Et fritt liv av Simen Tveitereid – en bok om å ønske seg noe annet i verdens rikeste land

Det var i en anmeldelse av boken jeg skrev om i innlegget:

 Hyttebok frå helvete - Are Kalvøs motvillige forsøk på å lære seg å elske naturen

at jeg leste om boken til Simen Tveitereid Et fritt liv. Der skriver anmelder i Aftenposten:

«Parallelt med Are Kalvøs bok har jeg lest Harvest-redaktør og forfatter Simen Tveitereids bok Et fritt liv, om å flytte til familiens småbruk utenfor Kragerø.

Det er mulig Tveitereid er en av vennene Are Kalvø mistet «til naturen»; uansett er dette en alvorlig skildring av mye av det samme Kalvø får meg til å hyle av latter over. For også Tveitereid undrer seg over vårt forhold til natur, identitet, velstand, arbeidsliv og fritid. Tross alt har vårt svermeri for naturen startet omtrent samtidig med at vi sluttet å jobbe i den, leve i pakt med den: Den Norske Turistforening ble dannet for bare litt over 150 år siden.

Tveitereid flytter til småbruket med både kunnskap om norsk arbeidsliv og rikholdige fakta om vårt forhold til natur og velstand i kofferten. Han skildrer dessuten sin egen families enorme forvandling i løpet av noen få generasjoner. Og mens Kalvø vender lykkelig tilbake til byen, litt mer venn med naturen enn før, blir Tveitereid værende på småbruket og ser tilbake på det livet han har forlatt i en oppjaget hovedstad med en type sunn undring. Det er blitt en essayistisk, smart og velskrevet bok.»

Nå har jeg også lånt og lest boken til Tveitereid, og jeg likte det jeg leste. Likte den svært godt. Det er mye av det han skriver om som er verdt å reflektere over selv om det er få som tar valget han har tatt, eller har muligheten til å velge slik. 

Selv vokste jeg opp på et småbruk med sau, og ville aldri byttet bort den del av barndommen. Her med flaskelammet Dilten som en sommer ble hunden jeg alltid hadde ønsket meg.

Boken inneholder mange interessante temaer, som f eks i kapittelet Den rastløse forbruker:

«Er det en drøm for en japaner å se nordlyset eller å tilbringe en natt i verdens eneste ishotell, så skal han selvfølgelig få anledning til det, så sant han har råd. Det skaper arbeidsplasser, gjør det ikke? Og selv om vi skulle mene at en venns forbruk er lite klokt, sier vi aldri: Trenger du virkelig den veska der? Er du sikker på at det er lurt å pusse opp kjøkkenet igjen? Ved ikke å si vår mening er vi med på å forskyve hva som blir akseptert som normalt. Som at et barn får en jakke til flere tusen kroner. Eller at neste guttetur går til Barcelona for å se en fotballkamp.

Likevel er det neppe noen god ide å kritisere andres forbruksvaner eller pengebruk. Kanskje tenker du at det er vanvittig å bruke 40 000 kroner på sommerferie i Syden. Men så har du kanskje ikke barn som maser om Sydentur, du foretrekker sykling i fjellet og kjøper gjerne en sykkel til 15 000 kroner. Selv tenkte jeg at ridning var en altfor dyr hobby, å betale flere hundre kroner hver uke for at ungen din skal få sitte på en hest i en time. Slik tenkte jeg helt til jeg fikk en datter som fikk stjerner i øynene av ridning og så på denne timen som ukas høydepunkt.

Problemet med å kritisere privat forbruk er ikke at det gir andre dårlig samvittighet, men at det er for lettvint. Det er å angripe siste leddet i årsakskjeden. Så lenge politikere og økonomer holder fast ved at økonomisk vekst er svaret på utfordringene i samfunnet, er høyt forbruk en nødvendighet.»

Så godt likte jeg boken at jeg har tegnet årsabonnement på nettmagasinet Harvest som handler om natur, mennesker og miljø og som Tveitereid er med å drifte. Her i denne artikkelen kan du lese om boken.

Innledningsvis skriver Tveitereid

«Det fantes et sted, med en helt spesiell betydning for meg. Som jeg kunne bli glad av, bare ved å se det for meg. En liten gård ute ved kysten. Gården hadde alltid vært eid av familien, nå bodde farmoren min der. Der hadde jeg vært i alle somre i mitt liv, nå tilbragte vi mange ferier og helger i bryggerhuset. Når vi måtte reise derfra en søndag kveld om våren, når lufta var fylt av hegg og syrin og alt var irrende grønt, var det med en tung følelse. I bilkøen på vei mot byen dukket spørsmålet oftere opp: måtte vi egentlig dra? Og i august, når gresshoppene var begynt å synge og sjøen var varm, og turen tilbake til byen nærmet seg, var spørsmålet enda mer påtrengende.

Tanken på å bo der hele året var først en lek. I flere år lo jeg det bort, kalte det en romantisk drøm. Men den kom tilbake, stadig oftere.

