De kaller meg ulven av Zeshan Shakar – nominert til P2 lytternes romanpris 2022

 

«Det er bare én uke til han reiser. Flyet går fra Oslo til Lahore. Der vil en av fetterne mine vente på ham i ankomsthallen. Sola vil ha stått opp, men den blå himmelen vil skjule seg bak et tynt, gulgrått slør av smog. Han vil kjenne lukta av den myke frukten som selges i bodene, den glovarme teen som skjenkes i pappkrus, de allerede svette mennene som tilbyr seg å bære kofferten hans for noen rupi. En halvannen times kjøretur seinere vil han gå ut av bilen i Faisalabad, noen få kilometer bortafor sentrumskjernen, kjenne den hardstampa jorda under føttene, høre larmen av rickshawer og motorsykler som gir gass og humper seg gjennom gatene i nabolaget der ikke en centimeter er til overs, husene satt opp vegg i vegg, ingen av dem like, men alle ligner hverandre, mur, betong, noen ganger er det ulike materialer fra etasje til etasje, hvor kvaliteten på de øverste etasjene røper nivået av velstand da påbygget blei til. Det er grønne, røde og blå metallporter som slår utover i gata, over dem er det plaketter med sitater fra Koranen, det er flate tak i ulike høyder, noen ser ned på naboene, andre ser opp på dem. Huset han skal inn i, er ikke det høyeste. Heller ikke det laveste. Porten er grå og litt rusten nederst. Det er den samme porten han lukka bak seg da han reiste. Det er det samme huset, påbygd med én etasje.

Han har ingen returbillett.

Vi har nesten ikke snakka om det siden han bestilte billetten. Jeg har ikke spurt ham noe særlig om det heller, har liksom ikke trodd på at han skal reise tilbake for godt.»

Fortelleren i romanen De kaller meg ulven av Zeshan Shakar drar opp til Groruddalen der faren bor i en kommunal leilighet, for å hjelpe faren å pakke ned leiligheten. Leiligheten skal rehabiliteres og faren må flytte ut. Dette løser faren ved å flytte tilbake til familien i Pakistan. Han vil ikke bo i «Narvay» lenger. Planen er at han skal komme til Norge i mai og være hos sønnen om sommeren, når det er uutholdelig varmt i Pakistan. Foreldrene har vært skilt i mange år. Moren har flyttet nordover der hun har sine røtter og familie.

Sønnen har gjort en klassereise, og bor i enebolig sammen med kone og datter et annet sted i Oslo.

Vi får bli med tilbake til en barndom der han vokste opp mellom to kulturer.  En mor som var mye syk og etter hvert ble ufør. Men som påvirket sønnen til å lese bøker, og som er grunnlaget for at han har fått en god utdannelse. En far som ikke var mye til stede i sønnens hverdag. Som også blir syk og må slutte å jobbe.

De kaller meg ulven av Zeshan Shakar er nominert til P2 lytternes romanpris og er den fjerde romanen av de seks nominerte jeg har lest. En bok med en sårhet i seg som det var vanskelig å ikke bli berørt av.

 

Forlaget omtaler romanen slik:

 

«Hvorfor hadde de ikke mer, husker jeg at jeg tenkte etter at hun døde. De var herfra, norske, nordmenn, burde de ikke hatt flere ting? De tinga andre norske foreldre og besteforeldre har. I hvert fall en hytte, en sånn uten strøm og vann, et sted der ingen andre ville ha hytte, midt uti skauen. Men nei. Ingenting. Jeg spurte mora mi en gang om hvorfor det var sånn.

’Sånn blei det’, svarte hun.»

 

De kaller meg ulven er en beretning om å vokse opp med vissheten om at de gode kortene er skjevt fordelt. Hovedpersonens foreldre har hele livet arbeidet hardere enn helsa har tålt.

Likevel står så lite igjen etter dem.

Det er ingenting å arve bortsett fra minner og noen familiehistorier, fra fars oppvekst i Pakistan, fra mors finnmarksslekt, fra deres felles liv sammen i Oslo.

 

Nå er hjemmet oppløst, og faren vil forlate Norge for å bli gammel i hjemlandet.

