Sommerlys og så kommer natten av Jón Kalman Stefánsson

«Havet er dypt, det skifter farge og virker som om det puster. Godt at havet er her, for iblant går det dager uten at noe hender, og da skuer vi utover fjorden som blir blå, blir grønn og siden mørk som den ytterste dag. Men hvis det er riktig at stillstand er hastighetens drøm, så burde vi kanskje åpnet et helsesenter for stresslidende bybeboere, og nå tenker vi ikke bare på Reykjavik, men også på London, Kjøbenhavn, New York, Berlin: Kom til stedet der ingenting skjer, ingenting rører på seg bortsett fra havet, skyene og fire huskatter. Reklamen ville ikke vært helt tro mot sannheten, men når er reklamene det? Den som jobber med reklame, må kunne overbevise oss om at det unødvendige er viktig, og det går jo strålende, for livet vårt fylles litt etter litt opp med unødvendige ting og verdiløs tid; komforten dynges på oss, det er knapt så hodene våre stikker opp.»

Akk ja, denne islendingen Jón Kalman Stefánsson frister meg til å besøke Island når jeg leser bøkene hans. Men i og med at jeg har lest at islendingenr er lut lei turister skal jeg la være. Bildet over tok jeg i Irland, Cliffs of Moher, et land jeg kan anbefale å besøke.

Romanen Sommerlys og så kommer natten, som sitatet over er fra, ble utgitt i 2005 og ble ikke oversatt til norsk før i 2018. Boken er den tredje romanen jeg leser skrevet av Stefánsson.

Forlaget Press beskriver den bl a slik:

«Få forfattere har en like hengiven leserskare som Jón Kalman Stefánsson. Med den fantastiske trilogien om Gutten og de to prisbelønte Keflavik-romanene har islendingen vunnet over kritikere og lesere både her i Norge og internasjonalt. Nå kommer endelig Stefanssons store gjennombruddsroman på norsk: den vakre, vittige og vemodige Sommerlys og så kommer natten. Boka er et utrolig litterært portrett av en landsby på den islandske vestkysten og menneskene, drømmene og lengslene som lever der: En skildring av vanlige menneskers uvanlige liv – utført med Kalman Stefánssons uforlignelige blanding av ømhet, humor, skjønnhet og fantasi.»

Mye fint er skrevet om romanen. Etter å ha lest den istemmer jeg skrytekoret. Et lite sitat til fra romanen:

«Livet derimot, er alltid i bevegelse, det samler ikke støv – en dag har alt forvandlet seg til et minne, og du er død.»

«Ord inne i datamaskiner har riktignok en lei tendens til å forsvinne...»

«Det finnes fremdeles dem som utsetter seg for det å skrive brev. Og da mener vi på den gamle måten: skriver ordene ned på papir, eller taster dem inn på datamaskinen og så printer dem ut, legger dem ned i konvolutten, går på posthuset med dem, og det selv om mottageren ikke får brevet før tidligst dagen etter, ofte mye senere. Er ikke dette å tviholde på en tapt verden, å være bakstreversk, blåse på utbrente glør? Vi har vennet oss til hastigheten, man taster inn ord på datamaskinen, trykker på en tast, og dermed er de fremme ved bestemmelsesstedet. Det kaller vi å være rask og ivrig. Og hvorfor skal vi da sende brev med posten, vi har knapt nok tålmodighet til en slik sneglefart - eller hvorfor bruke hest og kjerre når man har bil? Ord inne i datamaskiner har riktignok en lei tendens til å forsvinne, bli til ingenting, bli stengt inne i gamle dataprogram, tørke ut når datamaskinen krasjer og tankene våre og reaksjonene blir til luft; etter hundre år, for ikke å snakke om tusen, aner ingen at vi noensinne har eksistert. Det burde naturligvis være oss fullstendig likegyldig, vi lever her og nå, og ikke om hundre år, men en dag kommer vi over noen gamle brev, et eller annet faenskap begynner å bevege seg inni oss, vi synes vi føler et bånd som går fra oss og forsvinner inn i fortiden, det er båndet som binder tidsperiodene sammen.»

