Fabrikken (The Farm) av Joanne Ramos – når mennesker blir en vare

Privat foto

«I årenes løp opparbeidet Ate seg et bunnsolid rykte. «Oppdragene mine er de beste oppdragene med de beste menneskene» likte hun å si. Det var ikke skryt, i hvert fall ikke tomt skryt. Ates kunder var ikke bare rike - alle som hadde råd til å ansette barnepleier, var rike — men veldig, veldig rike. Mens de andre filippinske jentene fikk oppdrag der de sov på en futon i et hjørne av barneværelset eller på en sovesofa på oppdragsgiverens kontor, fikk Ate nesten alltid sitt eget rom, ofte med eget bad. Noen ganger var det også en terrasse eller hage der hun kunne la de gulsottrammede barna ligge i sola for at kroppen skulle kvitte seg med bilirubin. Boligene hadde fem-seks toaletter, og noen ganger enda flere, og så mange rom at mange av dem bare hadde ett bruksområde - et bibliotek for bøker, et treningsrom for treningsøvelser, en alkove bare for vin! Ate hadde reist med privatfly der hun og den sovende babyen hadde hele den bakerste delen av kabinen for seg selv, og hun fikk servert mat ved et bord med tøyservietter og ekte sølvbestikk som om hun var på restaurant. «Ikke noe rutefly for meg», spøkte Ate, og det var sant. Uten papirer kunne hun bare fly privatfly. I den hvite sykepleieruniformen reiste hun til Nantucket og Aspen og Palo Alto og Maine sammen med familiene hun arbeidet for, i fly så store som hus.»

Jane er hovedpersonen i romanen Fabrikken av Joanne Ramos. Ate er kusinen til Jane. Romanen ble utgitt i 2019 og på norsk i 2020. I og med at jeg har mottatt boken som leseeksemplar, merkes innlegget slik:

"Reklame: boka er mottatt som leseeksemplar fra forlaget Vigmostad & Bjørke".

Fabrikken gjorde inntrykk å lese. Ikke fordi boken er finslipt litterær som anmelderne kaster sine godord etter på grunn av den litterære kvaliteten. Det er en viktig bok på grunn av temaene i boken.

Innimellom fikk jeg en opplevelse at jeg leste en dystopi selv om verken billige barnepiker, hushjelper og surrogati er ukjent. I en verden der alt kan gjøres til en forretning; der mennesker er en vare. Hvem skal setter grenser hva vi mennesker kan tillate oss? I samfunn der det er store økonomiske forskjeller mellom mennesker. Der de kvalmende rike utnytter fattige papirløse immigranter som sender pengene de tjener hjem til familien i hjemlandet. I landet for Hope and Glory. Der sjefen ønsker å kaste ut papirløse immigranter. Da jeg begynte å lese boken, kom tanken på det jeg leste i boken jeg skrev om i innlegget:       

Kjøpt og underbetalt, Om (ikke) å klare seg i Amerika av Barbara Ehrenreich – langt fra Hollywoods glitter og glans

For meg ble Fabrikken en tankevekkende bok på mange måter.

Om forfatteren av Fabrikken skriver forlaget:

«Joanne Ramos ble født på Filippinene og flyttet med familien til USA som barn. Hun studerte ved Princeton University og jobbet i finanssektoren i mange år før hun begynte som journalist for The Economist. Ramos bor i New York med mann og tre barn. Fabrikken er hennes første roman og boken ble en amerikansk og britisk bestselger da den utkom i 2019.»

Boken starter ved at Jane henter Ate på sykehus – de bor i New York:

«Ate kollapset da hun var på oppdrag som barnepleier i leiligheten til en familie som heter Carter på Fifth Avenye, Det var Dina, Carter-familiens hushjelp som fortalte det til Jane da de til slutt snakket sammen. Jane ble ikke helt overrasket. Kusinen hadde hatt svimmelhetsanfall i flere måneder. Ate skyldte på blodtrykktablettene sine, men tok seg ikke tid til å gå til legen, for hun hadde aldri opphold mellom de ulike oppdragene.»

Jane og Ate bor på et hospits – det var her jeg første gang tenkte på boken til Barbara Ehrenreich:

«De går inn gjennom kjøkkenet der en ny leietager sitter ved bordet og spiller et videospill på mobilen, forbi et soverom der tre senger står så tett at man må kravle over nabosenger for å komme til den midterste og inn i stuen. Det er mørkt der, rommet er fylt av lave snorkelyder fra mange mennesker som ligger og sover. Sengene Ate og Jane leier, er i tredje etasje, men Ate er for svak til å gå så mange trapper. Derfor har Angel sørget for at Ate får låne en sofa i første etasje. Venninnen som egentlig leier sofaen, har en tjuefiretimers barnepleierjobb denne uka og kommer ikke hjem før til helgen.»

Ate vil at Jane overtar jobben hun har hatt hos familie Carter istedenfor jobben hun har på aldershjemmet med minstelønn. Jane lar seg overtale. Hun er alene etter at hun har flyttet fra ektefellen. Ate lover å passe på Janes datter Amalie:

«Alle kommer til å hjelpe meg, sier Ate. Det er sant. Det er alltid noen hjemme som hviler før nattskiftet, eller har fri i helgen, eller venter på en ny jobb. Nesten alle er filippinere, og en stor del av dem er mødre som har etterlatt barna sine hjemme på Filipinene. De forguder Amalie, den eneste babyen der. Den eneste babyen med en mor som er desperat nok til å ha med seg barnet sitt dit.»

Jane blir ikke lenge i jobben hos familien Carter. Ate har et nytt forslag om hvordan Jane skal tjene penger:

«Første gang Ate fortalte henne om Golden Oaks, hadde Jane ikke hatt fast arbeid på nesten tre måneder. Jobben på aldershjemmet var blitt overlatt til en annen mens hun var hos Carter-familien, og hun fikk ikke annet enn tilfeldige vakter. Jane begynte å bli desperat.

«Mrs. Rubio bruker Golden Oaks til å få sitt fjerde barn. Hun hadde veldig mange problemer i de andre svangerskapene. Svangerskapsforgiftning og hemoroider, og hun måtte holde sengen hele tiden», forklarte Ate.

Golden Oaks engasjerte kvinner til å være surrogatmødre. Hvis man ble valgt til å være en slik vert, fikk man bo i et luksuriøst hus langt ute på landet, der den eneste jobben man hadde, var å hvile og holde barnet inni seg friskt. Mrs. Rubio fortalte at Golden Oaks' kunder var de rikeste, mest betydningsfulle menneskene i hele verden, og vertene fikk veldig godt betalt for å bære frem barna deres.

«Jeg ville tatt denne jobben hvis jeg kunne. Arbeidet er enkelt, og lønnen er enorm! Men jeg er for gammel», sukket Ate.

«Hvor mye penger mener du?» spurte Jane med den ene hånden på magen til Amalia sa hun ikke skulle trille ut av sengen til Ate.

«Mer enn du tjente hos Mrs. Carter», svarte Ate uten kritikk i stemmen. «Og Mrs. Rubio sier at hvis kunden liker deg, så kan du tjene enda mer.»

Ate presset et lysegrått visittkort inn i hånden til Jane. På kortet sto det et navn, MAE YU, og et telefonnummer.

«Kanskje dette er en ny start, Jane.»

God lesning til deg som ønsker å lese Fabrikken av Joanne Ramos.

Forlagets omtale:

En frisk og troverdig page-turner om et aktuelt samfunnstema. Unge kvinner i pengenød bærer frem barn for de velstående. Hudson Valley, New York: Luksustilværelse med utsøkte måltider, personlig treningsopplegg, massasje og generell velvære, på et tilbaketrukket og naturskjønt sted. Godt betalt - mer penger enn du hadde drømt om. Og haken ved det? I ni måneder kan du ikke forlate stedet. Du skal produsere den perfekte babyen. For noen andre.

Jane er en alenemor fra Filippinene som strever hardt for å gi sin lille datter en bedre framtid. I likhet med andre kvinner i samme situasjon, ser hun på tilbudet hun får fra Fabrikken som en vei ut av fattigdommen. Men avtalen innebærer en kostnad hun og mange av de andre kvinnene ikke forutså. En for stor kostnad, synes flere av dem.