 

Tilbake står hovedpersonen med en umettelig sult etter å eie og ha det alle andre har så mye mer av.

Egne barn av Trude Marstein – nominert til P2 lytternes romanpris 2022

 

«Etter hvert som jeg nærmer meg femti, svekkes følelsen av alltid å ha mer tid til rådighet. Følelsen av at livet har enormt mange muligheter, at mange av dem vil kreve hardt arbeid og sterk vilje, men at jeg har det i meg, og kan velge. Følelsen av at det meste kan endres eller gjenopprettes, gjennomføres eller avsluttes, gjøres godt igjen eller gå seg til, at det alltid fins muligheter for en ny start, at jeg kan komme ut av gamle mønstre og tilbøyeligheter. Nå innsnevres mulighetene, livet lukkes, eller livet er som det er. Avfinne seg med det! Troen og håpet blir mer pålitelige. Det er for sent å lære seg sjakk eller et nytt språk eller lese Simone de Beauvoir eller Ulysses, for sent å tenke at jeg skal innta en annen rolle i et forhold til en mann. Jeg tror ikke lenger at jeg kan endre meg dramatisk, eller at noen andre kan det. Likevel er viljen min til det større enn noen gang, og kanskje også evnen.»

Da jeg startet på roman Mine barn av Trude Marstein, kjente jeg at det buttet imot. Så veldig forskjellig fra romanen Fyrstene av Finntjern av Lars Elling. Min første tanke var: nå skal vi høre en navlebeskuende fortelling. Dette vet jeg ikke om jeg orker!

Romanen spiller seg ut over to dager på et torp i Sverige. Et feriehus som hovedpersonen Anja eier sammen med tidligere ektefelle Ivar som hun har to barn med: Lotte og Falk. Fra forlagets omtale av romanen:

«Det er juni, og Anja og kjæresten Pål er på vei til torpet i Sverige som Anja fremdeles eier sammen med eksmannen Ivar. Det skal være dugnadshelg, kledningen skal vaskes og males. Ivar og samboeren Solveig er med, og alle barna er der.»

Alle barna: i tillegg til Lotte og Falk er Tuva kommet til torpet. Tuva som Anja har fra et forhold hun hadde før hun sammen med Ivar. Solveig har ikke barn. Tuva, som Anja har et anstrengt forhold til, er der sammen med kjæresten Adrian. Adrian er psykologistudent, og finner naturlig nok denne familiekonstellasjonen interessant. For selv om jeg sleit litt i begynnelsen ble også Trude Marsteins roman en god og interessant leseopplevelse.

Det er noe tidstypisk med fortelleren Anja. Tenker på Børresens sang om måkene som skriker: Skal ha! Skal ha!  Hun fremstilles ikke usympatisk. Barna har og er verken vært vanskjøttet eller mishandlet. Tror at antipatien jeg kjenner for henne i begynnelsen har med Ivar å gjøre. Når jeg begynner å få et bilde av Ivar, slik Anja beskriver han, så jeg for meg Finn, kjæresten til Pørni (TV-serien). Bare det at jeg ikke så den herlige Pørni i Anja. Så hun ikke varsellampene lyse når hun traff Ivar. At hans personlighet kombinert med hans ønske om mange barn ikke lot seg kombinere med hennes drøm om å skrive bøker. I tillegg til full jobb i et bokforlag.

Men nå er det slik at Trude Marstein skriver innmari gode bøker. Etter hvert tok den analyserende delen av meg over for den dømmende, og det ble en god leseopplevelse. Med Anjas tilbakeblikk på livet sitt sammen med det som skjer på torpet disse dagene, var det ikke vanskelig å finne noe jeg kunne kjenne meg igjen i. Og i romanen ligger det materiale til flere historier, og da tenker jeg særlig på Tuva. Hvordan har hun, med egne ord, opplevd sin oppvekst. Og hva med Solveig, hvordan opplever hun egen tilværelse med Ivar. Og hvordan vil Anja oppsummere livet ti år frem i tid. Konklusjonen min etter å ha lest Mine barn av Trude Marstein er at det er en god roman. 

Jeg kan anbefale dette intervjuet med Trude Marstein på NRK: Trude Marstein stryker med lett hjerte. Det blir mer og mer spennende å lytte til hva juryen har å si til bøkene som er nominert til P2 lytternes romanpris. Nå har jeg lest tre bøker som jeg opplever er veldig forskjellig. 

Fyrstene av Finntjern av Lars Elling – fantastisk debutroman

 

«Det fins et tjern som er så kaldt og dypt at klekking foregår nesten en måned etter skjema. På folkemunne har det vært sagt at det er bunnløst. Eller at det har dobbel bunn. Det som i hvert fall er sikkert, er at nymfene lever lenger nede i dypet. De blir feitere og større før de klekker, fordi vanntemperaturen forsinker nymfenes modning og ferd mot overflaten. Det ryktes at det ble satt ut fisk der så tidlig som på Bernhard Herres tid. Det sies også at man skal holde seg vekk fra tjernet på torsdagskvelder — uvisst av hvilken grunn.»

Lars Ellings roman Fyrstene av Finntjern er nominert til denne prisen:

P2 lytternes romanpris 2022, de seks nominerte

Fyrstene av Finntjern er den andre romanen av de nominerte jeg har lest. Jeg synes den er fantastisk.  Det gjorde et veldig inntrykk å lese den. Ikke minst fordi den bygger på en sann historie. Det vil overraske meg om den ikke kommer til finalen.

Her kan du lese et intervju av forfatteren i NRK P2

Lars Elling er billedkunstner og har gitt ut bøker og vært illustratør av bøker tidligere. Fyrstene av Finntjern er hans debutroman. I dette intervjuet med Aftenposten:

«Det lå en slags tristesse i å vokse opp i vår familie. Kunstneren romandebuterer med en fortelling som utforsker både bestefarens historie og sin egen oppvekst i generasjonsbolig på Bekkelaget.»

Det er 1985 og vi møter Filip som går på gymnaset.

«Jeg går rett hjem fra skolen. Slik jeg har gjort hver dag, uten unntak, siden mamma ble syk for over ti år siden. Det vil si, «rett hjem» blir bare en talemåte i mitt tilfelle. Om det er noe jeg er helt ute av stand til, så er det å gå en rett linje. Da jeg skulle ut av min spurvespede mor, ble jeg sittende fast i bekkenet. Helt sikkert fordi den andre halvparten av genmaterialet kom fra min ulenkelig lange og knoklete far. I naturen ville det neppe bli noe avkom av en spurv og en elg, men hos Homo sapiens er det inkompatible tydeligvis ikke til hinder for befruktning. Konsekvensen kan være at man blir sittende bom fast, altfor trangt, altfor lenge, og da kan det hende man får en liten nerveskade, eller hva det nå er, som gjør at man tar litt lengre skritt med venstre enn med høyre bein Det kan være forklaringen på mitt lyte. Det er i hvert fall min teori.»

Hjem er Kvartsveien 8 A. Her bor Filip sammen med moren og faren og søsteren Turid. I huset bor også besteforeldrene og deres leieboer Guy.

«Den gamle hersker i første etasje. Bestefar, sier de andre. Kall ham bestefar. Bestefar. Der har du et passe ubrukelig ord. Umulig å bruke for meg, i hvert fall, sammensatt som det er av to ledd som ikke passer sammen. Den Gamle har, så vidt jeg vet, aldri vært best i noe, og slett ikke som familieoverhode. Og dette «far», hva betyr egentlig det? Min egen ble oppgradert fra barndommens troskyldige pappa til det mer praktiske fattern for flere år siden. Jeg husker han syntes det var litt trist, som om det var en degradering. Han skriver «fra pappa» på bursdagspresanger fortsatt. Men jeg biter ikke på.»

Faren, som er psykiater og nevrolog spør om ikke Filip kan stikke innom bestefaren:

«Gjør det, da. Det hjelper ikke om jeg går ned, skjønner du. Han prater ikke med meg. Snakker vel egentlig ikke med noen. Kunne du ikke holde ham litt med selskap?»

