Salaam Brick Lane – A Year in the New East End skrevet av Tarquin Hall

Først som sist vil jeg si at Salaam Brick Lane – A Year in the New East End skrevet av Tarquin Hall, ikke er noen trist bok. Den er varm og morsom. Men det er en del skjebner som gjør en trist iblant. Jeg er enig med de mange anmelderne som ga den god kritikk da den ble utgitt. Den beskriver en fattig bydel i London de færreste besøker som turister. Derfor var en av de tingene jeg var spent på, om lysten til å besøke London igjen ville avta ved å lese boken utgitt i 2005.

Boken er en av bøkene i Spor-serien, Aschehoug 2000-2010.

Jeg leste den engelske versjonen som jeg har kjøpt. I dette innlegget har jeg skrevet om hvordan jeg ble tipset om boken på 264 sider:  Boken på vent: Salaam Brick Lane: A Year in the New East End.

Men lysten til å besøke London igjen er overhodet ikke avtatt etter å ha lest boken.  En by som jeg har adoptert Richard Herrmanns betegnelse på, «mine gleders by». På spørsmål om jeg ville bodd et år i dette området som Tarquin Hall gjorde og som er grunnlaget for boken, så er svaret nei. Jeg er nok ikke så tolerant som forfatteren synes å være.

Tarquin Hall (f.1969) er en engelsk journalist og forfatter. Han har mesteparten av livet bodd utenfor England. Han har bodd og arbeidet i mange områder i verden. Om dette kan du lese mer om på hans hjemmeside.

Det var ikke forfatterens plan å bo i denne delen av London da han og forloveden Anu bestemte seg for å flytte til London. Men å leie den lille loftsleiligheten hos Mr Ali i Banglatown som bydelen kalles, var den eneste de hadde råd til. Selv om han hadde beskrevet området og leiligheten, fikk Anu nærmest sjokk da hun kom. Og leiligheten var i langt bedre stand da hun kom enn da Tarquin overtok den. Full av søppel og mangler som Mr Ali var svært lite villig til å rette på. Her rakker Mr Ali, som selv har en klesbutikk i første etasje, ned på tidligere leieboere når Tarquin er og snakker med han for første gang:

«I’ve ‘ad like, nafing but bustards, innit, ‘he said, complaining about how the students had stolen the toilet seat from the bathroom. 'The ones before the students was - 'he grimaced as if he'd suddenly smelt something unpleasant - "omosexuals.' He emphasised this last word as if it was sacrilege to say it out loud.

“I’eard 'em - you know . . .' His eyes widened and he made an aggressive action with his right fist, punching it against the palm of his left hand. “Buggering, all day and all night! Breakfast, lunch and dinner! Always buggering, innit!”

 Mr Ali’s promiscuous gay tenants had disturbed the old Jewish lady who

lived in the bed-sit on the first floor. She had complained to M r Ali and

he in turn had called the police.

  “ I says to the coppers, "It's not right, innit. The Koran forbids it,

But the coppers, they just laugh. They says to me, " Mr Ali , it's the law 'er Majesty, she allows the buggering."'

Mr Ali er en av mange forfatteren blir kjent med. Her er mange skjebner som er samlet på et sted. «The Jewish lady», Mrs Sadie Cohen er av dem. Og gjennom henne blir han kjent med en som kan mye om bydelens historie, Solly. En bydel som alltid har vært bebodd av fattige immigranter. Hugenotter, irer, jøder osv, og på denne tiden som forfatteren bor der, mengder av innvandrere fra Bangladesh. Etter hvert som Anu kommer blir det flere problemer. Og morsomheter. Hun tar bl a tak i Mr Ali og finner løsning på hvordan hun skal få han til å ta på seg ansvaret for å rette opp feil og mangler i leiligheten. Men et sted går grensen for denne eiendommelige utleier, og det er musene…..

Jeg sitter igjen med mange tanker etter å ha lest boken.  De aller fleste forfatteren blir kjent med er mennesker som har et driv i seg til å få et bedre liv og jobber mot et mål. Som ønsker å komme seg ut av det for mange er, et trøstesløst liv pga dårlig økonomi. Å flytte fra Brick Lane. Og et spørsmål en kan stille etter å ha lest boken er; når blir man engelsk. Ikke minst kommer dette spørsmålet frem når forfatteren skal hjelpe en bekjent med å spore opp ekte «Cocneys».