«Jeg var full av selvtillit og
optimisme, skjønt jeg hadde fint lite å rutte med: mindre enn 150 pund;
manuskriptet til min første roman, Det synger i gresset, allerede kjøpt av en
forlegger i Johannesburg som ikke hadde lagt skjul på at det ville ta sin tid
for han utga den, for Det synger i gresset var så undergravende; og noen
noveller. Jeg hadde et par store kofferter med bøker, for dem ville jeg ikke
skilles fra, noen klær, noen få smykker. Jeg hadde ikke villet ta imot den
ynkelige pengesummen min mor ville gi meg, fordi hun hadde så lite selv, og
dessuten var hele hensikten med denne reisen å komme bort fra henne, bort fra
familien og fra dette fæle, provinsielle landet Sør-Rhodesia, hvor det, hvis
det overhodet ble ført en seriøs samtale, alltid dreide seg om raseskillet og
de svartes udugelighet. Jeg var fri. Endelig kunne jeg være meg selv. Jeg følte
meg selvskapt, selvtilstrekkelig. Er det en tenåring jeg beskriver? Nei, jeg
var nesten tredve. Jeg hadde to ekteskap bak meg, men jeg følte ikke at jeg
hadde vært virkelig gift.»
Sitatet er
fra selvbiografien Skyggevandring av
Doris Lessing som tar for seg årene 1949-1962 og som ble utgitt i 1997.
Selvbiografien er på 357 sider og boken har jeg kjøpt. Helt til slutt i innlegget har jeg linket til
tidligere innlegg om bøker skrevet om og av forfatteren.
Hvilket
inntrykk sitter jeg igjen med av Doris Lessing etter å ha lest bøkene? En dame med
stort pågangsmot er det vel ingen tvil om. Hun skriver selv at hun ble sett på
som sær – taktløs, steil, «vanskelig». Perioden hun beskriver i denne boken var
hard for de fleste. Folk i London var slitne etter å ha
gjennomlevd blitzen. Det er ingen rik forfatter vi kan lese om, det er så vidt «hjulene
snurrer rundt» økonomisk sett i den perioden hun forteller om.
Doris
Lessing hadde Peter på to og et halvt år fra ekteskapet med Gottfried Lessing med til London. De to barna fra første ekteskap bor hos faren Frank Wisdom i Sør-Rhodesia. Hun
skriver at hun var fullstendig utkjørt etter reisen; Peter, som har det som
plommen i egget, våknet klokken fem om morgenen med et gledeshyl og sovnet
motvillig klokken ti hver kveld.
Beskrivelse av det
London hun møter og hvor raskt en by kan endre seg til det bedre:
«Dette London fra slutten av førtiårene, begynnelsen av femtiårene,
er forsvunnet, og nå er det vanskelig å tro at det fantes. Byen var umalt,
bygningene var skjoldete og sprukne, triste og grå; den var krigsskadet, noen
områder lå fullstendig i ruiner, med hull fulle av skittent vann som en gang
hadde vært kjellere, og den var hjemsøkt av plutselige, mørke tåker - dette var
før The Clean Air Act. Ingen som bare har opplevd dagens London med sine
velholdte, rene bygninger, overfylte kafeer og restauranter, god mat og kaffe,
gater som til langt over midnatt er fulle av unge mennesker ute på byen, kan
tro hvordan London var den gangen. Ingen kafeer. Ingen gode restauranter.
Klærne var ennå «kriseklær» fra krigen, dårlige og stygge. De såkalte
Spisesalene, subsidiert under krigen, var ofte de eneste stedene en hel bydel
kunne få seg et måltid...Innen tiåret var omme, var det
kommet kaffebarer og iskrem, takket være italienerne, og gode, billige
indiske restauranter. Klær var fargerike, billige og uhøytidelige. London var
atter malt og var blitt lys og vennlig. Det meste av bombeskadene var borte.
Fremfor alt var det kommet en ny generasjon som ikke var trettet ut av krigen. De
snakket ikke om krigen, og tenkte heller ikke på den.»
Deres
første bosted:
«Det første stedet jeg bodde, var i
Bayswater, som på den tiden var temmelig medtatt og vanskelig å forbinde med
fordums storhetsdager. Prostituerte sto oppstilt langs gatene hver kveld. Jeg
skulle dele en leilighet med en sørafrikansk kvinne og barnet hennes: jeg skrev
om denne noe utilfredsstillende erfaringen i In Pursuit of the English. Leiligheten
var stor og møblert. To rom var leid ut til prostituerte. Da jeg oppdaget dette
– jeg skjønte ikke med en gang hvem disse velkledde unge jentene som fór opp og
med trappene med menn var – og tok det opp med den sørafrikanske kvinnen fordi
jeg ikke trodde de to småbarna hadde godt av de, gråt hun og sa jeg var slem.»
Etter seks
uker fikk hun tak i et kvistværelse i Denbigh Road, ved Portobello Road, og det
var så lite at hun ikke fikk pakket ut skrivemaskinen. Peter hadde kommet inn i
en kommunal barnehage, var sosial og stortrivdes.
Doris Lessing fikk en ny agent som
bistod med å løse henne ut av den dårlige avtalen hun hadde med forleggeren i
Johannesburg, og fikk solgt boken Det
synger i Gresset. Men hun var ikke villig til alle endringer den nye
forleggeren ville ha inn i boken, og særlig ikke at Moses hadde voldtatt Mary
Turner.
«Hele poenget med Det synger i
gresset var de hvites stilltiende, fordekte regler for skikk og bruk, ingenting
noensinne sagt, alt underforstått, og forholdet mellom Mary Turner, den hvite kvinnen,
og Moses, den svarte mannen, var skildret på en slik måte at ingenting var
eksplisitt. Dette skyldtes bare delvis mitt litterære instinkt. Faktum er at
jeg aldri har funnet ut om Mary lå med Moses eller ikke. Noen ganger tror jeg
det ene, noen ganger det andre. Mens det var ganske alminnelig at hvite menn lå
med svarte kvinner, og den stadig voksende gruppen av såkalte fargede beviste
dette, hadde jeg bare én gang hørt om en hvit kvinne som lå med sin svarte
tjener. Straffen – for mannen – var henging. Dessuten var tabuene svært sterke.
Hvis Mary Turner lå med Moses, ville denne fattige kvinnen som tviholdt på
bildet av seg selv som hvit frue, ha brutt sammen. Men hun var jo skjør, hun
var gal - jo, men hun ville ha blitt gal en annen måte: straks jeg sier det
melder uttrykk og ord seg som ville beskrive denne andre formen for galskap.
Nei, når alt kommer til alt tror jeg ikke hun lå med ham. Da jeg skrev boken,
var jeg sikker på at hun ikke gjorde det. Den episoden historien vokste ut fra,
var følgende: jeg overhørte foraktelig og bekymret snakk på verandaene om en
kone på en farm i nærheten som «lot kokken knappe igjen kjolen i ryggen og børste
håret hennes». Min far mente - med rette, tror jeg - at dette var et uttrykk
for grenseløs forakt for mannen: som når aristokrater tillot seg alskens i intim
og ufin oppførsel i tjenernes nærvær, fordi de egentlig ikke var mennesker.»
Hun finner et nytt bosted sommeren 1950, Church Street Kensington, en fin liten
leilighet i øverste etasje der hun og Peter bodde i fire år. Livet i det forrige
huset var som å ha havnet i en viktoriansk roman. Nå ble livet en fortsettelse
av tilværelsen i Salsbury der folk stakk innom døgnet rundt til tekopper, mat
diskusjon og ofte heftig debatt. Hun kom i kontakt, eller skal vi si fanget,
inn i et kommunistisk miljø. Også denne boken er det mye politikk, herunder om
hva hun opplevde på en reise til Sovjetunionen. Hun skriver bl a dette:
«Jeg har følt meg fristet til å skrive
et eget kapittel med overskriften «Politikk», så folk som synes hele temaet er kjedelig,
kunne hoppe over det, men politikk gjennomsyret alt på den tiden; den kalde
krigen forgiftet atmosfæren. Og likevel er det vanskelig, fra dagens
perspektiv, å begripe et tenkesett jeg nå mener var sinnssykt. Har det noe å si
om en kvinne bukket under for galskap? Nei. Men jeg snakker om en hel
generasjon, og vi var grepet av en slags massepsykose eller kollektiv selvhypnose.
Det er ikke noe forsøk på å rettferdiggjøre dette når jeg sier at jeg nå mener
at alle massebevegelser - både religiøse og politiske - er en form for
massehysteri, og en generasjon senere vil folk si: Men hvordan kunne du tro .
. . hva det nå enn var?
Tro - det er nøkkelordet. Det dreide
seg om en religiøs innstilling, identisk med den man ser hos religiøse
fanatikere. Arthur Koestler og andre skrev en bok som het Guden som sviktet, og
nå er det opplest og vedtatt at kommunismen er en religion. Men å si dette er ikke
nødvendigvis det samme som å forstå det. Kommunismen arvet ikke bare en glødende
overbevisning, men også et landskap av helter og skurker, de frelste og de
ufrelste. Vi arvet kristendommens referanseramme. Helvete: kapitalismen; tvers
igjennom ond. En frelser, tvers igjennom god - Lenin, Stalin, Mao. Skjærsilden:
du kan ikke lage omelett uten a knuse egg (straffarbeid, konsentrasjonsleire og
så videre). Og så paradiset. . . himmelen . . . Utopia.»
Det er
enkelt å forstå at mennesker så kommunismen som løsning på f eks den fattigdommen og utnytting av arbeidere, f. eks i gruvene. For å bekjempe
raseskillet slik det startet for Doris Lessing. I 1956 la Krustjov «kortene
på bordet» angående Stalins forbrytelser. Det viste seg at sannheten var mye
verre enn det han fortalte om. Som hun skriver; Hitler er blitt utpekt som vår
tids forbryter, mens Stalin var tusen ganger verre og Hitler beundret Stalin.
Allikevel får Stalin fortsatt bedre behandling av venstresiden. Doris Lessing
ble i Partiet i flere år etter det selv om hun, etter det hun skriver, var
skeptisk til mye rundt kommunismen.
«Det som var – er – viktig for dette sjiktet
av venstresiden, har alltid vært det dramatiske, for ikke å si det
melodramatiske: aldri bare en liten, nøktern, beskjeden innsats. Det finnes riktignok
mennesker på venstresiden (og andre steder) som jobber år etter år for å
forbedre et eller annet lite aspekt av livet for alle, men aldri den delen av
venstresiden jeg soknet til.»
Kjæresten
Jack var motvekten til at hun hadde en skepsis til det som ble misjonert. Å
melde seg inn i Partiet mente han var en feil.
Jack var en av mennene hun
hadde, en mann på «gjennomfart» i livet hennes, og hun var knust da han gjorde
det slutt. En annen var en amerikaner, og hun skriver:
«Jeg husker med skam over min egen
dumhet at da han kom opp i sengen til meg – jeg tror det var den første natten
han var i leiligheten – var det jeg følte, at ensomheten jeg hadde levd med
siden Jack forsvant, var over. Det finnes ingen større tosk enn en kvinne som
trenger en mann. Det vil si en mann å dele gode og onde dager med.
Dumheten varte ikke lenge. Han var
enda en mann som ikke la skjul på at han bare var på gjennomfart.»
Friheten
hun hadde kjent ble forstyrret av at moren annonserte sin ankomst:
«Og nå fikk jeg et brev fra min mor
hvor hun sa at hun kom til London, hun skulle bo hos meg og hjelpe meg med
Peter, og - her var den uunngåelige, surrealistiske, hjerteskjærende
ingrediensen – hun hadde lært seg å skrive på maskin og skulle være min sekretær.
Jeg klappet sammen. Jeg gikk rett og
slett til sengs og trakk ullteppet over hodet. Da jeg hadde fulgt Peter i
barnehagen, krøp jeg inn i mørket i sengen og ble der til jeg måtte hente ham.»
Moren
reiste etter noen år tilbake til Sør-Rhodesia – til sønnen, Doris Lessings bror.
Forholdet til moren kjenner jeg meg delvis igjen i, og ikke minst det hun
skriver her:
«En må være voksen, virkelig voksen,
ikke bare av år, for å kunne forstå sine foreldre. Jeg var middelaldrende da
det slo meg at jeg aldri hadde kjent min far som den han virkelig var, den han
ville ha vært uten den fryktelige krigen. Som ung var han optimistisk og
robust, spilte fotball, spilte cricket og biljard på landslaget, gikk og - det
var det han hadde mest glede av - danset på alle dansetilstelninger i mils omkrets,
tok det som en selvfølge å gå kilometer etter kilometer til en dans, danse hele
natten og gå tilbake igjen. Krigen hadde drept denne unge mannen og etterlatt
en dyster, hissig mann som snart skulle bli halvt invalid, og så en meget syk mann.
Hvis jeg noen gang skulle ha møtt den unge Alfred Tayler, ville jeg ha
gjenkjent ham? Og likeledes min mor. Jo, jeg visste at krigen hadde knekket
henne også, ikke minst fordi den drepte hennes store kjærlighet, slik at hun
til slutt giftet seg med et av krigens ofre - og tilbrakte resten av sitt med å
pleie ham. Men det var en annen ting det tok meg lang tid å få øye på. Det var
den jenta som hadde trosset sin far for å bli sykepleierske, tålt år da han
ikke engang ville snakke med henne. Dette var den kvinnen som gjorde inntrykk
på alle hun møtte, med sin styrke, sin dyktighet, sin selvstendighet, sin
humor. Jeg tror neppe jeg ville ha hatt stort å si til den unge Emily Maude
McVeagh, hvis jeg hadde møtt henne, men jeg ville ha kunnet la være å beundre
henne.»
Siste gang
hun møter moren er da hun var i Salisbury i 1956:
«Jeg tilbrakte en ettermiddag med
min mor. Hun bodde hos sin gamle venninne mrs. Colborne, og vi møttes med vår
vanlige høflighet, og under overflaten, verdener av sorg.«
Moren dør
av slag i 1957. Doris Lessing blir lammet av sorg, og som vanlig får hun vondt
av moren for det forferdelige livet hun hadde hatt, og i denne stormen av
medynk kommer tankene hva, hvis...
«Det var en vond, langsom tid, som
jeg befant meg på flere tusen meters dyp under seigt kaldt vann. Peter visste
at bestemoren hans var død, men hvorfor skulle han bry seg om en gammel dame som
hadde vært der en stund og reist? Det finnes dødsfall som ikke er harde slag,
men sår som brer seg mørkt, ute av syne, og aldri bli virkelig borte. Det hender
at jeg tenker: Sett at hun kom inn her nå, som gammel kvinne, og her sitter jeg
og er en gammel kvinne . . . hvordan ville det være? Jeg velger å tro at vi
ville dele en slags humoristisk forståelse. Av hva da? Jo, av hvor fordømt
smertefullt livet er. Men først og fremst tror jeg at jeg bare ville holde om
henne . . . Hvem? Lille Emily, hvis mor døde da hun var tre år og overlot henne
til tjenerne, en kald og avvisende stemor, en kald og plikttro far.»
I og med at
Doris Lessing er forfatter, er livet som forfatter, ikke minst det å få tid til
å skrive, skriveprosessen og forlagsbransjen en del av biografien, der hun bl a
sammenligner forlagsbransjen den gang og på det tidspunkt hun skriver
biografien.
«Jeg tror en forfatters virkelige
liv bare kan forstås av en annen forfatter. Og noen få andre. Før i tiden var
disse menneskene forleggere. Forlagsbransjen har forandret seg så mye at det er
vanskelig å tro at kjernen i det hele en gang var det personlige forholdet
mellom forlegger og forfatter. I femtiårene var hvert eneste forlag blitt
startet av en mann - den gangen var det menn - som var forelsket i litteratur.
De hadde ofte satset alt de eide, hadde som regel for lite kapital og, jo
visst, det hendte at de var dårlige forretningsmenn. De var på utkikk etter nye
forfattere, tok vare på dem, utga bøker som kanskje bare solgte i noen hundre
eksemplarer. Dagens ordning, hvor alt er rettet mot noen ukers intensivt salg,
ble innvarslet av en spøk som - slik det så ofte går - snart slett ikke var
noen spøk, men en nøyaktig beskrivelse, brukt av alle i bransjen: «Denne bokens
hylleliv er, eller var . . . seks uker . . . to måneder.»
Jeg liker godt
Doris Lessings beskrivelser av miljø og møter med ulike mennesker. Hun møtte mange
kjente mennesker i og med at hun var forfatter og aktiv politisk. Mange navn og
ikke alltid like interessant å lese om. Det som er mer interessant å lese om er
møtene med «vanlige» mennesker. Et møte er når hun besøker en av morens
bekjente som hun kaller tante Daisy og hennes søster Evelyn i Richmond. Daisy
hadde vært sykepleierelev på The Royal Free da moren var avdelingssøster og de
ble gode venner. Det var til Daisy moren skrev sine lange ukentlige brev da de
bodde på farmen. Slik startet besøket:
«Da jeg besøkte min tante Daisy og
hennes søster Evelyn i Richmond, møtte jeg en verden så annerledes enn den bråkete,
provisoriske verdenen de fleste av mine venner levde i, at for meg var det en
reise til fortiden. Huset var stort og medtatt, trengte maling; det lå i en
deilig hage full av fugler. Gamle hus møter deg med en viss reservasjon, holder
øye med deg gjennom diskrete vinduer mens du går opp hagegangen, og når du
ringer på, er det som om husets beboere, noen av dem rene spøkelser, går i
stilling for å hamle opp med denne inntrengeren. For et menneske som meg, som
vet alt om England fra hundre romaner og skuespill, utveksler beboerne i et gammelt
hus replikker fra romaner de kanskje aldri har lest, ja ikke engang hørt om.
Jeg måtte forberede meg på å være en
skuffelse, for tante Daisy var min gudmor, og det var hun som hadde sendt meg bøker
om Jesus og apostlene opp gjennom hele barndommen, og her sto jeg, ateist og
kommunist.
Jeg ringte på - klokken var høy og
skingrende. Var tante Daisy eller tante Evelyn døve? Langsomt gikk døren opp,
og der sto to små, smilende gamle damer.»
Det ble flere
smakebiter fra biografien enn jeg i utgangspunktet hadde tenkt å gi. Som i
biografien Under huden ble det
politiske litt vel dominerende. Men som hun skriver, det var en viktig del av
livet i denne perioden, og da blir det slik.