«Jeg orker ikke den gamlingen», sier Filip brått. «Han har aldri sagt én ålreit ting til meg. Bare sitter der og langdauer i byggeslimet sitt!»

Faren blir profesjonelt objektiv og lar seg ikke trekke opp. Han går over i samtaleterapimodus og er på trygg grunn.

«Det er så mye du ikke vet om ham. Det er så mye ingen vet, kanskje bortsett fra onkel Truls. Og der er det full stopp i kommunikasjonen. Sånt kan skje mellom brødre. Fedre og sønner går også inn i en periode hvor de er i konflikt — den ene er i ferd med å finne sin kraft som mann, mens den andre kan kjenne tegn på at kraften ikke varer evig, og at sønnen puster ham i nakken. Bestefar er så redusert nå at han ikke tar seg råd til å snakke med meg lenger. Han er for ydmyket av sin egen helse. Og ironisk nok fikk han en terapeut til sønn, en som lever av å prate med folk om skjelettene de har i skapet. Det liker han heller ikke.»

«Og nå vil du at jeg skal prate med det skjelettet du har i første etasje?» provoserer Filip.

Men faren bare smiler med sørgmodige øyne under mønet av mørke bryn.

«Bestefaren din hadde et liv før han ble den lungepasienten du kjenner.

Filip stikker innom bestefaren. Etter hvert forteller han om barndommen sin. Om det tette båndet som var mellom bestefar Arnstein og broren Truls som bor i Kvartsveien 8 B. Om deres opplevelser etter at deres far, Keiseren, sendte dem ut i Nordmarka om somrene for å herdes. Første sommer var guttene 7 og 11 år.

Forlaget omtaler romanen slik:

«I 1985 går Filip siste året på videregående, men først og fremst tegner han, på evig jakt etter en strek som kjennes sann. Bestefar Arnstein holder til i første etasje i generasjonsboligen på Bekkelaget; over gjerdet bor onkel Truls, Arnsteins lillebror. Brødrene har ikke snakket sammen på en mannsalder.

Filip oppsøker den gretne bestefaren, først av plikt, siden stadig mer fascinert av Den Gamles fortelling fra guttedagene. Det er uroligheter i Europa, den store krigen nærmer seg, og Keiseren, som Truls og Arnstein kaller sin dansk-tyske far, vil herde sønnene sine. Utstyrt med fiskestang og dobbel sovepose blir guttene sendt ut i Nordmarka for å tilbringe somrene der. Sulten gnager og nattekulda svir, men de to små fyrstene av Finntjern står opp med sola, jakter og sanker og sveises tett sammen. Samtidig går en eldre, storvokst bror i sin egen verden hjemme på Bekkelaget, til Keiserens store bekymring.

"Fyrstene av Finntjern" er en eventyrlig roman basert på like deler virkelige hendelser, løse antakelser og rent oppspinn. Det handler om å være brødre i tykt og tynt, om å finne lykken under åpen himmel, og om å holde sin ulykke i hevd.»

Dikt: Helt ensom ble jeg aldri – av Hans Børli fra diktsamlingen Når kvelden står rød over Hesteknatten (1979)

Helt ensom ble jeg aldri, trass i alt.

Stjernene på himmelen var mine søstre,

vinden en gammel venn fra barndommens barfotsomrer

i villblomstbakkene ved Børen sjø.

 

Jeg levde dager i vennskap med ting

av nærhet og fred, dager

da ansiktet nede i kilden smilte

skjønt det var mitt eget.

 

Og nå, nå har jeg levd lenge nok til

å høre døden synge i mine årer.

Det er som en stor fred,

et løfte om engang å bo

på kontinenter inne i fuglesangen.

Kirurgen av Ida Hegazi Høyer – ufordragelig hovedperson

 

Det første jeg tenkte på da jeg startet å lese romanen Kirurgen av Ida Hegazi Høyer, var en episode i 2020 i radioprogrammet Drivkraft der Marie Louise Sunde var gjest.