Sitatet over er fra romanen Sommerlys og så kommer natten av den islandske forfatteren Jón Kalmar Stefánsson som jeg leser i for tiden. Som andre bøker jeg har lest av forfatteren; helt utrolig bra.

Samtidig leser jeg en biografi av Peter Normann Waage: André Bjerke I Kampens hete. Også den veldig bra der det er det sitert fra brev, og da kom jeg til å tenke på et innlegg jeg skrev i 2013:

Forfatter Levi Henriksen spør: Hvor ble det av oss i alt mylderet?

Og; samtidig fant jeg en bok da jeg ryddet kontoret som jeg fikk av en kollega som hun hadde kjøpt på et loppemarked:

Og i boken er det en personlig hilsen:

Det kan ikke skrives en personlig hilsen i en e-bok. 

Alt dette fikk meg til å tenke på paradokset som er målet for det moderne mennesket – å bli sett. Samtidig forsvinner det moderne mennesket i mylderet pga ferskvaren som sosiale medier og e-poster er. Jeg liker å lese biografier og lurer veldig på hvordan fremtiden blir. I biografien om André Bjerke er det så langt jeg er kommet vist til brev mellom foreldrene. Heavy saker samtidig som det beskriver forholdet mellom dem. Hvordan biografiene blir for det moderne mennesket blir interessant å følge med på.  

Jón Kalman Stefánsson: Himmelrike og helvete

«Mennesket er et merkelig vesen. Har vunnet over naturkreftene, har seiret over vanskeligheter som virker uoverkommelige, mennesket er jorderikets hersker, men har likevel liten styring med sine egne tanker og de dypene som befinner seg under dem, hva er det som bor i disse dypene, hvordan skapes de, og hvor kommer de fra, følger de noen lover, eller reiser mennesket gjennom livet med et livsfarlig kaos inni seg?»

Sitatet over er fra romanen Himmelrike og helvete som ble utgitt i 2007 og er første bok i en serie på tre. Tidligere har jeg lest og skrevet om:

Jón Kalman Stefánsson: "Fiskene har ingen føtter"

Himmelrike og helvete er på 200 sider, og som Fiskene har ingen føtter er det poesien i boken som gjør mest inntrykk. Det er ikke uten grunn at på Bokelskere.no er det mange sitater fra boken – jeg tenker at man kunne tatt ut mye fra boken og laget en diktsamling. Men så innledet også Jón Kalman Stefánsson sitt forfatterskap som lyriker.

«Det finnes knapt noe vakrere enn havet på gode dager, eller i klare netter, når det drømmer og måneskinnet er dets drømmer. Men havet er ikke det spor vakkert, og vi hater det mer enn noe annet når bølgene reiser seg titalls meter over båten, når brottsjøene skyller over oss og drukner oss som ynkelige kattunger, uansett hvor mye vi veiver med armene, roper på Gud og Jesus, drukner oss som ynkelige kattunger. Og da er alle like. Drittsekker og gode mennesker, kjemper og døgenikter, lykkelige og de ulykkelige. Det høres noen rop, et par desperate håndbevegelser og så er det som om vi aldri skulle ha vært her, den døde kroppen synker, blodet i den kjølner, minnene blir til ingenting, det kommer fisker og knubber borti leppene som ble kysset i går og sa de ordene som betyr mest av alt, knubber borti skuldrene som bar yngstebarnet på skuldrene og øynene ser ingenting lenger, de ligger på havets bunn. Sjøen er blåkald og aldri rolig, et pustende kjempevesen som vanligvis bærer over med oss, men iblant ikke, og da drukner vi; menneskets historie er ikke særlig komplisert.»

For meg som er oppvokst langs en værhard Finnmarkskyst går denne beskrivelsen rett inn – akkurat slik er det. Havet som jeg elsker, men også hater. Og ikke minst frykter.

Handlingen i boken foregår for over 100 år tilbake i tid da menneskene var avhengig av havet på en helt annen måte enn idag, da man bl a ikke hadde værmeldinger som kunne advare om at uvær var på vei. 

