27. jan. 2019

Rya av Ole H Bremnes – «en heil roman på gulvet» - bøker og radioprogram om utvandring


Privat foto
Det går litt trådt med lesingen. Det er mye annet som opptar meg om dagene. Må innrømme at dette delvis skyldes at jeg har fått strikkedilla. Jeg ser på TV og strikker. Hører på radioprogram og strikker, og der får jeg boktips som fører til at jeg vil lese enda flere bøker. Det er en evig runddans; bøker, strikking, radio og bøker. Antall uleste kjøpte bøker øker og gløder i bokhyllene.  I tillegg har jeg reservert tre bøker på biblioteket. For en luksus egentlig.

Et innlegg som Ola Bremnes skrev på Facebook; sitat fra det han skriver:
«Dette er mattefiller som farmora mi, Magda Bremnes, har vevd. Her i bygda mi,  kaller de sånt for "rya". Faren min, Ole H Bremnes, har skrevet et dikt om rya. Etter min mening noe av det vakreste han har skrevet. Han sa at når rya var ferdig, lå den som en "heil roman" på gulvet.»

«En heil roman på gulvet», helt utrolig fint å lese for en ivrig bokleser og katteelsker. Jeg har kopiert inn diktet til slutt i innlegget.  Jeg har dessverre ikke bilde av en rye vevd av filler. Men jeg fant bloggen Vev og snikksnakk der det er bilder som viser hvor flotte de kan bli.

Diktet fikk en ekstra dimensjon etter å ha lest bøkene til Edvard Hoem om de som utvandret til «over there» og de som ble igjen. Jeg hører også på en serie på NRK radio som Kirsti Kraft har for tiden: Den amerikanske drømmen. En serie på fire episoder. Anbefales.

Etter å ha hørt dette NRK radio programmet Linda Stewart – et P2 portrett måtte jeg kjøpe boka Amerikabrev som Linda Stewart har skrevet og som jeg gleder meg til å lese:



«Randi Pedersdatter Holtseteren emigrerte fra Norge i 1889. Med sirlig håndskrift beskrev hun alt hun så og opplevde på sin lange reise, og forklarte senere hvordan hun tilpasset seg sitt nye hjemsted. Brevserien hennes strekker seg fra avreisen fra Gausdal en tidlig mars-morgen i 1889 til norske juleforberedelser i Wisconsin nesten syv år senere. Sammen med svarbrevene hun fikk fra slekt og venner i Norge, lar amerikabrevene oss ta del i en personlig dialog og et gjensidig savn over Atlanterhavet. Hvorfor valgte nettopp hun å dra? Hva og hvem reiste hun fra? Dro hun noen gang tilbake til Norge? Husmannsdatteren Randi ble aldri rik eller berømt i Amerika. Fortellingen om henne representerer dermed også historien til det store flertallet av dem som reiste til Amerika for å søke bedre livsvilkår. Med utgangspunkt i amerikabrevene og et rikt bildemateriale tegner forfatteren Linda Stewart et unikt tidsbilde av norsk emigranthistorie.»

Til slutt diktet som er en liten roman i seg selv - Rya av Ole H Bremnes

Katta ligg oppå matta, 

utstrekt i avslappa prakt,
snuten kvile mot fillan 
som en gang va Hilda sin drakt.
Rompa rekke te ramslan 
av far sitt håndmalte slips,-
kom i Amerikapakken: 
Hawaigirl med blodrøde lips.

Katta ligg oppå matta,

har ikkje fnugg av stress,
—kvile det svarte hauet 
mot restan av gråmelert dress.
Den som han Artur kom i
fra Portland, Oregon State—
Avmønstra, nyklipt og kledt
i en dress som han meinte va streit.

Katta ligg oppå matta,

søv mens ho feste klør
i lyserød undertøysmakko
som bære han Artur fikk rør.
Bartan— de lengste bustan—
når tel en kvitare kaint,
kjæle førr utvaska bleie,
et islætt av livet som svaint.

Katta ligg oppå matta,

søv på en livsrevy.
Gammelklean sin himmel,
det e ei fillery.
Fint og simpelt blir blanda. 
Brurserk og bonster grå,—
bankes i hop med renning.
og så kan de gjenoppstå.




22. jan. 2019

Svarthuset (The Blackhouse) av Peter May – første bok i Lewis-trilogien – og en Anja genser

Privat foto

Svarthuset er første roman i Peter Mays Lewis-trilogi om etterforsker Fin Macleod. De andre to bøkene er Lewismannen og Lewisbrikkene. Alle tre er kjøpt og står i bokhylla mi. Jeg hadde store forventninger til romanen pga gode omtaler av boken. Og - fordi jeg har lest en annen bok av William Shaw som jeg skrev om i innlegget:



Svarthuset innfridde. Men det er som Anja genseren jeg strikket ferdig på søndag; det har tatt sin tid. Nesten fjorten dager på en bok på 437 sider. Tre måneder har det tatt å strikke genseren. Underveis har jeg vært i tvil hva angår begge prosjektene – liker jeg den, boken/genseren, egentlig. Men «in the end», ja det var en god bok og jeg ble veldig fornøyd med genseren. Jeg synes romanen var like mye en oppvekstroman som en krimroman.



«Et bestialsk mord på Isle of Lewis ligner et annet mord begått på fastlandet noen måneder tidligere, og etterforsker Fin Macleod blir sendt fra Edinburgh for å bistå i saken. Fin er selv oppvokst på denne øya i Ytre Hebridene, og mordutredningen blir samtidig en reise tilbake til hans egen vanskelige oppvekst.

