25. juli 2018

Skuddene i Tbilisi av Kristin Valla – i fotsporene til bohemen Dagny Juel



En tidlig morra da jeg hadde lest 2/3 del av boken Skuddene i Tbilisi av Kristin Valla der hun går i forsporene til bohemen Dagny Juel, lest jeg denne anmeldelsen:


Jeg hadde så langt kost meg veldig med boken om Dagny Juel, og jeg ble skikkelig sur av å lese anmeldelsen. Fornærmet på vegne av min egen leseopplevelse. Samma det, tenkte jeg og leste videre. Nå er boken lest, og jeg har hatt en super leseopplevelse. Jeg har ikke angret et sekund på at jeg har lest den. Tvert imot. Jeg digger slike bøker som Kristin Valla har skrevet! For meg var boken ikke et skudd i mørke. 

Det var en annen tidlig morra på vei til jobben i sommer jeg hørte på radioprogrammet Museum, et reprise fra 23. januar 2016:

«Blomster på Dagny Juels grav På Kukia-gravlunden, litt øst i Georgias hovedstad Tbilisi, ligger forfatteren Dagny Juel (1867-1901) begravet. Hun ble begravet på sin 34 års fødselsdag – tre dager etter at hun ble skutt og drept på et hotellrom i byen. «På tross av en beskjeden litterær produksjon, er hun likevel viktig kvinne i norsk litteraturhistorie, sier tidligere direktør ved Kvinnemuseet på Kongsvinger, Kari Sommerseth Jacobsen. Dagny Juels pikerom, er en del av museet som altså holder hus i Juel-familiens hjem Rolighed – like under festningen på Kongsvinger. «Hun var en av de første kvinnene som skrev «jeg», for eksempel «jeg visste at jeg ville ha ham», altså en kvinne som var den aktive, som hadde en egen vilje. På dette området var hun tidlig ute, sier Sommerseth Jacobsen. Hun reiste til Berlin for å studere klaverspill og havnet fort i bohemmiljøet på kneipa «Zum Schwarzen Ferkel» - den sorte grisen. Det var Edvard Munch som introduserte henne for stedet. Der var også August Strindberg. Juel var modell for Munch og hun påvirket i det hele tatt mennene rundt seg. Hun ble gift med den notorisk utro Stanislaw Przybyszewski – en polsk forfatter som skrev på tysk. Sommeren 1901 skulle ekteparet til Tbilisi. De skulle reise sammen med familievennen Wladyslaw Emeryk. Rett før toget skulle gå steg ektemannen av og fortalte at han skulle komme senere. Hun hadde med seg sønnen Zenon. Etter bare noen dager skjøt Wladyslaw Emeryk henne med to skudd. Jørn Holme har lenge interessert seg for skjebnen Dagny Juel og under et offisielt besøk i Tbilisi – hvor han hadde møter og seminarer sammen med georgiske vernemyndigheter, var det satt av tid til å besøke Juels grav. «Det er spesielt å være her. Norge og Georgia er to svært ulike land. Likevel – vi er omtrent like mange i hvert land. Vi har den samme store naboen. Og kulturelt sett deler vi den lange kristne kulturtradisjonen. I tillegg så trekker Dagny Juel en linje mellom oss, sier Jørn Holme. «

Jeg hadde lest om Dagny Juel i bøker om Munch, men kun som en fotnote. Det var etter å ha hørt på radiprogrammet på NRK jeg fant frem til boken til Kristin Valla. Jeg skal ikke undervurdere en bokanmeldelse, men for meg var boken som ble utgitt i 2006 midt i blinken. En helt utrolig historie. Om det er litterære svakheter med boken får så være; historien om Dagny Juel var verdt å lese om.

Jeg er skikkelig fan av Kari Bremnes. Men det jeg ikke var klar over, er at på sin CD «Og så kom resten av livet» har hun en låt tilegnet Dagny Juel som hun forteller om her i på Førkveld fra 2012 Del 2. Låten er «På kanten av et liv», en av låtene jeg ikke har merket meg tidligere. Men etter å ha lest boken, ble jeg helt rørt av å lytte til den. Her er teksten: 





«Historien om Dagny Juel er alene nok til å glede seg over denne boka. Kristin Valla bryter opp den kronologiske fortellingen om Dagnys liv med myter og rykter om Dagny og hennes omgang med kunstnere som Edvard Munch og August Strindberg. Valla møter også nålevende, norske kjente kunstnere, som gjerne tar et oppgjør med myten om den fattige og sultende kunstneren.

