Kidnappet (Kidnapped) av Robert Louis Stevenson – en fartsfylt roman fra 1886

«En vakker morgen tidlig i juni 1751 låste jeg for siste gang døra i min fars hus etter meg og forlot barndomshjemmet for godt. Sola kastet sine første stråler på bakketoppene da jeg gikk nedover veien, og da jeg kom så langt som til prestegården, sang svarttrostene i syrinbuskene i hagen, og den rå morgentåka i dalbunnen begynte å lete og spre seg.»

Romanen Kidnappet av Robert Louis Stevenson ble utgitt i 1886. Forfatteren ga også ut andre kjente bøker som Skatten på Sjørøverøya og Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Årsaken til at jeg har lest Kidnappet nå, er at Per Petterson skriver om den i boka jeg skrev om i et innlegg her:

Månen over Porten – en samling av Per Pettersons litterære og personlige tekster

Etter å ha lest romanen som Stevenson skrev, forstår jeg godt at den er blitt en klassiker. Søker man etter boken på Internett, er det utgitt i mange forskjellige utgaver. Romanen er utgitt som tegneserie og er filmatisert. Utgaven jeg har er fra 1979. 

Per Petterson skriver om romanen i kapitlet Hvor hunden er begravet, fra en reise han var i området i Skottland romanen har sin handling fra:

«Når vi kjører den lange veien dit gjennom vakre Glen More og videre langs fjorden Loch Scridain, er det vanskelig å ikke tenke på David Balfour som i 1751 kom denne veien i motsatt retning til fots og noen ganger på kjerre i Robert Louis Stevensons roman Kidnapped. I hvert fall er det vanskelig å ikke tenke på han for meg som ganske nylig har lest boka om igjen. Bortsett fra asfalten på den smale veien, så alt sikkert temmelig likt ut den gangen for tohundrogfemti år siden: vind, stein, myr og lyng. Og sauer. Eller hadde jeg egentlig lest den før? Har jeg kanskje huska den bare fra en utgave av Illustrerte klassikere, og så har den romstert i tankene siden den alderen da jeg var opptatt de bladene. Jeg må ha kjent at det var noe med den fortellinga, eller med David Balfour, som jo er en klassisk lillebror, enda han er enebarn, fordi han går forvirra ut i en overraskende fiendtlig verden, men har evnen til å overleve, til å skaffe seg allierte bare ved sin måte å være på; mennesker som kan utfylle han med de egenskapene han sjøl mangler, men at også han kan tilføre andre det de trenger, og når han treffer den uforferda våghalsen og jakobineren Allan Breck Stewart, da blir han kanskje hel? Det var iallfall lett for meg å dikte meg inn i han da, ved inngangen til puberteten, med det fargerike bladet i hånda, fordi jeg kjente meg som han, nesten som forbytta ved fødselen, uten identitet, og bare ved å gå gjennom en serie strabaser, på livet løs, lik dem David Balfour ble utsatt for, kunne jeg bli den jeg skulle være.»

Tenk å kunne beskrive sine barndoms leseopplevelser slik Per Petterson gjør her. Uansett; Kidnappet av Stevenson, er en fartsfylt roman som fortsatt er lesverdig. Skulle ønske jeg hadde lest den da jeg var barn. Jeg har ennå ikke vært i Skottland. Men håper det skjer om ikke for lenge.

På baksiden av omslaget beskrives handlingen slik:

«Boka forteller om den foreldreløse syttenåringen David Balfours eventyrlige opplevelser i løpet av noen sommermåneder i året 1751. På slektsslottet Shaws nær Edinburgh møter han en skurk av en farbror som ikke vet det verste han skal gjøre nevøen. Han får en ufrivillig, nifs sjøferd rundt nordspissen av Irland, og slipper såvidt med livet i behold fra blodbad og forlis. Sammen med vennen Alan Breck Stuart, blir han mistenkt for mordet på en høy embetsmann, og jaget av kongens tropper.

David Belfour er en oppdiktet skikkelse, men handlingen har sin historiske bakgrunn i striden mellom whiggene og jakobittene i Skottland. Robert Louis Stevenson var selv skotte. Han kjente det skotske landskapet, og skottenes lynne. Derfor er det levende fortellerkunst leserne møter i denne boka.»