28. juni 2020

Lærerinnens sang av Vigdis Hjorth – en roman med et tidsaktuelt tema



«Den tiende april 2016 gikk Lotte Bøk fra sitt gamle hus ved Akerselva til sin arbeidsplass på Kunsthøgskolen, uten en anelse om hvordan hennes liv skulle komme til å endre seg i løpet av de nærmeste ukene. Og det på grunn av noe som for andre muligens ville kunne fortone seg som tilfeldigheter.»

I Vigdis Hjorts roman Lærerinnens sang utgitt i 2018 møter vi Lotte Bøk som er 57 år og er lærer ved Kunsthøgskolen i Oslo. Lotte Bøk bor alene, hun er skilt og har en datter og barnebarn som bor i Australia.

«Denne dagen skulle hun undervise førsteårsstudentene på skuespillerlinja i Bertolt Brechts Det gode mennesket fra Sezuan, et stykke de etter alt å dømme ville komme til å spille i, i løpet av sin karriere. Utfordringen var å få dem til å forstå realismen og relevansen i det. Førsteårsstuden tene på skuespillerlinja var svært ambisiøse, nesten krigerske i sine ambisjoner, og det var vanskelig å få dem til å engasjere seg i samfunnsmekanismer som ved første øyekast ikke så ut til å angå dem selv direkte. Det var målet hennes, å få dem til å se utover seg selv, å innse hvilken samfunnssammenheng de inngikk i, og dermed hvilket ansvar de hadde. Hun var godt forberedt, fant fram sine notater og skulle gå mot seminarrommet i den andre enden av bygget da en ung mann passet henne opp og presenterte seg. Hun fikk ikke navnet med seg og kunne ikke huske å ha sett ham før, men det var nærmere fem hundre elever på skolen, og hun forholdt seg i hovedsak til de som studerte teater. Han gikk på Kunstakademiet, fortalte han, og arbeidet med video, og det nye prosjektet hans handlet om noen sentrale lærere på Kunsthøgskolen. Han ville filme undervisningen deres, men også, håpet han, deres hverdag utenfor undervisningssituasjonen og institusjonen, fordi prosjektets tese var at det måtte være sterke sammenhenger mellom liv og undervisning. Dette ville han undersøke nærmere. Ville Lotte Bøk være med? Han ga henne en prosjektbeskrivelse og kontaktinformasjon, hun tok imot og sa hun skulle tenke på det, før hun fortsatte til sitt seminarrom.»

Etter å ha rådført seg med en kollega, sier hun ja til å delta i Tage Basts prosjekt. Et prosjekt som har sitt grunnlag i å se sammenhengen mellom Lotte Bøks undervisning og hvordan hun lever sitt liv. Deltakelsen medfører at Lotte Bøk kjenner på at det rettes et kritisk blikk mot henne, hun begynner å stille spørsmål ved seg selv, og selvforståelsen hun har hatt smuldrer opp. Et helt klart tidsaktuelt tema for den tiden vi lever i der fasaden, men kun smørsida, eksponeres på sosiale media.

«Tage Bast sto ved hovedinngangen. Lotte var ikke i humør til å bli filmet. Hun prøvde å ignorere kameraet slik hun hadde ignorert den indignerte kvinnen. Hun prøvde å sette seg i forelesningsmodus. Hun hadde trening i å sette seg i forelesningsmodus. Antagelig ville det synes på filmen, og det ville kunne være interessant, å se forandringen fra den lett opprørte stemningen hun var i etter møtet med bomsen og den indignerte damen, til det konsentrerte undervisningsmoduset. Bare av den grunn ville videoverket være interessant, tenkte hun. Ah! Hvorfor kunne hun ikke gi faen. Fordi, fordi hun åpenbart fryktet at hun løy for seg selv og at nå skulle selvløgnen komme for dagen? Det var ikke først og fremst det at studentene eller de ansatte på Kunsthøgskolen skulle finne filmen om henne uinteressant, hun fryktet, forsto hun, selv om det sikkert kunne være ubehagelig nok å bli framstilt som politisk korrekt og kjedelig, rett og slett konvensjonell, hun fryktet at hun skulle forstå noe om seg selv som ville måtte få konsekvenser. At hennes selvinnbilninger skulle avsløres, ikke for andre, men for henne selv. Og bare det at hun fryktet dette, var et slags bevis på selvinnbilningenes eksistens. Hva besto de i?»