Fin møter personer og steder som han tidligere har flyktet fra. Det vakre, men ødslige landskapet fører ham tilbake i tiden. Klippeøya An Sgeir, fuglefjellet ute i Atlanterhavet der øyas unggutter har sin manndomsprøve på den årlige gugajakten, bærer en hemmelighet som Fin helst ikke vil vite om. Jo nærmere saken kommer en oppklaring, jo nærmere kommer han selv en farlig konfrontasjon med fortiden.»

10. jan. 2019

Byens spor Maj av Lars Saabye Christensen – mange gode lesetimer



Jeg kunne ikke huske at jeg likte den første romanen Maj, Jesper, Stine og de andre så godt som jeg likte fortsettelsen jeg nå har lest i romanen; Byens spor Maj. Derfor måtte jeg lese hva jeg skrev i april 2018 innlegget:

Jeg ble trist av å lese den selv om jeg likte den, skriver jeg der. Det ble jeg definitivt ikke av å lese romanen jeg nå har lest.

Wow; jeg har lest en del bøker av Lars Saabye Christensen og jeg har likt dem alle. Men jeg kan ikke huske å ha hatt en slik leseopplevelse som ved å lese Byens Spor Maj. Det var så lunt og fint å være der selv om det er nok av små og store dramaer som utspiller seg. Han får frem latteren. Det er gode dialoger. Får fremt tidsånden som hersket. Kvinnens plass i samfunnet. Trangboddheten. De unges løsrivelse. Klare karakterer. Og han unngår det depressive sporet som for mange norske forfattere lett går inn i. 

Romanen Byens spor Maj ble utgitt i 2018 og er på 540 sider. Mange gode lesetimer har det vært, og jeg synes den fortjener alle de gode anmeldelsene den har fått.

Cappelen Damm omtaler romanen slik:

«Sentralt i Byens spor står Maj, hennes skjebne er tett vevd sammen med byen og gatene hun lever i: Men like mye med menneskene hun deler byen med, først og fremst barna, Jesper og Stine. Kvinnen i Røde Kors som utgjør Fagerborgs usynlige sosiale ryggrad. Jespers kamerat Jostein som går i slakterlære og er på vei inn i arbeidslivet, et liv også Maj må tre inn i. For ting begynner å haste:

"Stine sover allerede på divanen innerst i spisestuen. Det er hennes rom, spisestuens hjørne. Snart sover Jesper også. Men Maj får ikke sove. Månen flytter seg fra vindu til vindu. Dagen gikk ikke opp likevel. Det er streker i regningen. Det er for mange tanker: Jesper, rekker han å lære seg det nye stykket før 17.mai? Og Stine, hvorfor har hun aldri noen venniner med seg hjem? Og denne Bjørn Stranger, slutter han aldri å gå fram og tilbake? Og nå har hun Margrethe å tenke på også, i tillegg til drakten på Steen & Strøm, hvitvasken og tiden, tiden som aldri strekker helt til. Det er disse tankene som holder henne våken. Og de munner ut i det som Maj aller helst ikke vil tenke på: Hun har ikke vært sammen med en mann siden Ewald. Skal hun leve resten av livet på samme vis?"

3. jan. 2019

Liv andre har levd av Edvard Hoem - fjerde bok i slektskrøniken



Da var julestæsjet pakket bort og i morgen er det tredje dag på jobben etter fridagene som var nesten i to uker.  Jeg er i gang med et nytt år, og det kjennes godt selv om det selvsagt også er litt trist at nok en jul og et år er slutt. Dagen er enda bare 15 minutter lengre siden solsnu. Jeg lengter etter mere lys. Men sammenlignet med sliterne i fjerde og siste bok i familiekrøniken til Edvard Hoem: Liv andre har levd, har jeg lite å klage over. Boken leste jeg ferdig på tirsdag. Jeg har lest alle fire i serien, skrevet om dem og alle fire står i bokhylla. Litt vemodig, og samtidig godt å bli ferdig.

Det ble av og til litt for mange unødvendige detaljer for denne leser i denne boken. Samtidig har Hoem delt opp historien i kapitler underkapitler slik at de som overhodet ikke er interessant å lese om, kan leseren skumme gjennom. Uansett, å lese bøkene har vært interessant og lærerikt. Edvard Hoem er en forteller av de sjeldne. Og det er mange historier som ikke fortelles, og som jeg tenker kunne vært stoff til egne bøker. F eks døtrene til Eilert Knudtson. Det hadde vært veldig interessant å vite hvordan de opplevde faren og hvorfor de tok sine livsvalg. Skulle jeg ønske meg noe ekstra i boken, er det noen bilder av personene i boken som vi kan lese om ble tatt på slutten av livet til Eilert Knudtson.

Dette ble kort om boken Liv andre har levd. Ser ingen hensikt i å bruker mer tid på omtalen, det finnes nok av gode bokomtaler og anmeldelser å søke opp. I bokhylla står boken Jordmor på jorda Huset under blåhammeren som ble utgitt i 2018 som jeg gleder meg til å lese.


«Eilert Knudtson er komen til Norge for å treffe søskena sine igjen, og for å meistre sorga etter at kona Martha døde frå han og dei åtte barna deira. Året er 1927, og det er trettifire år sidan Eilert sist såg heimlandet.
       
Seksten år gamle Lars Hoem vil bli med onkelen sin Eilert tilbake til Canada. Han seier han må vekk fordi ein stein skygger for sola der han er no. Lars Hoems liv i Canada blir ein mørk tråd som fører fram mot dei nådelause trettiåra.
       
Eilert går inn i ein stri kamp. Da han ikkje kan betale avdraga for tilleggsjord som han kjøpte tidleg på tjuetalet, tvingar styresmaktene han til å bli leiglending. Den aldrande farmaren kjempar mot tørke, haglstormar, grashopper og fallande prisar – for å vinne tilbake det han har tapt.»