Med innlevelse
Valla skildrer Dagny Juels sinnstilstand med troverdighet og innlevelse; lengselen etter barna og fortvilelsen over den utro og alltid like fattige ektemannen, som drakk tett og fremstår som alt annet enn elskverdig.Skuddene i Tbilisi gir også et godt bilde av de historiske begivenhetene som utspilte seg der forfatteren reiser i Dagny Juels fotspor. Leserne får lyst til å reise den samme ruten, spise de samme kakene, se de samme stedene som hun har gjort.
Skuddene i Tbilisi gir et overbevisende portrett av en sterk kvinne i et fargerikt og omskiftelig miljø.»



23. juli 2018

Mysteriet Ingeborg Køber – en sann historie om spiritisme, kjærlighet og et mulig mord av Ivo de Figueiredo




Skulle ønske jeg kunne komme i kontakt med de levende bokleserne som låner bøker på biblioteket og bruker bøkene de leser som servietter: slutt med det griseriet!!!  Æsj; jeg har tørket bort en del gammal mat fra sider i boken Ivo de Figueiredo: Mysteriet Ingeborg Køber – en sann historie om spiritisme, kjærlighet og et mulig mord.

Jeg hadde ikke før jeg leste boken eller har etter å ha lest boken, noen tro på spiritisme. Det var forfatteren som var årsaken til at jeg leste boken: Ivo de Figueiredo. Jeg likte boken jeg skrev om i innlegget


Selv om spiritisme neppe kommer til å bli min fritidsinteresse, var det en god og interessant bok å lese. Boken ble utgitt i 2010 og dramaet som boken forteller om skjedde på 1930-tallet.

Byfogd Dahl og ektefellen Dagny hadde fire barn: Ludvig jr., Ingeborg, Fritjof og Ragnar. Det var faren til Ingeborg Køber, byfogd Ludvig Dahl, som var etterhvert ble driver bak spiritisme-virksomheten i hjemmet. Det som satte det i gang var at Ludvig jr. døde i en tragisk ulykke:

«Til tross for at interessen for spiritismen altså var vel etablert ved tiden rundt eldstesønnens død, var byfogd Dahl skeptisk til å forsøke å få kontakt med sin døde sønn, og han hadde bestemt avvist Dagnys forslag om å oppsøke et medium i England. Kanskje var han skremt av tanken; en sak var det å være nysgjerrig på spiritismen, en annen å skulle kalle en elsket sønn tilbake fra graven. Etter at Ragnar og Fritjof kom hjem fra Wereides foredrag og begynte å eksperimentere med seanser, tok byfogden imidlertid fram Raymond og leste den om igjen. Dermed var det gjort. Da Ingeborg kom hjem til jul, ble hun raskt satt inn i den nye, merkelige hobbyen foreldrene og søsknene var henfalt til, skjønt seansene så langt ikke hadde gitt de store resultatene. Vendepunktet kom julaften formiddag, da familien la merke til at en av blomstene på Dagnys skrivebord i dagligstuen hadde bøyd seg over portrettet av Ludvig jr. Ingen kunne huske å ha arrangert dem slik, men synet var så vakkert at det satte dem alle i en særegen stemning. Da de fant nok en blomst, denne gangen bøyd over et portrett av Ludvig jr.s venninne, krevde barna i huset en seanse. Den ble holdt, men uten at noe oppsiktsvekkende skjedde. Det kom først etterpå, mens Ingeborg sto og støttet seg til bordet mens hun pratet med brødrene:

Idet hun ville løfte hånden, fulgte bordet med som om det var limt til hånden.

De andre forsøkte å få henne løs. Ingeborg gråt, men først etter at de hørte en sammenhengende rekke bankelyder som på mystisk vis kom fra bordet, fikk hun hånden fri. Bankelydene fulgte den enkleste koden; antall bank for tilsvarende bokstav i alfabetet. Like enkelt var budskapet: Det var Ludvig som hilste dem fra det hinsidige og fortalte hvor usigelig lykkelig han var, at han fulgte med dem og de måtte ta kontakt igjen snart. Deretter ba han Ingeborg tørke tårene og oppfordret dem alle til å være glade.

Med dette var hele familien Dahl samlet igjen. Fem levende og en død. Avgrunnen mellom liv og død var overvunnet ved stuebordet i Dronningens gate 1 i Fredrikstad. Fra nå av kunne ingen makt skille de døde fra de levende.»

Ingeborg var den som hadde rollen som medium. Faren tolket budskapet fra det hinsidige. Og skrev ned det som skjedde under seansene i dagbøker og han utga sågar bøker om tema. Det var hans dødsfall som utløste rettssaken som er grunnlaget for boken til Ivo de Figueiredo.

Fra slutten av boken:

«Det er likevel forskjeller mellom mellomkrigstidens spiritisme og var tids nyåndelighet. I en avisartikkel fra 2009 sammenligner historikeren Erling Sandmo Ingeborg Købers spiritisme og prinsesse Märtha Louises tro på engler og auraer:

«Hos oss sitter Martha Louise hos Skavlan og forteller om aura og om skolen der folk betaler for å få kontakt med englene sine. Vi andre ler og synes hun er sjarmerende. Ingen lo av Ingeborg Køber.»

Jeg er ikke så sikker på at folk flest ler av prinsessen. Mye tyder på at nyåndeligheten i dag har bred appell, og ikke bare blant de med lavest utdannelse. Likheten mellom Ingeborg Køber og prinsesse Martha Louise er snarere slående, men Sandmo peker på en vesentlig forskjell mellom de to: Mens de færreste av prinsessens kritikere vel opplever engletroen som en reell samfunnsfare, ble Ingeborg Køber sett på som en alvorlig trussel fordi verdensbildet hun formidlet undergravde en sivilisasjon som ennå ikke hvilte støtt på sitt fundament. For Bonnevie og Scharffenberg var Ingeborg en svindler, en misbrukt datter og muligens en morder. Men fremfor noe var hun en konkurrent og en motstander i kampen om å etablere de vitenskapelige og ideologiske premissene for det moderne samfunnet.

Bare i dette brede idehistoriske lyset kan vi forstå hvordan den sorgtunge leken ved bordet hos byfogden i Fredrikstad julen 1919, femten år senere kunne eksplodere i en bred og innbitt livssynskamp som engasjerte hele den norske offentligheten, og som ble kjent langt utover landets grenser. Samtidig er det viktig å holde fast ved at det som startet det hele, var tapet av to unge menn som var elsket så høyt og savnet så dypt at foreldrene og søsknene deres nektet å slippe sorgen inn i hjertene sine. Så sterk og så blind var denne familiens kjærlighet, at alle villig viet livet til de døde, ja, to av dem ofret det også. Hvilket bringer oss til det siste vesentlige spørsmålet i Køber-saken som ennå står ubesvart:

Hvordan døde egentlig byfogd Ludvig Dahl?»

Aschehougs bokfilm





Hankø, august, 1934. Byfogd Ludvig Dahl blir funnet død i det som først ser ut til å være en drukningsulykke. Etter hvert reises det mistanke mot datteren Ingeborg, som tidligere har forutsagt farens død under en spiritistisk seanse. Boka skildrer rettsaken som fulgte i kjølvannet av ulykken, med spiritisme og byfogdens kones underslag i byfogdkassen som viktige elementer.

20. juli 2018

Lempi av Minna Rytisalo – forfatterens debutroman - verdt å lese


«Vi får aldri et fullstendig bilde av noe menneske. Jeg er ikke sikker på om jeg begriper det fullt den dag i dag.»

Et fullstendig bilde av kvinnen Lempi opplever jeg heller ikke at jeg får selv om det i debutromanen til den finske forfatteren Minna Rytisalo er tre fortellerstemmer som har kvinnen Lempi i fokus. Samtidig er det slike fortellinger jeg liker å lese. Det er som livet. Livet og menneskene vi møter har ingen fasit som en kan sette to streker under svaret på. Romanen Lempi ble utgitt i 2016 og på norsk i 2018 av Pax Forlag.

Ektefellen Viljami er stormforelsket i Lempi:

«Jeg forsto heldigvis hva slags jente jeg var i ferd med å ta i hus. Du var kvikk og rask, det visste jeg, men også at du var vant til elektrisk lys, hadde sittet mange år på skolebenken, tatt studenteksamen. Jeg kunne tilby deg en strand og ei ferdig stue, dem gikk jeg rundt og så på, og forestilte meg at vi skulle bo under samme tak. Et teppe på veggen, en håndfull bøker, noen kyr, gårdshunden og Miisu, katten vår. Hjemme hadde dere hatt husholderske til å lage mat og stå for husholdningen så husets døtre fikk samle seg om skolegangen, kjøpmannen hadde nok tenkt seg noe annet enn dette for dattera.

Etter foreldrene mine hadde jeg litt penger, og jeg begynte å grunne på om jeg ikke kunne få en slags tjenestejente til hjelp for deg på gården for en liten lønn. Alt ordnet seg raskt og greit, og selv om Heikkila-gamlen spøkte med at på Pursuoja var det ikke nok med en brud, så hadde jeg plutselig både mot og visshet som presset på innvendig, og jeg visste at dette måtte gå.»

Hvordan det hatt gått mellom Lempi og Vilja er ikke lett å si om det ikke hadde ikke vært for krigen. Viljami kalles til fronten og Lempi blir alene med tjenestejenta Elli. Elli hater kjøpmannsdatteren Lempi.

«Ja, jeg ønsket deg død. Jeg ba om det. Gud, befri verden fra den bygåsa og forbannede tispa, neglefileren og perlehønefjolset som er vant til elektrisk lys og radiolytting. Aller verst var det å se hvordan Viljami tilbad deg, selv om du var lat og giddeløs og gjerne ville bli oppvartet. Jeg så skamløsheten også, jeg så Viljami stryke deg over stussen enda jeg sto ved siden av. Dere trodde dere usett, at jeg var en saltstøtte, en stein på stien, spann og bøtte. Men jeg så, og spesielt hørte. Og skjønte alt sammen. Jeg ba mer, og gjorde de tegnene jeg kunne. Iblant er det den minste og svakeste som har størst kraft. Kraften vokser og blir sterkere for hver krenking, forsømmelse og mishandling. Du kunne ikke ane hva jeg hadde måttet se og tåle, og høre hvordan de snakket om meg på gjestgiveriet. En behøver ikke å kunne språket for å skjønne ordene.»

De tredje og siste fortellerstemmen er Lempis tvillingsøster Sisko:

 «Tvillinger! Allerede ved fødselen fikk jeg rollen som den snille jenta, navnet mitt var også mer beskjedent, og jeg skulle aldri komme til å bli større enn meg selv, jeg vokste aldri til å bli av samme rang som deg.»

Hva skjedde med Lempi? Elli forteller til Viljami at Lempi har dratt avgårde med tyskere. Var det det som skjedde?

Minna Rytisalos debutroman Lempi er en god roman med en historie, form og språk som jeg liker.


«Året er 1944. Krigen preger tilværelsen i det nordlige Finland, der landsbyer raseres og familier må forlate sine hjem. For det nyforelskede paret Viljami og Lempi oppleves krigen likevel som fjern. De bygger sitt harmoniske liv på et lite gårdsbruk. Idyllen brister da Viljami kalles til fronten og må forlate en gravid Lempi alene med hushjelpen Elli. Lempis tvillingsøster Sisko blir kjæreste med en tysk offiser, som lover henne en bedre framtid i Tyskland. Da krigen er over er Lempi borte, og ingenting er som før.

I romanens tre deler opptrer tre ulike fortellerstemmer. Både Viljami, Elli og Sisko har alle hatt et intenst forhold til Lempi. Men de har svært forskjellige oppfatninger om hvem hun var.»

15. juli 2018

En trofast hustru (The Man in the Wooden Hat) av Jane Gardam – bok nummer to i en trilogi



«Hun er en ung pike. Eller, hun er vel strengt tatt ikke noen pike. Hun vokste opp under krigen. Japansk interneringsleir i Shanghai. Mistet begge foreldrene. Snakker ikke om det.»

Sitatet over er fra romanen; «En trofast hustru er den andre boken i Jane Gardams kritikerroste trilogi om barna av Det britiske imperiet» som forlaget Gyldendal omtaler den som.»

Romanen ble utgitt i 2009 og på norsk i 2017. I juni lest jeg bok nummer en i trilogien: En ulastelig mann der hovedpersonen var Edward Feathers.

«Feathers skulle gjøre seg fortjent til sin suksess. Han var en tvers gjennom rettskaffen, hyggelig mann, arbeidsom og intelligent. Som barn hadde han vært ensom, og elsket bare av tjenere i Malaya. Han var et av Imperiets såkalte foreldreløse kolonibarn, og ble (katastrofalt nok) sendt til et fosterhjem i Wales. Derfra var han blitt overført til en kostskole, og senere hadde han mistet venner i Slaget om Storbritannia, deriblant en som hadde betydd mer for ham enn noen slektning, og som han aldri snakket om. Det var da han skulle evakueres og ble sendt østover, at han møtte Ross om bord i en gammel holk, men bare for så å miste ham igjen. Eddie reiste tilbake til England, pengelens og syk, og etter en bedrøvelig tid som jusstudent i Oxford satt han og tvinnet tommeltotter innerst på et iskaldt advokatkontor av dickenske dimensjoner i Lincoln's Inn (Temple var blitt bombet sønder og sammen), da Ross plutselig dukke opp igjen og Eddie ble snappet opp og skysset mot berømmelsens tinder. Ross var også blitt advokat, hadde sekken full av eventyrglitter.»

Boken starter der Edward (Eddie) Feathers er på vei til Hong Kong sammen med Albert Ross for å delta i en rettssak. Samtidig skal han møte Elisabeth (Betty) Macintosh for å be henne om å gifte seg med han. Hun er i Hong Kong sammen med en venninne. Venninnen har tidligere hatt en affære med Edward Feathers. Betty er blakk. Hun arver foreldrene først etter at hun har blitt tredve år. Det er ikke så store krav Edward stiller Betty og de forstår hverandre fordi begge har som kolonibarn lidd samme skjebne: 

«Elisabeth, du må aldri forlate meg. Det er det som er betingelsen.
Jeg er blitt forlatt hele livet. Helt fra jeg var bitte liten
er jeg blitt tatt ifra noen. Et av disse foreldreløse kolonibarna
og alt det der. Ikke at det er noe spesielt ved meg i så måte. Det
skulle liksom gi oss en sterk rygg.»
«Jeg vet en del om det. Jeg er et kolonibarn, jeg også.
Foreldrene mine ofret seg.»
«Alle foreldrene våre ofret seg for en ideologi. De trodde det
var bra for oss å bli sendt Hjem, mens de selv fortsatte med å
styre Imperiet. Vi tok alle skade av det, selv om vi ble eksperter
på å tåle alt.»
(«Skal jeg ta brettet, madam?»)
«Det tok ikke knekken på meg, men jeg ble pokker så
usikker av det.»
«Jeg vil aldri forlate deg, Edward.»
«Jeg kommer ikke til å nevne dette flere ganger.» Han
begynte å stotre. «I hele mitt liv er jeg blitt sendt bort. Albert
Ross reddet meg. Jeg må virkelig beklage. Kom meg gjennom
det. Ikke så flink til å snakke om følelser.»

Betty forsikrer Edvard at hun ikke skal forlate han. Men da har hun ennå ikke møtt Terry Veneering, en annen engelsk advokat og Edvards fiende og rake motsetning.

Den siste boken i trilogien er Venner til sist.


«Betty møter sin ektemann Edward Feathers i 40-årenes Hong Kong. Eddie har en lovende advokatkarriere foran seg, og Betty er den ideelle livsledsagerske. Sammen utgjør de det perfekte par – tilsynelatende. 

Betty forstår at ekteskapet med Eddie aldri vil by på den store lidenskapen. Likevel lover hun aldri å forlate ham. Det Betty ikke vet, er at hun en time etter forlovelsen skal møte sitt livs kjærlighet, Terence Veneering – Eddies erkerival og rake motsetning.  

Bettys historie er en følsom og skarp skildring av ekteskapets og kjærlighetens vilkår – om å leve sammen uten å kjenne hverandre, og om lengselen etter å bli elsket og å få sjansen til å elske tilbake.»

10. juli 2018

Arr av Auður Ava Ólafsdóttir – en underfundig roman med et alvorlig tema i bunn



Romanen Arr er den første boken jeg leser av den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir. Den ga mersmak til å lese flere bøker av forfatteren, og jeg er enig med anmelderne som er positive til romanen og siteres her hos det norske forlaget Pax. Arr ble utgitt i 2016 og på norsk i 2018 og er på 209 sider.

I utgangspunktet er det en tragisk historie vi kan lese om. Den dypsindige historien blir fremstilt med humor. Historiens utgangspunkt er en mann som er så ulykkelig at han vurderer å ta livet av seg. Jónas Ebeneser er en nevenyttig kar på 49 år og har tre Gudrún’er  i livet sitt. Gudrún som han er skilt fra. Datteren Gudrún Vatnalilja. Og moren Gudrún som er på sykehjemmet. Han bærer på tunge tanker:

«Vi verden savne meg? Nei. Vil verden bli fattigere uten meg? Nei. Vil verden klare seg uten meg? Ja. Er verden bedre nå enn da jeg ble født inn i den? Nei. Hva har jeg gjort for å forbedre den? Ingen verdens ting.»

På besøk hos moren forsøker Jónas å fortelle at han er ulykkelig. Men moren er i sin egen verden opptatt av sitt – som Napoleon:

«Hun klapper meg på handbaken.
-      Vi trues alle av krig, sier hun før hun legger til:
-      Napoleon var landsforvist for seg selv. Josephine var ensom i ekteskapet sitt, akkurat som meg.»

Jónas gjør et siste forsøk:

« -Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg er ingenting og har ingenting. «

Når Jónas kommer ut av sykehjemmet tenker han om ikke Hemningway skjøt seg med jaktgeværet sitt? Han planlegger å ta livet av seg. Svanur, naboen har en gevær som han ber om å få låne. Men metoden han velger er å reise til utlandet:

«Jeg surfer rundt på nettet på leting etter et egnet reisemål og fokuserer på land på krigenes breddegrader. Ved første øyekast er det sekstitre land og landområder som kan være aktuelle. Hvilket land var det Svanur hadde nevnt i forbindelse med den dokumentarfilmen om kvinner og krig som han hadde sett?

Til slutt velger jeg et land som lenge florerte i nyhetene på grunn av krigshandlinger, men som har forsvunnet fra nyhetsbildet etter at det for noen måneder siden ble inngått våpenhvile og oppmerksomheten flyttet seg videre til noe annet. Situasjonen skal være utrygg, og det er usikkert om våpenhvilen vil holde. Det virker ideelt, jeg kunne bli skutt på et gatehjørne eller kunne tråkke på en landmine. Jeg synes jeg hører Svanurs stemme:
- Hadde du vært kvinne, ville du først blitt voldtatt.
Det blir billett en vei.»

På hotellet Jónas Ebeneser har bestilt rom for en uke, Hotel Silence, skal han bli kjent med mennesker som får han på andre tanker. Mennesker som har større arr enn han har fått. 

Romanen Arr er eAuður Ava Ólafsdóttir er en sjelden god bok.


«Jónas Ebeneser er en mann på snart 49, «fraskilt, heterofil, uten makt, uten sexliv». Imidlertid er han en «gjør-det-selv»-type, som gjerne fikser og reparerer ødelagte ting. Han har tre kvinner i livet sitt: moren, ekskona og datteren, alle med navnet Gudrún. Men Jónas har mistet livsgnisten, og reiser fra Island. I kofferten har han en drill og noen gamle dagbøker. Han kommer til et krigsherjet land, der han lar seg innlosjere på det nedslitte Hotel Silence. Han planlegger å bruke en uke på det dystre oppdraget han har gitt seg selv: selvmordet. Men de han møter i det nye landet, og møtet med hans yngre selv i dagbøkene, gir Jónas nye perspektiver på tilværelsen. Og på grunn av hotellets ustanselige behov for reparasjoner, blir det stadig vanskeligere for ham å avslutte livet.»


7. juli 2018

Når tiden er inne – en roman av Michela Murgia - med handling fra Sardinia




«Fillus de anima. Sjelebarn.

Det er hva de kalles, barna som blir født to ganger, av én kvinne fattigdom og av en annen kvinnes ufruktbarhet. Ved sin andre fødsel ble Maria Listru en sen velsignelse for Bomaria Urrais sjel.»

Jeg synes sjelebarn er bedre å bruke for barn som bor sammen med andre foreldre enn de biologiske enn fosterbarn som de benevnes i Norge.

Sitatet over er fra romanen Når tiden er inne av Michela Murgia utgitt på norsk av Pax Forlag i 2018, og jeg synes det er en god bok. Med handling fra et miljø som er ulik fra det norske. Det er det som er så fint med å lese bøker og være åpen for bøker fra ulike kulturer, en kan reise til land og møte mennesker som er helt ulik en selv. Uten å ha forflyttet seg en millimeter. 

Romanen ble utgitt i 2009 og ble forfatterens gjennombrudd som hun fikk en pris for. Hun vokste opp på Sardinia der handlingen er hentet fra.

«I Soreni forsto man bare så altfor godt hvorfor Anna Teresa Listru hadde gitt sin yngste datter til den gamle kvinnen. På tross av familiens råd hadde hun giftet seg med feil mann, og følgelig brukt de neste femten årene til å jamre seg over ham, som bare dugde til en ting. Anna Teresa Listru yndet å beklage seg til nabokonene om hvordan hennes mann ikke engang hadde klart å gjøre litt nytte for seg i døden, ved for eksempel å falle i krigen og la henne sitte igjen med en pensjon. Ja, for Sisinnio Listru, som var blitt vraket på grunn av sin udyktighet, hadde endt sitt liv like tåpelig som han hadde levd, klemt flat som en drue i en druepresse under traktoren til Boreddu Arresi, som han iblant arbeidet for som daglønner. Som enke med fire døtre hadde Anna Teresa Listru gått fra å være fattig til å bli enda fattigere, og hun hadde lært seg å koke suppe - som hun uttrykte det – på skyggen av klokketårnet. Nå som Tzia Bonaria hadde bedt om å få Maria til datter, trodde hun nesten ikke det var sant at hun hver dag også kunne putte et par poteter fra Urrais jord i suppen. Hvis jentungen var prisen å betale, fikk det så være; hun hadde fremdeles tre igjen.»

Tzia Bonaria:

«Hvor gammel Tzia Bonaria var den gangen, er ikke godt å si, for hun lot ikke til å ha blitt eldre på mange år; det var som om hun av egen fri vilje brått hadde blitt gammel for tiden og nå ventet tålmodig på at årene skulle innhente henne. Maria, derimot, hadde kommet for sent, også til sin mors mage, og hun hadde fra første stund blitt vant til å  være den man bekymret seg minst for i en familie som hadde bekymringer nok fra før. Hos denne kvinnen opplevde hun derimot det uvante ved å være betydningsfull. Når hun om morgenen gikk til skolen med leseboken trykket mot brystet, var det med vissheten om at hun, dersom hun snudde seg, ville se Tzia Bonaria stå og holde øye med henne, lent opp mot dørkarmen som for å holde hengslene på plass.»


«Maria vokser opp som fjerde datter i en fattig familie på Sardinia. Da den gamle syersken Tzia Bonaria ber om å få ta til seg seks år gamle Maria som fosterbarn, opplever familien det som en lettelse, og barnet knytter sterke bånd til sin nye forsørger. Tzia Bonaria er imidlertid ikke bare en gammel syerske. Maria aner at det er en forbindelse mellom fostermoren og dødsfallene som finner sted i landsbyen. Men Maria forstår ikke det alle rundt henne allerede vet – Tzia Bonaria er accabadora.» 

5. juli 2018

Summer 1993 (Sommer 1993) – en film du bør få med deg



I tillegg til jeg kommer til å huske sommeren 2018 som en uvirkelig sommer på grunn av været her i sør, kommer jeg til å huske at jeg så filmen Sommer 1993. Det ble en sterk filmopplevelse. Ikke fordi det var en dyster film. Men fordi en fikk denne selvbiografiske historien fra barnets perspektiv.

Det var som å gå inn i virkeligheten på grunn av barna i filmen. Utrolig regi. Jeg har lest bøker der handlingen er fra barns synsvinkel. Det er sjelden dette blir vellykket. Men regissøren for denne filmen, Carla Simón har klart det.

At det kom til å bli en sterk og god filmopplevelse, var jeg forberedt på etter å ha lest disse filmanmeldelsene:






Jeg tror og håper filmen får et langt liv og at mange ser den. Det eneste jeg hadde glemt var en jakke - det ble kaldt i kinosalen sammenlignet med varmen ute. 

Her er traileren til filmen:




2. juli 2018

Den fantastiske skogen av John Yngvar Larsson og Lars Sandved Dalen



«Å oppleve skogens mystikk krever ikke strabasiøse turer med dyre fjellsko og svett rygg. Skogens opplevelser krever bare nærvær, og dukker opp så snart trærne har tatt imot deg, og du befinner deg blant stubber, lyng, bregner og mose.

Du behøver ikke å gå langt. Tre inn i nærmeste skogholt, så åpenbarer mystikken seg – ekornunger som jager mellom greiner og bar, en tørrkvist som knekker idet et rådyr forsvinner bak en mosegrodd rabbe, solstråler som leiker med edderkoppspinn ned gjennom mørke trekroner.»

Jeg har allerede opplevd at boken jeg siterer fra over: Den fantastiske skogen av John Yngvar Larsson og Lars Sandved Dalen, er blitt en øyeåpner for den fantastiske skogen som ligger rett utenfor stuedøra.

Selv om jeg vokste opp langt nord i Norge på øya som kalles den «grønne øya i vest» og bare hadde busker som var i knehøyde, har jeg bodd noen år i områder i Norge med mye skog. Jeg går tur på skogstier daglig og året rundt, og er ikke analfabet om det som befinner seg ser. Men det som jeg har lært ved å lese Den fantastiske skogen, er noe helt annet.

Boken på 268 sider er rikt illustrert med bilder. Etter innledningen som sitatet over er hentet fra, Å oppleve skogen, er innholdet fordelt på kapitler med overskrifter som Sansenes katedral og sinnets ro, World Wide Web – internettet under overflata, Mystikk og overtro, Mat og medisin; i alt 14 kapitler. Til slutt er det er det en lister over sitater, en oversikt over anvendt og anbefalt litteratur og register.

Som jeg skrev om i et tidligere innlegg; selvsagt innledes boken med et dikt av Hans Børli som er skogens dikter. Kapittel 3, Blåbær- skogens råtass innledes med et vers fra Alf Prøysens Blåbærtur. Kapittel 1 Sansenes katedral og sinnets ro innledes med utdrag av et dikt av André Bjerke for deretter:

«I naturen finnes det naturlige mønstre som virker beroligende på mennesker. Greiner som vaier i vind, bølger som bryter mot en strand, snøfnugg som sakte daler ned mot marka, et bål som flammer. Kanskje er det derfor vi følger ro inne blant trær? Slike mønstre kalles fraktaler og skaper en følelse av harmoni, en fornemmelse av noe som er større og mer varig enn en liten menneskesjel.»

I samme kapittel kan man lese om skogsterapibevegelsen:

«I Japan og Korea er det å være i skogen og puste inn skogens atmosfære en viktig øvelse i forebyggende helsearbeid. Det kalles «skogsluftbading», Shinrin-yoku, og flere studier har vist at skogsluft gir betydelige helsegevinster, som redusert risiko for hjerte-karsykdommer, redusert blodsukkernivå og økt aktivitet av såkalte NK-celler — kroppens naturlige dreperceller - noe som er viktig i vårt medfødte immunforsvar, førstelinjeforsvarere mot virusinfiserte celler og kreftceller. Den japanske regjeringen har innsett dette og støtter opp under fenomenet Shinrin-yoku for avslapning og stressmestring. Nå har skogsterapibevegelsen spredt seg og vinner stor oppslutning verden over.»

I kapittel 2 kan man lese om sopp som er budbringer og vareleverandør og står for logistikken i et underjordisk univers av avansert kommunikasjon, i et merkelig samspill som forskerne har begynt å kalle World Wide Web, internettet under overflate.

Det var noen smakebiter fra boken Den fantastiske skogen, og jeg kommer 100 % sikkert tilbake til den i senere innlegg. Etter at jeg begynte å lese den, ser jeg på kjente stier trær og planter på en helt annen måte. Jeg ser f. eks på bladverk for å kategorisere trærne. Senest i dag så jeg for første gang hasseltre med nøtter like ved her jeg bor. Tidligere har jeg bare sett masse trær i samme skogholt.  


«Den fantastiske skogen viser vei til alt det fascinerende som skjuler seg blant trærne, men som du kanskje ikke vet så mye om. Ennå.

Visste du for eksempel at trærne presser vann fra bakken og 50 meter opp i lufta, uten heis eller pumpe? Eller at trærne samarbeider med sopper for å skaffe seg mat? Eller at mauren er blåveisens pollenbærer? Og at plantene skjuler både medisin, mat og gift!

Den fantastiske skogen vil gi turgåere både aha-opplevelser og vekke ny nysgjerrighet. Skogsamfunnets rikdom vil lokke leseren ut – og med nytt blikk vil skogens hemmeligheter åpenbare seg på neste tur. Og nesten overalt kan man finne spor etter menneskelig aktivitet. Hvis man vet hva man skal se etter.»

Bøker lest og skrevet om i mai og juni 2018



Når jeg går tur med hunden om morran, lukter jeg samme lukt som jeg lukter når jeg er på høstferie på Kypros og i Tyrkia: tørt solsvidd gress. Isolert sett hadde en dag med regn ikke vært å forakte. Men av erfaring vet jeg jo at en dag regn blir ikke en dag, det blir ofte i ukevis. Bildene over tok jeg i desember 2017 og mai 2018 – utdrag fra hustomta. Ønsker jeg meg tilbake til desember; nei jeg gjør ikke det.  Jeg leser at jeg startet innlegget om bøker lest i mars og april med: «I dag er det definitivt innevær – pøsplask og kaldt ute» Det er nok til at jeg er forsiktig med å ønske meg værskifte.
Bøker leses i sommervarmen. Mai ble det en del – mange røde dager og inneklemte dager som ble til fridager. Naturlig nok mindre i juni. Mange gode leseopplevelser. Mange forhåpentligvis gode leseopplevelser i vente, har mange bøker som venter å bli lest. Har akkurat lest boken Den fantastiske skogen. En bok midt i blinken for meg. Mer om den i et senere innlegg.


Link til innlegg – bøker lest i juni:









Link til innlegg – bøker lest i mai: