På omslaget står det «Årets beste
bok»….»….En utrolig morsom og underholdende bok». Vel….. Min realistiske
hjerne ble etter hvert så oppgitt at jeg etter 100 sider vurderte å legge den
fra meg. Men jeg leste den nå ferdig. Nysgjerrigheten over å få vite hvordan
dette prosjektet bar av gårde fikk meg til fortsette.
Slik beskriver forlaget
forfatteren:
«Monika
Peetz er født i 1963. Hun har i mange år arbeidet i Nederland og Tyskland som
forfatter av flere filmmanus og ikke minst har hun hatt ansvaret for noen av
Tysklands mest populære kriminalserier for fjernsyn.»
«Fem venninner på pilegrimsferd. En henrivende og
til tider komisk roman om en reise som forandrer alt.
I 15 år har de vært bestevenninner. Hver første
tirsdag i måneden treffes de fem damene i sin franske yndlingsrestaurant, og en
gang i året hygger de seg med en felles weekendtur. Men dette året er alt
forandret: Judith er nettopp blitt enke og vil foreta en pilegrimsreise til
Lourdes i sin avdøde manns fotspor.
Fylt av omtanke for sin sørgende venninne,
beslutter Tirsdagsdamene seg for å følge henne på reisen. Underveis kommer de
fem damene litt etter litt på sporet av en hemmelighet, som får konsekvenser for
alles liv og setter deres vennskap på en hard prøve. Ikke noe er lenger som det
var.»
Hvem er nå disse damene jf restauranteieren Luc – da de ankom restauranten
for første gang for femten år siden: (restauranten befinner seg i Køln slik jeg
oppfatter det):
·
Caroline: den kjølige, veltrente advokaten
med de klassiske ansiktstrekkene
·
Judith: blek, tynn og gjennomsiktig
·
Eva: den dyktige nyutdannede legen
·
Estelle: umiskjennelig verdensdame
·
Kiki; den yngste, nettopp ferdig med
videregående skole og med en utstråling som en fargerik sommerfugl
Hvor realistisk er det at en person (Eva) som utdanner seg til lege
ikke bruker legeutdannelsen sin på femten år, men velger seg et liv som
hjemmeværende? Og hvem (Estelle) legger ut på en slik tur med trillekoffert?
Det er noe av handlingen som trakk denne boken ned for meg selv om den er
godt skrevet. Og det eneste jeg fant morsomt var de tørrvittige kommentarene
fra dama med trillekofferen. Det var egentlig høydepunktene. Uten en slik karakter
hadde denne etter min smak vært temmelig kjedelig. Men forfatteren klarte å få
meg skikkelig irritert over karakteren Judith; snakk om «sirisse». En dag sammen
med denne dama hadde gitt meg grått hår….