24. mai 2018

Finland 1918 av Morten Jentoft - en bok om den finske borgerkrigen og nordmennene som var vitne til den




Finland har for meg vært en taus mystisk slektning, som jeg hadde en anelse om hadde opplevd mye som vedkommende ikke ønsket å fortelle noe om. Nabolandet som har et språk jeg ikke forstår et ord av i motsetning til svensk og dansk. Jeg kan godt huske at jeg lærte om faraoene i Egypt i historietimene på barne- og ungdomsskolen. Jeg kan ikke huske at vi lærte noe om den finske borgerkrigen i 1918. En krigs som også kalles frihetskrigen.

Det var først da jeg så filmatiseringen av Kjell Westös roman Der vi en gang gikk (2006) og jeg leste hans roman Svik 1938 at jeg forstod det var noe ved Finlands historie som jeg burde lære noe om. Derfor har jeg lest faktaboken til Morten Jentoft Finland 1918 Den finske borgerkrigen og nordmennene som var vitne til den.

Å lese boken til Jentoft er som endelig å ha fått slektningen til å fortelle det vedkommende har opplevd. Jeg har interessert meg for og har lest om og kan mye om engelsk historie. Men historien til nabolandet Finland kunne jeg lite om før jeg har lest boken til Jenstoft. Det er ikke så lite flaut. 

Jeg er sjokkert over det jeg har lest om brutale krigen og det som skjedde i Finland etter krigen i 1918. Over bildene som ble tatt av Harald Natvig. En krig der de "røde": den sosialistiske siden som var jordløse landarbeidere, husmenn og industriarbeidere, var i geriljakrig mot de "hvite": overklassen, middelklassen og bøndene støttet av Tyskland. De røde hadde støtte av russiske soldater som var blitt igjen etter den russiske revolusjonen. Opp mot 37 000 mennesker ble drept under konflikten! Trettisyvtusen! I forordet skriver Morten Jentoft blant annet dette:

«I 1987 skulle jeg lage et program om Finland, som feiret 70 år
som selvstendig nasjon. Jeg dro til Vasa, snakket med forfatteren
Antti Tuuri, og ved en tilfeldighet fikk jeg også høre at det satt en
mann på et gamlehjem som kunne fortelle om 1918, på svensk.
Hvis det ikke hadde vært for Lars Roine, så hadde denne boken
neppe sett dagens lys. Han fortalte meg en historie som jeg aldri
har kunnet slippe. Om hvordan et tilsynelatende velfungerende
land i løpet av måneder gled ut i kaos, krig og til slutt massemord.

Året etter var jeg i Tammerfors på sommerkurs i finsk språk.
Da startet jeg jakten på mer kunnskap, og jeg besøkte det store
minnesmerket på Kalevalakirkegården, ikke langt fra studenthjemmet
jeg bodde på. Jeg fant også bøker med bilder fra en
bykrig vi aldri har sett maken til i Norden, hverken før eller
seinere.

Det tok litt tid før jeg oppdaget at mange av bildene i bøkene
var tatt av en nordmann. Hva gjorde egentlig legen Harald Natvig
i Finland i 1918? På universitetsbiblioteket i Helsingfors kom
jeg for første gang over det store billedverket Fra den finske frihedskrig
1918, som Harald Natvig utga etter at han kom tilbake
fra sitt oppdrag i Finland. Der hadde han vært leder for en av to
norske ambulanser som ble sendt til det borgerkrigsherjede landet.
Hvordan opplevde legene og sykepleierne det som skjedde,
da finnene drepte hverandre for fote denne våren? Jeg visste at
jeg ikke kunne slippe dette temaet. I 2012 ble dette til et TV-program
der jeg fulgte noen av sporene fra det Lars Roine fortalte
meg, og som Harald Natvig hadde dokumentert.»

Etter å ha lest boken har jeg lånt boken til Kjell Westö Der vi en gang gikk, og jeg har kjøpt TV-serien der boken hans er filmatisert for å se den om igjen.

Jeg har vært i Finland noen ganger – sist gang i Åbo. Etter å ha lest boken kan jeg tenke meg å reise dit for å besøke de stedene der det pågikk store kamphandlinger som byen Tammerfors (Tampere) som nesten ble utslettet under krigen i 1918. Uansett; jeg tror ikke boken til Morten Jentoft blir den siste boken jeg leser om finsk historie. Boken jeg har lest er lånt av biblioteket.


Den finske borgerkrigen ble utkjempet fra januar til mai i 1918 og omtales ofte som den mest brutale konflikten i Norden i moderne tid. I et grusomt oppgjør mellom landsmenn sto nabo ofte mot nabo i en strid mellom konservative og sosialistiske krefter som raskt kom ut av kontroll. Nærmere 37 000 mennesker døde som en følge av konflikten, gjennom krigshandlinger, terror, vilkårlige henrettelser og høy dødelighet i fangeleirene.

Utenfor Finland var det mange som engasjerte seg, og Norge sendte to «ambulanser» – feltsykehus – fra Røde Kors og fra Norske Kvinners Sanitetsforening. Ingen var forberedt på blodbadet de skulle bli vitne til. Flere av nordmennene som var i Finland, skrev ned det de hadde vært med på, og øyenvitneskildringene bringer leseren tett på begivenhetene.

Den finske borgerkrigen er i dag et nesten ukjent kapittel for mange. I Finland er den fremdeles et både kontroversielt og følelsesladet emne, mens den i Norge skulle få sterk betydning for arbeiderbevegelsen. Journalist og forfatter Morten Jentoft bringer med denne boken historien frem i lyset.


19. mai 2018

Tung tids tale av Olaug Nilssen



«Diagnosesamfunnet, må alt liksom heite noko? Kva skjedde med god, gammaldags maur i beina og makk i
ræva, kvifor får ein ikkje berre vere det ein er, utan at det på død og liv må heite noko?

Du spring rundt med impulsane dine, dei kviler aldri i sitt jag etter inntrykk. Eg spring framfor deg og ryddar
inntrykka bort, eg spring etter deg og ryddar i ruinane kvar gong eg blir for sein.

Det heiter ADHD. Det heiter «annen disintegrativ forstyrrelse i barndommen». Det heiter autisme. Det heiter
subklinisk epileptisk aktivitet. Legane seier det er sant, sjølv om eg prøver å nekte.

Du heiter Daniel. Du er ein sterk gut på ni år.
Eg heiter Olaug. Eg er ei stor dame på snart førti.»

Sitatet over er fra innledningen til Olaug Nilssens bok Tung tids tale. Boken ble utgitt i 2017 på forlaget Samlaget som bl a presenterer boken slik:

«Tung tids tale er ei sterk historie om å vere foreldre til eit autistisk barn. Om kampen for at barnet skal bli sett som den han er, og få den støtta han og familien treng.»


Utgaven jeg har lest er lånt av biblioteket. Det er en sterk historie. Til tider skremmende. Uten sentimentalitet og uten at jeg som leser blir trist av å lese den. Formen som er valgt forsterker den nøkterne fremstillingen. Forlaget skriver at det ikke er noen heltehistorie, men en kjærlighetshistorie:

«Ein liten gut mistar språket og forandrar personlegdom. For mora byrjar ein kamp, først for å forstå kva som skjer med guten, og så for å få hjelp til å gi han den omsorga og oppfølginga han treng. Familien er plutseleg i ein svært utfordrande livssituasjon, og dei må igjennom lange og utmattande prosessar for å få hjelp. Mødrer skal aldri gi opp, blir det sagt, men kva er aksept, og kva er å gi opp?»

Fra Siste måndag i november:

«Eg vaknar da eg høyrer lydane dine, ser på klokka. 3:32. Blir liggande med lukka auge, eg veit at eg ikkje treng å gå inn til deg, det er ikkje frustrerte lydar, berre uregelmessige bogar av 1yd som varierer i både styrke og
lengde. 5:08 kjem du ut av rommet, og eg står opp og følgjer deg på badet. Eg hjelper deg av med pysj og bleie,
hjelper deg på do, steller deg. Da eg har tatt ei ny bleie rundt anklane dine og sunge «opp med bleia», og rost
deg for at du gjorde som eg sa, snur eg meg for å finne fram klede, og så piler du ut døra og spring leande opp
trappa. Eg stressar ikkje, for eg veit eg låste utgangsdøra og dørene inn til stove og kjøken for eg la meg i går, men eg tar meg ikkje god tid heller, og kjem etter deg med bukse, genser og sokkar i armane. Døra til lagerrommet med fryseboksen hadde eg ikkje låst, så du står alt med hendene nedi og prøver å opne ein isboks, uvitande om at eg har frose ned restane av ei suppe i denne boksen, og at det altså ikkje er is. Eg tar boksen frå deg, lukkar loket på fryseboksen, geleidar deg ut.

Det er seks veker sidan det gjekk i svart for meg på jobben. Eg hugsar ikkje lenger om det var gråt, raseri eller
besvimelse, og om det var femte eller tiande gong. Men eg hugsar eg i eit glimt såg meg sjølv utanfra og oppdaga at eg hadde gamle joggesko, bukser som var for små, ansikt som var strengt, hår som var grått.»

Mye er skrevet om boken. Forfatterintervjuer har jeg hørt. Jeg har tanker om temaene handlingen berører. Men det kjennes ikke passende å skrive om i tilknytning til boken. Boken taler for seg selv, det er som tittelen angir: det er tung tids tale. Tittelen på boken er hentet fra diktet til Haldis Moren Vesaas:

Tung tids tale

Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
Må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne
at du er varm!



17. mai 2018

Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo – skulle likt å se handlingen i romanen i et teaterstykke



Det var etter å ha lest anmeldelsen av romanen Gratis og uforpliktende verdivurdering av Marit Eikemo her i dette innlegget i Aftenposten i april, at jeg bestemte meg til å lese den. Anmeldelsen har overskriften «Hverken satire eller alvor fungerer spesielt godt i Marit Eikemos nye roman», og anmelder er således ikke positiv som anmelderne som Samlaget siterer fra under omtale av boken. Det trigget meg til å lese romanen; jeg synes en bok er mer spennende å lese dersom anmelderne ikke er samstemte i sin kritikk. Romanen er utgitt i 2018 og er på 221 sider.

Jeg reserverte romanen som den første da den kom inn til biblioteket. Tidligere har jeg lest og skrevet om en annen roman forfatteren har utgitt i dette innlegget: Marit Eikemo: Alt inkludert. Den likte jeg godt.

Jeg ble kjempebegeistret for Gratis og uforpliktende verdivurdering helt til jeg kom sånn ca halvveis. Da kjente jeg at begeistringen dalte litt. I og med at jeg hadde glemt innholdet i anmeldelsen i Aftenposten, søkte jeg den opp igjen for å se om jeg kunne kjenne meg igjen. Men det hadde motsatt effekt: det snudde for meg – jeg befant meg som publikum på et teater. Jøss, tenkte jeg, dette kan bli et teaterstykke. Det var nok på grunn av det anmelder skriver, bl a dette, at jeg kom på den tanken:

«Adressen Lerkeveien gir i seg selv assosiasjoner til Ibsen og Et dukkehjem (Nora blir jo av ektemannen Torvald kalt en lerkefugl.) Disse assosiasjonene sørger forfatteren for å gi ytterligere næring i en passasje litt senere, der Hanne på sengekanten lyver overfor mannen Andreas om hva det er hun leser på laptopen sin: Mens hun egentlig sjekker interiørblogger og Ikea-kjøkken, sier hun til Andreas at hun leser en artikkel om sannhet og løgn hos Ibsen.»

Etter det ble leseopplevelsen enda bedre enn første del av boken. Slutten er forrykende – jeg ble kjempeoverrasket. Det som skjer der så jeg ikke komme.

Romanen Gratis og uforpliktende verdivurdering handler om jakten på drømmehuset, eneboligen i Lerkevegen 41 som annonseres som «Praktfull familiebustad med utsikt og hage»:

«Ho løftar blikket; - Andreas:

Ho roper igjen, men får ikkje svar. Ho høyrer at dusjen renn, og Andreas si svake nynning frå badet, og ho flyttar blikket ned på skjermen igjen. Bilda av Lerkevegen 41 får henne til å gløyme kor skuffa ho blei då dei tapte førre bodrunde. Etter at dei først hadde oppdaga denne gata, hadde dei venta på at det skulle komme eit hus til sals her. Dei trudde først dei hadde oppdaga ei skjult perle. Det var ein av desse kveldane om hausten då sola stod så lagt på himmelen. Dei kom køyrande forbi fotballbanen, da dei fekk auge på blindvegen til høgre, den hadde dei ikkje lagt merke til for! Skulle dei ta og sjå? Tause køyrde dei inn på vegen, som om dei hadde følgt eit magisk teikn. Her var låge, diskre hus på kvar si side i le for hovudvegen og med utsikt mot byen. Fine, velpleidde hagar i front, samtidig som husa vende inn mot kvarandre. Dette er ei open gate, tenkte Hanne, her er det god kontakt mellom folk. Ho snudde seg mot Andreas og såg på han med oppspilte auge:
Her vil eg bu!»

Med tilbakeblikk på livet til Hanne og Andreas, følger vi dem frem til budrunden starter. Etterhvert som vi gis innblikk i livet deres før annonsen dukker opp forstår jeg at det ligger noe mer bak drømmen: for Hanne er det drømmen om en ny tilværelse. Et nytt liv. Alt skal bli bedre om de får kjøpt huset.  

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen enn forlaget gjør i sin omtale. Under lesingen forandrer jeg synet på Hanne. Flere ganger. Fra antipati til sympati tilbake til antipati. Romanen har helt klart noen svake sider som anmelder jeg viser til skriver om. Konklusjonen med grunnlag i min leseopplevelse er uansett at romanen er knakende god fordi jeg lar meg engasjere noe veldig. Å så se romanen Gratis og uforpliktende verdivurdering i et teaterstykke hadde vært gøy.


«Hanne er lei av å sjå dei vellykka vennene frå studietida bu i villa med hage, mens ho sjølv går på veggane i den same gamle leilegheita, med mann og to små barn. Men no har draumehuset dukka opp. Vi følgjer Hanne og Andreas dei siste dagane før bodrunden. Mens dei går gjennom prospektet, rom for rom, blir også deira eige samliv kartlagt, og fleire spørsmål melder seg:
Kven er det som eigentleg har dratt lasset alle desse åra? Er lengten etter draumehuset like mykje eit forsøk på å få forholdet og livet til å henge saman?
Og kva konsekvensar får fortidas små og store svik for den viktige avgjerda som ligg framfor dei?»

13. mai 2018

Hva som helst er mulig (Anything is possible) av Elizabeth Strout



«Dottie flyttet litt på den heklete duken som dekket armlenet på stolen hun satt i. Hun merket motstridende følelser inni seg. Hun hadde vondt av Shelly. Likevel skjønte Dottie ut fra hvordan lyset falt i rommet, at Shelly måtte ha snakket i nesten to timer. Om seg selv. Åh, om Annie og David og døtrene sine, men egentlig hadde hun snakket om seg selv. Hvis Dottie hadde snakket om seg selv så lenge, ville hun ha følt at hun hadde tisset på seg. Dette handlet om ulike kulturer, Dottie visste det, selv om det kjentes som om det hadde tatt henne mange år å lære seg dette. Hun mente at dette med ulike kulturer var et faktum som gikk folk hus forbi i dette landet nå om dagen. Og kultur omfattet klasse, som selvfølgelig ingen snakket om i dette landet, for det var ikke høflig, men Dottie mente også at folk ikke snakket om klasse fordi de ikke egentlig skjønte hva det var. Om folk for eksempel hadde visst at Dottie og broren hennes spiste fra søppelkonteinere da de var små, hva ville de ha syntes om det? Nå hadde broren hennes bodd i et digert, dyrt hus utenfor Chicago i årevis, og drev et airconditionfirma, og Dottie var nett og pen, og rimelig oppdatert på hva som foregikk i verden, og hun drev denne bed & breakfasten kyndig så hva ville folk ha sagt? At hun og broren hennes, Abel var den amerikanske drømmen, og at de som fortsatt spiste fra søppelkonteinere, fortjente å gjøre det? Mange mennesker tenkte dette i sitt stille sinn. Det kunne godt hende at Shelly Small med den store mannen og det tynne håret tenkte slik.»

Det blir feil å skrive at romanen Hva som helst er mulig av Elizabeth Strout er en fortsettelse av romanen som jeg skrev om i innlegget:

Men Lucy Barton, hennes slektninger og folk som kjente henne og familien da hun vokste opp i byen Amgash som fattigunge, går igjen som en rød tråd i Hva som helst er mulig. Romanen består av ni fortellinger med ledetråder mellom fortellingene. I noen av fortellingene er Lucy Barton kun en perifer person. Dottie, som jeg siterer innledningsvis og broren Abel er slektninger av Lucy Barton. Sitatet er hentet fra Dotties Bed & Breakfast. I fortellingen Søster kommer Lucy Barton og besøker broren som bor i huset til foreldrene. Søsteren Vicky dukker opp og er kritisk til besøket. Det ender med at Lucy Barton får et sammenbrudd av historiene søsknene forteller fra barndommen.

Selv om fortellingene er flettet inn i hverandre, var det å lese romanen som å lese en novellesamling. Personene har ulik bakgrunn, historie og ståsted og historiene gir derfor ulikt inntrykk. Det er mange inntrykk å fordøye og ta inn over seg. Derfor var romanen mer krevende å lese enn de foregående bøkene jeg har lest av henne. Men det var vel verdt å lese Hva som helst er mulig.

Romanen ble utgitt i 2017 og på norsk i 2018. Den er på 286 sider. Utgaven jeg har lest har jeg lånt av biblioteket.


I Hva som helst er mulig lar Elizabeth Strout oss møte menneskene rundt familien i småbyen Amgash, Illinois, hvor vanlige mennesker hver på sitt vis forsøker å finne fellesskap, forsoning og en slags fred. Alle fortellingene er flettet inn i hverandre; alle lar de oss se de forskjellige figurene forvandlet, fra stadig nye perspektiv.

En kvinnelig forfatter vender tilbake til stedet hun vokste opp, for å møte søsknene sine igjen for første gang på 17 år. Vi treffer to søstre: Den ene har sagt farvel til all selvrespekt i bytte med en rik ektemann, den andre har funnet sin sjelevenn mellom sidene i en bok. Vaktmesteren på skolen får testet sin tro i møte med en mann han forsøker å hjelpe. En voksen kvinne lengter etter omsorg, samtidig som hun gradvis forsones med at moren søkte lykken langt borte i et annet land.

I Hva som helst er mulig vender Elizabeth Strout tilbake til en form hun har briljert med tidligere: en roman fortalt gjennom en serie sammenhengende fortellinger. I tillegg treffer vi igjen karakterer og skikkelser fra hennes seneste roman, Jeg heter Lucy Barton. De to bøkene kan leses helt uavhengig, men sammen skaper de en helt unik helhet.

Små ord for store spørsmål av Nils Christie – boken inneholder også 20 råd om skrift og tale

Det var i boken som jeg skrev om i innlegget:

jeg leste om og ble inspirert til å kjøpe og lese boken til Nils Christie: Små ord for store spørsmål. Brinkmann skriver at det er en kunst å formidle vanskelig stoff på en enkel og forståelig måte. Det kan jeg skrive under på og opplever ofte i jobben jeg har.

Jeg er tilhenger av gjenbruk av tekst på jobben, noe annet er sløsing med ressurser. Men ofte lar ikke det seg gjennomføre. Særlig når en skriver om tema som nærmest er «upløyd mark». Det kan være ekstra krevende når en har tidsfrister hengende over seg.

Selv om min kringkasting her på bloggen kun er en ubetalt hobby fordi jeg liker å lese og skrive, er jeg ikke alltid like motivert til å skrive innlegg om bøker jeg har lest. Her kan jeg ikke gjenbruke og må være i original hver gang jeg skriver om min leseopplevelse. For ofte opplever jeg å mangle ord for å skrive om leseopplevelsen.

Uansett; bøker om å skrive som kan inspirere, er derfor gull verdt. Boken til Nils Christie Små ord for store spørsmål, omtales slik her hos Bokklubben der jeg kjøpte den:

«Å forme ord er en storslagen virksomhet. Ord kan skape broer. Men de kan også skape sperrer.
Målet med denne boken er å utvide det språklige fellesskap, utvide kretsen av mennesker som vil og kan delta i samtalene om liv og samfunnsforhold.

Det gjør vi best ved å bevare respekten for dagliglivets små ord.

Boken gir konkrete råd om skriving, og også om hvordan det ikke bør skrives. 

Nils Christie (1928 - 2015) var samfunnsforsker og en av landets mest oversatte faglitterære forfattere.
«

Boken der delt opp i syv kapitler og det første er handling som språk som innledes slik:

«Ord er spesialtilfeller av handling. Handlinger er språk, de er meningsbærere, og vi strever hele livet med å lære deres betydning. Et varmt smil når man dukker opp. En stol som gjøres ledig rundt bordet. Men kanskje motsatsen, alle ved bordet må plutselig hjem. Eller ved et tilfeldig møte; en skygge over ansiktet, etterfulgt av ikke-handling. Taushet er ofte et tydelig språk.»

Boken til Christie er i et lite format, men er i den kategorien av bøker med stort innhold. Fra kapitlet 1.3. To typer språkmangler:

«Det finnes to typer mennesker med språklige defekter. Det er på den ene side de ordløse eller de ordsvake. Men så, på den annen side, finner vi ordgyterne, misbrukerne av ord, de som formørker vår forstand og fjerner tankens klarhet ved de tusen ord hvor hundre ville klart seg, eller som bruker hundre ord hvor taushet burde vært svaret.»

I andre kapittel, Ord som farlig redskap, skriver han:

«Ord er sentrale bærere av mening. Selvinnlysende nyttige. Også høyt spesialiserte ord er nødvendige i bestemte sammenhenger. Kirurgens trenger spesialredskap, fort. Snekkeren høyt på stigen roper om redskap som bare andre snekkere kjenner ordet for og hurtig kan bringe. Eller fysikeren trenger ordet, forståelig for de få. Filosofen eller samfunnsforskeren kan mene å ha de samme behov.
Men så vil noen beholde ordene bare for å vise seg frem, spesielt om ordene kan tyde på at brukerne er som fint folk å regne. Eller brukerne blir så vant til spesialordene at de tankeløst anvender dem også utenfor den snevre krets. Det som da skjer er at alle utenom kretsen blir som døve.
Ord kan derfor være farlig redskap.»

Helt til slutt i boken, i kapittelet Råd om skrift og tale, gir han 20 råd og skrive innledningsvis:

«De fleste av radene springer ut fra egne erfaringer gjennom et liv i skrift og tale. Universitetet har vært mitt tilholdssted - det preger nok rådene. Men mitt håp, og litt min tro, er at folk flest kan finne litt skrivehjelp i hva som her følger. Mange vil sikkert ha andre og flere råd i tankene, eller slett ikke like mine råd. Skriving er en farlig ferd.»

Råd nummer to er Ikke skynd deg til biblioteket:

«Gå først til deg selv. Til det du selv vet, har erfart.
Senere skal du selvfølgelig også gå til andre kilder som bibliotek, venner, eksperter med erfaring. Med dette skal du supplere og korrigere. Men om du starter i biblioteket, mister du lett det perspektiv som kanskje du kunne bidra med. Du suges inn i hovedtradisjoner, og bidrar ikke til å øke spennvidden i tenkemåten om akkurat det problemet du behandler.»

Boken til Nils Christie er en gjenbruksbok i den forstand at den kan tas ut av bokhylla og leses mange ganger. Helt klart en bok for folk flest. Det eneste som er negativt med boken er det kjedelige bokomslaget.


10. mai 2018

Vi bare kjører, så ser vi av Hilde Stålskjær Olsen



Romanen Vi bare kjører, så ser vi utgitt i 2018 er Hilde Stålskjærs debutroman.


«– Jeg ble sendt ut til et lite tettsted på en research-jobb til en film som skulle handle om ungdom og «råning». I møte med disse ungdommene oppdaget jeg at flere av dem virket å begrense drømmene sine til de mulighetene stedet ga dem. Deres fremtid var altså i svært stor grad bestemt av hvor de tilfeldigvis var født, og det å forlate bygda virket ikke som en mulighet de vurderte, forteller Hilde Stålskjær Osen.»

Romanen gir bare et lite blikk inn i livet til hovedpersonen som er fortellerstemmen. «Generasjon prestasjon» er fraværende i romanen, og den har en åpen slutt. Jeg lånte tilfeldig boken på biblioteket og jeg likte den godt. Den er bare på 98 sider og er som en ekstra lang novelle.


«Når Hurtigruta legger til kai en time hver kveld på vei nordover, samles folk på kaia. Ellers består hverdagene på tettstedet mye av tv-serier, skolebrød fra Shell og bilkjøring de to retningene veien går: mot fergeleiet eller brua. Hovedpersonen i debutromanen Vi bare kjører, så ser vi observerer oppmerksomt hverdagene slik de fremstår rundt henne. Barndomsvenninna Miriam hygger seg med tilværelsens repetisjoner, og kjæresten Jørn har fremtiden klar: når han ikke jobber i utenriksfart på sjøen, bygger han hus på tomta ved siden av mora. Hovedpersonen prøver også å være fornøyd med det livet hun lever. Hun har en bestevenninne, kjæreste, jobb på hotellet og familie på den andre siden av fjorden. Likevel finner hun ikke den samme tilfredsheten som de andre rundt henne virker å gjøre, og dissonansen mellom hvem hun er og omgivelsene hennes blir stadig tyngre å bære.»

7. mai 2018

Skyggene og regnet av Håkan Nesser



Romanen Skyggene og regnet av Håkan Nesser ble utgitt så langt tilbake som 2004. På bokomslaget står det at fikk en fantastisk mottakelse i Sverige og ble av flere anmeldere utrop til Nessers beste. Etter det har han skrevet og utgitt flere bøker, blant annet Barbarotti-serien.

Skyggene og regnet på 241 sider er god roman synes jeg etter å ha lest den. Det jeg savnet i den, er den lune humoren jeg har funnet i andre bøker som jeg har lest av Håkan Nesser. Eller så kan der være at jeg ikke evnet å finne den denne gangen.

Innholdet i boken beskrives slik:

«Viktor Vinblad synger salmer baklengs og kalles morderunge fordi faren drepte moren hans. Han blir ikke mindre mystisk da han som 15-åring faller ut av skolevinduet i tredje etasje, overlever, men mister taleevnen. Etter at Sara Psalmodin krysser hans vei og det skjer et mord, forsvinner han sporløst i tretti år. Nå går ryktene om at han er tilbake, og stebroren reiser hjem til barndommens trakter for å finne ut hva som egentlig skjedde med Viktor.»

Stebroren er David som kommer tilbake til hjembyen etter at hans søster Maria har fortalt at Victor er sett i byen. Viktor bodde i et slags kollektiv før han forsvant. Vi følger David i nåtid og fortid, og sakte men sikkert får leseren vite om hendelser da guttene var barn og ungdom, og hva som er årsaken til at Victor forsvant. Og som ledet til det brutale mordet for tretti år.

Det er mennesker og forholdet mellom mennesker som Håkan Nesser er så god på synes jeg. Det er han også i Skyggende og regnet. Den neste romanen av Nesser som jeg planlegger å lese, er romanen Elleve dager i Berlin (2015)

4. mai 2018

En muslimsk mors kamp av Azra & Maria Gilani


Daglig er tema i media om problemer som oppstår på grunn av manglende integrering av innvandrere og flyktninger. Politikerne hankes inn for å svare på hvordan de mener dette skal løses. Jeg, som er amatør på området, forsøker å lese og lytte til det som blir sagt. Men grunntanken min har alltid vært at politikken som føres som må sette det svakeste leddet først: barna. Og for å få dette til må en ha mødrene med på laget.
Det er sikker derfor å lese boken til Azra & Maria Gilani, En muslimsk mors kamp, har gjort så sterkt inntrykk på meg. Det var som jeg barndommen leste Astrid Lindgrens bøker om Pippi Langstrømpe – jeg ble like oppglødd - yes – her er en dame med superkrefter! Et forbilde for oss damer!
Ikke bare forteller boken om Azra Gilanis historie. Det er også en fortelling om norsk historie. Jeg synes at boken er så viktig at Erna (statsminister), som bruker å kjøpe bøker i julegave, bør dele ut denne boken til regjeringsmedlemmene og gjerne hele Stortinget. Til andre lesere: kjøp eller lån boken; uansett les den. Fremsnakk boken! 
 I kapittelet «Slik ble boken til» skriver Maria Gilani at hun ble kjent med moren Azra Gilanis livshistorie da moren besøkte datteren i Geneve i 2007.

«Vi diskuterte utfordringene ved å være innvandrer i Norge, og de positive sidene ved å komme til et nytt land og oppdra barn i en kultur helt annerledes enn kulturen i sitt opprinnelsesland. Hva gir man slipp på, og hvilke verdier er viktige å ta til seg på denne reisen? Etter hvert som jeg skrev ned min mors erfaringer, dukket det opp flere spørsmål. Hvorfor tok hun de valgene i livet som hun gjorde? Hvor kom motet fra? Hva har det kostet henne underveis, og hvor fikk hun fryktløsheten sin fra? Historien viste seg å være sterkere enn jeg hadde forutsett. Flere mente at en slik bok kunne hjelpe andre innvandrerforeldre som står overfor vanskelige valg, og som trenger å høre fra en muslimsk mor som har tatt egne selvstendige valg, og gått mot strømmen for å beskytte sine barn fra ukultur og utdaterte patriarkalske strukturer.»

Prosjektet ble skrinlagt helt til kronikken til Azra Gilani i Aftenposten i 2016:

«Hun ble kontaktet av folk rundt i hele landet som ønsket å dele sin historie, og som ville vite mer om henne. De hadde ikke hørt en kvinne med hennes bakgrunn, fra hennes generasjon, ytre seg i den offentlige debatten om sosial kontroll, æreskultur og utfordringer tilknyttet oppdragelsen av flerkulturelle barn i Norge. De ville vite hennes historie, hennes bakgrunn, og de ville høre om hennes erfaringer. Dermed gjenopptok vi skriveprosjektet.»

Skriveprosjektet er blitt til boken En muslimsk mors kamp utgitt i 2018 på forlaget Vigmostad & Bjørke som beskriver boken slik:

«I denne boken forteller Azra Gilani sin historie. Hun kom til Norge som en av de første arbeidsinnvandrerne fra Pakistan på 1970-tallet og gjorde sitt beste for  tilpasse deg det norske samfunnet. Hun opplevde mange forsøk på å begrense hennes og barnas frihet, men bestemte seg for å stå imot.

Dette er den sterke historien om en firbarnsmor som kjempet små og store kamper for barna hennes skulle slippe dem.»


Helt enig – tenk å ha en mor, søster eller venninne som Azra Gilani! Du kan også se forfatterne i levende live her i programmet Lindmo på NRK;

FOTO: Jan Tomas Espedal



1. mai 2018

Bøker lest og skrevet om i mars og april 2018 – og kaken «Verdens beste med bær»


I dag er det definitivt innevær – pøsplask og kaldt ute. Grei sysselsetting etter trening på treningssenter og middagslaging å bake en kake. I dag ble det «Verdens beste» med fløtekrem, vaniljekrem og bærblanding. Vi går inn i mai og det er ikke lenge til at det er sommertid på jobben – jeg får hente frem de positive tankene. Det er nok av negative tanker en kan grave seg ned med. Det er som Kari Bremnes synger – kjenner meg igjen her:

Det e mykkje som e trist,
når du får tenkt dæ om.
Og det e ikkje bestandig
du må tenke særlig heller.

Du kan ligge og se i taket,
te det bare strømme på.
Der e æ blitt ganske rå.
Der e æ blitt ganske rå

I april leste jeg åtte bøker. I mars kun fem. Link til omtalene nedenfor. Litt ulike kategorier som vanlig – jeg leser stort sett etter innfallsmetoden. Fortsatt sliter jeg noe med motivasjonen selv om leselysten tok seg opp i april.
Jeg har begynt på en biografi om Otto Sverdrup skrevet av Alexander Wisting – en bok om en av de anonyme norske polarheltene. Jeg leser også boken til Azra & Maria Gilani «En muslimsk mors kamp». Begge bøkene er gode.

April 2018










Mars 2018