«Det er bare én uke til han reiser. Flyet går fra Oslo til Lahore.
Der vil en av fetterne mine vente på ham i ankomsthallen. Sola vil ha stått
opp, men den blå himmelen vil skjule seg bak et tynt, gulgrått slør av smog.
Han vil kjenne lukta av den myke frukten som selges i bodene, den glovarme teen
som skjenkes i pappkrus, de allerede svette mennene som tilbyr seg å bære
kofferten hans for noen rupi. En halvannen times kjøretur seinere vil han gå ut
av bilen i Faisalabad, noen få kilometer bortafor sentrumskjernen, kjenne den
hardstampa jorda under føttene, høre larmen av rickshawer og motorsykler som
gir gass og humper seg gjennom gatene i nabolaget der ikke en centimeter er til
overs, husene satt opp vegg i vegg, ingen av dem like, men alle ligner hverandre,
mur, betong, noen ganger er det ulike materialer fra etasje til etasje, hvor
kvaliteten på de øverste etasjene røper nivået av velstand da påbygget blei
til. Det er grønne, røde og blå metallporter som slår utover i gata, over dem
er det plaketter med sitater fra Koranen, det er flate tak i ulike høyder, noen
ser ned på naboene, andre ser opp på dem. Huset han skal inn i, er ikke det
høyeste. Heller ikke det laveste. Porten er grå og litt rusten nederst. Det er
den samme porten han lukka bak seg da han reiste. Det er det samme huset,
påbygd med én etasje.
Han har ingen
returbillett.
Vi har nesten
ikke snakka om det siden han bestilte billetten. Jeg har ikke spurt ham noe
særlig om det heller, har liksom ikke trodd på at han skal reise tilbake for
godt.»
Fortelleren i romanen De kaller meg ulven
av Zeshan Shakar drar opp til Groruddalen der faren bor i en kommunal leilighet,
for å hjelpe faren å pakke ned leiligheten. Leiligheten skal rehabiliteres og
faren må flytte ut. Dette løser faren ved å flytte tilbake til familien i Pakistan.
Han vil ikke bo i «Narvay» lenger. Planen er at han skal komme til Norge i mai og
være hos sønnen om sommeren, når det er uutholdelig varmt i Pakistan. Foreldrene
har vært skilt i mange år. Moren har flyttet nordover der hun har sine røtter
og familie.
Sønnen har gjort en klassereise, og bor i
enebolig sammen med kone og datter et annet sted i Oslo.
Vi får bli med tilbake til en barndom der
han vokste opp mellom to kulturer. En
mor som var mye syk og etter hvert ble ufør. Men som påvirket sønnen til å lese
bøker, og som er grunnlaget for at han har fått en god utdannelse. En far som
ikke var mye til stede i sønnens hverdag. Som også blir syk og må slutte å
jobbe.
De kaller meg ulven av Zeshan Shakar er
nominert til P2 lytternes romanpris og er den fjerde romanen av de seks
nominerte jeg har lest. En bok med en sårhet i seg som det var vanskelig å ikke bli
berørt av.
Forlaget omtaler
romanen slik:
«Hvorfor hadde de ikke mer, husker
jeg at jeg tenkte etter at hun døde. De var herfra, norske, nordmenn, burde de
ikke hatt flere ting? De tinga andre norske foreldre og besteforeldre har. I
hvert fall en hytte, en sånn uten strøm og vann, et sted der ingen andre ville
ha hytte, midt uti skauen. Men nei. Ingenting. Jeg spurte mora mi en gang om
hvorfor det var sånn.
’Sånn blei det’, svarte hun.»
De kaller meg ulven er en
beretning om å vokse opp med vissheten om at de gode kortene er skjevt fordelt.
Hovedpersonens foreldre har hele livet arbeidet hardere enn helsa har tålt.
Likevel står så lite igjen etter
dem.
Det er ingenting å arve bortsett
fra minner og noen familiehistorier, fra fars oppvekst i Pakistan, fra mors
finnmarksslekt, fra deres felles liv sammen i Oslo.
Nå er hjemmet oppløst, og faren
vil forlate Norge for å bli gammel i hjemlandet.
Tilbake står hovedpersonen med en
umettelig sult etter å eie og ha det alle andre har så mye mer av.