En smakebit på søndag: Republikken Norge av Kjetil Bragli Alstadheim - fra kapitlet "Hans Majestet grisen"

Link til et innlegg jeg skrev om boken jeg skal gi en smakebit fra: Kjetil Bragli Alstadheim: Republikken Norge - en bok du bør få med deg

Helt kort handler boken om at demokratiseringen av Norge har stanset foran slottet. I boken får vi et bl a et innblikk i hvorfor det er slik at Norges øverste politiske verv fortsatt går i arv. Men også hva vi kan få i stedet.

At monarkiet er langt på overtid kan bl a vi lese i i kapitlet Hans Majestet Grisen. Her er temaet at vi i grunnloven har en paragraf som gir kongen rett til å dele ut ordensbevisninger, selv om adelen ble avskaffet i Norge på 1800-tallet. Som forfatteren skriver:

«Det er de kongeliges versjon av å bytte glansbilder. Det er suvenirene de gir hverandre når de er på offisielt besøk.»

Når de kongelige tildeler hverandre ordener, handler det ikke om hva den som mottar ordener har gjort, men hvem som er giver og mottaker. F eks har han listet opp at Mette Marit har tjue norske og utenlandske ordener og medaljer; den ene merkeligere enn den andre. F eks fra Japan: Storkors av den Kostbare Krones orden.

Ari Behn på bildet over har ikke mer enn tre, stakkars: to medaljer og en orden som han kan pynte seg med:

«Behn har mottatt Kong Olav Vs minnemedalje og Kongehusets 100-års medalje. På listen over norske dekorasjoner rangerer de ikke like høyt som for eksempel Kongens fortjenestemedalje som står på 22. plass. Behns medaljer står på 35. og 29. plass. Men begge rangerer høyere enn Forsvarets medalje for sårede i strid, og Politiets medalje for internasjonal tjeneste. Ari Behn er tildelt større ære enn en norsk soldat såret i strid. Og det eneste Behn har gjort er å gifte seg med Märtha Louise.»

Medaljen som henger rundt halsen er en orden han fikk av den nederlandske dronningen da hun var på besøk i Norge i 2010:

«Ari Behn var utnevnt til kommandør med stjerne av fyrstehuset Oraniens Kroneorden. Det tildeles utlendinger som har gjort noe spesielt for Nederland. Hva Ari Behn har gjort for landet, har hittil ikke kommet frem.»

Flere smakebiter finner du på bloggen til Mari: Flukten fra virkeligheten

Kjetil Bragli Alstadheim: Republikken Norge - en bok du bør få med deg

Da datteren min gikk på barneskolen for noen år tilbake spurte jeg henne om hun kunne navnet til de kongelige i Norge. Det kunne hun ikke. Jeg trodde de lærte om det på skolen? Hmmm... hadde jeg forsømt meg? Det tenker jeg ikke nå, jeg synes det er et sunnhetstegn. Hun kunne navnet på statsministeren og hadde lært om de politiske partiene.

At jeg mener at Norge må endre statsform har kommet gradvis de siste årene, men det var en hendelse i den siste tiden som gjorde at jeg bestemte meg for å finne mer ut av tema, og meldte meg inn i foreningen Foreningen Norge som republikk. Det var der jeg fant ut om boken til Alstadli. Det var denne overskriften i juni 2014 i media som fikk meg til å melde meg inn i foreningen

«Arbeiderpartiets Martin Kolberg betegner kronprinsparets beslutning om at barna skal gå på privatskole som et skritt i retning av avvikling av monarkiet.»

Så skuffet og vonbroten han fremstod i nyhetsreportasjene på TV!  Jeg måtte le, helt patetisk synes jeg han var, og jeg humrer enda mer etter å ha lest boken til Alstadheim som ble utgitt før denne dramatiske nyheten nådde det norske folk. «Skritt» - det må vel være et museskritt. Nei, du Martin Kolberg – det må nok et større drama til før partiet ditt tør å ha en offisiell mening om spørsmålet. De som i hans parti har forsøkt å sette i gang en debatt om tema har blitt klubbet ned.

Det jeg kjenner journalist og politisk kommentator Kjetil Bragli Alstadheim fra er ved å lese Dagens Næringsliv;og det jeg har lest tidligere har også vært veldig bra;  her er det forlaget skriver om forfatteren:

«Kjetil Bragli Alstadheim har vært daglig leder i Natur og Ungdom, journalist i Klassekampen, i den politiske avdelingen i Aftenposten, og siden 1996 journalist og kommentator i Dagens Næringsliv. I 2010 ble Alstadheim tildelt Riksmålsforbundets språkpris for pressefolk, Gullpennen, og i 2011 ble han tildelt NTBs pris for godt mediespråk. I 2013 fikk han Den store journalistprisen.»

Slik omtales boken av forlaget Aschehoug:

«En av Norges skarpeste og morsomste politiske kommentatorer blåser nytt og etterlengtet liv i debatten om monarki kontra republikk.

I 2014 feirer Norge grunnloven, demokrati og folkestyre. Men 200 år etter at grunnloven ble skrevet på Eidsvoll, går Norges øverste politiske verv fortsatt i arv. Norges statsoverhode blir ikke valgt, men født.

Demokratiseringen av landet har stanset foran slottet. Kong Harald bremser moderniseringen av grunnloven. Hvorfor får han det? Landet har fått et kronprinspar som kunne vært funnet opp av et pr-byrå. Hvordan klarer de å gi et utdatert monarki en glans av modernitet? Samtidig sitter en prinsesse fanget på Skaugum. Hvorfor vil ingen slippe henne fri?

Skulle Norge valgt statsform i dag, ville landet da hentet en prins eller prinsesse som var til overs i et annet land, som i 1905? Sannsynligvis ikke. Kongen ville blitt skrevet ut av grunnloven, og vi ville fått Republikken Norge. Hvordan kan den se ut?»

Jeg har nå enda sterkere meninger om at Norge må endre statsform fra monarki til republikk etter å ha kjøpt og lest hans lettleste, interessante og innholdsrike bok utgitt i 2014. 253 sider i et lite format - jeg er imponert over alt han har fått plass til. Her har jeg funnet alle de saklige argumentene jeg har manglet i diskusjoner med de kongetro. Som jeg kan møte de usaklige argumentene med. For det han skriver om finner en ikke i sladderpressen. Eller i debattene som oppstår når Mette Marit har gått berserk med kredittkortet, og Märtha Louise svever litt for mye sammen med englene sine. 

Jeg tror alle, uansett hvor de er på skalaen mellom hardbarket monarkist og sterkt for republikk, vil få noe å tenke på ved å lese boken til Alstadli.

På bokomslaget er mange anmeldere sitert. Jeg er enig med alle om at dette er en viktig bok; bl a Asbjørn Slettemark, Aftenposten, som skriver:

«... et stykke sylskarp tekst som bør være en øyeåpner for politikere som snakker seg bort fra debatten.»

Men det skal jeg være ærlig på; det har vært litt berg og dalbane å være med på denne reisen han har tatt meg med på i denne boka. En periode var jeg klar; nå har jeg leste meg inn i partiet Venstre. Men etter å ha lest mer om feige politikere tenkte jeg; hva søren er vitsen med å stemme ved valg når politikerne er så feige og ikke engang tør å ta debatten rundt statsform av redsel for å tape velgere. Hvilke andre viktige saker skyver de under teppet på samme måte. Det er faktisk bare SV som har turt - all ære til dem for det. Men Kristin Halvorsens opptreden på Skavlan er dessverre bare å le av! Det er like patetisk som Martins Kolbergs skuffelse over kronprinsparet. Men heldigvis; etter å ha lest forfatterens avslutning fikk jeg en sånn Martin Luther «I have a dream" følelse:

Tenk for en positiv oppmerksomhet Norge kunne fått ved å diskutere seg frem til en ny statsform! Da hadde Norge fremstått som et moderne demokrati - ikke en stivnet statsform som det nå er. Jeg tror det hadde blitt en bedre reklame enn det rådyre Oslo OL 2022 noen driver og ønsker seg og skal bli så fantastisk reklame for Norge. Og for noen diskusjoner det kunne blitt. F eks hvem som var kandidater til å komme på valg som president. Det norske demokratiet hadde fått en ny vår! 

Nå krysser jeg alt jeg har for at mange leser denne boken og kaster seg inn i debatten – for eller mot republikk – samme for meg – det som er viktig at debatten kommer i gang og på et saklig plan. Det blir feil av meg å trekke ut enkeltelementer av det han skriver – en må få med seg hele boken. Den bør ikke bare leses av Stortinget, Slottet og Skaugum som en anmelder skriver; dette er ren folkeopplysning. Jeg har ennå ikke lest noen som har imøtegått det han har presentert som fakta i boken. Og jeg setter min lit til unge politikere!

Her er bilde av forfatteren