Manhattan Beach av Jennifer Egan

«Anna betraktet sjøen. Det dukket opp en velkjent følelse der hun sto i vannkanten: en høyspent blanding av tiltrekning og skrekk. Hva ville komme til syne hvis alt dette vannet plutselig forsvant? Et landskap av bortkomne gjenstander: sunkne skip, skjulte skatter, gull og edle stener og det armbåndet som hadde falt av håndleddet og ned i en avløpskum. Lik, hadde faren alltid lagt til, leende. For ham var havet en ødemark.»

Jeg synes det jeg siterer over var fint da jeg leste det første gang. Hvordan det sammenfatter historien til en av hovedpersonene i historien, Anna, ser jeg først etter å ha lest den gode romanen Manhattan Beach av den amerikanske forfatteren Jennifer Egan utgitt i 2017. Gyldendal forlag har gitt ut romanen på norsk i 2018, og boken jeg har lest er et leseeksemplar. Tidligere har jeg lest og skrevet om Bølle på døra utgitt av Jennifer Egan, som jeg også likte godt – link til innlegget jeg skrev i 2013:

Bølle på døra (A Visit From the Goon Squad) av Jennifer Egan

Anna Kerrigan er elleve år når hun står på Manhattan Beach og skuer ut over havet. Hun er sammen med faren Eddie hjemme hos restauranteier og gangster Dexter Styles. Faren mistet jobben som aksjemegler under børskrakket. Økonomien i den lille familien har rast ned til et bunnivå. Eddie Kerrigan har jobbet for Dunellen som driver med lyssky aktiviteter på havna. En venn fra oppveksten på barnehjemmet. Men nå krever den handicappede datteren Lydia at Eddie må tjene mer penger, og da er Styles riktig mann å kontakte. Dette møtet vil prege livene deres fremover. Havet vil bli sentralt for det yrket Anna velger og som var, og fortsatt er (?), utradisjonelt for en kvinne.

I romanen til Jennifer Egan Manhattan Beach på 463 sider følger vi Anna, Eddie og Dexter Styles og menneskene rundt dem. Handlingen foregår i New York, nærmere bestemt Brooklyn, på 1930- og 40-tallet. En historisk roman og helt forskjellig fra romanen Bølle på døra, særlig hva angår form. Manhattan Beach er i sin form en mer tradisjonell roman.

Når vi møter Anna igjen, er hun en ung kvinne som har avbrutt studiene for å jobbe ved Marineverftet i Brooklyn. Andre verdenskrig er i gang.

«Det ble snart kjent at det de kontrollerte, var deler til slagskipet Missouri, som hadde fått kjølen strukket i Tørrdokk 4 nesten et år før Pearl Harbor. Senere var Missouris skrog blitt slept tvers over Wallabout Bay og til beddingen: et enormt område, med inngjerdinger av jern som avsperret omverdenen, og gangbroer som løp i sikksakk og minnet om den store berg-og-dalbanen på Coney Island. Det å vite at komponentene hun kontrollerte, skulle bli en del av det mest moderne slagskipet som noen gang var bygd, hadde faktisk gitt Anna litt mer glød i arbeidet. Men ikke nok.»

Anna kjeder seg, og i mot sjefens ønske forlater hun arbeidsplassen i matpausen. Hun kommer for sent tilbake og kalles inn på teppet til sjefen, Mr. Voss. Under samtalen sier han at han har lagt merke til at hun ikke har med mat hjemmefra. Da avslører hun at hun bor sammen med moren og den sterkt handikappede søsteren, og at faren er forsvunnet.

«Hadde Anna følt noe ved denne avsløringen, ville hun ha skjult det. Men hun følte ingenting. Faren var gått hjemmefra slik han ville ha gjort på en hvilken som helst dag - hun hadde ikke engang noen erindring om det. Sannheten hadde meldt seg gradvis, som når skumringen faller på: en erkjennelse, når hun tok seg i å vente på at han skulle komme tilbake, av at hun hadde ventet i dager, og så i uker, og så maneder - og allikevel hadde han ikke kommet. Hun var fjorten, og så var hun femten. Håpet ble erindringen om håp: en nummen, død flekk. Hun husket ikke lenger klart hvordan han så ut.»

