28. aug. 2019

Hva er et essay? Av Tor Eystein Øverås




Med et unntak fikk jeg ikke like mange lesetips ved å lese boken Hva er et essay? Av Tor Eystein Øverås som jeg fikk ved å lese boken jeg skrev om i innlegget:

I boken Hva er et essay? er det også tekster som tidligere er utgitt. Bakerst i boken utgitt i 2014 er det en oversikt over når og hvor de tidligere er utgitt.


«Tor Eystein Øverås har lenge begeistret anmelderne. I bøker som Til, Livet! Litteraturen! og I dette landskap har han rettet sitt fininnstilte sanseapparat og sin tankekraft mot ulike kulturuttrykk: mot bøkene og forfatterne, filmene og regissørene, stedet og menneskene, stedet og historien. Kunnskapsmengden er stor, men håndtert med letthet og uforlignelig formuleringsevne.
I årets bok følger vi Øverås til Buenos Aires, til Sentral-Europa, til Frankrike, til Skåne og Nord-Norge, og til den forsvunne staten DDR. Og vi møter blant andre Witold Gombrowicz, Franz Kafka og Joseph Roth, Albert Camus og Jean-Paul Sartre. Og Petter Dass og Kråkesølv. Og ikke minst finner vi essays om film, om bildende kunst.»

Langt fra alt han skriver om var interessant å lese der og da. Innimellom ble jeg lei. Men jeg vet av erfaring at Hva er et essay? av Tor Eystein Øverås er en bok jeg er glad jeg har i bokhylla. Boken har tema jeg kommer til å lese om i andre bøker mv. Da kan jeg ta den frem igjen og lese en tekst fra boken med tema som er interessant der og da. Det blir, uten sammenligning forøvrig, som når han skriver om å gå på maleriutstilling:

«Når jeg vandrer gjennom retrospektivene tenker jeg så det knaker, noterer, tenker på hva kunst er, bør være, kan være, tenker på hvilken kunst jeg selv vil lage, altså hvilke bøker jeg vil skrive. På utstillinger arbeider hjernen min. I denne forstand er utstillingsbesøkene arbeid, men altså arbeid som er forberedelser til mitt eget arbeid, inspirasjon, vandringene gjennom museene og galleriene og kunsthallene er verkstedsamtaler, mine egne. Mine møter med kunst blir et råmateriale som jeg knar videre på når jeg selv skaper. Å se Leonardo da Vincis malerier skal ikke resultere i at jeg beskriver dem eller mener noe om dem, slik jeg gjør når jeg anmelder en roman, eller en film. Jeg arbeider, men arbeidet skal ikke resultere i et skriftstykke om utstillingen jeg ser. Hva arbeidet jeg utfører når jeg vandrer gjennom de dempet belyste salene i kjelleren på National Gallery vil føre til, aner jeg ikke. Kanskje kommer jeg en dag til å skrive om bildene jeg ser. Min erfaring er nemlig at noen ganger er det når du våger deg inn i et felt du på forhånd ikke behersker, at du kan skrive aller best. Du våger deg inn i nye rom uten all den bagasjen som hemmer aktorene i feltet. Du kjenner ikke tradisjonen de kan ut og inn, referansene, sjargongen de bruker, de uuttalte hierarkiene, den uuttalte konsensusen, om hva som er godt, og hva som er dårlig. Du vet i utgangspunktet ikke hva som er verdifullt, og hva som er uten verdi. Du kommer inn, litt naiv, ser deg rundt, beskriver det du ser. Du kan tillate deg å stille de dumme spørsmålene, som ofte gir de beste svarene. Er du heldig kan du få aktørene som er i feltet, med sin selvfølge, til å se seg selv.»

12. aug. 2019

På randen av Vigeland – et essay av Roy Jacobsen



«Denne dekkoperasjonen er kanskje likevel en forsonende side av saken, hvor tok hun motet og kreftene fram, hun som hadde autoritetsskrekk og sjelden eller aldri var å se på foreldremøter? Hun som alltid ville gjøre seg usynlig? Hvordan falt beslutningen, og hva kostet kalaset, som fattern antakelig måtte finansiere – min mor var husmor og han var en mann på forskjellige buldozere og gravemaskiner på stadig nye felter innover Groruddalen?»

Sitatet er fra På randen av Vigeland av Roy Jacobsen, en bok utgitt i 2019 på 60 sider inkl. bilder.  Forlaget Cappelen Damm kaller det en gavebok og presenterer den slik:

«Roy Jacobsens bejublede fortelling om sin barndoms mange besøk i Vigelandsparken og morens mystiske tannlegetimer - nå som egen bok med fotografier. Denne personlige teksten er et must for alle Jacobsen-lesere.»

Boken viser at det er mye fint som kan romme seg mellom to permer uansett antall sider og hvilken genre teksten kan knyttes til. I boken er det utsnitt fra flere sterke historier som kunne vært grunnlag for en roman. Jeg kan anbefale På randen av Vigeland, også til de som ikke er Jacobsen-lesere. 

