Fabrikken (The Farm) av Joanne Ramos – når mennesker blir en vare

Privat foto

«I årenes løp opparbeidet Ate seg et bunnsolid rykte. «Oppdragene mine er de beste oppdragene med de beste menneskene» likte hun å si. Det var ikke skryt, i hvert fall ikke tomt skryt. Ates kunder var ikke bare rike - alle som hadde råd til å ansette barnepleier, var rike — men veldig, veldig rike. Mens de andre filippinske jentene fikk oppdrag der de sov på en futon i et hjørne av barneværelset eller på en sovesofa på oppdragsgiverens kontor, fikk Ate nesten alltid sitt eget rom, ofte med eget bad. Noen ganger var det også en terrasse eller hage der hun kunne la de gulsottrammede barna ligge i sola for at kroppen skulle kvitte seg med bilirubin. Boligene hadde fem-seks toaletter, og noen ganger enda flere, og så mange rom at mange av dem bare hadde ett bruksområde - et bibliotek for bøker, et treningsrom for treningsøvelser, en alkove bare for vin! Ate hadde reist med privatfly der hun og den sovende babyen hadde hele den bakerste delen av kabinen for seg selv, og hun fikk servert mat ved et bord med tøyservietter og ekte sølvbestikk som om hun var på restaurant. «Ikke noe rutefly for meg», spøkte Ate, og det var sant. Uten papirer kunne hun bare fly privatfly. I den hvite sykepleieruniformen reiste hun til Nantucket og Aspen og Palo Alto og Maine sammen med familiene hun arbeidet for, i fly så store som hus.»

Jane er hovedpersonen i romanen Fabrikken av Joanne Ramos. Ate er kusinen til Jane. Romanen ble utgitt i 2019 og på norsk i 2020. I og med at jeg har mottatt boken som leseeksemplar, merkes innlegget slik:

"Reklame: boka er mottatt som leseeksemplar fra forlaget Vigmostad & Bjørke".

Fabrikken gjorde inntrykk å lese. Ikke fordi boken er finslipt litterær som anmelderne kaster sine godord etter på grunn av den litterære kvaliteten. Det er en viktig bok på grunn av temaene i boken.

Innimellom fikk jeg en opplevelse at jeg leste en dystopi selv om verken billige barnepiker, hushjelper og surrogati er ukjent. I en verden der alt kan gjøres til en forretning; der mennesker er en vare. Hvem skal setter grenser hva vi mennesker kan tillate oss? I samfunn der det er store økonomiske forskjeller mellom mennesker. Der de kvalmende rike utnytter fattige papirløse immigranter som sender pengene de tjener hjem til familien i hjemlandet. I landet for Hope and Glory. Der sjefen ønsker å kaste ut papirløse immigranter. Da jeg begynte å lese boken, kom tanken på det jeg leste i boken jeg skrev om i innlegget:       

Kjøpt og underbetalt, Om (ikke) å klare seg i Amerika av Barbara Ehrenreich – langt fra Hollywoods glitter og glans

For meg ble Fabrikken en tankevekkende bok på mange måter.

Om forfatteren av Fabrikken skriver forlaget:

«Joanne Ramos ble født på Filippinene og flyttet med familien til USA som barn. Hun studerte ved Princeton University og jobbet i finanssektoren i mange år før hun begynte som journalist for The Economist. Ramos bor i New York med mann og tre barn. Fabrikken er hennes første roman og boken ble en amerikansk og britisk bestselger da den utkom i 2019.»

Boken starter ved at Jane henter Ate på sykehus – de bor i New York:

«Ate kollapset da hun var på oppdrag som barnepleier i leiligheten til en familie som heter Carter på Fifth Avenye, Det var Dina, Carter-familiens hushjelp som fortalte det til Jane da de til slutt snakket sammen. Jane ble ikke helt overrasket. Kusinen hadde hatt svimmelhetsanfall i flere måneder. Ate skyldte på blodtrykktablettene sine, men tok seg ikke tid til å gå til legen, for hun hadde aldri opphold mellom de ulike oppdragene.»

Jane og Ate bor på et hospits – det var her jeg første gang tenkte på boken til Barbara Ehrenreich:

«De går inn gjennom kjøkkenet der en ny leietager sitter ved bordet og spiller et videospill på mobilen, forbi et soverom der tre senger står så tett at man må kravle over nabosenger for å komme til den midterste og inn i stuen. Det er mørkt der, rommet er fylt av lave snorkelyder fra mange mennesker som ligger og sover. Sengene Ate og Jane leier, er i tredje etasje, men Ate er for svak til å gå så mange trapper. Derfor har Angel sørget for at Ate får låne en sofa i første etasje. Venninnen som egentlig leier sofaen, har en tjuefiretimers barnepleierjobb denne uka og kommer ikke hjem før til helgen.»

Ate vil at Jane overtar jobben hun har hatt hos familie Carter istedenfor jobben hun har på aldershjemmet med minstelønn. Jane lar seg overtale. Hun er alene etter at hun har flyttet fra ektefellen. Ate lover å passe på Janes datter Amalie:

«Alle kommer til å hjelpe meg, sier Ate. Det er sant. Det er alltid noen hjemme som hviler før nattskiftet, eller har fri i helgen, eller venter på en ny jobb. Nesten alle er filippinere, og en stor del av dem er mødre som har etterlatt barna sine hjemme på Filipinene. De forguder Amalie, den eneste babyen der. Den eneste babyen med en mor som er desperat nok til å ha med seg barnet sitt dit.»

Jane blir ikke lenge i jobben hos familien Carter. Ate har et nytt forslag om hvordan Jane skal tjene penger:

«Første gang Ate fortalte henne om Golden Oaks, hadde Jane ikke hatt fast arbeid på nesten tre måneder. Jobben på aldershjemmet var blitt overlatt til en annen mens hun var hos Carter-familien, og hun fikk ikke annet enn tilfeldige vakter. Jane begynte å bli desperat.

«Mrs. Rubio bruker Golden Oaks til å få sitt fjerde barn. Hun hadde veldig mange problemer i de andre svangerskapene. Svangerskapsforgiftning og hemoroider, og hun måtte holde sengen hele tiden», forklarte Ate.

Golden Oaks engasjerte kvinner til å være surrogatmødre. Hvis man ble valgt til å være en slik vert, fikk man bo i et luksuriøst hus langt ute på landet, der den eneste jobben man hadde, var å hvile og holde barnet inni seg friskt. Mrs. Rubio fortalte at Golden Oaks' kunder var de rikeste, mest betydningsfulle menneskene i hele verden, og vertene fikk veldig godt betalt for å bære frem barna deres.

«Jeg ville tatt denne jobben hvis jeg kunne. Arbeidet er enkelt, og lønnen er enorm! Men jeg er for gammel», sukket Ate.

«Hvor mye penger mener du?» spurte Jane med den ene hånden på magen til Amalia sa hun ikke skulle trille ut av sengen til Ate.

«Mer enn du tjente hos Mrs. Carter», svarte Ate uten kritikk i stemmen. «Og Mrs. Rubio sier at hvis kunden liker deg, så kan du tjene enda mer.»

Ate presset et lysegrått visittkort inn i hånden til Jane. På kortet sto det et navn, MAE YU, og et telefonnummer.

«Kanskje dette er en ny start, Jane.»

God lesning til deg som ønsker å lese Fabrikken av Joanne Ramos.

Forlagets omtale:

En frisk og troverdig page-turner om et aktuelt samfunnstema. Unge kvinner i pengenød bærer frem barn for de velstående. Hudson Valley, New York: Luksustilværelse med utsøkte måltider, personlig treningsopplegg, massasje og generell velvære, på et tilbaketrukket og naturskjønt sted. Godt betalt - mer penger enn du hadde drømt om. Og haken ved det? I ni måneder kan du ikke forlate stedet. Du skal produsere den perfekte babyen. For noen andre.

Jane er en alenemor fra Filippinene som strever hardt for å gi sin lille datter en bedre framtid. I likhet med andre kvinner i samme situasjon, ser hun på tilbudet hun får fra Fabrikken som en vei ut av fattigdommen. Men avtalen innebærer en kostnad hun og mange av de andre kvinnene ikke forutså. En for stor kostnad, synes flere av dem.

