerikas klør.»

Fra kapitlet «Et komfortabelt skjulested»:

«Nå levde bin Laden i Abbottabad - i et fengsel han selv hadde bygget. Men dette livet hadde også sine fordeler. For det første befant han seg langt unna de amerikanske droneangrepene som jevnt og trutt drepte mange av hans mest erfarne støttespillere - kremen av al-Qaida - i Pakistans stammeområder bare 300 kilometer unna i vest. Og han holdt slett ikke til i en fuktig hule, slik mange av de «vantro» forestilte seg. Han led heller ikke av noen svekkende nyresykdom, slik det ofte ble hevdet i Vesten. I virkeligheten var han i god form, med grånende hår og et lavere livstempo etter hvert som han nærmet seg midten av 50-årene. For et engasjert familieoverhode var det viktigst at han var omgitt av tre av konene sine og et titall barn og barnebarn...

...I Abbottabad var bin Laden tvunget til å holde seg innendørs, og det ble selvsagt mye tid å slå i hjel. Han fulgte med stor sikkerhet sin religiøse praksis fra ungdommen, ved å stå opp for daggry og be syv ganger om dagen - to ganger mer enn det tradisjonell islam krever. Avhengig som han var av å følge med på nyhetene, så han på Al Jazeera tv og lyttet til BBC radio. I det nakne rommet i første etasje satt han inntullet i et teppe mot vinterkulden og så på gamle videoer av seg selv på et dårlig tv-apparat. Han fulgte også med på pressekonferansene til den forhatte amerikanske presidenten Barack Obama som lederne i al-Qaida avskydde like sterkt som forgjengeren George W. Bush. Bin Ladens nestleder, Ayman al-Zawarhiri, uttalte offentlig at Obama var en «husneger», altså at presidenten var slave som fikk bedre behandling av sine hvite herrer enn slavene, som måtte arbeide på markene.»

Men de fikk heldigvis likvidert Osama bin Laden  og det er det boken handler om - veien til likvidering av monsteret. De siste ordene han antas å ha sagt var til den yngste konen Amal: «Ikke slå på lyset». Konen han bodde sammen med i en av etasjene som bare var 17 år da hun ble gift med han – bin laden var 43 år. Som var sammen med han da han døde av to skudd i brystet og et i den ene øyet.

Osama bin Laden er heldigvis borte for alltid og fikk ingen grav som tilhengerne kan valfarte til – det eneste positive han gjorde for jordkloden var å bli mat til fiskene:


«Et tilt-rotor-fly av typen V-22 Osprey transporterte bin Ladens kropp fra Bagram-basen i Sentral-Afghanistan til skipet USS Carl Vinson, som lå utenfor kysten av Pakistan. Da liket var om bord, ble prosedyrene for en muslimsk begravelse fulgt. Under en seremoni som tok en knapp time, ble bin Ladens kropp vasket og svøpt i et hvitt klede. Deretter ble bin Laden plassert i en sekk med vekter. En offiser leste noen religiøse ord, som ble oversatt til arabisk. Så ble bin Ladens legeme lagt på et brett, som deretter tippet kroppen i havet. Den 2. mai klokken 11.00 - klokken 02.00 i Washington - ble bin Laden stedt til hvile i en umerket grav i det veldige Arabiske hav. Bare en liten gruppe mennesker på broen av det store amerikanske krigsskipet var vitne til det. Al-Qaidas leder ble 54 år gammel.»

Det blir vel en stund til norske myndigheter klarer å kvitte seg med sin "husterrorist" - Mulla Krekar - de jobber ikke på høygir akkurat for å bli kvitt han. Her har jeg satt samme to bilder som viser at Krekar kan ha latt seg inspirere av den amerikanske familiehelten David Crockett vaskebjørnslue slik folkehelten blir fremstilt i filmer: 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar