Bølle på døra (A Visit From the Goon Squad) av Jennifer Egan

I romanen  Bølle på døra lærte jeg et nytt uttrykk; "Betalte papegøyer i blindteam". Papegøyene er bloggere som får betalt for å skryte, i dette tilfellet av artister i musikkbransjen, på sine blogger. Uten at de vet om hverandre.

Jeg får ikke betalt for å «skryte « av boken til Jennifer Egan selv om dette er innlegg nr 3 om romanen.  Som jeg skriver i innlegget Boken på vent ble denne boken valgt da jeg som god kunde i Bokklubben fikk tilbud om en bonusbok.

Bl a valgte jeg boken ut ifra følgende som er skrevet på Bokklubbens sider om romanen:

"Bennie og Sasha er to av til sammen 13 romanfigurer, som får hvert sitt kapittel i denne boka. Alle er de forbundet med hverandre, gjennom jobb, familie eller tilfeldige møter. Fortellingene strekker seg over fire tiår og flere verdensdeler, fra hippietidens siste krampetrekninger i California, via Mombasa og Napoli, til New York anno 2020. Men den egentlige hovedpersonen møter vi allerede i tittelen. For som Egan viser oss gjennom hver eneste historie, er det tiden som er en bølle. Med irriterende liten medfølelse banker den på døra hos hver og en av oss. Vi tror at verden er som den alltid har vært, men tiden endrer spillereglene over natta. Vi tror vi er de samme som før, men tiden dytter oss foran et speil og viser oss gamle ansikter vi ikke kjenner igjen. "

Den amerikanske journalisten Jennifer Egan (f.1962) debuterte i 1993 med novellesamlingen Emerald City. Så fulgte romanene The Invisible Circus (1995), Look at Me (2001) og The Keep (2006). I 2010 kom den prisbelønte A Visit From the Goon Squad (Bølle på døra). Utgitt på norsk i 2012 av forlaget Oktober.

Her intervjues forfatteren av Siss Vik i NRK's bokprogrammet. Jennifer Egan forteller bl a om hvorfor hun valgte å fortelle en historie i romanen ved bruk av PowerPoint.

Til deg som må ha handlingen i en rett tidslinje, eller til nød tillater at forfatteren vekslet mellom to tidsperioder, er neppe Bølle på døra en roman å anbefale. Tålmodighet er viktig skal man like romanen som også kan sammenlignes med en novellesamling slik den er konstruert. Her finnes man igjen hovedpersonen i et kapittel som biperson i et annet kapittel. Og en flyttes fra sted til sted og mellom tidsperioder og tema.

I Bølle på døra kastes man i løpet av 382 sider mellom tid og personer slik at man kan kjenne seg svimmel av mindre. "Hvem var Lulu igjen", tenkte jeg. Og når jeg i etter flere sider får svaret, tenker jeg. "ja, det var henne jeg leste om der.....". Så har jeg i halve kapitlet blandet sammen Scotty med Bosco. Men pytt sann, er det så nøye. Det er sånn jeg liker at bøker skal være. De skal utfordre meg. Det er de bøkene jeg husker jeg har lest. Den er morsom, trist, tøff, skitten, underholdende, tankevekkende, uforutsigbar osv osv.

I et innlegg på En smakebit på søndag fremkommer humoren en finner i romanen. » Erindringskrampen» som også jeg gjenkjenner fra eget liv. Episoder jeg godt kunne vært foruten og som ikke er så hyggelig å tenke tilbake på.

Her er en smakebit av noe i boken som jeg ble veldig trist av. Sasha er bare fem år. Foreldrene sloss som vanlig. Onkel Ted tar henne med på stranden for å komme bort fra bråket og volden. De samtaler seg imellom;

"Disse samtalene varte i timevis. Ted hadde en foruroligende følelse av at barnet holdt dem i gang så lenge så mulig for å ha noe å fylle tiden med, slik at de begge skulle slippe å tenke på hva som foregikk oppe i huset. Og dette gjorde at hun virket mye eldre enn hun egentlig var, en bitte liten kvinne, erfaren, livstrett, så innforstått av livets byrder at hun ikke gadd å nevne dem engang. Hun hentydet aldri en eneste gang til foreldrene sine eller hva det var hun og Ted søkte tilflukt fra der nede på stranden. "