Privat foto
«I
årenes løp opparbeidet Ate seg et bunnsolid rykte. «Oppdragene mine er de beste
oppdragene med de beste menneskene» likte hun å si. Det var ikke skryt, i hvert
fall ikke tomt skryt. Ates kunder var ikke bare rike - alle som hadde råd til å
ansette barnepleier, var rike — men veldig, veldig rike. Mens de andre
filippinske jentene fikk oppdrag der de sov på en futon i et hjørne av
barneværelset eller på en sovesofa på oppdragsgiverens kontor, fikk Ate nesten
alltid sitt eget rom, ofte med eget bad. Noen ganger var det også en terrasse
eller hage der hun kunne la de gulsottrammede barna ligge i sola for at kroppen
skulle kvitte seg med bilirubin. Boligene hadde fem-seks toaletter, og noen
ganger enda flere, og så mange rom at mange av dem bare hadde ett bruksområde -
et bibliotek for bøker, et treningsrom for treningsøvelser, en alkove bare for
vin! Ate hadde reist med privatfly der hun og den sovende babyen hadde hele den
bakerste delen av kabinen for seg selv, og hun fikk servert mat ved et bord med
tøyservietter og ekte sølvbestikk som om hun var på restaurant. «Ikke noe
rutefly for meg», spøkte Ate, og det var sant. Uten papirer kunne hun bare fly
privatfly. I den hvite sykepleieruniformen reiste hun til Nantucket og Aspen og
Palo Alto og Maine sammen med familiene hun arbeidet for, i fly så store som
hus.»
Jane er
hovedpersonen i romanen Fabrikken av
Joanne Ramos. Ate er kusinen til Jane. Romanen ble utgitt i 2019 og på norsk i
2020. I og med at jeg har mottatt boken som leseeksemplar, merkes innlegget slik:
"Reklame: boka
er mottatt som leseeksemplar fra forlaget Vigmostad
& Bjørke".
Fabrikken gjorde inntrykk å lese.
Ikke fordi boken er finslipt litterær som anmelderne kaster sine godord etter
på grunn av den litterære kvaliteten. Det er en viktig bok på grunn av temaene
i boken.
Innimellom
fikk jeg en opplevelse at jeg leste en dystopi selv om verken billige
barnepiker, hushjelper og surrogati er ukjent. I en verden der alt kan gjøres
til en forretning; der mennesker er en vare. Hvem skal setter grenser hva vi mennesker
kan tillate oss? I samfunn der det er store økonomiske forskjeller mellom mennesker.
Der de kvalmende rike utnytter fattige papirløse immigranter som sender pengene
de tjener hjem til familien i hjemlandet. I landet for Hope and Glory. Der
sjefen ønsker å kaste ut papirløse immigranter. Da jeg begynte å lese boken,
kom tanken på det jeg leste i boken jeg skrev om i innlegget:
For meg ble Fabrikken en tankevekkende
bok på mange måter.
Om forfatteren av Fabrikken skriver
forlaget:
«Joanne
Ramos ble født på Filippinene og flyttet med familien til USA som barn.
Hun studerte ved Princeton University og jobbet i finanssektoren i mange år før
hun begynte som journalist for The Economist. Ramos bor i New York med
mann og tre barn. Fabrikken er hennes første roman og boken ble en
amerikansk og britisk bestselger da den utkom i 2019.»
Boken starter ved at Jane henter Ate
på sykehus – de bor i New York:
«Ate kollapset da hun var på oppdrag
som barnepleier i leiligheten til en familie som heter Carter på Fifth Avenye,
Det var Dina, Carter-familiens hushjelp som fortalte det til Jane da de til
slutt snakket sammen. Jane ble ikke helt overrasket. Kusinen hadde hatt
svimmelhetsanfall i flere måneder. Ate skyldte på blodtrykktablettene sine, men
tok seg ikke tid til å gå til legen, for hun hadde aldri opphold mellom de
ulike oppdragene.»