Skrivekoden av Audun Farbrot – en bok med skrivetips som kan gi deg flere lesere og økt gjennomslagskraft

På lokalsendingen på radioen var et tema her om dagen om det å tømme kjøleskapet for rester. Hvilke skrekkelige syn og lukter som en kan møte i et slikt oppryddingsarbeid. 

Jeg har rimelig god oversikt over innholdet i kjøleskapene. Men jeg har ikke samme oversikt over bøkene i bokhyllene. For det er ikke tvil, det befinner seg mange uleste og halvleste bøker her i huset. Det blir en del bomkjøp. Noen av bomkjøpene legger jeg i poser for levering til vårens loppemarked. Ute av syne og ute av sinn. Andre står der fordi jeg har en plan om å lese dem.

En av bøkene jeg har kjøpt, og hadde store forventninger til, er Skrivekoden av Audun Farbrot utgitt og kjøpt i 2019. 

Kjøpt med et håp om at det han skriver om kan gi meg noen skrivetips; tips om hvordan jeg i blogginnleggene kan bevege meg bort fra det akademiske språket i rutiner og skriveregler (stammespråket) som jeg må bruke på jobb. I bokens innledning skriver Farbrot:

«Skriver du akademisk, rendyrker du fakta, kunnskap og fornuft, og vokter deg vel for å vise følelser i teksten. Akademisk skriving er en skrivesjanger som er uegnet dersom du ønsker å skrive for folk utenfor din egen stamme og ditt eget fagområde. Resultatet blir kjedelige og livløse tekster som får leseren til å gjespe, sovne eller klikke seg videre til noe som er morsommere og mer interessant.»

Det er ikke alltid en god forklaring til at en bok blir halvlest. Det er i hvertfall ingen god forklaring på at boken til Farbrot ble liggende å støve ned på et bord. Men nå har jeg lest boken ferdig, og det er klart en bok som tåles å gjenleses.  

Boken til Farbrot er todelt. Første del er ti skrivenøkler og del to (tekstsjanger) har han kalt fra Twitter til kronikk. Til slutt i boka er det litteraturliste og ordliste. 150 sider, og en lettlest bok med mange gode tips.

Skrivenøkkel 1 er Skriv med følelser og inspirasjon som innledes slik:

«Tenk deg at du sitter på Verdensteateret i Tromsø, Kulturhuset i Oslo eller en annen populær møteplass med noe godt i glasset. Du noterer stikkord og momenter til en kronikk du skal skrive om prosjektet du jobber med. Så kommer en attraktiv person bort til deg og lurer på hva du skriver. Hva svarer du for å få den andre til å få lyst til å fortsette samtalen? Dette er en oppgave jeg gir studenter, forskere og fageksperter for å få dem til å koble inn følelser, personlig stemme og blikk på leseren når de skriver. Å visualisere en situasjon med lyn-sjekking gjør underverker med teksten.

Du må la lidenskapen og engasjementet ditt skinne gjennom teksten. Skal teksten ha kraft i seg til ikke bare å informere og inspirere, men også å bevege leserne, må du ta sjansen på å la følelsene dine skinne gjennom teksten. Selv om det betyr at du må bryte med hva du har lært om akademisk skriving. Selv om det betyr at du må skrive deg ut av komfortsonen din.

Å skrive med både fornuft og følelser tilfører teksten din liv i møtet med sine lesere. En tekst uten følelser er en livløs og kjedelig tekst.

Skal du skrive godt og effektivt, må du skrive med lyst og inspirasjon, ikke av plikt. «Uten gnist kan det ikke bli bra», hevder Nils Christie (Christie, 2009),som var professor i kriminologi ved Universitetet i Oslo.

«Det viktigste i skriveprosessen er «klikket». Du må finne ut hva som er viktig for deg og la deg engasjere. Brenner du for noe, kommer teksten av seg selv», mener rektor Ole Petter Ottersen ved Karolinska Instituttet (Farbrot, 2017). Han advarer mot å skrive om noe du ikke brenner for. «Det blir aldri bra. Bortkastet tid».»