Kanskje hadde det noe å gjøre med at jeg nærmet meg 40 år. Ikke at det var noen krise. Men klisjeen om at livet er kort begynte å gå opp for meg. Jeg drev og telte hvor mange flere somre jeg kunne regne med å oppleve, dersom alt gikk bra. Jeg tenkte ti år tilbake i livet og syntes at det ikke var så lenge siden. Ok. Så er det fire eller maksimalt fem slike perioder igjen av min tid på jorda. Og det gir meg noe sånt som 60 sjanser til å oppleve en tropevarm sommerkveld på sjøen i en båt, for det pleier bare å være et par slike kvelder hver sommer. 60 varme kvelder er en del, men utgjor ingen evighet, slik livet virket da du var 20. Denne innsikten er banal, som en ny tenåringsfase. Men na er det ikke Dostojevskij som gir deg våkenetter. Nå er det spørsmålet om det virkelig er dette du skal drive med i resten av din tid. Tenke så  mye på jobben, få anerkjennelse, bedre lønn, finere hus, kjøpe mer, reise, stå på.

Kanskje må du ha hatt et bein i graven for du fullt ut forstår hva det vil si at du lever en gang. Det tok et par år for Ase var sterk nok til at vi kunne flytte. Vi solgte huset i Oslo og flyttet på landet. Hjem til gården. Eller småbruket, som det er vanlig å kalle det nå.»

Tveitereid skriver at en del av kommentarene han fikk for valget de tok, opplevde han som indirekte kritikk:

«Hva skal dere leve av? Hva skal dere gjøre der om vinteren? Hos enkelte kunne jeg også ane en litt kritisk undertone, uten at det ble sagt direkte, det ville vel være for konfronterende. Men lå det ikke en liten anklage der, om en form for egoisme. Om at det å trappe ned lønnsarbeidet i såpass ung alder var å svikte som bidragsyter til fellesskapet.

Jeg hadde tenkt igjennom mange sider ved beslutningen, fram og tilbake over flere år, men ikke dette. At jeg, ved å tjene mindre penger enn jeg var i stand til, kunne bli oppfattet som en slags snylter på velferdsstatens goder. Jeg ville jo fortsatt nyte godt av gratis skole og sykehus. Gratis tannlege til barna, billig barnehage. Ja, samboeren min var ennå sykemeldt etter den dramatiske fødselen, og hun ville neppe noensinne bli i stand til å jobbe i en hundre prosent stilling igjen. Altså ville hun få sykepenger og kanskje delvis uføretrygd. Dessuten ønsket jeg jo å bidra. Jeg var ikke en anarkist som ville motarbeide samfunnet. Jeg var en familiefar, og snart ville jeg være FAU-leder og fotballtrener. Var det noe jeg aldri hadde gjort, så var det å snike meg unna forpliktelser.

Men hva er et menneskes dypeste forpliktelser? Jeg tenkte at aller først kommer det å ta vare på familien, og seg selv. Å prøve å bygge et godt liv for seg og sine. Den beste måten å gjøre det på, var kanskje ikke a jobbe mye. Det føltes heller ikke som min rette identitet. Men hva var det, hvor var den? Ville jeg finne den på stedet som betød så mye for meg, var identiteten min i gårdstunet mellom fjellknausene der jeg lekte som barn, var den i det gule lavet ute på svabergene, i kastanjetreet ved bryggerhuset, i de gamle knirkete tregulvene, på stiene gjennom skogen, der vi gikk til sjøen for å bade, der jeg bar fisk hjem om kvelden?

Jeg tenkte vel at dersom alt annet gikk feil, så ville jeg i hvert fall ha dette stedet. Det var et forhold som aldri kunne ta slutt eller forandre seg, slik så jeg det for meg. Men fri for tvil var jeg jo ikke, og når jeg tenker tilbake på det i dag, var min optimisme kanskje naiv.»

Cappelen Damm som er forlaget boken til Simen Tveitereid beskriver den slik:

«Simen Tveitereid flyttet til småbruket der han har tilbragt alle ferier. Han ville ha mer tid med familien, få med seg heggens blomstring om våren og ta en fisketur en klar høstmorgen. Han ville gjøre mer kroppsarbeid ute, ikke sitte foran en skjerm hele dagen.

Men et slikt liv er et brudd med normen i vårt samfunn. I Norge er velstanden tredoblet siden 1970-tallet. Likevel vil vi ha økt lønn hvert år, og vi jobber stadig like hardt. Og nesten alle politikere sier at nordmenn i fremtiden må jobbe mer om vi skal redde velferdsstaten. Dermed skal vi også tjene mer penger og forbruke mer.

Er dette i tråd med de verdiene vi setter høyest i livet? I Et fritt liv forteller Simen Tveitereid om store og små hendelser på småbruket. Boken er også et essay om arbeidets rolle i livet velstandens dilemma: Gleden over nye ting og opplevelser, strevet med å skaffe seg dem og å klare å sette pris på alt sammen.»