25. mai 2019

Svikne dagar av Elena Ferrante – kanskje første og siste roman jeg leser av Ferrante





Her hos forlaget Samlaget som har utgitt romanen Svikne dagar av Elena Ferrante, er en anmelder sitert. Han skriver at romanen er Elena Ferrantes beste. Hvilke andre bøker av Ferrante han sammenligner den med står det ingenting om. Jeg har heller ikke lest andre romaner Ferrante har utgitt.  Jeg synes Svikne dagar som jeg har kjøpt begynner godt:

«Ein ettermiddag i april like etter pranzo kunngjorde mannen min at han ville gå frå meg. Han gjorde det mens vi rydda av bordet; ungane krangla som vanleg i naborommet, og hunden brumma i søvne attmed radiatoren. Han sa at han var forvirra, det var ei vanskeleg tid for han, han kjende seg trøytt, frustrert, kanskje feig. Han snakka lenge om dei femten åra vi hadde vore gifte, om ungane, og han innrømte at han ikkje hadde noko å klandre verken meg eller dei for. Som alltid var han roleg og nøktern, bortsett fra ei overdriven rørsle med høgre hand da han forklarte med eit barnsleg smil at fjerne stemmer, ei slags kviskring, var i ferd med å føre han andre stader. Så tok han på seg skulda for alt som var i ferd med å skje, lukka utgangsdøra varsamt etter seg, mens eg stod igjen som forsteina ved oppvaskbenken.»

Helt frem til «D-dagen» følger jeg hovedpersonen. Heier på henne. Men fra og med side 101 blir det «too much». Etter det blir hovedpersonen reaksjonsmønster urealistisk for meg. Uspiselig. 221 sider. Jeg holdt vel innimellom på å ikke lese ferdig. Romanen Svikne dagar på 221 sider har ikke inspirert meg til å lese flere bøker av Elena Ferrante.

Forlaget beskriver handlingen slik:

«38-årige Olga blir forlaten av mannen sin etter 12 års ekteskap, til fordel for ei ung kvinne. Olga er ridd av sjalusi, raseri og sjølvforakt, og mistar sakte, men sikkert taket på omgivnadene sine. Ho dreg dei to ungane og den snille schæferhunden Otto med seg i fallet.»

21. mai 2019

Engelen på det sjuende trinn (Angela's Ashes) – av Frank McCourt – en bok om en irsk barndom som gjorde inntrykk å lese



Jeg hadde neppe lest erindringsboken til Frank McCourt (f.1930 d.2009) Engelen på det sjuende trinn (1996), uten at jeg leste om den i dette innlegget:

Årsaken er at jeg tidligere har tenkt at boken var for trist for meg. Det Per Petterson skriver om Engelen på det sjuende trinn i teksten Engler og Guinnes, overbeviste meg til å kjøpe og lese boken. Han skriver blant annet dette:

«Engelen på det sjuende trinn er Frank McCourts memoarer opp til han er nitten år, og jeg sier med vilje memoarer og ikke sjølbiografi, for det fins et skille der, og om det skillet ikke egentlig fins, så lager jeg det herved, og sier at en sjølbiografi'er en rimelig detaljert rekonstruksjon og verifisering av et liv, mens memoarer er den godt voksnes indre bilde av et liv sånn som det var med hele den indre bomba intakt, foreløpig udetonert, men jeg trur at det Frank McCourt ville da han skreiv denne boka, var å sette en fyrstikk til lunta, han ville se den frese og brenne og nærme seg sprengstoffet, for så med stor lettelse se hele sulamitten blåse til himmels så han en gang for alle kunne få det ut av kroppen. Sånn sett er disse memoarene mye nærmere romanen enn den typen biografi jeg nevnte, og den kan godt leses som en roman så god som noen, eller ganske enkelt som ei fortelling. For det er det den er. Den bruker fortellingas virkemidler, ikke den akademiske biografiens, og da er det ikke alltid så viktig om Pendrill Street gikk til høyre for Beverley Road. Men jeg trur han har alt det riktig og. Og for bare å ha sagt det, i Engelen på det sjuende trinn er det en seriedetonasjon som på sin besynderlige måte er voldsomt vakker å se på og kjenne når det rister som verst, og det mest besynderlige av alt, det smeller uten bismak av sentimentalitet eller sentimentalitens tvilling: kynismen. Her er ingen bitterhet. Men smeller gjør det, for den som har hjerte i kroppen og gjenkjenner ei god bok når du har den i hendene.»

Jeg er enig med Per Petterson i beskrivelsen. Den smeller. Boken utløste gapskratt, raseri, undring, tristhet; en bok der jeg underveis har vært innom hele følelsesregisteret. Engelen på sjuende trinn starter slik:  



«Far og mor skulle ha holdt seg i New York, hvor de møttes og giftet seg med hverandre, og hvor jeg er født. I stedet drag de tilbake til Irland da jeg var fire, min bror Malachy tre, tvillingene Oliver og Eugene akkurat ett, og min søster Margaret død og borte.