Et av sitatene over er fra denne boken jeg skrev om i innlegget:

Små ord for store spørsmål av Nils Christie – boken inneholder også 20 råd om skrift og tale

Det at man ikke skal skrive om noe man ikke brenner for, er et godt poeng. Det kjenner jeg veldig godt igjen som bokblogger. Har jeg lest en bok som ikke traff meg, da er det ikke særlig inspirerende å skrive om den. Et av hans tips er jeg skal skrive som jeg snakker, at dette gjør teksten mer levende og morsommere.

Det er mange gode tips til meg som blogger. F eks skrivenøkkel 6: Lag overskrifter som gir folk lyst til å lese teksten din:

«Det har alltid vært viktig å skrive gode overskrifter for å bli lest. Når vi skal få folk til å lese i digitale og sosiale medier er det ikke bare viktig å skrive gode overskrifter, det er ekstremsport. Overskriften kan avgjøre hvorvidt du blir lest eller ikke lest. Selv den beste tanke eller ide risikerer å forbli ulest dersom den gjemmes bak en kjedelig overskrift. Skal du vinne travle folks oppmerksomhet, må du være djevelsk god til å skrive overskrifter som gir folk lyst til å lese teksten din.

Overskriften er tekstens frontsoldat. Den skal ut på kamparenaen for meninger og erobre oppmerksomheten til travle lesere. Du må skrive deg frem til en overskrift som er potent, en overskrift som virker, som stikker seg from i informasjonsjungelen.»

Det med overskrifter er jeg godt kjent med, og det må det trenes på. 

Boken har ikke bare verdi for meg som bokblogger. Skrivenøkkel nr. 9 Be andre kommentere teksten, og lytt til rådene, er viktig å ta med seg i jobbsammenheng. Både det å motta og gi kommentarer er ikke enkelt, og det er alltid fint å bli påminnet om det.

Forlaget presenterer Skrivekoden av Audun Farbrot slik:

«Altfor mange tekster er intetsigende, uforståelige, uinteressante, irrelevante, fargeløse, upersonlige, fantasiløse eller på andre måter dønn kjedelige. Det finnes imidlertid ingen grunn til at en tekst skal være kjedelig, selv om den tar for seg et seriøst tema. Kjedelige tekster har ikke livets rett. Heldigvis kan de skrives bedre før de slippes løs på lesere.

Til sammen vil de ti skrivenøklene hjelpe deg til å knekke skrivekoden. Å løse eller knekke skrivekoden betyr i denne sammenheng å skrive tekster som kommuniserer godt og effektivt med leserne dine.

Forfatteren, Audun Farbrot, har mange års erfaring som kursholder, skrivetrener og veileder. Skrivenøklene han presenterer i denne boken er forankret i egen erfaring, men også teori og forskning på kommunikasjon, psykologi, påvirkningspsykologi, fagskriving og markedsføring.»

                                                                                                                                            

På gyngende grunn. En reise med hurtigruta – av Ola Bremnes illustrert av Ida Larmo – bedre kan ikke en leseopplevelse bli

«Hurtigruta ankommer urbane Bodø på formiddagen og ligger ved kai noen timer til klokka 15. Bodø fikk hard medfart av tyske bombefly under krigen. Derfor er det mye femtitall i arkitekturen, men nå skyter samtidsarkitekturen opp for fullt: Høye hoteller og bygg i glass og betong gir byen en ny skyline som vitner om modernitet og fremskritt. Det kan være at den skygger for utsikten til dem som bor bak, men har du penger, har du alltid utsikt til utsikter.

Nede i havna er det kommet et marmorpalass av et kulturhus med det strålende navnet Stormen. For Bodø er vindenes by med nordavind fra alle kanter. Slutter det å blåse, faller alle mann forover og slår seg fordervet. Er det østavind og februar, blir du kjent med ditt eget skjelett. Det råder en vind-vind-situasjon i byen, spør du meg.

I samme kulturkvartal finner du Stormen bibliotek, et herlig sted der du kan sitte og lese deg så bort at du nesten ikke finner tilbake.»

Det var det jeg gjorde når jeg leste boken til Ola Bremnes, På Gyngende grunn, jeg leste meg bort. Eller med, det var som å være med på denne reisen Ola Bremnes skriver om. Selv om jeg hadde gledet meg til å lese boken, er jeg overrasket over hvor godt jeg likte den. Jeg er glad for at jeg har kjøpt den, og kan ta den frem og lese den flere ganger.

Bokens ramme er en reise Ola Bremnes hadde med hurtigruta MS Vesterålen fra Bergen til Kirkenes og tilbake til Harstad:

«Nå vil jeg reise hele strekket med hurtigruta, fra Bergen til Kirkenes og ned til Harstad igjen, og jeg vil ha deg med i et av de 11 skipene som hver dag trafikkerer den gråblå kysten vår. 

Skipet heter Vesterålen, og det er ikke et tilfeldig valg. Det vil du skjønne når det hele er i gang.

Det er mye å se, lukte og høre på vei nordover. Og det flyter fortellinger overalt, så tett at det nesten er en fest og en plage. Å fange dem alle er en umulighet. Jeg vet bare at jeg har en ting jeg vil se når vi er fremme i Kirkenes, helt oppe i Grenseland: et grått teppe, brodert med blomster og bokstaver. Et mål skal man visst ha. Jeg vil se og vise deg det grå teppet til Dagny før jeg reiser hjem.

Sju dager (grovt regnet) tar turen fra Bergen opp til Kirkenes. En skapelsesberetning i seg selv. I begynnelsen var Bergen kunne det stått i bøkenes bok, og så kan vil la fortellingene folde seg ut derfra. La oss starte der, seile nordover langs norskekysten, det vakreste Vårherre har fått til så langt. Betrakte landskapet, treffe folk, høre historier og kanskje få litt historie på kjøpet. Og sjekke om det virkelig er trollbrus som kommer ut akter?

Det finnes en god del bøker om denne sjøreisen. Teksten min speiler hva jeg kan og vet og ikke visste om hurtigruta og kysten vår før jeg begynte på denne hurtigruteferden i Bergen en solfylt fredag i september høsten 2018.»

Boken er illustrert av Ida Larmo, og hennes illustrasjoner gjør boken ekstra levende. Hvem har ikke lyst til å reise sporenstreks til Bergen av tegningen over! Ola Bremnes presenterer Ida Larmo slik:

«Jeg har med meg en dyktig tegner på reisen, Ida Larmo. Å tegne handler om det samme som å skrive, eller fortelle. Det handler om å se. Ida behersker kunsten å ta raske skisser av folk og omgivelser i øyeblikket. At hun også er en like stor hurtigrutefantast som meg, trekker ikke akkurat ned.»

Jeg er imponert over boken til Ola Bremnes. Den har hele spekteret fra det humoristiske til det alvorlige. Nåtid og fortid. Mange av temaene, hendelsene og personene han skriver om skal jeg lese mer om. Som Petter Dass: 

«Gåsefjærpennen fløy over rispapiret nå han hadde ledige stunder. Hadde han det sånn som meg at han skrev best og tenkte klarest tidlig om morgenen? Når ovnen durte, katta malte og et forsiktig lys sivet inn gjennom vindusruta? Når hurtigruta stampet nordover en ukristelig time? Å nei, det er sant, hurtigruta fantes ikke da.»

Eget foto

London. Blant gangstere, rabbiner, oligarker, rebeller og andre ektefødte barn av det britiske imperiet av Nazneen Khan-Østrem – er du glad i London bør du få med deg denne

«Det er ikke til å komme forbi at de erkebritiske institusjonene i London, dem vi alle poserer stolt foran, er rammet inn av en global historie som setter sitt preg på denne byens gater og dens befolkning. I 2016 stemte britene for å melde seg ut av EU. Ingen vet foreløpig hva det vil innebære for innvandringen. Londons mangfold er et pågående sosialt eksperiment som har eksistert helt siden byen ble grunnlagt, og byen er således også en sydende petriskål for de stadig mer kompliserte konfliktene som omhandler nasjonalisme, globalisering, identitetspolitikk og innvandring. En slagmark - og et paradis.