Handlingen i romanen er fra kysten av Island. Hovedpersonen er Gutten og han med i et båtlag på seks. I tillegg har de en kokke: Andrea. Faren druknet da Gutten var seks år og etter det ble familien splittet. Gutten er sterkt knyttet til Bárdur, en av de seks på laget. Gutten har vært med Bárdur på hjemstedet hans Plassen. Bárdur har lånt med seg flere bøker og drømmer om kjæresten Sigrídur. Gutten drømmer om noe annet:

«Han vil utrette noe i dette livet, lære språk, se verden, lese tusen bøker, han vil finne kjernen, hvor den nå enn er, han vil finne ut om det eksisterer en kjerne, men iblant er det vanskelig å tenke og lese når man er utslitt etter en tung utror, gjennomvåt og kald etter tolv timer ute på slåtteengene, da kan tankene være så tunge at han knapt greier å løfte dem, og da er det langt inn til kjernen.»

Det er bortimot femti rorbuer i området der fiskerne sover, egner line og spiser i samme rom. Nå venter de bare på en av karene, Árni. Han har vært hjemme hos kona Sesselja og barna. Når han er kommet setter de i gang med å egne line og morgenen etter drar de ut med båten. I den åpne båten fryser Bárdur ihjel da båtlaget overraskes av snøstorm og han har glemt skinnkjortelen som skal beskytte han mot kulde og nedbør.

Etter at de er kommet tilbake til rorbua bestemmer Gutten seg for å dra til Plassen for å levere tilbake boken Det tapte paradis. Boken Bárdur var så opptatt med å lese før de dro ut og var årsaken til at han glemte skinnkjortelen. Etterpå har han tenkt å ta livet av seg. Han kjenner ikke at han har noe igjen å leve for etter at Bárdur er død. Inne i boken finner han et brev Bárdur har skrevet til Sigrídur:

«Gutten bruker ikke lang tid på å plukke sammen det han skal ta med seg. Andrea hjelper ham, tvinger ham til å spise litt, pakker inn en bit med salt kjøtt, den siste, den skulle vært i suppen neste søndag, de overlever nok, tenker hun og kjenner plutselig et heftig raseri mot dem som er der ute og som nå tar seg av fangsten, føler nesten hat, over at de er i live, alle fire. Forkleet hennes er fremdeles mørkt av tårer, kanskje vil flekken aldri gå vekk, håper ikke det, tenker hun. De pakker inn Det tapte paradis i mange lag, den boken skal med, deretter nok flatbrød og leverpostei, en håndfull sukkerbiter. Men først åpner gutten boken og det går en trekning over ansiktet hans idet han får se brevet til Sigridur. Uten deg finnes intet skjønt for meg. Ord til henne som puster der bakom fjell og heder og som fremdeles ikke vet at livets muligheter har skrumpet inn betraktelig, hun som rykker til hver gang hun får øye på noen som kommer mot gården og som håper at det er fiskeværets postbud med brev til henne, ord som skal bygge bro over avstander, ord som lindrer savnet, men samtidig får det til å vokse og bli større. Neste brev hun får blir tykt, varme ord fra en død mann. Gutten rekker Andrea brevet og sier, pass på at det følger med ham, og Andrea sier, stakkars pike, og det sier vi også, for frosten og diktet tok fra henne det mest dyrebare.

Så er gutten reiseklar.»

Når Gutten etter en strabasiøs tur over fjellet kommer til Plassen tar livet en annen retning enn han hadde tenkt.  Han blir tatt vare på av en rik og eksentrisk enke, Geirthrúdur. Denne delen av boken blir vi kjent med mange ulike personligheter på tettstedet Plassen. 

I de neste bøkene, Englenes sorg og Menneskets hjerte, fortsetter historien om Gutten.  

Jón Kalman Stefánsson: "Fiskene har ingen føtter" - at hjertet er en følsom muskel – det kjente jeg på da jeg leste denne romanen.

Forlaget Press skriver om Jón Kalman Stefánsson:

«Jón Kalman Stefánsson er født i 1963 og bor i Mosfellsbær på Island. Han innledet sitt forfatterskap som lyriker i 1988. Siden hans debut har han fått bred oppmerksomhet for sine romaner, og er tre ganger nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.

Romanen Sommerlys og så kommer natten mottok i 2005 den store islandske litteraturprisen. MedHimmelrike og helvete står Stefánsson foran sitt endelige internasjonale gjennombrudd: Boken har blitt møtt med strålende kritikker i en rekke europeisk land, og høsten 2010 gis den ut også i engelsk oversettelse.»

Jeg leste Kjell Westös roman Svik 1938 før den vant Nordisk Rådelitteraturpris 2014, og konkluderte med at det var en sjelden god roman. Etter å ha lest den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánssons roman Fiskene har ingen føtter, nominert til prisen for 2015, konkluderer jeg med det samme.

Da jeg leste Svik 1938 var det mest handlingen jeg likte. Det var et godt språk, men det var ikke det som jeg synes fremhevet romanen. Romanen til Jón Kalman Stefánsson, her er det språket.

Jeg kunne stoppet her, og bare sagt «amen» til utdrag av anmeldelsene som er sitert her hos det norske forlaget Press og der boken er presentert.  Men jeg skal forsøke å bl a vise ved sitater hva det er som gjorde at jeg likte romanen så godt. Jeg har lånt boken utgitt i 2013 og på norsk i 2015 av biblioteket. Det er helt klart en bok med stor gjenbruksverdi: den kan leses flere ganger. Derfor bør jeg kjøpe den. Merker det spesielt når jeg sitter her og skriver dette innlegget og leser det jeg har notert meg: jeg får lyst til å lese den om igjen.

Det er så mye av det han skriver som er så vakkert formulert. Riktig plassert i handlingen. Det virker så enkelt når jeg leser det, men det er vel nettopp det som er kunststykket: å skrive slik at det virker enkelt for leseren. 

Romanen har en hovedperson: Ari. Og en fortellerstemme: Jeg. Om fortellerstemmen er en person som har tilknytning til Ari og eventuell hvilken, det har jeg ikke funnet ut av. Ari får vi vite hvem er. Han er en islending som flyttet fra Keflavik til Danmark for to år siden:

«Ari sa farvel til meg og Island for nesten to år siden med et par tekstmeldinger: Det er ikke alltid så lett å puste i små samfunn, luftmangelen kan være kvelende, jeg stikker før jeg blir kvalt. En utmerket grunn til å reise. Den som vil elske Island, må iblant forsvinne derfra».

Ari forlot ektefelle og tre barn:

«Ari landsforviste seg selv. Eller livet landsforviste ham, det hverdagslige, det uoppgjorte, det han hadde veket unna og ikke tatt fatt i, og også alle de små hendelsene som samler seg opp uten at vi viser dem oppmerksomhet, er altfor opptatte, regner jeg med, for skjødesløse, for feige, kanskje en blanding av alt sammen. Først en arm som et skrik over et kjøkkenbord, noe senere kom tomrommet, det som savnet - blomst og dolk i samme ord - sakte, men sikkert fylte igjen. Men nå er han på vei tilbake, med sitt istykkermoste hjerte, etter to års opphold i Danmark, som man jo strengt tatt ikke riktig kan snakke om som utland.»

Ari er forfatter og har jobbet som forlagsdirektør i Danmark, nå sitter han på flyet hjem til Island:  

«Aris liv var alltid ment å være en reise under fjellene, en reise mot stjerner og modning, men her befinner han seg altså, nærmer seg femti med stormskritt, kjenner religionene, musikken, bøkene, kan regne ut en kules volum, er godt bevandret innen historiefaget og fotballens utvikling, men vet likevel egentlig ingenting; hører ikke hjemme noe sted, er rådvill, som om han har gått seg vill, er tynget av savn etter de voksne barna sine og hun som han hadde bodd sammen med i over tyve år, men har, på tross av savnet, ikke hatt krefter til å kare seg hjem igjen, det virket som om det var noe uforklarlig som holdt ham tilbake og som også ga grobunn til dette heftige savnet hans. Holdt ham tilbake - helt til han fikk en uventet e-post fra faren sin, Jakob. Uventet på grunn av innholdet, men også fordi forholdet deres, som aldri hadde vært nært, hadde vært lik null de siste to årene. E-posten inneholdt to setninger:

«Ja ja, du, da er tiden altså inne, nå drar man snart sitt siste sukk, det er den jævla kreften. Men du får forberede deg på en pakke.:-)»

I pakken som Ari mottok er det bl a et bilde av faren og moren,  moren som døde og forvandlet seg til fravær, et svart hull, et sår som det aldri ble snakket om, aldri pleiet: «og som med tiden ble en uhelbredelig innvortes sykdom.».

«Foreldrene hans sitter tett sammen. Han holder rundt henne, hun lener seg mot ham, begge to smiler og ser rett inn i kameraet. Av en eller annen grunn har Ari aldri sett bildet før, eller kanskje aldri fått lov til å se det, og bildet overrasket ham. Men likevel var det ingen gledelig forundring, lignet mye mer på et slag, et sjokk. Han bare stirret på bildet, på dette forsvunne øyeblikket i fortiden. Nummen. Og følte seg dårlig; uten å vite hvorfor. Men til slutt gikk det opp for ham: De så nemlig lykkelige ut. Han kunne ikke huske noen lykke dem imellom. Det handlet om ham, Ari, og moren hans. De to, deretter faren hans, Jakob. Slik fortonet det seg i minnet. Og faren hans, hadde han virkelig vært så ung en gang, så smilende, så inderlig?

Et annet spørsmål: Hvorfor sender han dette bildet til Ari akkurat nå, og dessuten forbinder det med en sannsynlig død? Tredje spørsmål: Hvorfor får Ari se dette bildet først nå, fireogførti år etter at hun døde?"

Jeg som leser veves inn i historien til Ari fra han om tolvåring sammen med faren og stemoren som flyttet til Keflavik. Om utviklingen av Keflavik fra det var et samfunn styrt av fiskeri og den amerikanske Basen. Til at amerikanerne er reist og fiskekvotene er solgt. I tillegg fortelles en historie om Aris farfar Oddvar og farmor Margrét i Nordfjördur. Den islandske naturen er til stede i romanen. Ikke postkort-naturen. Men naturen slik den har styrt menneskenes liv. 

Det er ikke noe ekstraordinært med historien som fortelles, men måten den fortelles på. Det er som et klokt menneske forteller meg historien og har tenkt grundig gjennom hva det er å være menneske. Som f eks dette om et eldre ektepar i Nordfjördur langt tilbake i tiden:

«De skjedde aldri noe i livet deres som kan regnes som betydningsfullt, de jobbet bare med fisk og sauer, kjente navnene på fjellene omkring seg og noen bekker, og kunne utifra fuglenes oppførsel se om de kunne vente seg plutselig kulde, hadde ellers lite å komme med, lettglemte, men nådde likevel det de fleste drømmer om å være lykkelig på sin måte i over seksti år, hvordan måler vi menneskenes storhet?»  

"Lettglemte mennesker" – det er vel det motsatte av det mennesker i samfunnet i 2015 ønsker å være. 

Gjenkjennelse - tanker jeg ofte har i den mørketiden: 

«Så kommer januarnatten, som kan være så dyp og tung at den som våkner opp midt inne i den og ser ut, blir overbevist om at solen aldri noen gang mer kommer til å greie å heve seg opp i denne verden av mørke og stjerner.»

Det er så mye fint jeg fant i denne boken som kan siteres. Jeg velger å avslutte med et sitat om omfavnelse: 

«Omfavnelse kan være språkets vakreste ord. Å bruke begge armer til å berøre, lage en ring rundt et annet menneske, forenes med det, en stund, to mennesker som smelter sammen til ett i livets malstrøm under en åpen og kanskje gudløs himmel. Vi trenger alle, en eller annen gang i livet, en omfavnelse, iblant sårt, en omfavnelse som kan være en trøst, som utløser gråt, eller gir skjul når noe har gått i stykker. Vi lengter etter omfavnelser fordi vi rett og slett er mennesker og hjertet er en følsom muskel. «