Når jeg ser tilbake på barndommen min, fatter jeg ikke at jeg slapp levende fra det. Selvfølgelig var det en ulykkelig barndom: Lykkelige barndommer er ikke mye å samle på. Verre enn en normalt ulykkelig barndom er en ulykkelig irsk barndom, og enda verre er en ulykkelig irskkatolsk barndom.

Overalt skryter folk og jamrer seg over de første leveårenes bedrøvelighet, men det er ingenting som kan sammenlignes med den irske versjonen: fattigdommen; den udugelige, skravlete, alkoholiserte faren; den gudfryktige, sønderknuste moren som sitter og stønner ved peisen; svulstige prester; tyranniske lærere; engelskmennene og alt det forferdelige de har gjort mot oss i åtte hundre lange år. Framfor alt - vi var våte.»

Dagen etter at Frank McCourt døde, siterer Dagbladet i denne artikkelen forfatteren:

«- Mange er sure på meg i Limerick. De mener jeg lyver og svartmaler forholdene i min barndom. De liker rett og slett ikke at det utfattige Irland beskrives uten omsvøp, fortalte han.»

Jeg tror ikke det er mulig å fantasere seg til fortellingen i boken. Det er nok derfor den blir så gripende å lese. For å komme ut av en slik barndom med livet i behold, må en ha humoristisk sans. For å kunne skrive om en slik barndom må en ha humoristisk sans. Per Petterson anbefaler boken til andre lesere. Jeg anbefaler den videre. Det skrives ikke mange slike bøker. Skulle ønske jeg hadde lest den før jeg reiste til Irland i 2016.



16. mai 2019

Lewis-mannen av Peter May - krimbok nummer to i trilogien om etterforsker Fin Macleod


Det er nesten fjorten dager siden jeg leste bok nummer to i trilogien skrevet av Peter May om etterforsker Fin Macleod: Lewis-mannen. Etter min mening enda bedre enn bok nummer en: Svarthuset. Spennene med en god historie. Jeg har kjøpt alle tre bøkene i trilogien, og gleder meg til fortsettelsen i boken Lewis-brikkene. Ferie er årsaken til at det har tatt tid å «registrere» at boken er lest her på bloggen.

Lewis-mannen ble utgitt så langt tilbake som 2011, og utkom på norsk først i 2018. Det norske forlaget Goliat beskriver Lewis-mannen slik:

«Etterforsker Fin Macleod har sluttet i Edinburgh-politiet. Ekteskapet med kona er også over. Han returnerer til Isle of Lewis, den stormherjede øya i Ytre Hebridene hvor han vokste opp. Her begynner han å bygge opp igjen ruinene etter det som en gang var barndomshjemmet hans. Fin vil lage et nytt hjem og reparere forholdet til barndomskjæresten Marsaili og sønnen de har sammen, Fionnlagh.

Fins planer blir satt på vent da noen torvkuttere finner et godt bevart lik av en ung mann. Faren til Marsaili, Tormod Macdonald, er på vei inn i demensens mørke - hva er forbindelsen mellom ham og liket i torvmyra? Og hvordan er det mulig å kaste lys over Tormods historie når han selv ikke kan fortelle?

Fin går inn i etterforskningen og avdekker godt skjulte hemmeligheter, hemmeligheter som fortsatt kan føre til grufulle konsekvenser for mennesker som står ham nær.»


3. mai 2019

Amerikabrev – en bok om husmannsdatteren Randi fra Gausdal – skrevet av Linda Stewart – en historie verdt å lese om




I blogginnlegget Rya av Ole H Bremnes – «en heil roman på gulvet» - bøker og radioprogram om utvandring  skriver jeg om hvordan jeg kom på å kjøpe boken til Linda Stewart: Amerikabrev. Boken ble utgitt i 2017 på Museumsforlaget. Nå har jeg lest Amerikabrev som ble den positive leseopplevelsen jeg forventet det skulle bli.


Jeg har ingen slektninger som utvandret til Amerika. Men jeg har «utvandret» fra nord til sør i Norge, og jeg kan forstå hvilken utfordring det må ha vært å utvandre fra Norge til USA i 1889. Jeg har lest bøker om utvandring til USA før. Men det er noe eget når historien fortelles slik Linda Stewart gjør i Amerikabrev.

Amerikabrev forteller en historie som gjorde dypt inntrykk på meg. Linda Stewart har valgt ut et menneske som hovedperson: den skriveføre Randi Pedersdatter Holtseteren (f. 1860 d. 1953)

«Randi ble født på husmannsplassen Holtseteren som ligger høyt oppe i lia over prestegården i Østre Gausdal.»

Det var på seteren på Skei, Randis fristed om sommeren, at hun knyttet bånd til Mathias Andersen Kankrud (f. 1858 d, 1949). Jeg har vært flere ganger på Skeikampen i vinterferien. Skulle det bli slik at jeg kommer dit igjen, kommer jeg til å tenke på at under Skeikampen er det frodige fjellbeiter som dannet grunnlaget for seterdrift. Og at der var Randi om somrene før hun emigrerte til USA.

Moren til Randi likte ikke at hun hadde kontakt med Mathias:

«Randi hadde først vært dypt fortvilet da Mathias hadde fortalt henne om brevet han hadde fått av onkel Nils i Wisconsin... I brevet lå en amerikansk billett til Mathias. Han skulle reise allerede om et par måneder, i begynnelsen av april. Randi hadde en mistanke om at moren hennes kanskje hadde vært i kontakt med sin søster for å få Mathias langt fra henne. Moren syntes fortsatt at Mathias var en upassende bråkmaker.»

Mathias emigrerte til USA. Men kom tilbake får å gifte seg med Randi:

«Faren hennes hadde vært genuint interessert da Mathias fortalte om gården sin i Wisconsin. Foreldrene hennes kunne ikke lenger avfeie ham som en uansvarlig bråkmaker, slik de hadde gjort tidligere. Han var blitt voksen, hadde bygget seg en gård, og hadde holdt sitt løfte om å komme tilbake til Randi.»

For moren var det annerledes. Randi var den yngste jenta i familien. Det var forventet at hun skulle forbli ugift og stelle for foreldrene inntil de gikk bort. Hvem skulle ta seg av dem dersom Randi reiste med Mathias. 

Randi giftet seg med Mathias i 1889 og en kald marsmorgen uken etter reiste hun med Mathias til Amerika. En må ikke lese boken til Lisa Stewart for å forstå at dette må ha vært vanskelig.

Det første brevet fra Randi til familien i Gausdal er 29. mars 1889 fra Kristiania. Gjennom brevene fra Randi til familien og brevene hun mottar fra familien i Gausdal er det vanskelig ikke å la seg berøre. Å forstå at bølgen med utvandringen hadde en kostnad. Når broren i Gausdal i sitt brev til Randi avslutter sitt brev til Randi med Lev vel. Bliv lykkelig blir jeg rørt. Hvordan moren, og til  og med kyrne på seteren, savner Randi, da er det man forstår at utvandringen hadde en kostnad som aldri kan måles i kroner og øre.

Mer fra denne boken skal ikke jeg røpe. Det kjennes meningsfullt å lese Amerikabrev og bli kjent med livet til Randi – gjennom ord og bilder - boken beskrives slik her hos Bokklubben der jeg kjøpte boken;  

«Randi Pedersdatter Holtseteren emigrerte fra Norge i 1889. Med sirlig håndskrift beskrev hun alt hun så og opplevde på sin lange reise, og forklarte senere hvordan hun tilpasset seg sitt nye hjemsted. Brevserien hennes strekker seg fra avreisen fra Gausdal en tidlig mars-morgen i 1889 til norske juleforberedelser i Wisconsin nesten syv år senere. Sammen med svarbrevene hun fikk fra slekt og venner i Norge, lar amerikabrevene oss ta del i en personlig dialog og et gjensidig savn over Atlanterhavet. Hvorfor valgte nettopp hun å dra? Hva og hvem reiste hun fra? Dro hun noen gang tilbake til Norge? Husmannsdatteren Randi ble aldri rik eller berømt i Amerika. Fortellingen om henne representerer dermed også historien til det store flertallet av dem som reiste til Amerika for å søke bedre livsvilkår. Med utgangspunkt i amerikabrevene og et rikt bildemateriale tegner forfatteren Linda Stewart et unikt tidsbilde av norsk emigranthistorie.»





1. mai 2019

Bøker lest og skrevet om i mars og april 2019



Mai er måneden da jeg begynner å tenke på hva jeg kan gi til loppemarkedet. Ikke at det er så mye jf. at jeg ikke har shopping som fritidsaktivitet. Det eneste jeg er for impulsiv når det gjelder å kjøpe, er bøker. Da blir det noen bomkjøp.
«Skal du virkelig gi bort alle de bøkene», fikk jeg spørsmål om da jeg bar bøker ned i kjelleren for loppemarkedet her om dagen. Fikk litt dårlig samvittighet av spørsmålet. Samtidig, som jeg sa; dette er bøker som jeg ikke vil savne. Det er grenser for hvor mange bøker jeg kan lagre. Og for hva?
Seks av tretten bøker jeg leste i mars og april hadde jeg lånt av biblioteket. De syv andre er bøker jeg har kjøpt, og ingen av disse vil havne på loppemarkedet.


Link til innlegg om bøker lest i april










Link til innlegg om bøker lest i mars