En ting forblir sikkert: Vi er mange som elsker å reise til London, og denne boken er en uforbeholden kjærlighetserklæring til alle menneskene som bor der, og til den byen jeg insisterer på å kalle verdens navle. Jeg har valgt å rette oppmerksomheten mot de gruppene som har satt noen av de dypeste sporene i byen, og blikket mitt på London er selvsagt preget av den britiske kolonihistorien. Jeg er formet av både det erkeengelske gjennom årene i Surrey og av en slektshistorie som strekker seg helt tilbake til pashtunerne i Afghanistan - en nasjon som britene (eller russerne) aldri erobret. Gjennom årenes løp har jeg slukt bøker om London i et forsøk på å trenge dypere inn i det jeg forestiller meg er det autentiske London, men ingen av utgivelsene har etter mitt syn klart å gripe Londons hjerte slik jeg kjenner det dunke når jeg går gatelangs og betrakter alle dem som har gitt oss en by som aldri vil slutte å forundre og fascinere. Boken er et øyeblikksbilde av en rastløs by som er i kontinuerlig forandring.»

På bokomslaget til London. Blant gangstere, rabbiner, oligarker, rebeller og andre ektefødte barn av det britiske imperiet av Nazneen Khan-Østrem som sitatet over er hentet fra, står det at London vil aldri bli helt det samme etter at jeg har lest boken utgitt i 2019. Det er helt riktig at London aldri vil bli for meg. Sitatet  over er hentet fra innledningen til boken der det irske, jødiske, italienske, karibiske, indiske, arabiske, russiske og polske London har fått hvert sitt kapittel. Boken har jeg kjøpt.

På bokomslaget står det:

«Glem Big Ben og Buckingham Palace og møt menneskene i gatene som gjennom historien har formet den britiske hovedstaden.

                I London – blant gangstere rabbinere, oligarker, rebeller og andre ektefødte barn av det britiske imperiet blir du tatt med til Notting Hill, Camden, Clapham, Peckham, Mayfair, Stamford Hill, Tooting, Southall, Shoredrich, Brixton og Ealing. Her møter du idealistiske ortodokse jøder, lidenskapelige Arsenal-fans, familien som har drevet kafé i Bethnal Green siden 1900, DJ-en som introduserte The Clash for reggae, irske løsarbeidere, hellige krigere, djerve filmregissører, polske bohemer og kompromissløse indiske restauranteiere.

                Boka er både et storslått byportrett, et aktuelt tidsbilde, og en innsiktsfull historiebok – en annerledes guide til en by som rommer hele verden.»

Ingen tvil, boken er god og jeg er enig i det som står på bokomslaget. Men jeg er veldig glad i historien som boken ikke forteller om, det erkebritiske. Om det som skjedde i London før den massive innvandringen boken forteller om. Jeg har f eks vært og spist på italienske, indiske og arabiske restauranter i London, og det var greit nok. Men det er nå pubene jeg trives best å spise på selv om det ikke er gourmet mat en får servert der.

En ting jeg kommer til å følge mer med på fremover etter å ha lest boken, er Brexit. Når jeg leser kapitlene om det russiske og polske spesielt, da forstår jeg bedre bekymringene til briter som drømmer om Brexit.

Til slutt; også i denne faktaboka har man klasket bilder først og sist i boka, fremfor å plassere de i de kapitlene de naturlig hører hjemme. Tenk hvor mer liv denne boka hadde hatt med bilder innimellom. For meg trekker dette veldig ned en interessant bok som forøvrig er full av liv.

Bøker lest og skrevet om i august til desember 2019, og en liten statistikk

«Flyte sakte uten ror og ratt,

ut av mørket ei sein desembernatt

Båre av ei bølge

løfta av ei tru

På at alt kan vende, at alt kan snu

Æ trur på januar»

Teksten over er fra den første låten på Ola Bremnes nyutgivelse Trur på januar.

Kjært barn har mange navn. Det har stranda jeg er på vei til på bildet over. Tatt på nyttårsaften. Engholmstranda er navnet på kartet. De fleste kaller den for Paradisbukta. Om sommeren er det en av mange strender der det er et yrende liv. I disse tider er det få. I dag er dagen 15 minutter lengre etter solsnu, som jeg kaller vintersolverv. Så jeg har også tru på januar. Jeg er så glad at slike kunstnersjeler som Ola Bremnes finner. Gleder meg til å lese boka Ola Bremnes utga i 2019 og som ligger i bokhylla: På gyngende grunn. En reise med hurtigruta.

Når jeg ser på statistikken over leste bøker siden jeg opprettet bloggen i 2013, da jeg leste og skrev om 128 bøker, til 2019 da det kun ble 50 bøker, er det et hav av forskjell. 

Men mye har forandret seg siden 2013. Ikke minst jobben der jeg stortrives sammen lignet med 2013. Bøkene jeg har begynt på og ikke avsluttet, var langt flere i 2019 enn i 2013. Det er faktisk et betydelig antall. Allikevel burde jeg kunne lese flere bøker enn 50 i løpet av et år.

Fra  dette innlegget Nyttårsforsett? Lese mer!  siterer jeg:

«Å sette seg lesemål, er noe av det fineste du kan gjøre når et nytt år starter. Vi har tid til å lese bøker. Når vi har tid til å være 1 time og 42 minutter på sosiale medier hver dag, bør det være lett å bytte ut scrolletid med lesetid. Det krever ingen dyre investeringer og resultatet blir så bra. For hodet. For humøret. For konsentrasjonen. Men det krever en innsats. Og den innsatsen er det bare du selv som kan stå for. «

Hvem som liker å lese bøker kan være uenig i det? Men for meg er å sette konkrete mål bare stress. Å lese bøker skal ikke være stress, men gi energi. Eksempel er desember som bruker å være en god lesemåned for meg. Men i desember ble det bare 2 bøker. Jeg klarte ikke å konsentrere meg. Jeg hadde en syk hund, snekkere i 2-3 uker som byttet takstein til solsteintak og hamret og banket, og selv var jeg syk i 3 uker med en hardnakket forkjølelse. I tillegg til juleforberedelser. Men helt klart, jeg burde klare å lese mer.

128 bøker som i 2019, det er helt urealistisk å tro jeg skal klare å lese. Men 75, det burde være realistisk. Jeg har mange bøker jeg gleder meg til å lese, både innkjøpte bøker og bibliotekbøker jeg står i kø for å låne.

Jeg har ikke skrevet oppsummeringsinnlegg siden august. Under er bøker lest og skrevet om august – desember 2019

Desember 2019

Hvitekrist, Om Olav Haraldsson og hans tid – av Tore Skeie, en svært god bok om sagatidens mennesker

Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot av Øystein Morten og Pål Hermansen (foto) – i boken kan du blant mye annet lese om stedet oldefaren til forfatteren Siri Hustvedt utvandret fra

November 2019

Ungen – en roman av Aina Basso med den grusomme «Pleiemødre-sagen» som bakteppe for handlingen

Noveller i samling- noveller skrevet av Ernest Hemingway utgitt i årene 1924-1938

Markens Grøde av Knut Hamsun - kjente på rastløsheten innimellom

Dei sju dørene – Agnes Ravatn kaller romanen hun har skrevet en moderne gresk tragedie

Oktober 2019

Når landet mørknar av Tore Kvæven – en roman med mange kvaliteter

Voksne mennesker av Marie Aubert - lettlest og god bok, men 140 sider med Ida i hovedrollen er nok for meg

Fra nå av kan alt skje – av Espen Haavardsholm – en roman som bygger på fakta om forfatterens mor

Menn i min situasjon – nok en god roman av Per Petterson

September 2019

Simone de Beauvoir En veloppdragen ung pikes erindringer – jeg synes siste del av boken var best

Krim: Som fortjent (Finders Keepers) av Belinda Bauer - en middelmådig leseopplevelse

August 2019

Store hvite løgner (Big Little Lies) av Liane Moriarty - romanen som HBO serien Big Little Lies sesong 1 er basert på

Lewis-brikkene av Peter May - krimbok nummer tre i trilogien om etterforsker Fin Macleod

Den gamle herregården (Whiteoaks of Jalna) - bok nr. 8 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

På randen av Vigeland – et essay av Roy Jacobsen

Hva er et essay? Av Tor Eystein Øverås