Jeg er fan av Vigdis Hjorth selv om jeg ikke har lest alle bøkene hun har skrevet. Av de jeg har lest er det ikke alle jeg var like begeistret for. Jeg synes alltid er interessant å se og høre Vigdis Hjorth snakke om bøkene sine og om litteratur generelt. Om Lærerinnens sang kan du se henne fortelle om romanen her på Brenner Live 18. november 2018. Jeg likte romanen og synes tema i romanen er interessant.

Jeg har søkt og funnet en del innslag med Vigdis Hjorth på NRK.  Her er en ung Vigdis Hjorth (desember 1990) som viser temperament når hun for kommentarer om erotikk i bøkene hun har skrevet, I lærerinnens sang er erotikk fraværende.



Forlaget beskriver bokens innhold slik:

«Lotte Bøk er en engasjert foreleser i dramatikk på skuespillerlinja ved Kunsthøgskolen. En dag ber avgangseleven Tage Bast om å få lov til å lage en film av undervisningen til noen utvalgte lærere, men også av livet deres utenfor skolen. Lotte er først skeptisk, men gir så etter. Bast vil gjerne komme hjem til henne, for å finne ut om det er samsvar mellom liv og lære. Etter hvert som arbeidet skrider fram, utviskes grensene mellom dem.

Hva skjer med et menneske som har følt seg ganske trygg i rollen og i livet sitt, men som plutselig sitter i en kinosal og får se seg selv med en annens utforskende blikk?»

 


26. juni 2020

Frida , min ukjente farmors krig av Nina Grünfeld – en historie det er verdt å få med seg



Legg til bildetekst

«Hvor mye husker jeg fra mine egne første leveår? En hel del. En trygg oppvekst på 1970- og 1980-tallet, i en moderne trebarnsfamilie der også mamma var yrkesaktiv. Likevel var familiestrukturen overraskende tradisjonell. Alt av husarbeid og omsorg for barna var det mamma som tok seg av. Pappa kom hjem til rent hus og ferdiglaget middag. Mine to brødre og meg viet han oppmerksomhet i form av samtaler og diskusjoner, men først vi var blitt eldre. Fysisk kontakt lå ikke for ham. Han visste ikke hvordan man gjorde det. Et lett klapp på hodet etterfulgt av kjælenavnet Ninotschka Petrotschka — det var så langt han klarte å strekke seg. Aldri sitte i armkroken og lese bok, ligge sammen på gulvet for å bygge lego eller klemme hverandre ved gjensyn eller farvel. Dette var ting det tok ham noen tiår å lære, som kom først da vi barna var blitt store nok til å insistere nærhet. Pappa var nærværende på et intellektuelt plan, men emosjonelt holdt han avstand. Temperamentet hans var uforutsigbart og overveldende, slik små barn alltid vil oppleve en fullvoksen mann ute av kontroll, men vi visste at sinnet hans var rettet innover, mot ham selv.  Han bar på en fortvilelse så stor at det kunne få ham til å si ting han ikke mente, for deretter å stryke på dør.»

Jeg mener å huske at det var i en nyhetssending jeg hørte om boken til Nina Grünfeld Frida min ukjente farmors krig første gang. Sitatet er fra boken, og det er faren Berthold Grünfeld (1932 -2007) hun beskriver her. Før jeg leste boken så jeg filmen Ninas barn som baserer seg på en bok hun hun har skrevet og som ble utgitt i 2015:

«Dokumentarfilmen "Ninas barn" forteller historien om den tysk-russiske barnepsykologen Nina Hasvoll, og hvordan hun reddet jødiske barnehjemsbarn i Oslo fra å bli drept av nazistene under Den andre verdenskrig.»

Filmen kan ses på Filmbib. Et av barna som ble reddet var Berthold Grünfeld  Fra STORE NORSKE LEKSIKON

«Berthold Grünfeld var kjent som rettspsykiater, sosialmedisiner og sexolog. Han markerte seg som en engasjert og interessert samfunnsdebattant omkring disse emner, men huskes kanskje først og fremst for sine innlegg om seksualitet, familieplanlegging, abort og moderne reproduksjonsteknologi.»