«Marie Louise Sunde er kirurg, gründer, forfatter og likestillingsforkjemper. Hun sa opp kirurgjobben i protest mot ukultur og maktmisbruk på operasjonsstuen. I dag kjemper hun for kvinners rettigheter verden over og er daglig leder i selskapet Equality Check, som er en slags tripadvisor der de ansatte kan vurdere hvor likestilt egen arbeidsplass er.»

Romanen er en av seks romaner som er nominert til prisen jeg skrev om i dette innlegget:

P2 lytternes romanpris 2022, de seks nominerte

Det er sjelden jeg leser bøker der hovedpersonen er fremstilt så gjennomgående usympatisk som kirurgen Henrik Wold. Tenkte innimellom på de ufordragelige finanskarene i TV serien Exit.

Henrik Wold er en ufordragelig fyr uten sosiale antenner. Sikkert en eller flere slike som fikk Marie Louise Sunde til å si opp jobben sin på Ahus. Kanskje forfatteren har latt seg inspirere av hennes historie. At det i prestasjonsyrker finnes slike mennesketyper er ingen overraskelse.  Uansett: det skal bli spennende å lytte til juryens diskusjoner rundt romanen.

En smakebit:

«Det var en iboende systemfascinasjon som hadde ført ham til medisinstudiet. Behovet for å skru ting fra hverandre og betrakte de ulike bestanddelene, fikse det som var defekt, få maskinen til å virke igjen. Ikke nødvendigvis ønsket om å redde liv, slik mange trodde. Å redde liv var selvsagt en bonus, det samme var høy inntekt, men det var det tekniske aspektet som hadde vært det mest forlokkende, altså selve håndverket, noe som også var hovedårsaken til at det å skulle nøye seg med å være allmennlege hadde vært utenkelig for ham. Prat hadde aldri vært hans sterkeste side, verken privat eller i jobbsammenheng, og bare tanken på å måtte snakke med pasienter dagen lang, slik han hadde erfaring med fra turnus, bød ham imot. Han hadde et par venner fra studietiden som nå jobbet som fastlege, og han skjønte ikke hvordan de holdt ut. For ham var det ille nok med de korte samtalene han ble pålagt å ha med dem han opererte. Enkelte pasienter ville ha et ansikt på mannen med skalpellen, som de sa. Enkelte pårørende kunne også være svært forlangende, som nå — første operasjon på dagsordenen var en niårig jente som hadde blitt innlagt i løpet av natten etter tre dagers opp kast med påfølgende dehydrering, magesmerter og feber.  Til tross for væskebehandling og kvalmestillende medisin hadde ikke symptomene gitt seg, og alt tydet på blind tarmbetennelse. Å fjerne en blindtarm var normalt sett et elementært kikhullsinngrep, den basale informasjonen kunne like gjerne blitt gitt av en operasjonssykepleier, men de smått hysteriske foreldrene hadde altså insistert på å få snakke med ham. Så rolig han kunne gikk han bort til dem, der de satt og ventet i gangen ved kaffebordet, mor med fett hår og mørke ringer under øynene, far med maniske fingre knugende i det digre hipsterskjegget. Praten tok ikke mer enn om lag ti minutter, hvor han i grove trekk forklarte dem hva han skulle gjøre og hvordan det skulle foregå, men det var likevel nok til å irritere ham.»

Forlagets omtale av romanen

«Ida Hegazi Høyers Kirurgen er en foruroligende innsideroman fra gastrokirurgisk avdeling der vi møter den talentfulle kirurgen Henrik Wold. Med klinisk presisjon har han organisert livet sitt rundt jobben og karrieren, men når en niåring han har operert for en tilsynelatende udramatisk tilstand, utvikler uforklarlige komplikasjoner, begynner han for første gang i sitt profesjonelle liv å kjenne på et snev av usikkerhet. Samtidig begynner kjæresten hans å etterlyse forpliktelse på et nivå Henrik er ute av stand til å møte.

 Med et suverent blikk for menneskelig psykologi, med et alltid overraskende og assosiativt språk, og med et umiskjennelig blikk for det komiske, tar Høyer oss med på en to ukers utforbakke i Henrik Wolds liv. Hva skjer når fasaden begynner å slå sprekker? Når går kirurgens pragmatiske kynisme over i det destruktive? Og hva er egentlig et menneskeliv verdt?»

Detaljene av Ia Genberg – vinner av Augustprisen 2022

 

«Vi lever så mange liv inne i livet vårt, mindre liv med mennesker som kommer og går, venner som forsvinner, barn som vokser opp, og jeg forstår aldri hvilket av livene mine som er selve rammen. Når jeg har feber eller er forelsket, fremstår alt som så selvfølgelig, selve mitt «jeg» synker tilbake og gir plass til en navnløs lykke, en helhet med detaljene bevart, uadskillelige og tydelige ved siden av hverandre. Etterpå husker jeg tilstanden som velsignet. Kanskje det er slik helheten kan fortelles, med mennesker som uten rang vandrer inn og ut gjennom ansiktet mitt. Ingen «begynnelse» og ingen «slutt», ingen spesiell kronologi, bare øyeblikket og det som oppstår der.»

Roman Detaljene av Ia Genberg ble omtalt her i NRK radioprogrammet Åpen bok. Etter å ha hørt på omtalen bare måtte jeg lese romanen som er på 139 sider. Den skuffet ikke, Detaljene ble en god leseopplevelse.

Forlaget omtaler den den slik:

«En kvinne ligger til sengs med feber da en håndfull mennesker fra fortiden trer fram for henne: en ekskjæreste som nå er en berømt programleder, en venninne som forsvant sporløst fra en dag til den neste, en mann som etterlot seg noe uventet, en mor som bare ønsket å ha det litt bedre. I feberens spente tilstand flimrer de forbi - alle møtene, tilfeldighetene og øyeblikkene som utgjør et liv.

"Detaljene" beveger seg i sporene etter disse menneskene, fra 1990-tallets Stockholm via København til havnebyen Galway på den irske vestkysten. Det er en roman med fire portretter og tusen detaljer, om lefsete pocketbøker, psykedelisk dans, uovervinnelig ungdom og nagende uro. Hvilken er den perfekte nyttårskjolen til millenniumsfeiringen? Kan et elsket menneske virkelig forsvinne? Og hva skjedde egentlig med alle de flyktige relasjonene som en gang betydde alt?»

Best likte jeg historien om Niki – her er et utdrag; 

«Antagelig fikk hun en diagnose til slutt, som alle andre som var «helt sprø», «jævlig snåle» eller «generelt ekle», og kanskje har hun gått noen runder i psykiatrien med åpen behandling og medikamenter og behandlingsplanlegging og automatisk genererte SMS-er med påminnelse om timeavtaler. Kanskje har hun en liten dosett som hun skramler med om morgenen, piller som holder følelsesgudene i hennes indre i sjakk, og kanskje går hun regelmessig hos en kvinne med briller i en autorisert profesjon på en klinikk som hjelper henne å få et bedre syn på seg selv, «og da han sa det til deg, hvordan håndterte du følelsen som oppsto?» Jeg har lett etter svar, en eller annen ledetråd, på samme måte som de fleste en gang har lett etter spor av gamle venner og fiender på internett, men navnet hennes finnes ikke engang på websidene som overtok etter telefonkatalogene som de sluttet å distribuere til alle landets husholdninger for flere tiår siden. Hun finnes ikke noe sted, har ingen konto på sosiale medier, hun verken blogger eller publiserer fotografier eller filmsnutter, i hvert fall ikke i eget navn. Mot slutten av nittitallet traff jeg på en felles bekjent som fortalte at Niki hadde solgt leiligheten i Atlasområdet da den ble omgjort til borettslag, og flyttet til en annen by, eller kanskje utenlands. Vår felles bekjent var usikker, siden hun selv var blitt avvist i forbindelse med flyttingen. Niki hadde brutt med Stockholm, gjort det slutt med hele byen og alle dens innbyggere og alle som noensinne hadde kjent henne her. Hun hadde lovet aldri å sette sine bein i dette mugne hølet igjen, men bosette seg et sted der det var mulig å puste. Hun fikk med seg et stort overskudd fra salget av leiligheten hun hadde jukset til seg. Jeg antar at det er sånt en hovedstad kan tilby en «helt sprø» person, i bytte mot det hun ga oss: fest, varme, kaos, utskjelling, tusen ting å irritere oss over og selverkjennelsen som følger av dette.»

 

Gjestene av Agnes Ravatn – morsom og spennende

 

«Mens me åt, slo ein vemodig tanke ned i meg, nemleg at eg angra på at eg ikkje hadde vore meir ambisiøs i yrkeslivet. Livet mitt fortona seg plutseleg som ein serie behagelege resignasjonar — frå eg forlet posten min ved Iris sitt hoff den gongen og uforvarande gjorde far min til offer for ein intrikat hemnaksjon, til eg som nyutdanna jurist med svært god eksamen valde å arbeide på Vinmonopolet og til slutt søkte på og fekk den nesten lattervekkande lågthengande stillinga i kommunen.

Berre Kai var ein slags triumf, og han hadde til gjengjeld komme rekande på ei fjøl.

Hadde eg ikkje vore så uambisiøs den gongen, kunne eg kanskje vore ein tiltrudd tingrettsdommar i dag, eller ein ærgjerrig og profilert forsvarsadvokat. Forsvarsadvokat og hyttenabo, for i denne fantasien var hytta verkeleg vår, og det kunne vere ein ekte varme mellom oss, og me kunne besøke dei i Stockholm, der me kunne ha lange, stille samtalar, ikkje berre om litteratur og rettsvesenet, det ville bli slitsamt i lengda, men om livet slik det er, i form av vanskelege val, konfliktar, dilemma.»

Romanen Gjestene ble en god leseopplevelse. Jeg burde ikke blitt overrasket. Etter å ha lest tidligere bøker og tekster av Agnes Ravatn er hun en av mine favorittforfattere. Det at jeg ennå ikke har lest Dei sju dørane fra 2019 er merkelig.

Gjestene, utgitt i 2022, synes jeg er morsom og spennende. Ikke til å legge fra seg. Jeg fikk opp pulsen flere ganger. Det er det ikke alltid jeg får av bøker som kategoriseres som spenningsbøker. Ser at anmeldere kategoriserer romanen som et kammerspill (et skuespill som er skrevet for en liten, intim scene). Helt klart at handlingen i romanen hadde passet som et skuespill.

Romanen er på 174 sider, og jeg skal ikke avsløre handlingen utover forlagets omtale:

 

«Karin og Kai takkar motvillig ja til å låne ei luksuriøs hytte ved Oslofjorden. Men Karin er ikkje noko skjergardsmenneske, og det som kunne ha blitt eit fint avbrekk frå kvardagen, blir i staden ei påminning om alt det ho ikkje har. I møte med hyttenaboane, eit kjent forfattarpar, kjem Karin i skade for å servere ei kvit løgn, og snart har ho og Kai vikla seg inn i noko dei ikkje så lett kan vikle seg ut av.»

Statsråden kommer av Birger Emanuelsen

 

«Ofte strevde hun med å forstå hvorfor hun hadde søkt jobb i et departement. Tanken på å jobbe i statsforvaltningen hadde ikke engang slått henne før våren hun leverte masteren, da hun hadde sett et oppslag på karrieresenterets korktavle om invitasjon til en bedriftspresentasjon og til sin egen overraskelse gjorde et såpass godt inntrykk på speed-daten, som karriererådgiveren insisterte på å kalle de korte møtene interesserte studenter fikk med de utsendte fra departementet, at hun ble forespurt å søke et vikariat som taleskriver. Hun sendte en søknad uten noen videre forhåpninger, men for hver terskel hun trådte over, forstod hun at jobben var innen rekkevidde.»

Hovedpersonen Ingrid i romanen Statsråden kommer av Birger Emanuelsen, utgitt i 2021 og på 220 sider, får jobben som taleskriver for statsråden.

«Nå hadde hun jobbet der i tre år, og selv om hun ikke klarte å plassere hele årsaken til arbeidsplassen, merket hun at hun kretset nærmere og nærmere erkjennelsen av at når viljen først går i stykker, ramler hele huset sammen.»

Den dagen vi møter Ingrid, forstår vi at hun ikke lenger er i jobben, det er planlagt avslutning for henne. Det kommer frem i andre kapittel. Romanen starter slik:

«Ingrid hadde kjørt nesten seks kilometer hjemmefra da hun oppdaget hvor lite som skulle til for å gli over i motsatt kjørebane. På europaveien foran seg så hun hvordan bilen skjenet over midtstripa, hvordan den smadret inn i den motgående trafikken, og i redsel for at det skulle skje, i frykt for å miste kontrollen, blinket hun ut mot veiskulderen og bremset ned til full stans. Bilen ble stående og pruste, halvveis ut i kjørefeltet, og ikke før et vogntog slamret forbi, med hornet blå sende mot henne fra siden, klarte hun å finne en gruslomme hvor hun kunne parkere. Regnet hadde skåret et bekkefar i den leiraktige grøfta ved asfaltkanten, og vannet var farget rødlig, nesten oransje, av jern. Utenfor den smale stien hun fulgte innover lå det tjukke gresset så langt at det lignet bregner. Jorda var fuktig, men hun hadde gode sko, og etter hvert som hun kom dypere inn mellom trærne, og skogen lukket seg, ble pusten lettere. Jeg skal ingenting, hvisket hun og fortsatte å gå. Jeg må ingenting, sa hun, litt høyere denne gangen, og lyden av hennes egen frie stemme gjorde henne ubekymret på en måte hun ikke kunne huske å ha kjent på lenge. Hadde hun ikke savnet dette? Var det ikke nettopp dette hun hadde savnet? Å ikke skulle noe, å ikke ville noe, annet enn å bevege seg bort fra det hun ifølge sine forpliktelser skulle Og ville. De siste tre årene hadde fått henne til å tenke at savn var en bortkastet, nesten litt barnslig følelse, for om hun virkelig skulle tillate seg å savne noe, ville hun måtte åpne slusene, og da ville hun savne ikke bare å kjenne denne lettheten, men alt som var ugjenkallelig: ikke kun fra tiden før hun hadde sin første arbeidsdag i departementet, men fra noe i fortiden, noe tapt og forbigått, som da hun og Eirik på en hyttetur med et vennepar hadde fått servert havregrøt og lukten av kanel hadde virket så sterkt at hun måtte unnskylde seg fra bordet.»

Under er forlagets beskrivelse av romanen. Jeg synes det er en roman med et interessant tema. Birger Emanuelsen har selv jobbet som taleskriver, men presiserer at personene i romanen er fiktive. Det som for meg trekker romanen i negativ retning, er formen som er valgt. Det finnes ingen avsnitt i kapitlene. I tillegg til lange setninger. Jeg synes det var slitsomt å lese. Særlig i begynnelsen. Tror det var en del detaljer i handlingen som jeg overså. Og selv om det ikke har noe å si for min leseopplevelse: bokomslaget synes jeg er tragisk. Ikke fordi jeg har noe imot aper. Men jeg ser ikke sammenhengen mellom romanens handling og bokomslaget.

 Forlaget omtaler romanen Statsråden kommer slik:

 

«I den øverste etasjen i departementet sitter de fremste og de beste, klare til å utøve den politikk som landets øverste myndighet til enhver tid måtte ønske seg. Ingrid er en av dem. Hun er taleskriver for statsråden, som bare sitter noen kontorer nedenfor.

 

Ingrids arbeid består i å fortelle historier om et stadig sterkere fellesskap, en stadig lysere fremtid. Men hva skjer når språket smuldrer opp, og hennes egen tillit forsvinner? Hvilke svar har politikken på ønsket om en høyere himmel? Og hvorfor er det slik at jo nærmere makten hun kommer, jo mer maktesløs føler hun seg?

 

"Statsråden kommer" er en roman fra innsiden av det gode selskap, sett gjennom øynene til en som bare ønsker seg ut. Det er en fortelling om subsidierte kantiner og skidager, om statsråder som melker geiter foran kamera, og den radikale troen på at en annen verden tross alt er mulig.