Vi bare kjører, så ser vi av Hilde Stålskjær Olsen

Romanen Vi bare kjører, så ser vi utgitt i 2018 er Hilde Stålskjærs debutroman.

Her i et intervju sier forfatteren:

«– Jeg ble sendt ut til et lite tettsted på en research-jobb til en film som skulle handle om ungdom og «råning». I møte med disse ungdommene oppdaget jeg at flere av dem virket å begrense drømmene sine til de mulighetene stedet ga dem. Deres fremtid var altså i svært stor grad bestemt av hvor de tilfeldigvis var født, og det å forlate bygda virket ikke som en mulighet de vurderte, forteller Hilde Stålskjær Osen.»

Romanen gir bare et lite blikk inn i livet til hovedpersonen som er fortellerstemmen. «Generasjon prestasjon» er fraværende i romanen, og den har en åpen slutt. Jeg lånte tilfeldig boken på biblioteket og jeg likte den godt. Den er bare på 98 sider og er som en ekstra lang novelle.

Cappelen Damm presenterer romanen slik:

«Når Hurtigruta legger til kai en time hver kveld på vei nordover, samles folk på kaia. Ellers består hverdagene på tettstedet mye av tv-serier, skolebrød fra Shell og bilkjøring de to retningene veien går: mot fergeleiet eller brua. Hovedpersonen i debutromanen Vi bare kjører, så ser vi observerer oppmerksomt hverdagene slik de fremstår rundt henne. Barndomsvenninna Miriam hygger seg med tilværelsens repetisjoner, og kjæresten Jørn har fremtiden klar: når han ikke jobber i utenriksfart på sjøen, bygger han hus på tomta ved siden av mora. Hovedpersonen prøver også å være fornøyd med det livet hun lever. Hun har en bestevenninne, kjæreste, jobb på hotellet og familie på den andre siden av fjorden. Likevel finner hun ikke den samme tilfredsheten som de andre rundt henne virker å gjøre, og dissonansen mellom hvem hun er og omgivelsene hennes blir stadig tyngre å bære.»