En smakebit fra slutten. Etter å ha skrevet om at turistene flokker seg rundt Sinnataggen, skriver Roy Jacobsen avslutningsvis om Melankolien som finnes på bokomslaget:

«Men så kan man snu seg og se det turistene ikke ser, den lille jentungen som er Sinnataggens kalkulerte opposisjon, hun heter Melankolien, og registrere at hun ikke berøres, på noen legemsdeler, at hun ikke har blankpolerte flater og er synlig og demonstrativ eller på noe vis forsøker å ta seg ut, men at hun allerede i en alder av kun tre eller fire har lagt seg til en beskjeden attityde, at hun står der og håper at ingen skal se henne, og at hun lykkes med det.»


10. aug. 2019

Den gamle herregården (Whiteoaks of Jalna) - bok nr. 8 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche



I bok nr. 8 i mitt nostalgiprosjekt, Den gamle herregården Mazo de la Roche, er vi kommet til 1927 det året Adeline (f.1825) dør. I sitt testamente overrasker hun alle med hvem som blir hennes enearving. Men før Adeline dør er det mye som skjer, og det er barnebarnet hennes Finch (f. 1908) som har hovedrollen i hendelsene.

Etter at Finch strøk til artium, får han ikke lov til å drive på med musikk av broren Renny, patriarken. Renny er ikke fornøyd med at Finch er med i et amatørteater.

«Da nattens ro og fred hadde senket seg over den urolige Jalna, syntes det gamle hus å krype sammen under taket som en gammel mann under nattluen. Det syntes å lene seg mot mørket og trekke seg inn i seg selv. Det så ut som om det knyttet bandene på nattluen under haken og mumlet: Og så var det drømmene! Som en nattskjorte hyllet det mørket om seg og trykket seg mot jorden. Og, som enda en drøm som føyde seg harmonisk til de andre, flagret innvånernes tanker og bevegelser som skygger fra værelse tilværelse.

Finch's værelse lå under skråtaket på loftet. Det ene vinduet var lukket på grunn av dryppet fra espalieret på den siden av huset. Her oppe var det alltid en svak lukt av fuktig gips og gamle bøker. Taket trengte reparasjon, og de gamle bøkene — som for størstedelen besto av avlegse verker om hesteavl, og tykke kataloger om begivenheter i hesteverdenen — burde heist kastes, men ingen gjorde noe forsøk på å forhindre en naturlig oppløsningsprosess. Når taket begynte å lekke så mye at det ble en dam på gulvet, når skapene ikke lenger var i stand til å romme mer skrap, da, og først da, ville man begynne å reparere.»

Oppe på loftsrommet sitter Finch og forsøker å få lest pensum. Men tankene flyr alle veier. Hans interesse for musikk leder han inn i et orkester. Det holder han hemmelig for familien. Etter at han kommer full hjem fra en spillejobb, og får krasse kommentarer til et brev familien finner i lomma hans, rømmer han til New York. Der møter han etterhvert Alayne, broren Eden sin fraseparerte ektefelle. Hun sender brev til familien og kan bekrefte at Finch er i New York.

«Alaynes forbauselse over å se Finch var ingen ting sammenlignet med det hun følte da hun åpnet døren for Ernest. Hun ville ikke blitt mer forbløffet om en av de gamle trærne på Jalna hadde avlagt henne et besøk. Hun lot ham trykke seg i handen og kysse seg på kinnet. Hun plasserte ham i sin lakkrøde lenestol, og selv da kunne hun ikke tro at han var virkelig. Hun så mot døren som om hun halvveis ventet å se resten av prosesjonen stige inn — bestemor og Boney, Nicholas og Nip, Renny og hundene, Piers og Pheasant, lille Wake.
— Så hyggelig det er å se deg igjen, Alayne, sa Ernest.
— I like måte, sa Alayne og satte seg ved siden av ham og forsøkte å få stemmen til å lyde naturlig.
— Du er blek, barn.
— Ja, du vet hvordan en vinter i byen er. Jeg er av og til dødsens trett.
Da det første forbauselsens sjokk hadde gitt seg, forsto hun hvorfor han var kommet. Naturligvis var han kommet for å hente Finch, og det ville hun om mulig forhindre.»

Det viser seg at Finch lengter tilbake til familien og Jalna. Det er en til som befinner seg i New York, og det er en syk og nedbrutt Eden. Renny må komme for å hjelpe til å få med seg Eden hjem. De overbeviser Alayne at det er riktig av henne å bli med til Jalna for å pleie Eden. Når Adeline dør, skaper testamentet hun etterlater seg stort drama. Og midt i dette drama befinner Finch seg.


Bok nr. 7 leste jeg i oktober 2018. Med bok nr. 8 er jeg kommet halvveis i serien på 16 bøker. Jeg har kost meg hvert sekund jeg har lest om familien på Jalna, og jeg gleder meg til å lese bok nr. 9 som er Ung kjærlighet.



3. aug. 2019

Lewis-brikkene av Peter May - krimbok nummer tre i trilogien om etterforsker Fin Macleod


Da er siste bind i trilogien som Peter May har skrevet om Fin Macload, Lewis-brikken, lest. Jeg har også lest de to foregående.
Skal jeg oppsummere, var den grei nok. Men så ærlig skal jeg være at jeg neppe hadde lest den neste om det hadde vært flere i serien. Det blir for mye beskrivelser av landskapet og vær på Ytre Hebridene. Og for mye tilbakeblikk på tidligere tider. Rett og slett for lite krim for meg. Jeg likte bok nr. 2 Lewismannen, best.

«Fin Macleod, nå sikkerhetssjef for en privat eiendom på Isle of Lewis, får i oppdrag å etterforske ulovlig laksefiske i innsjøene på eiendommen.
Under etterforskningen gjenforenes Fin med Whistler Macaskill, hans bestevenn i tenårene, nå slåsskjempe, einstøing og lommekjent i villmarka. Whistler har lenge båret på en hemmelighet, og når gjenforeningen plutselig tar en mørk, voldsom vending, og Fin setter sammen brikkene fra fortiden, innser han hvordan sannheten kan ødelegge.
Lewisbrikkene er den tredje, avsluttende delen i Peter Mays «Lewis-trilogi» etter Svarthuset og Lewismannen.»

1. aug. 2019

Store hvite løgner (Big Little Lies) av Liane Moriarty - romanen som HBO serien Big Little Lies sesong 1 er basert på



Psykiater Finn Skårderud, skriver i A magasinet om HBO serien Big Little Lies 19. juli 2019:

«Og nå har vi en fersk sesong med Big Little Lies. Den er perfekt. Serien er stor underholdning, har høy kunstnerisk kvalitet, er psykologisk presis, samtidsdiagnostisk skarp og fortellermessig subtilt balansert. Det vises nok, ikke for mye, slik at vi får nesten for mye å tenke over. Her finnes ingen endimensjonale rene mennesker. Alle er urene, kaver og lyver store små løgner. De er veldig menneskelige mennesker. I den første sesongen ble Nicole Kidmans karakter Celeste plutselig enke. Celeste savner han som banket henne. Også etter sin død fortsetter han å forvirre. Hennes store ¬mentale blåmerke er forvirringen om sine egne bidrag til volden. I mitt yrke er dette hjerteskjærende velkjent.»

Det er bare å innrømme: jeg er superfan av serien. Nå har jeg kjøpt og lest romanen som sesong 1 er basert på: Store hvite løgner (Big Little Lies) av Liane Moriarty. Romanen ble utgitt i 2009 og på norsk i 2015. Serien basert på boken hadde premiere i 2017. Andre sesong i 2019.


Jeg synes romanen var like god underholdning som serien Jeg så for meg Reese Witherspoon som Madeline Martha Mackenzie og de andre stjernene i filmatiseringen under lesingen.
Det var ulikheter mellom romanen og filmatiseringen. Som at handlingen i romanen foregår i Australia. I serien er vi i Monterey i California, et sted jeg var innom i 2013. Jeg skrev om besøket i innlegget:
Utenom det synes jeg det bare var kosmetiske ulikheter til vi kommer til slutten av romanen. Da kom den store overraskelsen. Det skal jeg ikke røpe for de som ikke har sett serien og/eller lest romanen. Jeg likte den så godt at jeg har begynt å se HBO serien sesong 1 på nytt. Og; jeg må forsøke meg på flere bøker av Liane Moriarty. Så får jeg testet ut om det bare er HBO-serien som gjør at jeg liker boken så godt.
 «Ved første blikk fremstår den prydlige villaforstaden som en snobbete og søvnig idyll. Men under overflaten koker det ... Madeline og Celeste er naboer og bestevenner. Madeline er en dame som aldri går stille i dørene, som husker alt og aldri tilgir. Celeste er så pen at folk stopper opp og stirrer når hun nærmer seg, men virker merkelig nervøs og usikker. Er det noe de skjuler? Når den unge alenemammaen Jane flytter til forstaden med sin fem år gamle sønn, møtes hun av kjølige blikk fra de andre mødrene. Men Madeline og Celeste tar Jane under sine vinger - men uten å røpe sine hemmeligheter. Så blir barna til de tre kvinnene involvert i en episode som først virker harmløs, men som raskt kommer ut av kontroll: Tisking og hvisking i skolegården blir til ondsinnede rykter blant de voksne. Til slutt er det ingen som kan skille løgn fra virkelighet ... Et mord? En ulykke? Eller bare foreldre som ikke kan oppføre seg ... Store hvite løgner er en roman du vil kjenne deg igjen i, full av varme og humor. Men det er også en roman som tar for seg det mørke i livet - gråsonene og de farlige løgnene vi forteller oss selv.»