Etter å ha lest boken Frida min ukjente farmors krig, og med mindre jeg har oversett noe, kan jeg ikke forstå annet enn at det som står om faren til Berthold Grünfeld, er feil. Uansett, boken omhandler ikke bare farmorens skjebne, men barndommen til Berthold Grünfeld. Det å få denne mørke skampletten i historien knyttet til enkeltmennesker gjør den mer rystende å lese om. Etter å ha lest historien om Frida kan jeg ikke annet enn å tenke at det var flaks for Berthold at han ble satt bort. Samtidig er det ikke til å undres over at hans psyke ble påvirket av opplevelser i barndommen.

Frida min ukjente farmors krig, som jeg har lånt av biblioteket, er en tankevekkende bok om hendelser vi aldri må glemme selv hvor dystre de er å lese om. Vi trenger å bli påminnet om at det skal bare et menneske til for å sette en verden i brann. Boken som ble utgitt i 2020 har jeg lånt av biblioteket.

 

 

Forlagets omtale av boken:

Første gang Frida Grünfeld ble registrert i en politisak, var våren 1931. Hun var jødisk, prostituert, mistenkt for spionasje - og hun var gravid.

Frida ble født i Østerrike-Ungarn i 1908 og levde et omflakkende liv i Sentral-Europa. Hun fødte sønnen Berthold og satte ham bort da han var bare én uke gammel. Han kom senere til Norge som flyktning og ble en av våre mest kjente psykiatere.

Men hva skjedde videre med Frida? I denne boken drar barnebarnet Nina F. Grünfeld tilbake og leter etter farmoren sin. I avhør, rettsdokumenter og arkiver finner hun små spor og opplysninger, og hun ser hvordan nettet snører seg stadig tettere rundt henne. Myndighetene var ute etter slike som Frida. Så kom nazistene til makten.

Historien om Frida er en rystende fortelling om tilhørighet, savn og tap.

 


22. juni 2020

Omriss (Outline) av Rachel Cusk – på andre forsøk ble romanen en god leseopplevelse




På andre forsøk ble det en god opplevelse å lese romanen Omriss (2014) av Rachel Cusk. Jeg har tidligere lest første kapittel, men ikke funnet det jeg leste interessant og derfor avsluttet lesingen. Men bestemte meg får å gi den en ny sjanse etter at jeg leste gode anmeldelser på Kudos. Det er jeg glad for nå. Når jeg kom meg videre til andre kapittel ble det en god roman å lese.

Omriss er fulgt opp av romanene Transitt (2016) og Kudos (2018). Nå ser jeg frem til å lese disse også.

Hovedpersonen Faye reiser fra London til Aten der hun skal holde et skrivekurs.

«Jeg sa jeg bodde i London, etter at jeg for svært kort tid siden hadde flyttet fra huset på landsbygda der jeg hadde bodd alene med barna mine de tre siste årene, og der vi sju år før det hadde bodd sammen med faren deres. Det hadde med andre ord vært familiehjemmet vårt, og jeg var blitt boende og ble vitne til at det ble graven til noe som jeg ikke lenger visste om jeg skulle kalle virkelighet eller illusjon.»

Senere sier Faye til medpassasjeren på flyet til Aten, eller sidemannen som han i det etterfølgende kalles,:

 «Et ekteskap er blant mye annet et trossystem, en fortelling, og selv om det manifesterer seg på måter som er virkelige nok, forblir impulsen som får det til å vare, i siste instans et mysterium. Det som til sjuende og sist var virkelig, var tapet av huset, som var blitt det geografiske åstedet for ting som var blitt borte, og som, antok jeg, representerte håpet om at de en gang ville komme tilbake. Å flytte fra huset var på sett og vis å erklære at vi hadde sluttet å vente; vi kunne ikke lenger nås på det vanlige nummeret, den vanlige adressen.»



På bokomslaget omtales romanen slik:

«En ung forfatter reiser til Aten for å holde et skrivekurs. Underveis møter hun mennesker som åpner seg for henne og forteller om livet sitt: den eldre mannen som snakker om båter og mislykkede ekteskap, studentene som beretter om kjærlighet og ambisjoner, forfatteren som beskriver smerte og angst – alle har noe de angrer på, og noe de lengter etter. Og gradvis, etter hvert som dette lappeteppet av historier sys sammen, trer også et portrett av fortelleren frem.»

Jeg synes ikke at vi får vite så mye om forfattere slik at et portrett av henne trer frem for meg. Det er møtene hun har med menneskene og det de forteller som er interessante. Selv om ikke alt er like interessant å lese om. Som sidemannen hun treffer på flyet og senere er på båttur med. Andre kapitler er verdt boken alene, som møtet med vennen Paniotis og forfatteren Angeliki. Paniotis er skilt og ser lite til barna sine som er voksne:

«Paniotis,» utbrøt Angeliki, «hva er det du sier? At barna dine emigrerte til USA fordi foreldrene deres skilte seg? Kjære venn, jeg er redd du tar feil hvis du tror du er så viktig. Barn drar sin vei eller blir værende avhengig av sine egne ambisjoner: Det er deres egne liv. Vi er liksom blitt overbevist om at vi har merket dem for livet hvis vi sier så mye som et eneste malplassert ord, men det er jo så klart helt latterlig, og hvorfor skulle forresten livene deres være fullkomne? Det er vår egen forestilling om fullkommenhet som plager oss, og den er rotfestet i våre egne ønsker. Moren min mener for eksempel at det å være enebarn er den verste ulykken man kan oppleve. Hun kan simpelthen ikke godta at sønnen min ikke kommer til å få brødre og søstre, og jeg er redd jeg har gitt henne inntrykk av at denne situasjonen ikke er noe vi har valgt, bare for å slippe å snakke med henne om det hele tiden. Men hun snakker stadig om at hun nettopp har hørt om den ene eller den andre legen som er i stand til å utrette mirakler; her om dagen sendte hun meg et avisutklipp om en gresk kvinne som hadde fått barn i en alder av femtitre, sammen med en lapp der det sto at jeg ikke måtte gi opp håpet. Men for mannen min er det helt naturlig at sønnen vår skal vokse opp alene, siden han selv var enebarn. Og for meg ville det selvsagt ha vært en katastrofe å få flere barn: Det hadde slukt meg fullstendig, i likhet med så mange andre kvinner. Jeg spør meg selv om hvorfor moren min ønsker å se meg bli slukt også, når jeg har viktig arbeid å gjøre, når det ikke ville være til mitt beste og som sagt bortimot ville være en katastrofe, og svaret er at ønsket hennes ikke handler om meg, men om henne selv. Jeg er sikker på at hun ikke vil at jeg skal betrakte meg selv som en fiasko fordi jeg ikke har seks barn, men det er nettopp det oppførselen hennes kan få meg til å føle.»

Litteraturkritiker Marta Nordheim har her skrevet en anmeldelse som beskriver romanen til Rachel Cusk, med overskriften: Lett å lese, vanskeleg å gløyme:

«Det finst gode romanar, og så har du dei som ligg hakket over. Der ligg «Omriss». Rachel Cusk skriv både intelligent og gripande, analytisk og inderleg, originalt og gjenkjenneleg. Meir kan ein ikkje krevje.»

Etter å ha lest Omriss er jeg glad jeg ga den en ny sjanse. For etter første kapittel var det mye bra å lese. Det er noe særegent med den. Rachel Cusk skriver godt og det er mange temaer å reflektere over. Gjenkjennelse er helt klart et ord som jeg kan knytte til flere av romanens temaer.

Du kan lese en lang beskrivelse av forfatteren her på Gyldendal forlag.


19. juni 2020

Klangen av frihet av Toril Brekke – tredje bind i trilogien - grei avslutning




Da var siste bind i trilogien til Toril Brekkes  Klangen av frihet utgitt i 2020 lest og levert tilbake til biblioteket. Tidligere har jeg lest og skrevet om:

Alle elsket moren din – en god oppvekstroman av Toril Brekke – gleder meg til å lese fortsettelsen i romanen Kobrahjerte

Kobrahjerte av Toril Brekke – bok nummer to innfridde nesten

 Dette skal jeg gjøre kort. Det var greit å få med seg avslutningen av trilogien selv om hvem som var far til Agathe og Morten, det gjettet jeg riktig i løpet av Kobrahjerte. Grei avslutning. Samtidig jeg merker at jeg ennå har Lars Saabyes roman,  som jeg leste før romanen til Toril Brekke, i hodet og sammenligningen er der enten jeg vil eller ikke. Derfor ble ikke romanen til Toril Brekke den helt store leseopplevelsen. Begynnelsen var best, og starten var rå. Men så kjente jeg at det flatet ut på slutten. Men for all del, de som ikke har lest trilogien og liker å lese oppvekstromaner, er trilogien verdt lesetimene.

Forlagets omtale av Klangen av frihet:

Tredje og siste bok om oppvekst i Oslo på 1960-tallet. Agathe får endelig svar på hvem faren er, et svar hun ikke vil ha.

Trilogien om Agathe og den vakre pianistmora er et verk om å vokse opp i Oslo på 1960-tallet, om overgrep og om utfordringene ved å bli voksen.

I den første boka, Alle elsket moren din, svikter moren Agathe - for til slutt å forlate henne og familien helt. I Kobrahjerte opplever vi hvordan Agathe streber etter voksenlivet for å forstå hva det vil si å være kvinne, og for å forstå hvorfor mora er som hun er.

I Klangen av frihet får vi svarene. Agathe er blitt atten år og tar det siste skoleåret på det nystartede Forsøksgymnaset i Oslo. Det er slutten av 1960-tallet, en ny tid er i emning, Vietnamkrigen får ungdom til å engasjere seg, feminismen gjør seg gjeldende. Agathe forsøker å være fri, politisk aktiv og lykkelig, men innhentes igjen av det spørsmålet som alltid har ridd henne, hvem er far?

 

16. juni 2020

Byens spor Skyggeboken av Lars Saabye Christensen – fin avslutning på trilogien




«En fiktiv person som bare lever i en bok, kan bli like tilstedeværende i noens liv som et virkelig menneske.»

Sitatet over fra denne artikkelen: Kan en bok endre livet ditt?

Jeg skal ikke påstå at bøkene til Lars Saabye Christensen har endret livet mitt. Men han skriver slik at personene i bøkene er så til de grader til stede i livet mitt under lesingen og etterpå. Det var de også i den siste romanen Skyggeboken i trilogien Byens spor. 

I Skyggeboken følger vi Maj, Stine og Jesper og naboer og bekjente videre. I tillegg har forfatteren flettet eget liv inn i romanen. Nesten umerkelig vandrer han mellom fiksjon og eget liv. Det mellommenneskelige, tids- og miljøskildringene; det er få forfattere som jeg synes skriver så godt om de nære ting som Lars Saabye Christensen. Høsten er kommet inn i livet til forfatteren og sykdom preger livet hans, og tvinger han til å reflektere over mye. Tankevekkende å lese. Jeg er glad han avsluttet romanen slik han gjorde. Nå kan jeg legge historien fra meg uten at det er for trist å forlate personene. Så har du ikke lest trilogien, er den å anbefale.

Forlaget omtaler Byens spor Skyggeboken slik:

Hva hører vi når vi lytter til byens lyder? Hvilke spor etterlater den i oss? Hvem er det i andre enden når det ringer?

Sentralt i Byens spor står Maj Kristoffersen, hennes skjebne er tett vevd sammen med byen og gatene hun lever i: Men like mye menneskene hun deler byen med, først og fremst barna, Jesper og Stine. Kvinnene i Røde Kors som utgjorde Fagerborgs usynlige sosiale ryggrad. Barna er blitt voksne og tidene forandrer seg. Håp og drømmer får brynt seg på en verden som ikke lenger går på skinner. Voksesmertene preger dem alle når nye dører åpner seg og de gamle lukker seg.

Lars Saabye Christensen har lagt øret inntil byens konkylie og lyttet til dens spor. Med finstemt følsomhet avlytter han hver enkelt rille. Han ser lyset kaste skygger den ene veien når solen går ned over byen som en gang var, og den andre veien når solen står opp over en by som våkner til en ny tid. Uvegerlig reiser spørsmålet seg: Hvem er vi som bor i denne byen, dette landet og denne tiden – og hvem vi vil være?

Medrivende, storslått og tankevekkende avslutning på trilogien Byens spor.




6. juni 2020

Egils saga –handler om livsløpet til Egil Skallagrimsson og ætten hans




Fra Del 1 Gamlelandet

«Ulv var en rik mann både på jord og i løsøre. Han tok lendmanns rett, liksom forfedrene hans hadde hatt, og ble en mektig mann.

Det er sagt at Ulv var en drivende bonde. Han hadde for skikk å stå opp i otten og går rundt til gardsfolkene og håndverkerne sine, og se over buskapene og åkrene, og stundom var han i samtale med folk som trengte hans råd; og klok som han var, fant han gode råd for alt.

Men hver dag når det led mot kveld, ble han folkestygg, så det var ikke mange som fikk vekslet et ord med han. Han ble tidlige søvntung om kvelden, og det ordet gikk at han var ram til å skifte ham. Han ble kalt for Kveld-Ulv.

Kveldulv og Salbjørg hadde to sønner. Den eldste Torolv, den yngste Grim. Som de vokste opp, ble de store og sterke begge to akkurat som far deres. Torolv var en særs vakker og forseg kar. Han lignet på morsfolket sitt, var glad og lettlynt og gavmild. Han var en mann som det stod vær av, hva han så gjorde, ærekjær og dverv til gagns. Alle likte han godt.

Grim var svart i hår og bryn, og stygg. Lik far sin både i skinn og sinn. Han var en gild arbeidsdriver, hadde et godt håndlag, enten den nå var tres eller jern han arbeidde i, og var en makeløs god smed. Om vintrene lå han ofte på sildefiske med notbåt og hadde mange huskarer under seg.

Da Torolv var i tyveårsalderen, rustet han seg til hærferd, og Kveldulv ga ham et langskip…»

Imens Torolv er i viking skjer det noe; Harald Hårfagre, vil legge landet under seg.

«Harald, sønn til Halvdan Svarte, hadde tatt arv etter far sin øst i Viken. Han hadde svoret på at han hverken skulle skjære eller kjemme håret sitt før han ble enevoldskonge over Norge. Han ble kalt Harald Luva.»

Kveldulv og sønnene bor i Firdafylket. Harald legger under seg fylke etter fylke. De lendmenn og storbønder han mistenker for å kunne gjøre motstand mot han får valget om å bli hans tjenestemann eller forlate Norge, noe mange velger å gjøre. Harald vil at Kveldulv skal komme til han. Kveldulv svarer sendemennene han er for gammel til å ligge om bord i hærskip. Heller ikke Grim vil dra til kongen. Etter en ny runde med sendemenn, gir Kveldulv beskjed om at om når Torolv kommer hjem fra viking til sommeren, kan han være interessert.  Når Torolv kommer hjem stiller han seg positiv til å dra. Kveldulv tror at det å følge kongen kan ende med døden.

«Da går det helt annerledes,» sier Torolv «enn jeg tror; for jeg venter med den største heder av ham, og her er fullrådd på å dra til kongen og bli hans mann. Og det jeg har spurt i hirden hans fins bare grepa karer, og det gildeste jeg kan ønske meg, er å bli med i den flokken, om de vil ta imot meg. Det er sørget bedre for de mennene enn for noen andre i dette landet. Om kongen har jeg hørt sagt at han er gavmild over all måte mot mennene sine, og at han ikke er mindre rundhåndet når det gjelder å gi framgang og makt til dem som han synes skikket til slikt. Men om alle dem som snur vrangsiden til og vil slutte seg til ham i vennskap, har jeg spurt at de aldri blir noe til karer: somme rømmer av landet, og andre blir leilendinger. Jeg synes det er rart, far, så klok og ærekjær mann som du er, at du ikke med takk tar imot den hederen kongen bød deg. Men om så er at du kjenner deg viss på at vi vil få ulykke av denne kongen og at han vil være vår uvenn, hvorfor fór du da ikke til kamp mot ham sammen med den kongen du før hadde svoret din tjeneste? Ingenting sømmer seg nå mindre, synes jeg enn å være hverken hans venne eller uvenn.

«Det gikk den gang», sier Kveldulv; «akkurat som jeg tenkte: at det ikke ville bli noen seiersferd de fór som sloss mot Harald Luva nord på Møre. Og like sannspådd vil det vise seg å være at Harald kommer til å bli mine frender til stor skade. Men du Torolv, vil nok selv rå for hva du gjør. Og jeg er ikke redd for at du vil synes for stutt, om du kommer i Haralds hirdmannsflokk, eller ikke te deg jevngod med de beste, der mot og manndom røynes; men akt deg, så du ikke går for vidt og gir deg i kast med dine overmenn. – Men du kommer nok til å stagge deg, kjenner jeg deg rett.»

Torolv blir tatt opp i kongens hird og får både framgang og rikdom ved å slutte seg til Harald. Men så viser det seg at han har arvet et problem. To menn som mener de urettmessig er fratatt sin arv henvender seg til Torolv. Men Torolv sier at etter det han kjenner til er de kun frillesønner som ikke har krav på arv. Mennene, Hilderidsønnene Hårek og Rørek, ber kongen gjeste seg. Under dette besøker planter de et frø om at Torolv har planer om å svike kongen. Det de kan fortelle fester seg hos kongen. Det ender meg at kongen gir Hilderidsønnene tilsynet med gården de mener er deres farsarv. Torolv flytter til Sandnes, gården han har arvet av ektefellens far. Men det er ikke nok, Torolv blir for mektig og blir drept, og det er kongen som gir han banesåret.

Grim var i midten av tyveårene alt blitt skallet, derfor ble han kalt Skallagrim:

«Til Kveldulv kom den tidende at Torolv, sønn hans, var falt. Dette gikk så hardt inn på ham, at han la seg til sengs av sorg og alderdom. Skallagrim kom ofte til ham, og prøvde å få ham på andre tanker, sa alt annet var høveligere enn å legge seg til sengs som en annen stakkar.»

Skallagrim foreslår at broren hevnes. Han lar seg overbevise om å fare til kongen for å prøve å få bøter. Kongen ønsker at Skallagrim går inn i hirden hans. Er kongen fornøyd med Skallagrim kan han få bøter for broren eller annen heder. Skallagrim svarer kongen:

«Alle vet hvor meget mere til kar Torolv var enn jeg i alle deler, og likevel rakk lykken han ikke til, konge, i din tjeneste. Mitt valg blir derfor dette ikke. Jeg vil ikke tjene deg, fordi jeg vet at jeg ikke vil ha lykken med meg til å yte deg den tjeneste som jeg gjerne ville, og deg verdig er. Enda mindre lag har jeg til det, er jeg redd, en Torolv hadde.»

Kongen blir sint, og det er så vidt Skallagrim unngår å bli drept.

«Kveldulv og Skallagrim rødde ofte om hva de nå helst skulle gjøre, og entes om alt. Der i landet kunne de ikke bli værende, sa de, like lite som andre som var kommet på kant med kongen. Likest var det, mente de, å dra fra landet, og de tykte det måtte være gildt å fare til Island; for det var et slikt godt land, ble det sagt. Dit var nå alt venner og kjenninger av dem reist, for Ingolv Ørnsson og følgesmennene hans hadde tatt seg land og bustad på Island. Jord fikk en der for ingenting, og bygde hvor en ville. Og den ting stod fast for dem, at de fikk gi opp garden sin og dra fra landet.»

De drar fra Island. Kveldulv dør på turen over. På Island blir Egil Skallagrimson født:

«Men Skallagrim og Bera fikk enda en sønn. De øste vatn over ham og ga ham navn, kalte ham Egil. Som han vokste til, kunne en tidlig se på ham at han ville bli stygg til gagns og lik far sin, svart i hår. Og da han var tre år gamme var han likeså stor og sterk som andre guttunger på seks og syv, og han var tidlig taleferm og ordhitten. I leik med andre ungdommer var han en lei stritagg.»

Stritagg og fryktet skal Egil Skallagrimsson bli hele livet og det er hans livshistorie vi følger i resten av sagaen.  En fortelling om en brutal mann som er en del av norsk historie.

Utgaven jeg har lest er fra 1970 og er illustrert av Olav Bjørgum. Jeg har tidligere skrevet om Egil Skallagrimsson i innlegget:

Dikt: Egil Skallagrimsson – av Kolbein Falkeid - etter koronaens tid skal jeg reise til Island og besøke Egil Skallagrimssons gård og kirke