Jane og Ate bor på et hospits – det
var her jeg første gang tenkte på boken til Barbara Ehrenreich:
«De
går inn gjennom kjøkkenet der en ny leietager sitter ved bordet og spiller et
videospill på mobilen, forbi et soverom der tre senger står så tett at man må
kravle over nabosenger for å komme til den midterste og inn i stuen. Det er
mørkt der, rommet er fylt av lave snorkelyder fra mange mennesker som ligger og
sover. Sengene Ate og Jane leier, er i tredje etasje, men Ate er for svak til å
gå så mange trapper. Derfor har Angel sørget for at Ate får låne en sofa i
første etasje. Venninnen som egentlig leier sofaen, har en tjuefiretimers
barnepleierjobb denne uka og kommer ikke hjem før til helgen.»
Ate vil at Jane overtar jobben hun
har hatt hos familie Carter istedenfor jobben hun har på aldershjemmet med
minstelønn. Jane lar seg overtale. Hun er alene etter at hun har flyttet fra
ektefellen. Ate lover å passe på Janes datter Amalie:
«Alle
kommer til å hjelpe meg, sier Ate. Det er sant. Det er alltid noen hjemme som
hviler før nattskiftet, eller har fri i helgen, eller venter på en ny jobb.
Nesten alle er filippinere, og en stor del av dem er mødre som har etterlatt
barna sine hjemme på Filipinene. De forguder Amalie, den eneste babyen der. Den
eneste babyen med en mor som er desperat nok til å ha med seg barnet sitt dit.»
Jane blir ikke lenge i jobben hos
familien Carter. Ate har et nytt forslag om hvordan Jane skal tjene penger:
«Første
gang Ate fortalte henne om Golden Oaks, hadde Jane ikke hatt fast arbeid på
nesten tre måneder. Jobben på aldershjemmet var blitt overlatt til en annen mens
hun var hos Carter-familien, og hun fikk ikke annet enn tilfeldige vakter. Jane
begynte å bli desperat.
«Mrs.
Rubio bruker Golden Oaks til å få sitt fjerde barn. Hun hadde veldig mange
problemer i de andre svangerskapene. Svangerskapsforgiftning og hemoroider, og
hun måtte holde sengen hele tiden», forklarte Ate.
Golden
Oaks engasjerte kvinner til å være surrogatmødre. Hvis man ble valgt til å være
en slik vert, fikk man bo i et luksuriøst hus langt ute på landet, der den eneste
jobben man hadde, var å hvile og holde barnet inni seg friskt. Mrs. Rubio
fortalte at Golden Oaks' kunder var de rikeste, mest betydningsfulle menneskene
i hele verden, og vertene fikk veldig godt betalt for å bære frem barna deres.
«Jeg
ville tatt denne jobben hvis jeg kunne. Arbeidet er enkelt, og lønnen er enorm!
Men jeg er for gammel», sukket Ate.
«Hvor
mye penger mener du?» spurte Jane med den ene hånden på magen til Amalia sa hun
ikke skulle trille ut av sengen til Ate.
«Mer
enn du tjente hos Mrs. Carter», svarte Ate uten kritikk i stemmen. «Og Mrs.
Rubio sier at hvis kunden liker deg, så kan du tjene enda mer.»
Ate
presset et lysegrått visittkort inn i hånden til Jane. På kortet sto det et
navn, MAE YU, og et telefonnummer.
«Kanskje
dette er en ny start, Jane.»
God lesning til deg som ønsker å
lese Fabrikken av Joanne Ramos.
Forlagets
omtale:
En
frisk og troverdig page-turner om et aktuelt samfunnstema. Unge kvinner i
pengenød bærer frem barn for de velstående. Hudson Valley, New York:
Luksustilværelse med utsøkte måltider, personlig treningsopplegg, massasje og
generell velvære, på et tilbaketrukket og naturskjønt sted. Godt betalt
- mer penger enn du hadde drømt om. Og haken ved det? I ni måneder kan du
ikke forlate stedet. Du skal produsere den perfekte babyen. For noen andre.
Jane
er en alenemor fra Filippinene som strever hardt for å gi sin lille datter en
bedre framtid. I likhet med andre kvinner i samme situasjon, ser hun på
tilbudet hun får fra Fabrikken som en vei ut av fattigdommen. Men avtalen
innebærer en kostnad hun og mange av de andre kvinnene ikke forutså. En for
stor kostnad, synes flere av dem.