Jennifer Egan skriver godt. Romanen er på et nivå som gjør at jeg nesten er redd for å omtale den. Redd for at noen skal misforstå noe jeg skriver slik at de unngår å lese den og dermed går glipp av en god leseopplevelse, 

Jeg synes Jennifer blant annet er rågod til å beskrive relasjoner mellom mennesker uten å fortape seg i unødvendige detaljer og selvfølgeligheter. På en elegant måte beveger hun seg frem og tilbake mellom fortid og nåtid og mellom de tre personenes ståsted i fortellingen. Eddie Kerrigans forsvinning skaper en spenning gjennom hele romanen uten at det gjør fortellingen hesblesende.

Det er få romaner jeg leser som jeg tenker kunne vært filmatisert. Manhattan Beach er en slik roman. Samtidig er det skummelt når jeg har dannet meg så klare bilder av personer og miljø. Anna gikk inn i hjertet mitt fra første side. Det samme er relasjonene hun har til familie, venner og bekjente, og endringer i disse.

Her i Gyldendal Magasin forteller Jennifer om presset og prestasjonsangsten etter suksessen med Bølle på døra. Hun forteller at hun underveis i skrivingen var i tvil om hun skulle få det til. Om du vurderer å lese romanen anbefaler jeg deg å lese intervjuet. Når en har lest den forstår en hvor krevende det må ha vært å skrive den.

Her på Gyldendal forlag beskrives romanen Manhattan Beach slik:

New York, 1930-tallet: Anna Kerrigan, tolv år og tøffere enn de fleste, blir med faren Eddie når han skal ut på oppdrag som fagforeningsmann. Men under et besøk hos rikingen Dexter Styles begynner hun å ane at faren driver med en litt mer lyssky virksomhet, som er grunnen til at familien får visse privilegier. Men Anna blir ikke skremt, tvert imot er hun stolt over å få dele en viktig hemmelighet med faren sin, som hun elsker høyt.

Et tiår senere: Andre verdenskrig raser, og kvinner har fått innpass i tradisjonelle mannsyrker. Anna har fått arbeid ved marineverftet i Brooklyn, der hun jobber med å måle små deler til skipskonstruksjon. Hun drømmer om å bli dykker, men det er en jobb som fortsatt er forbeholdt menn fordi den er så fysisk krevende og farlig. Annas far er sporløst forsvunnet, og Anna har ansvaret for å forsørge moren og den usedvanlig vakre, funksjonshemmede lillesøsteren. En kveld treffer Anna igjen Dexter Styles på en nattklubb, og gjennom ham får hun innblikk i en brutal verden av gangstere og forretningsfolk som ikke skyr noen midler – en verden hvor faren hennes åpenbart hadde en viktig rolle.

Jennifer Egans første historiske roman omtales allerede som et mesterverk. Spennende som en krimfortelling, og samtidig gripende om kjønn, familiebånd og lidenskap i en tid da alt sto på spill.

Bølle på døra (A Visit From the Goon Squad) av Jennifer Egan

I romanen  Bølle på døra lærte jeg et nytt uttrykk; "Betalte papegøyer i blindteam". Papegøyene er bloggere som får betalt for å skryte, i dette tilfellet av artister i musikkbransjen, på sine blogger. Uten at de vet om hverandre.

Jeg får ikke betalt for å «skryte « av boken til Jennifer Egan selv om dette er innlegg nr 3 om romanen.  Som jeg skriver i innlegget Boken på vent ble denne boken valgt da jeg som god kunde i Bokklubben fikk tilbud om en bonusbok.

Bl a valgte jeg boken ut ifra følgende som er skrevet på Bokklubbens sider om romanen:

"Bennie og Sasha er to av til sammen 13 romanfigurer, som får hvert sitt kapittel i denne boka. Alle er de forbundet med hverandre, gjennom jobb, familie eller tilfeldige møter. Fortellingene strekker seg over fire tiår og flere verdensdeler, fra hippietidens siste krampetrekninger i California, via Mombasa og Napoli, til New York anno 2020. Men den egentlige hovedpersonen møter vi allerede i tittelen. For som Egan viser oss gjennom hver eneste historie, er det tiden som er en bølle. Med irriterende liten medfølelse banker den på døra hos hver og en av oss. Vi tror at verden er som den alltid har vært, men tiden endrer spillereglene over natta. Vi tror vi er de samme som før, men tiden dytter oss foran et speil og viser oss gamle ansikter vi ikke kjenner igjen. "

Den amerikanske journalisten Jennifer Egan (f.1962) debuterte i 1993 med novellesamlingen Emerald City. Så fulgte romanene The Invisible Circus (1995), Look at Me (2001) og The Keep (2006). I 2010 kom den prisbelønte A Visit From the Goon Squad (Bølle på døra). Utgitt på norsk i 2012 av forlaget Oktober.

