Jeg hadde
neppe lest erindringsboken til Frank McCourt (f.1930 d.2009) Engelen på det sjuende trinn (1996),
uten at jeg leste om den i dette innlegget:
Årsaken er
at jeg tidligere har tenkt at boken var for trist for meg. Det Per Petterson skriver
om Engelen på det sjuende trinn i
teksten Engler og Guinnes, overbeviste
meg til å kjøpe og lese boken. Han skriver blant annet dette:
«Engelen
på det sjuende trinn er Frank McCourts memoarer opp til han er nitten år, og
jeg sier med vilje memoarer og ikke sjølbiografi, for det fins et skille der, og
om det skillet ikke egentlig fins, så lager jeg det herved, og sier at en sjølbiografi'er
en rimelig detaljert rekonstruksjon og verifisering av et liv, mens memoarer er
den godt voksnes indre bilde av et liv sånn som det var med hele den indre
bomba intakt, foreløpig udetonert, men jeg trur at det Frank McCourt ville da
han skreiv denne boka, var å sette en fyrstikk til lunta, han ville se den
frese og brenne og nærme seg sprengstoffet, for så med stor lettelse se hele
sulamitten blåse til himmels så han en gang for alle kunne få det ut av
kroppen. Sånn sett er disse memoarene mye nærmere romanen enn den typen
biografi jeg nevnte, og den kan godt leses som en roman så god som noen, eller ganske
enkelt som ei fortelling. For det er det den er. Den bruker fortellingas
virkemidler, ikke den akademiske biografiens, og da er det ikke alltid så
viktig om Pendrill Street gikk til høyre for Beverley Road. Men jeg trur han
har alt det riktig og. Og for bare å ha sagt det, i Engelen på det sjuende
trinn er det en seriedetonasjon som på sin besynderlige måte er voldsomt vakker
å se på og kjenne når det rister som verst, og det mest besynderlige av alt,
det smeller uten bismak av sentimentalitet eller sentimentalitens tvilling:
kynismen. Her er ingen bitterhet. Men smeller gjør det, for den som har hjerte
i kroppen og gjenkjenner ei god bok når du har den i hendene.»
Jeg er enig med Per Petterson i beskrivelsen. Den smeller. Boken utløste gapskratt, raseri, undring,
tristhet; en bok der jeg underveis har vært innom hele følelsesregisteret. Engelen på sjuende trinn starter slik:
«Far
og mor skulle ha holdt seg i New York, hvor de møttes og giftet seg med
hverandre, og hvor jeg er født. I stedet drag de tilbake til Irland da jeg var
fire, min bror Malachy tre, tvillingene Oliver og Eugene akkurat ett, og min søster
Margaret død og borte.
Når
jeg ser tilbake på barndommen min, fatter jeg ikke at jeg slapp levende fra
det. Selvfølgelig var det en ulykkelig barndom: Lykkelige barndommer er ikke
mye å samle på. Verre enn en normalt ulykkelig barndom er en ulykkelig irsk
barndom, og enda verre er en ulykkelig irskkatolsk barndom.
Overalt
skryter folk og jamrer seg over de første leveårenes bedrøvelighet, men det er
ingenting som kan sammenlignes med den irske versjonen: fattigdommen; den udugelige,
skravlete, alkoholiserte faren; den gudfryktige, sønderknuste moren som sitter
og stønner ved peisen; svulstige prester; tyranniske lærere; engelskmennene og
alt det forferdelige de har gjort mot oss i åtte hundre lange år. Framfor alt -
vi var våte.»
Dagen etter
at Frank McCourt døde, siterer Dagbladet i denne
artikkelen forfatteren:
«-
Mange er sure på meg i Limerick. De mener jeg lyver og svartmaler forholdene i
min barndom. De liker rett og slett ikke at det utfattige Irland beskrives uten
omsvøp, fortalte han.»
Jeg tror
ikke det er mulig å fantasere seg til fortellingen i boken. Det er nok derfor
den blir så gripende å lese. For å komme ut av en slik barndom med livet i
behold, må en ha humoristisk sans. For å kunne skrive om en slik barndom må en ha humoristisk sans. Per Petterson anbefaler boken til andre
lesere. Jeg anbefaler den videre. Det skrives ikke mange slike bøker. Skulle
ønske jeg hadde lest den før jeg reiste til Irland i 2016.