Her intervjues forfatteren av Siss Vik i NRK's bokprogrammet. Jennifer Egan forteller bl a om hvorfor hun valgte å fortelle en historie i romanen ved bruk av PowerPoint.

Til deg som må ha handlingen i en rett tidslinje, eller til nød tillater at forfatteren vekslet mellom to tidsperioder, er neppe Bølle på døra en roman å anbefale. Tålmodighet er viktig skal man like romanen som også kan sammenlignes med en novellesamling slik den er konstruert. Her finnes man igjen hovedpersonen i et kapittel som biperson i et annet kapittel. Og en flyttes fra sted til sted og mellom tidsperioder og tema.

I Bølle på døra kastes man i løpet av 382 sider mellom tid og personer slik at man kan kjenne seg svimmel av mindre. "Hvem var Lulu igjen", tenkte jeg. Og når jeg i etter flere sider får svaret, tenker jeg. "ja, det var henne jeg leste om der.....". Så har jeg i halve kapitlet blandet sammen Scotty med Bosco. Men pytt sann, er det så nøye. Det er sånn jeg liker at bøker skal være. De skal utfordre meg. Det er de bøkene jeg husker jeg har lest. Den er morsom, trist, tøff, skitten, underholdende, tankevekkende, uforutsigbar osv osv.

I et innlegg på En smakebit på søndag fremkommer humoren en finner i romanen. » Erindringskrampen» som også jeg gjenkjenner fra eget liv. Episoder jeg godt kunne vært foruten og som ikke er så hyggelig å tenke tilbake på.

Her er en smakebit av noe i boken som jeg ble veldig trist av. Sasha er bare fem år. Foreldrene sloss som vanlig. Onkel Ted tar henne med på stranden for å komme bort fra bråket og volden. De samtaler seg imellom;

"Disse samtalene varte i timevis. Ted hadde en foruroligende følelse av at barnet holdt dem i gang så lenge så mulig for å ha noe å fylle tiden med, slik at de begge skulle slippe å tenke på hva som foregikk oppe i huset. Og dette gjorde at hun virket mye eldre enn hun egentlig var, en bitte liten kvinne, erfaren, livstrett, så innforstått av livets byrder at hun ikke gadd å nevne dem engang. Hun hentydet aldri en eneste gang til foreldrene sine eller hva det var hun og Ted søkte tilflukt fra der nede på stranden. "

En smakebit på søndag : Bølle på døra av Jennifer Egan

Jeg har hatt et innlegg om romanen tidligere: Boken på vent: Bølle på døra av Jennifer Egan. Men den tåler flere innlegg. Romanen har fått gode kritikker av både utenlandske og norske anmeldere, forfatteren har fått mange priser for den og romanen ble en bestselger i USA og England. Tom Egeland (VG) ga den terningkast seks, og skriver som korrekt er at «Boken kan leses som en sammenhengende roman- og som en samling noveller som kretser rundt de samme temaene og menneskene.»

Originaltittelen er A visit from the goon squad. Jeg er kommet til side 150 av 382. Og den er midt i blinken for min smak. 

Kort hva boken omhandler:

«Boka beveger seg fram og tilbake i tid og sted gjennom 40 år, med utgangspunkt i pønkrockens California. Den skildrer et pulserende musikkmiljø som knytter folk sammen, før alt forandrer seg. Sentrale skikkelser er pønkrocker og senere stjerneprodusent Bennie Salazar, og den unge jenta Sasha, som jobber for Bennie og sliter med kleptomani.»

Smakebiten er fra tidlig i boken. Livet bøller med Bennie. I tillegg til at han sliter med potensen, som medfører til at han spiser bladgull som har gitt han utgifter til åtte tusen dollar i løpet av de siste to månedene, havner han hele tiden i det han kaller «erindringskrampen». Det skal bare et ord til før han faller i staver og tenker tilbake til mer eller mindre pinlige hendelser tilbake i tid som gir han pustebesvær.  Dr Beet har rådet han til å skrive opp disse opp med stikkord. Erindringskrampene han har hatt så langt denne dagen har han skrevet opp bak på en parkeringsbot. Sasha som ber om og får se hva han har skrevet, spør om det er sangtitler, og det svarer Bennie ja til. Et av ordene han har skrevet opp er «valmuefrø» og her er hendelsen han tenkte på:

«Han hadde tatt sønnen med til frisøren for noen år siden og opplevd at Stu,

barbereren han hadde gått til i årevis, hadde lagt fra seg saksen og trukket Bennie til side. «Det er noe galt med håret til sønnen din,» hadde han sagt.

  «Noe galt!»

Stu tok Bennie med seg bort til Chris der han satt i stolen, og skilte håret hans, slik at noen brungule skapninger på størrelse med valmuefrø kom til syne, kravlende rundt i hodebunnen. Bennie kjente at han ble svimmel. «Lus,» hvisket frisøren. «De får det på skolen.»

   «Men han går på privatskole!» hadde det plumpet ut av Bennie.«I Crandale, New York!»

   Øynene til Chris var blitt store av redsel: «Hva er det, pappa?» De andre i lokalet stirret på dem, og Bennie hadde følt at det var hans skyld, han med sin uregjerlige manke, og det til de grader at han sprayet seg i armhulene med insektmiddel hver morgen til denne dag, og hadde en ekstra boks stående på kontoret - helt vilt! Han var klar over det! De hentet yttertøyet mens alle så på, Bennie med brennende ansikt; herregud, det gjorde vondt å tenke på dette nå - gjorde fysisk vondt, som om erindringen harvet over ham og etterlot dype flenger. Han skjulte ansiktet i hendene.»

Vil du lese flere smakebiter tilknyttet Maris blogg Flukten fra virkeligheten , klikker du på bildet som kommer nå:

Boken på vent: Bølle på døra av Jennifer Egan

Tirsdag og Boken på vent på bloggen Beathesbokhylle.  Et flott opplegg som hjelper meg å legge planer for hva jeg skal lese fremover. Og å innse at jeg må bremse litt når lysten til å kjøpe bøker tar fullstendig overhånd. Samtidig er det mange bøker en får tips om. Så sluttsummen blir vel sånn +/-=0.

For selv om jeg "leser så det freser" for tiden, noe jeg har gjort siden jeg lærte å lese, er det ikke fritt for at tilgangen er større enn avgangen.  Den største årsaken til at det står for mange uleste bøker i bokhylla, er det var for mange år da jeg for det meste leste faglitteratur. Moro var det, men neppe særlig smart sett i ettertid. Av skade blir man klok er et ordtak som passer til situasjonen.  Nå leses all faglitteratur i arbeidstiden og på jobben.  Det har tatt meg litt tid å innse at det er noe av det beste som har skjedd meg.

Men selv om det var en lang periode jeg leste få bøker, ble bøker kjøpt. Og det står derfor mange bøker i bokhylla som ikke er lest. De fleste kjøpt gjennom Bokklubben. Og da er det hyggelig at man får en bonusbok av og til som god kunde. Og en av dem jeg valgte og kom i postkassa forrige uke, var Bølle på døra av Jennifer Egan. Og det er tiden som er bølla.

Ser på nettet at en anmelder kaller den en rock´n roll-roman. Mange anmeldere er fra seg av begeistring . "Det tar litt tid å bli hekta – ikke gi opp. Med litt tålmodighet blir romanen en fryd å lese." En annen skriver; "Boka er poetisk , skitten, trist og klok – med en merkelig tiltrekningskraft på leseren .... en av de mest egenartede, altoppslukende bøkene jeg har lest, en godtepose full av favorittbiter. Får lyst til å kaste meg over den med en gang. Men først må jeg komme hjem fra det ramsalte sjøeventyret med John Jacob Turnstile.

Forlaget Oktober beskriver Bølle på døren slik og der er også mange utdrag fra anmeldelser ramset opp:

"Her er boka som tar tiden på pulsen, har tatt amerikanske kritikere og lesere med storm og høstet et skred av litterære priser. Romanen rommer en vev av fortellinger med røtter i punkrockens California og tråder inn i framtidens USA. Sentralt står livene til Bennie Salazar, punkrocker og senere stjerneprodusent, og Sasha, den unge kvinnen som jobber for Bennie og sliter med kleptomani. Boka handler om å være ung, og plutselig være eldre. Den beveger seg fram og tilbake over 40 år, flytter seg mellom New York, San Francisco, Napoli og Afrika. Den fanger tidens nådeløse gang og teknologiens ubønnhørlige frammarsj som herjer med vår menneskelighet.

Bølle på døra har vunnet en oppsiktsvekkende lang rekke priser – bl.a. både Pulitzer-prisen og National Book Critics Circle Award – og er blitt en stor bestselger både i USA og i England. Bokrettighetene er solgt til 30 land. HBO har sikret seg TV-serierettighetene"

Vi du lese Beathe’s og andre bloggeres innlegg om bøker på vent og/eller ønsker å vite hvor superenkelt det er å delta, klikker du på bildet som kommer nå: